Det skuespillmanuskript som her blir utgitt på initiativ av Det norske språk– og litteraturselskap, er nylig funnet i Gyldendal Norsk Forlag. At Jonas Lie har skrevet et skuespill med denne tittel, har en lenge visst. Høyst sannsynlig er det også nettopp dette manuskript–eksemplar dikteren skriver om til sin forlegger 28. mai 1876: «Det er bedst, at det Exemplar af Manuskriptet til Skuespillet, som er hos Dem, blir brændt, da jeg nemlig hos mig har 2 Exemplarer af det senere gjennemrettede Stykke, saa Deres aligevel nu ikke kunde bruges for Trykken. Efter en Tid tager jeg det jo under Behandling igjen, skjønt jeg ikke vil debutere for Scenen med det.»
Det siste har nok vært en dyd av nødvendighet. Skuespillet var blitt refusert ved hovedteatrene i Christiania som København. Det kongelige Teaters sensor, Chr. K.F. Molbech, gir en så inngående – og antagelig også representativ – samtidsvurdering at den fortjener å gjengies her, selv om den har vært kjent før.
Ved herhos at tilbagesende Skuespillet «Udmeldt af Klubben», af Hr. Jonas Lie i Christiania, beklager jeg, at jeg ikke kan anbefale dette Stykke til Antagelse. Den begavede Forfatter, der, saavidt jeg veed, ikke forhen har forsøgt sig som Dramatiker, har hverken været heldig med Stoffets Valg eller med Udførelsen. Stykket mangler først og fremmest den virksomme Handlingsinteresse, som vel til en vis Grad kan erstattes af en dygtig gjennemført Figurtegning og en underholdende Dialog, men hvis Mangel dog altid er følelig i et større Skuespil, navnlig naar, som her, Erstatningen udebliver.
Stykkets Handling er fortalt med faa Ord. En ung Journalist har giftet sig, i Tillid til sine Evner og i Haab om en Redakteurpost. Posten lader vente paa sig, Udgifterne overstige Indtægterne, den unge Kone søger at hjælpe til ved Musikinformationer, men Situationen bliver den samme. Endelig brister Haabet, Journalisten bliver ikke Redak– teur og tager da den, efter Omstændighederne meget fornuftige Beslutning at opgive Journalistiken og gaae i Kompagni med sin Svoger, som er Fabrikant.
Dette er hele den udvortes Handling. Igjennem den har Forf. forsøgt at udtrykke den noget trivielle Moral, at et virksomt Liv i praktisk Retning er bedre og sundere (samt tillige mere indbringende) end Spild af utilstrækkelige Kræfter paa et saakaldt aandeligt Omraade. Denne Moral er hverken ny eller særlig dramatisk frugtbar, skjøndt den naturligviis i en dygtig Haand kan formes ud i dramatiske Situationer.
Dette Sidste er her ikke skeet. Der findes i Stykkets 4 Akter ikke en eneste Handlingsscene – eller hvad Franskmændene kalde «scéne å faire» – ikke et eneste, kunstfærdig forberedt og forudanet dramatisk Udslag, ingen kraftige Konflikter, ingen Spænding, men kun en slap, langsomt slæbende, halv novellistisk Oprulning af den tynde Handlingstraad.
Personskildringen erstatter, som sagt, ikke denne Mangel. Paa en enkelt Figur nær, er den i det Hele konventionel og uinteressant; de optrædende Personer ere, baade i deres Svagheder og deres gode Egenskaber, for ubetydelige til at stilles frem paa Scenen i et Skuespil, der iøvrigt gjør Fordring paa Karakteristik. Muligt, at de i Christiania have en eller anden Tilknytning til Livet, og at der herfra kan falde et stærkere Virkelighedsskjær navnlig over «Klubbens» Medlemmer; men dette laante Skjær har da ialfald kun lokal Betydning.
Dialogen er, som det kunde ventes, naturlig og, naar der abstraheres fra det norske i Stilen, i og for sig upaaklagelig; men positive Fortrin, der kunde bøde paa Handlingens Mathed, besidde den ikke. Jeg skjønner derfor ikke rettere, end at Stykket maa tilbagesendes Forf. med en høflig Beklagelse af, at det ikke findes egnet til Opførelse paa det kgl. Theater.
I litteraturhistorien har den manglende tekst lenge skapt problemer. At Jonas Lie har hentet endel av stoffet fra sitt eget liv, har ikke vært vanskelig å påvise. Omkring 1860 tok han ikke bare en juridisk embetseksamen som skulle gjøre ham vel kvalifisert til «et virksomt Liv i praktisk Retning». Etter atskillig vakling mellom journalistikk og slik virksomhet ble utgangen også at han valgte å inngå samarbeid med en slektning. Dermed skulle han økonomisk sett være sikret. Avisarbeid fikk han som kjent også tid til.
Men så gikk jo det hele overende – med konkurs og evigvarende gjeld: Hva da med tendensen i skuespillets mønstring av verdier?
Kanskje stykket heller burde oppfattes som et forsvarsskrift? Carl Olof Bergstrom har vært inne på den tanke: «Troligen hade han, når han skrev stycket, åter kant frestel– sen att tråda i forbindelse med någon tidning; de brev, i vilka han talar om erbjudanden från olika organ, år visserli– gen något senare, men han nåmner dår, att han redan forut har mottagit dylika forslag. Det kan tånkas, att han vill stårka sin egen motståndskraft i detta låge genom att fram– stålla sin hjålte som olåmplig for journalistyrket; kanske år det också den politiska journalistiken han sårskilt vånder sig mot, vilket skulle motsvara hans allmånna hållning under dessa år.»
Konklusjon: Uten kjennskap til teksten kan Jonas Lies «syfte med stycket inte klart skonjas». Kanskje han bare har villet utnytte «sina personliga upplevelser till en dramatisk situation»?
Nå foreligger altså teksten. I tillegg har vi fra teatehold fått et oppslag: Kanskje har disse personer, og da i særlig grad «Klubbens» medlemmer, i Christiania en tilknytning til livet hvorfra det ved teateroppførelse kunne falle «et stærkere Virkelighedsskjær».
Med det som utgangpunkt kan det være vel verd å hente fram den erindringsskisse Jonas Lie skrev til Ibsens syttiårs– festskrift i 1898. Den gir et bilde av «et eget Milieu» som Ibsen omkring 1860 «færdedes i, en Kreds af forskjelligartet aandsinteresserede mere eller mindre Bogmen nesker. De traf sammen paa Paul Botten Hansens reol– og bogopfyldte to Værelser, hvor Illustreret Nyhedsblad redigeredes, eller inde paa L’orsas Kafé eller nede i Peters Restauration, «Petri Kirke» hvor Satire og Sarcasmer gaves bærende Vinger af holbergske Sprichworter og Citater.»
Etter hvert som Jonas Lie var blitt «intimere indforlivet» i denne krets, slo det ham «i hvor høi Grad Henrik Ibsen var afholdt og respekteret, og hvorledes han igrunden var det stille Centrum i Kredsen». Samtidig skilte han seg ut. Vel kunde han ved et glass øl spasende delta i den vanlige drøftelse av dagens begivenheter, pro og kontra, eller med særlig interesse en eller annen alvorlig kriminalsak. Men når en så kom til det som dannet handlingens utgang, dens «sidste Akt», da «springer han pludselig fra alle mulige borgerlige Rimelighedshensyn og vækker Forbauselse og Gru ved med sand Nydelse at arrangere for dem en koldt beregnet, bloddryppende dramatisk Slutning.»
Man «stirrer uforstaaende paa ham. Der sidder pludselig en anden, – Kunstneren, Dramatikeren i fuld skabende Lidenskab!»
Og det var ikke bare Ibsens «mest begavede og paalide– ligste Venner» som måtte melde pass når dramatikeren slo til for fullt. Jonas Lie var selv i nøyaktig samme situasjon. Og merk nå hvordan erindringsskissen fører oss rett inn i miljøet i «Udmeldt af Klubben»! «Jeg erindrer, at han under en lille Collation i Petri Kirke tog mig tilside og betrode mig endél af Planen til et Skuespill. Det var særlig Effektscenen i sidste Akt, han dvælede ved, – hvorledes netop i det Øieblik, Champagnen føres skummende til Læberne, Glasset igjen tages bort! – Tanken forbløffede mig; jeg var ikke Dramatiker nok til at paaskjønne Effekten.»
I Jonas Lies skuespill er det Digteren Schnelle som står for denne effekt: «Tænk Eder engang Helten og Heltinden! Netop som det skummende Bæger sættes til Læben – tager jeg det bort! Det er en Udgang, som man skal lede efter Magen til – hvad? – rent ud rystende!»
Her åpner det seg unektelig interessante perspektiver. «Udmeldt af Klubben» ble skrevet i tidsrommet november 1875-mars 1876 etter at Jonas Lie i 1874 hadde vendt hjem til Christiania etter sitt opphold i Italia. Avstanden til begivenhetene, og miljøet, omkring 1860 er ikke liten. Men ikke bare Jonas Lie vendte hjem til Norge i 1874, det samme gjorde Ibsen – om enn bare for noen måneder. Til gjengjeld var disse måneder en slags gjenoppstandelse for «hollender»–kretsen. Løkke og Daae tok imot ham alt ute på fjorden. Den «gamle, trofaste Ven Henrik Ibsen» var kommet tilbake, ikke misfornøyd og bitter som dengang han forlot Norge, men «likesom forklaret og vistnok saa lykkelig som en natur som hans kan bli det». «Han hadde i alle dele den store mands præg» (Daae).
Med Daae og Løkke som Ibsens stadige ledsagere (hans «fidi Achates») bar det avsted fra fest til fest. Litt av et høydepunkt var det da eldre og yngre studenter møtte opp ved Ibsens bolig for å hilse ham. «Efter sit ønske var digteren ledsaget av hollandske venner da han traadte ut paa gaten, hvor studentene slog kreds om ham for at høre talen, som han læste op. Samme dags aften overvar Ibsen opførelsen av De Unges Forbund paa Kristiania teater, hvor han blev fremkaldt under stormende bifald» (Ording).
Jonas Lie var en våken og spent iakttager. «Ibsen er i Byen og ude i Selskaber,» kan han fortelle Bjørnson. «Jeg har talt med ham nogle Gange. Han er blevet en noget ældre Herre med Meninger og Person i sikkre Former og helt igjennem, synes jeg, yndende de Bismarckske Samfunds– og Disciplinærtheorier, hvilket han jo maa have Lov til, saameget han lyster. Der er Conseqventse deri som i hans Digtning. Som Politiker vilde han blevet Fanatiker.»
Attesten har neppe bedrøvet Bjørnson. «De Unges Forbund», som Ibsen ble hyldet for på teatret, var for Bjørnson et overfall – på ham selv. Og hva «hollenderne» angår, så hadde han etter å ha lest «Brand», slynget ut denne advarsel til Ibsen: Hold deg borte fra denne flokk! Selv om Røde Lie og Friele var mest «forskrækkelige i Omgang», var heller ikke Botten Hansen borte, «med sin Prosa og sin Ondskab (sammen med meget Godt og Dygtigt, som vi aldrig skulle glemme ham), Ernst Sars med sin forunderlige Svaghed, paa samme Tid som han opløser Alt i Atomer, Birkeland, som er en Jurist og en Fanatiker, det farligste Udyr, jeg kjenner, – de savne tilhobe det Allervæsentligste, sund grej Menneskelighed De ere en Bande Theoretikere og Spottere, men uden al Produktivitet, thi den giver kun hin Gemyttets
Fedme, hin Menneskets Sundhed og Formue, som er det Eneste vort magre Land, med sin tynde Kritik, sin skarpe Nordenvind trænger til.»
Det er da en slags «arbeidshypotese» i denne Etterskrift at «hollender»–kretsens «gjenoppstandelse» ved Ibsens besøk i 1874 har slått en slags bro over til begivenheter femten år tidligere og har bragt Jonas Lie til å fordype seg i visse hendelser, visse personligheter og et interessant, men slett ikke uproblematisk, klubbmiljø som satte sitt preg på kulturlivet i Norges hovedstad i tiden omkring 1860.
Men skuespillet er skrevet ved midten av 1870–årene. På det tidspunkt var Jonas Lies egen stilling langt fra uproblematisk. Så sent som i 1884 kan Lorentz Dietrichson sende Lie dette budskap: «Jeg var igaar tilsagt til Taffels hos Hs. Maj. Han nærer en Godhed for Dig, hvoraf Du har Ret til at være stolt; thi jeg kjender Kongen saavidt godt, at jeg tør udtale hvad Du ved, at en retsindigere, ædlere og kjærligere Natur skal Du ikke finde i vort Land. Trods alt det Alvor, som i disse Uger formørker hans Horizont, har han Dig tydeligvis netop nu særlig i Tanker.»
Det som på dette tidspunkt formørket kong Oscar IFs horisont, var de politiske begivenheter. Og budskapet lød: Det er synd at Jonas Lie ikke er hjemme. «Vil Du skrive ham til og opfordre ham til at komme hjem!» Og gjentatt: «Vil Du bede ham fra mig, at han snart maa vende hjem!» Om det var noen «special Anvendelse» av Lie kongen hadde i tankene, sier Dietrichson at han ikke visste. Hovedsaken er likefullt klar: Det var hjemme Jonas Lie skulle gjøre sin gjerning.
Det ville imidlertid ikke Jonas Lie: «Hver Tidens Idé, som slaar mig, alt stort og skjønt, jeg møder, kan jeg her uhindret helt ud forfølge og tilegne mig for min Udvikling, og det, man først og fremst lærer af, er just selve de store Forholde. Og saa nu ombytte dette med vort Hvepsebol fortiden af en Hovedstad! – give mig ind i Forholde, hvor jeg risikerer at maatte gaa vaer om min saa længe tilvænnede kjære Meningsfrihed og faa alle Smaahensynene paa Nakken. Ibsen sagde mig engang, at ingen havde noget Begreb om, hvad hans Venner havde kostet hans Digtning.»
Det er på bakgrunn av Jonas Lies situasjon omtrent ti år tidligere – dengang «Udmeldt af Klubben» ble skrevet – at såvel kongens initiativ som Lies avslag må vurderes.
Fyldigere enn det kan gjøres her, er disse «Gjærningens Aar» skildret i Erik Lies biografi: Jonas Lie har i det opptrekkende politiske uvær i 1870–årene langt på vei vært kong Oscars mann. Venstre hadde de litterære navn, høyresiden ingen. Det gjaldt derfor å trekke «den elskværdige, i Publikum saa afholdte Jonas Lie over til sig». Ved alle «mulige og umulige Anledninger» ble han anmodet om og oppfordret til å skrive «alskens Vers og Digte – ikke mindst til Ære for Kongehuset. Jeg husker saa godt, hvergang en af Hoffets livréklædte Funktionærer kom med den trykte Indbydelse til at indfinde sig paa Slottet. Vor gamle Pige, Rønne, kom da gjerne springende ind i Stuen og raabte: «Her er Bud fra Kongen, om Di vil spise hos’n!» En vårnatt i 1878 kom Lie også hjem fra slottet og fortalte at kongen hadde tilbudt seg å være behjelpelig med å få hans store, trykkende gjeldsbyrde betalt. Helt til ut på morgensiden drøftet Lie og hans hustru dette. Det var særlig hun som talte imot. Og svaret kongen fikk, var at Lie nok ble kvitt gjelden, men han ville «føle sig bundet paa et andet Vis – og en Kunstner maatte føle sig fri, hvis han skulde kunne øve sin Gjerning helt ud. «Naa, saa slaar vi en Streg over den Sag!» svarede Kongen utaalmodig og vendte sig.»
Samme år forlot Jonas Lie Christiania – og Norge. Først med standkvarter i Tyskland, siden i Paris. Og da han til slutt – i 1906 – vendte hjem for godt, var det ikke til Christiania, men til sin ungdomsby Fredriksvern. Da ble også hans gjeldsbyrde avviklet.
«Udmeldt af Klubben» er et lystspill. Det utelukker selvsagt ikke politiske motiver! «Die Journalisten» av Gustav Frey– tag, eller «De Unges Forbund» av Henrik Ibsen, er utmerkede eksempler på det. På bakgrunn av det historiske riss som ovenfor ble gitt, skulle en ha all mulig grunn til å vente slike utspill også fra Lies side.
Her er det imidlertid nødvendig å gå varsomt fram: Et av nøkkelordene i stykket er «spissborger». Det er fortsatt et ord som er i vanlig bruk på den tid stykket ble skrevet. I Jonas Lies diktning får det også en renessanse i 1890–årene. Men dets basis som kulturord ligger i en tidligere epoke. Nærmere 1860 og da fortrinnsvis i strømninger som da ebber ut: I senromantikkens studenterliv, og dens komedie («Studenterkomedien»), er det i rik blomstring.
Enhver studenterkomedie må, skriver Henrik Ibsen i sin artikkel «Asylet paa Grønland» først i 1850–årene, nødvendigvis «udvikle den samme Grundidee, nemlig Fremstillingen af det Aandige, repræsenteret ved Studenten, i dets Brydninger med det Ikke–Aandige, der her maa fremtræde som Spidsborgerlighed».
I komedien er denne «Spidsborgerlighed» skildret «i sande og naturlige Træk; den indskrænkede og fjottede men dog godmodige Borgermand, ligesom ogsaa hans veltalende Ægtehalvdel ere Figurer, hvortil Originalerne ikke ere vanskelig at opdrive».
Jonas Lie skriver ikke «Studenterkomedie». Konfrontasjonen i «Udmeldt af Klubben», hvor spissborgeriet, eller det som kalles spissborgen, støter sammen med representantene for det åndfulle, den er imidlertid på sett og vis støpt over samme lest. Bare med den helt vesentlige forskjell at hos Jonas Lie seirer «Borgermanden»! Og det dreier seg ikke om bagateller i lystspillet. Det er lystspillets sentrale motiv – mønstringen av ulike livsformer, ulike livsmål.
Styrken i det kommer alt til syne hvor «Digteren» (i fullt samsvar med Lies Ibsen–erindring) bringer inn momentet med champagnen. Det er også her dramatikerens beste kort (selv om han for anledningen frister en slags forvisning i «Epos»). Men den som reagerer, er ikke litteraten (som ikke er «Dramatiker» nok, slik det lyder i erindringsskissen) – men nettopp den som kommer utenfra: «Spiessbiirgeren» med det «gode Hode», den sunne sans, og med bena solid plantet i det praktiske liv – papirfabrikanten.
Faller det kanskje nettopp over dette «et stærkere Virke– lighedsskjær» fra livet i Christiania? Og har det igjen forhold til «Klubben»?
Noe av det mest rammende i Bjørnsons dom over hollenderne er, skriver Francis Bull, dette at de var «uden al Produktivitet». Om den ene etter den annen heter det at de lider av usunn selvkritikk og ikke har evne til å samle seg om store oppgaver, at de stykker sitt talent ut i spredte artikler og bemerkninger og søker trøst for sine skuffelser og sin mangel på produksjonsevne med kritikksyke overfor enhver som fikk noe arbeid fra hånden.
Til gjengjeld var det andre i Christiania nettopp på dette tidspunkt som i høy grad hadde evne til produktivitet. Norges hovedstad var i ferd med å utvikle seg til den driftige handelsby den siden har vært. En rekke bedrifter og «handelshus» ble til. I året 1874, da Jonas Lie vendte hjem fra sitt utenlandsopphold, kunne en av byens stoltheter, Myrens mekaniske verksted, feire sitt 25års jubileum med stor tilstelning og omtale i byens aviser.
Fra beskjeden verkstedbedrift, satt i gang ved Øvre Foss i 1849, til anlegg ved vannfallet «Myren» året etter (da «optoges Svogeren Knud Dahl i Firmaet») og fram til jubileumsårets omfattende maskinproduksjon med eksport til en rekke land – det er en «praktisk Bedrift» beskrevet i journalistenes mer nøkterne språk.
Og som Sivert Langholm har vist i sitt foredrag: «Ver– densdannelse og Velstand» (Det Norske Videnskaps–Aka– demi 1980) er det ikke sjelden driftige innflyttere fra de mindre byer ved Christiania–fjorden som har satt sitt preg på denne rike vekstperiode. For det annet er familie–inn– slaget i dette bedriftsliv ganske omfattende.
Om en av disse mindre byer – Holmestrand – har Jonas Lie selv skrevet: «Det var fornemmelig tømmerhandelen paa Holland, som i sin tid skabte byens opkomst og gav ogsaa den sit indfødte patriciat af konsuler og redere, der sad i en efter forholdene nok saa pen gammelborgerlig velstand med slægtsforbindelser indvævet i kystens øvrige handelsfami– lier.» Her møttes «en fin og ædel dannelse hos kvinderne» med «dygtighed hos handelsherrene». Men «nu har det liv pulseret ud».
Jonas Lies Harriet Backer–skisse er fra slutten av 1880–årene og da var vel det riktig: Det var blitt en del av «de forrige generationers historie». I tiden omkring 1860 var forholdet imidlertid et annet: Nettopp fra Holmestrand, og slekten Backer, kan Langholm hente rikt stoff til belysning av sitt hovedemne. Paul Backer som kom til Christiania i 1850–årene fra Larvik, ble sendt nettopp til Holmestrand for der å bli lært opp av sin grandonkel som drev med både forretning og skipsbyggeri. Og det var til Christiania han skulle: «Vi merker at hele slekten står bak og legger opp til den unge Pauls karriere i handelen.» Også når det gjaldt det rent økonomiske, har han hatt slekten i ryggen. Han eide huset i Kongens gt. hvor han åpnet forretning og kjøpte det i forbindelse med en arv. En annen gang låner han penger av en slektning som er skipsreder. «Han var også gift med en slektning, og hun var datter av Holmestrands angivelig rikeste mann.»
Med skuespillets Howitz–familie in mente, hvor «Svigerfarens» skipsbyggeri i småbyen og «Svogerens» handelsvirksomhet i hovedstaden er et såvidt sentralt trekk, er det også verd å merke seg at denne overflytning til de større forhold i Christiania straks har åpnet for stor bredde og rikere initiativ: «Sin vane tro satset Backerne på mer enn bare kjøpmannshandel, når de nå søkte til Christiania. En nærliggende næringsgren som må nevnes særskilt, er skipsfarten. Dette er tidsrommet da hovedstaden bygger seg opp som sjøfartsby. Mange av de nye spesialhandlerne ble også skipsredere – mer spesialister var de ikke. Steen & Strøm drev f.eks. som skipsredere i mange år. Her hadde de som kom fra sjøfartsmiljøene i kystbyene, klare fortrinn – i det minste i form av innsikt og kontakter.»
Slekten holdt også sammen når det gjaldt valg av bosted: i Kongens gate holdt Backerne til. Paul Backer, «husfader og handelsborger», med kone og to sønner, tre handelsbetjenter og fire tjenestepiker, i nr. 31. I huset ved siden av, 29, Niels Backer, også handelsmann – med fire døtre hvorav to (Harriet og Agathe) senere skulle bli ikke helt ukjente navn! Ellef Thurmann, en tredje kjøpmann fra
Vestfold, har også vært innom huset i Holmestrand, og holdt til i nr. 24, mens Wintzents Thurmann Ihlen i nr. 1, «Grosserer», var født i Holmestrand og tremenning av Paul Backers kone.
Det er dynastiet. Mot den bakgrunn skulle det kanskje, når vi igjen flytter over i lystspillets familiemønstring, kunne falle en smule forståelse på den arme Henrik Hjort som ved første akts avslutning utbryter: «Hvad? – vi skulde begynde med at gaa ud Søndag Middag til Familjen? – Søndag og Thorsdag – hvad? Og saa de igjen Tirsdag og Fredag hos os – regelmæssigt – indtil alle Parter blir gamle og graa; – man ved udenad, hvad man faar baade af Passiar og Mad. – Er det ikke saa, det gaar til? Vi skal lade os bergtage af den saakaldte Familje–Omgang? (:Elskværdigt:) Nej, min Kjære! – dette er nok af den Slags Sager, som vi faar offre, om vi ikke vil blive, hvad vi selv saa vittigt kalder, en Spidsborgerkone!»
Dermed er igjen spissborgeriet bragt inn i denne karakteristikk. Det Sivert Langholm har villet med sin sosialhistoriske skisse, er «å illustrere noen aspekter av ressursoverføringene, både åndelig og matrielt, fra småbyene til Christiania dengang Christiania ble storby. Sagt med litt store ord er dette en del av spørsmålet om kapitalens og kunnskapens kilder ved framveksten av den moderne kapitalisme. Det er også en del av spørsmålet om det sosiale grunnlag for det norske åndsliv på 1800–tallet, og om sammenhengen mellom økonomisk historie og kulturhistorien.»
Jonas Lies intensjoner – når det gjelder lystspillet «Udmeldt af Klubben» – har unektelig ligget på et annet og noe lavere plan. At det nettopp skulle være i papirmøllen at Henrik Hjort og familie skulle finne en økonomisk sikret framtid, ville neppe ha overbevist mange omkring 1876. Ved overgangen til 1870–årene var de faktisk på vei ut (Fis– kaa), selv om vinhandelen blomstret.
Hovedoppslaget, «praktisk Bedrift», blir imidlertid fortsatt stående: Jonas Lie skriver ikke sitt lystspill utelukkende til «Underholdning». Hans verdimønstring er klar.
Christiania Theater har ikke hatt større tro på, og bruk for, «Udmeldt af Klubben» enn hovedscenen i København. Det mulige «Virkelighedsskjær», fra «Tilknytning til Livet» i Christiania som Molbech er inne på, kan iallfall ikke ha falt positivt ut for Jonas Lie og hans forsøk uti teaterdiktning. Hartvig Lassen, teatrets sensor, gjorde det privat klart for Lie at stykket ikke hadde «dramatisk Effekt nok til at gjøre Lykke ved Opførelse». Det er en dom som vel i hovedsak svarer til Molbechs argument. Mot den har Jonas Lie, med sin manglende teatererfaring, selvsagt ikke hatt meget å anføre.
Men har han «forsøkt seg» overfor Lassen, så kunne han vel ha pekt på at nettopp Christiania Theater, og det med Lassen som oversetter, midt i november 1874 (det er just da Myren verksted feirer sitt jubileum!) jo hadde satset på et fransk stykke som slett ikke var preget av «dramatisk Effekt». Ikke bare var her tidligere franske lystspills «lar– moyante eller sensationsvækkende» opplegg, med tilbehør av «farlige» konflikter, erstattet med alvoret i «sandere Livsbetragtning» (Morgenbladet). Manglende «dramatisk Bevægelighed», og manglende «Originalitet i Karaktertegningen» (Dagbladet) til tross fikk stykket en «interessevækkende» oppførelse på teatret.
Det skyldtes selvsagt ikke minst teatrets skuespillere (Johanne Juell, Reimers, Selmer, Klausen m.fl.). Men også stykkets «livlige og lette Dialog». Og ikke minst «den moralske Tone, der gaar gjennem Stykket. Dets Tendents er at vise, hvor tomt og fortærende dens Liv» blir, som utelukkende lever «for at more sig» uten «at tage sig noget virkeligt Nyttigt fore» (Aftenposten).
Stykkets mannlige hovedpersoner, som har vært rike nok til å kunne leve «for sine Luner» og har ført et «temmelig stormende Liv» i Paris, kommer begge til «Erkjendelsen af Nødvendigheden af at blive nyttige Medlemmer af Samfundet; de opgive den larmende Ungkarlestands Glæder, gifte sig og begynde en praktisk Bedrift. Moralen synes næsten at falde lidt spidsborgerlig; men Behandlingen er dog, som allerede bemærket, livlig og tiltalende.»
Jonas Lie ville også kunne ha pekt på at kritikerne (bl.a. i
Christiania Intelligentssedler) hadde oppfattet Edouard Cadols stykke «De Unyttige» som en reaksjon mot tidligere retninger i fransk lystspill, «der selv hvor den optraadte med Satiren skarpt rettet mod Samtidens Brøst og Mangler, dog næppe kunde siges at være ganske ubesmittet af den Tids– aand, den revsede.» I motsetning til «Umoralitetens falske Idealisme» har Cadol søkt å vise «det Berettigede i den Poesi, der ligger i Pligtopfyldelsen og Arbeidet for Familie og Hjem, og antager end Forfatterens Ideal et noget spidsborgerligt Præg, saa er dog ialfald hans moraliserende Tendens sund og sand.»
Gjaldt ikke dette – kunne Jonas Lie til avslutning ha bemerket – i høy grad også hans eget stykke? Og var ikke denne «moraliserende Tendens» nettopp i samsvar med de prinsipper Christiania Theater under Ludvig Josephsons (og Lassens) ledelse satte høyest?
Som dramatiker har imidlertid Lie resignert. Egentlig fant han seg vel aldri helt til rette med teatret – tross «Gra– bows Kat» og «Lindelin», som hadde en viss suksess. I Christiania– og kunstnerromanen «Thomas Ross», som han nå tok fatt på, kan en vel også skimte noe av hans reaksjon. Også der står hovedpersonen overfor en flokk «Venner» som representerer et kulturmiljø i tiden. I romanen er imidlertid konflikten mer bestemt: Thomas Ross er dramatiker, har sine venners og sin «Tids» nye smak, den europeiske, realistiske – og lider nederlag i teatret. Så er han til slutt vel i havn, i ekteskap med den kloke, konservative Katharina Linstow og også med sin framtid økonomisk sikret.
Så ideologisk orientert er ikke lystspillet. Til gjengjeld peker det framover i Jonas Lies utvikling – mot modnere, mer personlig diktning. Ikke bare mot «Onde Magter», «Niobe» og «Faste Forland». «Udmeldt af Klubben» handler også om «Et Samliv» – eller som Henrik Hjort uttrykker det: «Det er . . . som om Stuen har faaet et andet Skjær! At leve virksomt og kraftigt, med fuldt Ansvar, er en stor . . . uendelig rig Ting – det forstaar jeg nu!»
Kanskje er det de klareste signaler fra Jonas Lies atelier.
Kjbhvn. d. 3 Octbr.
Kjære Ven, Hollænder!Jeg uværdige, som i denne Tid har den Bestilling at være en af dine mange Spioner, kan bringe den glædelige Efterretning, at det har lykkets mig at skaffe Dig et Separataftryk af Rasmussens Afhandling om Holberg – noget, hvorover jeg naturligvis ikke er lidet stolt. Forresten naar jeg skal være sandfærdig, maae jeg tilstaae at det ikke kostede mig syn– delig Umage (navnlig blev det ikke nødvendigt at gribe til de «ulovlige Midler», hvilke Du imidlertid heller ikke nøiere havde angivet). Prof. Rasmussen erklærede endog, at han «i lang Tid havde tænkt paa at sende Dig et Exemplar, men, enten maa dette være mindre nøiagtigt, eller saa maa Prof. Rasmussen ikke være nogen rigtig Hollænder; thi ellers vilde han kjende dette flegmatiske Folkefærds heftige Længsel efter Separataftryk altfor vel til at han kunde troe, det gik an at «tænke» længe paa en saadan Ting. I ethvert Fald haaber jeg at Separataftrykket ikke vil smage Dig mindre vel for det.
Prof Rasmussen har desuden af egen Drift tilstillet mig et Separataftryk af sin Afhandling som Saxo Grammaticus – begge ere forsynede med et eget Titelblad, ubeskaarne o.s.v. Hvilke Prydelser for Stamhollænderiet: Naturligvis undlader jeg ikke at forvente i Betragtning af min Andeel i disse nye Erhvervelser, at jeg vil faae en hædrende Omtale i det Hansenske Bibliotheks Historie, som f. E.: blandt Hollænderens mange Hjælpere har Sars indlagt sig en ikke ringe Fortjeneste navnlig i Retningen af Separataftryk med eget Titelblad.» Med Hensyn hertil kunde det maaske ikke være afvejen at Bibliothekets Historiegraf Daa erholdt dette Brev, for at han kunde indlemme det som et origin. Act– stykke blandt sine Samlinger til det vordende Værk.
Wegeners Afh. om Engelstoft skal jeg med største Lethed kunne skaffe Dig et Aftryk af; men jeg agter ingenlunde at henvende mig til Forf. selv, da jeg har hørt at han skal have et Horn i Siden til Dig paa Grund af din uforsigtige Omtale af hans berømmelige Verk om Abrahamstrup. Men der er mange Veie at gaae paa og Du kan allerede betragte Dig som Eier af bemeldte Afh. i særskilt Aftryk (:for noget eget Titelblad vil jeg ikke indestaae:) –
Jeg har gjemt de tvende Kostbarheder i en égen Skuffe med adskillige Lag Papir baade over og under og agter at tage dem med mig, naar jeg reiser herfra; men, skulde du ønske Dit Liggendefæ tilsendt med en tidligere Leilighed, faaer Du skrive derom. Ligeledes troer jeg at Du bør skrive til Prof. Rasmussen. Han vil, som jeg troer, ikke føle sig lidet smigret derved og det er jo et Bekjendtskab, som kan indbringe et og andet. Han er desuden din Collega og Med– hollænder og Hollænderne udgjøre en Nation for sig, der bør holde saa meget nøiere sammen som de egentlige staae udenfor det øvrige menneskelige Samfund. Som Du veed, hedder det hos Holberg: «Er Matrosen min Næste? han er Fanden og ikke min Næste, han er en Hollænder.»
Hils alle gode Venner og alle Rigsarchivets Medlemmer, med Undtagelse af Literaten Siegvard Petersen, der som jeg hører skal være Forfatter af en Deel grubende Anfald paa Nord. Conv. Lex. og navnlig mine Artikler deri, som have staaet i Morgenbladet. For Moro Skyld vil jeg svare derpaa og sender med det første afsted et Indlæg i denne for Nationen saa vigtige Sag.
Din Ven og Spion E. Sars.
Tittelsiden og nesten hele fjerde akt er skrevet med Jonas Lies hånd; resten av manuskriptet er skrevet av Thomasine Lie. Det utgis her uten noen form for justering; inkonsekvent ortografi er beholdt. Tre betydningsfulle strykninger må nevnes. S. 15, 1. 8: Busk «(:der imidlertid har nippet til sit Glas siger uden at vende sig, idet han nikker didhen:)». S. 40 mellom 1. 23 og 24: (:Tceppet falder:)». Og samme manusside, her s. 41, 1. 2. «Er han meget mærkelig. Det var ham vi læste den stridbare Artikkel af hjemme i Lysthuset. Jeg husker endnu de Linjer. Han vovede at sige dem lige i Øjnene: (:med et pathetisk Udtryk:) «at der ikke gaves en eneste virkelig Mand i hele vort Land, at Halvhed, Viljeløshed, Accord og Upersonlighed – det er hvad vi har og anderledes blir det ikke, før Enhver træder til helt og fuldt med Livet som Insats.» I parentes har utgiveren på grunn av defekt sisteside i manus gjort en tilføyelse.
I Etterskrift har utgiveren delt opp den danske sensors uttalelse i avsnitt. Datering av Sars5 brev 1859 er skjedd etter avisgjennomgang: De anonyme angrep på Nord. Corv. Lex. er fra september dette år. Oddbjørg Borchgrevink har skrevet av manuskriptet for denne utgave.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Jonas Lies skuespill Udmeldt af Klubben ble utgitt i 1983 etter å ha blitt funnet i Gyldendal Norsk Forlags arkiver. Sannsynligvis er skuespillet skrevet i 1876, men det ble verken antatt ved teatrene i Danmark eller Norge.
Det er vanlig å se dramaet i et selvbiografisk lys. Hovedpersonen må av økonomiske grunner legge drømmen om å bli journalist til side og heller ty til en mer praktisk løsning, noe man kan gjenkjenne fra Jonas Lies egen ungdom. Grunnen til at stykket ikke ble vurdert som godt nok til en teateroppsetning, var at man mente at det manglet handlingsdrivende konflikter, og ble for novellepreget i formen. Deler av manuskriptet er ført i pennen av hans kone Thomasine Lie, som han hadde et nært samarbeid med.
Les Hans Midbøes etterskrift
Jonas Lie regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie og den moderne romanens far i Norge. Han har dessuten hatt stor betydning for utviklingen av romansjangeren i Norden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
