Tante Ulrikke

av Gunnar Heiberg

FJERDE AKT


Samme dekoration som i 1ste og 2den akt.
Om aftnen samme dag som de to foregående akter.
Blom går op og ned på gulvet. Fruen sidder ved sybordet.


    Blom.

Nej, nu må avisen da ved gud være kommet. Klokken er strax 9. Imorgen klager jeg i expeditionen; det er da også for galt.


    Pigen (ind fra spisestuen).

Vær så god, theen er inde.


    Fruen.

Er frøknen hjemme?


    Pigen.

Nej, hun er ikke kommet endnu.


    Blom.

Så kan vi vente sålænge. Gå ud og se efter avisen.

Pigen går og kommer lidt efter tilbage med avisen, hvorpå hun går.

    88Blom.

Tak! (sætter sig og læser). Statsråd Lies sygdom. Vi har at meddele vore læsere, at ifølge de sidste telegrammer har statsråd Lies sygdom desværre taget en meget alvorlig vending, som lader befrygte det værste. – Stabel sendte bud op i avisen i formiddag. – Socialistmødet. Mødet der afholdtes på et sted med det velklingende navn Tyveholmen havde kun samlet få, for største parten aldeles ukjendte folk. Det åbnedes af en student Fredriksen, der på grund af sit forsultne og magre udseende og sin ikke meget moderne klædedragt fuldstændig svarer til den forestilling, man sædvanligvis forbinder med navnet socialist. I sit første foredrag tordnede han løs på det uretfærdige samfund og kom med nogle ligeså løse som trivielle bemærkninger om kapital, arbejde, produktion med flere lignende blomster fra den socialistiske vinterhave. En fra arbejdersamfundet noksom bekjendt skråler, skomager Jensen valgtes til dirigent. Vor referent måtte snart forlade mødet og vi skal derfor til slutning kun bemærke, at det på mødet hed sig, at blandt andre vilde også den bekjendte frøken Ulrikke Olafsen optræde. Vore læsere vil erindre frøknen fra andre lignende lejligheder samt fra den med ægte studenterhumor skrevne farce, som omhandler 89hende. Vi skal imorgen bringe et udførligere referat.

Lidet ophold.

    Fruen.

Gid Helene kom snart.


    Blom.

Er du sulten, kan vi gjerne gå ind og spise.


    Fruen.

Nej – slet ikke.

Advokat Strøm hurtig ind med ydertøj, som han under den følgende replik lægger på en stol i baggrunden.

    Strøm.

Det er da en fatal geschichte. Hvad vil du gjøre, for nu må der gjøres noget. Gamle Stabel var rasende, da jeg talte med ham for en stund siden. Han var på vejen til statsministeren. Men sint var han; departementsblodet kogte, det lugtede lang vej. Blom, hvorfor gjorde du ikke som jeg sagde; hvorfor spærrede du hende ikke inde, så havde du undgået at have hovedtaleren på det første norske socialistmøde i din nærmeste familje.


    Blom.

Har hun prostitueret sig så skrækkeligt?


    Strøm.

Nå – du tar det med ro.


    90Fruen (til Blom).

Det er Helene.


    Blom. (rejser sig).

Helene! hvad?


    Strøm.

Vidste du ikke?


    Blom.

Hvad siger du – har Helene? Å det er skam, skam. Hvad er det dog der går for sig, Kristine? – Og netop nu, da hun vidste, at en så vigtig sag stod på spil for mig – hører du Kristine? (mod Strøm) Men Stabel indestod jo for Ejvind, og Ejvind lovte så sikkert –


    Strøm.

Ejvind! en slig candidatus philosophiæ! Men at du ikke vidste det. Det vidste jeg ikke. Jeg vidste ikke, at ikke du vidste det. Og det netop nu, da vi havde de bedste – det vil da sige de værste efterretninger fra Carlsbad. Lie ligger på sit yderste – på sit alleryderste; – og fru Lie er nedkommet for tidligt. Dødfødt! – Og så sligt et møde! fuldstændig nihilistisk! De foreslog at brænde universitetsbibliotheket.


    Blom.

Hold op, hører du, jeg vil ikke høre mere. Gud i himlen, hvilken skam – hvad er det dog der går for sig om dagen?


    91Fruen (hviskende).

Og Ulrikke?


    Strøm.

Deres søster – nå! Vi er jo vant til lidt af hvert fra den kant, frue. Men gud fordømme mig, dette er dog det værste, at hun har rodet Helene op mellem disse fuldstændig katilinariske existenser. Fuldstændigt fiaskomøde forøvrigt! Pøbelmøde med skrig og leven og rådne æg. Politiet måtte tilsidst –


    Blom og Fruen (samtidigt).

Politiet?


    Strøm.

Nej, vær bare rolig, – Deres datter blev ikke arresteret, så vidt gik det da ikke. Men hele byen taler om det allerede.

Tante Ulrikke farende ind.

    Tante Ulrikke.

I ser en slagen kvinde for jer. Jeg strækker våben og udleverer byttet.


    Strøm.

Er det bytte eller våben – den ridepisken og de brillerne? (peger på sin pande og ryster på hodet).


    Tante Ulrikke (nikker rolig).

Ja, jeg blir det, hvis jeg skal holde på længer.


    92Fruen.

Hvor er Helene?


    Blom (rejser sig).

Ja, hvor er Helene?


    Tante Ulrikke.

Det er hende, jeg kommer fra. Jeg har løbet i forvejen alt det, jeg kunde. Hun kommer her om en liden stund for at sige, at hun ikke vil bo herhjemme men flytte til mig. Hun kommer for at hente sit tøj. Få hende fra det – bé hende opgi sit forsæt, så skal jeg aldrig optræde offentlig mere, aldrig mere gjøre familjen skam; – jeg skal leve stille og rolig som en opdaget skandale.


    Blom.

Men at det er min datter – min datter. Det er en forfærdelig tid – der er gift og pest i luften. Men jeg har stor skyld paa mig, jeg også. Stor skyld. Jeg har agtet alt for lidet på tiden, og troet, at det var nok, at hun voxede op her i sit hjem mellem mennesker, som holdt af hende og vilde hende det vel – bare godt og vel. Kom Kristine, vi skal slutte os tæt sammen og ikke bry os det gran om hvad folk vil sige, men ta rigtig venlig mod Helene. (rækker frem hånden).


    93Tante Ulrikke.

Tak begge to. Så går jeg, og sig endelig ikke til hende, at jeg har været her.

Statsråden ind.

    Statsråden (til Tante Ulrikke).

Er De her? De generer Dem såmæn ikke. – Og efter hvad der er passert, Blom, tilstår jeg, at jeg heller ikke af dig havde ventet at træffe hende her, medmindre da statsministeren muligvis skulde have ret –


    Blom.

Statsministeren?


    Statsråden.

Ja jeg kommer i dette øjeblik fra hs. exc. Som Strøm vil have fortalt dig, drages Lie med døden. (til Fruen). De har hørt om hans stakkels kone, frue.


    Blom.

Og statsministeren?


    Statsråden.

Han sagde, at det vilde interessere ham overmåde at høre, at på næste socialistmøde havde professor Blom og fru Blom optrådt sammen med datter og svigerinde.


    Strøm.

Det er gud døde mig grovt.


    94Blom.

Jeg forstår ikke din spøg.


    Statsråden.

Spøg! Det er aldeles ikke spøg. Det er mit eller rettere, det var hans excellenses rammeste alvor. Ja, det var ikke langt fra, at han betragtede også mig som prostitueret, på grund af min overdrevne iver for din sag. Han var fuldstændig oprørt.


    Strøm.

Bare han ikke blir alvorlig syg.


    Statsråden.

Han sagde udtrykkelig, at i en tid som vor kan man intet vide –


    Strøm.

Meget træffende.


    Statsråden (vender ryggen til Strøm).

Og det var derfor uomgjængeligt nødvendigt, at du ved et eller andet afgjørende skridt, ved en offentlig erklæring eller hvadsomhelst gav almenheden tilkjende, at du ikke alene misbilligede og beklagede, men også fordømte den skandale, som har fundet sted i din familje, – at du, som hs. exc. udtrykte sig, med andre ord, viste du var en mand og at du vidste, hvor en mand skal stå i vor tid.


    95Blom.

Ulrikke har lovt –


    Tante Ulrikke.

Jeg skal aldrig optræde mere. Jeg skal forsvinde.


    Statsråden.

Det er temmelig ligegyldigt, hvad De gjør. Det er ligeoverfor Helene, du må optræde.


    Blom.

Hvad mener du?


    Statsråden.

Du har hørt ministerens ord?


    Fruen.

De mener da ikke, at Blom skal afgive en offentlig erklæring – mod Helene, sin egen datter.


    Strøm.

Hun kommer her om et øjeblik for at hente sit tøj.


    Statsråden.

Hvad? For at hente sit tøj! Blom, du har altså af dig selv forstaaet –


    Strøm.

Tværtimod. Vi har belavet os på stor forsoningsfest. Blom og fruen var allerede faldt i 96hverandres arme, jeg skulde lige til at omfavne tante Ulrikke – og du kommer som du var kaldet, for vi venter bare på Helene for at bé hende tilgive os, at vi ikke har været på mødet.


    Statsråden.

Jeg forstår ikke. Er det spøg eller alvor, – har Blom forbudt eller har du ikke forbudt hende dit hus?


    Tante Ulrikke.

Det er Helene selv som har besluttet, at hun vil bli hos mig og ikke komme hjem. Kom ikke og læg Dem i vejen – for guds skyld gjør det ikke. Lad hende ikke bli hos mig – jeg har det så uhyggelig og uordentlig. Lad hende få bli herhjemme, hvor hun har hygge og fred – hører De Stabel.


    Fruen.

Og Deres søn?


    Blom.

Ja Ejvind?


    Statsråden.

Han er aldeles umulig. Upålideligheden selv, – men nu skal han ind i departementet.


    Tante Ulrikke (med ufrivilligt udrop).

Ja, Ejvind er en sjofelist!


    97Statsråden.

Hvad?


    Tante Ulrikke.

Ja frygtelig sjofel. Helene har fortalt mig alt – men jeg har lovt ikke at sige noget. Men kan dere da ikke forstå, at jeg som ikke har mærket noget, som har troet, at han var en bra kar, har stolt på ham som på mig selv – at jeg kan ikke ha Helene hos mig, kan dere ikke forstå det? – (stille, smerteligt) jeg bringer ulykke hvor jeg kommer. (sætter sig i baggrunden).


    Statsråden.

Din datter er aldrig blit omtalt således i mit hus. Men Blom, la os sætte de personlige følelser til side. Vi får handle med kjendsgjerninger, og du skulde være taknemlig mod forsynet, fordi alting føjer sig så inderlig vel for dig. – Helene har altså besluttet at flytte hjemmefra og opholde sig hos din svigerinde – få hende ikke fra det.


    Fruen.

Christian, la os ta venligt mod hende, når hun kommer.


    Statsråden.

Bli ikke vred frue, fordi jeg blander mig i sagen. Jeg forstår Dem så godt frue. Men betænk Dem, betænk Dem, før De tar parti. 98Resultatet kan blive, at De forhindrer Deres mand i et af de vigtigste skridt i hans liv. Betænk Dem to gange, frue.

Fruen sætter sig.

    Fruen (mod Blom).

Man vil tro, at Helene har måttet flytte hjemmefra på grund af skandalen; Helene selv ved, at det er hun og ikke du, som har besluttet det. Du handler som en mand og som en far. Du har tat et afgjørende skridt og du blir statsråd, hvorved åbnes dig rig anledning til nyttige reformer –


    Strøm.

Gavnlige foranstaltninger, en anden orden i administrationen, samarbejde mellem statsmagterne, – som det heder i oppositionspressen.


    Statsråden.

Og det siger jeg dig, Blom. Jeg synes, det er hårde vilkår, du byder mig, for det ser jo ud, som du for alvor betænker dig på enten du skal følge mit eller den dames råd. (peger bag over på tante Ulrikke). Det er dog lidt pinligt for mig. Er det ikke hun som er skyld i det hele? Hun har revet Helene ud af sit gode lune hjem, hun –


    Blom (usikkert).

Du har et stort ansvar på dig, Ulrikke.


    99Statsråden.

Hun har bragt splid og tvist herind. Hun er det, som påny, nu da sagen kunde ordnes på den bedste måde, holder på at forpurre det hele ved sine narrerier og sit overspændte væsen. Er det rimelighed i, at hun skal være til hinder for, at du kan træde ind i kongens råd. Dette er ikke humanitet længer, det er godfjottethed – Er vi voxne mænd? – Eller du synes kanske jeg gjør hende uret?


    Blom.

Nej, ved gud. Hun har været og er til skandale for familjen. Altid, altid. Jeg kan ikke la mig lede i mine skridt af et galt menneske.


    Fruen.

Christian – hun er min søster.


    Blom.

Ja, og datter af din far, ja, som kunde takke sin gud, at han ikke kom på tugthuset for sine skriverier mod alt, hvad der er helligt i dette land. Hun har det fra barn. Dårlig rase.


    Fruen (mod ham; halvhøjt).

Det var dog til dig, jeg lytted, og ikke til rasen, ikke til far, dengang jeg gifted mig med dig.


    100Blom.

Hvad er det Kristine – hvad mener du?


    Fruen (lægger hånden på hans skulder).

Å ingenting – men far holdt så meget af hende.

Helene ind.

    Helene.

Godaften. – Du her tante? I ved altså. – Jeg går ind på mit værelse for at hente noget tøj, mor. Vent på mig sålænge tante. (går ud spisestudøren. Fruen går lidt efter).


    Tante Ulrikke (frem; ivrig).

Spar hende. Kunde dere ikke se på hende: Hun gir sig ikke, aldrig i evighed. Du kommer til at angre det bitterlig, bitterlig – og du holder jo af hende. Forstår du da ikke, hun blir som jeg. Som jeg! Hvor hun går på gaden, vil de pege og fnise og vende sig. Ikke fiender men ynkere. Ikke hånlatter, men medlidenhedssmil – lige op i ansigtet. Å hun kommer til at stå så alene, så ensomt alene. Bé hende bli, eller hun kommer aldrig hjem igjen.


    Blom.

Aldrig –?


    Statsråden.

Blom! – Jeg går min vej, hvis din svigerinde en eneste gang til får lov at blande sig i denne sag.


    101Tante Ulrikke (stille).

Å nej, det kan vel kanske ikke nytte. (går frem og tilbåge i baggrunden).


    Statsråden.

Herregud, kan du da ikke indse, at en slig sag varer da ikke evig. Om et par maaneder er jo det hele glemt, og da kan vi jo se, hvorledes sagen kan arrangeres.


    Strøm.

Og er du først blit minister så er der ingen jordisk magt, som kan rokke dig (til statsråden) Ikke sandt? At komme ind i det norske statsråd er ikke så vanskeligt, men ud kommer man ikke før man bliver forfremmet endnu højere op. (peger mod himlen).


    Blom.

Ja men jeg kan da umulig foreslå Helene dette; – det er jo at spille komedie.


    Strøm.

Uf!

Ejvind ind.

    Strøm (til Ejvind).

De vover da noget, De. De har min agtelse – forsåvidt. Spekulationen var dristig 102lagt. Kun skade, at endossenterne trak sig tilbage i sidste øjeblik.


    Ejvind (hidsig).

Hr. advokat, jeg – jeg vilde ønske – gid jeg kunde betale Dem de penge tilbage.


    Strøm (rolig).

Ja gid De kunde. Med renter og omkostninger.


    Ejvind.

Godaften Ulrikke. Jeg kommer fra dig. Jeg vilde høre, hvorledes det stod til med frøken Helene.


    Tante Ulrikke.

Å hold – jeg ved det altsammen, Helene har fortalt det. Du skulde se at komme ind i statsrådet, du også; der passer du sammen med din far og den dotten, som jager sin datter for at bli det.


    Blom.

Ulrikke, det er for galt.


    Statsråden.

Det er en fornærmelse mod dine gjæster at tåle sligt.


    Strøm.

Slå hende ud af vinduet.


    103Statsråden.

Kom Strøm, vi går.


    Blom.

Gå med dig Ulrikke. Jeg tåler det ikke. Du fornærmer mig i mit eget hus – og mine gjæster.


    Tante Ulrikke (rolig).

Å nej, det kan vel ikke nytte at tigge længer. Det kan vel også være det samme. Vi skal gå sammen, og dere skal høre fra os – vær sikker på det. For hun har hørt krigstrompeten og bag den messingbasunen.


    Strøm.

Hvad for en messingmusik!


    Blom, Statsråden, Ejvind.

Hvad – hvad er –?


    Tante Ulrikke.

Og man glemmer ikke den lyd. Om man så bare en eneste gang har lagt øret til jorden og hørt den dumpe lyd af millionernes marsch og fanernes knitrende slag i luften. I spidsen går genierne – og så et uendeligt tog af fattige og ulykkelige. Retfærdighed, roper førerne. Retfærdighed, retfærdighed toner det som sang over hele hæren – og de får, de tar retfærdighed. 104Kan man høre slig sang, naar man lytter, da lar man dem gjerne le, da står man gjerne på sin forpost og fryser, da er man gjerne gal og rar og halvtomset og lar de andre være kloge; – jeg har hørt slig sang, og hun har hørt, og vi smiler af de kloge, vi ynker dem. Ynkværdige gamlinger.

Fruen ind hurtigt.

    Fruen.

Nu kommer hun Blom.


    Blom.

Talte du med hende?


    Fruen.

Nej, jeg var ræd, hun ikke vilde lukke op, så jeg banked ikke på. Der er hun (inderligt). Blom, Blom, det er Helene.

Helene ind med en liden vadsæk.

    Helene.

Så kan jeg få hentet resten imorgen. Farvel mor. (trykker hendes hånd). Farvel far. – Tante har boet så alene nu i mange år – og nu vil jeg se at gjøre det lidt godt og hyggeligt for hende, – og vi passer så godt sammen. Vi har så mange ting, vi kan tale om, og kanske også få arbejdet noget for. – Farvel far (rækker hånden ud) Farvel mor. Kom så, tante.


    105Tante Ulrikke (frem).

Tal mand!


    Statsråden.

Ikke et ord!


    Fruen.

Blom!


    Helene.

Kom så tante!


    Tante Ulrikke (lægger hånden på Bloms skulder; med helt forandret stemme).

Hør nu Christian. Lad os nu være fornuftige. Indbild dig, at jeg er som andre mennesker, jeg også; for det er jeg da igrunden. Jeg har da ikke altid været så rar. Har jeg vel, Christian. Har jeg vel, advokat?


    Strøm.

Å – å!


    Tante Ulrikke (slår spøgende ud med hånden).

De er slem, er De. Nej, la os nu være fornuftige. Vi er jo alle så glad i hende og vil hende det bare vel; ikke sandt, Christian, ikke sandt statsråd? – Og kongen bryr sig ikke om hvad hun har gjort; Christian er lige god for 106det, han. Bare la hende få bli hjemme her i stuen (ser sig om i stuen), her er hun kjendt og har det så godt.


    Helene.

Men tante da, hvad er det du ber om?


    Tante Ulrikke.

Og så la hende få rejse til udlandet, eller la hende rejse først og komme her hjem senere, – (hurtig) det kan du gjøre, så dør det bort, alt det du ved nok – – til store byer og til Schweits og til Italien, – der skal være så vakkert, så vakkert i Italien. Og giv hende alt det hun vil ha, kjoler og broscher og alt, hun er jo så ung og vakker og ung.


    Helene.

Tante, hvad er det du gjør. Tigger du for mig? Synes du jeg har gjort noget galt da tante – (sætter sig og lægger hodet i sine hænder på bordet.)


    Tante Ulrikke.

Hør ikke på hende. Hun er ophidset nu. Det er så meget, som har gåt hende imod idag. Men hun er så god og snil og så ung – Det var en anden sag med mig. Jeg var styg, jeg. Der var ingen som gjorde kur til mig, som det heder. Kur til mig! Ja er det ikke komisk, advokat? (Strøm nikker) ha ha – og så blev jeg 107ærgerlig og misundelig og begyndte at tænke – jeg syntes det var så uretfærdigt og syntes, at de stygge kvinders tid også skulde komme, – men verden er nu engang så – – og jeg selv skal rejse paa landet. (ler) Jeg har jo igrunden fortjent at sendes på landet – til en præst, ha ha. (tar Blom under armen).


    Strøm.

Ja eller til en doktor.


    Statsråden.

Der er noget i, hvad frøken Ulrikke siger. Helene vilde vist ha godt af en tur til udlandet.


    Blom.

Ja! Du har ret, Ulrikke.


    Tante Ulrikke.

Ja ja!


    Helene.

Jeg har ikke godt af nogen tur – jeg vil ikke rejse til udlandet. Kom tante, jeg vil jo bli hos dig.


    Ejvind. (helt frem i forgrunden).

Bare en kvinde som frøken Helene kunde svare slig. (stolt, afvisende) Det gjør mig ondt at skulle optræde mod dig, far, og muligvis mod Dem, frue, som jeg har så dyb en agtelse for, 108og mod dig, Ulrikke, som har sveget Helene. Men jeg kan ikke se en kvinde stå alene. For jeg er ikke fejg, frøken. Forstår I da ikke, at det er at fornærme frøken Helene at foreslå hende at rejse. At indbyde hende til at skamme sig. At flygte for folkesnakken. Hun, som bare har ladet sit hjerte tale, mens vi andre lar de tusen hensyn herske over os. Frøken Helene, tillad mig her i alle disse menneskers nærværelse at sige Dem, at jeg ærer Dem, beundrer Dem, ja, at jeg –


    Helene.

Ejvind Stabel – og De vover –


    Ejvind.

Ja jeg vover, trods alt som er hændt, trods Deres vrede i dette øjeblik – jeg elsker Dem, elsker Dem, og uendelig mere nu i Deres stolte ensomhed, i Deres forladte stolthed.


    Strøm (halvhøjt).

Han er som skabt for en jury.


    Helene.

Og De vover –. Far, at du tåler! – Tal til Deres søn! – Ved I da ikke – her i Eders egen dagligstue, i formiddag, – da ingen var hjemme, – hvad han har vovet at byde mig –

Almindelig bestyrtelse og udrop

109Jeg har ikke forstået det helt før nu, hvor lumpent, hvor usigelig lumpent. – Far og mor! Han så, at jeg mange gange sad med ludende hode og med hænderne i skjødet – han så, hvor rådløs og uklar og fortvilet jeg ofte var – han så, at jeg var alene midt i mit hjem – han så det, og han nærmed sig og han kredsed om mig med alle sine klingende ord om frihed og sandhed og talte til mig i et sprog, som han ikke brugte til andre – og så tilsidst, nu idag, troede De, at jeg var moden, at jeg kunde plukkes – for jeg var jo ung, jeg var jo af kjød og blod, som De mumlede mig i øret, mens De gjorde stemmen dybere – – (lige mod ham) men ikke netop dengang, ikke netop dengang – (griber efter bordet for at støtte sig.)


    Fruen (tørrer hendes pande).

Helene!


    Ejvind (til Blom).

Tal rolig og mildt til hende. Hun tåler ikke andet.


    Tante Ulrikke.

Ta hende tilbage, Blom og Kristine. Jeg har jo ingenting mærket af det, som hun siger om Ejvind, – og slig går det, når hun kommer udenfor familjen. Behold hende. Jeg skal komme væk.


    110Helene.

Vent tante. Ta mig med.


    Tante Ulrikke.

Du får ikke lov. Du skal bli her.


    Helene (fortvilet.)

Men er der da ingen – er alle imod mig?


    Fruen.

Tal da menneske, og sig, at det ikke er din mening, at du vil jage din datter ud på gaden – de må jo tro, at det er for den elendige postens skyld.


    Blom (vender sig mod Helene).

Helene.


    Statsråden.

Farvel Blom. Jeg går til hs. exc. statsministeren og melder ham dit afslag.


    Strøm (halvhøjt).

Bare et par måneder!


    Blom.

Ta hende hjem, Ulrikke, bare et par måneder. Du kan jo leje en hyggelig fin lejlighed. Jeg skal besørge alt i så henseende. – Bli hos 111tante et par måneder, Helene, så blir alt godt – og så om et par måneder kan alt ordnes, så kan du komme hjem igjen. – Ja, jeg vil nødig foreslaa dig det, – jeg ser at du ikke liker det – og det kan så være; – men du forstår også sikkert selv, at når det gjælder en så vigtig post – vigtig for landet; for det er jo ikke bare for min skyld – – (i sinne). Svar mig barn, – trods mig ikke lige op i ansigtet. Har du ikke alt gjort nok for at sprænge familjen – synes du ikke; – og er ikke vi, jeg og mine venner, dannede, hæderlige, normale mennesker, som rådede dig kjærligt og fornuftigt, (forfærdelig sint) mens du har ladet dig lede af et menneske som – som – ja jeg gider ikke ta det halvgale fruentimmers navn i min mund.


    Helene.

Kom tante. Vil du ha mig?


    Blom.

Du vil, Helene –?


    Helene.

Far! Så skulde jeg sidde et par måneder på straf hos dette halvgale fruentimmer, fordi jeg har forsvaret hende, eders egen søster, mod rå mennesker som hånte hende kanske endnu værre, end det nogensinde er gjort her i huset. Er det andet jeg har gjort? (mildt og stille.) Å nej, 112far, det er vist ikke det, som sprænger familjen.


    Tante Ulrikke (griber hendes hånd).

Vær ikke sint på mig. Jeg er stolt af dig.


    Helene (tar moderen om halsen).

Farvel mor! Hils far! (vinker på Tante Ulrikke og går).


    Blom (der har sat sig med hænderne for ansigtet).

Helene!


    Tante Ulrikke (hen til ham).

Jeg skal nok stelle bra for hende – gammelen! (til Ejvind). Du er jo falden efter en embedsmand, så jeg burde ha mærket det. (nejer for Strøm og Statsråden). I skal snart få høre fra mig.


    Strøm.

Ja De vil jo leve som en skandale – der er opdaget hos en præst på landet, – var det ikke så?


    Tante Ulrikke.

Å nej, nu skal det bli skandale af anden art, og jeg føler mig så temmelig stærk, at jeg kan ofre denne for at styrke ministeriet. (gir advokaten ridepisken). Det kan trænges (peger på Blom). Han der skal ikke hjælpe stort. Adjø Kristine (går).

113Strøm gir statsråden ridepisken. Statsråden ser på den og vil gi den tilbage. Strøm tar ikke imod den.

    Fruen.

Vær ikke så bedrøvet, Blom; for rasen er god, skal jeg sige dig. Godnat! (ind i spisestuen.)


    Strøm (til Ejvind).

Når De nu går ind i departementet –


    Ejvind.

Jeg opgir ikke en tøddel af mine anskuelser for det. Ikke en tøddel; hører du det, far!


    Strøm.

Nej, nej-nej. Det var slet ikke det jeg vilde tale om. Så ser De indom på kontoret til mig imorgen formiddag.


    Ejvind.

Det er virkelig altfor snilt af Dem –


    Strøm.

For når De nu går ind i departementet, så kan De jo betale månedlige afdrag. Foruden renter og omkostninger. Det vilde jeg gjerne ha et bevis for. Klokken 1 imorgen formiddag!


    Ejvind.

Klokken 1. Det skal være mig en – præcis 114Klokken 1. (tar sit ur op.) Jeg ser, det er endnu ikke lukket henne på kaféen. Godaften.


    Strøm.

Bedre lykke en anden gang, forhåbningsfulde unge mand. Godaften. Vær ikke for streng mod mig i romanen. Det blir vist en morsom bog. Jeg glæder mig meget. Godaften. Godaften. (følger ham til døren.)


    Blom (farer op).

Men Lie lever jo endnu –


    Strøm.

Bare ikke vær ræd. Han er sku sikker. Om fjorten dage kan du bære den afdødes ordner efter hans kiste. Stabel og jeg skal være marschaller.

Statsråden står midt fremme på scenen, med den ene hånd ind på brystet; i den anden hånd har han ridepisken. Blom og Strøm står på hver sin side af ham.

    Statsråden.

Du har kjæmpet dig gjennem som en mand. Alle oplyste, eller som du selv for lidt siden sagde, alle dannede, hæderlige og normale mennesker står på din side – det får være dig en trøst i din sorg. Desuden, Blom, om et par måneder kan den sag ordnes, det siger sig selv. 115Mine venner! Det gjælder nu mere end nogen sinde om, at vi med guds hjælp holder sammen, så at landets dyrebareste interesser kan bevares.


    Strøm.

Amen!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Tante Ulrikke

Tante Ulrikke var Gunnar Heibergs første skuespill, det kom ut i København i 1884. Han hadde arbeidet med stykket helt fra 1877 og det skulle opprinnelig hete «Ministerskifte».

Skuespillet er et sosialt og politisk tendensdrama, en vittig satire over det konservative regime. Hovedpersonen er den radikale og modige tante Ulrikke som holder en tale for sosial frigjøring og for rettferdighet. Modellen er tydelig: kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen.

Til tross for at skuespillet ble refusert ved Christiania Theater og først oppført i 1901, ble det Heibergs gjennombrudd.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1884 (nb.no)

Les mer..

Om Gunnar Heiberg

Gunnar Heiberg var forfatter, journalist, essayist og teatermann. Han var ordkunstner og hadde sans for skarpe poenger. Han var kulturradikal og i en periode var han en del av bohem-kretsen rundt Hans Jæger og Christian Krohg.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.