[VI]

73Alle gikk og stirret på det samme ute i luftegården idag. I toppen av treet vi kan se over muren satt det tett med småfugl. De første trekkfuglene er kommet. Det er vår.

Så er det vår for Gry også, så skal hun for alvor prøve vingene, hun også … Jeg hører den klare, faste røsten hennes: Enten skal jeg bli best eller ingenting. Hun blir best. Hun blir det hun vil.

Det fremmede barnet mitt … Har kjent det slik så langt tilbake jeg kan minnes. Tok henne ikke trygt inn til mig, som jeg kunde det med guttene, helt til de blev store. Var redd den vesle, sterke hånden, som så ofte skjøv mig bort, som så sjelden selv gav et kjærtegn. Nei, var ikke trygg på henne, blev mindre og mindre trygg. Så uventede svar, så plutselige reaksjoner …

Følte hun at jeg ikke var sterk nok for en som henne? Blev hennes styrke til strihet fordi den ikke hadde noe å måle sig med hos mig? Men jeg var så glad i henne. Elsket den tynne, ranke kroppen, de flinke hendene – klokskapen hennes og viljen. Elsket på avstand – og ventet på henne. Henne kunde ingen lokke og leke inn til sig, ikke engang en mor. Av sig selv måtte hun komme – som da hun kom.

Det var øinene hennes … Disse underlige øinene, sterke, forskende, stripete i det blå – med 74en tindring innefra, som øker og glitrer til, så blikket kan kjennes som berøring.

Jeg husker jeg lenge så inn i dem engang, da jeg ennå kunde ha henne på fanget. Og jeg kom til å tenke på læren om at sjelene våre vandrer tilbake til jorden, inn i nye legemer. Og jeg sa det til Just og spøkte: Vi har fått en gammel, klok kone i denne småjenten vår, Just, hun er mange hundre år. Han svarte det var sludder – svarte at hun var en selvstendig unge, at han satte stort håp til henne og egentlig forstod henne best av barna våre.

Ja, hun var selvstendig, Gry. Hvor lenge det varte, mange år, før hun vilde leke med andre barn. Gikk og stullet for sig selv, ute og inne – intens, full av sitt eget – skjuset ungene vekk, nærmet de sig og vilde røre lekene hennes. – Hun hørte på eventyrene, men hun var den eneste vantro av oss. Hun spurte hvorfor barna som gikk vill i skogen ikke tok trikken hjem? Da jeg sa det ikke finnes trikk i de store skogene, svarte hun: De kunde latt være å gå dit. Nærværende, alltid nærværende, i øinene, i hjernen.

Det var slekten hun vilde høre om da hun blev større. Jeg syntes det var som lette hun medvitende efter sin egen oprinnelse. –

Guttene interesserte sig lite for «familie» – tror det kom av mammas idelige opdagelser hver gang hun besøkte oss. – Du blir mer og mer lik 75din morfar, Otto, nå hostet du akkurat som ham. – Hans har fått sin oldemors hender. – Jeg husker Otto engang rystet henne av sig: Jeg er mig sjøl, jeg vil ikke være andre folk. – Men Grete lyttet, spurte, blev ikke mett. Hun var til glede for mamma, for Just også, de som begge to gjerne talte om slekten, på hver sin vis. Og hun blev til glede for mig med spørsmålene sine, siden, de årene da guttene begynte å gli bort …

Alle mødre har vel oplevd det – den lille frysingen i sinnet, når de første gang merker de ikke er nødvendige lenger. Og så den tyste kampen for å venne sig til at nå greier de store barna sig alene, nå overhører de forklaringer, nå liker de ikke forslag, nå legger de selv planene sine og diskuterer dem ikke. Å, jeg trengte ikke være forsiktig mere, måtte ikke overveie det jeg hadde lyst å fortelle – guttene leste selv de bøkene de vilde, satt dypt i stolene og måtte ikke forstyrres, – detektivromaner, magasiner med brokete omslag. Gikk på kino straks de hadde noen skillinger. Med alt det kunde jeg ikke hamle op – det gjaldt farten nå, de eksplosive hendingene, spenning som krevde å bli fulgt av en enda større. Jeg satt igjen på veikanten med bøkene mine. – Jeg sørget litt, jeg klaget min nød for Just – jeg hatet de brokete magasinene, alle fortellingene om mord og forbrytelser. Han lo av mig, han sa det var naturlig lesning for gutter i den alderen – lektyre som 76vil langsomhet, som krever fordyping, hører de voksne til. Jeg forstod det ikke, jeg tvilte på det, som jeg tviler på det nå, – jeg kjente mig forlatt, og jeg takket Gry når hun satte sig hos mig og vilde høre om far, om mamma, om deres fedre og mødre, og om min egen barndom.

Men jeg hadde dem alle tre, – ennå hadde jeg dem. Sy i knappen for mig, mor, – har du sett blyanten min, mor? – geometrien, tøflene … Klipp neglene mine da, det er så vrient på høire. – Var de lange, sleivete skikkelsene annet enn den vesle, bløte kroppen jeg hadde holdt i armene, ved brystet? Jeg så dem hver dag – slik vokste de, slik endret de sig, så like buet nesene sig, så fulle blev lebene, så store de magre guttenevene. – Tettest inn til mig når de måtte til sengs en dag eller flere – lette barnesykdommer, en forkjøling. Først den avsindige redslen: var de dårlige? Var de blitt smittet? Angstfylte syner: andre barn jeg hadde sett, tatt av den store folkepesten, tuberkulosen. Skrekken for at noe skulde ramme oss, finne vei til hjemmet vårt, – fordi det var for godt, for lykkelig og trygt …. Så kom lettelsen, salig og søt, brettet ut alle tanker som løv for vårregn: de feilte ikke noe alvorlig, feberen svant, de skulde bare ligge litt og være hos mig. Jeg skulde få sitte ved sengen deres, gi dem mat og drikke, synge en stubb for dem, høre på dem og ane mig inn til det som rørte sig og gjæret i dem. 77Og enda engang skulde jeg få lov til å vaske ansikt og hals og de lange, senete bena på gutten min, få se hvor ribbene buet sig ut over sunde, sterke lunger, se de brede fotbladene og de feilfri tærne jeg hadde passet slik på i opveksten.

Sykdom på liksom – sengeleie med lys, lykkelig prat mellem dem og mig ….

Gabrielle sa det sommetider: Det oser stuevarme av dig, Bett, gå litt vekk fra hvalpene dine, din tispe du er. Kom dig ut blandt folk, la andre få godt av alt du vet – les sprog med arbeiderne, om ikke annet. Du lider av morlast.

Jeg visste hun hadde rett. Jeg kjente hun hadde urett. Rett fordi den som kan det, skal gi av sitt overskudd, stort eller lite, til alle mennesker. Urett fordi jeg ikke kunde det. – Jeg hadde prøvd det, jeg hadde vært med i en forening av kvinner, fruer til Justs kolleger ved fabrikken. Jeg dudde ikke til det. Jeg følte mig ensom og fortapt blandt dem, som i fremmed land. De var flinkere enn mig, raskere, driftigere – jeg følte det best når de besøkte mig, én og én – jeg var takknemlig da, ofte hentet jeg papir og blyant og skrev op gode råd, opskrifter og tall. Men når de samlet sig i flokk blev jeg til ingenting, blev jeg mer og mer utenfor – jeg fikk ikke til å klinge sammen med dem.

78Jeg kunde «lest sprog med arbeiderne», ja, det tror jeg jeg hadde kunnet. Men det var stengt for mig, det var mot Justs vilje – det hadde måttet gå gjennem organisasjonen, som han misbilliget. Jeg var mor. Så blev jeg vel skapt til det og ikke til noe annet.

Jeg grov pundet mitt ned i jorden. Så spirte det – så døde det …

Gabi hadde kanskje fått mig til å vakle, gjort mig usikker, hadde jeg ikke hatt Mayas brever.

De små konvoluttene, ens gjennem alle år – somme tider et par tett på hverandre, så igjen måneder før neste gang. Jeg svarte henne, skrev oftest til henne om natten, når alt var blitt stilt. Fra land til land tredde brevene våre nye og nye tråder i veven mellem henne og mig – til vi visste det meste om hverandre, til vi skimtet det innerste, det syn, hørsel og nærvær så mangen gang demmer op for og dunkler til. Men vi skulde møtes en gang – se guttene våre sammen en gang, de tre, født i samme døgn.

Vi skal ikke se dem sammen noen gang … Men hun er hos mig her inne, som jeg er hos henne der ute, langt borte. Vi vet det begge to. Jeg lukker øinene og skimter på nytt hodet hennes på puten – det mørke håret – det dype, intense blikket. Ser henne på «stuen» vår første gang hun skulde få sitte oppe og pleiersken hjalp henne 79og hun stod – og jeg tenkte: ja, så liten må hun være, så spinkel, så lik en vårblomst.

Mitt sinns eneste veninde – så nær, fordi hun aldri kom for nær, av samme slekt, fordi vi er av samme ånd – forbundet til døden gjennem døden …

Mor som mig.

Mellem tusen likedanne graver har hun gått og lett nå, lest på tusen likedanne kors til hun fant det ene navnet – sitt eget livs navn. Knelt der, grått sig tom der. Kommet hjem igjen, alene.

Og enda en gang har hun tenkt på mig, som fikk være hos mine de årene hun måtte ha gutten sin borte hos fremmede – og på alle dagene siden da hun satt de lange timene på kontoret, arbeidet i avisen og måtte forsage synet av gutten sin, samværet med ham. Tenkt det hun skrev til mig: O, jeg misunner dig, du som kan følge barna dine til døren når de går, møte dem når de kommer, lytte til skrittene deres, stemmene deres disse vintereftermiddagene. – Men hun skrev om søndagene sine også, om feriene, når hun og gutten var sammen om alt. Aldri har jeg angret, skrev hun, hvert minutt takker jeg skjebnen som lot mig få ham. Og når han sier han snart skal bli stor og tjene penger til oss og at jeg skal være hjemme hele dagen og ha det godt, da vet jeg det en dag vil skje. For han er en liten mann. Og disse grå eftermiddagene på kontoret skal være glemt – men ikke 80glemt at jeg greide det, Beate, – at hendene mine fikk bære ham helt frem, at pungen vår ikke blev tom – at det blev mat av arbeidet mitt og hus og klær og utdannelse for ham, god, den beste. For han skal bli menneskene til ære.

Et lite hvitt kors …

Ja, jeg tenkte på Maya når Gabi sa strenge ord til mig. Og jeg tenkte: Det er lett for Gabi å snakke, hun har ingen hemninger, hun lever som hun vil, hun er lykkelig i arbeidet og i kjærligheten hun selv har valgt. Hun er ikke som Maya og mig, hun valgte ikke barnet.

Jeg visste lite om Gabis liv med Uno Meyer. Hun nevnte ham sommetider, når det falt sig så, i sammenheng med andre ting. Han hadde vært hos henne en tid i Paris det første året. De reiste sammen i feriene sine, forstod jeg. Men det kom ikke til noen betroing fra henne mer, aldri noe utbrudd, jeg hadde vel selv stengt veien den gangen hun åpnet sig og jeg ikke møtte henne som hun vilde. Hun hadde ikke giftet sig med ham, jeg hørte ikke om kjærligheten til ham, men jeg så den, så den hver gang hun kom til oss på de korte besøkene sine. Hun blev eldre, men hun blev penere, blev ved å være ung og pen som bare de er det lykken alltid er nær. Glansen blev så dyp i øinene hennes, 81falt hun i tanker – da var tankene hos ham. De friske, rosesarte lebene hennes – elsket og kysset. De smale levende hendene – hjemme i kjærtegn. – En sjelden gang så jeg fremmede kvinner som plutselig minnet mig om henne, på gaten, i teatret. Ikke noen ytre likhet, men blomstringen, kropps og ansikts, blikks og rørslers skjønne harmoni, som bare en stor elskov gir. De går mellem oss, omsust av en hemmelig sødme, rar og ordløs er den i luften omkring dem, lik duft. Gabis lønnlige lykke lærte mig å se de andres, de få andres.

I femten år varte det for henne. Da kom opbruddet, hennes opbrudd. Jeg tror hun aldri kom helt tilbake til ham siden.

Jeg har tenkt på den skjebnesvangre kvelden, herinne har jeg levd den om igjen, levd den gjennem. Atter og atter har jeg spurt mig selv hvorfor hun vilde jeg skulde være til stede, være vidne – jeg, som var en vill fremmed for ham, som måtte krenke ham med nærværet mitt, ja, som kanskje bare ved det slo såret dypere enn det ellers vilde blitt. Var Gabi redd sin egen svakhet for ham? Hjalp det henne at hun ikke var alene med ham? Eller visste hun de nærmet sig veiskillet, og skulde jeg være det synlige tegn på de hadde nådd det?

Just var ikke hjemme den dagen. Det var tilfellet som sendte mig inn i Gabis dunkle verden – det blinde tilfellet ligger gjemt langs veien, hvor vi 82tror vi styrer skrittene våre …. Just var ute på reisen, den første som inspektør for alle fabrikkene.

Steget til inspektør … Barnas stolthet da de fikk vite det – Justs egen ordknappe glede – og alle planene våre! Vi kunde få et helt hus for oss selv nå, vilde vi – vi kunde reise langt i feriene, ikke bare op til den vesle stuen i skogen – vi kunde og vi kunde. For slik lønnet bedriften sig, så store var bestillingene og så dyktig var Just at gasjen hans var blitt fordoblet.

Gleden var hos oss den eftermiddagen, hos oss fire tankeløse barn. Jeg husker den første sneen hadde falt natten før – nok til sneballkrig. Rødkinnet, med fest i øinene hadde de alle tre kommet i hus, satt over leksene sine nede i stuen, men måtte idelig bort til vinduet, gløtte på gardinet, se på sneen. – Jeg hadde strømpekurven, satt og tenkte, det kunde vel gå an å la dem få være litt lenge oppe denne siste kvelden, før Just kom hjem. Vi hadde en pose med nøtter i skapet – vi kunde knekke nøtter og snakke om julen. Store ønsker skulde få komme på listene iår …. Og Otto kunde få hente ned delene til kikkerten og enda en gang få vise frem den underfulle mekanismen han holdt på med. Den dype lykkeglansen i øinene hans da …. Hans skulde få lage rebusene som Gry gjettet først av oss alle. Og Gry selv vilde ikke ha tid til å spise nøttene i feberen for å finne 83tvillingkjernene hun kunde by oss på – for siden å være den som ropte filipine på det avtalte minuttet.

Jeg hadde sagt det – når de var ferdig med leksene skulde vi ta frem nøttene og ha det festlig. Og de drev på, gutteluggene helt nede i stilebøkene på det store bordet, Gry borte ved skrivebordet mitt, lebene i stum rørsle, mens hun pugget grammatikken. Da ringte telefonen i forstuen.

Jeg holdt på å slippe røret da jeg hørte Gabis røst, nær, like ved øret mitt. Hun var i byen. – Jeg skal på det store møtet i kveld, sa hun. Sa jeg måtte komme og ta med mig barna også, iallfall guttene. – Jeg visste ikke om noe møte. – Bett, ropte hun. – Du vil ikke si du ikke vet om det store arbeidermøtet? Det kommer delegerte fra syv land. Jeg skal være tolk for noen av dem. – Da husket jeg jeg hadde sett noe om det i avisen. Men komme! – Si ikke nei, ropte hun. Bussemannen er jo ikke hjemme. Han var oppe og hilste på oss i går. Jeg spurte om mamma hadde det godt – om Just hadde det godt? Jeg spurte for å vinne tid … men Gabi hadde ikke tid – ja eller nei, kom vi? Jeg ber dig denne ene gangen, sa hun.

Jeg kunde ikke stå imot. Jeg sa jeg skulde komme. – Klokken åtte, sa hun, ta Hans og Otto med. – Nei, det vilde jeg ikke. Så vond samvittighet orket jeg ikke ta på mig. Jeg spurte om hun 84blev med mig hjem efterpå? – Ja, to egg, Bett, jeg blir ulvesulten efter møter. –

Jeg blev stående litt ute i gangen, for jeg skalv. Men jeg skulde få se Gabi der hvor hun kanskje hørte til mer enn alle andre steder. Og jeg var vel voksen og kunde bestemme over mig selv? –

Guttene visste om møtet, det skulde holdes i den store salen ovenpå kooperativen. Kooperativen hadde flagget rødt i hele dag. – Får vi bli med, mor, ropte de, får vi bli med og pipe!

Jeg spurte om de vilde pipe til mosteren sin? – Men å, de var inne i saken, de hadde et helt arsenal av ord, Justs ord. Moster Gabi kunde det være det samme med, hun var ikke annet enn kunstner og kvinnfolk, hun skulde dessuten bare oversette det de andre sa –.

Men de andre. – Gry ropte at Gabi var en modig maur, alene mellem alle de fremmede mennene! De kalte henne nusse og gryn, og hun kalte dem papegøier, og de kom op i en stor strid mens jeg satte frem nøttene til dem. Det var aldri nødvendig å hjelpe Grete i kampen, alt den gangen klarte hun sig helt alene. Jeg så hvor lik hun kunde være Gabi i måten hun snakket på, men jeg merket også at et annet sinn stod bakom, et sterkere, et mer nøkternt – stålsatt enda før livet hadde nådd å stålsette det. –

Jeg husker hvor hjertet mitt slo da jeg nærmet mig det høie møtehuset. Lyset fra de elektriske 85gatelyktene var så skarpt, det var ikke mange folk ute, de fleste var alt fremme, men spor efter tusen føtter mørknet i nysneen, og da jeg kom opp i det store lokalet, var det nesten fullt av mennesker. Jeg kjente mig overveldet og forvirret, jeg hadde aldri vært i en så stor forsamling før og det drøide før jeg fant mig en plass og endelig fikk til å se op. Da møtte jeg Gabis øine. Hun satt ved et bord som stod under den høie talerstolen, hun nikket til mig og smilte det store, hvite smilet sitt.

Der var etpar andre kvinner foruten henne mellem mennene, journalister, med papirblokken foran sig. Men hvor anderledes hun var – en lys kjole, en rose i brystet. Ansiktet tendt innenifra i spenning, i et alvor som tindret … sånn hadde jeg ikke sett henne før.

– – Hadde aldri oplevet noe som lignet de timene som nå kom heller. Og de blev ikke ødelagt av det som hendte siden den kvelden – ord har ikke kunnet slette dem ut, ikke engang ulykken har kunnet gjøre dem til intet. Jeg fikk vite at tusen sinn kan bli ett, at tusen lengsler kan strømme sammen til én, å, at det finnes noe i oss og over oss som kan nå hverandre og løfte hvert lille jeg op i et eneste stort, som vil det gode. Det var ikke suggestion, det var ikke massepsykose, som han sa – det var ikke bare det! Håpet som bor i alle menneskesinn, var det, lengten efter det som kan løse oss ut av egoismen, av begjær og hat og strid, var 86det som flammet og blev til en brennende lue de timene. Daggry over riket som engang skal komme, var det!

La ingen, la ikke min egen svakhet ta denne troen fra mig, ta min siste tilflukt fra mig! –

Det var et veldig møte, veldig selv for dem som var vant til møter. Jeg vet det nå – den første gufs av stormen som skulde komme. Det hadde alt nådd noen få, noen enkelte sinn. Det varte ennå fem år før det brøt løs, men det stod menn foran oss på talerstolen den kvelden som ante hvad vi gikk i møte. De ropte til oss intetanende for å vekke oss …. Taler efter taler, først våre egne, siden de fremmede. Ord på mange sprog, men ord om det samme: brorskapets evangelium, solidaritetens forkynning, varsler om seier for samholdet, for rettferdigheten.

Jeg husker jeg lenge satt nummen, var ikke med, kunde ikke fri mig fra trykket av så manges nærvær. Rygg ved rygg, hode ved hode i lange rader foran mig, kvinner og menn, unge og gråhåringer. Hit var de kommet fra alle byens kanter, fra landet utenfor byen – hver eneste hadde sitt eget liv, som jeg selv, var lukket inn i gleder og sorger, satt side om side, men skilte som kloder, syntes jeg, og likevel hver enkelt et midtpunkt, punktet verden dreiet sig om. Da skjedde det litt efter litt noe inni mig også – umerkelig nesten, i førstningen svakt, lik vindpustet som snur løvet på trærne, bøier kvistene 87én vei for straks efter å dø bort. – Til det plutselig ikke var stille i stillheten lenger, til talerens ord deroppefra møtte noe enda sterkere her nede i salen, en felles bevegelse uten ord, men så tydelig, så kjennbar at den løftet selve legemet noen tommer op fra sætene. Vi blev tatt av et vær, vi blev båret op og frem – ingen var alene lenger, ingen var én lenger – vi blev til ett vesen, blev til ånd. Der oppe på talerstolen stod menn som var ute for å frelse jorden fra fattigdom, fra urett, fra nød og fra krig. Her nede satt de som skulde frelses – opadvendte ansikter, løftede sinn – dugg som falt i tusen tørste blomsterkalker.

Langt borte Gabis stemme, Gabis egen kjente røst. Tolket de andres tanker og ord, men la sitt til, sin varme, sin tro. – Jeg måtte bøie mig, gjemme mig i hendene og tute. –

Nede ved utgangsdøren ventet jeg på henne. Da floden av mennesker hadde strømmet forbi mig og ebbet ut, kom hun. En stor skinnkrave, en skinnkåpe, så vidt plass til det lyse ansiktet. Hun så på mig, vi så på hverandre, vi møttes som vi aldri hadde møttes før. Så stakk hun armen sin inn i min, sa: Jeg må opom hotellet og hente sakene mine. Og vi gikk ned trappene. Det snedde fint og tett over lyktekupler og gate. Om en liten stund spurte hun: Du følte det, Bett? Jeg hvisket ja. Verdens hjerteslag, sa hun. Siden snakket vi ikke før vi stod i den høie, lyse hotellvestibylen. –

88Vi var kommet noen skritt inn i den, på vei mot portierskranken, da en mann reiste sig fra en av de store stolene ved veggen og kom imot oss. Gabi bråstanset. Jeg kjente ham ikke igjen med det samme. Han var blitt tynnere, enda høiere enn jeg mintes ham, nesten hvit i det bølgete, tilbakestrøkne håret. – Han så ikke på mig, han så bare på henne, som stod målløs, bukket og sa: Go’aften, mitt navn er Uno Meyer. – Hun løftet den ene hånden, en liten lett rørsle, redd. – Er du – her? – Her har vært et møte, svarte han. – Har du vært på møtet vårt? – Med din tillatelse – ja, sa han. Røsten hans var dempet, streif av skøi. – Ikke med min tillatelse, det vet du, svarte hun skjelv og fort. Og hun så vekk, stod enda et sekund urørlig, opdaget mig og sa: Dette er min søster, fru Helle. Vi går opp på værelset mitt.

Han drøide litt, en uro flakket gjennem de store, gylne øinene.

Beate blir med oss op, jeg skal være hos henne i natt, sa Gabi. –

Vi stod tett inntil hverandre i den trange heisen. Jeg hvisket inn i skinnkysen hennes: Det er best jeg går hjem, Gabi. – Høit svarte hun: Nei, jeg vil du skal bli her, Bett. –

Inne på det lille, firkantede rummet tok hun av sig yttertøiet. Ingen av oss sa noe de første minuttene. – Hotellet var nytt, alt i værelset var blankt og uerfarent. Det luktet lakk og teppe, og svakt fiol 89av Gabi. Sengen med alt det hvite stod opslått. Speilet over toalettbordet speilte de små tingene hennes, hårbørsten, pudderdåsen, negleetuiet. På en krakk ved siden stod den gamle håndkofferten hennes med alle de brokete merkene. – Pent, hyggelig rum, sa den myke røsten hans. – Da snudde hun sig mot ham, noen skritt fra ham – lampelys ned over det blanke, røde håret, blikket under de tunge lokkene mørkt og farlig: Hvorfor gjorde du det, nesten ropte hun. – Av samme grunn som jeg alltid søker dig, svarte han, og rakte ut hånden mot henne. Og hvorfor skulde jeg ikke gjøre det, endelig engang? – Jeg gikk mot døren, hun sprang til og tok mig i armen. – Du skal bli her, sa hun. – Bett skal bli her. Vi kan snakke, men hun skal være hos mig. – Han bøide sig lett mot mig: Deres søsters vilje er min lov. – Gabi lo hardt og kort: Ja, du har vist mig det i kveld, sa hun, gikk bort til sengen, satte sig på kanten og blev sittende og se ned på hendene i fanget sitt. – Jeg fant en stol ved døren, jeg ønsket mig langt bort; jeg tenkte ikke på Gabi, jeg tenkte på den høie, fremmede mannen, som måtte finne sig i mig – den store, sterke mannen, så svak av kjærlighet til henne at ansiktet hans skalv. – Han sa til mig: De tilgir om jeg snakker åpent, frue? Det later ikke til å være noen annen utvei. – Vi kan snakke som om vi var alene, sa Gabi. Bett er den nærmeste jeg har. –

90Da blev hun så fattig for mig med ett, men jeg så hvor fattig hun gjorde ham også.

Han begynte å snakke, stod med ryggen til mig, jeg kunde ikke se ansiktet hans, men jeg visste hvor det vibrerte mellem de mørke brynene. Han spurte henne om hun ikke syntes det var på tide han lærte henne helt å kjenne, efter femtens års lovlydighet? Han sa: Da jeg våknet i morges, litt sent, som vi vet, og orienterte mig i din retning, det er min morgenandakt, som du også vet, så husket jeg at det var en av de svarte dagene, at du skulde forsvinne. Da tok jeg den beslutningen å forfølge dig, spore dig op inne i din private jungel. Og jeg angrer det ikke. Du var virkelig ny for mig, der du stod ved siden av talerstolen – av en eller annen grunn, dårlig grunn, antar jeg, var jeg takknemlig for at du ikke stod på den. Ny var du og enda kjent og kjær. Din varme er jo ikke fremmed for mig, Gabrielle, selv ikke i andre former. –

Hun hadde sittet og sett ned, hele tiden. Nå løftet hun hodet, ansiktet var hvitt, øinene flammet mot ham. – For å spionere på mig, kom du, ropte hun. For å analysere som du pleier! Ikke for å lytte, ikke for endelig engang å opleve hvad bevegelsen vår betyr – ikke for å smelte litt, du også! Å, jeg visste hvad jeg gjorde, da jeg nektet dig en gang for alle å være med på møtene våre, Uno! Dempet og rolig svarte han: Bevegelsen har 91aldri hatt noen gagnlig innflytelse på mig. Men jeg smeltet virkelig litt, på min sørgelige vis, jeg blev til og med beveget efter fattig evne, du besørget begge deler der du stod, med rosen din i brystet. Du blomstret så synlig selv. – Han gikk bort til henne, bøide sig og kysset henne. –

Du skulde ikke gjort det, hvisket hun. –

Han snudde sig mot mig og sa han hadde bestilt et bord til to nedenunder, han vilde gå ned og si fra at vi blev tre. Jeg undslo mig, jeg sa jeg heller vilde gå hjem. Gabi avgjorde det. – Skal vi spise her, skal vi spise alle tre, Bett. –

Da vi blev alene, brast hun i gråt. Kastet sig overende i sengen og gråt nede i puten. – Jeg var så rystet, jeg kunde ingenting si, jeg vilde stryke henne over håret. Hun reiste sig og skjøv mig unda. –

Jeg gråter av raseri, hikstet hun, det er ikke noen god gråt, du kan ikke trøste mig. Jeg er rasende på ham. – Jeg sa jeg trodde han hadde gjort det av kjærlighet til henne. – Han skulde latt være av kjærlighet, sa hun dirrende.

Jeg spurte hvorfor hun ikke vilde han skulde være med henne alle steder når hun var glad i ham? Jeg sa jeg kunde ikke forstå det. – Hun stod op, gikk bort til speilet, ordnet håret sitt, ansiktet. Tørrøid og stille kom hun tilbake til mig, vi satt ved siden av hverandre på sengkanten.

Det kan visst ikke «forståes», Bett. Jeg vet 92bare at noe i mig har advart mig, ja, fra første stund – varslet mig, at jeg ikke skulde prøve å blande sinn med ham lenger enn det vi har felles, rekker. Vi har så meget felles, han er glad i kunst, skjønner sig på kunst – skjønner sig på alt, for alt har han lest og alt vet han. Og han ser så godt, for godt, ser han. Han er en tilskuer de andre agerer for! Men jeg vilde ikke være en av marionettene hans. Og jeg har ikke vært det før idag! Jeg vil leve sammen med ham dér vi begge to lever – i kjærligheten vår, i gledene, i rusen. Nei, ikke bare den erotiske, du tar feil – det kan være rus i å se noe vakkert også, et maleri, et landskap – rus i å lese et dikt sammen. Og vi har holdt oss dér, jeg har holdt ham der! Det har ikke vært så vanskelig som du tror – vi bor ikke i hus sammen – vi har bare stunder, skal du huske, møtetimer, korte feriedager. Arbeidet vårt har vi for oss selv. Men dér også har han hjulpet mig – i tegnearbeidet mitt. Det er arbeidet for partiet jeg har beholdt for mig selv. Du vet hvad det betyr for mig, han vet det også. Men han smiler. Han smilte første gang jeg snakket til ham om det – det blev siste gangen også, Bett. Vel, tenkte jeg, la det være bare mitt. La det være adgang forbudt. Jeg kan ikke være det foruten – men jeg kan ikke være ham foruten heller. Og sånn blev det, sånn har det gått, disse femten årene. Det er vel Blåskjeggeventyret op igjen – vi har vel et rum ingen 93må komme inn i, de fleste av oss. Uno har hele fortiden sin, ekteskapene, barna – vi snakker aldri om den. Jeg vet ikke om det er svakhet eller styrke – vi har levd. Men nå. Når jeg tenker på at han har sittet på møtet i kveld, uten at jeg visste det, studert oss, studert mig …..

Hun løftet armene over hodet sitt og knyttet de små hendene ….

La oss gå ned til ham, Gabi, sa jeg, – det kan bli anderledes når dere får snakket sammen.

Ja, anderledes, svarte hun bare.

Èn tanke fylte mig: Ikke Gabi heller hadde nådd det fullkomne. Gabi også hadde måttet slå av. Sinn og legeme ett med en annen – er det bare i drømmen vi kan opleve det? –

Det var blitt sent. Ikke mange mennesker satt i den store spisesalen. Ved et bord i det borteste hjørnet ved vinduet reiste han sig da vi kom inn. Han vilde at Gabi og jeg skulde sitte i sofaen. Hun tok stolen midt imot den, jeg fikk plassen ved siden av ham.

Maten blev servert straks. En flaske i kjøler stod på bordet. – Jeg bestilte østers, sa han, men de var fraværende. Så tok jeg din yndlingsrett. – Jeg vil ha to bløtkokte egg, sa Gabi. –

Med de mørke brynene helt opp i pannen spurte han om hun mente det? – Jeg vil ikke ha annet enn egg, brød og te. – Han gjorde en grimase. – 94Du skal iallfall ha vin, sa han og skjenket i glassene våre. – Jeg vil ikke ha vin, brøt hun ut, jeg vil ha te. – Han sa til mig at Gabi og han alltid feiret gjensynene sine med vin. – Dette er ikke noe gjensyn, svarte hun.

Kelneren bød oss den varme retten. – Vil De gi mig to egg, te og ristet brød, sa den lave, tørre røsten hennes. – Uno blev langsomt mørkere under den bleke huden. Han løftet glasset og sa: Jeg drikker for rosen på brystet ditt. – Hun løsnet blomsten, knuget den i hånden og slapp den. – Det nytter dig ikke i kveld, hvisket hun. –

Teen kom. Eggene, det ristede brødet, smørkulene. Gabrielle på den ene siden av bordet med dette dietmåltidet. Vi på den andre med den fine retten, vin. Jeg prøvde spise, torde ikke se op. I mange minutter sa ingen noe. Så rettet han sig op, tendte en cigarett, bøide sig litt frem over bordet og sa: Gabrielle, la oss like godt snakke ut. Hvad er i veien? Tenk dig om! Jeg elsker dig – du tillater mig å si det i din søsters nærvær. Og det er årsaken til – til den forbrytelsen jeg har gjort i kveld. I alle disse årene har jeg visst det er en side av dig jeg ikke kjenner. Vi kan si det så, brutalt: før du har sett et menneske beruset kjenner du det ikke! Jeg har visst om at du hadde en pasjon, fremmed for mig. En begeistring du forholdt mig. Jeg har hørt ekkoet av den i røsten din, sett gjenglansen i øinene dine. Men på dette 95ene feltet har du stengt mig ute. Hvorfor? Vel. I kveld har jeg tatt mig til rette. Jeg vilde se dig. Se en fase av henne jeg er glad i, se henne i det miljøet, hvor hun røber noe jeg trass i alt ønsker å se – å kjenne – om ikke å eie. Det er lykkes. Jeg har sett barnet i dig denne gangen, det ureflekterte, troende barnet – tror du jeg er mindre glad i dig for det?

Gabi støttet sig med begge hendene mot bordet, helte sig frem over det, sa: At du ikke forstår det, Uno. At du ikke skjønner hvor du krenker mig og oss alle, ja, først og fremst de andre! Og saken vår! Kommer kald til et møte, hvor vi brenner – å, det er nederdrektig.

Han svarte at han hadde ikke vært kald. – Jeg forlot ikke møtet kald, du tar feil, sa han. For mig blev det et stevnemøte. Da slår hjertet.

Hun tok op igjen ordet: Stevnemøte! Det var det du følte – når du hørte det gjelder liv og død for millioner – hørte dem som talte mot nøden, mot krigen – når du så øinene deres. Jeg møtte dig ikke, gud, hvor jeg ikke møtte dig.

Han smilte, et lite, fort, vemodig smil. Du kan ikke undgå å møte mig. På veien hit traff jeg dig også, i skyene, som seilte over sletten da jeg kom.

Jeg vilde rørt ved ham, tatt hånden hans, hadde jeg hatt mot til det. Gabi sa bare: Ord, Uno. Og like efter: Å, hvorfor kan du ikke tro!

Han så ned. Uten blikket fra øinene, hvor lys 96og skygge skiftet så hurtig, blev det bleke ansiktet hans maskeaktig, som stivnet i en overstor tretthet. Ned mot duken sa han: Fortell mig hvordan du selv kom til å tro.

Gabi mørknet i uvilje, et øieblikk, så strøk hun sig med hånden over pannen, sa på sin gamle måte: Rar situasjon. Du nysgjerrig?

Ja. Det også, svarte han.

Det er en lang historie. Og så komisk lenge siden. Vi lar det være. – Det kan vi ikke lenger, svarte han. – Hun blev sittende taus, med albuene mot bordet, fingrene gjemt i håret. – Sakte skjøv han glasset hennes inn mot den nakne underarmen. Borte i sitt så hun på det, tok det og vetet lebene i vinen. – Du vil bare synes det er latterlig, sa hun. Jeg skammet mig, det var begynnelsen. – Så tidde hun igjen. Jeg sa, og kanskje var det det eneste jeg sa i denne samtalen: Gabi tålte ikke å se på mennene som arbeidet i gaten. Jeg vilde si mer, men hun brøt mig av: Jeg tålte det, men jeg skammet mig. Vi pene og rene på fortauet: de nede i kloakken, svarte og fæle. Ikke for at det er skam å grave og være svart. Men at de alltid skal gjøre det og vi aldri. At de ikke skal få gjøre noe annet også. Det skal ikke være slik forskjell på menneskekår. – Han spurte om det var rensingen av kloakkene som hadde gjort henne til socialist? – Hun brydde sig ikke om ironien i ordene hans, hun svarte alvorlig: Det var to av kameratene mine på 97akademiet som hjalp mig. Gud, hvor de hjalp mig. Hvad de betydde for mig kan ingen fatte. De forklarte mig, de oplyste mig. Det blev luft – og lys – og gjennemtrekk omkring mig. Far var død. Jeg vet ikke hvor meget vi skjønte av ham, vi elsket ham, men han levde i lukket sinn med videnskapen sin, han – det utenfor veggene hadde han ikke tid til å bry sig om. Mamma – mamma, det er Betty på alle blad, det. Det var da jeg fikk vridd mig løs hjemmefra, at jeg blev hjemme, ute fikk jeg følelsen av å være innenfor. Kameratene mine –. Da hun tidde tok han op: Kameratene dine? – Hun så på ham, prøvde ham med øinene, sa: Jeg skal fortelle dig det. Det også skal jeg fortelle dig. For så er det ikke mer. Det øieblikket har vært hos mig bestandig siden. Vi gikk hjem en natt fra et møte – hvor det var blitt sagt sånne ting som på møtet i kveld, Uno. Det stod alt en blodrød rand under skyene i øst. Og en av dem pekte på den og sa: Vår opmarsj –, og efter oss kommer solen. Og med ett stanset vi og la hendene våre sammen og den ene sa: Jeg tror på befrielsen. Og den andre sa: Jeg tror på seier for rettferdigheten.

Og jeg sa: Jeg tror. Jeg sa bare det. Noe større kan jeg ikke si og det kan jeg ikke ennå. –

Det skalv omkring lebene hennes av bevegelse. Rolig sa han: Det var socialismen som gav dig «troen»? – Heftig svarte hun: Å, de visne ordene dine. Læren, partiet, det er jo bare det synlige 98omkring det usynlige. Skålen flammen brenner i. – – Som kirken representerer den helligånd for sine troende, sa han. – Gabi kastet trassig med hodet: Gjerne det. Enda du sier det med forakt. Et bluss inne i sig må menneskene ha, det har de alltid måttet! Først selve solen og stjernene, engang tilbad de dem. Tok tegn og varsler av dem. Så flyttet de på gudene sine, guden sin – blev selv gjenstand og mål for den guddommelige viljen. Helt til idag. Nå er en ny religion i emningen, Uno, troen på livet, på selve livet. På vår egen kraft til å skape lykke, fred, brorskap mellem menneskene. – Synd du ikke er blitt prest, sa han. – Hun var like trassig: Nei, jeg er ikke blitt prest. Ikke kirketjener engang er jeg blitt i menigheten. Og hvis du vil vite det også, så piner det mig ofte at jeg er så liten blandt dem. At tegningen min blev så meget for mig. – Du «vidner» da i kunsten din også, sa han. – Jeg prøver, ja. Men det er ikke det viktigste når jeg arbeider – å få det til, for pokker! Og når jeg hører om dem som har gitt livet sitt for saken, som har sultet og levd hjemløse for den – når jeg møter folk som gjør det, da kjenner jeg mig nokså elendig, Uno. For jeg blir aldri annet enn en på siden, veien til å bli som en av dem er vanskeligere også for oss som bærer på denne kulturbøren. De har vondt for å få tillit til oss, de andre, som er kommet dit frie og ubelastede og så lykkelig uvitende. – Brynene 99vibrerte på ham: «Lykkelig uvitende.» – La oss slutte din bekjennelse, Gabrielle. Tro lar sig ikke diskutere, ikke med en troende. Jeg burde visst det. Jeg opgir å rokke ved din.

Og jeg, Uno, – like til i kveld har jeg visst håpet på din tro. Og ikke tort å risikere det håpet. Hvorfor jeg ikke har villet ha dig med på møtene våre, spurte du. Kanskje var det for at jeg, så lenge jeg ikke visste noe annet, kunde tenke – eller innbille mig – eller bare så vidt håpe da, at en dag vilde du ikke kunne la være å gå dit – av dig selv, for frivillig å bøie dig for det du hørte i kveld. Og – innerst inne skjønte jeg vel at håpet var sikrere enn virkeligheten. Og så lenge var det ikke noe frafall i det jeg følte for dig. Så feigt tenkte jeg visst. –

Hånden hans slo lett mot bordet: Stopp. Bland ikke kortene ytterligere. Hold det utenfor. Det kan iallfal ikke bli partifelle. – Feilen har vært at jeg har trodd det kunde holdes utenfor, sa hun sakte. Som en annen luksusting. At det går an å skille kropp og sinn, sånn i årevis.

Han snudde ansiktet vekk, blev hvit. Da rakte hun hånden mot ham over bordet. Uno, det fins en tro som kan skape verden på nytt. Den skal frelse menneskene, den skal gjøre ende på krigen mellem oss for bestandig. Å, tro den. – Røsten hennes var bristeferdig. Han vendte sig mot henne igjen, tok den ene hånden hennes i sin et øieblikk.

100Gabrielle. Jeg tror – jeg tror det er din tro og hans og hennes og alle de manges tro som er den vesentlige, kanskje den eneste hindring for at menneskeheten kan komme til forståelse med sig selv og til fornuft. Jeg mener, og mener det til bunns, at kunde de menneskene som har makt, engang komme sammen for rolig å diskutere sine tvil, årsakene til den, da vilde det første skritt være gjort til fredens opdagelse. Vår tvil på hverandre, først og fremst, på naboens redelige hensikter, på ords verdi – tvilen på umuligheten av en rettferdig samfundsordning, tvilen på en «allmektig» gud. – Det vilde kunne føre til en fruktbar diskusjon, som kan hende vilde gi resultater. Tvilsmål kan diskuteres og defineres. Tro aldri. Som sagt.

Maktene skulde møtes, brøt hun ut. Som hittil, – som bestandig. Toppen, diplomatene.

Har det noengang ført til noe? Har vi ikke hatt nok resultater av det, nok elendighet, nok kriger? Fordi ingen makt noensinne vil gi avkall på mer makt! – Han svarte rolig: Jeg tenkte ikke politisk. Jeg tenkte for en gangs skyld utopisk, som du. Makten, den eneste nevneverdige, ligger ennå latent: hos hver nasjons ypperste, hos de åndelig best utrustede, hos eliten. Et slags olympisk overhus av slike menn – og kvinner. – Han smilte, som vilde han slette sine ord ut, og sa: Når vi altså fremdeles skal fable.

Jeg fabler ikke, sa hun heftig. Og det er forskjellen 101på oss to. Jeg tror og jeg vet – for jeg er en av millioner, av de millionene, som skal seire!

Han fylte glasset sitt på nytt og tømte det. Lavt og trett sa han: Det er jo ikke første gang jeg er på massemøte, mellem suggestionerte. Tror du ikke jeg kjenner de folkene? Jeg har levd en del år lenger enn dig, dessverre. Utrydde fattigdommen? Muligens kan det la sig gjøre, organisatorisk – ved å sette en ny urettferdighet i system. Men – gjøre ende på krigen? Hvordan kan du være så enfoldig å tro det? Hvem er massene? En flokk som føres. Som ledes mer betingelsesløst enn den best innekserserte kristne menighet. Og som forlanger et eneste: adgang til daglig trosbekjennelse på sine førere. Som ikke eksisterer uten i kraft av dem. Og – hvem er de? De er politikk, presse, propaganda og ærgjerrighet. De er mennene med den korte horisont – de, som regner og beregner og som alltid, i det givne, skjebnesvangre øieblikk svikter, la oss kalle det idealene, til fordel for den personlige konto. Eller – eller av mangel på vidsyn og mot!

Du tror ikke de er modige, mennene du så i kveld? – Hun nesten ropte det, tok sig i det, dempet røsten: Du skal få opleve noe, Uno. Når krigen står på dørterskelen vår, skal du få opleve at de løfter hånden og stanser millioner på begge sider av grensen.

102En som nekter, kan skytes mot muren – hundre kan de skyte – men de kan ikke drepe hundretusener, som ikke vil marsjere!

Stakkars barn, sa han.

Det blev aldeles stille. Gabi så ikke op, hun satt og stridde med gråten. Han tok ikke øinene fra den lysklædde skikkelsen med det bøide hodet og de nervøse hendene. Litt efter snudde hun sig mot vinduet. Fjernt, men tydelig hørte vi stempelslagene, den jevne duren. Gabi så spørrende på mig. Fabrikken, sa jeg. Og han sa: Ja. Din svogers forretning arbeider natt som dag. Den vet beskjed. – Hun så ikke på ham. Med en liten heftig rørsle tok hun glasset med vinen og tømte det. – Du drikker på din fiendes undergang, sa han. Min og de andre vantros. Du drikker på din krigs velgående, Gabrielle. Så umenneskelig er du. –

Hun reiste sig, svarte ikke. –

Men hun blev ikke med mig hjem.

Vi hadde sagt farvel til ham, vi satt alt inne i bilen og jeg gav adressen til chaufføren. Da åpnet Gabi plutselig drosjedøren og sprang ut. Han stod barhodet i sneværet inne på fortauet. Til mig sa hun ikke et ord. Jeg så hun tok hånden hans, jeg så dem gå hånd i hånd inn i hotellet igjen.

Det var dette jeg tenkte på da jeg kjørte hjem den natten. Hun hadde tatt hånden hans, hun hadde gått tilbake til ham og gjort ham glad. Hele tiden mens de snakket sammen hadde jeg hatt vondt av 103ham. Han hadde sittet og tryglet henne om kjærlighet, syntes jeg. Og jeg måtte flytte på alle forestillingene jeg hadde hatt om ham til nå: den overlegne skribenten med den kvasse pennen var ikke annet enn et menneske som elsket mest, som blev svak og fattig når hun vendte sig fra ham. –

Da jeg hadde låst mig inn hjemme, gikk jeg op til barna, til de sovende barna mine. Jeg tendte på lyset, jeg måtte se dem, og jeg blev lenge hos dem. – Hans snudde på sig da det blev lyst, men han sov videre med armen over det blonde hodet. Små rykk i nakken og skuldrene. Den buete overleben rørte sig over stumme ord han drømte. – Otto lå på ryggen – skjorten åpen over brystet, adamseplet så synlig på den slanke halsen, det snauklipte bakhodet dypt i puten, men over den hvite pannen den brune bølgete luggen. Å, jeg ser dem begge to – den lyse, den mørke – små menn i vorden, regelmessige trekk alt da, sundhet og styrke i hud og lemmer. –

Jeg kysset dem. Og plutselig var det som gjenlyd av samtalen der nede i den halvtomme spisesalen klang herinne i stillheten, plutselig var det Gabis røst og Gabis setninger jeg hørte tydeligst. Og jeg tenkte: Det er hun som har rett, det er hun som vil skape en ny og god jord for guttene og for Gry! Det er henne som elsker og som tigget ham om å våkne til kjærligheten.

Inne hos småpiken vår satte jeg mig på sengkanten, 104mens disse tankene stormet i mig. Ordene fra møtet, Gabis ord til Uno levde sig frem i mig, og enda en gang blev sinnet mitt båret opp i en lysverden, hvor jeg var sammen med søster min og tusen andre søstre og brødre om å tro. Ikke jeg skulde opleve det, kanskje – ikke Gabi, ikke Just. Men hun som lå her og sov med tommeltotten i munnen – guttene derinne i rummet med bøkene og høvelbenken og alle Ottos dyrebare «deler», de skulde gå foran i rekkene og kjempe uten våpen i de seirendes hær.

Jeg tenkte så anderledes på Uno mens jeg klædde mig av. Sånn en lyseslukker. Sånn en pessimist, tenkte jeg. Men Gabi vilde jeg ta i armene mine og takke.

Jeg husker det var solskinn den neste dagen. For jeg husker hvor det glimtet og skinte i alle tingene på bordet da jeg hadde dekket det. Og at jeg så på alt sammen og var glad for de pene skålene og karaflene, som skulde si velkommen til dem fra mig.

Jeg hadde ikke kunnet si nei da Gabi telefonerte og sa hun og Uno vilde komme til middag. Men jeg tenkte hele tiden: Just kommer også, Just kommer nesten samtidig med dem, og hvordan vil det gå? Hjertet mitt var urolig. – Jeg ønsket barna ikke vilde somle på hjemveien, så de vant å fli sig til middagen, jeg ønsket alt måtte gå godt, jeg ønsket det hadde begynt og var over …..

105Sånt var det som fikk hjertet mitt til å slå den gangen, som gjorde mig nervøs. Så små ting, en armslengde fra mig. Redd for hvad det kunde bli sagt mellem den fremmede mannen og Just. Redd for et lite opgjør med Just efterpå. Det kom alt sammen. –

Barna ruste inn, stirret på det festlige bordet, ropte: Skal vi ha fremmede? Skal vi ha stek? – Moster Gabi – men det er syv stoler? – En mann? – Har du ny kjole, mor? – Jeg sprang i den nye kjolen op og ned trappen, så efter at blekkete fingrer blev skrubbet, børstet Grys strie hår, var ute i kjøkkenet og gav piken mer beskjed. Til jeg hørte Just ute i gangen.

Han stod så sindig og tredde frakken sin inn på hengeren. Jeg sa velkommen hjem, sa at Gabrielle var i byen, at hun kom om et øieblikk, at hun hadde en mann med sig, hr. Meyer. At de skulde spise med oss. – Meyer, spurte han, hvem er det? – En venn av Gabi, svarte jeg. – Hvem er han? – Jeg sa at han var journalist. At han skrev under merke, Pectus. – Justs øine blev blåere, hardere. Og han brukte fars ord: Han som alltid spotter, sa han. Jeg vet hvem han er. Jeg sa at Gabi var glad i ham. – Vel, sa han bare. Han sa ikke mer – fordi Gabi var min søster, fordi gjestfrihetens lov var ubrytelig for ham, sa han ikke mer.

Jeg fant frem andre klær til ham. Da jeg kom ned, stod Gabrielle og Uno alt i stuen. De stod ringet 106inn av guttene og Gry. Alle sammen lo i det øieblikket jeg åpnet døren. Og plutselig blev det godt og stilt inne i mig, uroen sank sammen, barna var her, barna vilde greie det.

Han hilste på mig, en skygge av noe brydd dunklet til blikket, øinene sa: Dette er ansiktet mitt, glem det du så i går. Gabis ansikt også var rolig, litt trett, men rolig, som hadde en hånd strøket det og slettet ut lidenskap og skjelv. –

Vi satte oss til bords straks Just var kommet ned, og det blev et barneselskap rundt bordet vårt – Uno var en trollmann; hadde fått guttene og Gry til å synes de hadde kjent ham bestandig. De spurte og han svarte, ikke nedover til dem fra sin høide, på voksne folks vis, nei, tenksomt, enkelt, på samme plan som dem. Det var det som gav dem tryggheten. Og Just, som hadde lært barna å tie når vi hadde gjester, minnet dem ikke om påbudet; det var velkomment for ham, som for Gabi og mig, at de fire andre førte ordet. – Han kunde så mange historier, Gabis venn. De moret oss alle; om rare hunder; om en gris, som alltid sprang i ring om sig selv – «akkurat som menneskene». Om sine egne guttedager, fortalte han. Barnas øine hang fortrollet ved det bleke ansiktet, ved munnen, som kunde ape efter både dyr og mennesker.

– Dere glemmer å spise, sa Just. Han var litt stivere enn vanlig i rørslene, satt på sitt rakeste. 107Dreide av og til den stutte barten opover med nervøst, fort håndlag; men røsten hans var vennlig, enten han snakket til oss eller barna. Da det blev en liten pause, spurte han Uno om han noengang hadde satt op drager? – Nei, Uno hadde aldri befattet sig med drager. – Just fortalte da, guttene og han hadde gjort det for mange år siden. Han sa det var meget underholdende, og han forklarte nøiaktig om dragens mekanikk og om seilasen mot vinden. – Sørgelig jeg aldri har prøvet det. Nå er det for sent, sa Uno. – Ja, når De ikke har sønner, sa Just.

Jeg så at Gabrielles øielokk skalv til. Og plutselig skjønte jeg at han hadde sønner, og at dette samværet med barna våre hadde åpenbart noe for henne, noe hos ham, hun kanskje ikke før hadde kjent. – Fra fortiden, fra det lukkede rummet hans. At det var instinktet, den ubrukte farsevnen i ham, som tok ut sin rett når han satt her og forstod å fengsle barna, som jeg aldri hadde sett noen dåre dem. Og – og at dette også var en følge av opgjøret mellem ham og Gabi i går kveld, var en selvhevding han trengte. – Uroen kom over mig igjen, for å stige, stige …..

Hvad gjør du da? spurte Gry. – Uno smilte: Svært lite. Jeg skriver. Hvad skriver du om da? – Jeg slåss litt. – Hvem slåss du med da? – Med dumheten, svarte han – mot vinden som dragen. ….. Jeg er der igjen, på plassen min ved bordet. 108Jeg ser dem på nytt. Gretes øine – stivt festet på den fremmede mannen, spente, intense; ser ansiktet hennes skifte uttrykk, plutselig. Hun forstår noe, noe går op for henne – hun blir blussende rød og brister i latter – snur sig mot mig, glitrer av triumf i blikket. Sier ingenting, bare ser på mig.

Gry blev innvidd da; tolv år gammel var hun, men det var da det skjedde.

Nå var det Hans spurte, med røst som sprakk i ordene: Var du glad for at mor kom på møtet da, moster Gabi? –

Justs skje stanste på veien, Gabrielle svarte at hun gjerne vilde at han og Otto også skulde vært der. – Just spurte mig om jeg hadde vært på et møte? – Gabi svarte ham: Det internasjonale arbeidermøtet. Sørgelig du var fraværende. – Var du der, Beate? spurte han igjen. – Jeg nikket. Jeg sa at Gabi hadde bedt mig om det; at hun var tolk for utlendingene.

Han blev hvit som vinteren.

Det var et i alle deler vellykket møte, sa Uno Meyer. – Just spurte om han hadde vært til stede? – Som tilskuer, svarte Gabi. – De står ikke tilsluttet organisasjonen? spurte Just. – Dessverre, nei, sa Uno. Just sa, at det lykkønsket han ham med. Og han rullet sammen servietten og la den hardt fra sig og sa: Det er skandaløst at du trekker Beate med dig på slikt, Gabrielle. Her i byen. – Gabi lo: Jeg leide henne ikke dit. Hun gikk sandelig 109alene på bena sine, så liten hun er. – Liten eller ikke, så er hun min hustru, sa Just.

Jeg la hånden på armen hans og sa: Vi skal snakke om det siden. Det var et fint møte. – Sikkert, når så fine folk var der, svarte han heftig. –

Otto reddet oss, han spurte Uno om han vilde være med ham op og se på kikkerten hans når vi hadde spist? Og jeg forklarte at Otto prøvde å lage en kikkert, og Gry forklarte litt skadefro at den skulde bli til å se på stjernene med. – Da må den ha sterke linser, sa Uno, og Otto innrømmet det; men de var så jævli dyre. – Uno mente han kanskje kunde skaffe ham noen, billig. Han kjente en fyr som drev med slikt. Otto så på ham, overveldet, litt tvilende, syntes vel det måtte finnes grenser for denne mannen også. –

Men Uno Meyer sendte gutten vår disse dyrebare glassene den våren; var med på å skaffe Otto gleden; kanskje den største og reneste livet gav ham; og jeg takker ham for det, nå som den gangen. –

Just hadde opgjør med Gabrielle og mig mens Uno var ovenpå hos barna og studerte kikkertkonstruksjon. –

Det gikk så underlig forbi mig; som det går forbi nå, det hendte liksom ikke – noe annet hadde hendt; uroen i mig vilde ikke lenger kjennes ved dette, den hadde dypere rot og årsak. Og den skulde vokse og aldri forlate mig mer ….

110Vi satt ved siden av hverandre i sofaen, Gabi og jeg; vi lot Just snakke; ingen av oss la imot. Gabi også var fanget i noe annet. – Just tok det tungt at jeg hadde vært på det møtet. Alt han sa var riktig fra hans synspunkt. Arbeidernes organisasjon var en trusel mot samfundet, mot hans samfund. Ut fra sitt måtte han tenke sånn. Da han drog frem mansjetten over håndleddet og var ferdig, sa jeg at jeg skulde love aldri å gjøre det mere, – gå på den slags møter når han hadde så meget imot det. – Ulykken var alt skjedd. Jeg kommer til å måtte bære følgene. Folkene våre har sett dig der, sa han. Jeg sa han kunde forklare dem for et fjols jeg er. – Det skal jeg, vær trygg, svarte han alvorlig. Gabi gjespet og sa han kunde si det var hun som hadde forført mig. For mig har du ikke noe ansvar, sa hun. – Nei, gud skje lov, kom det inderlig. Da reiste Gabi sig og sa plutselig: Forresten skal du ha takk, Just, for at du ikke sitter etsteds i skyene og ser ned på oss og smiler. Du er ikke usårlig, du kan da rammes, for du er varm. Du har da et standpunkt, så splitter galt det er. – Det vil tiden vise hvem av oss to som står på den seirende siden av slagmarken, svigerinne, svarte Just.

Slagmarken, sa han. Og med ett forstod jeg hvad det var som jaget i hjertet mitt. Hvor uroen kom fra, hvem jeg fryktet.

*

111Ja, jeg vet at det gikk mange år ennå …. Jeg vet vi hadde dager, uker, lange måneder i arbeid og rolig samliv. Oplevelser og nye inntrykk. Besøket hos de gamle og hos mamma. Biltur. Reisen vår nordover, eventyrreisen vår på den store båten, der solen skinte natt og dag, og fjellene kom og svant som i drømmeland. Jeg vet de var lykkelige omkring mig, han og barna. Sorgen og vanskene var små, tryggheten deres stor og ubrutt.

Men over mig kretset den svarte fuglen.

Jeg hadde fått en ny sans, jeg sanset det som skulde komme. Jeg var blitt apparatet som tok imot alle bud fra det, jeg skimtet skyggen av det på den lyseste dag. Langt borte hørte jeg røsten som hvisket: Jeg er her, – det er nærmere nå, – det skal skje.

Jeg lærte å beherske mig, å tie stille, å tenke det uten å si det. Jeg trodde jeg måtte det, måtte verge dem mot angsten for det jeg ikke kunde avvende. Jeg var ikke sterkere, ikke mer vidsynt, jeg reiste ingen storm, som kunde tatt dem med sig og reddet dem. Jeg bandt stormen i mig selv, så langt nervene mine greide det. Men det tok tid. –

Det jeg hadde hørt på møtet, samtalen mellem Gabi og Uno, hadde vekket mig: Vi gikk mot en krig – krigen vilde bryte ut – her var alt mange som visste det, som ventet det, som gjorde sig 112ferdige til det. Ikke om krigen vilde komme, men når, var det de undret.

Natten efter Gabis og Unos besøk brast det for mig. Vi hadde alt lagt oss, vi hadde slukket lyset, det var blitt stille. Og den langtborteduren fra fabrikkene fylte stillheten som alle netter. Den sakte, jevne knurringen som av et stort dyr på sprang ….

Jeg kastet mig over mot sengen hans, jeg tok efter ham, jeg ropte: Just, du må slutte, du må ikke være med på det, vi må finne på noe annet, før det er for sent.

Han slo på lyset. Jeg så det forskrekkede ansiktet hans. – Har Gabrielle gjort dig komplett hysterisk? spurte han. Det fordømte møtet. –

Hvad er hysteri!? Å, for det likevektige menneske er hysteri alt som røber det uvanlige, røber angsten, røber følelsenes styrke og hjertets svakhet og kjærlighetens ville trang. Ordet mannen slår oss ned med, slår oss ut med, i den ulike kampen vi kjemper med ham.

Jeg sa jeg tenkte klart. Jeg sa jeg vilde snakke med ham. La oss snakke sammen. – Vi gjorde det, lenge. Han hørte på mig, jeg hørte på ham, og da det var slutt, var brådypet mellem oss som før.

Jeg hadde aldri tenkt krigen, en krig til, som noen mulighet. Den forrige hadde vært den siste, krigen mot krigen. Men den hadde ikke rammet hjemmet vårt, byen vår. Gabi hadde arbeidet med 113sitt, jeg med mitt, trass i den. Just kom ikke med i den, han arbeidet på kontor, han gjorde sig uundværlig på kontoret bak fronten. Vi var utenfor. Far, det var vår sorg. Et eneste ord levde igjen i mig efter den tiden, ordet alle brukte: vanvidd. Men vanviddets tid var forbi. Jorden hadde begynt å blomstre på nytt, menneskene gikk til virket sitt som før, og elsket igjen, og fikk barn igjen, og håpet og trodde i livets navn. Var det bare et fryktelig bedrag? Fantes det krefter og makter som ennå arbeidet for tilintetgjørelsen? Var fabrikken, hvor Just var, et ledd i dette forbryteriske? Hadde Gabi rett? Men da måtte han ikke være der, ikke en dag lenger. Da måtte vi reise vekk fra alt sammen, måtte finne et annet levebrød; om det blev knapt, hvad gjorde det – bare han ikke var medskyldig i det fryktelige, det skammeligste av alt: forberedelsen til massemord, til millioners elendighet, til vold og redsler og utslettelse. Og jeg spurte ham – å, som jeg spør her, nå, spør tomheten og stumheten omkring mig: Hvad er meningen da, hvis alt på nytt og på nytt skal legges øde? Hvad er meningen med livet vårt, hvad er meningen med mig?

Just svarte mig. Han trodde ikke på noen krig. Blandt annet hadde ikke Europa råd til en ny krig. Den var overhete hjerners konstruksjon, hjerner som Gabrielles. Virkningsfull folketaleragitasjon var den også. Men mulighet for krig vil alltid være til stede, så lenge det finnes ærekjære menn på 114jorden, forstod jeg ikke det? Og ve det landet og den nasjonen som ikke holder våpnene sine blanke. Ønsket jeg at fremmede voldsmenn skulde bryte ned hjemmet vårt, bortføre guttene våre, skjende Grete? Skulde vi ikke forsvare oss mot slike banditter? Jeg mente, eller min søster Gabrielle mente, at alle mennesker skulde være brødre, være venner. Men det er mot menneskets natur, og naturen lar sig ikke trasse. Fortalte ikke selv bibelen om brodermord? Hvad driver verden fremover? La oss se det i øinene – det gjør den åpne konkurransen og det latente fiendskapet menn imellem, nasjonene imellem. På andres nedgang bygger vi vår opgang, av andres svakhet får vår styrke chansen. Hvor to menn bor alene i ødemarken, tevler de til den dyktigste vinner. Hvis to folkeslag begge trenger mer rum, seirer den sterkeste. Det er naturens orden. Ja, vi skal elske hverandre, det også er bibelens bud. Men vi skal elske vår neste som oss selv. Først og fremst oss selv, siden de andre. Og ingen kan elske sig selv og sine uten å verge sig og dem mot overgrep. Det er kjærlighetens orden. – Han sa at fra den kommer krigens høihet, skjønnheten i dåden, offerets og heltemotets poesi. Og hvad Jern og Stål angikk, så var bedriften en av landets mangfoldige redskaper til å verge land og folk – verge vårt hjem og våre barn også. Det måtte jeg aldri glemme. Han vilde ikke feste sig ved det jeg hadde sagt, jeg var opagitert. 115Jeg skulde heller tenke på de tusen og tusen bedrifter som Jern og Stål gav arbeide, levebrød, huske disse bedriftenes donasjon til fredens bevaring, til folkehelsen, ja, selv til videnskap og kunst.

Har du hørt disse ordene før? Disse forklaringene, argumentene? Slektledd efter slektledd har vi hørt dem. Og bøid oss for dem og trodd på dem og godtatt dem. Vil du la den unge datteren din bli voldtatt? Vi vil det ikke, vi senker hodet og forstummer. Skal ikke menn verge hjemmene sine, fedrelandet? Skal ikke våpnene smies, menneskene settes i arbeid, industrien blomstre? Er det ikke stort og vakkert å kjempe for sitt land?

Intet har vi kunnet svare, intet, intet til idag. Har ikke hjerner til det, ikke makt til det, ikke innsikt nok – ikke mot til å trasse «naturen». I tåken, i vår egen tåke, skimter vi spøkelsene, kimæren, de falske æresbegrepene, postulatene. Men vi har ikke hender å gripe dem med, til å løfte dem mot lyset og la dem bli til intet.

Jeg følte det den natten, følte hjelpeløsheten vår, der den strekker sig uendelig som havet fra kyst til kyst så langt kvinner ferdes. –

Men vi kvinner, Just? Jeg spurte ham om det, jeg brukte ord og ord, og jeg kjente hvor de falt omkring mig som vissent løv for kraften i svarene 116hans. Bak ham stod alle jordens menn, hode ved hode, skulder ved skulder, våpen ved våpen. Vi skal føde dem til verden, krigen skal bruke dem. Vi skal føde døtre, som skal føde nye menn. Og dette er vårt kall, vår livsberettigelse. Vi er slektens tjenerinner, vi bærer jorden på skuldrene våre, – ikke op mot stjernene, som jeg så det i synene mine den gangen, nei, inn i døden, i døden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.