Fire skjønnlitterære fragmenter

av Sigrid Undset

Liv Bliksrud: Etterord


Medisinstudier og røde silkesko

Fragmenter av Sigrid Undset om ungdom og kjærlighet

For lesere av Sigrid Undsets verker virker disse hittil ukjente fragmentene merkelig velkjente. I dem drar man kjensel på motiver, miljøer, stemninger og diskusjoner fra hennes tidligste romaner og noveller, hvor skildringene er lagt til de strøk i Kristiania hun selv hadde bodd i og kjente som sin heimstad. Undset skriver for det meste om unge kvinner, som prøver å komme til rette med livet og kjærligheten i den nye og urbane kulturen som vokste frem i det nye århundret, en kultur som har fått betegnelsen modernitet. I dette tidsrom var det særlig kvinnesaken som dominerte aviser og debatter. Undsets holdning til denne «saken» var kritisk, men ambivalent. I likhet med kvinnesakskvinnene hyllet hun arbeidslivets velsignelser og var glad for at kvinnene kunne velge å forsørge seg selv fremfor å inngå kjærlighetsløse ekteskap. Men hun var skeptisk til politiske tiltak som fremmet lettere adgang til skilsmisse og ugift samliv og til ideen om likestilling mellom kjønnene. Kvinnenes mer eller mindre frivillige løsrivelse fra hjemmet betraktet hun som et skritt i retning av et effektivitetssamfunn der de svakere gruppene, barna og ikke minst de eldre, etter hvert var nødt til å bli en belastning for det voksne og sterke individs selvutfoldelse.

Tidligere enn de fleste så hun at hele dette sakskomplekset var noe som grep dypt og skjebnesvangert inn i de sosiale strukturer, og det var da også kvinnesaken som drev henne til å skrive sin første avispolemikk (Krane 1970, 138). I samtidsdiktningen danner de spørsmål som kvinnesaken reiser, sentrale tematiske elementer. Langt på vei gjelder dette også de fire fragmentene som er vårt emne.

Fragmentene er episke, det vil si fortellende tekster. Som Ellisiv Steen fremholder, var Undset en utpreget episk dikterbegavelse: «Som det kraftige, selvhevdende menneske hun var, måtte den form hun skulle bruke, ha plass til henne selv. Den episke situasjon, med fortelleren som det autoritative, belivende og styrende midtpunkt har passet hennes temperament langt bedre enn lyrikerens ensomhet og dramatikerens anonymitet» (Steen 1969, 38). Undset gjør variert og fleksibel bruk av fortellerens rolle – fra å tre åpenlyst frem i selvbiografisk preget jeg-form til å trekke seg tilbake som en mer eller mindre synlig styrende instans, som formidler stoffet i tredje person gjennom de diktede personers tanke og tale. Hun beretter mest i verbets fortidsform, preteritum, men gjør også bruk av dramatisk presens. Ved dette øker spenningen og leserens nærhet til personene, fortellingen nærmer seg dramaet (Steen 1969, 40). I fragmentene er alle disse ulike fortellergrepene representert.



Mathea-fragmentet

Fragmentet kan karakteriseres som en portrettstudie av den 20-årige Mathea, fortellingens hovedperson. Teksten gir holdepunkter for at handlingen utspiller seg i de første årene etter århundreskiftet 1900, ca. ti år før nedskrivingstiden.Matheas samling med dikt av Shelley er forsynt med en dedikasjon fra en engelsk venninne, som hun har bodd sammen med på en kostskole i Hannover. Den er datert «February 1897». Handlingen utspiller seg noen år senere. Da var Sigrid Undset omtrent på samme alder som Mathea. Sammenfallet er neppe tilfeldig. Det er visse likhetstrekk mellom den fiktive skikkelsen Mathea og den unge Sigrid Undset selv, noe som synes å tilføre dette fragmentet en særegen personlig dimensjon.


Handling og fortellerforhold

Fragmentet skildrer moderne Kristiania-ungdom tidlig i 20-årsalderen. De utgjør en privilegert gruppe av selvbevisste studenter og sporty unge damer som går på ski, snakker sjargong og røyker sigaretter. I sentrum står professordatteren Mathea Askerud, omkranset av brødrene Kaare og Leif og vennen Ove, som hun er vilt forelsket i. Forelskelsen er ikke gjensidig, og mye plass er viet hennes utilfredsstilte kjærlighet til og lengsel etter Ove. Mathea vil gjerne studere medisin, men får ikke lov av faren og må fortsette å bo hjemme hos foreldrene.

Teksten starter med å signalisere både det moderne og frigjorte i ungdomskulturen og Matheas underlegne posisjon i forhold til brødrene. Den åpner in medias res, her midt i skiløypa, med Kaares bråkjekke replikk til Mathea: «’Ja her kommer du til at dætte lidt faderli’, kjærring –’ sagde Kaare til sin søster.» Så setter han utfor den bratte og isete bakken, og «[v]æk var han». I neste øyeblikk entrer Mathea romanens scene, stillferdig og med vidåpne sanser for naturen og dens skiftende uttrykk. Hermed flyttes fokaliseringen fra fortelleren over til Mathea. Leseren gis adgang til hennes tanker og drømmer, og tankereferatet blir tekstens mest dominerende fortellerform. Ingen av de andre personene får slippe til med sitt indre liv. De blir skildret utenfra med større eller mindre ironisk distanse, dels av Mathea, dels av fortelleren. Disse to perspektivene glir ofte over i hverandre og tydeliggjør at forfatterens fulle og hele sympati ligger hos Mathea.

Skituren, som foregår en søndag på senvinteren, etterfølges av en trivelig søndagsmiddag i professorhjemmet, hvor Ove er gjest. Etter måltidet har de unge en litterær diskusjon om kjærligheten. Den utgjør et tydelig tematisk innslag i teksten. Her gjenkjenner man den unge Undsets lesning. Kaare leser Laxdøla saga og er betatt av middelalderens nådeløse og skjebnetunge syn på kjærligheten, mens Ove har størst glede av hedonismen og ekteskapssatiren i Heines Buch der Lieder. Mathea finner erotikken i Buch der Lieder opprørende, men hun elsker Heines glødende opprørsvilje og frihetspatos – «naar han bare var mand mellem mænd». Hun vil gjerne forklare denne siden ved Heine for Ove, men han er ikke interessert. Matheas kjærlighetsdikter er den engelske høyromantikeren Shelley,om Heine og Shelley, se Redegjørelse for manuskriptene som hun nyter i opphøyd ro på sitt værelse. Samme ettermiddag ber Mathea faren om at hun får studere medisin istedenfor broren Kaare, men faren tar henne ikke på alvor: «’Nei se og bli gift du, barnet mit,’ sagde professor Askerud og lo».

Neste sekvens skildrer Mathea etter et ball, hvor hun er blitt oversett av Ove. Moren, som forventningsfullt har ventet på datteren halve natten, får en nøytral beretning om ballet, men da Mathea blir alene, gir hun fortvilelsen fritt utløp. Avslutningsvis fortelles det om Leifs forlovelse. Mathea synes broren oppfører seg latterlig, og finner det pinlig når han så åpenlyst kjæler for sin utkårede. Imidlertid har hun et utmerket forhold til Kaare. Mathea går med ham på forelesninger og stenograferer for ham. Kaare studerer filologi med liv og sjel og har store vyer om fremtiden. I hans idealisme speiler Mathea seg selv: «han skulde bare ane, hvor hun forstod det ud og ind». Det er et karakteristisk trekk ved Mathea at hun har bedre kontakt med unge menn enn med jevnaldrende kvinner, som hun finner jålete og tåpelige.

Når hun ikke får studere medisin, vil hun gjerne få en jobb som kontordame og lærer seg derfor stenografi. Men for foreldrene er lønnet arbeid ikke fint nok. Mathea skal «gå i huset». Likevel er hun for fin til å gjøre husarbeid. Hennes eneste alternativ er å perfeksjonere seg i den typen ferdigheter som på Camilla Colletts tid ble kalt «fruentimmernettheter».Fruentimmernettheter betegnet (finere) ferdighet som ikke gir inntekt eller er direkte nyttig, utført av kvinner fra de øvre samfunnslag (NAOB). Jf. Camilla Collett: «[Moderen] havde vænnet sig til ikke at have synderlig Nytte af Amalie, der tilbragte sin Tid mest med de såkaldte Fruentimmernetheder, med at male i Vandfarve og imellem klimpre lidt på en Guitar.» (Collett 1879, 239) Fragmentet toner ut i Matheas resignasjon over sin kvinneskjebne: «Saa hun havde igrunden ingenting at gjøre, andet end øve paa pianoet og brodere –.»


«hun var af dem, man aldrig saa paa»

Som professordatter hører Mathea hjemme i Kristianias øvre middelklasse og lever i romsligere økonomiske kår enn de typiske Undset-heltinnene. De er fattige og foreldreløse og må spinke og spare. Man stusser imidlertid over at den meget navnebevisste Undset har gitt Matheas far et så lite «kondisjonert» navn som Askerud.Undsets heltinner av kondisjonert herkomst har navn som Benneche, Hirsch, Hammer og Winge. Navnet signaliserer klart at professoren kommer fra landet, og da ikke fra noen storgård.Om navnet Askerud skriver professor i navnegransking ved UiO, Kristoffer Kruken: «Namnet Askerud (i litt varierande form) finst 5–6 stader på Austlandet, dei tre viktigaste er i Eidskog, Modum og Fyresdal. Askerud-gardane er som -rud-gardar flest relativt små og ligg gjerne litt i utkanten av bygda. Som slektsnamn har Askerud derfor eit tydeleg landleg preg, der klangen av noko småbondeaktig ikkje er langt unna. I folketeljinga 1910 er 50 personar oppførte med Askerud som etternamn. Berre to av dei bur i Oslo, og ingen har nokon sosial status.[…] Askerud signaliserer klårt at professoren liksom kona kjem frå landet, og da ikkje frå nokon storgard (annleis enn f.eks. Jørgen Moe).» Brev til Liv Bliksrud, 6. juni 2018 Også fruen kommer fra et bondemiljø. Om henne heter det, nokså pussig: «Man merket fort paa fru Askerud, at hun var fra landet. Hun var stor og lys og tyk og tog sig staselig ud.» Man kan spekulere over om det her antydes et klassereisemotiv. Teksten gir ikke noe ytterligere grunnlag for det, men den gir inntrykk av at atmosfæren i Matheas hjem er konservativ og spissborgerlig.

Imidlertid skildres Mathea som klok, kritisk, klartseende og kunnskapsrik. I dette er hun på linje med skarpe og kritiske Undset-heltinner som Edele Hammer, Jenny Winge, Uni Hirsch og Rose Wegner,i hhv. «En fremmed» og «Den lykkelige alder» i Den lykkelige alder (1908), Jenny (1911) og Vaaren (1914) en gruppe som danner en slags «elite» i Undsets samtidsdiktning. Med dem deler hun også dyder som arbeidsglede og vilje til selvoppofrelse. Men Mathea hører likevel ikke hjemme i denne gruppen. For mens «elitekvinnene» er høye, vakre på en stilig, nærmest «aristokratisk» måte (Steen 1982, 48), er Mathea kortbent, korthalset og tettbygget, hun har vakre, grå øyne, men grove trekk og er hverken pen eller stygg. Matheas lodd i livet er å være den kvinne som ikke blir lagt merke til og ingen mann blir tiltrukket av. Illusjonsløst innser hun at «hun var af dem, man aldrig saa paa», og at Ove ikke engang vet «hvad farve hun havde paa øinene».

Denne erkjennelsen er desto mer smertefull siden Mathea allerede er i lidenskapens vold. Hun er ikke blant de Undset-heltinner – av typen Jenny – som går og venter på den mann hun «må elske». I den vidløftige Ove har hun alt funnet ham: «jeg elsker dig, fordi jeg maa, fordi det er kommet ind i mig i kjød og blod og krop og sjæl». Mathea brenner etter å bli hans elskerinne og hengir seg til hemningsløse erotiske fantasier.

Men for Ove kan hun aldri bli noe annet enn en god venn. På det ovenfor nevnte ballet erfarer hun at hun er sjanseløs: Ingen har så vakker og kostbar kjole som Mathea,fra Silkehuset, jf. Redegjørelse for manuskriptene og Ove komplimenterer henne for den. Men han ser bare de vakre og viltre ungjentene, som med Lizzie i spissen stiller opp i sine billige kjoler. Når han danser med Mathea, er det enten av plikt eller fordi han trenger et hvileskjær, for «Lizzie er sgu anstrengende». Mathea ville for alt i verden ha vært som en av de «anstrengende». Men for henne er det umulig å være som dem «tøvet, sød, hyggelig, koket, utækkelig, dum». Hun vet godt at hun fremstår som fornuftig og tekkelig og kaller det noe fordømt «kjærringsludder». Med innvendig jubel tenker hun på sine forbudte fantasier – på «hvad hun drømte, og hvad hun ønsket».

I Matheas tankemonolog gir Undset uttrykk for følelser og erfaringer hun kjente fra seg selv da hun var på Matheas alder. I et brev fra 1902 skriver hun til pennevenninnen Dea om sin manglende evne og manglende vilje til koketteri: «jeg kan smile smukt, men latter skjæmmer mig og danse kan jeg simpelthen ikke og kokkettere, bruge øine og denslags vilde simpelthen klæde mig avskyeligt» (Undset 1979, 74). I et annet brev morer hun seg over hvor tekkelig og bluferdig folk oppfatter henne – som når sjefen på kontoret uttaler «at frk. Undset var saa uskyldig, at han ikke turde sige ‘Faen’ saa hun hørte paa det» (Undset 1979, 122).

Undset var klar over at hun kunne ta seg godt ut og vekke menns beundring, men hun hadde en særskilt ømhet og forståelse for kvinner av Matheas type, de som gjerne vil elske og bli elsket, men som på grunn av et uheldig ytre blir nektet den elskov de higer etter. En slik kvinne er Lucy Snowe i romanen Villette av Charlotte Brontë, som var Undsets yndlingsforfatter. Lucy er den unge piken, skriver Undset, «hvis hjerte og sjæl hadde styrken til at bære den deiligste kvindes stormfulde skjæbne. Men Gud har git hende et litet, uskjønt legeme og et ansigt som ingen ser». Undset leste Brontë fra ung alder, og det virker sannsynlig at Villette kan ha vært en inspirasjonskilde for hennes såre skildring av Mathea og hennes lidenskap. Undset karakteriserte denne romanen som «den vældigste bok som nogensinde er skrevet av en kvinde […]. Netop det at ‘Villette’ er en genial bok, gjør at det blir en ulidelig smertelig bok» (Undset 1917, 326; Undset 2004, 218).


Utkast til en roman?

Som Tone Modalsli skriver i forordet, er hvert av de fire fragmentene «de første sidene i noe som kunne blitt en roman, novelle eller skisse». Når det gjelder Mathea-fragmentet, har det anlegg i seg til en roman.eller like gjerne en lang novelle. I Undsets tidligste diktning går disse to sjangrene lett over i hverandre. Fragmentet gir plass til relativt mange personer og mulighet for parallelle livsløp. Hovedpersonen er en kompleks skikkelse og tegnet med tydelige konturer. Hun er plassert i en klar episk sammenheng, og spenningen er knyttet til spørsmålet om hva som vil skje med henne senere i livet, om hun vil gifte seg eller få seg et arbeid. At Undset har lagt handlingen flere år tilbake i tid, kan være en grunn til å tro at hun har villet føre historien om Mathea frem mot sin egen aktuelle samtid.

Hva slags forestillinger hun kan ha gjort seg om Matheas videre skjebne, kan man bare gjette på. En gjetning går ut på at Mathea kunne ende opp som en av Undsets fattige skjebner, av typen Selma Brøter.tittelfigur i novellen «Selma Brøter» i Fattige skjæbner (1912) Selma er som Mathea en taper i livets spill. Hun er veloppdragen og bluferdig, snill og hjelpsom og har et godt hode. Hun har gått hjemme hos foreldrene til de dør og har etterpå tjent til livets opphold som underordnet og underbetalt kontorist i et ingeniørfirma.Det finnes en «underjordisk» forbindelse mellom fragmentet og novellen: Lizzie, en av bipersonene i fragmentet, har etternavnet Jahn, og dette navnet forekommer også i «Selma Brøter» i Fattige skjæbner. Som fragmentets Mathea kan hun litt språk og er flink til å stenografere. Novellen om Selma Brøter er en gripende og smertelig-ironisk skildring av de enslige og aldrende kvinnenes kår i det moderne samfunnet og kan leses som forfatterens indirekte kritikk av likestillingsprosjektet. Om det var noe slikt hun hadde i tankene under arbeidet med Mathea-teksten, må forbli en spekulasjon.



Vår-fragmentet

I dette meget korte fragmentet skildrer Undset sine opplevelser en vårdag i Kristiania.Året er trolig 1908. Se Redegjørelse for manuskriptene. Hun skriver i preteritum. Nedskrivingen finner sted samme kveld, etter at hun er kommet hjem fra en kveldstur utover Drammensveien. Først forteller hun om sin sedvanlige morgentur til kontoretUndset bodde 1903–09 i Eilert Sundts gate 52 og arbeidet som sekretær i det tyske elektrisitetsfirma AEG i Stortingsgaten. denne dagen. Den går gjennom Homansbyen, og på veien iakttar hun de tidlige og bleke vårtegn. Utenfor porten til kontoret blir hun vitne til en avskjedsscene mellom en far og hans lille datter. Av heisføreren får hun høre at datteren følger faren til kontoret hver morgen. Hun blir merkelig berørt av denne scenen. Den vekker i henne en sterk og sanselig-erotisk lengsel etter våren. Lengselen varer hele dagen. Om kvelden får hun det innfall at hun vil gå ut og se etter «hvordan det gik med vaaren». Kveldsskildringen som følger er melankolsk, stemt i moll. Forfatteren driver utover Drammensveien og observerer at et kastanjetre har begynt å grønnes på hjørnet av Bygdø alle, men uten at det setter henne i den rette vårstemning. Hun ser på damene, kledd i vårens mote. Den er preget av lange, elegante linjer og overdådige hatter, men forfatteren er i en sinnsstemning som gjør at hun bare legger merke til «hvor let man blir rundrygget i disse lange, løse kaaberne iaar».Undset har alltid et skarpt øye for moter og klær. Jf. skildringen av de moteriktige vårkåpene i Vaaren (1914, 378): «Betzy reiste sig i al sin kuleblaa vælde. Hun var høist frugtsommelig og i denne de skinnende taftkaapers vaar var hendes den vældigste og blaaeste og mest skinnende taftkaape, som sandsynligvis fandtes i byen.»

Dette fragmentet er en typisk Undset-tekst. Våren er et av de mest sentrale motiver og symboler i diktningen hennes. I Jenny spiller Botticellis maleri «Primavera» en ikonisk rolle,Sandro Botticellis «Primavera» er «det bilde som har samlet hele vor tids sentimentale, prærafaelistiske sympatier», skriver Harry Fett (1910, 57). Jf. Bliksrud 1988, 134–35. og Vaaren er den håpefulle tittel på den store ekteskapsromanen fra 1914. Men i så å si hvert eneste av Undsets verk forekommer det meningsbærende, poetiske skildringer av våren i ulike faser – den vinterlige, barske våren i mars og den bleke og lysende våren i april.Jf. f.eks. diktene «Den nøkne vaar» og «Aprilsol» i diktsamlingen Ungdom (1910, 23–26), Den lykkeliger alder (1908, 60–61), Splinten av troldspeilet (1917, 7). Og som i dette fragmentet ferdes også Undsets litterære skikkelser gjerne på Drammensveien. Det var en gate som den unge Undset både hatet og elsket.«Drammensveien, alle innfødtes fryd og lyst, er min pestilens og rædsel. Det værste, Clara kan gjøre mig, er at holde mig gaaende to stive timer ud og ind over den elendige Drammensveien. Og endda er den ubestridelig en vakker promenade. Ingen noksaa smagsforladt bebyggelse har kunnet spolere dens skjønhed.» Brev datert 25. august 1903 (Undset 1979, 111) Det mest interessante innslaget i teksten er beskrivelsen av forfatterens psykologiske reaksjon på samspillet mellom far og datter tidligere på dagen:

Kanske det var den lille pigens stemme, som pludselig fik mig til at gaa ud iaftes og se efter, hvordan det gik med vaaren. Kanske det var den lille lyse stemmen, som var skyld i, at jeg havde længtes hele dagen efter lunken regn fra milde, sølvbræmmede skyer. –

Her er Undset inne på far- og datter-forholdet, en relasjon som ligger i dypet av Undsets forfatterskap (Nygård 1982). Som kjent døde hennes far da hun var elleve år gammel. Tap eller fravær av faren spiller en vesentlig psykologisk rolle for de fleste av de kvinnelige hovedpersoner i de tidligste verkene, men det virker som det først er i middelalderromanene hun har vunnet tilstrekkelig distanse til å studere dette forholdet i sin fulle bredde, først og fremst gjennom den subtile skildringen av forholdet mellom Kristin Lavransdatter og hennes far Lavrans Bjørgulfssøn (jf. Nygård 1982, 86–87).


Begynnende essay?

Vår-fragmentet kan ligne på andre selvbiografiske jeg-fortellinger som finnes i Den lykkelige alder, 1908 («Drøm») og i Fattige skjæbner, 1912 («Første møte», «Nikkedukken»). Men, som Tone Modalsli påpeker i sin Redegjørelse for manuskriptene, er alle disse i motsetning til fragmentet tilbakeskuende og utgjør en avsluttet fortelling. Etter mitt skjønn kan Vår-fragmentet like gjerne se ut som begynnelsen på en sakprosatekst som på en fortelling. I form og innhold minner det litt om de første tekstene Undset publiserte i dagspressen, det var reisebrev fra Roma og Paris (opptrykt i Undsets Etapper, 1929, 1–31; Undset 2004, 17–43). Her skildrer hun i jeg-form byen som stedet for det moderne og kvinner som aktører på byens scene. Vår-fragmentet har imidlertid ingen annen handling enn forfatterens ensomme spasertur og de tanker hun gjør seg underveis. Dermed kan det også ligne på et essay av det «informale» slaget, det som – av Montaigne – er blitt sammenlignet med en spasertur. Denne essaytypen er bestemt av en ledig og assosierende tankegang, digresjoner og subjektivitet, det siste i betydningen selvutforskning og selvrefleksjon. Emnet kan være hva som helst. Det informale essay legger således mindre vekt på emnet enn på essayisten, som via sine reaksjoner i forhold til emnet indirekte skildrer seg selv. (Johannesen 1994, 114). Dette er essayistiske trekk som i noen grad synes å være til stede i Undsets lille Vår-fragment.



«De rikes Armod», versjon 1 og versjon 2

Trekk ved form og innhold

De to fragmentene utgjør to litt ulike versjoner av den samme fortellingen om litteraten og oversetteren Knut Hole og medisinerstudenten Dorthea (Margrete) og deres kjærlighetsforhold. Som i Mathea-fragmentet diskuteres kjærlighet, kvinnesak og kvinners drøm om legeyrket. Men mens Mathea-fragmentet skildrer en ung kvinnes ulykkelige og ugjengjeldte kjærlighet, dreier «De rikes Armod» seg – nesten motsatt – om et lykkelig kjærestepar som i hemmelighet praktiserer såkalt «fri kjærlighet». Fordi Knut og Dorthea ikke er gift, kan de bare være sammen i korte, stjålne stunder, og det er et slikt hemmelig stevnemøte begge fragmenter forteller om. Det finner sted på Knuts hybel en iskald vinterkveld med tett snedrev, da Dorthea har klart å komme seg hjemmefra noen timer. I likhet med flere av Undsets unge kvinner i samtidsverkene bor hun hos en tante,Marta Benneche i Fru Marta Oulie (1907) bor hos tante Guletta, Uni Hirsch («Den lykkelige alder» i Den lykkelige alder (1908)) bor hos tante Hilda. her heter hun Mikka og er lærerinne og gammel kvinnesakskvinne.

I motsetning til Mathea-fragmentet, hvor referat og tankemonolog var de dominerende fremstillingsformer, er begge versjoner av «De rikes Armod» i hovedsak en scenisk tekst som nærmer seg dramaet. Fragmentene er holdt i dramatisk presens og er dialogiske i formen. Dialogen føres av de to elskende mens de kysser og kjæler, halvveis liggende i hverandres fang. Andre personer er ikke med i teksten.


«et par høihælede røde silkesko»

Begge versjoner starter med en beskrivelse av Knuts hybel. Den har en dramaturgisk funksjon, av samme slag som de symbolbærende sceneanvisninger i et Ibsen-drama. Værelset beskrives som svakt opplyst, mørkt i krokene og spartansk innredet, men med et anstrøk av artisteri og bohem (stol med brukket rygg tjener som bord, håndkle som duk). På det provisoriske bordet kommer nøtter, druer og spansk landvin i ølglass. Knut tenner et lys og stiller det bak skjermbrettet ved sengen, og fra skrivebordsskuffen henter han frem «et par høihælede røde silkesko» og setter dem til rette ved gyngestolen. De skal pryde Dortheas føtter, når han har fått av henne de våte vinterstøvlene.Erotisk fetisjering av sko og føtter forekommer ofte i Undsets skildringer av unge kvinner. Jf. Uni Hirsch i novellen «Den lykkelige alder» i boken med samme navn, hun kjøper rådyre støvler for sine første tjente penger: «Hun havde ikke hat raad til de støvlerne – næsten to maaneders løn. Nu fikk hun altsaa ikke lagt de blomsterne op paa graven [dvs. foreldrenes]» (1908, 39). Jf. den sensuelle beskrivelsen av et par lakksko i novellen «En vanfør», Samlede romaner og fortællinger fra nutiden, b.2 (1921, 246).

Røde sko er et gammelt og flertydig symbol for kulturell, sosial og seksuell makt.«Red shoes synthesize multiple and ambiguous social codes […] the very form of shoes presents associations around the body, identity and sexuality. Shoes retain the imprint of the wearer’s foot, and their hollow shape can indicate a vessel for identity, a substitute for the self […] In both Eastern and Western cultures, shoes are both ‘crude’ markers and more nuanced indicators of female genitalia, in contrast with the phallic foot» (Davidson 2006, 273). Som litterært motiv ble det kjent gjennom H.C. Andersens eventyr «De røde Skoe» (1845, Andersen 2003, 349–53), hvor skoene symboliserer driftslivets makt over den unge Karen.Jf. Undsets bruk av et H.C. Andersen-motiv fra eventyret «Sneedronningen» (Andersen 2003, 303–29) som tittel på novellesamlingen Splinten av troldspeilet (1917). Med dem på føttene tvinges hun til å danse seg fra sans og samling og inn i døden. I Undsets fragment symboliserer de røde silkeskoene Dortheas seksuelle frihet, narsissisme og begjær, men de gir et også et tvetydig signal om Knuts egenskaper som forfører.

Selv om situasjonen og hovedtrekkene i handlingen er de samme i begge versjoner, er det tydelige forskjeller mellom dem, bl.a. når det gjelder «rollefordelingen» mellom de to aktørene. I versjon 1 opptrer paret hele tiden sammen. I versjon 2 skildres Knut alene på hybelen. Han venter utålmodig og nervøst på Dorthea, som av trivielle grunner kommer en time for sent. I ventetiden leser han en poetisk tekst han selv har oversatt. Det er noen strofer fra Thomas Otways tragedie Venice Preserved (1682),Se Redegjørelse for manuskriptene. hvor dramaets edle heltinne Belvidera gir en høystemt hyllest til kjærligheten og den ufattelige rikdom den skjenker henne og hennes elskede – om de enn er aldri så fattige.

Det patetiske innholdet i diktet fyller Knut med en enda større lengsel etter Dorthea. Da han hører henne i trappen, river han døren opp og drar henne inn til seg «saa sneen drysser». Han hjelper henne av med de våte klærne og varmer henne med ullteppe og rødvinstoddy. Dialogen som følger, handler om deres kjærlighetslykke. Begge er takknemlige for å kunne nyte den uten gammeldags skyldfølelse. Dette gir Dorthea kvinnesakens pionerer æren for, inkludert hennes egen tante Mikka.

I versjon 1 tar handlingen til med at Dorthea allerede er på plass i gyngestolen, mens Knut ligger på kne foran henne og snører av henne støvlene. Så henter han sin elskerinnes røde silkesko frem fra skuffen og hilser henne som sin frue: «Nu er fruen kommet hjem – er du ikke det? Har du det godt nu?» Dorthea svarer: «Det har jeg vel – naar jeg er hjemme.» Som vi hører, spiller replikkvekslingen på det uborgerlige og frisinnende ved forholdet deres.


«Jeg vilde bli en flink læge»

Den videre samtalen i versjon 1 går i samme spor som i versjon 2. Dorthea taler mest. Hun lovpriser den store lykken som ufortjent er blitt dem begge til del, både i arbeidslivet og kjærlighetslivet. Hun roser kvinnesakskvinnene for deres «mandvonde» kamp for kvinnenes frigjøring,Se Redegjørelse for manuskriptene. men taler også varmt om alminnelige kvinners legitime lengsel etter kjærligheten. Og fordi hun selv er så lykkelig i sin kjærlighet, føler hun et behov for å gi noe tilbake av sin egen rikdom og være til nytte for andre. I legeyrket ser hun en slik mulighet: «Jeg vilde bli en flink læge, og da var jeg sikker paa, at jeg kunde gjøre litt gavn i verden». Dorthea hevder overfor Knut at hun ikke vil gifte seg med ham før hun har tatt medisinsk embetseksamen. Hun vil bli til noe – «Fordi jeg er din og fordi jeg skal bli mor til barna dine».

Dorthea fremmer her et synspunkt som forfatteren ikke sluttet seg til. Undset visste tidlig det hun siden fremholdt i sine essays, at for en kvinne kan yrkesarbeidet aldri være et fullgodt alternativ for et fullbyrdet kvinneliv (Steen 1982, 54). Etter hennes oppfatning var det ingen viktigere oppgave for en gift kvinne enn å være mor, selv om hun hadde et annet yrke, legeyrket ikke unntatt.Undset hadde forståelse for at kvinner kunne tenke seg å studere medisin. Se Redegjørelse for manuskriptene. Dette illustrerer hun i skildringen av legen og trebarnsmoren Alice Falch, en biperson i novellen «Fru Waage» i novellesamlingen Splinten av troldspeilet (1917). Foruten å være forfatterens talerør i moralske og eksistensielle spørsmål som drøftes i novellen, skildres hun som en kvinne etter Undsets hjerte. Alice er lykkelig gift med en lege. Hun går helt opp i hus og hjem, men hjelper også sin mann med hans vitenskapelige arbeider.


Modernitetskritikk?

Med sin dramatiske form minner «De rikes Armod» om Undsets drama, enakteren I graalysningen (1909). Det består av en dialog mellom Cato og Lydia, et fraskilt ektepar, som møtes igjen etter mange år og føler at de har forspilt lykken. Replikkene er skjebnetunge og fører stadig lenger tilbake i fortiden, hvor roten til ulykken befinner seg (Nielsen 1956). Moralen er at den som går utenom plikten, vet ikke hva lykke er. Det var en erfaring Undset i modnere alder skulle begrunne etisk og religiøst, men som i dramaet fra 1909 arter seg som en instinktiv motstand mot skilsmisse.

Den unge Undset tok ikke bare avstand fra skilsmisse, men også fra den frie kjærligheten, som hovedpersonene i «De rikes Armod» er eksponenter for. Kravet om fri kjærlighet bygger på en mangelfull innsikt i menneskets natur, hevdet hun. Seksualiteten er aldri ufarlig. Alt snakket i samtiden om kjærlighetens rett og naturens skjønne lov betraktet hun som ønsketenkning. 

I «De rikes Armod» kommer denne kritiske holdningen indirekte og intertekstuelt til uttrykk i form av noen slående likhetstrekk mellom fragmentets versjon 2 og en avgjørende passasje i undergangsromanen Jenny (1911, 258–63): Når Knut låser døren etter Dorthea, stuller med henne som med et barn og kaller henne lille pike, lyder et ekko fra den uhyggelige forførelsesscenen i begynnelsen av romanens tredje del, da Jenny gir etter for den aldrende Gert og hans begjær. Stemningen er i begge tekster den samme, sentimental og lett dekadent, Jenny har, i likhet med fragmentets Dorthea, sneket seg opp trappene til et hemmelig stevnemøte på sin elskers hybel. Og mens forføreren Knut har forberedt Dortheas besøk med druer og vin i ølglass, har forføreren Gert satt frem utenlandske moreller og vin i krystallkaraffel til sin elskerinne: «Du unge, deilige Jenny liten».


Utydelige utkast

Som skjønnlitterære tekster er fragmentene «De rikes Armod» vanskelig å ta stilling til. I begge versjoner er det episke element redusert til et minimum. Tekstene består nesten bare av talehandlinger og står dramaet nærmest. Imidlertid legges det ikke opp til en tematisk bærende konflikt mellom Knut og Dorthea som kunne skape dramatisk spenning og dynamikk i samtalen, slik vi finner det i enakteren I graalysningen. Det er også vanskelig å danne seg et bilde av fragmentenes to hovedpersoner. Deres utseende er ikke beskrevet, heller ikke sosial bakgrunn. Selv om Knut Hole i visse ytre handlinger ter seg som forføreren Gert i romanen Jenny, gir ikke fragmentet noe videre grunnlag for at Knut kan tolkes som like skummel. Han forblir en utydelig skikkelse. Dorthea er ikke skildret utover sine talegaver. Gjennom dem fremstår hun som en representant for Kristiania-kvinnene av forfatterens egen generasjon. I artikkelen «Kristianiakvinden» i Verdens Gang i 5. desember 1915 (Undset 2004, 172–74) skriver hun at det som særlig karakteriserte disse kvinnene, var «deres utprægede trang til at hævde sig og deres rædsel for at utlevere sig». Videre skriver hun:

Bak en forskansning av jargon, om hvis tækkelighet det kan være berettiget at ha delte meninger, levet vi i en rædsel for at synes sentimentale eller troskyldige. For alt vi drømte og følte av ungt og varmt kunde vi aldrig finde en iklædning, der var tilstrækkelig skræddersydd og graamelert og klampestøvlet – ja de fremmeligste satte gjerne litt bænding paa som skobesparere. Vi skulde jo staa paa egne ben, alene og uten noget menneskes haandsrækning erhverve os det fornødne til livets baade materielle og aandelige nødtrøft og næring. Da passer ikke dansesko.

I denne uttalelsen gir Undset uttrykk for sine egne erfaringer som ung Kristiania-kvinne. Og som vi hører, skriver hun her ikke bare på vegne av seg selv, men like mye på vegne av sine litterære ungpikeskikkelser fra årene før første verdenskrig – herunder fragmentenes Mathea og Dorthea.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fire skjønnlitterære fragmenter

De fire Undset-fragmentene som her utgis for første gang, er alle udaterte. De må være fra en tidlig fase av forfatterskapet, men kan ikke sees å være direkte forarbeider til noen av hennes trykte verk. Alle utgjør de første sidene i noe som kunne blitt en roman, novelle eller skisse.

Mathea-fragmentet skildrer moderne Kristiania-ungdom tidlig i 20-årsalderen. Det korte Vår-fragmentet er en typisk Undset-tekst, med våren som sentralt motiv. De to «De rikes Armod»-fragmentene utgjør to litt ulike versjoner av den samme fortellingen om litteraten og oversetteren Knut Hole og medisinerstudenten Dorthea og deres kjærlighetsforhold.

Fragmentene utgis i Nasjonalbibliotekets kildeskriftserie NB kilder.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Sigrid Undset regnes som en av de store norske forfatterne. Hun debuterte med dagboks- og ekteskapsromanen Fru Marta Oulie i 1907, og forfatterskapet består først og fremst av romaner og noveller fra samtiden og historiske romaner fra middelalderen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.