Det var et kvarter igjen før flyet gikk. Donald gikk inn i restaurantskuret, hvor to gendarmer i sennepsgule uniformer satt og drakk kaffe. Av dem fikk han låne «La Dépêche», utgaven fra kl. 3 morgen. Det var ingen nyheter hverken fra Barcelona eller frontene. Heldigvis hadde han ikke forsømt noe. Han hadde vært hjemme i Paris på to dagers ferie. Han gikk ut igjen i den rå, sorte januarmorgenen. Røde signallys gjennemprikket horisonten på den andre siden av Toulouse flyveplass.
Et halvt år hadde Donald hatt korrespondentjobben i Frankrike før han blev sendt til Spania. De seks månedene var kanskje den lykkeligste tiden Ann og han hadde hatt sammen (barna var ennå hos hennes foreldre). Hele det ydmygende ved hans arbeid i Moskva hadde presset dem sammen der borte i en gold forbrenning; nå blev det riktig igjen. Men selvsagt blev han glad da avisens mann i Madrid fikk en granatsplint i skulderen november 36 da Franco holdt på å ta byen. Det var en fabelaktig journalistisk chance. Meningen var at Ann skulde være med, men uhellet vilde at det bare var én plass i flyet. To måneder senere da han kom tilbake igjen for et par dager, sa han at hun måtte bli i Paris. Han forklarte henne at journalistene måtte jage rundt i landet dit hvor det hendte noe og tilbake igjen til censuren, og hvis én kunde få trengt, sig op i en bil var det et under; å få plass til hustru var utelukket.
– Burton er der med en pike.
– Men Doddie arbeider for en avis.
– Det må være i sengen, sa Ann eftertenksomt. Skrive kan hun nå ikke. Jeg kunde bo på hotellet og vente på dig.
– Og bli bombet ned mens jeg er borte?
– Der sa du det. Men jeg skal gå her og vente på din død. Jeg reiser med dig.
– Vi må tenke på barna, Ann.
– En av oss må kunne ta sig av dem? Det er blitt en av oss nå.
– Jeg skal fly opom så ofte jeg kan.
– Er dette vel betenkt?
– Ja.
– Så blir jeg. Men det er første gang vi har sagt for barnas skyld. Og det var ikke deres mor som sa det.
Donald fikk hurtig ord for å være rød. En av de gangene han var på lynbesøk i Paris, spiste Ann og han lunsj i den amerikanske ambassaden. En landsmann, en kjent bankier, kom bort til ham: – Jeg leser telegrammene Deres, Morrison, sa han. Vi får god greie på Franco-flyvernes angrep på civilbefolkningen, men hvorfor hører vi aldri om de rødes redselsgjerninger fra luften over nasjonalistenes åpne byer. Svar mig på det, utbrøt han klagende.
– Fordi de ikke finner sted, svarte Donald.
Bankieren blev først aldeles stum over slik frekkhet.
– Finner sted, finner sted! ropte han derefter ophisset, man vet snart ikke hvad man skal tro. Og om de ikke finner sted, burde man –
Han brøt av og blev meget reservert. – Man skal aldri være ensidig, sa han med vekt og gikk videre.
Noen tid efter kom Donald en aften fra Madrid til Valencia. Fascistene hadde meldt at de hadde tatt veien mellem disse to byene; hvis det var sant var det begynnelsen til slutten. Regjeringen benektet det. Donald og Burton skjønte at de hadde ikke annet å gjøre enn å se efter selv. Langs fem kilometerstener var veien under artilleri-ild fra fascistene. Bilen fløi frem mellem eksploderende granater, svingte inn på marken når veilegemet var revet op, flyvende grus splintret vinduene, de jog videre over døde mulesler, en gang over et lik, om kvelden var de i Valencia. Fascistene hadde ikke tatt veien. Da Donald, opspilt av tretthet og triumf, satt ved skrivemaskinen på Prensaens journalistværelse for å slå ned sin hittil største nyhet, kom Constancia, sjefen for censuren, ut med et telegram. Hun smilte da hun gav det til ham: Stopp rød propaganda. Sam. Det var fra hans redaktør i New York.
Donald svarte øieblikkelig: Skriver hvad faen jeg vil, klapret beretningen om turen ferdig, telefonerte den til kontoret i Paris, og gikk for å legge sig. Utpå natten blev han vekket av et nytt telegram, det var meget tydelig: Sparken. Sam.
Om morgenen telegraferte Donald meddelelsen om at han var blitt arbeidsløs videre til Ann. Hennes svar var det ene ordet: Takk.
For en kamerat hun var, hvor modig og fin. Utestengt fra det bladet som var forholdsvis frisinnet, vilde han ha liten chance for å få noe å gjøre, i hvert fall ikke på betingelser som han kunde godta. Hun visste det og bare gav ham hånden sin glad.
Utpå eftermiddagen nytt budskap fra New York: Fortsett rød faen. Sam. En time efter at Donald hadde fått avskjed var hans beretning om turen ankommet til avisen, redaktørens hjerte blev fylt av et melkehvitt lys, dette var selve nyheten til førstesiden, de fikk i Guds navn si hvad de vilde, han vilde ikke undvære denne mannen.
Donald måtte sende avbud til Ann og arbeidsløsheten. Denne episoden lærte ham at den eneste mulighet for å fortelle sannheten om Spania i en borgerlig avis, var å tvinge den inn i spaltene ved en usedvanlig personlig innsats. Det passet ham meget godt. Han følte trang til opreisning efter sin kummerlige kompromiss-tilværelse i Moskva.
Ann var ikke fullt så glad. Hun ringte hver natt til kontoret på Avenue de l’Opéra eller gikk opom; det var tydelig at en rekke av hennes manns nyheter var hentet ferske ut av døden. Donald gjør det godt, sa de på kontoret.
Hun gikk syk og skjelvende hjem. Om nettene fikk hun ikke sove. Hun lå og så forskjellige syner som Donald hadde fremmanet med stor klarhet. Hun begynte å ta sovemidler. Strålende kom han hjem på en dags besøk.
– Donald, sa hun, og la sig inn til ham, vær god mot din egen, ikke reis tilbake.
– Jeg må det.
Donald begynte å gå frem og tilbake på gulvet. – Det er mitt arbeid, og dessuten hjelper jeg noe som er rett. Borgerkrigen i Spania er ganske enkelt: bombefly over fattigdommen. Iforgårs da vi kom fra Estremadurafronten kjørte jeg gjennem strøk hvor titusener av mennesker bodde i jordhuler, ikke for å beskytte sig mot flyene, men fordi de hadde levd sånn i århundrer. Eieren av godsene har et palé ved Boulogneskogen, han er polospiller og malerisamler og finansierte fascistene med millioner, da han skjønte at hans folk gjerne vilde op av jorden. Vi vil ikke finne oss i sånt, vil vi vel, Ann?
– Hør her. Du kjører veien fra Valencia til Madrid mens den bombarderes og beviser at den egentlig er ufarbar. Du tenker ikke på at alt det gode som er mitt kan bli revet i stykker. Dere har laget en egen målestokk nede i journalistmiljøet deres, og turen din var utmerket i alle deler, men jeg skjønner ikke at du ved denne reisen hjelper hulebeboerne det spor.
– Jo, jeg gjør det. Hvis fascistene fikk lov til ukontrollert å fortelle sine løgner, var regjeringen hurtig ferdig. Når folket taper, får Franco straks den velvilligste støtte fra nesten alle land. Når folket vinner, ser man stillingen an. Det avskyelige ved denne tiden, Ann, er at menneskene har vist sin likhet med dyrene i ett punkt: vemmelsen for den sårede. Dette er ikke-innblandingens egentlige innhold. Alle land undtatt Russland nekter regjeringen enhver rett med argumentet: men dere er jo blitt overfalt. Min opgave blir å sende det som jeg ved selvsyn vet er riktig, bare det, og få et slags ord for pålitelighet. Sannheten om Valenciaveien kan kanskje få noen demokratier til å vente med å sende handelsagent til Franco.
– Jeg skjønner meget vel at en soldat utsetter sitt liv for fare, sa Ann, men du er jo ikke som kjemper i Spania. Du må spørre dig selv: er en nyhet viktigere enn alle årene, gode, rike, kjærlige år fremover med din elskede. Donald, det gjelder dette korte livet vårt.
Hun hadde rammet ham godt. Med alle sine bedrifter var Donald blitt en kuet mann. Han kunde våge sig langt frem ute ved fronten og være i en landsby som blev knast av luftbomber og klare sig ganske bra. Men han kunde alltid vende tilbake til en slags sikkerhet. Noen timer av fare var for en journalist et samtaleemne i hotellværelsene på «Florida» i Madrid, «Victoria» i Valencia, «Ritz» i Barcelona. Soldatene blev tilbake.
Han hadde lært å kjenne mennene fra de internasjonale brigader. De fleste av dem var forkastet av samfundet, mange var arbeidsløse, andre var politiske emigranter, igjen andre skulde i fengsel hvis de noen gang kom tilbake til sine land, fordi de kjempet her. Disse utstøtte hadde tatt på sig å forsvare et folks menneskeverd. Denne tiden, tenkte Donald, hadde en evne til ubarmhjertig å avsløre sannheten. Søkelyset gikk forbi de respektable og velmenende og stanset ved disse mennene: godheten fantes her. Det gikk måneder mellem hver gang han traff brigadene; stadig blev de kastet inn hvor fascistene gikk hårdest på; få kjente ansikter var tilbake når han kom. En del traff han på sykehusene; til emigrasjonens eller arbeidsløshetens kår hadde de føid krøplingens, og de angret ikke.
De hadde ofte ydmyget ham. Ute i skyttergravene efter mange døgns kamper kunde selv menn som han kjente, ja var venner med, se på ham med useende, tomme øine; den som kunde gå tilbake til sikkerheten var en inntrenger; det var et sluttet selskap her ute, dødens. I hvilestilling kunde de gjøre ham glad ved å si at de likte det han skrev. Når de kom opom hotellværelset hans i Barcelona, sa de gjerne at de torde faen ikke holde til i en by som blev bombardert hver natt, de lengtet tilbake til fronten hvor de kunde få sove. Det var blitt en besettelse for Donald ikke å bli distansert for ubarmhjertig av dem; deres eneste måte til å undkomme ifra krigen var å dø eller lemlestes; hans måte kunde ikke være å ligge lykkelig med Ann. Midt i sitt sunde legemes lidenskap vilde han føle sig som en stakkars skamfull overvunnet.
– Du må nok la mig reise, Ann, sa han til slutt. Det betyr så meget for mig.
– Jeg skal gjøre et forsøk til, svarte hun trett. Jeg tar barna hitover.
Fjorten dager efter kom Albert og Joan reisende alene over fra Amerika på «Ile de France». Alt blev bedre. Ann hadde ikke pike, vasket op og skurte selv, sydde klær til barna, satte alt inn for å kunne være utmattet om kvelden. Men hun gav sig ikke: – Kan du ikke bli hjemme, sa hun med armene om halsen på sin mann, neste gang han kom, så kan vi for eksempel få fjorten barn. Du vet hvor gode vi er til det. Sterke, fine barn, glade i det som er rett, det er vel en presang å gi verden.
Han lo: – Vi venter litt, så vi kan legge virkelig arbeid i det.
Donald vilde ikke at Ann skulde ha barn i denne tiden. Det kunde nok beskjeftige henne, men man satte i anstendighetens navn ikke et liv ut i verden for å beskjeftige noen. Et øieblikk tenkte han: bak denne ridderligheten ligger kanskje en angst for å bli bundet fast til Paris av svangerskapets rett til beskyttelse.
Han fikk henne fra tankene om at han skulde bli, denne gangen også. Han kunde døive henne med sitt kjønn. Når de hadde det sinnssykt godt sammen, fikk han henne til å si: Gjør med mig hvad du vil, tramp på mig, reis fra mig, bare du lover å komme igjen og være sånn mot mig.
Ungene hadde lagt sig om kvelden da han reiste. Joan hadde presset det morsomme smilende fjeset sitt inn til ham, men små gode klynk av søvnighet; det luktet renhet av henne, nok til et helt liv. Albert derimot var opspilt og lys våken, Donald hadde opfylt hans høieste ønske og gitt ham en hvit mus. Den stod i et bur på bordet ved siden av sengen. Den hadde et hjul hos sig og løp inne i hjulet og var på alle måter en personlighet som det ikke gikk an å sovne fra.
Ann hadde ikke fulgt ham på stasjonen. – Det er så fælt å gå tilbake igjen alene. Nå lukter det av dig på puten og av laknene. Jeg vil prøve å sove mens jeg ennå kjenner det.
Det store tremotors flyet var kjørt ut av hangaren, i hvitt projektørlys. Donald gikk ombord; han kjente de fleste av passasjerene, regjeringskurerer som reiste ofte denne turen. Maskinen suste bortover marken i ugjennemtrengelig mørke, gikk op, og noen sekunder efter var de oppe i demringen, et grønnlig isrum med bleke stjerner. Over skoddebremmen langt nede i øst var det trukket en blå og rød stripe som av et barns farveblyant. Det var bitende kaldt, de stakk benene i små poser av katteskinn på gulvet.
Foran dem hvitnet Pyreneenes snefjell. De steg op i stor høide; under dem lå et grått tåkehav som en issørpe med enkelte topper ragende op. De fløi innover; motorduren stanset, det var som flyet hang ubevegelig i den dødsstille morgenen. De var over og motorene drønnet igjen. En stund efter så de havet. De gikk ned på flyveplassen i Barcelona.
Inne i pass-skuret stod en flokk milissoldater omkring en sinkbøtte hvor det glødet noen trerester; de strakte frysende hender over dem. På veien innover til byen møtte de mange mennesker med skjerf tullet om hodet; de lignet mauriske kvinner. Ofte hadde de ikke strømper; de nakne føttene var stukket i seildukssko. Utenfor Ritz, hvor Donald bodde, gikk han bort til avisselgeren på hjørnet for å overlevere noen innkjøp han hadde gjort i Paris. Det var en gammel mann som neppe pleide å få nok å spise. Donald hadde spurt hvad han skulde ta med til ham.
– En pakke cigaretter. Sort tobakk! utbrøt han lengselsfullt.
– Ikke noe mer –
– Litt kanarifuglfrø.
Inne i hotellet var det ennå kaldere enn på gaten hvor palmene stod med sne. Mellem stenveggene, hvor det nå aldri blev fyrt lenger, var novembers og desembers kulde omhyggelig opbevart. Donald gikk forbi spisesalen; alle de hvite bordene i det store rummet virket som en skinnende isbre, han frøs ved synet. Han sprang op trappene til Burtons værelse for å høre om det var noe nytt.
Burton lå til sengs sammen med Doddie. De hadde klær, pelser, vadsekker slengt oppå dynen for å holde varmen. Burton begynte straks å snakke med iver til Donald om sin hustru Julia, han håpet å komme ut til henne og barna om en ukes tid. Doddie trakk en bukse over hodet. Burton, en stor vennlig mann, insisterte alltid på å snakke om Julia, ingen kvinne var som hun. Donald og han avtalte å prøve å komme til Aragonfronten neste dag.
Donald brukte formiddagen til å få løfte om en bil og et salvo conducto til forreste linjer. Før lunsj gikk han ned i kjellerbaren. Noen tyske offiserer fra den internasjonale brigade satt ved et bord, de ropte ham bort til sig. De var meget oplivet. Fascistene påstod at de fremdeles holdt en by som vitterlig regjeringstroppene hadde tatt for en uke siden. Verdenspressen trodde på Franco. En del journalister som arbeidet på fascistsiden hadde i to biler kjørt frem for å se efter; ansvarshavende offiser hadde latt dem passere for ikke å måtte innrømme hvordan det stod til. Ti kilometer fra byen var den ene av bilene truffet av en regjeringsgranat, fem var blitt drept. Donald fikk navnene. En av dem var Joe Dobbs. Joe var blitt utnevnt til æresløitnant av fascistene og gikk omkring med rød beret på hodet.
– Ved disse dødsfall, utbrøt en av tyskerne, har fascistene måttet innrømme at de har løiet, de står langt utenfor byen. Det er meget nyttig, ikke sant? Han vendte sig ivrig til amerikaneren.
Donald tenkte hvor vanskelig det var å få presset en sannhet gjennem fascistenes propaganda rundt i landene. Hans egen avis, som trykte hvert ord han sendte, forsynte ham ofte med en overskrift som var tatt av en melding fra Burgos eller Salamanca.
– Sehr nützlich, svarte han.
Utpå eftermiddagen blev Donald hentet av en engelsk kveker, Dinah Rawlins. Hun kunde være mellem firti og femti, en sky, nesten sjenert skikkelse, med et blekt, rolig ansikt med fryktløse øine. Donald satte henne høiest av alle de utenlandske kvinnene som drev hjelpearbeid i Barcelona. Hun tok ham med til den nye barnekantinen som de hadde åpnet nede i arbeiderkvarterene. I et lavt stort rum arbeidet en motor; vann og melk blev blandet sammen i en kum, det luktet godt, likesom av spebarnstell. I en kø frem mot kummen, hvor tre unge spanske piker øste op, stod et par hundre små barn med sine flasker. De var tynne og underernærte; huden hang løst på de nakne benene deres, lik strømper som var glidd ned.
Ann vilde gjerne ha arbeidet i en sånn kantine. Hun vilde ha klart det storartet, varm og glad og sterk. med de hårde gode hendene sine. Hvorfor ikke ta barna med også? Donald hadde svart at det var meningsløst, man kunde ikke i en by hvor det blev sultet importere nye munner å mette. Men grunnen var, visste han, en ganske annen. Han var redd. Hans nerver vilde bli revet op hvis han hadde Ann i nærheten; han måtte avstumpe sig; da var det lettere å holde ut. Slik var han mindre verd i selvbeherskelse enn enhver spanjer, også på dette punkt.
Efterpå gikk Donald hjem med Dinah til huset hvor hun bodde for å møte noen amerikanske kvekere.
– Si mig, er ikke dere kvekere imot enhver krigsdeltagelse? spurte Donald.
– Jo.
– Men De er da klar over, Dinah, at De deltar? Fascistene prøver å knekke regjeringen i byene blandt annet ved å drepe og utsulte barn. Køen vi nettop så, var en front. De hjelper til med å oprettholde den, for ikke å snakke om at regjeringen kan tenke mer på forsyninger til soldatene.
Det var blitt Donald om å gjøre at alle skulde ta parti; Dinah måtte ikke tro hun var utenfor.
– Det er mange av kvekerne som tenker det De nå sa, svarte hun. Men vi må jo leve i den verdenen vi er satt i. Jeg mener at vi er utenfor krigsdeltagelse så lenge vi aldri ønsker et annet menneskes død.
Da de stod utenfor huset gikk sirenene. De løp op alle trappene, inn på loftet og gjennem en vindeltrapp ut en luke på taket.
Det var ennå dagslys. Over Tibedabo-fjellet, hvor engang Kristus efter sagnet blev fristet av djevelen, gled fem fly i et par tusen meters høide, vakkert skinnende gjennem det kalde blå rummet. De skimtet noen glimt under flyene; tunge, dumpe brak svarte fra jorden hvor hus sank sammen.
– Det var ikke langt fra kantinen Deres, Dinah, sa Donald.
Luftvernet skjøt. Hvite dotter sprang frem i luften rundt flyene som rolig og majestetisk svevde over byen mot havet. Nye glimt ovenfra; eksplosjonene var nå nærmere stedet de nettop hadde forlatt.
– Vilde De ikke gjerne at luftvernet skulde treffe før den neste bomben dreper barna Deres? spurte Donald.
Dinah stod med sitt hvite, slitte ansikt og så op mot flyene.
– Jeg ønsker at de vil bli hindret, hvisket hun.
– Det er det samme som vi sier på en annen måte: at de skal bli truffet, sa Donald tilfreds.
Det var som han hadde oplevd en slags personlig triumf.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.