Kvinnen og den svarte fuglen

av Nini Roll Anker

[IX]

165Tiden efter at de var reist. –

Vandring i en trollskog, i et ufremkommelig land. Skumring omkring mig, svarte fjell som skjøt op av jorden: gå utenom. Avgrunner som åpnet sig: vend tilbake. Ingensteds å gjemme sig, ingen å ty til. Gabis røst, Justs, mammas, gamle fru Helles, bort fra dem, bort. Og over oss alle høststormen av rykter, sanne og usanne. Kanondrønnet langt borte, de første bombene over byen vår, den første rekken av sykebiler gjennem gatene. Hver gang det samme støtet mot sinnets vantro, mot sanser som ikke vil fatte det ufattelige: det er døden som er sluppet løs, det er krig. –


Noen timer efterat de var borte, stod Gabi i stuen, brast inn til mig, kastet den lille kofferten fra sig i sofaen, ropte: Og jeg som trodde jeg skulde komme tidsnok! Hvor er de, Bett?

Det var det samme for henne hvor de var, hun hørte ikke på det jeg svarte, hun stod foran mig med leber som skalv, med øine som var litt store under de løftede lokkene. Hvorfor var jeg hoven i ansiktet av gråt? Nå var det ikke tid å gråte, nå var timen kommet, nå skulde vi tro – snart skulde vi juble! Ja, de første tåpelige skuddene ved grensen hadde falt, men mobiliseringsordren var gitt. Alt det var signalet. Nå vilde ordren komme – alt var forberedt – arbeiderne i alle land stod solidariske – hun hadde brever her i vesken sin 166fra dem på den andre siden, aldri vilde de marsjere, streike vilde de, generalstreiken mot krigen – fattet jeg storheten i det?

Jeg satt i stolen ved vinduet mens hun gikk og stod. Jeg så ut på lønnetreets løv – ild og blod. Og jeg mintes guttenes ord: Moster Gabi er en hærfører uten hær. Og Justs: Krigen gjør patrioter av proletarene på en uke. – Hvorfor var Gabi så rastløs, hvorfor var hun så urolig – stanset ved vinduet, stirret ut, som ventet hun tegn fra himmlen. La hodet i nakken, tok efter pust, nevnte navn og navn, trodde jeg han eller han vilde svikte? – Avisene skriver jo bare om det eneste, Gabi, sa jeg. – For å bedøve oss, ropte hun, det er censuren, det har lenge vært det! Vi kommer ikke til, men det gjør ikke noe, partiet har andre veier å nå frem på, jeg har hatt forbindelser like til igår, jeg har brever her i vesken min!

Hvordan kom jeg til å spørre om det? Ordene stod der i luften foran mig, satt dit av min egen røst, før jeg visste jeg hadde tenkt dem. – Hvad gjør Uno, Gabi?

Hun stoppet midtveis mellem stolen min og veggen. Så op på billedet av far. Ryggen hennes sank litt, hun felte farten, ophisselsen. Uroen falt av henne som noe synlig. Hun snudde sig halvt mot mig og sa med den vennlige, lave røsten sin: Uno reiste til Syd-Amerika for en måned siden med begge sønnene sine. – Reist? Sønnene sine? 167Var de voksne? – Hun satte sig i sofaen, smilte trett: Voksne? Du har aldri kunnet regne, Bett. Den ene er gift og har barn. – Så måtte det jo være. Unos og Gabis forhold var like gammelt som guttene våre nesten ….. Likevel rømte han med dem, sa hun.

Det skridde inn over mig – han hadde fått sønnene sine med sig og reddet dem – han hadde skjønt det vilde komme – han hadde handlet, han var far. Og jeg søkte ham, jeg drog dit han var nå, etsteds langt ute på havet, frelst ombord i en stor båt, på vei til et fredelig land. Jeg vilde efter ham med begge mine, ta oss med, ta oss ombord! Å, hvorfor hadde jeg ikke gjort det jeg også? En hel sommer å gjøre det på, hundre dager, som hver dag var breddfull av varsler, av røster, som sa: Jeg er her, jeg er nærmere nå, jeg kommer.

Gabi sa: Du kan slippe å gjemme ansiktet ditt i hendene for min skyld, Bett. Det har ikke vært som før mellem Uno og mig på lenge. Det – det begynte visst å slutte den gang for fem år siden, da vi hadde det møtet her i byen, da vi spiste middag hos dere, husker du. Jeg greier mig uten Uno. – Jeg spurte om han hadde hatt sønnene sine nær sig? – Det hadde han ikke. Den ene hadde bodd ute på landet hos moren. Det Gabi visste hadde han ikke sett større til dem alle disse årene. Så reiste han brått av sted og hentet dem. Hvordan han fikk dem med sig, fikk dem ut av 168landet? – Han skrev noen ord til mig fra båten, sa hun. Jeg har neste kapitel med mig, skrev han, jeg akter å redde det for efterverdenen og berge mig selv fra den totale utslettelse. Jeg har alltid vært en stor egoist, som du vet, nå er jeg dessuten blitt sentimental, det vil med andre ord si, gammel.

Sånn hadde han skrevet til henne.


Gabi, jeg gjemte ikke ansiktet mitt for din skyld, jeg tenkte ikke på det du hadde mistet. Jeg tenkte på det Uno hadde fått. På farsfølelsen, tenkte jeg, på morsfølelsen – på den sterkeste kjenslen av alle, tenkte jeg. Å, den overlever de andre, seirer over dem, blir i oss til siste slutt, som den eneste, kanskje. Primitiv kaller du og Gry den, sier det og får forakt i røsten; men den lever videre, forbi og over alle ord og angrep. Selv i en mann som Uno tok den ut sin rett, tvers igjennem alt, over og forbi dig!

Nei, jeg sier ikke at den er edel – det er større og edlere å elske andres barn og ofre liv og arbeid for dem, som Gry sa. Men intet, intet kan rydde den ut, så lenge det fins en far og en mor på jorden.


En hærfører uten hær. –

Uker og måneder måtte gå, redsler tårne sig op, før Gabi vilde fatte at hun var alene. Selv da 169opropet fra meningsfellene hennes kom, maningen om å slutte op om fedrelandet, om det overfalte, forurettede landet vårt, selv da klynget hun sig enda til en strime håp, skrev til mig: der finnes svake, der finnes frafalne i alle partier, de trofaste tier og arbeider, Bett. – Så forstummet hun, så hørte jeg ikke fra henne før det fryktelige året gikk mot slutten. Mamma skrev: Gabrielle er blitt gammel, hun er blitt grå og vil ikke engang skjule det. Hun våker hos mig om natten, hun pleier mig om dagen, hun går ikke ut mer, du vilde ikke kjenne henne igjen, Beate.

Nei, jeg kjente henne knapt igjen da hun kom til oss efter mammas død; en liten vissen kvinne.

*

Det så ut for oss som hadde krigen gitt mamma nytt liv. Det var bare det siste, heftige opblusset før hun sluknet. Justs mor lever ennå, er ikke sløv, er ikke arbeidsudyktig, går i stuene våre, steller for gutten sin, som hun stelte om ham da han var barn og ung. Han og hun alene.

Sammen kom de til oss den gangen, kom den lange veien for å si farvel til Otto og Hans; hadde ikke kunnet varsle oss, et døgn forsinket av toget. – Jeg står ved vinduet i hallen, ser bilen stanse utenfor jernporten, ser dem stige ut. Mor i enkesløret hun hadde båret alle år siden fars død, – 170mamma sportsklædd, rask i rørslene, gjør op med sjåføren, støtter gamle fru Helle. Og hjertet synker i mig, føttene mine vil ikke røre sig, jeg bare tenker: orker det ikke, kan det ikke.

Nei, jeg kunde det ikke. Alle ukene de blev hos oss – en vandring i det ufremkommelige. Nær dem og aldri hos dem – hvor var guttene mine, kom det ikke livstegn fra dem, kom det imorgen? Ventingen på avisen, hvad stod det i den? Hvor blev det kjempet, hvor blev det dødd? Sløvheten efterpå – visste jo ikke hvor de var, – visste det ikke. Kamp og død det eneste sikre. –

Så fant Just og mamma hverandre fullt og helt for første gang. Gabi arbeidet et sted i landet, blev grå i det viltre håret, blev eldet for hver ny dag. Mamma blev forynget; rynker som ikke mer lot sig massere bort, men glans i øinene, klang i røsten. Gjennem byen vår et ubrutt trekk av uniformerte menn, soldater, officerer. De skulde sørges for – mamma stod med de andre damene i kantinen på stasjonen, delte ut brød og mat, skjenket varm drikke i de store koppene; kom hjem fra arbeidet, som Just kom fra sitt, ved siden av ham i bilen, ett med ham i forhåpningene, i harme, i glødende tro på seier. De snakket med hverandre og til hverandre på samme sproget; vi to som forstår, sa mamma, du og jeg, som gud skje lov enda kan hate og elske, Justus. Og Just svarte: Det er godt å skjønne det går soldatblod i dig, svigermor, 171– synd du ikke har hatt til overs noen dråper til døtrene dine.

Jeg var ikke døv som gamle fru Helle, jeg var ikke stum av trass som Gry; men jeg tidde som dem. Hun som hadde født mig, han som hadde gitt mig barna, levde i en verden hvor jeg ikke kunde puste. Krigen hadde tendt en flamme i dem begge, den lyste fra øinene deres, den gjorde røstene deres hete, den hadde ild fra ilden som smelter jernet til kanonene og får granatene til å briste. Jeg så på dem. Jeg så på mammas fine kvinneprofil med de rene linjene, på de hvite, vakre hendene hennes. Jeg så på Justs sterke, redelige ansikt, på det gode, åpne blikket. Var det dem? Kunde det være dem som sa de hatefulle ordene, som ønsket død og tilintetgjøring over andre mennesker – som bare på noen uker hadde mistet rettferdssansen og ikke vilde gå med på at «fienden» hadde noen gode egenskaper lenger? Ufattelig, ufremkommelig – og likevel den fryktelige kjensgjerningen hele folket vårt stod op og vidnet om. Det djevelske orkestret avisene stemte instrumentene til og som nå overdøvet all annen lyd, alle andre stemmer.

Var ikke Justs mor hos mig, snilde, gode, kristne fru Helle? Ja, hun talte til mig om gud, nå som den gangen. Men han var ikke alle menneskers far og verge lenger, ikke verdens milde frelser; vårt folks gud var han, våre kanoner lot 172han prestene sine velsigne, med oss var han. Brennende bønner bad hun til ham om å gi våpnene våre seier. Og han hører mig, han hører bønnene våre, du ser det, barn.

Fem tusen drepte av de andre, og hvor mange sårede, og hvor mange fanger? Vår Gud han er så fast en borg, sang hun med den sprø, skjelve røsten. Og Just satte sig hos henne med foldede hender, med sin tros lys i øinene. Og mamma sa: Vi trenger de kristne i en tid som denne, Beate, din far vilde ikke innrømme det, men fedrelandet har bruk for en gud. –

Hadde jeg ikke Grete? Jeg fikk det mørke, opgitte blikket hennes over bordet ved måltidene; små, forte håndtrykk i lønndom; jeg kunde gå inn og stryke henne over håret når hun satt bøid over bøkene; hun lot mig gjøre det. Men det var arbeidet som hadde henne disse første ukene – hun vilde leve som i fredstid, alene vilde hun trasse krigen. Neste år skulde hun ta studenteksamen, så skulde studiene begynne, socialøkonomi, rettslære, – tid til å høre forelesninger i filosofi og historie skulde hun finne, også – jeg har gode krefter, mor, vent skal du få se! Jeg skal skaffe mig rustning, og den skal ikke ryke i stykker som moster Gabis.

Selsomme Gry. Program, faste planer, og så en dag spranget ut i malstrømmen, med åpne øine.

173Evi kom til oss; kom til Gry nå, det var for sent – så tynn hun var blitt i det bleke ansiktet; sen til smil, snar til tårer. Hadde sluttet industriskolen, hadde meldt sig til sykepleien samme uken Otto reiste. Flettet de små fingrene i hverandre og klaget sig; hvorfor hadde hun ikke gjort det før, kunde vært ferdig pleierske nå, kunde vært der hvor Otto var. – Tøis, sa Gry, du har jo så vidt alderen nå, du kunde ikke kommet inn i den staben før – Det visste ikke Gry så sikkert. Hvis far hadde forbindelser, forbindelser greide alt – vilde Gry, kunde hun komme med nå, enda hun ikke hadde fylt atten år, de gjorde mange sånne unntak i krigstid. – Vil du, Gry, vil du så skal jeg snakke til far, sa Evi og så på den andre med blikket som bad om vennskap, om samhørighet – tegnet Gry hadde tørstet efter og gjort sig liten for den gangen hun trodde hun skulde få en søster i Ottos Evi. Nå møtte hun det med de trette leserøynene sin, vrengte den korte overleben, sa: Jeg vil ikke ha noe med krigen å gjøre, ikke en gang på den uniformerte barmhjertighetsanstalten din – forstår du? Jeg strømmer ikke til for å hjelpe straks morderne roper på mig – forstår du? Hadde de ikke dig og alle medsøstrene dine i bakhånd, så betenkte de sig kanskje på å få skutt av sig arm og ben – forstår du?

174Nei, Evi forstod ikke. Hun gråt bitterlig med hodet i fanget mitt. Jeg gråt selv – jeg orket ikke tenke det da, at så harde, så urokkelige i motstand må vi kanskje bli, skal vi seire.

*

Det første åpne kortet med de få linjene fra Otto: Alt vel med mig, tenker på dere alle. Skriv ofte. – De første brevene – lest og lest, til vi kunde dem utenat, til jeg la dem i skrinet, som alltid stod ved sengen min …..

Som jeg har lengtet efter det skrinet, som jeg har tigget dem om å få det hit! Bokstaver på alt slags papir, blad revet ut av notisbøker, små, flekkete lapper. Men ordenes levende tegn på dem. Om jeg bare kunde få røre ved dem, legge dem mot ansiktet mitt. Men nei, men nei. Jeg er for stor en forbryter til så liten en gunst.


Det var måneder før de fikk hjemlov. Andre kom før dem, eldre og jevnåringer, kamerater, ukjente. Grete søkte dem og fikk noen av dem med sig hjem til oss, de satt hos oss og fortalte. De hadde ikke sett Otto, ikke Hans, krigen var så stor. Men sånn og sånn, der de hadde vært. Og det er ens for oss alle, frue. God forpleining, en drink av og til – alle snakket de meget om maten de fikk og om pakkene, cigarettene folk sendte dem. Om krigens gang visste de mindre enn vi, 175de «arbeidet» på plassen sin, jævli, naturligvis, men nå var de da hjemme. Ikke tenke på det, det var det likeste. – Gry fulgte dem tilbake til byen igjen. –

Vi talte om det, Just og jeg. Grete tenker mer på krigen enn hun vil være ved, sa vi. Hun har da vondt av soldatene ….. Og somme tider fikk hun en dyp glød i øinene, et drag av pine om de korte lebene, som nesten skremte oss. Hun også visste mer enn hun sa. –

Første gang Hans stormet inn i huset –. Første gang Ottos røst ropte mor nede i gangen –.

Måtte prøve å glemme det, lenge; måtte lukke igjen for det; måneder før jeg kunde bære det minnet i sinnet …..

Men legemet glemmer ikke. Kroppen sørger, minnes, krever; det er i den smerten raser den første ville tiden; den lystrer ikke noe bud. Hendene vil på nytt røre ved, munnen vil møte den skrubbete huden, øiet vil se, øret vil høre stemmene – dag og natt, netter og dager – –. Til kreftene er forbi og har forblødd, til kulden tar nervene, tar hjertet.

De flyttet mig fra cellen til hospitalet. Jeg var ikke syk, men jeg måtte dø den første døden, sansningens. Kroppen min var slitt fra dem; organ for organ måtte bli stumt, alt det som har vært deres.

*

176To ganger var Hans hjemme; to ganger Otto, den siste. Nei, de var ikke merket av redslene, ikke utvendig. De hadde ikke skrammer, ikke arr – bare det gamle arret ved det høire øiet, hadde Hans, den røde ripen efter pilen fra Ottos bue, den gangen han ikke mistet øiet …

Kjenn på musklene deres, sa Just. Se på brystkassen til Otto.. Og jeg så det – sterke var de, sunde og spenstige. Glade. Vilde være glade. Snakket om kameratene, om pussige hendinger, om det gode; streifet det andre, slo det bort. Krig er krig, men nå er vi hjemme. – Hans hadde bedrifter å melde om, først de andre flyvernes, til slutt sin egen store, den som skaffet ham tapperhetstegnet. Jeg har tenkt på det, han så mindre av elendigheten enn Otto, var over den, ikke i den som Otto. Kanskje var han glad, Hans, på flukt fra spenning til spenning i maskinen sin under himmelen. – Otto sa: De må vel snart få igjen vettet, på begge sider. Dette kan jo ikke vare. Små setninger som blev igjen når han skulde av sted for å treffe Evi, ord som gav gløtt inn til noe, de korte stundene han var hos oss. Å, jeg vilde hatt ham en dag – en halv dag – noen timer alene. Men hysj – Gry skrubbet mig for det: La ham gå til Evi, hører du, la ham være der Evi er – der glemmer han. Det er glemme de vil, mor, sa hun.

Guttene spurte hvor Grete hadde det fra, alt hun visste om livet der ute, om krigen. Fikk vite 177at hun hadde fått laget en forening for soldater, til moro og underholdning for dem; var der kveld efter kveld, når det traff sig at mange «gutter» hadde hjemlov. Otto hadde ikke tid å spandere på det; men Hans fulgte henne til en forestilling, som han sa. Efterpå fortalte han mig om den. – Der hadde vært stor stas, varmt og lyst, traktering og musikk, flust med unge piker som hjalp til, som danset med «gutta». Jeg blev op i under – danset Gry? Hun, som aldri hadde gått danseskole, som ikke hadde villet gå på skoleball en gang. Nei, Grynet hadde ikke danset, men hun hadde vært bas for hele gjenget, så pass hadde han sett – ordnet op og husert, – strammet av sted over gulvet med fulle fat, fikk frem dem som stod og trøkket; et slags mor og politi også for hele hurven. Sterkt blev ikke servert der, alt gikk pyntelig for sig; så å si snodig, så pass mange av soldatene likte det, det fantes jo andre steder i byen ….. Da han sa dette, fikk han dypere lett i kinnene, flakket med øinene – et gammelt minne bakset vel i ham. Myk i røsten, myk av godvilje for Gry, sa han: De sier hun snakker til alle, hun møter i uniform på gata, hun hverver dem til denne klubben sin. Og det er gode greier der, mange synes vel de blir pen gutt av å være med der også, det er realt gjort av Grynet. Jeg fortalte det til Gry, siden, hvad Hans hadde sagt. Trodde det vilde glede henne, tenkte på Evi og sa: Du gjør da ditt for dem du 178også. Hun blev harm, gnistret til i de små øinene: ja, for dem. De er ikke skyld i noe. De er bare slaktoffer, de. Og enda en gang sa hun: De vil glemme. Det kan en hjelpe dem til.


Glemme ………

Har jeg ikke visst det finnes en måte, en eneste? Tvers over alle brådypene, kvinne og mann hos hverandre – så lenge legemet deres ennå lever og rår. Og likevel skjønte jeg ikke, og likevel fortvilte jeg da barnet mitt stod foran mig den dagen og fortalte at hun visste det samme som mig, og at hun hadde handlet efter det, som mig – bare enklere, ærligere, modigere.

*

Det kom ingen flere kort fra Hans, ingen små papirlapper i konvolutt. Uke efter uke ingenting. Brevene fra Otto kom, men ikke livstegn fra den lyse gutten vår. Jeg møtte postbudet ute på trappen – speidet efter bilen som tok Just og Gry hjem fra byen, stod ved porten når de kom – hadde de hørt noe, visste de noe? De hadde ikke hørt noe, de visste ikke noe. Just undersøkte, gav sig ikke, skrev nye og nye brev. Jeg får snart svar, Beate, vi må være tålmodige, vi er i krig. – Vi har tusener av fly, fly som må nødlande, flyvere som blir internert, tatt til fange. Hans, som greide det 179vågestykket, den ekspedisjonen, han klarer sig, han klarer sig, sa Just. Men rynkene i pannen hans skalv, blikket hans vaklet – han lå våken om natten, som mig, prøvde å late som han sov. – Grete sporet op andre flyvere, skrev til adresser hun hadde, fikk somme tider svar: Løytnant Hans Helle hadde vært der og der sist de hørte om ham. Ingen visste mer enn vi.

*

Et fremmed fly blev skutt ned på sletten utenfor byen en bombenatt – sletten vår, som vi hadde kalt den, da vi drog dit hver godværsdag med barna. Piloten hadde reddet sig i fallskjerm fra den brennende maskinen. Der ser du, sa Just, de kan tingene sine, de berger livet.

Tre av våre maskiner vendte ikke tilbake, stod det i avisen. Syv av våre vendte ikke tilbake. To av førerne er i sikkerhet, stod det. Eller intet om «førerne». Kan sine ting. Er flinke. Men flinkere enn dem er døden.

Vi lot ikke som vi sov lenger; jeg drev i rummene nedenunder om natten, slo ned vinduene, stirret på himmelen – lyttet ikke efter de fremmede, efter flyalarmen, lyttet gjennem stillheten, tryglet og truet dem om tegn, om varsel til hjertet mitt fra mitt eget blod over skoger og marker og fjell der ute –. Til Just kom ned til mig, kom 180og hentet mig, sa vi måtte være sterke, for guttenes skyld, for landets, måtte ikke øde kreftene våre på denne måten. Hans er ikke død, han lever, Gud har holdt sin hånd over ham, jeg føler det på mig, Beate. – Han var nær mig, jeg vilde skyve ham fra mig. Han som hadde «holdt sin hånd» over alt sammen, han som hatet og skaffet dem våpnene. Jeg la armen mot ansiktet hans i mørket; da blev armen min våt. Det var bare ord – han var ikke sterk; han var svak som mig, han gråt. –

Den dagen vi fikk vite – Just kom tidligere hjem fra kontoret, kom alene. Sa det med det samme. Hans lever.

Glem gleden vår. Glem gledestårene. Glem.

Just hadde fått oplysninger. Måneder var gått, men han hadde svar. Gutten vår hadde ligget på hospital, han var «restitueret», han var på et rekonvalescenthjem.

Levende. På et hjem. Hvorfor hadde han ikke skrevet til oss?

Forstanden spurte. Fantasien gav svarene, fant dem på hundre veiville vis. Men hvor var hjemmet de hadde sendt ham til? Hvorfor gav de oss ikke adressen? Forglemmelse, overarbeidede folk, husk, vi er i krig. – Vi fikk adressen, vi fikk lov å besøke ham, efter ennå en måneds arbeid fikk Just det – fordi han var den han var, fordi han var direktør i «Jern og Stål». –

Den lange, lange veien dit med tog, med bil. 181Men hvert stempelslag, hver sving bar oss imot målet for lengslene våre – om fem timer – om to – om et kvarter er vi hos ham.

Det lå i en tett skog, huset. Bortgjemt mellem side graner.

Et stort, stumt hus. –

Hun tok mot oss i den høie, hvite gangen, gikk foran oss inn i et nakent rum – en lang benk, skrivebord, telefonapparatet. Navnene våre? Tillatelsen til adgang? Om vi vilde ta plass. – Vi vilde gjerne se ham straks, vår sønn, løitnant Hans Helle. Reisen var lang, tiden knapp –. Just sa det med en fremmed, lav røst. Et øieblikk. Hun leste brevet han rakte henne. Skrev navnet vårt i en bok. Støttet ansiktet mot hånden og så frem for sig gjennem de runde brillene. Så stille, så slitt et ansikt, hvitt under den hvite kappen. Først måtte hun melde oss til løitnantens pleierske, som vilde varsle ham. Og – vi visste at hjemmet her var for de meget hårdt sårede? De blev bragt hit, og til andre hjem på andre, dertil egnede steder i landet; så fjerntliggende som mulig; for rekonvalescentenes egen skyld og også for folkets. Besøk her var særlig gunst, myndighetene anså dem i almindelighet ikke for ønskelige. Krigen går ubarmhjertig frem mot enkelte av sin tapre. Hun gikk ut fra at vi var forberedt på det?

Det var på mig hun så da hun sa det, løftet det hvite ansiktet litt og så på mig for første gang. 182De trette blå øinene blev forstørret av brilleglasset – blikket mitt sank i dem, de var uten bunn og uten håp. –

Jeg måtte ligge en stund på benken. Hun gav mig en tablett, gav mig vann å drikke. Så lot hun oss være alene.

La mig gå inn til ham, Beate, bli her, sa Just. Bli her – skilt fra gutten min, bare ved en vegg kanskje. – Jeg vilde ikke skjelve mer, jeg knyttet hendene, jeg kjempet imot, vent litt, det går snart over – om et minutt, Just. – – Nei, han var ikke Hans mer – jeg visste det nå – han var ikke menneske mer – blikket hennes hadde sagt det. Men han levet. – Jeg lukker øinene, jeg sa til far: Hjelp mig i denne stund. Og det gled av mig, skjelven stilnet, jeg kunde puste. Jeg reiste mig og kunde stå.

Hun kom tilbake med en ung pike, en ung kvinne i nystrøken, roserød kjole, frisk som en rose, selv under det hvite skautet. Søster Ellen, som steller Deres sønn, direktør. Søster Ellen smilte til oss, som vi smiler til barn når de er små og redde. Sa: Jeg har fortalt ham at dere er kommet. Vi har flyttet ham inn fra terrassen, han er alene på rummet. Han vil se dere …. det vil si – og en rødme spredde sig over det blonde ansiktet – han vil dere skal komme inn til ham. –

Er han blind, spurte Just. Hun nikket.

Nei, jeg skalv ikke lenger. Justs hånd holdt 183fast om min. Hånd i hånd fulgte vi søster Ellen gjennem de stille gangene.

Det var et lyst rum med tre tomme senger. I en liggestol foran det høie vinduet …… En skikkelse uten hender, uten noe inne i jakkens ermer. Et hode uten ansikt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kvinnen og den svarte fuglen

Kvinnen og den svarte fuglen er en av Nini Roll Ankers mest kjente romaner. Romanen ble utgitt posthumt i 1945.

Romanens «jeg» sitter i fengsel og ser tilbake på sitt liv som har vært viet hjemmet og sønnene. Mens hun var mest opptatt av familiens ve og vel var mannen hennes opptatt av å forberede sønnene på krigen han så komme.

Krigen splittet familien, og hun anklager sin mann og resten av den mannlige befolkningen for å drevet krigen fram. Men samtidig analyserer hun kvinnens rolle i samfunnet og familien, og erkjenner sitt medansvar.

Se faksimiler av 1. utgave, 1945

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.