Tvillingerne og andre barn

av Barbra Ring

Maria Stuart paa byfogdens loft

Der skulde spilles komedie paa byfoged Leinemanns loft. Byfoged Leinemanns loft var altid skuepladsen, naar noget skulde foretages indendørs.

Det var Maria Stuart i Skotland som skulde opføres.

Teaterchef og sceneinstruktør og indehaver av stykkets hovedrolle var Lilli Leinemann – lyskrusete, firskaarne Lilli Leinemann, ogsaa kaldt «Pluggen», som – i forening med sine to venner, politimesterens Otto og kommandørens Tom regjerte hele byens ungdom – paa tretten aar og derunder.

Da nyheten om komedien spredtes over pikeskolen og latinskolen, meldte der sig et uhyre antal skuespillere av begge kjøn og av alle aldre. Og teaterledelsen engagerte i flæng – et antal hoffolk og soldater som visselig aldrig har været set i Maria Stuart.

14For byfogdens loft var rummelig. Og jo flere som var med og spilte, des flere forældre kom og saa paa, sa den praktiske teaterchef. Og billetpriserne var fem øre pro persona. Og tre for staaende.

Efter hvert som prøverne skred frem, savnedes mere og mere av byfogdens bohave. Og da kostymeprøven skulde være, forsvandt pludselig de aller utroligste klædningsstykker fra byens fædre og mødre og tanter.

Dronningen selv optraadte i bedstemors fløilscape og mamma Leinemanns gamle, grønne silkeskjørt, opheftet med kasserte balblomster.

Otto, jarl av Bothwell, hadde skottelue, Stina pikes rødrutete sjal og politimesterens svømmebukser.

Hofdamerne møtte i de merkeligste og mest straalende toiletter – med slæp og perler i haaret. Og lorderne kom i hvite turndragter, med hvite baretter – sydd av de respektive lorders søstre. De hadde kulsorte barter – sværtet med kork.

Doktorens Rizzio, krøblingen, hadde en papæske bundet paa ryggen under sin mors kasserte regnslag, som var fiffet op med en krave av utklippet papir fra spiskammerhylden. Han hadde ordre til at klæ sig saan at hans klær kunde dolkes.

15Der var Delikatesse-Mortensens John Knox enkel og puritansk – i Delikatesse-Mortensens sorte søndagskjoleskjørt.

Og endelig var der Tom Darnley med sort fløilslue og tantes perlecape flot heftet paa skulderen – over sine mørkeblaa søndagsklær. Og med en gammel kaarde ved siden. Darnley antydet forresten at han først vilde optræde i sin fulde glans paa selve forestillingsdagen.

Saken var nemlig den at Darnleys søster Agga var i besiddelse av et par attraaværdige høirøde uldbukser – til bruk paa ski om vinteren. Darnley hadde anmodet om at faa dem utlaant. Men Agga hadde bestemt negtet at la sine skibukser optræde paa brædderne – «for alle veninderne vet at jeg bruker røde,» sa Agga, «og desuten vilde de bare bli ødelagt.»

«Ja. Vi kan vel ikke undgaa at se dem. Slik som du gaar paa ski,» svarte Darnley. Agga kunde ha godt av at faa det, naar hun var saa tver!

Agga snøftet og vendte Darnley ryggen. Dermed var enhver videre forhandling om de røde utelukket.

Men Darnley gav ikke tapt. Aggas røde uldbukser vilde seierrik kunne ta kampen op med jarlen av Bothwells svømmebukser. Han 16maatte ha dem. Og saa nedlot Darnley til at paakalde sin svorne ven, gamle Malla barnepikes, assistanse.

Malla sat i pikeværelset og duret paa maskinen, da Darnley slentret ind med sit eftasvælsmørbrød i haanden. Han slængte sig op paa bordet og begyndte at fortælle om forestillingen. «Jeg burde forresten ha røde bukser, Malla. Det vilde være flot, ser du. Tror du ikke, Darnley hadde røde bukser?»

Jo, Malla som ikke hadde mere anelse om Maria Stuart end om Arkimede’s lov, var overbevist om at Darnley hadde røde bukser.

«Men, hvor skal jeg faa nogen fra da, Malla? Kan du sy til mig? Eller – eller vet du om nogen som jeg kunde faa fat i?» spurte Darnley diplomatisk.

«Laan Aggas skibukser vel» sa Malla. «Dem er vist litt for vide bak, men jeg kan snurpe dem isammens for dig.»

«Jamen jeg har spurt Agga. Og hun vil ikke laane mig dem. Hun tør ikke, skjønner du vel, – for skibukserne hendes er for kjendt. Agga gjør jo ikke andet end dætte, naar hun gaar paa ski, vet du vel,» oplyste Darnley.

«Aa jomen kunde Agga gjerne laane dig bukserne, jo,» sa Malla. «Det er altid saa mye konster med Agga.» Malla var gladest i Tom.

17«Ja, synes du ikke det er lompent? Endda det var mig som fik det til at Agga skulde være orkester. De vilde ikke ha hende med, fordi hun altid blir fornærmet og ødelægger alting.»

«Aa hvem skulde Agga være, sa du?» spurte Malla.

«Orkester.. Musik, skjønner du. Hun skal sitte tilhøire for scenen – indi byfogdens styrtebadsomhæng, med en stor spilledaase.»

«Agga skal sveive, hu da?» sa Malla. Det instrument kjendte hun.

«Ja. – Men du Malla, kunde ikke du faa fat i buksen til mig, du da?» prøvde Darnley.

«Jo. Du vet jeg kunde vel altid det. Men hjælpe mig saa vild Agga blir paa mig,» sa Malla eftertænksomt. «Forresten saa hænger dem i klæskottet hendes. Den vesle dørna bak senga hendes. Nøklen staar i. Agga er just og spiller naa, vet du.»

Darnley var alt ute av døren. Og en liten stund efter sat Malla og sydde ind de høirøde baade for og bak.

«Tak skal du ha, Malla. Jeg skal snakke med teaterchefen. Jeg tror sikkert jeg kan skaffe dig fribillet. Og det er en stor udmerkelse, vet du,» sa Darnley, da Malla var færdig.

18Og Malla lovte at ta den bedste kjolen paa sig – og klappe alt hvad hun var istand til. Det var fra begge sider underforstaat at det specielt var Darnley hun skulde klappe for.

Forestillingsdagen oprandt.

Teppet skulde gaa op præcis klokken seks. Teppet bestod av de unge Leinemanners samtlige sengetepper, som var sydd sammen og gik i ringer paa en staaltraad, saa det i en fart kunde trækkes tilside av en av skuespillerne. Denne tillidspost beklædtes av en av de yngre Leinemänner.

Billettører var den alleryngste Leinemann og jarlen av Bothwells bror, assisteret av tre av de yngste skuepillerinder som ikke kunde anvendes paa anden maate.

Klokken fem begyndte alt de staaende at indfinde sig. Det var væsentlig refuserte subjekter fra begge skoler. Teaterchefens hjerte blødde over at maatte sige nei til nogen. Men byfogdens loft hadde jo ogsaa sine grænser.

Fra tilskuerne begyndte at komme var teppet uavbrutt i en bølgeagtig bevægelse – og i sprækkerne slos hænder og hoder om pladsen.

De sittende pladser var forlængst beslaglagt av skuespillerne – for deres respektive paarørende. Og overalt stod der smaa hvite papirlapper, 19med tydelig navn paa, sat fast med knappenaaler paa sætet. De to første rækker sat makelig paa stoler fra hele det Leinemannske hus. Bakenfor hadde jarlen og lorderne slaat op bænker.

Hele første række og en stor del av anden var optat av honoratiores – paarørende av de fornemste rollers indehavere.

Der var mamma og pappa Leinemann, som hadde fribilletter – for velvillig utlaan av lokale. Der var jarlen av Bothwells far, politimesteren, som ogsaa hadde fribillet, – fordi politiet altid hadde fribillet, sa jarlen. Til gjengjæld hadde jarlen hvervet tre betalende tanter og en ditto onkel.

Der var Delikatesse-Mortensen, gul og fet og høitidelig. Der var Rizzio’s talrike familie, som var for voksne til at være med at spille. Og ytterst paa første bænk – like ved orkestrets plads – sat Darnleys syvaarige bror, Jens, og Darnleys jevnaldrende fætter, Paul, som var fornærmet over at være blandt de refuserte – og gamle Malla barnepike.

Klokken seks var teatret fyldt til sidste plads.

Billettørerne forsvandt bak teppet for at fremvise indtægten – en hel tallerken med kobberpenger. Øieblikkelig reiste der sig en høirøstet meningsforskjel bak kulisserne – om anvendelsen 20av denne kapital. Endelig blev der stille.

Lord Stuarts yngre bror gik frem og tilbake blandt publikum med en botaniserkasse, fyldt med sukkertøi, paa maven, og ropte: «Fekt!» – «Fekt!» Paa prøven hadde han i al uskyldighet sagt «konfekt». Men teaterchefen og jarlen av Bothwell erklærte at de selv hadde hørt at i rigtige teatre sa de bare «fekt».

Orkestret begyndte.

«Den sidste rose» blev avliret under taushet. Og fik stormende applaus. Orkestret stak hodet ut av byfogdens badeomhæng, – bøide sig og takket for applausen – rød og straalende.

Saa var der en forskrækkelig traak av føtter bak teppet. Teaterchefens stemme kommanderte en, to, tre. Og saa gik teppet op – eller tilside – for menuetten.

Det var en française efter alle kunstens regler. Den blev danset gravitetisk og feilfrit – skjønt scenen var saa fuld av agerende at de næsten ikke kunde komme forbi hverandre.

Teaterchefen hadde først bestemt sig for lanciers. Men alle de mandlige skuespillere hadde protesteret. Og saa blev det française.

Dansen førtes til ende uten andet uheld end 21at en av hofdamerne mistet skjørtet, snublet og rev sin vis à vis med sig i faldet.

Men damen hadde aandsnærværelse nok til at danse videre i sit korte graa underskjørt, hvilket indbragte hende bifald for aapen scene.

Efter menuetten blev der klappet voldsomt av alle – undtagen av Delikatesse-Mortensen, som ikke syntes hun hadde noget med at klappe, før John Knox viste sig.

Samtlige dansende bukket – og slos om at komme nærmest publikum.

Teppet gik ned.

Stykket spiltes efter dronningens og jarlen av Bothwells hukommelse – for de hadde set stykket. Men de erklærte begge at der var en masse som det var rent unødvendig at ta med. I det hele tat spilte det mindre rolle hvad de andre skuespillere sa og gjorde, naar bare dronningen og jarlen av Bothwell kom til sin ret.

Derfor optraadte ogsaa jarlen alt i begyndelsen av første akt – og førte dronningen i menuetten.

Der hadde været skarpt ordskifte mellem dronningen og Darnley i den anledning. For Darnley hadde netop læst stykket.

Til straf blev Darnleys indtrædelse paa scenen forlagt til langt ut i stykket. Darnley 22var rasende. Og lot sig ikke forsone, for teaterledelsen gik ind paa at la ham personlig myrde Rizzio for aapen scene.

Stykket gik sin gang. Man var naadd til mordcenen.

Dronningen og Rizzio sat ved byfogdens gamle pipebord og drak saft og vand av sølvbægere – de yngre Leinemänners daabsgaver.

Da brøt Darnley ind – mottat med kraftig haandklap av Malla barnepike. Han svinget kaarden og ropte til Rizzio:

«Usle træl! Forbered dig til døden.»

Dronningen reiste sig og stillet sig med kongelig holdning og utbredte skjørter foran Rizzio som la sig paa knæ bak hende og holdt i hendes kjole. Darnley forsøkte forgjæves at ramme Rizzio. Han støtte om sig med kaarden og utstøtte de frygteligste trusler mot denne forræder og usling. Tilslut kom Darnley og dronningen i veritabelt haandgemæng, som endte med at dronningen til sin forargelse uten videre blev løftet op paa bordet. Og Darnley gjennemboret Rizzios pukkel saa det knaset i papæsken. Rizzio strakte sig øieblikkelig ut paa gulvet og var stendød. Dronningen hoppet ned av bordet og vred teatralsk sine hænder. Og Darnley traadte frem og bukket for publikum.

23Og publikum, anført av Malla barnepike, belønnet hans heltebedrift med vedholdende bifald. Publikum opførte sig i det hele tat mønstergyldig under hele forestillingen. Paa én undtagelse nær. Darnleys syvaarige bror Jens.

«Tom har Aggas bukser allikevel,» hvisket Jens til fætter Paul.

«Skynd dig og sig det til Agga,» sa fætter Paul med et skøieragtig blink i øiekroken.

«Skal jeg sige det naa med det samme?»

«Ja. Rop saa høit du kan. Ellers hører hun det ikke indi forhænget,» sa fætter Paul.

Og med det samme ovationerne for Darnley hadde lagt sig, skar en spæd, klar stemme gjennem:

«Agga, Tom har tat bukserne dine!»

Almindelig latter og fnisen blandt publikum.

Fort som lynet kom et hode ut av byfogdens styrtebadsomhæng. Og et øieblik efter stod orkestret in corpore paa scenen og halte den fortjamsede Darnley med sig ind bak kulisserne.

Dronningen skyndte sig efter. Og der blev et vældig skraal og skrik. Og over alle hørtes orkestret, som hele tiden gjentok: «Giv mig bukserne mine straks.»

24Skuespillerne delte sig i to partier. Der var en overdentlig stor majoritet for Darnley. Spetaklet bak scenen blev værre og værre. Og stemningen paa tilskuerpladsen blev muntrere og muntrere. De staaende hylte av begeistring. Der var ikke ørenslyd.

Endelig var der et lyst hode blandt skuespillerne som fandt paa at gi ordre til at teppet skulde gaa ned. Men en stund efter blev det løftet litt tilside. Og ut av scenen marsjerte den fornærmede minoritet – i sit daglige antræk. Det var orkestret selv. Orkestrets svorne veninder, tre av hofdamerne. En del mindreaarige soldater som kommandertes av bemeldte hofdamer. Lord Stuart som var blit uvenner med dronningen, fordi han mente sig tilsidesat for jarlen av Bothwell. Og John Knox som var fornærmet og ulykkelig, fordi Darnley i sin mordlyst hadde gjort en flænge i Delikatesse-Mortensens søndagsskjørt.

Minoritetens bortmarsj ledsagedes av haandklap og bravorop fra mængden.

Omsider gik teppet op igjen. Der var blit stille bak kulisserne. Teaterchefen traadte alene frem og meddelte at paa grund av sygdomsforfald blandt skuspillerne maatte desværre forestillingen avbrytes. Men for at publikum ikke 25skulde føle sig forurettet, vilde Rizzio og jarlen av Bothwell avholde en brytekamp.

Publikum jublet. Og fulgte med spændt opmerksomhet kampen. Og da Rizzio som hadde efterlatt sin pukkel bak kulisserne, tilslut la den tapre jarl av Bothwell i bakken, blev begeistringen grænseløs.

Teaterchefen kom frem og sa at nu var forestillingen slut. Og Rizzios far, doktoren, reiste sig og takket teaterstyrelsen for denne utsøkte kunstnydelse. Han haabet at de optrædendes helbred snart vilde være saavidt restitueret at forestillingen kunde gjentages uten avbrytelse. Og saa gik teppet ned for Maria Stuart i Skotland.

Sidste akt utspiltes av Darnley alene med akkompagnement av orkestret – i kommandørens spisestue.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Tvillingerne og andre barn

Barbra Rings barnebok Tvillingerne og andre barn kom ut i 1907 og er en samling med åtte fortellinger. Her møter vi de kjente karakterene Bymus og Fjellmus for første gang (i fortellingen «Bymusen og fjeldmusen hos bedstefar»).

Les mer..

Om Barbra Ring

Barbra Ring var forfatter, anmelder og journalist. Hun er mest kjent for barne- og ungpikebøker, men skrev også romaner for voksne, dramatikk og erindringsbøker.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Vil du ha varsel når nye bøker publiseres?