[XI]

209Hun reiste. Det var vårdag, med busker som blomstret på bar kvist i haven vår. Vi gikk gjennem den ut til bilen, Just og hun og jeg. Gry holdt mig i hånden – et sekund stanset hun, hvisket med den varme pusten mot øret mitt: Du har vært min nærmeste, glem det aldri. Ordene, som siden har lukket sig om sinnet mitt, når det ikke lenger hadde kraft til å møte anklagene og forsvare sig. Tvers igjennem alt sammen fikk jeg være hennes nærmeste –. Det fremmede barnet mitt, som blomstret på bar kvist, hun også. –

Just reiste med henne, fulgte henne helt frem. Jeg blev alene.

*

Jeg husker ikke mer, før det hendte, vet ikke om det var den første natten eller den neste. En utslettet tid, et tomt rum mellem lyden av Grys røst, av farvellet, og det skarpe smellet mot ruten i soveværelset. Jeg sov ikke. Jeg satt i sengen, jeg rugget frem og tilbake med hendene for ansiktet, prøvde ikke å se noe, prøvde ikke å tenke mere, prøvde å bli ett med mørket. Da kom det kvasse knakket mot ruten – en stein mot vindusruten …

Jeg fikk gardinet og det svarte papiret unda, og så ham. Han stod ute på plenen i haven, i nattskumringen, Otto –. Jeg åpnet for ham, jeg hadde ennå en gang armene hans omkring mig. – Uten et ord skjøv han mig foran sig op trappen, inn på 210mitt og Justs rum. Da jeg hadde dekket vinduet, da jeg tendte lyset, la han hånden over øinene, over det grå, grimete, skitne ansiktet sitt. Slukk lyset, sa den ru røsten, jeg må sove. Han kastet sig over ende på Justs seng. Uniformen var stiv av størknet jord, de store støvlene hvite av leire, hendene mørke av muld. Jeg spurte om han ikke vilde ha mat? Det kom skrekk i de dunkle øinene: Lås døren, ingen må vite at jeg er her. Sove, hvisket han, slukk lyset.

Time efter time satt jeg og lyttet efter pusten hans. Lett, knapt hørlig først, så fylte den dype mørkningen rummet. Han sov som en bevisstløs.

Jeg fattet det: Otto hadde rømt.

Hvordan gjemme ham her så pikene ikke fikk vite det – så ingen fikk ane det? Og siden – siden? Jeg stridde med det, tenkte det ut, så langt de korte tankene mine rakk.

Tidlig om morgenen var jeg nede og vekket pikene. Jeg sa de kunde få fri, nå, straks. Begge hadde de hjemmene sine i byen, de kunde gå hjem for etpar dager, de hadde hatt en strid tid før Gry kom avsted, de trengte å hvile sig litt. Jeg vilde stelle mig selv så lenge. De så på mig; så på mig og takket.

De vidnet mot mig under forhøret; de hadde mistenkt noe; de hadde sett det på mig, at jeg hadde «dårlig samvittighet». Jeg var nervøs, jeg virket «ulik mig». –

211Jeg voktet huset hele dagen, speidet fra vinduet. Åpnet for dem jeg måtte åpne for, postbudet, brødmannen. Lot klokken ringe da Evis mor stod ute på trappen. – Laget mat og bar op til ham, så ham sluke den, gikk og hentet mer. Fant frem almindelige klær til ham; gjemte uniformen hans og støvlene. Og satt hos ham og hørte ham fortelle det; den hese rolige røsten, øinene mørke, uforanderlige av besluttsomhet. –

Han hadde kjempet ved grensen; kompaniet hadde fått avløsning, og var blitt sendt bakover for å hvile ut. Søndag, for tre døgn siden, hadde han hatt permisjon. Det var lang vei, men han hadde tatt det første toget, han vilde se Hans. Han var budd på at de ikke vilde slippe ham inn, og det gikk som han hadde tenkt, de nektet ham adgang. Da hadde han stukket sig bort i nærheten – husket jeg den vesle bua et stykke nede i skogen, foran huset? Bak den hadde han ligget, lenge. Han hadde sett bårene som blev trillet ut på terrassen i solen – ni bårer og en slags stol på hjul. Så hadde han krøpet fremover fra tre til tre – til han ikke kunde komme nærmere, en ti, femten meter fra den hellelagte plassen. Der hadde han reist sig, langsomt, opefter stammen på en stor gran, under baret. Derfra hadde han sett. Godt nok …..

Det gikk en skjelv gjennem hele ham. Det var Hans som satt i rullestolen, sa han. – Han hadde kjent ham igjen på det røde merket ved tinningen. 212Mitt merke, sa han. Merket efter hans egen pil, den gangen –. Han satt med sola midt i – i det som var igjen, sa han. Det rørte sig litt i pannehuden på ham. En ung pike satt ved siden av ham og leste høit for ham. Jeg kjente igjen boken, det var antologien din, det var vers.

Han satt ved vinduet, bak gardinet, da han fortalte det. Han var blitt blank i det barkede ansiktet, strøk sig tørr med hendene og sa: Jeg tok ikke toget tilbake. Jeg gikk – jeg gikk hit. Jeg vil ikke mere. Det er slutt.

Jeg visste det jo; jeg hadde jo skjønt det …. Men jeg hadde ikke tort røre ved det. Nå var det som brast en demning i mig, tankene mine ruste utover, fremover –. Hvordan? Hvorhen? Langt bort, men hvor, men hvor? Vi må vekk, hvisket jeg. – Ja. Vi må reise inatt, svarte han.

Han fortalte om turen sin hit. Hadde gått om natten. Ligget meget i skjul om dagen. Kastet sig i grøften når han skimtet billys. Krøpet over markene, sprunget skoglens; drukket av bekker, spist mose og bladknopper. Tatt sig frem efter stjernene.

Og nå må vi videre, mor, sa han. Sa vi.

Om igjen og omigjen spurte han efter Evi: Du vet ikke hvor hun er? Og på nytt måtte jeg si det – at hun hadde reist for en uke siden, til et lasarett bak fronten. Hun vilde skrive til mig når hun var kommet dit, visste ikke selv hvor det var. Det er 213godt, sa han hver gang. Det er godt. Og: Evi må ikke vite noe. Bare du og jeg, mor.

Bare han og jeg. Det var lykke jeg følte – innunder forvirringen, angsten, under de ville tankene: lykke. Jeg skulde få være med ham, hos ham, våge det sammen med ham. Redde ham. –

Han vilde ikke mer. Endelig, endelig!

Vi måtte dra til stua i skogen, til skoghjemmet vårt, først dit. Der kunde vi legge plan, finne ut. – Han hadde tenkt det, han også – først til stua. – Og jeg husket Unos brev til Gabi fra skibet. Vi måtte prøve å nå kysten, han måtte komme sig ombord i en båt, kanskje kunde han skaffe sig et falskt pass, jeg hadde penger, mange penger i skrinet. Eller som blindpassasjer. – Fantes det slike skib mere? – Når vi kom til kysten, kunde vi få vite det. Nær sjøen går allting an. En småbåt, en fiskerskøite, noe å komme vekk i. Sjøen var redningen! – Slik arbeidet den hete hjernen min, slik vevde vi oss ennå en gang inn i eventyret. –

Med nattoget vestover reiste vi. Otto hadde gamle klær på sig, mørke briller. Jeg hadde det store sørgesløret fra mammas begravelse. To små kofferter med det nødvendigste, tøi og mat. – Vi var de siste som kom på toget; vi møtte ingen kjente.

I grålysningen gikk vi lien op gjennem skogen mot stua. Vi var ikke glade som barn, vi lo ikke, vi jublet ikke; men likevel bar en selsom glede oss, 214barnets. Vi så på hverandre og smilte; Otto stanset, satte fra sig, løftet hendene og tok dråpene som falt fra grenene efter nattregnet, drakk dem. Vi fylte lungene med den sterke barnålsduften, tenkte ikke, snakket nesten ikke – vi var alene i hele verden, i en frihet som var bare vår. Alt bak oss var forbi, dit gikk ingen vei mer; nervene våre visste det, de slaknet, blev stille, var ikke til, annet enn i sekundet og neste sekund. Se de lette skyene, roserøde i solrenningen. Se blåveisen, den første. Kjenn morgenbrisen mot huden, å, kjærtegn. – Otto gikk der foran mig på stien, gangen i de gamle skoene så lett, hvert lem så fullkomment, ungt og sundt. – Skuldrene bent nedover mot armene, som bar; magrere enn før, manndom i alle linjer. Usåret, uskadt, levende i hver fiber. Gutten min. – Veien går opover, opover. Og det er som vandrer vi mot jordens ytterste skrent ….. Vi skal komme dit hvor denne vesle kloden vår slutter; til den «siste rundingen», som Hans sa da han var liten: Der hvor vi ser bent ned og rett op i bare himmel, mor. På de ordene tenker jeg. Utpå der skal vi stå. Så skal vi slå ut vingene våre og fly – bort fra det onde, bort fra alt – inn i det ukjente, inn til alle Ottos gåter; sammen.

Da kom vi til stedet hvor vi må gå utenom. Til det store, svarte søkket, hvor hengemyra brer sig med de lumske tuene, som flyter på det bunnløse. Gikk Otto også og drømte? Han satte frem foten, 215jeg skrek: Vokt dig. Og han bråsnudde så på mig, smilte – er vi alt her? Et øieblikk stod vi ved siden av hverandre. Nei, jeg skal ikke ned, jeg skal op, sa han og tok inn mellem de krøkete, vannsyke furuene. –

Det vesle huset vårt på åsranden lå der som før. Møtte oss med lukkede øine; så åpnet vi skoddene, og de små rutene fanget solens første stråler.

Otto sov det meste av denne dagen også. Våknet, spiste, snakket litt, sov på nytt. Men langt utover kvelden satt vi foran gruen, nørte ilden med tyrirøttene, hugget av Just de lyse sommermorgenene, fint stablet op langs ildstedsmuren. Otto snakket om fremtiden, men ikke om den vanskelige, nærmeste, ikke om flukt og om chansen for flukt. Skyggen av alt kom vel i øinene mine, da bøide han sig frem, tok hånden min og førte mig med sig: Det er det fineste studium i verden, mor, det er de ubegrensede muligheters videnskap, må du huske. Han skulde til det store observatoriet i Amerika ….. Da var han og Evi gift. Et par år måtte han studere der; en liten bungalow i berghallet skulde de få sig. Og en slik peisgrue som denne vilde han mure op, til minne om her. Foran den skulde Evi og han sitte, som vi satt nå. – Hadde jeg hørt om den nye stjernen de hadde fått tak i der borte? Den var så nyfødt, nyfunnen, at den ikke hadde fått navn enda. Jeg kaller den Pax når jeg tenker på den, sa han. Og han lo og 216spurte om jeg kunde huske den natten han kom og vekket oss, for han trodde han hadde opdaget en ny stjerne i den selvlagede kikkerten sin. Så var det bare en i Lyren, som liksom hadde vridd litt på sig i forhold til Vega. Jeg var rent styren, men jeg var jo guttungen, mor. – Jeg så og så på ansiktet hans, det var som flyttet vekk, det hadde lyset innenfra, sterkere enn ildens på gruen. Og han tok efter hånden min, for at jeg ikke skulde slukke det ….. Hans eget bål var det, tendt til det guddommeliges ære. Hans sterke, kloke sinns siste bluss, som hilste de kjære stjernene hans –. Visste han det ikke selv? Å, vi visste det begge. – Imorgen, mor, imorgen skal vi legge planer. Nå skal jeg fortelle dig om nordlyset. –

Han var uthvilt den neste dagen, klar i øinene. Han hadde drømt om Evi. Derute drømte jeg aldri, sa han, det er verre enn å være dyr. En hund drømmer, men ikke vi bak kanonene. Derute er søvnen svart som døden.

Vi gikk og drev i skogen. Vi blev enige om å reise neste morgen, la en slags plan. Bestemte byen vi skulde prøve å nå. – Og han spurte om Grete, bøide hodet litt mens jeg fortalte om planene hennes, om branden som brente i henne. Kvinneverdenen er som stjernehimmelen, sa han, muligheter og gåter. Jeg har alltid trodd vi måtte løse dem. Kan hende har jeg tatt feil, kan hende kan det vokse hjerne ut på dem også. Gry er et gry, 217det har jeg alltid syntes. – Jeg tok op igjen til ham Gretes ord om at jorden har rum for alle lengslene våre. Han tenkte litt, sa: Nei, ikke jorden, men menneskesinnene. Et sinn kan rumme alt som er godt, det kan lage himmerike og ta imot lengslene våre. Jeg svarte at jeg trodde det var det Gry mente. – Til slutt fikk jeg sagt at Gry skulde ha et barn. Et barn med en soldat. Ingenting rørte sig i det brune, magre ansiktet hans, han snudde sig ikke og så på mig; trett og fjern igjen i røsten, sa han bare: Hun også.

En stund satt vi på hver vår stubbe, satt og så på skogen, på granene – disse underlige trærne, som står og står med grenvingene lettet til flukt. Å nei, vi hadde ikke nådd frem til den ytterste skrenten – vi hadde ikke engang såpass vinger som treet; vi hadde bare gjemt oss litt …… Og far? spurte Otto. Jeg måtte tie, tenke på hvad jeg vilde si. Han ventet ikke på det. – Far var ikke med forrige gang, sa han, det er derfor han kan være som han er. – Han er blitt anderledes siden han så Hans, sa jeg, han er blitt så stille. – Kanskje stille, svarte han, men ikke anderledes. Far forandrer sig ikke. Jeg har tenkt meget på ham derute. Alltid den samme, fra vi var små. Han er støpt i den store formen, det er det som er styrken hans. Han er ett med de fleste og lydig mot verktøiet, som bøide og herdet ham. Han er bøigen, livet må gå utenom. Og enda er han snild, 218snild og kjærlig, så langt loven tillater ham det. Men han vil ikke være med på å flytte grensepelene, heller vil han dø for dem. Og la oss andre også … Han blev sittende og se inn i det.

Da kom med ett angsten over mig – jeg reiste mig – jeg lyttet – jeg bøide mig og tok hodet hans inn til mig og gjemte det med hendene og sa: La oss pakke, Otto, og begynne å gå – la oss gå! – Han fridde sig, holdt om håndleddene mine, så op i ansiktet mitt og smilte. Smilte ikke mer, men blev ved å se på mig. Pupillen vokste i de store øinene, åpnet for noe stumt, for det ordløse, som sa: Du vet det, mor ….. Så strøk han sig over øinene, vilde ta det tilbake, smilte igjen, reiste sig og sa: Nei, vi skal spise op all den gode maten, vel. Og sitte ved peisen og prate og ha det O. K. Det kan bli lenge til neste gang, vet du.

Neste gang –. Vi hadde ikke noe steds å gå. Og han visste det. Ingen «neste gang». Han visste det.

Han hadde ikke nevnt det, ikke et ord om oplevelsene sine der ute. Det brast noe i ansiktet hans somme tider, en dirr ved munnviken, en skjelv over brynene – han hadde strøket det vekk, det også, tilbake, innover igjen.

Men da vi satt ved dette siste måltidet vårt, og jeg hadde skjenket vinen i glassene våre, vrengte 219han plutselig lebene og snudde sig bort. Jeg spurte om han blev klein? Han nikket, gikk fra bordet og stilte sig ved veggen med ryggen til. Ta bort vinen, hvisket han. Jeg så på glassene med den røde vinen som stod i solskinnet, tok dem og gikk ut med dem. – Han satt ved bordet da jeg kom inn, støttet albuene mot bordet og hodet i hendene. Uten å se op sa han: Jeg måtte ta ham på bajonetten. Det var inn i helvete jævli. Fy fan, han vendte sig og spyttet. En liten mørk kar som skrek. Jeg fikk – – rødvin over det hele.

Gulvet vilde gli bort under mig – men jeg tok for mig, holdt mig fast, stod. Og der, i det kjente rummet på stua vår i skogen, kom Maya til mig – kom ansiktet hennes og de mørke, lykkelige øinene, og munnen, som sa: Vi er velsignet. Og du og jeg. Si det til barnet vårt …… Otto strøk meg over håret, klemte mig. Jeg er en fordømmede tosk, bry dig ikke om det – det var bare i forbifarten – sett dig ned, la os sette oss ned og snakke, hører du, mor, hører du. Jeg skal hente vinen til dig.

Jeg kunde ikke hindre ham. Han kom tilbake fra kjøkkenet med begge glassene, stanset på dørstokken, tømte det ene glasset, satte det fra sig, løftet det andre, drakk av det også, kom, holdt det mot lebene mine, støttet nakken min med den fri hånden. Å litt mer, mor – alt sammen. Vi har hele flasken. Og han satte sig ved siden av mig på veggbenken og la armen om skuldrene mine og 220sa: Du skal få høre om gutta, du skal få høre om alt sammen, skål, mor.

Han hadde brutt sig inn til det, han kunde fortelle det. Om slitet med kanonene på de opløste veiene – om nettene under stjernehimmelen – om skredet av flyktninger som stengte all fremkomst – om brennende byer – om de sårede og de døde. – Unge menn fra alle kanter av landet, fra fattige hjem og rike, hjemløse nå, ikke fattige, ikke rike lenger, brødre i elendigheten, i små gleder. Felles om ett: tie, og lystre. Nei, røsten hans skalv ikke, den bar frem ordstrømmen, ikke til mig, ikke til noe øre som lyttet – til stillheten, til kvelden utenfor oss, talte han, til jorden, som kan ta imot flom og skred og ras, og blir ved å være den samme. Han strakte sig, spente armene om nakken, så ut i solrøden, som la sin glans over dragene hans. Det gjorde godt, sa han stilt – det tok med sig.

Han spiste, tømte fatene, tømte vinen til siste dråpe. Og nå skal jeg sove, Jesus, hvor jeg skal sove!

Han lå på den smale benken, med puterullen under hodet og åklæet over sig. Lå i samme stilling på ryggen med hendene foldet over brystet da jeg kom inn og var ferdig med stellet i kjøkkenet.

Jesus, hadde han sagt. Så ulikt ham det – et ord derutefra, fra andre leber enn sine. Kanskje det siste ordet –. Den korsfestede.

Jeg hadde vel dormet litt i stolen. Det var blitt 221mørkt nesten, ilden på gruen hadde brent ned, det glødde bare i underkanten av en kubbe. Jeg husker jeg tenkte: ikke tyri, den. Jeg husker jeg la mig på kne for å blåse på den. Da hørte jeg skrittene på trammen.

Vi hadde låst døren, det banket. To små korte slag. Otto reiste sig over ende med ett sett. Jeg kunde ikke røre mig. Han kastet av sig teppet, stod. Da banket det igjen, hardere nå. Og Justs stemme: Lukk op! – Jeg sprang bort til gutten min, jeg vilde ta omkring ham, vilde – vilde vel bære ham bort …… Høit og rolig svarte Otto: Straks, far.

Men først bøide han sig inn til mig, først hvisket han: Takk.

Just stod på dørstokken. Bak ham var skogen mørknet. Han lukket døren, helte sig mot den. Er din mor her, spurte han. Fra kroken ved skapet svarte jeg: Jeg er her, Just. Da åpnet han døren igjen og sa, ut i mørket: De er her begge to. Om et øieblikk. – En fremmed røst og Justs: Det garanterer jeg.

Tend lys, sa han. Jeg tok fyrstikkesken som stod på peishyllen. Jeg fant frem til den vesle lampen, som henger over bordet, rev av en fyrstikk, tok av glasset, strøk veken med fingeren for å få den ben, tendte, alt sammen som hundre ganger ellers, når den gode kvelden var kommet ……

Just stod som før, lente sig mot utdøren. Otto hadde satt sig på benken. Jeg spurte: Hvem er 222det som venter der ute? Just snudde hodet og så på mig, grå, slukte øine, grått ansikt. Det må du vel skjønne. Røsten hans var lav og uten tone. Det er politiet, mor, sa Otto, kom og sett dig. – Vi satt ved siden av hverandre. Just sa: Ja, det er øvrighetens folk. Jeg visste vi vilde finne dere her. – Jeg kunde ikke se på ham, jeg dekket øinene mine. – Røsten hans steg da han spurte: Du har desertert? Otto tidde. – Svar, gutt, – Jeg vil ikke mer, far. – Du vil ikke mer! Vet du hvad det betyr? Hvad? Har du mistet – mistet, mistet …. Han kom ikke videre. Det ene ordet vokste, vilde kvele ham. Da jeg så opp hadde han bredd ut armene, fingrene klamret sig til dørkarmene, han, han hang på døren som på et kors. Jeg sprang til ham, jeg knelte, jeg tok om ham med hendene mine, jeg hvisket: Stakkars Just, stakkars Just –. Han bøide sig, løftet mig op til sig, lebene hans streifet kinnet mitt – de kalde, kalde lebene. Inn mot mig hvisket han: Bett, Otto er syk. Og han slapp mig, så på mig, skjelv: Og du, har du glemt ditt land?

Det tok i klinken bak oss. Han rettet sig op. Et øieblikk, sa han høit og dirrende. Og lavt til Otto: Nervene dine har sviktet – han tok noen skritt frem, hvisket: Du – er – fra – forstanden. Nervene dine, forstår du?

De kom inn. To høie menn i politiets uniform. Den ene blev stående ved døren, den andre gikk 223frem til bordet, la fra sig en mappe, åpnet den, tok ut en papirblokk. Snudde sig mot oss. Just sa: Ja, det er dem. Min hustru. Min sønn Otto Helle. Min sønn har hatt et nervesammenbrudd, mine herrer. Han pekte på benken, på åklæet, som lå på gulvet, og sa: De tillater at han legger sig igjen – han er syk.

Otto rørte sig ikke. Stod mellem peisen og bordet med sluttede ben, med armene tett langs kroppen, med hodet høit og blikket festet på mannen med mappen. Og mannen så tilbake på ham. To par øine som ikke vek.

De har forlatt Deres post ved fronten? – Intet svar. – De har rømt hit for å skjule Dem? Og for siden å prøve å komme Dem ut av landet? – Intet svar. – De er bekjent med straffen som rammer en desertør?

Da lød Ottos stemme, ung og klar og høi: Ja. Jeg vil ikke drepe mer.

Han sa ikke annet. De stillet spørsmål til ham, de truet ham. En eneste gang gjentok han ordene. Og de lå håndjern på ham.

Just var ikke hos oss lenger. Just hadde gått ut til mørket og skogen. Han satt på trammen med ansiktet gjemt i hendene da vi kom.

Foran Ottos blikk hadde jeg fortalt dem alt de vilde vite.

224Vandringen i natten – – –

Foran oss på stien gikk Just. Det høire håndleddet mitt var lenket til Ottos venstre. Bak oss hadde vi de andre med lykten. Det hvite lyset fra blendlyktene lå over benene hans, over de høie gummistøvlene. Somme tider flyttet det sig opover ryggen, den krokete ryggen. En gammel mann som lutet under byrden …..

Det var veien vi kjente – det var veien vi aldri før hadde gått, den siste veien vår, veien ned. Som barn gikk vi den nå også, ikke redde, for vi var lenket til hverandre. Jeg snublet og han holdt mig opp, han rykket til side for et tre, jeg rykket til side. Engang hørte vi duren av et fly. Da slukket de lykten, mørket lukket sig tett omkring oss, vi stod gjemt i det, stod tett sammen. Vi snakket ikke til hverandre, de hadde forbudt oss det, men hodet mitt hvilte mot guttens hjerte, og hjerteslagene hans strømmet over i mig, tydeligere enn ord, rolige og sterke. Minuttenes evighet var hos mig.

Videre igjen nedover. Just alene foran oss. Jeg vilde rørt ham med den fri hånden min; jeg vilde bedt dem om en lenke til, lenken som kunde bundet ham til Otto og til mig, nå og alltid – han, den ensomme. Her hadde han ledet dem frem gjennem mørket for noen timer siden, å, rak i ryggen da, rank av vilje, av forsett, i lovens navn. Korset bar han, men han bar det –.

225Da blev det for tungt for dig Just, – du fant oss, du møtte oss, dine egne. Du segnet, selv du, da blev du menneske, da bad du ham ta korset fra dig. Du, den sanndru, du, bedragets og drømmenes fiende, du bød gutten vår løgnen for å frelse ham. Ditt første nederlag foran lovens ansikt – din seier foran kjærligheten ….

Otto stod. Vi var der ikke lenger, ikke for ham. Han var alene med sitt eget sinn. Han vilde ikke drepe mer. Så enkelt var det, så lettfattelig. Han hadde valgt, ikke her og nå – der ute, døpt i en annens blod hadde han valgt sin død. Hvordan skulde ord nå ham? Han var løst; han var fri.

*

Ved daggry. Fire og tyve timer efter at vi var kommet frem. Han ønsket ikke bind for øinene. Han så ikke på dem, han så op. Var det ennå bleke stjerner i vest? Presten visste det ikke.

*

Kunde jeg sagt til dem: Det er mig som har lagt planene, det er mig som har forført min sønn, som har fått ham med mig hit; det er mig som er den skyldige. Kunde jeg sagt det og tatt gjerningen fra ham?

Kunde jeg sagt til Otto: Reis tilbake, du har ikke villet rømme, du har bare forlenget friheten 226din litt, du har ikke holdt dig til permisjonen, én dag fikk du, du stjal de andre dagene, reis tilbake, tilstå det – du får arrest, men du er der, reis tilbake til fronten!

Redd dig og gå til grunne – kunde jeg sagt det? Drep og bli drept, dø der ute med det fryktelige omkring dig og i dig. Svikt ikke landet, øvrigheten, loven – svikt dig selv.

Jeg spurte presten om det første gang han kom til mig. Han bøide hodet og svarte ikke. Så hederlig var han.

Han er presten, deres og vår. De dødsdømtes og de dømtes.

Jeg kan sitte og lytte på klangen i røsten hans, en ennå ung manns røst, men trett, men forbrukt. Den siste røst som har nådd Ottos øre før kommandoropet. Og enda kan jeg spørre ham om det samme. Men jeg får ikke svar lenger. Der er ikke mer, sier han, jeg har fortalt Dem alt. Vend Deres tanker opad, sier han, krets ikke lenger om dette ene, som De kjenner ut og inn.

Ja, jeg kjenner de siste timene hans. Og fordi jeg vil vende tankene mine opad, vil jeg høre om dem på nytt. Var en stjerne det siste gutten min så? Men det vet ikke presten. Han stod i bønn; det var Otto som så opp og hjem.

Og det var Otto som hadde talt til ham, det var Otto som hadde villet omvende ham –. Siden forandret han det, siden, den andre og tredje og 227alle de andre gangene endret han det, vilde gjøre det mer ukjennelig for mig, vilde tjene sin gud med det. Men den første morgenen han kom til mig, da var han ennå skjelv og rystet efter oplevelsen, da var ennå den døde levende i ham, da vidnet han om Ottos tro og lot sin egen tie. Da sa han: Jeg bøier mig for denne unge mann, jeg bøier mig i ærefrykt. Han har feilet for menneskene, men ikke for Gud. Han ofret livet for sin tro.

Vi skal ikke drepe. De som er prest, vet det. Jeg har gitt øvrigheten mer enn øvrighetens er – jeg har drept. Og livets gud vendte ansiktet sitt bort fra mig. Derfor vil jeg gi tilbake det som er hans, livet mitt. De som er prest, må forstå det.

Og presten hadde sagt til ham at hans overbevisning var for sent ute. Han skulde bekjent den for myndigheten før han tok uniformen, han skulde nektet å bære våpen, for sin overbevisnings skyld.

Hvad hadde Otto svart? Presten sa at dette svarte han: Vi lærer at vi skal tenke fruktbart. Tiden er kort, vi skal fullkommenliggjøre oss for livet. Vi skal vidne om livet med alle evnene våre, det er all opdragelses mål og det var mitt. Jeg viste krigens problem fra mig, fordi det er ufruktbart for all tenkning, er livets bøddel og videnskapens 228narr. Det var for sent da det innhentet mig; men det er ikke for sent idag. Jeg har lært krigen å kjenne og jeg kan protestere mot den med livet mitt. Enda kan jeg vidne med livet om livet. Min død er den endelige for mig; men døden som begrep er aldri det endelige. Logisk er den livets avslutning – ulogisk, frivillig kan den være offeret på livets alter, brenne til livets hellige bål. De vet at min er det. Jeg er rede, la dem komme.

Nei, det er ikke Ottos ord; men det er Ottos røst gjennem prestens ord, slik de levde frem i ham da han sa dem med vilje til sannhet «på eget ansvar» den første gangen, han satt hos mig, ydmyk foran opgaven, sendebud fra den døde til mig. Og jeg vender tankene mine opad, mot en stjerne.

*

Angsten har vært her. Presten gikk, men følgesvennen hans blev. Vik bort, rør mig ikke! For angsten er bøddel, den også. De tar den i sin tjeneste alle som vil jage oss bort fra livet – de henter den frem fra mørket og stiller den op foran oss og sier: skjelv! Og vi skjelver og mister tankene og trekker oss sammen i skyggen av den og lar den lede oss i angstens navn. Frykten for dommen, for den evige pine, forvirrer sinnet vårt og gjør oss fremmede for hverandre og lærer oss å si: Jeg, men ikke du. Den skiller oss i frelste og ikke 229frelste, i guds barn og djevelens barn. Vi, jordens og himmelens barn alle.

Uten angsten kan vi stå i stormen som vil bryte oss. Under angstens åk kryper vi blinde som makken i muld. All øvrighet vet det, presten vet det, krigsherren vet det, erobreren og undertrykkeren vet det. Med angsten ved sin side kommer de til oss og driver oss foran sig som uværet driver saueflokken på fjellet.

Jeg vil ikke bli angstens træl, jeg vil ikke omvende mig til den, prest, – å, la mig være uten frykt til min siste time, som han var det!

*

Har du glemt ditt land, Beate.

Jeg bor i landet, men det har mistet grensene sine. Det strekker sig til havet og det tar fatt på den andre siden, der havet slutter, det fortsetter og fortsetter. Det eier jordens sletter og fjell og skoger, byene og landsbyene, gårdene og hyttene –.

Ruth sa til mannen: Ditt folk skal være mitt folk. Jeg sier det til henne, til kvinnen – til dig jeg møter på alle de ukjente veiene jeg skal gå til jeg blir forløst. Du som har din førstefødte i fanget og dekker ham med kroppen din for å verge ham – du som bor i de dype skogene og prøver hele et banesår med urter – du som flakker langs stranden og roper på dem som gikk ned – du som 230leter hendene dine til blods i en grushaug efter barna dine – du som stirrer mot øst, mot vest, mot syd eller nord efter varslet: er han, ånder han? Rører han sig ennå? – Du som går mellem graver og leter efter et navn på et kors.

Du som aldri blev spurt om du var villig til å bære dødens sæd frem til krigens høst. Ditt land skal være mitt land. Ditt folk skal være mitt folk.

Mars 1942.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.