[X]

187Pannen og det lyse håret – det var vår sønn, det var gutten vår, Hans.

Just snakket til ham. Mor og jeg er her, Hans. Noe rørte sig oppe ved skulderen, hodet la sig over på siden. Søster Ellen tok et hvitt tørklæ fra sengen, dekket ham med det, dekket det som hadde vært det unge ansiktet hans –. Det er bedre for ham sånn, sa hun stille. Og vi så ikke lenger de tomme øiehulene, ikke arrene, ikke hullet i kinnet, veien for føden. –

Min røst og Justs – ord om allting hjemme, om Gry og Evi. Om brevene fra Otto. Ord om kjærligheten vår til ham. Jeg rakte frem armen, jeg vilde røre ved ham. Søster Ellens hånd stanset den et sekund. Deres mor vil klappe Dem, Helle, sa hun. Og til mig: De blir så vare for berøring når de ikke ser. Så fikk jeg stryke håret hans ennu en gang ….. Det brøt blanke dråper frem på den hvite pannen. Just spurte sakte: Det er kanskje best? Og hun nikket. Vi orker ikke så meget ennå, sa hun, det er ikke så lenge siden vi kom op av sengen. – Intet rørte sig hos ham da vi sa farvel. –

Vi møtte noen ute i gangen, to bårer på hjul som blev trillet inn gjennem åpen dør fra en sollys terrasse. Søster Ellen løftet hånden – de blev ført tilbake, lydløst, hurtig. Døren blev lukket bak dem. Men ikke hurtig nok, søster Ellen. –

Om vi vilde snakke med oversøster før vi reiste? 188Vi sa ja i samme åndedrett. – Og igjen satt vi i det nakne rummet med det stille ansiktet foran oss. Vi bad om å få ta ham hjem, om å få ham med hjem, nå eller senere, når han blev sterkere – bare vi fikk ham hjem! Hun rystet på hodet. Det ber de om alle nesten, selv de få som får komme hit, ber om det. Det blir aldri tillatt. Det er forbudt en gang for alle. De syke har det best her, også; rolig, mindre oprivende. Og vi må skåne vårt folk. Det tror jeg direktøren vil være enig i ved nærmere eftertanke. – Just tidde litt, så sa han høit og fast: De har rett, søster, best for alle parter at han blir hvor han er. Men vi kan skrive til ham? Hun svarte litt sent: Vi får se på det. Vi kan forsøke. Det beror på virkningen. For mange har det vist sig tjenlig at de blir latt helt i ro. – Før vi gikk, sa hun: Kirurgene våre gjør et storartet arbeide, ikke sant? Jeg var her under den forrige krigen også. – Kirurgien har gjort makeløse fremskritt siden da.

Søster Ellen kom ut til oss da vi skulde gå i bilen. Han er roligere nå, sa hun. Vi har lagt ham til sengs, snart sover han. Og jeg fikk mot til å spørre, og hun fortalte mig om de små tegnene han gjør sig forståelig med, rykninger i pannehuden, bevegelsen med skuldrene, med hodet. Ja, han følte nok smerter enda, i armene han ikke lenger hadde, i de slukte øinene; men han fikk midler for dem. Han har gode dager i blandt, sa hun, da leser jeg for ham; jeg har forstått han 189liker vers best. Vi har et godt bibliotek, det fikk de her under den forrige krigen. – Jeg sa jeg skulde sende ham alle diktbøkene mine. Jeg fortalte henne at han hadde skrevet vers selv. Det har jeg tenkt, sa hun, den pannen ……..

Det begynte i bilen alt. Justs røst blev skarp og sprø, han snakket og snakket, ikke om Hans, om krigen; om krigen vi skulde vinne, om ofrene vi måtte bringe, om den siste seieren vår, om fangetallet, og hendene hans tok på å skjelve. – Vi reiste på første klasse i toget. Der var to eldre officerer foruten oss i kupéen. De talte lavt sammen. – Just vendte sig til dem; de svarte ham kort og kjølig; fortsatte samtalen sig imellem. Da snudde han sig mot mig og stemmen hans skjevret og skingret: Jeg tok feil! Maskinen hadde ikke styrtet ned med ham! En flammekaster hadde tatt ham på bakken, en av de nye, det var bare det sprengstoffet som hadde den slags virkninger, jeg kunde tro ham, han kjente det, et fortrinlig våpen, men vi eksporterer det ikke, vi eksporterer det ikke! Officerene tidde og så på ham. Kirurgene skulde stå under politiopsyn, ropte han, det må settes en grense for eksperimentene deres, mine herrer, de feirer triumfer på dødens bekostning, de skal kreves til ansvar!

De fremmede mennene så Just bryte sammen, bli syk. De reiste sig og hjalp mig, – de tok ham mellem sig, støttet ham gjennem gangen til toalettrummet. 190Den ene, en høi mager gråhåret mann, kom tilbake til kupéen, sa: det gir sig nå; han åpnet en koffert, tok frem en feltflaske, skjenket i drikkebegeret og bød mig: Ta en drink, frue, De er blek. Jeg takket ham, jeg bad ham gi det til Just, jeg trengte det ikke. Her er nok for dere begge, sa han, jeg forstår dere har hatt en påkjenning. Jeg fortalte ham hvor vi hadde vært. Han drog sammen brynene. Det er skandaløst at de pårørende slippes inn, sa han. Det skal bli satt en stopper for det. Og han spurte om Justs navn; han tok det op igjen: Direktør Helle, Jern og Stål? Arme djevel! sa han, tok feltflasken og gikk.

Jeg ventet på dem ute i gangen. Just holdt sig oprett da han kom, slapp officerens arm og tok efter min. Han var gusten, blå omkring lebene; men blikket hans brant ikke lenger, det hadde en døsig ro. Høit, så alle kunde høre det, sa han: Jeg følte mig ikke bra da jeg reiste hjemmefra imorges. Jeg har fått noe galt i mig. Ja, nå har jeg kvittet det. Og han holdt hardt om armen min, bukket og sa: Jeg takker de herrer, mitt navn er Justus Helle, direktør i Jern og Stål. – De tok hånden hans, nevnte navnene sine, sa noen vennlige ord: Den slags kunde hende oss alle. De flyttet inn i en annen kupé og lot oss være alene.

*

191Vi hadde enda noe å se frem til – Ottos neste hjemlov. – Måneder hadde gått. Han hadde fått vite det som hadde rammet Hans. Med noen ord nevnte han det i et brev: krigens gang, far og mor. Hans har stort følge, det vil øke og øke og øke, så lenge vanviddet varer. Var de enda martyrer for en ny tid. –

Med Otto vilde jeg kunne snakke – for ham trengte jeg ikke skjule noe – Otto forstod. –

Kunde jeg ikke gå med det til Grete, forstod ikke hun? Nei, jeg torde ikke snakke meget med Gry, torde ikke bryte inn i henne med fortvilelsen min – noe holdt mig tilbake, noe usynlig, gjerdet henne inne, varslet: rør mig ikke, forstyrr mig ikke, jeg må videre med min egen byrde. – Hun hadde fått studenteksamen, hun leste privat, med lærere i matematikk og andre fag. Hun måtte til et universitet med tiden, vi visste det, men nevnte det ikke! Hun vilde ikke forlate oss, ikke ennå – ennå bandt det hun gjorde for soldatene henne til byen, ennå satt hun hos oss ved måltidene, og hjalp oss gjennem dem med små ord om ingenting. Rolige ord og fjerne øine; blikk, som dvelte i en verden som var bare hennes.

Til hun den formiddagen kom inn til mig, lukket døren til de andre stuene, stilte sig foran mig med armene over stolryggen og så og så på mig. Hvad er det? – Jeg må snakke med dig, mor.

Da skjønte jeg avskjedstimen var kommet, da 192trodde jeg jeg skjønte noe og sa: Du vil reise, Gry. Du vil studere videre. Du vil reise til fars universitet og studere videre der, vil du ikke? Da kan du bo hos moster Gabi, og der har du farmor, å, det vil være godt for oss å vite dig der. – Igjen så hun lenge på mig før hun svarte – det uutgrundelige blikket, rolig og trett på samme tid, ungt og evig gammelt. Så sa hun lav og langsomt: Ja. Jeg vil reise til moster Gabi. Jeg har skrevet til henne. Hun vil ha mig. Men jeg kommer ikke til å gå på universitetet den første tiden. Jeg skal ha et barn, mor. –

*

Hun blev hos oss ennå noen uker. Hun hadde medynk med oss og blev hos oss.

Nei, Just stormet ikke i harme da han fikk vite det; en dump ro var kommet over ham, forlot ham ikke selv da. Han spurte de korte spørsmålene sine og fikk Grys svar, like korte de. – Hvem var far til barnet? – En soldat. – Navnet hans? – En navnløs, en av millionene. – Vilde hun ikke ut med mannens navn? – Hun hadde ikke bruk for det. – Men barnet, det vilde få bruk for det? – Barnet skulde bære hennes navn. – Kunde hun forsørge det? – Du skal få forsørge det og mig til jeg blir selvhjulpen, sa hun, så pass ære vil jeg gjøre på dig og pengene dine, far.

Just prøvde ikke å bøie henne, tukte henne. 193Han bøide sig selv under prøvingen. Jeg så han kjempet for å forstå. – Grete har ikke gjort det i lettsinn, sa han, nei, ikke i lettsinn, det stemmer ikke med karakteren hennes. Krigens påkjenning er blitt for stor for henne, hun har latt sig villede – en krake av en fyr har bedt henne om en almisse, det er slik det har gått for sig, hun har alltid vært godhjertet. – Jeg svarte, kan hende var Gry mere kvinne enn vi visste, jeg sa det, for noe i Justs ord krenket henne, syntes jeg, og gjorde henne mindre. – Skjedd er skjedd, og la til: Men som dine dager er, skal din styrke være, Gud vil gi oss kraft til å bære dette også. – Just vilde finne styrken for sig selv og for oss på sin måte; han hentet bibelen frem og sa at i den tiden vi ennå hadde å være sammen, vi tre, vilde han lese av den for oss en stund hver kveld. Men Gry reiste sig mot ham: Ta gudsordet med dig på kontoret, les for meddirektørene dine om dem som griper til sverd og skal omkomme ved sverd. Gjør ikke vold på mor og mig med den forferdelige troen din! – Selv da styrte Just sig. Han stod med den store boken mellem hendene, løftet den litt og sa: Jeg vil be for dig hver dag, at du må omvende dig før det blir for sent, barn, jeg vil be for dig og alle. Gry svarte: Bed for dig selv, far, bed ikke for oss andre, og ikke for dem dere med boken i hånden har sendt ut for å myrde og bli slått ihjel … Det er for sent.

194Jeg minnes denne siste tiden med Grete som en eneste lang samtale. Hun kom til mig med sitt eget og med mitt. Endelig, endelig hadde vi nådd frem til hverandre; i meget av det hun gav mig, fant jeg igjen mine egne tanker, tilløpene til tenkning, impulser, som ikke var blitt mer enn impulser i det utrenede sinnet mitt, følelser jeg ikke hadde rådd med, men som hadde rådd over mig. Det var som fylte hun hendene mine med en bitter grøde, grodd op av brakk jord, av min jord, blitt til tunge aks under hennes arbeid med sig selv. Atten år gammel var hun, satt trofast hos mig, splittet tåker for mig med ord, mettet av selvprøving, av ung, skånselsløs kritikk og ung, het tro. Ofte kom hun til mig igjen, nettop som vi hadde gått hver til vårt. Jeg hørte de hastige skrittene i sideværelset: du mor …. Noe hun hadde glemt å si, noe hun vilde legge til det hun nettop hadde sagt. Opbruddet var over henne; vi skulde stå sammen for alltid før vi skiltes.

Det var ikke ømme betroelser, å nei. Det var mer av en storm som soper rent med sig og renser – jeg stod ikke alltid oprett i den, men jeg fikk mot til å møte den og la den ta mig. –

Efter Justs forsøk med bibelen var det hun første gang kom inn til mig, sa: Jeg må snakke med dig om religionen, mor – om fars og om farmors, jeg må snakke ut til noen, det vil somme tider sprenge mig. – Og hun satte sig midt imot 195mig og foldet de små hendene, som jeg hadde sett henne folde dem når hun blev eksaminert på skolen. Hun spurte mig om jeg husket den julen efter gamle Helles død? Da farmor var hos oss? – Jeg mintes den godt. Da var det jeg begynte å gruble på de kristnes forhold til livet, til jorden, sa hun – farmor snakket om farfar som var det nå han hadde nådd frem; nå, han var død, hadde han kommet til bestemmelsesstedet sitt. Jeg syntes hun fornærmet ham sånn, han som hadde vært den første i lauget sitt, så lenge han var frisk, den flinkeste snekkermester i byen, fører for kameratene sine. Men jeg skjønte det tellet ikke større for farmor, det var gudsforholdet hans hun tenkte på, beredelsen til det virkelige livet, det bortenfor graven. Og plutselig forstod jeg at hun lever bare på liksom her på jorden, bare med halvparten av sig. Det er i bibelen hun følger med, ikke i avisene, ikke i historien vår, ikke i det som skjer idag. Hun kan alle navnene i det gamle og nye testamentet, vet hvem som er i slekt med hverandre, vet alt alle gjorde; dér er det det står som har betydning, budene hun må lyde, de dunkle stedene hun må bryte tankene med å tyde, høisangen til jordisk kjærlighet, som hun må streve for å gjøre om til himmelsk. Og litt efter litt så jeg at alle kristne har det på samme måten, men især kvinnene i menighetene; det lille de tenker, tenker de på hebraisk! Og de gir bare halve kraften sin til livet 196på jorden, lengslene på og troen på det menneskene kan opnå, gir de til himmelen. Og derfor kan de være så underlig uberørte, derfor kan de synge og være glade midt i alle redsler, i all urettferdigheten, midt i krigen. For egentlig kommer den dem ikke ved, den er guds straff over de onde gjerningene våre, den er noe de kristne ikke har ansvaret for.

Gry snakket ikke alene hele tiden, jeg sa henne imot når jeg kunde det, jeg sa at alle hadde vi vel lengsler og drømmer vi ikke fikk opfylte, og at jeg ofte hadde tenkt, de har det godt, de kristne, som vet om et sted, eller som har diktet sig et paradis, hvor alle disse lengslene, som ikke finner fotfeste her på jorden, blir fullbyrdet.

Da forsvarte hun jorden, ja, hun forsvarte den som vi forsvarer vår mest elskede. Den som er så rik og deilig, sa hun, den som har tusen og tusen muligheter, mor, har ikke den rum for alle lengslene våre? Den som kunde føde oss og klæ oss alle sammen, gav vi hverandre plass, den som ligger der og bare venter på at alt det onde vi volder, skal forsvinne, så den kan få blomstre og gi oss lykke, gi oss den store lykken som kommer når det blir samklang mellem oss selv og livet omkring oss. Men hele livet unddrar vi oss forpliktelsen – plikten til å gi den verden vi lever i hele vår evne og hele kraften og troen vår. Vi lærer at det som skjer, skjer fordi en gud vil det. Og derfor – derfor har 197det passet staten så akkurat også å binde denne læren til sig som statsreligion – staten vet den har ingenting å frykte av kirken når den går til krig, den kan bare myrde i Jesu navn, så protesterer ingen. Kristendom er i en sum fredens evangelium, sang farmor – ja, i himmelen der finnes freden, og det er dit vi er på vei gjennem jammerdalen her. La oss lukke øinene, la oss følge med strømmen, en dag dør vi, og da har vi nådd livets mål. Å, vi er skyldige, alle er vi medskyldige i det fryktelige som hender nå, mor, – men størst skyld har den læren som tar ansvaret for gjerningene våre fra oss og legger det på en gud. Se på far. Å far, som hjelper til med å lage mordvåpnene, for det blir ikke krig uten gud vil. Han også er bare i arbeidet sitt med halvparten av sinnet, den andre halvparten stoler på guds styrelse. Men det er vi som skal styre, vi, vi! Det er vi som har ansvaret for livet på jorden, bare vi! Og det blir ikke anderledes før vi erkjenner det og handler efter det, mor, før blir det aldri anderledes!

*

Ja, hun stormet over mig og gjennem mig den dagen og siden –.

Mest og oftest snakket hun om oss, om kvinnene. Og det var som stod hun på et høit sted, å så alene, og kalte på alle millionene, på sin slekt, på søstrene sine. Hjelpeløs, ensom, satt jeg og hørte på henne 198– jeg, som ikke har forstått, mens det var tid, jeg som har sviktet når jeg trodde jeg holdt stand. Bebreidelsene, anklagene – jeg hadde ingen rustning som kunde verge mig mot dem.

Hvem er vi? spurte hun. Og svarte sig selv: Vi er den store, grå massen, som bølger viljeløs for vinden mellem rekken av menn som handler. Vi er ikke annet enn mulden som tar imot sæden og gir frøet liv, om igjen og om igjen, for at mennene kan emne det til for sine mål. Akkurat som de former og danner oss selv, slik ønskemålene, de skiftende ønskemålene deres, krever å se oss. Vi er fromme eller lettsindige, klædde eller nakne, lærde eller ulærde, utmaiede som dukker eller enkle som statuer, eftersom mannen vil det. Les historien, mor, sa hun, – prøv om du kan dukke ned under all fortellingen om mennenes bedrifter til kvinnenes verden, og du skal få se hvad den er: speilbilledet av mennenes attrå og dagdrømmer, å, det bestandig like tro billedet av det den og den tids menn krever av «kvinneidealet» sitt!

Hun spurte mig om jeg husket hun engang som jentunge vilde bli opdagelsesreisende? Nå var hun blitt det, lenger og lenger inn i mørket vårt hadde hun prøvd å trenge – og aldri funnet nytt land, alltid funnet det samme: millioner av kvinner under mennenes førerskap og påvirkning. Trodde jeg vi hadde forandret oss, at vi var blitt friere, selvstendigere, mer selvhjulpne? Ikke vi var blitt det, 199men mennene. Vi hadde bare fulgt dem i sporene deres; så langt det var uten risiko, fulgte vi dem, så snart vi merket at utviklede menn vilde ha «viderekomne» kvinner, prøvde vi bli kameratene deres, deres «like». Så lenge vi ikke tapte på det i elskovsleken. Men hvis det øieblikket kom – og kanskje kommer det en dag! – at mennene ikke lenger ønsker kjærlighetsobjektet sitt utenfor gjerdet, på arbeidsmarken, på universitetene, da vil vi i tusenvis, som saueflokken, søke tilbake til kveet, i redsel for å miste festet, det eneste feste vi bryr oss om, lenken, som binder oss til mannens lyster, vi er ikke våknet enda, vi er ikke blitt mennesker, vi er ikke blitt oss selv. Les fars hellige bok, skrevet av menn for menn! Les om kvinnene i den, skapt av mannen, utstyrt med alle de tenkte egenskapene mannen forsyner oss med. Les verdens historie, skrevet av menn – vi blir godtatte eller forkastede, eftersom vi tjener mannens hensikt. De «dårlige» kvinnene, det er de få, få, som har brutt ut, som har hatt et selv og tort vise sitt eget ansikt. De gode, de fromme, de heroiske, det er alle dem, som har vært våpendragere og følgesvenn på mannens veier.

Grete kunde ta hodet mellem hendene sine, kunde sitte der foran mig, støttet op av de spinkle armene, før nye utbrudd kom: Dypt inne i det dunkle famler vi selv omkring, mor! Når vi blir 200satt på prøve, når vi skal vise hvem vi er, da skjer det fryktelige, da er vi dem. Krigen er over oss, da roper vi på gjengjeldelse og på hevn og på bytte, roper høiest av alle. Slå ihjel så mange som du kan, skriver vi til soldatene våre der ute. Ta med dig hjem ringene og smykkene deres til mig, skriver vi. Jeg har lest de brevene, mor, lest dem! Men når landet blir hærtatt, da har vi ingen ære, da kjenner vi ikke skam, da gir vi oss til de fremmede, da ligger vi med erobrerne og får barn med dem – for da er seierherren blitt mannen for oss.

Jeg kunde si: Du er uten håp, du, – er du så aldeles uten håp, Gry? Men da svarte hun at hun kjente veien vi måtte gå, den eneste veien, skulde vi bli mennesker – dit inn, hvor ånden kjemper mot kroppen. Hun sa: mannen vet om den, og for ham er det en lettere vei enn for oss. Sinnet til en sund, normal mann er ikke slik filtret inn i kroppens krav og impulser som vårt, – han tilfredsstiller sig og går videre han. Men i fanget vårt, i det åndelige også, blir alt som hører kjønnslivet til ved med å virke, blir midtpunktet for tilværelsen vår – og mennene sørger for at det fortsetter slik, så vi blir der nede, hvor de liker å ha oss. De gir oss alle bøkene om kjærlighet og om elskov, og elskov igjen, på tusen vis, vi sluker dem, vi lever i dem og i kinokyssene og teateromfavnelsene, hele følelseslivet vårt blir smittet av det, så vi aldri blir kvitt symptomene! Elskerinne og hustru og mor – 201skjøge, fallen nonne – forlatt kvinne, troløs kvinne, sjalu kvinne – der er litteraturens største bidrag til fortellingen om oss, til forklaringen om oss, det er veiviseren, som er satt op for oss.

Jeg minnet henne om bøker vi begge to elsket – vidnesbyrd fra kvinner selv, bekjennelser om virke og liv i arbeid, i kunst og vitenskap og samfundstjeneste. Hun løftet hånden, som tok hun efter noe i flukten, senket den fort og sa: Ja, jeg har lest dem og de har hjulpet mig, men de har fått mig til å gråte også – for de er bare som dråper i havet, som rop i ville skogen; sjøen bølger videre den, og sletter dem ut, skogen har ikke noe ekko for dem. Og likevel, likevel er de håpet, mor; så langt kan én av oss nå, selv om hun står alene blandt millioner søstre, stumme, viljeløse søstre.

En dag spurte hun mig om jeg husket den gangen for mange år siden Uno Meyer hadde vært hos oss? Ja, Gry, svarte jeg, og da hendte det noe i dig, jeg så det. – Da hendte det at jeg fikk øie på livets største fiende, sa hun, på dumheten. Han sloss med dumheten, akkurat det sa han. Mot vinden som dragen, sa han enda. Jeg tror de har holdt på inne i mig siden, alltid, de ordene. Det er dumheten vi støter borti alle steds, det er dumheten som stenger veien for oss, hvor vi går! Vår egen uvitenhet og dumhet, ja, først og sist den, – vi er så kortsynte som bare toskete folk kan være det, ikke har vi linje i livet vi lever og ikke har vi mål for arbeidet 202vårt – vi bare steller litt med et eller annet så lenge, til mannen kommer og vil ha oss. Så setter vi oss ned og gir op og puster ut, endelig kan vi slippe å tenke mer på hvad vi egentlig duger til og kan utrette. For jeg regner ikke med den ene prosenten som fortsetter – om det er én da! – alle de andre synes de har det makeligere som de har det, de trives i dumheten sin, det koster krefter og motgang og trass å riste den av sig. Og kanskje ser vi på med litt skadefryd at styret til mennene faller så elendig ut, kanskje tenker vi, som alle passive tilskuere, at vi skulde gjort det bedre. For de kloke mennene, mor, med den lange utdannelsen sin, med all fagutdannelsen, ham er det de til slutt går i tjeneste hos, de også. Hos dumheten. Hvor ender de med hele livsverket sitt, og med alle de andre generasjonenes livsverk? I krigen, i den totale ødeleggelsen av alt de har skapt. Når vi vet at alle milliardene som nå går til å ruinere hele verden, kunde gi bortimot sorgløshet og blomstring til hele verden – så finnes det vel ingen større dumhet enn krigen! Den er monumentet på mennenes mangel på klokskap og på fremsyn, for den er sluttstenen på politikken de har ført. Og enda vet vi, alle sammen, vet det, at når vi lager én moral for individene og en annen for nasjonene, så lekker resultatet av arbeidet vårt ut av den sprekken. Har ikke tillit til de åndelige kreftene våre, gjør som villmennene i urtiden og griper våpnene for å 203skaffe oss rett – er like dumme og umælende som dem efter tusen og tusen av år!

Hun tok efter hendene sine mens hun snakket, drog i dem, slapp dem igjen, åpnet og knyttet dem, vilde holde fast på noe hun ikke fant. Sa det: Kan jeg noen gang få vite nok, mor? Kan jeg finne noe å stå på? Hvorfor har ingen skrevet dumhetenes historie istedenfor bedriftenes? Hele rekken av statsmennenes og politikernes feilgrep, hele serien av ledernes og usurpatorenes gale påstander og tåpelige beregninger, historien om mennenes mangel på forstand og om kvinnenes kolossale uvitenhet. Nå vil det ta et liv, ja, kanskje hele livet, å lete sig frem på egen hånd – og så er jeg blitt gammel og duger ikke mer! Men jeg skal lære henne ikke å glemme, jeg skal samle materiale, hun skal få det, hun skal ha noe å stå på når hun begynner.

Sånn nevnte Grete somme tider barnet. Det var med i oprøret hennes, hadde part i en fremtid, ikke i hennes, men i hele jordens. «Hun,» sa hun alltid … Så spurte jeg en dag: Du ønsker dig en liten pike, Gry? Du vil gjerne ha henne? Du er da glad for barnet ditt?

Det fremmede, fiendtlige blikket møtte mig ennå en gang. Nei, sa hun, jeg har aldri ønsket å få noe barn. Jeg har aldri brydd mig om å bli mor. Jeg har fått nok av å se på dig. – Det kjentes som slo hun mig. Jeg måtte unda henne litt, jeg gikk fra henne inn i et annet rum. Da jeg kom tilbake, så 204jeg at hun også hadde grått. – La oss snakke ut om det, mor, sa hun, la oss bli ferdige med det også. Og hun rakte ut hånden og tok min og la den mot kinnet sitt. – Jeg vet du kunde ikke være anderledes, ikke du, sa hun, – du, som har stolt på kjærligheten og skjønnheten og alt det der og tuklet dig inn i det fra du var liten. Du syntes vel du ikke kunde lære dem noe bedre. Du førte dem ikke bak lyset med vilje. Du levde bare ditt eget liv videre i dem, du som alle mødre. Du gjorde dem ikke mistenksomme og seende, du fikk dem til å tro at livet ventet på dem og det de ønsket, var bare å sette den ene foten foran den andre og gå.

Hun nevnte bare guttene –. Jeg har da hatt dig også, Gry, sa jeg. Hun rystet på hodet. Nei, mor, mig har du aldri hatt sånn – mig har ingen hatt. Men jeg har skjønt far bedre enn dig, – far har ikke trodd på krigen og ikke ønsket den, men han har regnet med den og aldri lagt skjul på det. – Jeg ropte, at jeg lenge, lenge hadde visst at krigen vilde komme! Men du snakket ikke om det, svarte hun, du tidde, du vilde skåne dem, de skulde ha gode dager og enda én og én til, så lenge du rådde. Du herdet dem ikke, du viste dem ikke at verden er ond, som den er, du gjorde dem ikke til oprørere. – For fars skyld, sa jeg. – Ja, du vilde ha fred i hjemmet, det var det du vilde, her inne skulde vi ikke slåss, du gikk din vei, du gikk ut 205av stuen, hvis jeg begynte, jeg ser den smale ryggen din! Du sa til guttene: far er trett efter arbeidet når han kommer, la oss gjøre det hyggelig for ham, la oss kose oss sammen. Men et sånt hjem blir et drivhus, mor, plantene blir veike i det, de tåler ikke frosten. Guttene blev harmoniske, blev «lykkelige» – men det er disharmoniske vi skal være i en sånn verden, utilfredse skal vi være for å kunne kjempe – det som vi får gratis, det som ikke er vunnet av oss selv, er ingenting verdt! Hans kunde ikke fatte det da krigen kom, han hadde bare fløiet for moro skyld, han. Otto kaller det vanvidd, og enda har den alltid vært det sikreste av alt, det normale – utladningen som må komme når systemet er modent til den. Krigen har vært den eneste, sikre fremtiden vår i tusen år! Og den eneste vi aldri får berede oss på. Fraser om fred og forsikringer om fred gir mennene oss, så de kan få ruste i fred. Og alle jordens mødre hjelper dem, morskjærligheten er deres beste allierte og de vet det. Den forrykte morskjærligheten, som gir avkom i millionvis tillit til livet og ærbødighet for «idealene» og trygghet vidt og bredt, som opdrar oss til å tro vi skal få være med på å bygge noe, vi som er eslet til å slå ihjel og utslette. Men den tanken våger ikke en mor tenke, for da kunde hun ikke være bare mor, bare kvinne lenger, da måtte hun bli menneske. Da måtte hun reise sig mot mannen hun ikke kan undvære, da måtte hun reise 206barna sine mot ham, forsørgeren. Da måtte hun fortelle dem sannheten, den blodige sannheten om livet! Nei, jeg vil ikke bli mor for henne – jeg vil være menneske sammen med henne. Jeg vil ikke bedra henne, jeg vil ikke elske henne som mig selv, og skaffe mig lykke for så dyr en pris. Vi lever blandt rovdyr, og hun skal forstå det. Hun skal få høre hvad faren hennes har fortalt mig, hun skal få vite at her i armene mine søkte han ly imot døden. I redsel er hun blitt til, mor – krigen er hennes far, – og ingen morskjærlighet skal skjule det for henne!

Gretes liv blev så nakent og fattig for mig; så lite hadde hun hatt å elske og beundre og se op til ….. Jeg fikk sagt det til henne i ord jeg prøvde å gjøre milde. Hun tenkte efter, nikket, sa: Det er sant. Jeg har ikke lett for begeistring; det er ikke mange kvinner jeg har fått til å beundre. Men finere og større og bedre enn alle mødre har jeg syntes de barnløse kvinner er som gir livet sitt i arbeid for andres barn. Dem blir det ikke diktet om, de blir ikke hyldet og tilbedt, de har ikke morskjærligheten, de har bare kjærlighet. De er ikke egoister, der er kommet det ene skrittet videre som bærer vekk fra tispementaliteten, som moster Gabi sier. Jeg sverger det, barnet mitt skal ikke gjøre mig til mor! Jeg skal ikke bli fange i den leiren mennene verger og besynger, fordi den er den store utklekningsanstalten for rekruttene deres.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.