Kvinnen og den svarte fuglen

av Nini Roll Anker

[VIII]

151Vi fortapte.

Det skjedde. Den brøt ikke ut, den var der en morgen da vi våknet.

Høst. Stille, varme høstdagen. Og lønnetreet i haven fikk et lite stenk av blodrødt langs bladene. Otto satt under det i solen og leste hver formiddag – skjorte med åpen krave, hvite benklær; løst fra uniformen, fra det stive tøiet, de tunge støvlene, endelig løst.

Hans stakk en blomst i knapphullet, en av augusts små, gule stjerner, før han gikk til byen. Flyver eller ikke, universitetet eller ikke, ja, det skulde besluttes, imorgen, far, om noen dager! La mig drive litt i sola med de andre først! – Hørte på mig og vaklet – ja, ja, filologi var fint, sprogstudier for eksempel, trengte ikke bli ungefut for det. Hørte på Just og vaklet – ja, flyvervåpnet var fint, oplagt. Bare en ikke fikk slik treg mave av all sittingen. Otto sa til oss: Dere kan spare dere, det går som jeg har sagt, Hans blir hverken det ene eller det andre, han blir penneknekt. – Eksamen først, sa Just. –

Vi hadde hatt dem hjemme, en hel sommer hadde vi dem, på stua i skogen, og i det nye huset vårt utenfor byen. Hans og Otto, Evi og Gry – fire glade unge, som fortalte, trettet, snakket og lo, la planer, hadde venner hos sig og gikk til venner. Tre sorgløse. En blandt dem med åpne øine, som prøvde ikke å se. Var så ulik sig, den 152tiden, Gry, vilde være glad, være som Evi, være med; snildere enn før, mer dempet, spilte den lille rollen sin, å, så flink. Grynet begynner jagu å ligne noe spiselig, sa Hans. Gry er blitt kvinnfolk, sa Otto. – Sytten år da …. Men en kveld vi blev alene ute på trammen foran stua, sluknet ansiktet hennes brått – som skogen nettop hadde sluknet efter solefallet. – De er så glade, mor, de skjønner ingenting, hvisket hun. – Kanskje det er dem som forstår, ikke vi, svarte jeg og klamret mig til det. –

Det kom i radioen. Hvorfor hadde Otto vært nede i røkeværelset og hørt på den første, tidlige morgensendingen den dagen? Ventet han likevel noe?

Vi lå enda, Just sov. Jeg hørte skrittene nedover trappen. Hørte dem komme opover igjen, langsomt, ett for ett. Stilt blev døren vår åpnet; på terskelen blev han stående, blå og lys i nattdrakten, det mørke håret hit og dit efter søvnen på puten; øinene ….. Far og mor, sa han. Just våknet, reiste sig over ende. – Det er mobilisering, sa Otto, vi skal av sted om fire og tyve timer. De slåss alt. Fire og tyve timer.

Hvad er tid? Jeg hadde dem ennå denne evigheten. Hvert av døgnets minutter kunde jeg være hos dem.

De forlot ikke huset. Evi kom til oss, Grete blev hjemme, og de forlot oss ikke. – Otto var alene 153med Evi inne på rummet sitt; da var jeg hos Hans. – Han låste døren sin en stund, det er noe jeg må gjøre ferdig, mor. (Et dikt til en pike, fire små vers, å gud, et lite dikt). Da var jeg hos Otto, vi pakket, det tok ingen «tid», så mange hender om de få tingene. Så gikk vi fra rum til rum i det store huset. To par øine så på dem til avskjed. Bøker blev tatt av hyllen, bladd i, – har ikke en centimeter plass mer – jo, i lommen, kanskje i lommen. Den aller minste boken med den største skatten: «Kjærlighetsdikt fra mange land.» Ta den du. Nei, ta den du, for svingende. – Vi trakk lodd. – Evi stod der, hvit, en lukket blomst, alle blader bøid sammen om fortvilelsen. – Høire eller venstre, Otto? – Høire. – Han fikk skatten. –

Vi gikk igjen, vi satt. Fem sammen – tre – to – i stuene, ute på havetrappen. Snakket om sommeren som var forbi, denne deilige sommeren. Snakket skolehistorier, den ene fødte den andre, de lo. Snakket om byen vår og om menneskene. Snakket ikke om det – streifet det og vek unda, fort. Nei, snakket ikke om det før Just kom fra kontoret.

Alt det beste og fineste til middagen – yndlingsrettene, den lette, søte vinen for Hans, den tunge, røde for Otto; blomstene Gry hadde hentet i haven; duken Evi hadde sydd til oss! Men maten – de forsynte sig, så på den, rotet litt i den, fikk den ned; 154nei takk, jeg er mett, mor. Glassene tømte de, blev ikke høirøstede, blev stille av vinen, satt og så inn i noe. – Så inn i det Just sa. Det var godt for oss alle, at han sa det, at han rørte ved det med de faste ordene sine; vek ikke unda, han. Vi hadde alle chanser til å vinne denne krigen; den vilde kan hende bli blodig, blodig for de andre, men kort. Neste år på denne tid satt vi forhåpentlig sammen her igjen og kunde se tilbake på seieren. Skål, gutter. – Stemningen i byen var behersket. Sånn og sånn var motstandskraften her hjemme – sånn og ytterlig mindre godt forberedt var forholdene hos de andre. Der gikk det antagelig først løs for alvor – eller der. Den kunde ikke kommet på et heldigere tidspunkt for oss, krigen. Snart var hele landets avling i hus, og vi hadde enorme forråd. Sulte kommer dere ikke til, gutter.

Den var som en klokke i rolige svingninger Justs røst – alene inne i en lam stillhet; men litt efter litt vennet vi oss til den, ja, guttene fikk mæle og kunde spørre, hvad tror du om det, far? Og om det? Blev menn sammen med en mann. – Vi satt lenge til bords; vi snakket om fremtiden til slutt, om en reise vi skulde gjøre alle sammen når det var over. Ordene dekket oss, som sne som faller og faller. Det var Grete som brøt op. Hun reiste sig, holdt sig fast i stolryggen med begge hendene, sa: Jeg har vondt i hodet, jeg går og tar et pulver. Jeg fulgte henne op. Der fikk vi 155gråte, begge to. Der fikk jeg lov å bre over henne i sengen, som da hun var liten. Bare en liten stund, så må du vekke mig, mor. Jeg lovte det.

Otto og Evi var forsvunnet. Just tok middagsluren sin som ellers inne i røkerummet. Hans og jeg blev alene i havestuen. Han vilde ikke sitte, gikk og gikk – fra vindu til dør, fra vegg til vegg, skubbet unda stoler, strakte fra og til armene rett op, mens han snakket, tok sig om nakken somme tider. Høit og uten ophør snakket han om flyvningen sin. Første gang han slapp sig ned i fallskjerm og landet i den store eiken – nei, han hadde ikke fortalt mig om det før, for det hadde vært på hekta, altså, og den gang var jeg så pyset og gren for ikke no’. Han kom ned på skakke nemlig, og det var så vidt …… Men alle gangene siden hadde det gått brillefint, flott krill i magan, mor – agere bortimot stjerneskudd! Husket jeg ikke han hadde ønsket å være fugl da han var guttunge? Storartet, nå var han omtrent blitt det, det kunde en kalle flaks! – Og om spenningen når flyene hadde lyskasterne efter sig – haren har det trivelig i losen mot det! – Om svimmelheten i de høie luftlagene, om pirringen i alle nerver, når de skulde ta bakken på ukjent sted … Men herlig alt sammen, herligere og herligere, der han stormgikk, med brennende kinner og skinnende øine.

156Hans, sa jeg. Han tverrstanset. Veltet en stol, bøide sig og satte den omhyggelig på plass. – Kom hit, Hans, bad jeg. Han kom langsomt, lutet med hodet. Men like ved mig kastet han sig ned, knelte inn til mig, grov hodet ned i fanget mitt. – Det lyse håret var varmt og svett. – Vær ikke redd, vær ikke så redd, hvisket jeg, det går godt, det går ikke galt, Hansemann. – Han tidde, han lå stille, men han dirret som en streng. Jeg strøk ham, jeg kysset den kalde hånden hans. Da løftet han ansiktet mot mig og sa: Alle er redde, mor, Otto også. Men jeg er ikke feig – du tror ikke jeg er feig?

Nei, han var ikke feig. Han var redd, men han vilde skjule det; det er det som er mot.

Eftermiddagen blev så lang – utrolig, vi kunde nesten ikke få slutt på den, visste ikke hvor vi skulde gjøre av oss, fant på noe å gå efter, kom inn til de andre igjen, satt litt; sånn hadde vi det alle, undtagen Just. Han holdt sig ved radioen i røkeværelset, kom og fortalte oss det han sist hadde hørt, forklarte hvad han syntes og trodde. Det lå som en ond uro og ulmet omkring ham, en sky han var alene om – vi ville ikke inn i den. Guttene bladde videre i albumene, de nye og de gamle med fotografiene vi hadde tatt årene igjennem. Og ennå lo de, pekte ut billeder for Evi – se på mor i fjør og far i skalk, da – nei, se på dette, fotblaene våre er blitt større enn halve kroppen, 157du var ingen kløpper ved apparatet, Gryn! – – så var albumene fra sig gjort, hvor mange var klokken – skulde vi ikke ha kveldsmat, snart? – Just meldte om den første byen som var blitt bombet. Fan, kan de ikke vente til jeg kommer, sa Hans. – Grete foreslo de skulde spille kort. De hadde kortene fremme også, men det kom en ny telefon til Hans, og Evi og Otto forsvant litt igjen, og så åpnet stuepiken døren til spisestuen og sa værsågod. Hun var rødgrått, Anna. Jeg fikk sagt til henne at hun måtte vaske øinene sine; ingen måtte gråte så de så det, ingen. –

Evi spilte og sang for oss utpå kvelden; hun greide det, men vi tålte det ikke så godt. En for en gikk vi ut på havetrappen i septembermørket. Til slutt satt vi sammen på benken foran huset, Just og Hans og Grete og jeg, da Otto kom og sa at nå vilde Evi gå. Han hadde ringt efter en bil til henne. – Vi du ikke kjøre henne hjem selv, spurte Just, bilen står jo der. – Nei, de var blitt enige om å skilles fra hverandre her.

Otto våget sig ikke utenfor hjemmet; bære eller briste, det var det. Vi blev sittende der ute i den milde stjernenatten; sa farvel til Evi der. Hørte bilen komme på andre siden huset; satt og ventet; klokken inne slo halv tolv, slo tolv. Da reiste Hans sig: Jeg gidder neigu ikke vente på at Otto skal gjøre barn på henne først, jeg går og legger mig. – Skammer du dig ikke, brøt Justs røst ut borte i 158mørket. Gry sa: Du er ikke à jour, far, du gjør dig latterlig.

De gikk da Hans gikk, Grete og Just. Jeg slukket lampene i stuen, alle uten den lille over fars billede. Under det satte jeg mig og ventet. Da Otto kom, torde jeg ikke se på ham med det samme – jeg visste vel at det ansiktet hadde jeg ikke sett før. Men han løftet hodet mitt med hånden, kysset mig på pannen og sa: Takk for at du ventet på mig. En liten fure i munnviken; blikk uten bunn – Skal vi sitte her litt? spurte jeg. Han så fra mig op på maleriet av far. – Hvad døde han egentlig av? spurte han. Men det vet han jo, tenkte jeg; fortalte det likevel en gang til – om mikroben eller streptokokken han hadde fått i blodet, hvordan visste de ikke; han stelte jo med så mange slags sår og preparater. I ukevis kjempet de for å redde ham, kollegene hans, så lenge han var klar fulgte han spent med, som gjaldt det en annen. Sa ofte: Merkelig viril, det stemmer. Han mistet bevisstheten de siste døgnene. Det var synd på mamma, han hørte ikke ordene hennes lenger, så gode og kjærlige nå.

Otto stod enda foran mig, nikket: Døde så å si i embeds medfør, på sin egen slagmark, sa han, fineste død av alle. Det døde mange læger av eksperimentene med radium også, den første tiden. Det er slike som er helter, kanskje de eneste, synes du ikke? – Jeg fikk ikke til å svare, jeg sa bare 159en gang til: Sett dig her, la oss sitte litt. Da sa han: La oss heller gå en tur i teppet, mor.

Jeg fattet ikke meningen med det samme – det var så langt bortefra, så lenge, lenge siden. Han så det vel på mig, sa: Den gamle gobelinen. Å, herregud, det var det han vilde. – Teppet, som hadde hengt på veggen i stuen da de var små. Det stygge teppet, som aldri hadde vært noen gobelin, men bare juks – som jeg hadde villet kaste da vi flyttet, hadde ikke han og Hans bedt for det. Nå hang det oppe i den øvre gangen over kamferkisten. – Han tok hånden min, drog mig op av sofaen, slukket den siste lampen. I mørket loset han mig gjennem rummene; den faste store hånden om min …..

Vi «gikk i teppet», vi lekte for siste gang. Et falmet stykke efterligning av et gammelt billede og en gammel lek. – Vi begynte alltid der, husker du ikke? sa han og pekte på den splintrede trestammen – her kroket vi oss ned, før vi startet. Han minnet mig på, og jeg husket. Da skjedde det at ut av det trådslitte makkverket tok det på å leve og blomstre – vi så ikke på hverandre, vi så bare på det: på bekken vi skulde over, på de deilige fruktene, vi måtte smake på. Og Otto rørte ved det blakke omrisset av åpne kronblad, ved den blå blomsten: Den har jeg plukket mange ganger. Så stanset vi foran det yndige rådyret med de redde øinene, måtte ikke skremme det, måtte gå 160utenom, forbi det største treet, – speidet inn i tykningen bakenom, fine, brune kvister, store flikete blad: hvem gjemte sig der, hvem skimtet vi der? Å, alle sammen, bjørn og nisse, Rødhette og ulven, Snehvit og dvergene. Og huldra. Og Robinson-Crusoe.

Vi var ferdige, vi kunde ikke trenge lenger inn i det dunkle, vi så på hverandre og smilte. – Jeg skal betro dig noe, sa han, det var hverken Rødhette eller Snehvit som var derinne, det var Evi. Jeg har sett henne der hver gang jeg har gått op for å legge mig, siden. – Hjelp henne, mor.

Nei, vi gråt ikke, men hjertene våre stormet mot hverandre, mens han holdt mig inntil sig i de sterke armene – sjø av tårer møttes uten gråt og uten ord.

Han hadde gått inn til sig selv og lukket døren. Jeg satt ennå på kisten, benene vilde ikke bære mig, jeg måtte sitte litt; ikke tenke, ikke gi mig over, bare sitte. Da var han der igjen, stod i den åpne døren, så på mig som i ørske, hvisket: Hans er ikke der. – Hvor var han ikke? – Han er ikke i sengen sin, jeg har vært inne på rummet hans, det er tomt.

Vi fulgtes ned trappen igjen, stille, forat de andre ikke skulde høre oss. Blev stående i den ytre gangen. Otto trodde han hadde rømt. Han har vært forstyrret i øinene i hele dag – han er – jævli nedfor, mor! – Nei, nei, han hadde ikke 161rømt, han hadde kanskje gått ut for å samle sig litt – kanskje hadde han gått til byen, kanskje hadde han villet se huset hvor den piken han skrev vers til, bodde, se det en gang til – visste ikke Otto hvad hun hette? – Otto kastet med hodet: Hans hadde ingen pike, han hadde ti. Så rev han hatten ned av hyllen. Jeg må gå å finne ham. Han er skjør.

Jeg ventet på dem. Jeg blev der nede i gangen, jeg frøs, og jeg tok den lyse frakken til Hans og tullet den omkring mig, og satt på stolen ved siden av speilkommoden, og av og til sov jeg litt. Det lysnet av dag før de kom. Om tre timer skulde de reise. – Hørte skrittene deres mot gruset og åpnet gangdøren – to skygger, den ene opreist, den andre lav og bøid. De kom frem i lyset, og jeg så at Otto holdt Hans om livet og at han var beruset. Ta ham under den andre armen, sa Otto. – Så stod han mellem oss inne i gangen, svaiet, hadde ikke snipp, ikke hatt. Slipp mig, mumlet han, snudde det hvite, opløste ansiktet mot mig, drog til sig armen, slipp mig, hører du. Jeg – skal – vaske – mig. – Den dove, fremmede røsten …. Otto også var hvit, streng og hvit. Hold kjeft, gutt, hvisket han, du skal op en trapp; sett dig, så jeg får av dig skoene.

Vi la ham i sengen, tok av ham klærne. Jeg vasket ham mens han lå, han sovnet mellem hendene mine. – Så satt jeg inne på Ottos rum – 162i det ryddede rummet, forlatt av alle vinklene og linjalene, av papir og opslåtte bøker. – Hvor hadde Hans vært, hvor hadde han funnet ham? Otto stod foran mig, tok mål av mig med det mørke, prøvende blikket; tidde. Jeg bad ham om å si det, jeg bad ham om ikke å skjule noe for mig, la mig ikke gå her å grue og gjette når dere er borte, bad jeg. Da knakk Otto fremover, skuldrene hans tok på å rykke – han lo, han stod og lo uten lyd. Jeg grep ham i armen, trodde han var syk, var fra sig. Da sa han ned mot mig, med en røst mild av munterhet: Ja, jeg skal fortelle dig det, kom og sett dig på benken min. –

Det eksisterte noen hus i byen hvor glade damer holdt til – visste jeg det? – Jeg nikket. – Da han ikke så Hans på veien og ikke i gaten, hadde han gått dit. Først til ett, forgjeves. Men i det neste fant han ham. Slapp inn til ham da han hadde truet nok og betalt nok. – Og der, – på nytt glitrer de brune øinene hans lystig til – der lå Urian i en diger seng, i armene på et halvgammelt kvinnfolk – der lå han og snorket, mor, så sorgløs i trynet som en baby. Kom så ler vi litt, mor!

Nei, jeg kunde ikke le. Jeg har kjempet det ut av mig siden og lagt det bort. Men der og da var det bare en vill smerte, en legemlig, noe av mig selv som blev slitt løs og kastet i sølen.

Jeg vet det, vet det med forstanden, at det var ingen skjendsel – en liten ting var det, en flukt. 163Men jeg hadde trodd jeg skulde berge dem fra det, som aldri kan bli annet enn stygt og mørkt. Og Just hadde hjulpet mig, jeg visste det – han sendte dem på fekterklassen om kveldene, holdt dem til legemsøvelser og sport i overgangsalderen, skaffet dem den sunde trettheten som befrier. Han måtte aldri få høre det …..

Tøis ikke, mor, sa Ottos myke røst, unn Hans det! Han måtte falle litt for å komme på føttene. Nå er han kurert, tosken. Nå blir det maskinen og bragder og første mann i lufta – hørte du ikke han sa, han vilde vaske sig? – Jeg sa: Du hadde aldri gjort det, Otto. – Jeg? han rettet sig op unda mig, sa høiere: Jeg har Evi. – Hadde Hans fått Evi, – men det er bare én av henne, så det var ikke råd.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kvinnen og den svarte fuglen

Kvinnen og den svarte fuglen er en av Nini Roll Ankers mest kjente romaner. Romanen ble utgitt posthumt i 1945.

Romanens «jeg» sitter i fengsel og ser tilbake på sitt liv som har vært viet hjemmet og sønnene. Mens hun var mest opptatt av familiens ve og vel var mannen hennes opptatt av å forberede sønnene på krigen han så komme.

Krigen splittet familien, og hun anklager sin mann og resten av den mannlige befolkningen for å drevet krigen fram. Men samtidig analyserer hun kvinnens rolle i samfunnet og familien, og erkjenner sitt medansvar.

Se faksimiler av 1. utgave, 1945

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.