Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

I

Sirenene gikk denne vinternatten i Barcelona, Valencia, Alicante og Murcia, de italienske bombeflyene slapp ned sin last og satte kurs utover havet. Granater fra tyskernes kanoner hvinte innover Madrid. Hus styrtet sammen. De mennesker som skulde drepes, blev drept. De som skulde hjelpe de sårede, rykket ut. Alle andre sov videre. Krigen hadde vart i halvannet år.

I den isnende vinden som drev med våte snebyger over fjellene, grov menn sig ned i jorden med hakker og spader og kniver. De var gjennemvåte; mange var syke av forfrysninger, feber eller dysenteri. I fire døgn hadde ingen sovet. Noen orket ikke mer, øste bare jordklumper op over kanten med kraftesløse hender, og blev sittende i den grunne skyttergraven med grå ansikter. Det var et kompani av de internasjonale brigader.

Dagen før hadde fascistene stormet en fjelltopp på høire flanke; deres artilleri kunde skyte rett ned i skyttergraven som disse mennene hadde holdt. Utpå eftermiddagen hadde de måttet gå tilbake. De hadde bitt sig fast ytterst ute på platået, hvor det skrånet bratt nedover mot dalen. De hadde ligget her udekket; granatene sprang mellem dem i eksplosjoner av stein og glødende jern. To ganger hadde de slått angrep tilbake. Natten var falt på.

Time efter time stod Knut og hugg. Han førte dette kompaniet; han hadde ansvaret for at ingen blev drept unødig. Ned, ned i jorden, før morgenen kom. Ved siden av ham lå en tsjekker på kne, han hadde forfrosset begge benene og kunde ikke holde sig opreist; det var som de hvite kjakene lukket sig om et skrik. Han rev jorden op med bajonetten og hev den utover graven. På den andre siden grov en arbeidergutt fra Florisdorff, hans far var drept under massakrene i Wien 1934. Han hostet hele tiden; bataljonslægen hadde vært redd for tuberkulose, men gutten hadde nektet å la sig legge inn på sykehus. – Fjell-luften er så sund, forklarte han vennlig, se nå på Bruno og Friedl og Sjorsj som var de verste til å hoste; ingen av dem hoster mer.

Nei, de gjorde ikke det.

Polit-kommissæren, en stor, mild danske, dukket frem av føiket. Hans opgave var å hjelpe soldatene, menneskelig sett; i natt bestod den i å kaste ulltepper over de syke og grave i deres sted.

– Halvparten er ukampdyktig, sa han dempet, men det blir kanskje bedre, når dagen kommer.

Knut nikket. Fra sig selv visste han at marokkanere hjalp når en frøs.

Et stykke foran sig hørte de en av vaktpostene rope an, hurtig og nervøst.

Libertad, knurret det tilbake.

Litt efter kom en bred, kraftig skikkelse vaggende ut av mørket, og de skimtet et tungt, melankolsk ansikt, furet av bekymring. Det var Posse.

Han hadde i timevis krøpet omkring like utenfor fascistenes skyttergraver for å se hvad de hadde fore. Posse hadde vist sig å være en briljant soldat. Gjerne tok han på sig de farligste hverv, men helt lykkelig var han bare når man sammen med opdraget gav ham en følelse av sammensvergelse; han elsket å være listig. Hvis offiseren selv ikke skjønte det, mumlet Posse hemmelighetsfullt: her er så mange partiløse, og jeg tror det kan være ganske betydningsfullt om jeg som kommunist påtar mig dette … Med et nesten bedende uttrykk i sitt isblikk ventet han på svaret. Hvis offiseren da nikket, gikk Posse glad i døden. Han meldte nå av at fascistene stadig fikk forsterkninger; han hadde hørt stemmer som talte tysk, spansk, italiensk; i vinden hadde han ikke forstått hvad de sa.

– Inatt angriper de neppe, sa Knut, men imorgen vil de prøve på å slå sig ned til dalen.

Han vendte sig til Posse: – Gå ned i bataljonsstaben, du vet hvor den ligger. Si til Otti hvordan det er. Han må skaffe oss forsterkninger.

– Han har ingen, sa polit-kommissæren stillferdig.

–Kanskje brigadechaufførene. Det er åtte-ti geværer; bedre enn ingenting. Han fortsatte til Posse: I tilfelle går du selv ned i dalen og får dem hit op. Kan du finne veien?

– Ned kan jeg finne den. Posse så sørgmodig på ham: – Men op –

– Du .

Posse tok dette som han blev innvidd i en plan, og nikket med tyngde; han håpet inderlig på et medviterblikk til avskjed. Men den andre var borte. Posse gav sig tungsindig i vei.

– – –

Knut var ute hos vaktpostene: Grany atención. I mørket hørte han sykebærerne krype omkring og kalle på de sårede. Var det ikke her omtrent at Juan hadde ligget da granaten kom? Juan! Juan! lokket de. På tilbakeveien kom han forbi det ene tunge maskingeværet. Det var godt gravd ned. Førsteskytten var en svensk sjømann, Bertil. Natten før hadde han forfrosset benene og tatt støvlene av for å gni dem med sne. Han hadde fått liv i dem på et slags vis, men de var så opsvulmet at han fikk ikke støvlene på igjen. Han hadde bundet stumper av ullteppet rundt føttene; de var blodete efter at han hadde sprunget tilbake med maskingeværet over stenene. – Du Knut, utbrøt han, engang da jeg stod på dørken i Rødehavet, døde en fyrbøter ved siden av mig av heteslag. For en ljuvlig død!

Knut gikk tilbake til hakken. Det begynte å bli dybde på graven på hans kant; han fant sig et nytt sted. Han stod mellem to spanjere. Den ene var en katalansk anarkist, Ramon, som han hadde fått stor respekt for. Ingen trodde vakrere og mer brennende på mennesket enn anarkistene; i Barcelona hadde de undrende ventet at en ny verden skulde folde sig ut straks de hadde knust fascistoprøret i byen; med bitterhet demret det for dem at det var fronter langt borte som først skulde forsvares og langsomme lidelser som skulde utståes. De hadde vært ildfulle; det blev forlangt at de skulde være seige. Ramon var av dem som særlig hadde prøvd å legge sitt temperament om; men det var et uttrykk av mørk forurettelse over ham mens han med magre frysende hender hakket i jorden: var nå dette måten å gjøre det på!

Mannen på høire siden av Knut var en grubearbeider fra Estremadura. Hans to brødre var henrettet av fascistene; men hans hustru og fireårige datter var blitt bragt i sikkerhet i Valencia. Barnet hadde et slikt leende vakkert ansikt, og det var blitt knust som et eggeskall av en jernbjelke, da en luftbombe rammet huset. Han stod og grov hvileløst, med rolige grubehugg.

Graven var ikke langt fra dekningshøide her. Knut gikk videre for å arbeide hvor det trengtes mer. Et stykke borte var den bare en grunn renne. I mørket skimtet han en skikkelse som lå ubevegelig under et gjennemvått ullteppe; det var en landsmann av ham, Magnus. Han hadde gått arbeidsløs hjemme og var ikke sterk da han kom hit ned. Nå hadde dysenteri slitt alle kreftene ut av ham, kroppen var tynn som et skjelett, munnen var innfallen, nesen stor og spiss. Hans naturlige uttrykksform var forargelse; Gud vet hvad det var han engang hadde trengt å verge med den, for nå lå det alltid velvilje, ja godhet bak stemmens lyse indignerte fistel. Hvis kameratene spurte ham, når de var på permisjon om han vilde være med ut og treffe noen greie jenter, ropte han: – Ka hunen, eg kan vel vente te eg kommer hem te kjerringen.

Knut satte sig et øieblikk hos ham: – Klarer du ikke mer, Magnus? spurte han og tok ham varsomt om skulderen.

Magnus så på ham og på hakken. Ansiktet var uttæret og kraftesløst, det var såvidt at han fikk presset frem et nesten uhørlig utbrudd: – Ka hunen, du ser jo eg hakker tenner alt eg kan.

Han lukket øinene. Han lå med hendene stukket inn på det tynne brystet, men det var likesom ikke noen varme av legemet mer. Knut hugget graven dypere.


Med ulltepper over hodene gikk chaufførene opover stien. Det var første gang de skulde slåss i forreste linje. De var bygutter fra Valencia og Barcelona. De følte sig fortapt uten lastebilene. Beskyttet av farten kunde de jage gjennem eksplosjonene; bilen og veien og gaten var kjente ting, de kunde gjerne dø hvis de fikk være i nærheten av det de var fortrolige med, men dette fremmede fjellet fylte dem med angst. Det gikk ikke noen front her oppe, den ene toppen holdt fascistene, den neste deres egne, men alt lignet hverandre i mørket, og kunde de stole på at denne ukjente mannen førte dem riktig?

Forrest gikk Posse og eselet. Han hadde følt sig lykkelig da han fant dette dyret som stod ensomt nede ved hovedveien og nappet i noen gresstuster. En vognskåk klapret mot jorden når det gikk. Like ved lå vognen, restene av den, med splintrede stoler, en madrass og en gryte slengt omkring. Litt lenger borte lå liket av en gammel mann. Fascistene hadde veien under artilleri-ild.

Eselet blødde av et sår i benet; Posse befridde det for trestangen, og lesset en ammunisjonskasse på hver side i en slags kløv. Han tok det i grimen; til hans lettelse gikk eselet med. Han visste noenlunde retningen; eselet fant stien op gjennem dalsøkket.

Halvveis oppe hvilte de. Det var holdt op å sne. Fjellkammene reiste sig med et svakt hvitt lys mot den skyete, tunge nattehimmelen. Eselet stod på stien mellem chaufførene. Det hjalp å ta borti den varme, svettende dyrekroppen med hånden. Det var noe nært midt i fjellødet.

De reiste sig og gikk videre.


Dagen grydde. Knut stod i skyttergraven og så utover mot fascistenes linjer fem seks hundre meter borte. Det lå noen lik på sneen. Andre lik lå mil efter mil bortover denne fjellkammen; likene av spanjere, amerikanere, franskmenn, tsjekkere, tyskere, jugoslaver, englendere, polakker, skandinaver, italienere, lik av alle verdens nasjoner. Ved siden av sig hadde han deres ennå levende kamerater, frysende med uttærte legemer og uttrykksløse, grå ansikter. Dette var mennene som vilde fred og frihet for alle folk; i demringens grå lys så han hvor langt deres håp var kommet.


De første granatene begynte å hvine over fjellet da eselet, Posse og chaufførene var nesten fremme. Stien gikk langs en kløft i fjellet. En granat slo ned i skråningen tyve-tredve meter fra dem, den neste bare femten meter. Mennene kastet sig ned. Eselet stod urokkelig på stien og ventet. Posse så anerkjennende på det. Intet dyr kunde under ild måle sig med esler; hester og muldyr blev skvetne eller dødsredde, men disse grå, egensindige vesener var fylt av den roligste fatalisme. Posse sprang op, de hastet nå videre det siste stykket. Kort efter fant de skytttergraven. Posse hjalp eselet forsiktig ned i den og lesset av.

Chaufførene var lykkelige. De lo og dunket kamerater på ryggen. De var reddet. De var kommet frem til det stedet hvor de kanskje skulde dø, men det var ikke mørke lenger og ukjente skremmende fjell, her var mange mennesker; de var hos sine egne.

Posse gikk bort til Knut. Han stirret på ham med øine som blåsur melk og dype melankolske furer om munnen. – Jeg synes det var riktig, mumlet han, å sikre mig fra kjelleren av et sammenskutt hus fire flasker konjakk.

Knut så stum på ham. – Du er et godt menneske, sa han endelig.


Klokken åtte begynte fascistenes artilleri for alvor; litt efter hadde de skutt sig inn. Granatene hven gjennem luften som gnidd mot sandpapir, hvinet vidde sig ut, rev himmelen med sig i et brak som sprengte jord og luft i filler. Sten og grus raste ned i graven med et blaff av eksplosjonsgass, luktende av krutt og svidd fjell. Mennene satt med slitte ansikter under stålhjelmen. De nyankomne og de mest nervøse hadde instinktmessig sørget for å være i nærheten av de rolige. Det fins menn som har evnen til å trekke angsten ut av andre; kanskje får de en øket byrde å bære på selv.

Knut sa tilfreds: Så lenge de driver på med dette, angriper de ikke.

Flyene kom. Artilleriet hørte op. Ni jagere dukket ned over skyttergraven, kastet bomber og mitraljerte, steg til værs og stupte ned igjen. De beste av kompaniets skyttere tok av og til et skudd på dem med antitankpatroner i geværet. Knut lå på ryggen og så op på flyene. Det er bare tull de farer med. Har aldri hørt at noen blev drept av de hundene der.

Flyene drog bort. Motorduren som hadde drønnet mennene om ørene, blev til et insektsurr som forsvant inn i himmelen.

Det var ennå rolig borte hos fascistene. De skjøt av og til med maskingeværene for at de røde ikke skulde føle sig for frekke, men det var tydelig at forarbeidet før angrepet ikke var ferdig.

Solen begynte å få litt makt. Det tynne snelaget smeltet utover vidden. Det var vann i skyttergraven, men brennevinet og solen begynte å drive blodet rundt i de magre kroppene.

De satt i klynger og begynte å snakke.


En chauffør spurte polit-kommissæren, Sven Aage: Er det mange moros der borte?

– Noen er det.

– De er onde.

– De er blitt sånn av fattigdom og ensomhet i ørkenen, svarte dansken. Det passer fascistene å holde dem nede. Hvis man piner en tyr med sult og mørke, blir den gjerne litt desperat. Når vi vinner, skal vi få gjort bra folk av marokkanerne.


Borte ved maskingeværet lå Bertil: – Bare fascistene vilde komme, sa han, så vi kunde komme i gang med skytingen. Jeg har noen kaffebønner i lommen, og når vannet i maskingeværet blir kokende, skal jeg lage kaffe til dere, grabber.


Knut fant et avisutklipp frem av lommen. Det var sendt ham av en religiøs slektning hjemme.

Han holdt utklippet frem: – I denne reaksjonære avisen, forklarte han, beskrives det hvorledes de røde i Spania skjender kunstverkene i kirkene.

Anarkisten Ramon møtte hans blikk med fasthet, han aktet fullt ut å stå inne for de apostler han hadde slått bensin på.

Knut fortsatte: – Vi vet at den slags overgrep blev gjort i begynnelsen. Men heldigvis grep den mer oplyste del av kameratene inn; statuer skal ikke brennes, de skal på museet.

Ramon vred sig, men kunde strekke sig så langt.

Flere fortalte nå hvorledes de hadde vært med og reddet kunstverker i Madrid under Franco-bombardementer; José hadde fått en bombesplint i hoften da han sprang ut med en madonna i armene. Ramon blusset op i all stillhet, det hadde han godt av.

Vel tilfreds over denne almindelige tilslutning om kulturen, viste Knut dem triumferende avisutklippets bakside. – Se dette billede, utbrøt han.

Det gikk fra hånd til hånd. Her var avbildet en statue av en prest i fullt ornat som med et truende uttrykk løftet et katolsk helgenbillede i muskuløse armer. Alle blev ivrige og forundret. Hvad var det denne padre gjorde?

Knut forklarte: For fire hundre år siden avskaffet vi i vårt land den katolske kirke; denne statuen er reist til ære for en av de protestantinske prestene i ferd med å kaste kirkenes kunstverker på elven. Avisen her som på den ene siden refser de røde i Spania, sier det er en makeløs statue, til pryd for store distrikter. Den er laget av vår største billedhugger.

Alle lo hjertelig. En padre! ropte de begeistret.

José, kunstredderen fra Madrid, erklærte eftertenksomt: – Jeg skjønner ikke denne billedhugger. Mens vi i Spania klistrer op plakater: redd våre kunstverker, folkets kulturelle arv, kan han forherlige ødeleggelsen av noe som en annen billedbugger, en kamerat engang har skapt. Han kan ikke være kulturell, utbrøt han misbilligende.

Med et listig uttrykk ymtet Posse noe om at det kunde virke godt om hele kompaniet sendte en protestresolusjon til denne kunstner.

Maskingeværene borte hos fascistene begynte å hamre; kulene strøk tett over dem. Ramon tok op en glohet hylse som var falt i graven like ved ham, og vendte sig mot Knut.

– Hvordan er de nye padrene i ditt land? spurte han mistenksomt.

– De er noe bedre enn her, medgav Knut, men jeg skal fortelle dere noe som jeg husker fra min barndom.

Disse spanjerne var efterhånden slett ikke ukjente med forholdene i hans norske skogsbygd. Mens de ventet på bombardement, var de alltid ivrige efter å høre om merkelige, fremmedartede skjebner som kunde sende fantasien på reise bort fra det som ventet dem.

– I stuen ved siden av oss bodde en jente, et prektig menneske, hvis eneste feil var at hun var for snild med guttene.

Flere blev synlig oplivet og spurte hvor gammel hun var, var hun god ennå? Knut måtte dessverre fortelle at hun var over seksti; José begynte å ule lavt og klagende.

– Hun fikk tre barn, som hun var en god, strevsom mor for, men hun opgav som sant var en forskjellig barnefar hver gang. Da gikk presten –

– Det var padren som var faren! ropte José triumferende, han kjente flere slike eksempler.

Knut måtte le: – Nei, prestene hos oss har kjerring selv.

– Å, de horebukkene.

– Han gikk til lensmannen og forlangte fengsel over denne jenten. En dag kom de og hentet henne. Hun måtte følge med til fengslet med det minste barnet på armen.

Knut husket godt denne sommerdagen. Han var liten gutt og det var første gang han så lensmannen. Solen stekte på skogstien, rød av furunåler.

Artilleriet begynte igjen. Eksplosjonene veltet jordmassene til værs. Det var som den grå stille luften over dem bare hadde vært en lydtett vegg med et hylende helvete bak fra evighet til evighet, og hver granat var en luke som blev revet op. Jorden fikk vite noe.

Flyene kom igjen. Det blev verre nå. Hver gang jagerne stupte ned, stanset kanonene, når flyene gikk op efter å ha skutt, hvinte granatene igjen i en rytme som senket og hevet sig i en stadig fullkomnere presisjon. I dette uophørlige braket føltes den trange skyttergraven for mennene som den var blitt vrengt op av jorden i en bred høi voll hvor deres skikkelser lå utstrakt som målskiver. Tiden hadde antatt en ny dimensjon, eksplosjonene sprengte minuttene ut til en forferdelig mammutaktig størrelse; fiendtlige og ubevegelige lå de over skyttergraven.

En granat sprang seks-syv meter fra dem i en søile av sten og grus, som rystet jordveggen. Den neste falt fem meter borte; halvveis dekket av jordskredet lå mennene; så kom fulltrefferen. Luften slo ned; skrik, jern, grus, mennesker blev slynget op og tilbake til jorden. To spanjere var drept, tre andre såret. Magnus prøvde å reise sig, skrek og sank ned igjen. Men de andre hadde sett at ansiktet var skutt bort; bare en blodig masse stod igjen på halsen. Han levde ennå. De stakk to dotter med blodstillende bomull inn i øienhulene og la et teppe over ham. Fascistene kom.


– Det gikk bra denne gang, sa løitnant von Bahr og tok kikkerten ned.

– Forbilledlig, svarte majoren tilfreds. Men utrettelig må denne koordinasjon mellem våre flyvere og vårt artilleri innøves. Vi tar det om igjen om en time.

Foran sig nede på sletten så de italienerne, falangistene og marokkanerne springe fremover som små prikker i fjellvidden.

– Nå ja, sa majoren overbærende. Altså om en time.

De stod på en fjellskrent i landet som deres generalstab kalte: Prüfung-Stelle Süd-West.


Knut hadde gitt ordre om at de ennå ikke skulde skyte. I lange spredte kjeder, bølge efter bølge, kom fascistene mot dem. Mennene i skyttergraven prøvde siktet mens de stod og ventet. Intet annet ønske for sitt liv hadde de enn å tvinge skikkelsene der ute inn i dette stålhakket. Da fascistene var kommet så nær som to hundre meter, skjøt Bertil, det andre maskingeværet satte i, mennene brente løs. Det var godt å få angsten omsatt i smell; siden blev de roligere. Knut lå og skjøt, sikkert og opmerksomt som på en myr i solrenningen.

Fascistene hadde kastet sig ned bak tuene og skjøt. Hver gang de vilde fremover, feide maskingeværene dem ned. Til slutt krøp de tilbake. Firti-femti mann lå igjen. Flyene og artilleriet begynte på ny å bombardere skyttergraven. En ny fulltreffer; likene lempet de op over kanten. Fascistene stormet igjen. Ennå en gang trakk de sig tilbake.

En ung hollender kom ravende bort til polit-kommissæren. Han var hvit i ansiktet. – Jeg vil ikke mer! skrek han. Jeg orker det ikke. Jeg vil ikke drepe.

– Har du drept? spurte den blide dansken alvorlig.

– Jeg vil ikke drepe.

– Bli drept?

– Drepe, drepe gjentok han skjelvende.

– Sett dig her, sa Svend Aage.

Hollenderen satte sig. Ved siden av dem kokte Bertil kaffe. Under sitt teppe lå Magnus endelig død.

– Du vet, sa Svend Aage, at når noen føler som du, sender vi dem tilbake. Men vi kan ikke nå. Hver mann teller.

Gutten ved siden av ham skrek op: – Jeg kan ikke!

– Vi er kommet hit ned for å verge dette folket, sa dansken eftertenksomt; vi kom som soldater. Har noe menneske på jorden kunnet vise oss en annen måte?

– Men først nå har jeg skjønt, sa gutten og stirret fremfor sig i skyttergravsveggen, at det er galt å drepe. Det er ondt. Gjør med mig hvad dere vil. Jeg gjør det ikke mer.

– Vi andre må gjøre det. Er du bedre enn oss? Du har vært med oss i seks måneder. Tenk efter om du vil være bedre enn oss.

Svend Aage gikk. Da fascistene neste gang stormet på, hadde de første av dem tredve meter fra skyttergraven. Skrikende stod hollenderen og kastet håndgranater. Efterpå satt han stille for sig selv.


Om natten kom et kompani av karabineros til forsterkning. Sammen skulde de angripe neste morgen kl. 8, efter en halv times artilleriforberedelse. Samtidig vilde et tredje kompani, ført av en svenske, storme fjelltoppen til høire.

Det var stille kald himmel med stjerner som hvite issplinter. Mennene la sig inn til hverandre og prøvde å holde varmen. De lå under ullteppet med den som de hadde mest fortrolighet til; det hjalp å snakke. Ikke for å få tiden til å gå, men for å fortelle om ting de holdt av. Om koner, kjærester, barn, foreldre, om gater og marker og skoger. De prøvde å flytte alt dette over til en annen og bringe det i sikkerhet, hvis de selv skulde dø.

Når en av dem falt og kameratene sa: – Vi skal hevne ham, betydde det også at de tok hans ånd inn i sig; hans håp og mennesker han var glad i, skulde ikke bli hjemløse.

Posse lå alene og stirret tungsindig op i stjernehimmelen. Ved siden av ham lå eselet med knekket ryggrad og sin triste mule presset ned i jorden.


Knut hev sig ned da maskingeværet begynte igjen. Han var knapt hundre meter fra fascistenes skyttergrav. Like før han kastet sig hadde han sett Svend Aage stupe for et hodeskudd. Da det blev stillere, krummet Knut sig sammen som en sprinter og sprang videre. Adelante! skrek han. De andre fulgte på. Han kastet sig igjen, sprang videre, styrtet til jorden og knuget kroppen sin inn mot den, mens maskingeværkulene slo mot sten og tuer omkring ham. Et par meter fra sig hadde han Posse. Han så Posse ta tak om håndgranaten. Likesom Knut hadde han maskingeværet i tankene.

Nå reiste Posse forsiktig på sig, slet sikringen løs, sprang op istilling, løftet armen, den kom ikke lenger. Han blev stående hjelpeløs, ravet bortover mot Knut, skutt gjennem brystet.

– Knut, mumlet han og så på ham. Ansiktets vanlige bekymring var blitt til en bunnløs fortvilelse. Knut skjønte lynsnart hvad han vilde si: håndgranaten holder på å springe, vær forsiktig, Knut. Han rev den ut av hånden på Posse og kastet. Den eksploderte i luften. Knut presset sig ned igjen. Han grep om sin egen håndgranat. Han flyttet forsiktig på sig for å kunne springe til. I et glimt til siden så han den andre. Posse var død. Det var et tilfreds uttrykk over ansiktet hans.

Maskingeværkulene slo inn i liket.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.