Taare-Offer

av Dorothe Engelbretsdatter

Forrige

Kristen Valkners forord om forfatteren og verket

I Taare-Offer fant Dorothe Engelbretsdatter utløsning for sin sorg, da hun som før hadde fulgt 7 av sine 9 barn til graven, også mistet sin mann. Dette hennes annet store dikterverk er skrevet i løpet av sørgeåret etter Ambrosius Hardenbecks død i juni 1683, idet biskop Randulff anbefalte det til trykken i juli 1684. Tittetel alluderer til fortellingen om synderinnen i Simons hus, Lk. 7. 36-50. Det er denne diktsyklus eller rettere sagt dens tittel som er skyld i at Dorothe Engelbretsdatter avfeiende er blitt kalt en «tåre-perse». I virkeligheten er hun ikke mer tårekvalt enn tidens tone krevde det, og temaet sammen med tilskikkelsene i hennes eget liv måtte medføre. Taare-Offer er fri dikterisk gjengivelse av utvalgte avsnitt i den norske prest Peder Møllers Taare – og Trøse-Kilde (1677), som igjen er en oversettelse av Tränen- und Trostquelle (1675) av den kjente teolog i Rostock, Heinrich Müller.

Da sørgeåret var omme, reiste Dorothe Engelbretsdatter til Kjøbenhavn, hvor hun fikk trykt både Taare-Offer og den nye utgaven av Siælens Sang-Offer. Bortsett fra en separat utgave av Taare-Offer 1686 og enkelte utgaver i det 19. århundre, uten Taare-Offer, er begge diktsamlingene senere blitt trykt under ett. Fra 1699 utkom de endog med felles tittelblad. Enkelte varianter som fremkommer i utgavene, blir der redegjort for i noteapparatet.


Under fellestittelen Siste sanger er videre i dette bind tatt med tre mindre dikt, som alle bærer preg av dikterinnens høye alder. De er trykt i det samlede verk, Aandelige Sang- og Taare-Offer, ett av dem dog bare i en eneste utgave.


Viser og rimbrev er i denne utgaven blitt en betydelig del av Dorothe Engelbretsdatters forfatterskap. Omtrent halvparten av de 47 leilighetsdikt er overhode ikke blitt trykket tidligere. Andre er i løpet av disse århundrer blitt publisert helt eller delvis en eller flere ganger. Enkelte har autor selv sørget for å få trykt. Dette gjelder dikt til kongelige personer og minnedikt i likprekener. Det er karakteristisk for hvordan litteraturspredningen ennå foregikkk, at endog disse trykte leilighetsdikt forekommer i avskrifter, slik som det for øvrig også var tilfellet med Siælens Sang-Offer.

Som man vil se av proveniensfortegnelsene er de andre lelilghetsdiktene samlet fra mange og spredte kilder. Opptrykk og avskrifter har sin egen ortografi og inneholder ofte mange misforståelser. Dertil kommer de varianter som skyldes Dorothe Engelbretsdatter selv, idet hun må ha ønsket eller i det minste vært villig til å medvirke til å utbre noen av diktene i avskrifter, og da har hun ikke følt seg bundet av den opprinnelige form, men gjerne forandret på den. Dette har vi eksempler på ikke bare i stridsvisene, men endog i minnediktet over Thomas Kingo, som er bevart i originalmanuskript. Forekommende varianter kan således være av meget forskjellig verdi.


Når det gjelder leilighetsdikt som bare er kjent gjennom avskrifter og opptrykk, er en av kildene lagt til grunn for utgaven, og viktigere varianter i de andre er oppført i noteapparatet. Der er lagt vekt på både å finne det hensiktmessige tekstgrunnlaget og å få med så mange som mulig av de mest representative avskrivere. Kildenes egen ortografi er beholdt. Det samme gjelder bruken av antikva, i utgaven gjengitt med kursiv, og den uregelmessige bruk av store bokstaver. Da ikke alle skrifttyper skjelner skarpt mellom stor og liten bokstav, har en viss tilfeldighet i gjengivelsen ikke vært til å unngå. Dertil kommer at Dorothe Engelbretsdatter i sine originale manuskripter anvender et overmål av store bokstaver ut fra rent kalligrafiske hensyn, se avsnitt som er gjengitt i faksimile. Heller ikke i interpunksjonen har utgiveren stilltiende tatt seg store friheter, men overalt anmerket endringer av betydning. Målet har vært å gi et mest mulig pålitelig bilde av forlegget.


Viser og rimbrev spenner over et tidsrom av 40 år, og de er svært ujevnt fordelt over denne tiden. Meget av Dorothe Engelbretsdatters diktning innen den genre må være gått tapt, selv om det ikke er så ganske lite det til nå har lykkes å finne frem fra sine gjemmer. Særlig savner man et sterkere innslag fra tiden før hun ble enke. Det som er funnet viser at hun heller ikke dengang var fremmed for den kunst å skrive leilighetsdikt. Når så lite er bevart fra det bergenske miljø hun i sine yngre dager har rimet om, i og for, kommer det sikkert av at ingen dengang tenkte på å ta vare på disse dikt til dagens behov, slik som senere da hun var blitt en feiret poet. I proveniensfortegnelsene dominerer manuskripter som nå er i Kjøbenhavn. Dette betyr dog lite, da de er kommet dit fra mange kanter. Likevel er det let å se at en stor del av leilighetsdiktene skriver seg fra oppholdet i Kjøbenhavn 1684-85. Ved ordningen av disse er det tatt hensyn til diktenes art, idet en sikker innbyrdes datering ikke er mulig. Ellers er diktene så vidt mulig ordnet kronologisk.


Dette bind inneholder religiøs og verdslig diktning av høyst forskjellig verdi. Intet er utelatt som med sikkerhet skyldes Dorothe Engelbretsdatter. Det siste diktet, innskriften hun ville ha malet på likkisten, gir et sterkt inntrykk av den Valetstemning som opptok henne i alderdommen. Men avskriverens skrøpelige hånd og hjelpeløse ortografi må man ikke legge Dorothe Engelbretsdatter til last.


Mange av leilighetsdiktene vil forbause dem som på forhpånd bare har lært Dorothe Engelbretsdatter å kjenne gjennom den religiøse diktningen. Meget kommer visstnok til å stå i et annet lys når en ser at de voldsomme utttrykkene i stridsvisene ikke, som antatt, er fremkalt av en smule kritikk, midt i all den virak hun ble møtt med, men dels av de to illegale ettertrykk, dels av ondartede beskyldninger for plagiat, som hun av sine venner ble nødet til å forsvare seg mot med de våpen hun så godt forsto å bruke.

En forskjell i tonen vil man merke mellom de rimbrevene som er takksigelser for æredikt, g andre som har et langt mer personlig preg. Disse rimbrev fra venn til venn, uten den hemning som ligger i tanken på trykning eller publisering på annen måte, er av stor kulturhistorisk interesse, uansett deres litterære verdi. De gir i utsnitt et enestående og troverdig bilde av det miljø de er blitt til i. Dette gjelder også de senere rimbrevene, til von Ahn og Dysseldorph i Bergen, som hører til de vanskeligste å trenge inn i på grunn av allusjoner vi står utenfor. Men de minsker ikke følelsen av en motsetning mellom tonen i rimbrevene og den mediterende del av diktningen hennes.


Det problem som ligger i forholdet mellom den religiøse og verdslige diktningen hos Dorothe Engelbretsdatter, finner ikke sin fulle løsning i visene og rimbrevenes plass i livet. Det kan bare forklares ut fra tidens tone, som Dorothe Engelbretsdatters skarpe tunge slett ikke har vært tilbøyelig til å avdempe. Selv synes hun bare svakt å ha følt spenningen. Omkring århundreskiftet mente hun det var i de unge år, før hun ble enke, hun henga seg til lystige løyer og åpnet for rimeposens griller (s. 175-76). Men vi vet at også dengang var det sli at Ny Sorg foraarsagede nye Sange (I 22). På den annen sid skriver nesten alle de bevarte leilighetsdikt seg fra tiden etter mannens død.


Denne korte redegjørelse for utgavens 2. bind kan og skal ikke gi en litteraturhistorisk eller kirke- og kulturhistorisk vurdering, men det bør dog minnes om at Dorothe Engelbretsdatter i enhver henseende var et barn av sin tid. Barokkens frodige og freidige former finner man som kjent også i kirkekunstern, ja i titler og tema for tidens bønnebøker, uten at noen tok anstøt av det. Ligesom sin samtidige Petter Dass må Dorothe Engelbretsdatter forståes ut fra barokkens stilmønstre og ortodoksiens formhetstype. Hun tilhørte en tid som ikke kjente den lette løsning som lå i pietismens forenkling av spørsmålet om det mennekelige og det religiøse, og som heller ikke hadde opplevd de elegantere linjer som skulle avløse barokken.

Om ektheten og alvoret hos henne vitner det at hennes sanger ble stående uanfektet, lest og sunget av generasjoner. I denne utgaven måtte hele hennes diktning være med, ikke bare for fullstendighets skyld, men simpelthen fordi vi ikke ville kjenne Dotothe Engelbretsdatter bare ved å lese hennes Aandelige Sang- og Taare-Offer.


På vegne av Det norske språk- og litteraturselskap har prof. dr. Ragnvald Iversen gjennomsett utgaven.

Kristen Valkner.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Taare-Offer

Taare-Offer fra 1685 er Dorothe Engelbretsdatters andre og siste salmesamling.

Etter at den utkom første gang, har den stort sett blitt utgitt sammen med Siælens Sang-Offer. Samlingen ble gjenopptrykt så sent som i 1868. I motsetning til den første salmesamlingen, som er original, er Taare-Offer stort sett en gjendikting av en tysk tekst som tar utgangspunkt i en fortelling fra Lukas-evangeliet. Også i Taare-Offer er det kjærligheten til Kristus som er kjernen i salmene.

Les Kristen Valkners forord om forfatteren og verket.

Variantapparat og opplysninger om tekstgrunnlag vil bli tilgjengelige snart.

Les mer..

Om Dorothe Engelbretsdatter

Dorothe Engelbretsdatter var den mest kjente og mest populære kvinnelige salmedikteren i samtiden, noe som skapte både beundring og misunnelse. Hun hadde personlig kontakt med og ble anerkjent av andre store salmediktere som Petter Dass og Thomas Kingo.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.