Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

II

Ann Morrison var aldri lykkeligere enn når hun fulgte sin mann på reisene hans rundt i landet. I Moskva prøvde hun så godt hun kunde å være med i arbeidet hans; hun hadde lært sig russisk for å kunne hjelpe ham, når han om morgenen på sengen prøvde å skremme op en nyhet i «Isvestia», og ofte maskinskrev hun telegrammene for ham.

Men hun var klar over at hennes hjelp bestandig blev amatøraktig, og det pinte henne at hun ikke strakk til. Hun vilde være god for ham på alle måter, slik som hun var det som kvinne. Hun var dypt forelsket i ham. En aften da de hadde gjester, kom et brev direkte fra Kreml, hvor Stalin skrev at han var villig til å gi Donald et intervju (som neste natt fløi utover verden). Midt i ophisselsen var Anns holdning nærmest denne: hun unte Stalin å treffe sammen med Donald.

Hun hadde møtt Donald da hun var atten og han treogtvve. Første gang de danset sammen, visste de at de vilde ha hverandre. Mens de gled bortover gulvet, prøvde de hverandres legemer, de likte dem og bestemte dem for hverandre. Siden den gang danset de nødig med fremmede, hvis de kunde slippe unda.

Straks efter at de var blitt gift, flyttet de fra Philadelphia, hvor Donald hadde arbeidet, til New York. Her fikk de sine to barn, en gutt og to år efter en pike. Ann elsket ungene sine; hun hadde følt sig som en utvalgt på jorden da hun gikk med dem; begge hadde fått den mørke luggen til Donald. Det hadde vært så godt når de med ivrige munner drakk av kroppen hennes som Donald hadde gjort søt og god. Da den yngste var ett år, foreslo avisen at Donald skulde bli dens korrespondent i Moskva. Det blev sagt at det var utelukket at de kunde ta barna med, så utrygge forhold de kom til å leve under. Men Ann var ikke et øieblikk i tvil. Donald måtte ta stillingen; det var den viktigste som en journalist kunde få; selvfølgelig blev hun med; hun hørte mer hjemme hos ham enn hos barna. De vilde dessuten ha det utmerket hos hennes foreldre.

Anns far var Philadelphias beste gynekolog, som efter å ha arbeidet nesten hele døgnet med andre kvinners underliv, aldri hadde interessert sig noe videre for sin hustrus. Han var en barsk mann, og man påstod derfor at han egentlig hadde sånt varmt hjerte. Hans hustru unte Ann det bedre enn sig selv. Hun forstod at Ann og Donald levde sammen nesten fra første dag de traff hverandre, mange måneder før de giftet sig. Når Ann kom hjem om kvelden med barnåler i det rødblonde håret sitt, holdt moren sig alltid tilbake, men hun var full av nesten hoverende triumf, fordi Ann hadde fått en så god mann.

Hun fant Anns beslutning om å reise fra barna helt riktig og naturlig; selv var hun bare altfor glad ved å ha de to små hos sig, og få være mor ennå en gang.

I Moskva fikk Morrisons en liten leilighet i et uferdig nybygg. De hadde arvet møblementet efter sin forgjenger, alt gikk an uten sengen som var smal og knirket. De reiste op til Finnland, og for sine siste penger kjøpte de en overdådig bred seng. Med sinnsro så de sitt nye liv i møte.

Donald Morrison kom fra et rolig, godt hjem i en av Midtvestens små byer. Faren var lærer som slet med privattimer og ekstraundervisning på aftenskoler for å kunne forsørge kone og seks barn; moren var danskfødt, hadde gått på folkehøiskole og lengtet, omgitt av endeløst innland, alltid efter havet. Fra denne verden av opofrelse og resignasjon styrtet barna sig ut i livet, med en kraft som nedpresset kullsyre. De lengtet ikke, forsaket ikke; de tok. Donald var kommet til Moskva, med nøiaktig det arbeidet og nøiaktig den kvinnen han vilde ha.

Han arbeidet for en borgerlig avis; selv lå han flere streker til venstre for sitt blad, men det hadde alltid gitt ham full frihet (eller rettere han hadde aldri prøvd hvor full den var). Han forstod hurtig at det var en halsløs gjerning å være korrespondent i Moskva. Han hadde to hjelpemidler: en telefon, men hvem skulde han ringe med? og en gammel bil som avisen holdt, til nød brukbar i gatene, men absolutt utenkelig utenfor byen. Russisk sekretær, som flere av journalistene hadde, vilde han av flere grunner helst undvære. Utenfor lå hans arbeidsfelt, en sjettedel av jordoverflaten. Det var meget mulig at det skjedde noe der ute. Han visste det ikke.

Siden telegrammene hans gikk gjennem censuren (når han ikke sendte dem ut på en illegal måte) var det lettest å ta stoffet fra de russiske avisene. Jo, det var aviser. Her fantes ikke én linje som ikke tjente opbyggingen. Alle menneskelige hendelser var slettet ut, her eksisterte ikke mord, elskov og ulykker. Maksimum av personlige indiskresjoner var et fotografi av en ekstra dugelig spinneriarbeiderske eller hestepasser; de var heltene, de utvalgte, innrammet av produksjonstall fra gruber, fabrikker og kolkhoser. Gjennem det hele skar partiets rop om nye anstrengelser, som en sirene over en grå arbeidshær. Allikevel stod endeløse køer foran kioskene i vinterkulden, for i spenning å lese disse ens-rettede, fullkomment asketiske avisene. Det demret for Donald at det var sin egen skjebne de leste når de rev avisen op med frysende fingrer: Klarer vi det? I håp, i tvil, i opgivelse, i dødelig motstand vilde de vite det.

Første femårsplan var nettop gjennemført; arbeiderne var sprengt, så de holdt på å stupe. Donald så det vanvittige, men også heroiske i denne bedrift å reise en gigantisk tungindustri i et bondeland på noen få år. De kunde ha slakket av på sin overbevisning, latt utlandet med sin kapital og industrielle erfaringer komme inn, og alt vilde ha gått smertefritt. De vilde ikke det. De sloss videre for sin idé i fabrikkene som de hadde gjort det mot intervensjonshærene.

På sett og vis hadde de klart det, men utover landet stod det verre til. Avisene fortalte triumferende om seire også på denne fronten: kollektiviseringen av jorden var en kjensgjerning. Utenlandske iakttagere fortalte noe helt annet. Bolsjevikene var blitt slått tilbake; bøndene hadde gjort motstand; det var optøier, oprør, og langt farligere: lammende sabotasje. Bondeflokkene som en så inne i Moskva var spredte grupper av denne grå streikende hæren. Partilederne hadde ikke hørt på de advarsler de hadde fått fra opposisjonen: vokt dere for den menneskelige natur! Med vill lidenskap var jorddyrkeren knyttet til sitt eiendomsbegrep, han vilde ikke arbeide, heller dø, hvis man tok fra ham muligheten til å kunne se utover aker og eng: dette er mitt.

Donald forstod så meget: tapte bolsjevikene på landsbygden var det ute med dem. En selveiende bondestand – tallmessig i overveldende flertall – vilde rulle sosialismen ned som en dampveivals. Han tok Ann med sig, sprang på et tog og reiste ut for å se med sine egne øine. Noe særlig betryggende inntrykk kunde det ikke bli; togskinnenes smale vei taptes i det umåtelige landet. De reiste uten å gi beskjed, forlot toget på små landstasjoner, fikk slenge sig på lastebiler som tok dem over til en ny jernbanelinje. De vilde være uten kontroll; i tre uker flakket de omkring i Ural, Ukraine og Nord-Kaukasus. De fikk sett omkring firti kollektivbruk. Deres inntrykk var at det gikk.

Sydpå var pløiningen begynt; den blev ledet av magre unge menn i skinnjakker som det var et feltslag; traktorene rullet frem som seirende stridsvogner. På de andre kolkhosene, som ennå lå med snedekte marker, var traktorstallene i ganske bra orden, menneskene hadde det ikke alltid like godt. En del følte bitter uvilje, mange resignasjon, og dette var de som var blitt igjen. På møtene om kvelden talte unge kommunister med besluttsomhet og begeistring. Til fem kollektivbruk blev Morrisons nektet adgang av G.P.U.-soldater.

Kampen var i det store og hele forbi, men i sine samtaler med folk fikk Donald og Ann et billede av den uforsonlige striden som hadde vært. På bolsjevikenes side stod landarbeiderne og småbrukerne; mot dem kulakkene, storbøndene, og de som selv drømte om å få mer jord. Først hadde kommunistene satt inn sine politiske stormavdelinger, de talte, besvor, oplyste: et nytt rikere liv vilde begynne i fellesskap. Nyttet ikke det, kom de neste: G.P.U. med maskingeværer. I vill fortvilelse blev kulakkene drevet fra sine gårder; hvordan kunde de forstå at eiendomsretten som for en halv menneskealder siden bragte ære og respekt, nå var blitt en forbrytelse? De skrek til de evige ting, til Gud og jorden. Den besettende viljen som pisket over slettene, kjente ingen nåde. De som ikke vilde leve det nye liv, fikk gå under.

Jorden lå tilbake. Den bleke februarsolen smeltet sneen på pløiemarkene.

På hele reisen blev Donald og Ann bare arrestert to ganger, og gitt fri igjen efter noen timer. Det hjalp dem meget at de var amerikanere. Kommunistene trodde dem bedre enn andre utlendinger. Hadde ikke de i sin tid slått ned godseierveldet i kampen mot Sydstatenes slaveeiere slik som russerne gjorde det i sin oktoberrevolusjon? (Det er ganske trist, sa Donald til Ann, hvorledes man hjemme har en dyp venerasjon nettop for gamle sydstatsfamilier; de æres som aristokratiet i Europa og av samme grunn; uretten er blitt øvet i generasjoner. Høiere kan ikke mennesker komme i sosial anseelse.) På en kolkhos i Nord-Kaukasus, hvor det var vinberg, blev Ann og Donald hyldet som slavebefriere, til de blev aldeles skamfulle. Unge kommunister slo dem anerkjennende på ryggen; gamle bønder satt undrende og hatefulle i mørke kroker og tenkte at gudløsheten var spredt lenger enn de trodde.

Men særlig betydningsfullt var det at de kom fra et land med så mange traktorer; Donald som hadde hatt farmarbeid i universitetsferiene for å opholde livet, klarte ovenikjøpet å reparere en. Sjelden hadde Ann vært så stolt av ham som da han triumferende kjørte traktoren ut igjen til arbeidet på marken.

Ann elsket dette livet på reise. Det var et slit, men hun følte at hun blev tatt helt i bruk. Hun var nyttig for Donald. Som kvinne kom hun i hurtigere, nærere kontakt med mennesker, og hun kunde avvæbne mistenksomhet. Hennes eneste bekymring var at hun ikke kunde stelle sig ordentlig; var hun pen nok? De vilde være mest mulig lettbevegelige og hadde derfor bare en liten ryggsekk med (et skift undertøi til hver, tannbørste, såpe og tre pakker sjokolade). Når de fikk et bad i badstuene på kolkhosene, vasket Ann tøiet deres.

De var nesten ens klædd, i helstøvler, skinnjakke og loslue med skinnklaffer på hodet. Slik travet de mange mil disse ukene, i sno og regn, på veier svulne av is og i sneløsningen, fra stasjonen ut til kolkhosen og tilbake igjen.

Ofte var det langs veien en bjerkeskog med sølvhvite stammer, rette som lys, forundret som den plutselig stod i en annen verden. Ann sa at den lignet en russisk folkevise. Inne mellem stammene la de sig ned på Donalds skinnjakke; de hadde lyst på hverandre. Når det var mildvær lå de efterpå en stund side ved side. Ann holdt fast i Donalds hånd. Hun hadde ikke dekket sig til med skjørtet; det bleke sollyset falt på lårene hennes. Nå kommer våren, tenkte hun.

Om nettene var de oftest på toget. De gjorde den iakttagelsen at russerne faktisk liker å stuves sammen; kanskje et århundregammelt, hjelpeløst forsøk på å overvinne slettens umåtelighet. Det kunde være forholdsvis god plass i nabokupéen, men når folk kom inn på stasjonene, var det dem inderlig om å gjøre å få sitte der hvor det allerede var fullt. Det blev en egen hygge i en slik vogn en kald vinternatt, tett av kropper, lukt og varme, av røken fra tørr majorkatobakk og menneskers vennlighet. På stasjonene sprang noen ut og hentet kokende vann til te. Alle satt nå og kalte hverandre med navn og farsnavn og bød rundt svart brød. Ofte måtte de spille sjakk, Donald og Ann sammen mot brettets eier. De blev alltid slått; det hendte at deres motspillere bekymret overtok også deres brikker, og spilte mot sig selv, i stadig stigende ophisselse om utfallet.

Lokomotivet sprengte frem gjennem mørket. Med en brennende tvistdott signaliserte føreren til perrongenes grønne gnister som han overmodig jog forbi. Begeistret over å beherske teknikken buet han kroppen sin ut mot den stormende natten, huiet tilbake og slo lens.

En svak lampe lyste søvnig under kupétaket. Ann la sig inn mot sin manns skulder: jeg vil ligge i min grop. Snart sov hun. Han satt i en ytterst ubehagelig, men lykkelig stilling. Han kjente silkehåret hennes mot kinnet. Han døset og våknet igjen med små mellemrum. Han skimtet ansiktet hennes. Det var noe magert og spent over det, av fin dirrende sensualitet. Han så på øret hennes, fullkomment skjønt i sin form, tett presset inn til hodet. Et kranium har ikke ører, tenkte han plutselig. I en følelse av takknemlighet stirret han på dette klare, yndefulle mønster av brusk og hud, som førte inn i hjernen.

– Ann, du må våkne. Jeg elsker dig.

Lys våken var hun hos ham.

Hjemme igjen i Moskva smalt Donald ned et kjempetelegram. Ann gikk omkring og hjalp ham, svøpt i hvit badekåpe, rødflekket over skuldrene hvor hun hadde tørket munnen; han så de lange fine rasebenene hennes stukket ned i lilla høihælte sko. Donald skrev som en rasende og kjørte til censuren.

Det var godt å få ordentlig mat igjen. De hadde en gammel russer som altmuligmann. Sasja hadde engang vært kokk hos en Jusupoff; hans beundring for Ann hadde kalt til live igjen gamle drømmer som han med bitterhet og angst for sin fortid hadde lagt i graven. Han tryglet henne om å gjøre de kostbareste innkjøp i utlendingenes butikk, han skulde da lage uhørte retter.

De hadde aldri før sett hvor pen og stor leiligheten var. Mellem sine egne vegger i den tørre centralvarmen kunde de endelig få se hverandre. Da Donald kom inn om natten, lå Ann og ventet på ham, glad og stolt i sin lyse nakenhet.


I Kieff var Ann kommet over noen gamle ikoner som hun gjerne vilde høre Ashleys mening om. De hadde truffet ham første gang ved en lunsj i den britiske ambassade, og begge hadde straks likt ham. Som amerikanere hadde de respekt for det udefinerbare og fjerne ved en kultivert engelskmann. Donald hadde ofte spurt sig selv hvad det gåtefulle ved denne Oxford-dannelsen egentlig bestod i. Han hadde engang vært en hel formiddag i den ærverdige universitetsbyen, uten å bli nevneverdig klokere. Han så en del meget pene, men overordentlig medtatte gammeldagse bygninger, hvor studentene med hensyn til sanitære innretninger levde aldeles som i middelalderen. Man hadde riktignok prøvd å legge bad og vannklosett inn mellem disse skrøpelige gotiske veggene; faktisk virket collegene på ham som en rekke blåanløpne, rotfylte jeksler som det i det lange løp ikke var stort å gjøre ved.

Han prøvde å gjennemtenke Ashley som antagelig var nokså typisk for sitt miljø. Var ikke noe av det som virket så forfinet ved ham, hans merkelige evne til å slå ned på det uvesentlige ved enhver viktig sak, særlig når det gjaldt sosiale og politiske spørsmål? Det gav inntrykk av skjødesløst overskudd. Latterlig enkle blev i sammenligning de mennesker som hårdt og slitsomt virkelig vilde til bunns i en ting.

Ann interesserte sig for Ashley, også av en annen grunn. Med rolig saklighet sa han de peneste ting til henne, særlig når han hadde drukket litt. – Jeg liker så godt det som er vakkert, sa han engang, uten Dem og Gauguin visste jeg ikke hvad jeg skulde gjøre denne vinteren.

– Hvorfor Gauguin? utbrøt Ann.

– Nei, hvorfor Gauguin? svarte Ashley og så på henne.

Hadde jeg ikke hatt Donald, kunde jeg fått en god flirt med ham, tenkte Ann fornøid.

Ashley forklarte derefter at han led av en slags underernæring av farver i denne grå byen; det kunde meget vel tenkes at organismen krevde en viss tilførsel gjennem øinene; når det var særlig ille, gikk han op i museet for vest-européisk kunst, hvor de hadde en makeløs samling av Gauguin, han følte sig straks bedre. Ann var også en god hjelp.

– Det er opmuntrende at De synes jeg går an, sa hun. De kan tro det er eiendommelig for en utenlandsk kvinne å gå måned efter måned uten å ha noen å sammenligne sig med. I Amerika og Europa ser man andre kvinner som gjerne vil se pene og søte ut, i tusenvis hver gang man går på gaten. Man får et slags inntrykk av hvorledes en selv står. Men her borte fins jo ikke klær i vår forstand. I denne femårsplanen har det jo bare gjeldt tungindustrien; sannelig er de russiske kvinnene storartede som finner sig i det uten å kny. Men ofte tenker jeg: Gud vet hvordan du ser ut når du kommer tilbake og går blandt fiendtlige kvinner som er velstelte og nydelige.

Ashley bøide sig fremover med et varmt blikk.

– Jeg er glad for at De tror, fortsatte Ann, at Donald ikke blir altfor fortvilet over mig.


Ashley stod foran ikonene. Han tok et av helgenbilledene, et Kristus-hode malt på tre, ned fra veggen og undersøkte det nærmere.

– Jeg tror dette er svært godt, sa han ivrig. Jeg skulde anta at det skriver sig fra begynnelsen av det syttende århundre. Pallekh-skolen. De andre er, såvidt jeg forstår, masse-reproduksjoner fra en forholdsvis nylig periode.

Han vendte igjen tilbake til Kristus-hodet. I et brunsort mørke var det tegnet et ansikt med bysantinske, buede linjer uten karakteristikk og derfor uten nærhet; ufølsomt, ubevegelig, umenneskelig med alle muligheter i behold.

– Jeg synes at den eneste fremstilling av Gud som er brukbar, sa Ashley, blev skapt av disse ikonmalerne, overhodet bysantinerne. Det beste er selvfølgelig overhodet ikke å fremstille ham som jødene og araberne, men jeg mener når galt skal være.

Hvor nedslående, ja fortvilende er for eksempel ikke de Kristus-fremstillingene som de store renessansemalerne har gitt oss. Endog Leonardo. De vilde fremstille ved iakttagelse det aldri iakttatte; det var kanskje en utmerket metode for hellenerne, som gjerne vilde tenke sig Apollo eller Hermes som en pen naken gutt på stadion, men ytterst uskikket når det gjelder kristendommen med dens desperate pretensjoner. Ingen har profanert Kristus slik som selv de største malere; bare en mann har helskjegg, sier man ganske riktig: han er Kristus-lignende.

Det stod gin og whisky under helgenbilledene.

– De eneste som klarte sig, var de spanske malerne, utbrøt Ashley, fordi de var så kyniske, ganske sikkert helt gudløse, og utnyttet lidelseshistorien til å tegne anatomi. Den nakne, forpinte, forvridde skikkelsen på korset må ha vært en eneste nydelse for dem. Og tenk hvilken glede det var for dem å narre inkvisisjonen.

Ashley snakket ivrig videre. På Anns spørsmål kom han endog inn på Fletcher. Det var en befrielse for ham å komme ut av ensomheten. Han likte Donald og Ann; også det at de var lykkelige med hverandre; en gjest var sikker på å få være i fred.

Ann satt i smug og så på ham. Han hadde et fint åndfullt ansikt, tenkte hun. Hun flyttet blikket sitt til Donald. Hennes manns trekk var samtidig kraftige og gutteaktige, litt trette nå mens han satt og hørte efter. Åndfullt var dette ansiktet ikke. En dyp triumferende glede skjøt op i Ann. Donald var rausere. Han sublimerte ikke noe som helst. Han omsatte sig selv og sine krefter øieblikkelig, i hurtig avsluttet arbeid om dagen, i henne om natten.

Hun gikk bort og satte sig på stolkanten hos ham.

En stund efter stod Ashley borte ved bordet. – Det vakreste billede dere har, er dette, sa han smilende og så på fotografiet av de to små barna. Donald tenkte: Ungene er dét de er, ingen behøver å gi dem karakterer.

Men Ann blev glad. Hun tok frem det siste brevet fra den fireårige Albert, det inneholdt bare en eneste stor krusedull. Han var blitt litt irritert over voksnes uforstand, da hans bestemor hadde spurt hvad han hadde skrevet. Enhver kunde vel se det: han hadde kjørt i bilen til bestefar og truffet en gutt som hadde kaniner, og piken hadde sagt at hun kunde ta bort vorter bare med en tråd.


Joe Dobbs og hans kone Rhea kom nå muntert larmende innom. Joe var kollega av Donald, han var omkring tredve år; det brede ansiktet var grått, som det var overtrukket med murpuss istedenfor hud. Øinene var små og rødsprengte med et hemmelighetsfullt glimt. Han røkte hele tiden; høire hånds pekefinger og langfinger virket som de var nypenslet med jod. Hele hans fremtreden bar preg av trygghet og velvilje. Skuffende lignet han en av de trauste menn i lys hatt som er i forgrunnen på alle amerikanske fotografier av celebre begivenheter: en verdensflyvers ankomst, en filmstjerne i menneskejubelen eller en gangsters død. På alle disse billeder står Joe med en aura av betydningsfull delaktighet, mens han blunker beroligende: Joe er her.

Joe Dobbs tilhørte sensasjonspressen; sin første berømmelse vant han som ganske ung mann da det lyktes ham å fotografere en populær morderske i den elektriske stol i samme sekund strømmen blev slått på, idet han hadde et miniatyrkamera festet til ankelen. I årenes løp hadde han gjort en rekke lignende ypperlige ting; hans avis lovet sig nå meget av ham som beskriver av den sosialistiske opbygging.

– Det verste ved Moskva, sa Rhea og klappet sig på den lille runde buken sin, er at man spiser så mye.

I dette hadde Rhea ubetinget rett. Selskapslivet som diplomatiet utfoldet med journalistene på slep hvirvlet heftigere videre for hver dag. Praktisk talt ingen russere var med; de hadde ikke tid og bodde heller ikke under slike forhold at de kunde gjøre gjengjeld. Som marxister svevde de i den tro at det måtte være en mening med invitasjonene, bortsett fra spisingen og drikkingen: nemlig at de skulde fortelle sånne ting som diplomatene ikke fikk greie på offisielt. Mistenksomt holdt de sig borte.

Men dette kunde på ingen måte stanse de selskapelige gleder. I sine limusiner rullet sendemennene og deres hustruer ut og inn i hverandres portaler efter et deprimerende intermesso gjennem de grå gatene. Dessverre var kretsen liten, motehusenes, sosietetens og avisenes nyheter fortvilende langt borte. Dødstrette av hverandre flokket denne skaren sig hver dag med muntre ansikter om festlige bord; mange vilde sikkert ha brutt sammen, hvis ikke de blev holdt oppe av angsten for ikke å bli bedt på de virkelig betydningsfulle stedene; særlig efterstrebt var den britiske ambassade. I ventiden lot de sindigste av diplomatene sine fem forskjellige fylte vinglass stå urørt ved kuverten og drakk mineralvann; bare yngre, underbetalte sekretærer blusset av velvære.

De utenlandske journalistene blev stadig invitert. En amerikansk journalist representerte en rekke millioner undersåtter, flere enn mange av ministerne, og han hersket ovenikjøpet over dem; han kunde dessuten fortelle de merkeligste nyheter, fordi han både traff sammen med russere og ikke sjelden gikk på gaten. Som sympatisk par var Morrisons meget ute, men også Joe og Rhea var ofte gjest i ambassadene.

Rhea var aldeles blendet av dette miljøet. Hun var en fattig jødepike fra New York, som hadde fulgt Joe på hans underfulle bane. Men denne tilværelsen hvor hun nesten daglig satt til bords med blåblodede diplomater oversteg hennes dristigste drømmer. Hun var full av ærefrykt og beundring overfor Joe som hadde bragt henne så høit til værs at hun bedrog ham både med grever og baroner. Undertiden tok ærgjerrigheten makten over henne, hvorfor skulde ikke hun gifte sig inn i en adelig slekt og ta konkurransen op med den lysende gruppen av amerikanske unge millionærpiker, som i fortvilelse over samleiets demokratiske enkelhet (faktisk det samme for Gud og hvermann) prøvde å gjøre det eksklusivt ved en takket krone på serken?

Joe gikk velvillig omkring, ute av stand til å la sig imponere. Efter middagen satt han i skinnstol, kalte ambassadørene ved fornavn og klappet dem faderlig på knærne.

I det siste hadde de vært ute hver dag. Det var hendt noe virkelig gledelig innenfor korpset. En ung japansk diplomat hadde en aften på en restaurant blitt så henrevet av en russerinne at han stakk en gaffel gjennem brystet hennes. Det blev skandale, og neste morgen skjøt han sig som ekte samurai. Ved begravelsen var det diplomatiske korps til stede, og de japanskkyndige av dem hadde sitt store utbytte av et telegram som den japanske ambassadøren leste op fra selve mikadoen, rettet til den dødes ånd: Han kunde hvile trygt, det skulde bli hevnet. Selv de forsiktigste sendemenn glemte dieten og drakk fem sorter vin av ophisselse.

– Hvorfor kom ikke dere, utbrøt Rhea klagende til Ann, halve Moskva var hos tyskerne. Det var virkelig meget morsomt.

– Så leit vi ikke var der, sa Ann. Men grunnen var enkel nok.

Rhea så spørrende på henne.

– Vi var ikke budne.

Nå skulde Rhea ha stanset, men hun måtte dessverre forfølge seiren.

– Var dere alene hjemme? spurte hun med opriktig deltagelse, da denne skjebnen var det verste hun selv kunde tenke sig.

– Nei, så godt var det ikke, svarte Ann og trykket Donalds arm forelsket. Med grusom langsomhet tilføide hun:

– Vi var hos englenderne.

Hun så ilden i Rheas øine falle sammen til en trist askehop, og følte sig briljant til mote. Med livfull hjertelighet sørget hun for at gjestene hurtig fikk sine drinker.

Ashley fulgte denne samtalen med vemodig interesse. Menneskene finner alltid noe å eie, tenkte han, og besiddelsesgleden opstår først ved at den andre ikke har.

Straks efter angret Ann. Det var stygt av henne å pine Rhea som bare var gift med Joe. Hun blev derfor ekstra søt mot henne. Rhea strålte tilbake og tenkte: Det er en katt hun er.

Joe hadde fått det bitre, sammenbitte uttrykket som enkelte menn får når de skal skryte, og sa betydningsfullt: – Jeg talte med ambassadøren i fem og firti minutter.

Med sitt årvåkne journalistblikk opdaget han nå de nye ikonene på veggen, og med whiskyglasset i hånden gikk han andektig bort og betraktet Kristus-billedet.

– Gode gamle Jesus Josefovitch, sa han rørt.

Han vendte sig hurtig mot Ann.

– Hvor kjøpte du det?

– Kieff.

– Var det mange helgenbilleder til salgs?

– Ja.

– Bragt inn fra landet?

– Ja.

– Det stemmer, ropte Joe tilfreds. Bøndene sulter. De har forlengst spist utsæden. Det er den rene skjære nød. De selger det kjæreste de har. Ikke siden 31, da bøndene slaktet buskapen og åt den op på en uke for at ikke bolsjevikene skulde få tak i den, har det vært slik misnøie på landet. Det er optøier overalt. Kollektiviseringen er gått til helvete.

Ann gjorde en liten kollegial grimase til Donald bak ryggen av Joe.

– Du tar feil, sa Donald.

– Jeg har sendt idag 1200 ord om fullstendig sammenbrudd, sa Joe.

– I telefonen?

– I vadsekk, med segl på. Imorgen blir det telegrafert videre.

– Fra Berlin?

– Akkurat.

– Da får hjemmelsmennene dine en fin tid når det telegrammet kommer tilbake til Moskva.

– Du behøver ikke å være redd for Joes hjemmelsmenn, sa Rhea.

– De er gode nok, sa Joe.

– Du har vel spist lunsj hos dem idag, sa Donald. Så blir Misja tatt istedenfor. (Misja var Joes sekretær).

– Misja tar de ikke, sa Joe med beskyttermine.

– Vent bare.

– Misja tok de i forrige uke, sa Joe.

I virkeligheten hadde Joe det ikke lett. Da han ikke kunde annet russisk enn noen joviale utrop, var han helt henvist til innfødte sekretærer. Rettroende kommunister vilde ikke tjene en kapitalistreporter, og Joe hadde heller ikke bruk for dem. Heldigvis fantes det andre. Rundt alle utlendingene i Moskva flokket det sig, lik møll om lyset, mennesker som lengtet tilbake til det tapte land. De nød å spise utenlandsk mat, røke utenlandsk tobakk, men fremforalt å innånde den luft av utenverden som de fremmede førte med sig. For noen måneder av denne tilværelsen betalte de villig prisen som forlangtes av dem: å skaffe nyheter som før eller senere bragte dem nordpå. Misja var den tredje av Joes sekretærer som hakket kanal gjennem tundraen.

Når Joe sprang op i pressecensuren for å klage, svarte de gjerne: kroppsarbeid anses som en ulykke i en borgerlig stat, men ikke hos oss. Deres sekretær egnet sig ikke til åndelig virksomhet, men vil nå sikkert utvikle sig til å bli en nyttig sovjetborger. Når Joe da skrek av forbitrelse, talte de inntrengende og begeistret til ham om kanalen.

– Hvem har du fått efter Misja, spurte Donald.

– Genia, svarte Joe.

Henne tar de ikke på det første.

– Genia er O.K.

– Men det er bare to bokstaver, sa Ann forbauset.

– Du tar helt feil, sa Rhea skarpt.

– Klart at hun er i de tre bokstavene, sa Donald. Alle som holder sig så lenge blandt utlendingene, står i G.P.U.

I det samme ringte det. Inn kom Evgenia Rastovski.

Hun var en aldeles merkelig internasjonal type. Det blanksorte håret lå stramt bakover som en badehette; i ørene hadde hun et par store perler. Det bleke ovale ansiktet blev dominert av noen mørke stirrende øine. Men det var i selve kroppens diskrete yppighet at hennes européiske preg lå, og vakte følelsen av at man hadde sett henne på tennistribunene ved Lidoen og restaurantene i Berlin – denne ganske bestemte sort frodighet som fins blandt rike kvinner, skapt av lathet, nydt i vellyst og daglig drevet tilbake av hårde, øvede massøsehender. Det måtte være hennes ønske om å ligne, som hadde gitt hennes legeme denne fint svulmende spenning; den skyldtes neppe et luksuriøst liv eller den massasjen som en gammel tante, trett efter dagens slit, stundom gav henne. Hun var klædd i en mørk ullkjole med et briljant snitt. Ann så straks at den var omsydd efter en av Rheas, men forbedret til det utrolige.

Genia bad om undskyldning fordi hun trengte inn. Men hun hadde hatt en oplevelse som hun måtte fortelle Joe; og de visste alle sammen at telefonen ikke var riktig trygg.

Ann hadde ikke større tillit til Genia, men som god vertinne laget hun hurtig en drink. Genia drakk en forsiktig slurk, som hun var uvant med alkohol, og vendte sig mot Joe. I aften da hun kjørte hjem med sporvognen hadde en mann prøvd å stjele vesken fra en dame, som imidlertid opdaget det og gjorde anskrik. Man grep tyven. Idet han skulde føres ut, sprang han bort til damen, trakk op et barberblad av lommen og drog det over øieeplene hennes. Blodet sprutet ut; øinene var blitt kløvd på langs i to. Så gikk han rolig med.

– Genia, sa Joe med varme, jeg setter stor pris på at De er kommet her, og i Statene vilde dette absolutt ha vært en god liten ting. Men hvad tror De vilde hende om jeg gikk op til censor Lobinski med dette. Han vilde se såret på mig og si: For det første er det ikke sant, og jeg kan ikke sette mitt sovjetfedrelands stempel på en løgnaktig melding. For det annet gagner det ikke noen interesse at sånne billeder fra dagliglivet spres utover verden. G.P.U. tar spørsmålet op på en stillferdig, effektiv måte og opretter nye helsehjem for en slik forbryter som enten må være drukkenbolt eller syfilitiker.

– For et luset land! skrek Joe forbitret og tilføide eftertenksomt: Ikke godt nok til å sendes i vadsekk.

Genia som satt med en ny drink, fikk se noen motemagasiner på det lille bordet foran sig. Hun begynte langsomt å bla gjennem de tykke glisserte sidene, med fotografier av unge mannequiner i aftenkjoler og pelsverk. Det kom et nesten forsultent uttrykk i ansiktet hennes, syntes Ashley. Hun så plutselig op. – Her er noe jeg gjerne vilde kopiere, sa hun. Morrison, får jeg lov å låne litt papir inne hos Dem?

– Bare gå inn De, Genia.

– Kom tilbake og få en drink, før De går, sa Ann.

Da Genia hadde lukket døren efter sig, sa Donald deltagende: – Nesten synd at hun ikke finner noe.

– Mener De virkelig at hun nå leter i skuffene Deres? spurte Ashley interessert. – Men hvorfor?

– Det jeg telegraferte om forholdene på landsbygden, vet censuren. Det jeg ikke telegraferte, skal Genia nå få greie på.

– Da vilde du ikke sitte rolig her, sa Rhea.

– Jo, svarte Donald, jeg setter tvert imot pris på at Genia gjør det hurtig og ordentlig, med mig i sideværelset.

– Men føler De det ikke som noe ubehagelig at De blir utspionert, sa Ashley, uvel ved tanken.

– Føler De det sånn? spurte Donald. Mig kan De kanskje innbille at De arbeider på biblioteket, men De må huske at i G.P.U. sitter skarpe hoder. Minst fem mann er efter Dem for å se hvad De egentlig foretar Dem i Moskva.

– Jeg visste ikke min tilværelse var så rik, sa Ashley.

– Ingen vet hvem som vokter på en, sa Donald og drakk ut. I Deres tilfelle: Grafira Ivanovna? Sikkert. Efter all sannsynlighet også Joe. Men ikke Rhea. Rhea er et altfor godt og alvorlig menneske.

– Hold op, knurret Joe, for en fri mann er det uutholdelig å være vidne til sånne forhold.

– Aldeles ikke, svarte Donald. Man må huske at bolsjevikenes vesentlige, virkelig minneverdige inntrykk av utlendinger er følgende: femten forskjellige stater – både Deres og mitt land var med, Ashley – sendte soldater hit inn for å hjelpe hvitegardistene med å knuse revolusjonen. Vi blir betraktet som efternølere fra disse hærene, eller forløpere for nye.

– Men det er absurd, sa Ashley.

– Hvorfor det? Det er ennå folk, dødsfiender av systemet, som håper på hjelp utenfra en gang til. Er De sikker på at de ikke vil få den? Kunde De ikke tenke Dem at her arbeides litt med disse tingene, ganske stille, inne i tåken? I denne forbindelse kan man jo for eksempel nevne Hitler, siden han så uttrykkelig har erklært sig for en krig mot Russland.

– Et ekte mannfolk, ropte Joe.

– Hvad synes De, spurte Donald, i håp om at Ashley vilde utvikle et av sine engelske standpunkter.

– Jeg synes at Hitler er en overordentlig misforstått skikkelse, svarte Ashley.

– Hvordan misforstått?

– Man må huske, svarte Ashley, at Hitler fra barndommen av har hatt ett brennende ønske: å bli arkitekt. Dessverre hadde han hverken penger eller forkunnskaper nok til å komme inn på akademiet. Men han gav sig ikke! Hele hans liv må i virkeligheten sees som en eneste hvileløs anstrengelse: hvorledes skal jeg få vise mine evner på dette område? Han kom helt logisk til resultatet: jeg må erobre statsapparatet. Og hvis De tenker Dem om, fortsatte Ashley, så finnes det ikke noen annen utvei enn denne for en helt uskolert mann som har bestemt sig til å bli reguleringssjef. Jeg tror man må betrakte alt som er skjedd i Tyskland under denne synsvinkel, S.A.-mennene med sine gummikøller, riksdagsbranden, konsentrasjonsleirene, som tragiske men nødvendige etapper i denne ærgjerrige arkitekts løpebane; nå står han også ved målet.

– Men en krig skulde vel ikke være nødvendig, sa Ann.

– Hitler må for enhver pris opprettholde unormale tilstander, svarte Ashley, ellers vilde de fagutdannede arkitekter bli ubehagelige mot ham.

De lo litt og snakket ikke mer om politikk. Genia kom nå inn.

– Få Dem en drink efter velgjort arbeid, sa Ann.

Rhea hadde satt sig ved pianoet og begynte å spille; som en besatt hamret hun dansemusikk ut med små, hårde, ville hender. Donald og Ann sprang op; de danset blendende i apasjestil. Rhea skrek, hele det lubne, faste legemet hennes disset med i musikken, hun slo lårene ut og sammen under den stramme silkekjolen, vugget sig over fra den ene siden til den andre, rykket hodet bakover og lo, slengte det fremover til det svarte håret hang ned i tangentene, stirret plutselig fremfor sig, et forbauset babyansikt med store, fuktige øine. Genia stod ved pianoet og så på henne. Da Rhea utmattet gikk over til en vals, danset Ashley og Genia sammen. Han følte presset fra en hvit, fyldig, velpleiet hånd med manikyrerte negler; hun la den parfymeduftende, litt bløte kroppen sin inn til ham.

Efterpå blev de stående ved vinduet. Rett imot dem reiste en kirke sig med sinkkupler mot stjernehimmelen. – De skulde ha vært her i den gamle tiden, sa hun, da var taket der borte dekket med gull. Idag ser kirkene i Moskva ut som snauklipte tyfuspatienter.

Lenger borte, ved floden, lå den lange hvite bygningen som før var instituttet for adelige unge piker.

– Der gikk jeg på skole, sa Genia. Under krigen satt vi og plukket charpi i det værelset hvor lyset er, mens storfyrstinne Xenia leste høit av Bibelen. Vi så aldeles forferdelige ut, i tykke hvite ullkjortler.

– Hvad er bygningen nå?

– Fagforeningenes hus, svarte Genia med en grimase. Nåja.

De danset igjen.

Joe som ikke hadde noen partner, begynte nå for sig selv. Han rev verandadøren op og sprang ut. Her var ennå ikke kommet noe rekkverk; bare en cementflate skjøt ut i luften, med gårdsplassen svimlende under. Leiligheten lå i sjette etasje. Med glasset i hånden begynte Joe å danse her ute, knekket plutselig bakover, med hælene utenfor cementen, rettet sig op i siste øieblikk og ravet omkring med en vanvittig sikkerhet, en hårsbredd fra den visse død. I et glimt så Ashley mannens kvaliteter som rå, koldblodig reporter. Nå kunde heller ikke Donald holde sig rolig lenger, det var der ute det foregikk. Snart efter hang han efter hendene utfor avgrunnen, mens han leende hevet sig med regelmessige kraftige tak.

Ashley så på Ann. Det var et redd men samtidig henrevet, nesten grådig uttrykk i øinene hennes.

– Han er gal, tenkte hun, men kroppen hans er sterk og modig. Den er min.

Noen bønder som hadde sittet ved et bål på gårdsplassen stod dypt under og fulgte hans legemsøvelser med begeistrede tilrop. Han slengte sig op på verandaflaten, sprang inn, hentet en flaske vodka og firte den ned i et tau. Mennene knekket flaskehalsen mot muren, drakk og begynte å danse, krøket sig sammen til enden nesten rørte jorden og lot benene lynsnart sprette fremover. Donald og Joe gjorde det samme oppe på cementstupet. Rhea fulgte med på pianoet. Hvor amerikanere er uforståelige, tenkte Ashley.


Genia og Ashley kom til å bryte op samtidig.

– Jeg gruer mig til den overfylte sporvognen, sa Genia, da hun tok kåpen på.

– Chaufføren sover, sa Ann for å vise at hun forstod spørsmålets mening.

– Min kjære Genia, sa Joe, har De ikke opdaget at på forreste plattform er alltid glimrende plass, da den er reservert for fruktsommelige kvinner. Ta De en pute på maven.

Han blunket; det skulde virke skjelmsk, men minnet mest om et blikklokk som falt ned: Det gjør alltid jeg.

Snart gikk ekteparet Dobbs også.

Donald lo. – Nå skal Genia prøve på å forføre Ashley.

– Men han er stedig, sa Ann.

– Hun får nokså mange.

– Har du lyst på henne selv?

– Få klærne av dig, og ikke snakk så stygt.


Genia virket som et forandret menneske i den luvslitte, gamle vinterkåpen, det raffinerte, litt fordervede forsvant håpløst i trådvanter, ullskjerf om haken og yttertøiets triste fattigdom. Hun så ut som hun hadde fått en tung bør på sig. Ashley følte at det på sett og vis passet ham godt.

Han stanset for å tende en cigarett. – Vil De røke? spurte han.

– Nei, men får jeg ta en til min mann? Sergei er så glad i engelske cigaretter.

– Bare forsyn Dem.

Hun tok omtrent hele pakken og puttet ned i vesken sin.

– Men De må ikke røke nå, sa hun bekymret og la hånden på armen hans. Det er farlig i denne kulden. De trekker isluft ned i lungene.

Hun beholdt armen hans, mens de gikk videre.

– De liker Mrs. Morrison svært godt? spurte hun.

Ashley nikket.

– Men hun er så intolerant, utbrøt Genia. Hun lar ingen komme nær mannen sin, og ikke sig selv heller. Synes De hun er pen?

Igjen nikket Ashley.

– Nydelig?

– Ja.

– Jeg kunde også ha vært pen, sa Genia trossig.

– De kan virkelig ikke klage.

Hun lo en dyp, glad latter og presset armen hans.

– Men jeg er ikke pen nok, sa hun plutselig med lidenskap. – Jeg ser på billedene av berømte européiske og amerikanske skjønnheter, jeg er ikke så pen som de. Og vet De hvorfor?

– Nei.

– Fordi de har eget værelse, ropte Genia; de kan være alene når det passer dem. Bare da kan man bli pen. Forstår De, jeg deler værelse med tre mennesker, dag og natt.

Hun fortsatte som hun berettet et merkelig eventyr:

– I Europa er det kvinner som blir vekket med appelsinsaft, spiser den fineste mat, hviler midt på dagen, og ingen undrer sig. De vinner ære og rikdom, de får automobil og landsted, hvis de bare er pene nok. Men tenk Dem mig som lever i det eneste land på jorden, hvor et skjønt kvinnelegeme ikke har noen verdi i sig selv.

Hun snakket med en slik opriktig fortvilelse, at Ashley kunde ikke annet enn å synes synd på henne. Det var mulig at hun var spion; hun var det i hvert fall ikke av sin gode vilje, men for å finne en beskyttelse i dette samfund som var fremmed og fiendtlig for henne.

Hun strøk sig puseaktig og hjelpeløst inn til ham.

– Ashley, sa hun, jeg vet at De har eget værelse. Kan jeg ikke få lov til å sitte hos Dem av og til.

Han var øieblikkelig på vakt. Hvad er det hun vil mig? Spion er hun også, tenkte han.

Hun merket straks at han trakk sig tilbake og tilføide hurtig: – Når De er ute.

– Jeg er redd for at det blir vanskelig, sa han.

De gikk nå en stund i taushet, mens sneen knirket under føttene deres.

– Er De gift? spurte hun forskende.

– Ja, sa han kort.

– Og De elsker Deres kone?

– Meget, svarte Ashley.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.