«Never the twain shall meet»

I romanen To mennesker har Anna Munch kunnet utvide formatet og gi leserne mulighet for å vurdere både evne til menneskeskildring og komposisjon, i tillegg til at hun selvsagt har kunnet utbrodere tematikken fra Dobbeltgængere. Hun var ingen novise som romanforfatter; hun hadde flere romaner og skuespill bak seg. Allerede debutromanen Kvinder. Et stykke udviklingshistorie: En Kristiania-fortælling (1889) vakte en viss positiv oppmerksomhet. Som Irene Iversen skriver i Norsk kvinnelitteraturhistorie, er det på mange måter et typisk 1890-tallsverk: Det handler om hvordan en ung kvinne nesten ødelegges av den moderne, frigjorte kjærlighetsideologien. Kvinnesakskvinnen og kritikeren Mathilde Schjøtt var begeistret for Kvinder, men hadde et viktig forbehold: Usedeligheten var skildret på en altfor tiltrekkende måte (Iversen 1988, 182 f.). Det samme kan knapt sies om to norske paralleller, Laura Kielers drama Mænd af Ære (1890) og Hulda Garborgs roman Et frit Forhold (1892).

To mennesker tar imidlertid opp en annen problemstilling, nemlig at menn og kvinner er så ulike av natur og gemytt at de egentlig aldri kan forstå hverandre eller møtes på like fot. Menn er styrt av sitt driftsliv på et helt annet vis enn kvinner. Dette er også et gjennomgangstema i Anna Munchs forfatterskap.

Da romanen var utkommet i april 1897, skrev hun til sin venninne og kollega Hanna Butenschøn (1851–1928, forfatternavn: Helene Dickmar) for å be om hjelp til å få den anmeldt. Samtidig røper hun litt av hva hun ville med den: «Kunde man engang nå så vidt som til den gensidige påvirkning mand – kvinde imellem og omgang som frie mennesker, uden at mangel på beherskelse av det erotisk-sanselige trådte hindrende i veien». Menn og kvinner har ulike «fysiske behov», men det forstår ikke mannen.Brev fra Anna Munch til Hanna Butenschøn, NB Ubehandlet 32: 5. Brevet er udatert, men poststemplet «9.5. 1897».

Denne innsikten – eller oppfatningen, om en vil – anslås allerede i åpningskapitlet i To mennesker, der Sigrid Strøm konverserer en mannlig bekjent etter at de har vært og hørt et foredrag om Nietzsche og teosofien av forfatteren Leif Erlandsen. Hun spør: «Men kunde De tænke Dem, […] hvorledes det vilde gaa, hvis to saa modsatte ting stødte skarpt sammen i to personligheder, som» – og hennes ledsager fullfører: «Mand og kvinde? kærlighed, mener De?» Hun bekrefter det, mens han innvender at retninger, anskuelser og standpunkter ikke behøver ha så mye å si for et forhold. Sigrid Strøm påpeker da at dette er et typisk mannfolksynspunkt, og at livssyn eller standpunkt ofte henger sammen med ens innerste individualitet, slik at store forskjeller på dette nivået gjør et intimt og forståelsesfullt forhold umulig. Og det er nettopp dette boken skal illustrere, gjennom skildringen av forholdet mellom Sigrid Strøm og Leif Erlandsen.

Innledningsvis fortelles det at han gjorde et sterkt inntrykk på henne da hun hørte hans foredrag; hun gjenkjenner ham fra en drøm hun hadde fire uker tidligere, og synes også at hun kjenner noe av sitt eget i ham. Men egentlig er hun ferdig med menn: «Hvorfor kommer han paa min vei? — Mit eventyr er jo forbi … siden han skuffed mig dengang, den anden» (s. 8), tenker hun da hun overveier kveldens begivenheter. Episoden med ingeniør West fra Dobbeltgængere berøres altså så vidt i To mennesker som en erfaring hun har trukket lærdom av.

Likevel tar Sigrid Strøm kontakt med Leif Erlandsen etter foredraget, og de har litt sporadisk kontakt før de omgås nokså regelmessig under Sigrid Strøms opphold i Paris tre års tid senere, hvor hun skal forsøke å komme til krefter. Hun føler seg hverken mentalt eller fysisk frisk etter tapet av sin mor og sin lille sønn. I Paris inngår hun og Leif Erlandsen en pakt om å være gode kamerater, men forholdet er tvetydig. Fortelleren beskriver Erlandsen som en mann som hadde kjent kvinner nok, men mest fra den erotiske siden:

Det var hans fornøielse at jage – naar han gad. […] Hos kvinderne var hvad han saa paa og kendte: skønhed, sundhed – ungdom – helst lidt robuste naturer, modstand, som egger, spændingens stimulans, selve jagtens fornøielse. Det finere, mere komplicerte i den kvindelige natur, det moderlige f.eks., forstod han vel instinktmæssig, men regned lidet med det som faktor i livet. (s. 25)

Leif Erlandsen og Sigrid Strøm har blant annet diskusjoner om hun er «et kønsmenneske», men hun erklærer at han kan være trygg for henne. Likevel sier hun litt overmodig at hun kanskje en kveld vil komme til ham, «stolt og fri». Dette skaper komplikasjoner senere. Begge er da tilbake i Kristiania, og hun oppsøker ham på hans hotellværelse sent på kvelden for å forklare ham noe om sin merkelige oppførsel et par dager tidligere. Han tror hun er kommet i et annet ærend, og vil være med henne inn på hennes rom. «Men det var, som noget lød sterkt op fra dybet i hendes indre: ‘Nei, ikke det … Endnu ikke. Det var jo ikke dét, jeg vilde!’» (s. 112) Følgelig stenger hun ham ute. Det som betyr noe for henne, er at han kan gi henne «af sin rigdom og glæde», og hjelpe henne mot sykdommen hun plages av; den forvirrer henne og får henne til å gjøre og si uoverveide ting. Han på sin side mener etter hvert at de ikke bør omgås; det vil aldri gå, underforstått: når han begjærer henne og hun ikke vil!

Han forstår heller ikke hvor syk hun er, tenker Sigrid Strøm. «Og om han vidste det, vilde han ikke forstaa mig. Aldrig, aldrig. Mand og kvinde forstaar ikke hinanden. Og enten vi prater og vrøvler, eller vi ‘undgaar hinanden’, saa blir det lige galt, med os to. Jeg forstaar ikke mig selv mere» (s. 79).

Fortsettelsen av historien er en bekreftelse på dette. Senere kommer Sigrid Strøm og Leiv Erlandsen, ikke helt tilfeldig, til å bo på samme pensjonat på fjellet, han for å arbeide, hun igjen for å komme til krefter. Forholdet mellom dem bølger mellom åpenhet og varme, kulde og avvisning, i takt med hennes utallige forsøk på å forklare seg for ham via myriader av brev. Hun har tydeligvis en slags tvangsnevrose som ytrer seg gjennom denne vanvittige brevskrivningen, mens han føler seg forfulgt og avviser både henne og brevene. Han kan ikke bli klok på henne, og undres på om hun er gal – eller forelsket i ham. En kur hos en nervelege hjelper henne bare kortvarig. Legen mener for øvrig at hennes «hodesyke» henger sammen med en svakhet som var «bundet dybt i hendes kvindelige natur». Fortelleren hevder at hun var «for legemlig syg til erotik», og derfor føles det ikke som noen ulykke at Leif Erlandsen hadde sagt han ikke var forelsket i henne. Men han plages av henne og presser henne til å flytte fra pensjonatet, og de skilles for godt. Like etter dette omkommer hun i noe som kan tolkes som et ikke planlagt selvmord.

To mennesker er ikke bare et forsøk på å beskrive et dramatisk forhold og et sykdomsforløp, det er også et forsøk på å skape forståelse. Som Anna Munch skriver i et langt senere brev til Hanna Butenschøn, er det bare kvinner som kan skildre kvinner på ekte vis; menn er ikke i stand til det. Sommeren 1917 forteller hun fra København at hun leser mye, ikke minst takket være avisen Politikens bibliotek, der hun har fast abonnement. Hun synes det skrives mye vidunderlig, ikke minst av amerikanske kvinner.

Og hvergang nogen av vort kjøn skriver rigtig godt blir jeg stolt og glad – for hvor er vi ikke heglet igjennem i aarhundredernes løp for vort manglende «geni». Nu er kvindeliteraturen ved at bli en magt, og med rette, for der kommer de frem alle de uendelig mange smaa nye og fine psykologiske ting, som mændene ikke ser og aldrig har set. Bl.a. fordi de næsten aldrig bryr sig om andet hos kvinden end hendes kjøn, og der laver de hende mest efter sin egen fantasi. Med undt. av Shakespare [sic], Ibsen, Cherbuliez og non enkelte har nu ikke jeg stor respekt for mænds kvindepsykologi.Brev fra Anna Munch til Hanna Butenschøn, 6. juli 1919, NB Ubehandlet 32: 5. Charles Victor Cherbuliez (1829–1899) var en kjent og populær forfatter i sin tid. Det hevdes at han var påvirket av forfatterinnen George Sand (1804–1876).

Også Alvilde Prydz kom til å utgi en roman med tittelen To mennesker. Hun hadde utgitt romanen Mennesker 1892 og oppfølgeren Drøm 1893, og samlet dem i ett bind med tittelen To mennesker i 1918. Da var det gått nesten tyve år siden Anna Munchs roman var utkommet, så den var vel gått mer eller mindre i glemmeboken.

Det er imidlertid interessant at de to forfatterinnene la to vidt forskjellige ting i tittelvalget. Mens Anna Munch altså som vi har sett mente at mann og kvinne aldri kunne forenes fordi de var for ulike, argumenterte Alvilde Prydz for at mann og kvinne hver for seg måtte respekteres for sine egenskaper og holdninger på like fot, som to selvstendige individer; kvinnen skulle ikke være underlagt mannen på grunn av sitt kjønn. For Anna Munch er det negativt å være «to mennesker» i et parforhold, for Alvilde Prydz positivt.

Et varsel om død

Sigrid Strøm kan likevel ikke la Leif Erlandsen være i fred. Hun får for seg at hun må foreta seg et eller annet avgjørende for å sette punktum:

I de stunder, hvor man bare har én ting klar for sig, da er der snart ikke længer tale om mod eller feighed. Hun havde erfaret, at det var saa, men det var en stund siden; i de sidste tider var hun blevet for mat. Og det, hun tænkte paa, var ikke at ta livet af sig; det var at gøre ham en afbigt, i skælvende lidelse gøre ham en afbigt; han fik opta det, som han vilde. Og saa? Ja, bag det vidste hun ikke mere. (s. 194)

Men tankegangen fortsetter i retning av at når man har stelt seg som hun, «ja, da burde en mulig ikke kunne leve, hvis en var rigtig ved sin forstand, da gjorde en det. Naa ja … omstændighederne» (s.st.).

Omstendighetene fører til at hun fryser i hjel i snøen etter å ha falt og skadet seg; hun har da i hemmelighet fått overrakt Leif Erlendsen en bukett hvite blomster på fjellpensjonatet der han bor – en slags grotesk gravbukett? – og er på vei nedover fjellsiden til hybelen i byen.

Leif Erlandsens ødeleggende virkning på Sigrid Strøm og hans psykologiske medvirkning til hennes død er forespeilet allerede i romanens åpning. Etter å ha hørt Leif Erlandsens foredrag om Nietzsche og teosofien hadde hun nemlig en foruroligende drøm om ham:

I drømmen … dér stod vi paa et høit sted. Himlen var over os, skyerne drev i rød belysning. Frit stod vi, i høi lys luft; men foran os, dybt nede, var der taaget mørke og en afgrund … og jeg skimted noget som dyb, ren, hvid sne. Vi stod imod hinanden, jeg saa paa ham, paa hans øine, og saa ned i afgrunden. Han fanged mit blik, og hans eget var ubevægelig fæstet paa mig, et havmandsblik, uudgrundeligt. Jeg stirred paa ham; da løfted han sin høire haand og pegte ned i afgrunden, pegte bydende, som han vilde sige: Spring ned! Men jeg stod, jeg trodsed ham, som hans jevnbyrdige, indtil det svimled for mig, og jeg vaagned … vaagned ved, at jeg faldt fra en stor høide. Hvad var det, mon? aa, – drømme! Skulde han kunne gøre mig ondt? (s. 8)

Hun glemmer hele drømmen, inntil den skjebnesvangre kvelden da hun fryser i hjel. Men mens hun strever seg oppover fjellstien mot pensjonatet fra stasjonen i dalbunnen, minnes hun den plutselig:

Hun stansed og saa sig om, hvor langt hun var. Jo, dér var hun, netop ved det eiendommelige sted med stenbrokkene og buskene og – sneen. […] Hun erindred sin drøm.

«Ja, dér er det, – dér var det, jeg saa dette sted,» tænkte hun og følte en slags gysen. Og den underlige maade, hendes drøm lod til at gaa i opfyldelse paa, slog hende nu. Nei, hvor tydelig hun husked det. Hans blik … hans bydende pegen derned, her, hvor hun nu stod. Hun fik med ét en fornemmelse af angst og skyndte sig at komme forbi stedet (198 f.).

Men på hjemveien, etter at hun har falt og slått seg, er det nettopp ved dette stedet hun legger seg i snøen.

Hun stansed og saa sig om. Hvor var hun? Jo, lige ved stedet, ved det sted.

Med ét blev hun sterkere betaget af den underlige svimle træthed, blandet med ængstelse. Hun følte, at hun maatte sætte sig ned et øieblik, før hun nu orked at gaa længer. […] Nei, hun var saa træt … ligesom saa drømme-træt … Men da hun vel havde sat sig ned, lige i den bløde sne ved en busk og en af de store stene, følte hun sig ikke ængstelig mere, men bare, at hun hvilte … […] Det lød for hende: en melodi, eller linjer, strofer af en gammel sang; hun vidste ikke, om hun hørte den inde i sig selv … eller lød den omkring hende, som sang i luften: Tag hende ømt og blidt! – Løft hende let! – Se! hun har drømt og lidt! … nu er hun træt! …Strofen «Tag hende ømt og blidt! – Løft hende let! – Se! hun har drømt og lidt! … nu er hun træt! …» stammer fra diktet «Sukkenes Bro» («The Bridge of Sighs», 1844) av den engelske poeten Thomas Hood (1799–1845). Diktet handler om en ung ensom kvinne som har druknet seg; det antydes at hun er en «fallen» kvinne, og at selvmordet er en soningsakt. Diktet er oversatt til dansk av Christian Preetzmann (1822–1893) og trykt i Hundrede Digte, Chr. Steen & Søns Forlag, Kbh. 1867 (2. utg.). Det toned, som paa harpestrenge, vuggende, – længere borte – nærmere ved – som en aandesang.

Og var der nogen der? Hun syntes, at hun saa? … Men hvor skønt … at hvile … hun drog et dybt, sødt aandedrag … og sovned. (s. 200)

En nøkkelroman om Knut Hamsun?

Anmelderne fant ikke To mennesker riktig overbevisende. Dagbladet var ganske tidlig ute med en kort, anonym omtale (23.4 1897), hvor det ble hevdet at dette var den gamle historien om «en Mand og en Kvinde, som drages mod hinanden, men samtidig frastødes». Den har imidlertid den litt spesielle vrien at det her er kvinnen som er den aktive og mannen den passive. Sykdomshistorien synes å ha unngått anmelderens oppmerksomhet. Den samlede vurderingen er at boken er trettende med de mange gjentakelsene, men at den er båret av et kunstnerisk alvor og «på flere steder» avdekker en betydelig kunstnerisk evne. Til slutt antydes det at forfatterinnen har hatt en modell for den mannlige hovedpersonen: Han synes å stå klarest for oss av persongalleriet, «med Træk, som minder om Fysiognomiet hos en af vore mest talentfulde, yngre Stilkunstnere».

Navnet på denne «stilkunstneren» røpes ikke, men det varte ikke lenge før det var kjent for alle i den litterære verden. Beskrivelsen av Leif Erlandsens utseende med de klassiske trekkene samt de ytre omstendighetene i hans liv er slående lik Knut Hamsuns: han er nordlending med en fortid bl.a. som sporvognskonduktør i Boston, og han har holdt offentlige foredrag som har vakt furore rundt om i Norge. Dessuten ble også Hamsun etter hvert utsatt for det han oppfattet som en forfølgelse fra en kvinne, nemlig fra Anna Munch selv.

Sladderen gikk så voldsomt at Anna Munch ganske snart så seg nødt til å rykke ut med en beriktigelse. Men heller ikke hun henger bjella på katten. I Bergens Aftensblad og i Bergens Adressecontoirs Efterretninger for den 29 mai 1897 kunne man lese følgende (in extenso):

I «Aftenposten» læses:

Hr. Redaktør!

Tør jeg bede Dem godhedsfuldt at optage nedenstaaende Linjer i Deres Blad.

For 5 Uger siden udkom der paa Aktieselskabet Biglers Forlag fra Undertegnedes Haand en Bog med Titel «To Mennesker». Bogen er nærmest en psychologisk Sygehistorie med endel Tragikomik og et Spil af Tilfældigheder, hvor en mandlig og en kvindelig Opfatning staar skarpt mod hinanden og jevnlig kommer i Strid. Den er, skjønt der tildels er benyttet «levende Model», fuldstændig saglig og fri for personlige Angreb.

Nu vel. Denne Bog har ikke været ude i 5 Dage, før der her i Byen [Kristiania] begynder at gaa i Svang et formeligt Forfølgelsessystem mod enkelt Person, i Form af Chikaner og anonyme Brev – Trusler, Beskyldninger og længselsfulde Udgydelser i behagelig Afvexling – adresserede til Vedkommende selv, til Bladredaktører, Privatmennesker m.m.

Da Haandskriften i disse Henvendelser af flere findes at ligne min, og det Hele med Forsæt synes sat i en Slags Forbindelse med nævnte Bog, anmoder jeg herved om Ret til at oplyse – hvad der i Tilfælde af en retslig Efterforskning skal være mig en Fornøielse at godtgjøre eller bekræfte mere høitideligt – at jeg intetsomhelst har med disse Sager at gjøre.

I Ærbødighed
Anna Munch

To dager før hadde imidlertid Trondhjems Adresseavis avslørt hvem den forfulgte var:

«Forfatterinden Anna Munch, hvis Haandskrift skal ligne den, der findes i de anonyme Breve om Knut Hamsun, fralægger sig i «Aftenposten» ethvert Ansvar i saa Henseende.»

Saken var, som Anna Munch skriver, at det i kjølvannet av utgivelsen av To mennesker var begynt å florere en rekke sjikanerende brev til og om Hamsun, tilsynelatende skrevet av henne selv. Hamsun følte seg så forfulgt at han anla sak mot henne for det vi i dag ville kalle stalking. Anna Munch bedyret sin uskyld ikke bare offentlig, men også i brev, blant annet til Hanna Butenschøn. Hun refererer til våren 1897, da det huserte noen anonyme brev «hvor for en stor del min haandskrift var efterlignet». Saken ble aldri oppklart, hevder hun, bortsett fra hennes «Frikjendelse – som vel var uomtvistelig». En håndskriftekspert mente at håndskriften i brevene ikke var hennes, og Hamsun oppga å forfølge saken videre. Anna Munch viser også til at Hamsun selv frikjente henne; i versedramaet Munken Vendt hadde han nemlig gitt henne oppreisning, forteller hun Hanna Butenschøn.Brev fra Anna Munch til Hanna Butenschøn, NB Ubehandlet 32: 5. Brevet er udatert, men er antagelig fra 1903. Knut Hamsuns versedrama Munken Vendt kom ut i 1902. Anna Munch refererer dessuten til en bok hun selv nylig hadde utgitt, sannsynligvis Verdens Herrer. En Kvindes Iagttagelser, 1903.

Henvisningen til Munken Vendt dreier seg sannsynligvis om at tittelpersonen langt fra er noen munk, men en sjarmør og kvinneforfører som lever på siden av samfunnet. Rolf Nyboe Nettum peker på at i vrimmelen av personer og begivenheter er det Munken Vendts ambivalente forhold til Iselin, en slags middelaldersk borgfrue, som skiller seg ut (Nettum 1975, 160). Også A. H. Winsnes fremholder at Munken Vendt er en kvinnebedårer (Winsnes 1961, 284). Anna Munch mener altså at Hamsuns drama er en innrømmelse av at det var han som har lagt an på henne og ikke omvendt. Denne fortolkningen kan nok diskuteres.

Bredo Morgenstierne berører ikke spørsmålet om eventuelle modeller i sin anmeldelse av To mennesker i Aftenposten under sitt vanlige merke «–V–», to–tre måneder etter at romanen var utkommet (2.7.1897). Derimot fokuserte han på sykdomshistorien. Anna Munch har villet vise at et forhold mellom en mann og en kvinne aldri kan lykkes fordi de er altfor forskjellige til å kunne forstå hverandre, sier han, men romanen har ikke overbevist ham. Fru Munch forteller «en sjelelig Sygehistorie, der har sin pathologiske Interesse, men som kun har lidet at sige os om en erotisk Brydning mellem mandlige og kvindelige Karakterelementer». Årsaken er primært at leseren lærer den kvinnelige hovedpersonen bare noenlunde å kjenne, og at mannen utelukkende vises fram i bruddstykker; dette er altså ikke nok til at man kan vurdere hvordan de virker på hverandre.

Dessuten er det ingen virkelig gjensidighet i forholdet; det er vesentlig et forhold «mellem en, der plages, og en, der plager». Når kvinnen har «kastet sin plagsomme Kjærlighed» på denne mannen, og går til grunne på det, er det ikke hans skyld. Om hun hadde kastet sine øyne på en annen mann, ville historien ha vært den samme. Årsaken er en sykelig mangel på likevekt hos henne selv, og den kan neppe betegnes som typisk kvinnelig, etter Morgenstiernes mening. Leseren kan nok føle medlidenhet med henne, men det er vanskelig å få sympati med henne. Dertil er hun blant annet altfor latterlig!

Når romanen likevel har en viss interesse, er det som et document humain (et «menneskelig dokument», med Émile Zolas og naturalismens uttrykk). Det er en viss troverdighet over den, og selve det litt pinlige inntrykket den gjør, er en slags attest for skildringens kunstneriske intensitet og ekthet, mener Morgenstierne, som likevel understreker at det er lite av interesse her ut over det som rører seg i fru Strøms sjeleliv. Det skal derfor «en mere end almindelig psykologisk Forskertrang til for ikke snart at trættes». Anna Munch har skrevet bedre romaner tidligere, og vil nok også komme til å skrive bedre bøker enn denne, sier han trøstende til slutt.

Bredo Morgenstierne visste kanskje ikke at Anna Munch faktisk selv hadde en psykisk sykehistorie bak seg på dette tidspunktet. Ifølge Selma Lønning Aarø, som har skrevet dokumentarromanen Hennes løgnaktige ytre (2016) om Anna Munch og Knut Hamsun, var hun en kort periode pasient hos dr. Ernst Westerlund (1839–1924) i Enköping i Sverige, i perioden før hun skrev To mennesker.Selma Lønning Aarøs bok om Annas Munch, Hennes løgnaktige ytre, er som nevnt en roman, men i et etterord gjør hun rede for at hun bygger på historiske fakta og dokumenter så langt det er mulig. Westerlund var en berømt psykiater som drev en nerveklinikk, kjent over hele Nord-Europa, og skal ha oppfunnet begrepet og metoden arbeidsterapi (Aarø 2016, 208–216). Hvor «gal» Anna Munch var, er ikke så lett å si. Antagelig var 1890-tallet en vanskelig periode for henne, for det var da hun omsider rev seg løs fra sin første mann Ragnvald Munch, som visstnok skal ha vært både brutal og svært autoritær og ikke tillot at hun skrev. Skilsmissen medførte også at hun måtte overlate sitt eneste barn, datteren Signe, til ham‚ slik var loven den gangen.

Robert Fergusson beskriver i sin Hamsun-biografi Anna Munch som en patetisk kvinne som led av en mental sykdom. Han er ikke i tvil om at det var hun som skrev alle disse brevene. «It was a grotesque and pitiful case of hopeless love and imagined scorn.» Anna Munch så det som sin oppgave å forsøke å ødelegge Hamsuns forhold til forloveden Bergljot Goepfert ved å oversvømme parets offentlige og private liv med «poison-pen letters» (Fergusson 1987, 169 f.).

Hamsuns advokat Sigrid Strays fremstilling av brevsaken er mer nøktern. Hun peker på at det var flere andre navn i bildet da Hamsun meldte Anna Munch til politiet, og at Hamsun selv som nevnt i hvert fall midlertidig slo seg til ro med at en håndskriftekspert utelukket at hun kunne ha skrevet dem. På sine eldre dager ville han likevel gjerne komme til bunns i saken; han skrev til Sigrid Stray i mai 1935 at han hadde hatt atskillig grunn til å mistenke Anna Munch, og det sporet ble jo også fulgt, men det var dessverre «rivende galt». Eksperten fra den gangen mente tvert imot at Hamsun kunne ha skrevet brevene selv, men denne «bløte idioti», at han skulle ha skandalisert seg selv med anonyme brev, gled i bakgrunnen for ham fordi det var så mye annet som opptok ham da, forteller Hamsun videre. Sigrid Stray mente at det måtte nye undersøkelser til og fikk hjelp av en fransk ekspert, som i april 1936 konkluderte med at det etter all sannsynlighet var Anna Munch som hadde skrevet brevene. Hun var imidlertid død fire år tidligere, så denne konklusjonen fikk ingen konsekvenser, utover at Hamsun nå fikk fred (Stray 1979, 37–46).

Også Selma Lønning Aarø nevner dette i etterordet i sin roman, uten ytterligere kommentarer. Hvem som hadde rett av de to skriftekspertene, er kanskje ikke så godt å si? Selma Lønning Aarø antyder imidlertid at Anna Munch selv var overbevist om at hun ikke hadde skrevet brevene.

Uansett kom det en roman ut av dette, og man må være enig med Bredo Morgenstierne i at den er skrevet med stor intensitet og virker som et ekte document humain. Sigrid Strøms ubevisste dragning mot døden bidrar til denne følelsen. Antagelig er det et poeng her at hun liksom sin skaper var teosof og trodde på en gjenfødelse etter en tid i Devachan, en slags teosofisk ekvivalent til himmelen.

Litteratur og kilder

Brev fra Anna Munch til Hanna Butenschøn, NB Ubehandlet 32: 5

Ferguson, Robert 1987. Enigma : The Life of Knut Hamsun. London/Melbourne/Auckland/Johannesburg: Hutchinson Ltd. (Se særlig kap. 9: «Persecution and Marriage. Victoria».)

Iversen, Irene 1988. «Dannelses- og utviklingsromanen». I: Norsk kvinnelitteraturhistorie, red. av Irene Engelstad m.fl., b. 1. Oslo: Pax, s. 176–199

Nettum, Rolf Nyboe 1975. «Knut Hamsun». I: Norges litteraturhistorie, red. av Edvard Beyer, b. 4. Oslo: Cappelen, s. 129–183

Stray, Sigrid 1979. Min klient Knut Hamsun. Oslo: Aschehoug

Welhaven, J. S. 1990. Samlede verker, utgitt ved Ingar Hauge, b. 2. Oslo: Universitetsforlaget

Winsnes, A. H. 1961 (ny utg.). Norges Litteratur, b. 5 (Fra 1880-årene til første verdenskrig). Oslo: Aschehoug

Aarø, Selma Lønning 2016. Hennes løgnaktige ytre (roman). Oslo: Cappelen

Aasen, Elisabeth. «Anna Munch». I: Store norske leksikon, https://snl.no.

Om To mennesker

Anna Munchs roman To mennesker kom ut i 1897 og kan leses som en utvidet versjon av Munchs lille skuespill Dobbeltgængere fra 1893.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1897 (nb.no)

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X