Tancred Ibsen som manusforfatter

Tancred Ibsen (1893–1978) har blitt ansett for å være en av våre fremste filmskapere. Han regisserte rundt 20 spillefilmer fra 1931 til 1963, enten alene eller i samarbeid med andre. Som filmregissør var Ibsen særdeles aktiv i årene fra 1931 til 1941, med filmer både i Norge og i Sverige. I Norge fikk han stor oppmerksomhet med sentrale filmer i det som senere ble kalt (den første) gullalderen i norsk film.

Etter okkupasjonen fortsatte han som regissør i et lavere tempo, med et lengre opphold mellom 1952 og 1959. Fra april 1949 var han også ansatt som produksjonssjef hos selskapet Norsk Film A/S. I 1960 og 1963 hadde han premiere på sine to siste filmer som regissør. I 1963 fylte Tancred Ibsen 70 år, og måtte dermed avslutte sitt faste ansettelsesforhold hos Norsk Film A/S.

I tillegg til å regissere, skrev Tancred Ibsen også en stor mengde filmmanuskripter. Hans aller første og aller siste profesjonelle tilknytning til filmbransjen var som filmmanusforfatter. Han skrev manus, ofte basert på litterære forelegg, til de fleste filmene han selv regisserte, men også mange manus som aldri ble filmatisert. Han var lenge særdeles opptatt av å gjøre farfaren Henrik Ibsens skuespill om til film, og skal ha jobbet med minst ti av hans skuespill i filmsammenheng. Han var også opptatt av morfaren Bjørnstjerne Bjørnsons verker, men i betydelig mindre grad.

Det går an å dele Tancred Ibsens filmliv inn i tre perioder. Den første perioden er fra 1923 til 1930. Det var en læringsperiode da han oppholdt seg mye i utlandet og begynte å skrive en stor mengde filmmanus (som ikke ble filmatisert). Samtidig utviklet han idéer og tilegnet seg kunnskap om filmproduksjon, med ambisjoner om også å bli filmregissør. Periode to var fra 1931 til 1951. Da begynte han å regissere film i Norge (og noe senere også i Sverige). Bortsett fra et opphold under okkupasjonen, regisserte han sine aller fleste filmer i denne perioden, og han skrev også manus til de aller fleste filmene selv. Periode tre var fra 1952 fram til 1965. Da hadde han allerede blitt fast ansatt ved Norsk Film A/S, regisserte sine to siste filmer (som hadde premiere i 1960 og 1963), og fikk ett manuskript filmatisert av en annen regissør i 1965. I denne tredje perioden jobbet han også mye med å få overført flere av Henrik Ibsens skuespill til film, uten særlig framgang.

Kanskje det finnes en fjerde periode også? For etter 1965 var han fremdeles sporadisk aktiv som manusforfatter, han henvendte seg til NRK med manusforslag, og fikk så sent som i 1971 økonomisk tilskudd fra departementet for å bearbeide Henrik Ibsens skuespill for film. I 1970-årene skrev han på sin selvbiografi Tro det eller ei som han fikk publisert på Gyldendal i 1976. Det var den første selvbiografien til en norsk filmperson som ble utgitt offentlig i Norge.

*

Som ung var Tancred Ibsen etter eget utsagn preget av et «bestefedrekompleks», han var barnebarn av både Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Også foreldrene hans, Bergliot (født Bjørnson) og Sigurd Ibsen, hadde gjort seg bemerket offentlig både i kulturlivet og i politikken. «Dobbeltbarnebarnet» Tancred slet (ifølge sin egen erindring) under oppveksten med et anstrengt forhold til det som ble kalt seriøs litteratur, ikke minst til Henrik Ibsens skuespill. Han kunne forstå Bjørnsons bondefortellinger, men Ibsens skuespill var kjedelige. Det forteller han om i selvbiografien, der han beskriver seg selv som en ung gutt som ikke var særlig flink i de teoretiske fagene på skolen, men som klarte seg bra i sport, noe han brukte mye tid på. Ikke uvanlig for en ung gutt, men hans familiebakgrunn gjorde at det ble stilt særlige krav til ham. Faren Sigurd var ofte fraværende under Tancred Ibsens oppvekst, men skal ha presset ham til å lese de to store forfatterne. Fra å være minimalt opptatt av Henrik Ibsens verker i barndommen, fikk farfarens skuespill derimot stor betydning for Tancred Ibsen da han ble godt voksen. Tancred la etter hvert sin beskyttende hånd over Henrik og ønsket å ta godt vare på sin gamle farfar, noe som trolig resulterte i at han så på seg selv som Henriks beste fortolker. Kanskje ville han også gjerne være den eneste?

Før Tancred Ibsen begynte å interessere seg for fullt for film, var han offiser i militæret og en anerkjent flyger med flere rekorder. Da han giftet seg med den internasjonalt kjente norske danseren Lillebil Krohn (Christensen) i 1919 ble de omtalt i avisene som «flyverløitnanten» og «danserinnen», og de var et såpass kjent par at bryllupet ble nyhetsfilmet. Men han sluttet som flyger da sønnen ble født i 1921, det var et yrke som var altfor farlig for en som var ektemann og far til et lite barn. Lillebil fortsatte som danser, men i en alder av 28 år visste Tancred plutselig ikke lenger hva han skulle bli. Riktignok var han fremdeles løytnant i militæret, men hans kones internasjonale berømmelse skulle snart påvirke hans yrkesplaner i en annen retning.

Høsten 1922 fikk Lillebil et tilbud om å danse Anitras rolle i en forestilling av Peer Gynt på Garrick Theatre i New York, med premiere i 1923. Tancred var først i tvil om han skulle bli med over, han ville ikke bare være med som «konemann og barnebarn». Nå var han ikke lenger bare etterkommer etter kjente forfattere, men også ektemann til en kone som var mer internasjonalt berømt og etterspurt enn ham selv. Riktignok hadde han et etternavn som lett ga ham oppmerksomhet og innpass i riktige og viktige sosiale kretser, men han hadde foreløpig ingen klar retning på sitt sivile yrkesliv. Han fulgte med Lillebil fordi hun ønsket det, og de ankom New York sammen i januar 1923, uten sønnen.

I New York fikk Tancred Ibsen mye tid for seg selv. Ganske raskt skulle han begynne å interessere seg for filmproduksjon, og han skulle også begynne å skrive filmmanuskripter. At han skulle interessere seg for film var i følge ham selv et resultat av at han hadde mye tid til overs og derfor gikk mye på kino. Han så mange dårlige filmer, men fikk en fin opplevelse av blant annet å se D.W. Griffiths store film Orphans of the Storm (1921), som skal ha fått ham til å forstå at film også kunne være kunst. Griffiths navn hadde allerede i mange år gitt filmene en personlig og kunstnerisk identitet, i motsetning til mange andre Hollywood-regissører. Det er ikke utenkelig at Tancred Ibsens nye filminteresse også var påvirket av at Lillebil allerede hadde spilt sentrale roller i fem filmer i Tyskland, Sverige og Norge. Hun hadde også fått tilbud om å delta i to filmer i forbindelse med reisen til USA, roller som riktignok ikke ble noe av.

Tancred Ibsen hadde allerede brutt opp fra det kulturkonservative miljøet han hadde vokst opp i. Han var nå i en ytterligere prosess med å modernisere seg selv og forsøke å innta en plass i den nye underholdningsindustrien. Hans holdning til film var likevel først og fremst knyttet til at den kunne være et kunstnerisk uttrykk, ikke bare dårlig masseunderholdning, og han utviklet et syn der han så på film som et resultat av én manns verk, snarere enn et produkt av en masseprodusert industriell prosess med altfor mange utydelige stemmer. Hans opphold i USA skulle for ham orientere seg i to retninger; én hvor han ønsket å utvikle et stort kvalitetsmanus á la Griffiths filmer og jobbe med en idé om å regissere et stort filmkunstverk selv; en annen hvor han var en liten arbeider i en stor industriell prosess, som til slutt skulle gjøre ham klar til å beherske filmens alle fagfunksjoner.

Allerede i midten av 1920-årene, da han oppholdt seg i USA, uttalte han til pressen at ambisjonen hans var å «Ibsenifisere» («Ibsenize») filmen, som for hans del innebar et ønske om å ha personlig kontroll over store deler av filmens produksjonsprosess. Produksjonsmodellen for film i Hollywood og hele USA inkluderte i følge ham selv for mange kokker, altfor mye søl og for lite næring for hjernen. Han var motivert av tanken om at film skulle være basert på én persons arbeid, og at film skulle være en kunstart hvor enkeltindividets kunstneriske ambisjoner fikk utfolde seg. Det var en idé som passet dårlig slik filmindustrien i Hollywood hadde utviklet seg. Bare et lite antall filmfolk klarte å hevde seg slik, og Tancred Ibsen var, til tross for sitt kjente etternavn, fremdeles bare en liten brikke i et stort spill, selv om Hollywood gjerne ville pynte seg med Ibsen-navnet. Men hans ambisjoner var enorme i de første årene mens han holdt på med sine første manuskripter. Det er fristende å hente fram et begrep Lars Roar Langslet brukte om Tancreds far Sigurd, for man kan se tegn til «merverdighetskomplekser» i Tancred Ibsens første filmplaner i USA.

Tancred Ibsens første befatning med USA og filmen er skildret i hans selvbiografi i kapitlet «Tatt av filmen». Han skriver at han tidlig skaffet seg et pressekort fra avisen Tidens Tegn for å sende artikler om teater, kunst og generelle nyheter. Om han virkelig skrev artikler til den avisen har ikke vært mulig å dokumentere, men Aftenposten, derimot, hevdet i januar 1926 at Ibsen skrev «korrespondancer» til dem fra utlandet.

I New York skaffet Ibsen seg også aktuell litteratur for å orientere seg om hvordan man skrev filmmanus, og hvordan han også skulle regissere film. New York Institute of Photography hadde i 1923 fem bøker i distribusjon som de brukte som supplerende tekster om filmproduksjon: Motion Picture Directing, Motion Picture Photography, Motion Picture Projection, Screen Acting og Photoplay Writing. Disse fem bindene kjøpte han, og den sistnevnte ble trolig viktig for Tancred Ibsen da han startet med manusskriving innenfor Hollywood-systemet. I boken står det:

You must write your story in synopsis form. That is, you must write your story – just what happens – and nothing more. That’s all the editor wants from you. He does not want long and detailed descriptions, because he hasn’t time to read them. His desk is piled so high with manuscripts that he can hardly see over it […] (s. 9)

Det var nok slik det ble krevet at Ibsen måtte utforme manuskriptene sine da han etter en god stund dro fra New York til California, bosatte seg på Hotel Hunt i Culver City, og fikk en signert kontrakt som manusforfatter i filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer (MGM). Kontrakten, datert 19. november 1924, ble undertegnet av produksjonssjefen Irving Thalberg selv. Dermed ble Ibsen fast manusforfatter for MGM i en periode, sikkert mye takket være hans berømte etternavn. Han hadde ikke stor erfaring å vise til som manusforfatter, men han hadde høye ambisjoner. Mange av manusene han skrev i denne perioden ble utformet som synopsiser. Det var lite sannsynlig at han som ansatt på MGM skulle kunne utvikle sine egne manuskripter fram til et ferdig, innspillingklart manus. Filmmanuskripter i Hollywood ble som oftest til som et resultat av et «samarbeid» av flere manusforfattere med tydelige spesialiserte skriveoppgaver.

Synopsis skulle gjerne være en prosafortelling på noen få hundre til noen tusen ord. Synopsis var et forslag til en fortelling, et utgangspunkt som andre spesialiserte manusforfattere kunne bruke til å skrive et mer eller mindre detaljert manus ut fra, i USA gjerne kalt «scenario», «continuity», «treatment», «screenplay» eller «shooting script». Sjeldent fantes det bare ett manus eller én manusversjon til hver film, og manusskrivingen utviklet seg i mange steg før det ferdige manuset ble klart. I Hollywood hadde fagfunksjonene innenfor filmindustrien blitt organisert i en effektiv systematisering av arbeidsområder allerede fra 1913 eller deromkring. Det var dette som møtte Ibsen da han fikk jobb i MGM i Hollywood, og som han senere reagerte mot da han fremmet et forsvar for tanken om at skaperen av filmverket (regissøren, som regel) skulle være den som hadde størst kontroll over hele skaperprosessen.

Tancred Ibsen hadde allerede ved to lengre opphold i New York i 1923 og 1924 kommet opp med noen få idéer om filmatisering, før han fikk jobb hos MGM. Han ankom Los Angeles høsten 1924, men det er uklart om han også hadde vært der tidligere for å observere og lære under filminnspillinger. Ifølge selvbiografien hadde han det, men innspillingsdatoene for noen av filmene han oppgir der, stemmer ikke med tidspunktet han skal ha vært til stede.

Det første manusprosjektet han jobbet med i USA, som det finnes flere versjoner av i oversikten i denne utgivelsen, var historien om Leiv Eiriksson, også kalt Leiv den hepne, eller Leif the Lucky på engelsk. Med denne filmatisk krevende og kostbare historien var ambisjonsnivået hans skyhøyt allerede helt i begynnelsen av filmforfatterkarrieren. Han hadde kontaktet den høyt anerkjente filmstjernen Douglas Fairbanks (sr.) med ønske om å få ham til å spille hovedrollen, Fairbanks var allerede kjent som sverdfektende helt i Hollywood. Ibsen hadde også knyttet seg til et mindre amerikansk filmselskap som hadde lovet kapital, men en henvendelse om støtte fra det norske selskapet Kommunenes Filmcentral sommeren 1924 ga bare negativt svar. Prosjektet var sikkert altfor stort for norske forhold, selv med amerikansk kapital i bunnen.

Tancred Ibsens omfattende filmprosjekt om Leiv Eiriksson ble aldri filmatisert, det ble heller ingen av de andre manuskriptene han forfattet i USA. Kjennskapet til Leiv Eiriksson og hans bragder skal ha vært nesten fraværende i norsk kultur da Ibsen begynte å planlegge sitt manus i 1923. I USA, derimot, var fortellingen om Leiv en viktig en del av norsk-amerikanernes historiefortelling. Ibsen hadde funnet en historie som kunne knytte Norge og USA sammen og bli god norgesreklame.

Historien om Leiv ble likevel funnet fram igjen av MGM noen år etter at Tancred Ibsen hadde reist hjem. Filmen The Viking (Roy William Neill, 1928), en storslått fargefilm om Leiv Eirikssons erobringer, var derimot basert på en eldre amerikansk roman fra 1902. Man kan bare spekulere på om Ibsens prosjekt hadde noen som helst påvirkning på at den filmen ble laget.

Tancred Ibsen ble aldri en anerkjent manusforfatter i Hollywood, men oppholdet kan ha vært en viktig læreperiode for ham. Hard og brutal og upersonlig, men samtidig fikk han nok et godt grep om hvordan han skulle og kunne lage film. Han jobbet hos MGM fram til sommeren 1925, da han begynte på reisen tilbake til Norge, via Italia, Tyskland og Danmark.

Før den endelige hjemkomsten til Oslo i februar 1926 hadde han vært en tur innom København for å møte foreldrene, men også for å ha et møte med Johan Bojer og selskapet Nordisk Films Kompagni. Bojer var kommet for å forhandle om filmatisering av romanen Den siste viking i Danmark, som det var meningen Ibsen både skulle skrive manus til og regissere. Nordisk skulle holde i trådene, de hadde betydelig større erfaring med store filmproduksjoner enn filmselskaper i Norge, men finansieringen skulle komme fra flere forskjellige land. I et brev til Nordisk datert 23. februar 1926 vurderte Ibsen seg selv som ferdig utlært på manuskriptets område, og han mente også at han kjente til «filmmaskineriets forskjellige dele». Nå ville han også regissere film. Forproduksjonen av filmen hadde kommet godt i gang, og Ibsen hadde allerede sendt folk til Lofoten for å planlegge. Ambisjonsnivået for en som ikke hadde regissert en eneste film ennå var merkbart høyt. Ibsen hadde satt i gang med forberedelser til flere produksjoner som i hvert fall ikke norske filmprodusenter kunne finansiere, og som heller ikke norske filmfolk kunne klare å gjennomføre i sin helhet. Filmen Den siste viking ble heller ikke noe av, men Ibsen holdt på tanken om å få filmet Bojers bok gjennom mange år.

Omtrent samtidig med at Tancred Ibsen kom tilbake til Norge i begynnelsen av 1926 fikk han publisert seks artikler i Aftenposten, der han presenterte tanker om filmproduksjonens mange sider. Dermed viste han fram at han var på vei til å bli noe mer enn en manusforfatter; også en filmregissør og filmprodusent. Det skulle likevel fremdeles ta litt tid før han fikk sjansen til å regissere sin første spillefilm i 1931, som han også skrev manus til etter et skuespill av Oskar Braaten. Det var i denne perioden, mellom 1926 og 1931, det ble igangsatt lydfilmproduksjon i utlandet og etter hvert også i Norge. I perioden mellom hjemkomsten og innspillingen av Den store barnedåpen sommeren 1931 finner vi spor etter noen få manusarbeider, blant disse et par oversettelser til tysk, og det som trolig er det første filmmanuset hans etter et skuespill av Henrik Ibsen: Samfundets støtter.

Det viste seg at hans arbeid som filmregissør (og manusforfatter) passet best innenfor det relativt begrensete produksjonsmiljøet som fantes i Norge, og til en viss grad også i Sverige. I nabolandet fikk han også regissert filmer i 1930-årene, som oftest i samarbeid med svenske Ragnar Arvedson for selskapet Irefilm. Men da Ibsen prøvde seg med et manus- og produksjonsforslag overfor den amerikansk-tyske produsenten Paul Kohner i Tyskland i første halvdel av 1930-årene, fikk han vite at han ikke selv kunne regne med å regissere filmen hvis Kohner skulle produsere den for Deutsche-Universal. Det var et manusprosjekt som mye senere skulle bli til filmen Valfångare, produsert i 1939 i Sverige uten Ibsens direkte medvirkning.

Tancred Ibsen debuterte i stedet som filmregissør i Norge med Den store barnedåpen, filmen som har blitt kalt den første norsk lydfilmen. Det er mer korrekt å kalle den for den første norske spillefilmen med tale og lyd som ble spilt inn i Norge, nærmere bestemt i Oslo. Etter denne regisserte Ibsen en tett rekke med filmer gjennom 1930-årene, som han også skrev manus til, hadde produksjonsansvar for og deltok i andre funksjoner. Det ble en periode nærmest uten stans i arbeidet, med en høy produksjon av både manusskriving og filmregi, helt til han ble nødt til å stoppe i 1942 på grunn av okkupasjonen (og arrestasjon i 1943). De aller fleste manusene hans i denne perioden som er bevart resulterte også i ferdig produserte filmer. 1930-årene var for Ibsen selv en gjennomgående «suksess med dårlige filmer» og «suksess med gode filmer».

Etter okkupasjonen gjenopptok han filmarbeidet, men antallet filmer som regissør ble betraktelig mindre. I 1949 fikk han fast jobb som produksjonssjef for selskapet Norsk Film A/S. Stillingen ga ham i en periode mandat til å være både teknisk og kunstnerisk leder for selskapets produksjoner, og ga ham dessuten mulighet til å godkjenne endringer i manusene til de andre forfatterne. Et par år senere ble stillingsbetegnelsen produksjonssjef endret til regissør. I tillegg til de vide fullmaktene han først hadde fått hos selskapet, skulle han også fra 1951 under firmanavnet Tancred Ibsen A/S hvert år få utarbeide en komplett opptaksbok og stille til rådighet en kvalifisert regissør som skulle få regissere en film for selskapet Norsk Film A/S. Dette var en avtale som kunne gi ham nok å gjøre framover, men det ser ikke ut til at han klarte å oppfylle avtalen, og Norsk Film A/S hadde neppe mulighet til å oppnå dette produksjonsvolumet heller. Mengden og suksessen av filmer fra 1930-årene klarte han ikke å gjenta verken som regissør eller manusforfatter.

Et stort nederlag var filmen To mistenkelige personer, som ble klar til visning i 1950, men som ikke ble lansert. Den ble til slutt forbudt av Høyesterett i 1952, fordi den skildret en person som hadde sonet ferdig straffen for et mord og som fremdeles var i live. Mens rettsprosessen om filmen foregikk, var Norsk Film A/S kommet i dyp økonomisk krise. Og konflikten mellom de to ansatte i ledelsen økte. Colbjørn Helander og Tancred Ibsen var ikke særlig samarbeidsvillige, og begge hadde ambisjoner om å skrive filmmanus som en del av jobben. Ibsen hevder i selvbiografien at han sa opp sin stilling som produksjonssjef i protest, men han fortsatte uansett som manusforfatter og senere som konsulent for selskapet fram til 1963.

Etter det mislykkete forsøket med å få To mistenkelige personer på kino, tok det lang tid før han igjen regisserte en film. Først i 1960 hadde filmen Venner, etter Arnulf Øverlands skuespill, premiere, og den ble en større suksess for ham som regissør (og manusforfatter) enn på lenge. Han hadde skrevet en del manus utover 1950-årene for Norsk Film A/S, men til tross for en skriftlig avtale om å få produsert én film hvert år av disse manusene, ble resultatet svært få ferdige filmer.

I denne vanskelige perioden gjennom deler av 1950-årene var Tancred Ibsen også blitt særdeles opptatt av å få filmatisert farfarens skuespill, og han jobbet i varierende grad med så mange som ti av Henrik Ibsens skuespill for å få overført dem til filmmanuskripter, trolig med ønske om selv å få regissert flere av dem. Han hadde jevnlig kontakt med selskapet han jobbet for angående Henrik Ibsens manus, og han hadde også hatt korrespondanse med de bevilgende myndigheter og hatt møte med statsråden for Kirke- og Undervisningdepartementet for å høre om støtte til filmatisering. Tancred Ibsen var blitt svært bevisst sin rolle som representant for Ibsen-familien og som eier av de litterære rettighetene, og det kan se ut som at han også så på seg selv som den rette og mest autoritative tolkeren av Hanrik Ibsens stykker i hele Norge. Han utviklet et sterkt eierskap til farfarens verker, og framstod mer og mer som enerådende når det gjaldt å tolke tekstene. Han reagerte på andres frie tolkninger, og ønsket selv ikke å forandre eller modernisere tekstene, men kun foreta nødvendige forkortelser. Han hadde ambisjoner om å følge «gangen i stykket» og beholde dialogen så langt det var mulig innenfor rammene av hvordan en film skulle produseres.

I 1956 var han nær ved å lykkes med å få laget Gengangere, som Norsk Film A/S ville produsere, men Filmproduksjonsutvalget sa nei, mye på grunn av at de mente manuskriptet manglet en filmatisk tilnærming. Utvalget forsøkte å definere et krav om tydelige filmatiske virkemidler i norske filmmanus, og de mente at Tancred Ibsens manus ville resultere i en «fotografisk reproduksjon av en teaterforestilling». Han var ikke enig i kritikken, han mente manusets utforming ikke var en fullstendig beskrivelse av hvordan filmen faktisk kom til å bli. Han hadde også hatt lang erfaring med å overføre manuskripter til film, og hadde vært den fremste i 1930-årene med å tilegne seg den klassiske filmstilen fra Hollywood. Han kom likevel ganske langt med Gengangere, så langt at noen prøveopptak av forskjellige skuespillere ble foretatt og finnes bevart.

I 1963 fikk han endelig laget ferdig en filmatisering av Vildanden, hans første og eneste Henrik Ibsen-filmatisering, og den første som ble produsert i Norge. Den private filmprodusenten (og komponisten) Egil Monn-Iversen hadde involvert seg og ville satse på Ibsen og Ibsen. Vildanden ble ikke utelukkende positivt mottatt, og var nok ikke helt den avslutningen Ibsen ønsket seg på et langt filmliv, men han fikk endelig til slutt regissert en film etter Henrik Ibsen. Det året fylte Tancred Ibsen også 70 år, og han måtte gå av for aldersgrensen og slutte i selskapet Norsk Film A/S, der han hadde jobbet kontinuerlig med forskjellige oppgaver siden 1949. Etter 1963 regisserte han ikke mer film, han ble nok ansett for å være for gammel, men ett av hans manuskripter etter novellen Sensommer av Arthur Omre ble filmatisert under tittelen Skjær i sjøen i 1965.

Da han var ferdig hos Norsk Film A/S, ga han seg imidlertid ikke (helt). Han kontaktet den andre store offentlige medieprodusenten i Norge, NRK, om mulige prosjekter. Etter en del møter og manusskriving, blant annet med et manus med biografisk materiale om Peter Wessel Tordenskiold, ble han raskt ignorert av statskanalen. NRK var også en opplæringsinstitusjon som heller ville satse på å bygge opp unge ansatte med kompetanse som kunne representere NRK i tiden framover.

Etter disse nederlagene besluttet Ibsen etter hvert å skrive sin selvbiografi, som han brukte flere år på, og som ble publisert i 1976 på Gyldendal. Den er til dels preget av dårlig hukommelse og feil i den historiske og kronologiske gjenfortellingen, og ikke minst også preget av rettferdiggjørende forklaringer på hvorfor en del hendelser ikke gikk helt som han ville, særlig i begynnelsen og mot slutten av sitt yrkesaktive liv.

*

Tancred Ibsen huskes først og fremst som en av Norges ledende filmregissører, med mange norske filmklassikere i bagasjen. Derfor er det interessant å se hvor stor del av hans profesjonelle yrkesliv som var viet manusskriving, noe som kommer tydelig fram i den følgende oversikten. Kanskje var det muligens et paradoks for ham, for noe av det siste han skriver i sin selvbiografi er: «Jeg er en kloss til å skrive.»

Om denne utgivelsen

Oversikten er ordnet alfabetisk. En kronologisk ordning har ikke vært mulig, for mange manus er ikke datert.

Om Tancred Ibsens filmmanuskripter

Tancred Ibsen (1893–1978) huskes først og fremst som en av Norges fremste filmregissører. Han regisserte rundt 20 spillefilmer fra 1931 til 1963, enten alene eller i samarbeid med andre. Men en stor del av hans profesjonelle yrkesliv var viet manusskriving, noe som kommer tydelig fram i denne NB tema-utgivelsen ved forsker og filmarkivar Øivind Hanche.

Oversikten er basert på filmmanuskripter i Nasjonalbibliotekets samling.

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X