Dengang Tiderne var i sin Begyndelse, brød Melkedøla fager op af Nysneen og speilte sig i Bygdinsjøen, og Maanen i Natten syntes bare som hendes Bringesmykke.
Dertil sad hun med saa utalligt Buskap under Fonden, at Melken susede og sprudede ned som en hvid skummende Fos.
Memurumanden var da alt en tilkommen Kar. Og, længe saa han sig ikke om, før han vidste, at, fik han det Gifte, blev det de to, som raadede for hele Jotunheimen.
Saa blinkede og blikkede og legte og stegte Memurubræen i bare stikkende Solbrand.
Og tilgaards til Melkedøla kom han ridende i Frierfærd, saa det durede i alle Fjeld af hans Mægtighed.
Men da havde Jotunjomfruen alt set den, som var baade yngre og vakkrere end han, og vendt sin Hu til Torfingutten, som stod med de to forvovne Himmeltoppe og speilede Sølvknapperne sine i Bygdinsjøen.
Nok af Melken fik Memurumanden at drikke der i Gaarden; men ikke det Svar, han vilde.
Hun var endnu for ung til at tænke paa Gifte, undskyldte hun sig, og vilde sidde som Mø over sit eget.
Men Memurumanden var ikke blindere end, at han mærkede, hvem hun stod og keg paa ned i Sjøen.
Og hjem red han i Ul og Storm og Mørke og Ilinger af Hagl, saa Fondene stod i Røg som en Snevæg mellem Himmel og Jord.
Melkedøla frøs da til, saa hun fik sit Jomfrubur femten Favne under Jøkelisen og ikke saa Dagslyset, før Sol fik smeltet og Sten smuldret.
Derfor var hun siden som paa Livet for, at Memurugubben skulde komme igjen og fri. Og aldrig turde hun lade mærke andet end, at hun altid vilde leve i ugift Stand.
Men Memurugubben laa med blaasende kold Vind over Bræen. Og Isen voksede som blaagrønne Mure og trykkede og trykkede paa Torfinsnuten.
Naar han fik trængt og skubbet han Torfin ud i Bygdinsjøen, mente han, der skulde bli et ordentligt Skvalp i Melkebøtten.
Og Veirgufsen tog ned igjennem Skarene, væltede Rullestene og rev Fjeldvæggene bare for Mose og Kvist og Reder. Alt hang med Istapper, og Vinden hven og tudede og hvæsede mellem sine egne Tænder.
Hvert hundrede Aar brast der saa en Revne i Torfinsnuten med et Brag, som Verden skulde forgaa, og det dundrede ned med Fjeldstykker og Sten af, at Memuruen lo, saa det hørtes over al Jotunheimen.
Og han Torfin i Nuten ropte over til Memurugubben, at han snart fik ta bort denne Isen, ellers blev den for tung.
Men Memurugubben sendte bare et hæst, koldt Gufs – hø, hø, hø. –
Der er søte Blommer og Bær der, hvor Solen kysser, susede Melkedøla kjælent. Stop til Sprækker med Lyng og Vidie, saa stø’r jeg bag Dig med den snehvide Skuldren min, saa Gubben ikke ser det.
Og hvert Aar la hun sine skinnende Fonder som Lagener længere og længere op mod Torfinsnuten.
Men Memurugubben er gløg og ser grant gjennem Tinder og blaa Skar, naar Skyggerne af Torfinsnuten i de rosenrøde Kvælder tusler og tasler i Hauger og Ur og Koller borte ved Melkedøla.
Da klør og river han sig i Haaret, saa han faar hele Vildrenflokken mellem Neglene, og Stormgufsen staar, saa Sten vælter og Skaraen ryger og fyger, og Fondene og Skreddene tordner.
Men Torfinsgutten og Melkedøla leger Kjærlighed bag Væggen i Kvældene, naar Memurugubben ikke ser det.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Trold : Ny samling kom ut i 1892, ett år etter den første Trold-utgivelsen (som inneholder 16 fortellinger). Samlingen inneholder 14 nye fortellinger, bl.a. «Moskenæsstrømmen», «Kværnkallen» og «Et Hønsehode».
I fortellingene møter vi lyriske skrildringer, overnaturlige vesener og gjenferd, men Lie utforsker også menneskenaturen.
Se faksimiler av Samlede Digterverker, bind 8, 1921 og førsteutgaven fra 1892.
Jonas Lie regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie og den moderne romanens far i Norge. Han har dessuten hatt stor betydning for utviklingen av romansjangeren i Norden.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.