I etasjen over Robins og Grafira bodde den svenske ingeniør Rudolf Lagerhielm. Han var sjef for et stort kjemisk laboratorium, og hadde planlagt den fabrikken som Robins stod i spissen for. Men privat omgikkes de ikke, Grafira fant ham oprørende umenneskelig og Robins måtte medgi at det virkelig var en vanskelig mann.
Lagerhielm var en høi tynn skikkelse med et spisst rødskjoldet ansikt og små iltre øine. Når han blev ophisset, og det blev han for et godt ord, viftet han i luften med sine klamme lange hender, og skrek forbitret. Han var den fullkomne kværulant. Han hadde vært ansatt på en rekke bedrifter rundt i Europa, men direksjonens enestående idioti var alltid blitt for meget for ham. Han klarte sin faglige opgave, det vet Gud han gjorde, men løste de andre sin? Overproduksjon, underproduksjon, avskjedigelser og arbeidsløshet rystet fabrikkene som i feber. Det mest rosende ord som Lagerhielm kjente, het: fornuftig. Han ropte fjols! for siste gang, og reiste til Moskva.
Hans livs verste tid begynte. Hvad kunde disse medarbeiderne som man gav ham? De kunde ikke helle vann på et reagensglass. Her trakk han grensen mellem mennesket og dyret, fortalte han dem; de lyttet tålmodig. Han gjentok denne tanken på en enda mer krenkende måte; til hans smerte og raseri svarte de ikke igjen; med slike folk var det faktisk umulig å få i gang noe åndsliv. Lagerhielm tilbragte nå uker av gangen, innestengt i sin leilighet, med vodkaflaskene henslengt rundt sengen.
Til tider fattet han håp, han fant dem bent frem gripende, disse troverdige guttene og jentene fra landet som seigt prøvde å innhente et århundre av teknisk kultur. Han blusset da opp i en slags tennerskjærende hjertelighet.
Det verste Lagerhielm visste, var svensker. Hvad ondt hadde han gjort siden han var blitt født i dette folk, hvor respektabiliteten ruget som en lammelse og hvor alle genier hadde bare én mulighet for å undkomme, nemlig å bli vanvittige? Den eneste slektning som Lagerhielm hadde en slags godhet for var en onkel som hadde vært herredshøvding og excellens, men endte sine dager i en hotellseng, som han nektet å forlate, endog for å gjøre det fornødne, mens han vettskremte betjeningen med de mest liderlige viser, som hevn for sitt pinefullt anstendige liv.
Det hendte imidlertid at Lagerhielm så en svenske i sitt hjem i Moskva, men det var utelukkende fordi Posse var så delikat til å kjekle med. Posse var kommunist. Han tilhørte en svensk adelsslekt og opholdt livet her borte ved å selge sine aneportretter i Stockholm.
Han hadde en bred okseskikkelse med et tungt, strengt ansikt under grissent smørgult hår. Lagerhielm mente at dette karakterfulle uttrykket kom av en urokkelig, lidenskapelig arbeidsskyhet, munnen var sammenbitt av rasende dovenskap, kinnene hadde dype furer av lathet. Det var ikke lett å la være å gjøre noe, men ved Gud, Posse holdt ut.
Størstedelen av dagen lå Posse på sengen i sitt lille kott, mens han stirret med isblå øine op i taket. Han sa selv at han skrev på en bok om Sovjet. Undertiden kunde det komme et uttrykk av dyp fortvilelse over ham, mens han lå med hendene hardt knyttet under hodet; det var virkelig som dette monument av kraft skjulte en indre paralyse, en gåtefull degenerasjon. Med sine siste krefter hadde han slept sig vekk fra sitt miljø og bort til arbeiderklassen. Så kunde han ikke mer.
Lagerhielm pinte ham på det grusomste. Da de for eksempel en dag passerte en skinnbylt i en snefonn, stanset ingeniøren op og ropte triumferende: – Se på ham, du. Posse gikk demonstrativt videre og sa forbitret: – Jeg ser ingenting.
Da sprang Lagerhielm bort til ham, hugg sine tynne fingrer i armen hans og slepte ham tilbake: – Nå? Posse svarte: – Du kan vel se det er en klassefiende. En typisk kulakk.
Men til tross for de lidelser som Lagerhielm tilføide ham, bar Posse dem gjerne for sin tros skyld, og fordi han aldri opgav håpet om å føre sin landsmann inn på den rette vei. Det var med tung, smertelig samvittighetsfullhet at Posse satt utover natten og drakk vodka med ham for å bearbeide ham, og når Lagerhielm hadde sine lyse stunder av optimisme, følte Posse sig takknemlig over at hans verk ikke var forgjeves.
En marsaften med snetykke var Lagerhielm i det prektigste humør. Bordet var festlig dekket for to. Nynnende spankulerte han omkring i stuen og sparket vennlig efter katten, en stor persianer som mol forventningsfullt ved tanken på de lekkerier av fiskeben som sugende menneskemunner vilde berede for den. Kvelden i forveien hadde Lagerhielm truffet en aldeles makeløs sigøinerpike, Sjura. Hun hadde sunget en klagende sang om to ugler som ikke fikk hverandre, slik at Lagerhielm var grepet i sitt innerste. Stemmen hadde i klangen en besettende rå soltørrhet som den brune huden hennes, eller steppen; når hun lo, var det som et vrinsk av stjålne hester ved hennes fars telt. Hun hadde straks lovet å besøke ham. Lagerhielm gledet sig, lik et barn som skal se juletreet.
Avtalen var at hun skulde komme ved titiden, men allerede en time før ringte det. For en pike, tenkte han, et naturbarns instinkt som ikke henger i klokkestrengen, men gjetter sin makes behov. Han ilte ut for å lukke op. Det var Posse og to fremmede.
Til tross for sin skuffelse besluttet Lagerhielm å la dem komme inn og forkorte ventetiden for ham; ved synet av gjestene hadde han fattet håp om å få en kjekl i gang.
Det var to svensker, en yngre litteraturprofessor, mest kjent som kronikør i de store borgerlige avisene, og hans frue som for ytterligere å bedre økonomien skrev forståelsesfulle underholdningsromaner fra yrkeskvinnenes liv. Man måtte medgi at det var et usedvanlig vellykket par; han så aldeles ikke ut som en lærd, men som en spenstig forretningsmann; fruen var smart og lettvint, og som hun selv pleide å si: erotikken har vi heldigvis i orden. Posse hadde tilbudt sig å være deres cicerone for å påvirke dem; med sørgmodig listighet hentet han dem hver morgen på hotellet. Fruen hadde alt bestemt sig for å bruke ham som komisk biperson i sin nye novelle, og kronikøren hadde krasset ned i notisboken noen muntre vendinger om svenska adeln i Komintern. De hadde om kvelden vært i en arbeiderklubb, og Posse hadde efterpå i et skjelvende håp om å finne Lagerhielm fylt av tro på Sovjets fremtid tatt dem med op til ham.
– Gi brigaden vodka, ropte Lagerhielm bydende til Posse, som stirret tilbake med et forbitret blikk. Skulde da Lagerhielm aldri ophøre å egle sig inn på ham?
Posse brukte nemlig gjerne ortodokse kommunistiske vendinger, og da det på denne tid var skikk i Moskva å danne en brigade, det vil si en liten gruppe, for å hjelpe til ved kollektivbruk, teatre og lignende, hadde han funnet det riktig å spørre Lagerhielm om han sammen med noen andre kamerater vilde danne en brigade for å feire julekvelden. Dette vendte Lagerhielm stadig tilbake til, på den mest utålelige, kontrarevolusjonære måte.
Alle tømte nå sine vodkaglass. – Nå, herr Lagerhielm holder katt, ser jeg, sa professoren vennlig, nærmest for å si noe.
Lagerhielm optok det straks som en utfordring.
– Ja, jeg gjør det, sa han innett, fordi katten er det mest ukuelige av alle vesener. En katt finner sig aldri – aldri, skrek han, i et slag, den freser like friskt til sin siste time, hvis man vil krenke den. Derimot en hund … Jeg vet alt om en mann som er hundeeier, utbrøt Lagerhielm og stirret truende på den andre.
– Ja da må jeg tilstå, sa professoren med et muntert blikk til sin hustru, at jeg hører til disse foraktelige.
– Jeg kunde tenke meg det, svarte Lagerhielm uforsonlig, og tømte hurtig et glass med vodka; han vendte sig forventningsfullt mot professoren: nå, blev det til noe?
Fruen lo nå hjertelig. Lagerhielm drakk som rasende; denne fru Flinkesen gikk ham på nervene. Han stirret stivt på henne med sine små øine hvor pupillene var som sorte nålehoder og det hvite var grågrønt som et bedervet egg med blodtrevler i.
– Herr Lagerhielm som har vært så lenge i Moskva må fortelle mig om de russiske kvinnene, sa hun fortrolig og tok op speil og leppestift. Mitt inntrykk er faktisk en eneste grå masse.
– Intet kan være mer feilaktig, skrek Lagerhielm. I det øieblikk de får kåpen av sig, er de uhørt forskjelligartede, de spraker av individualitet. Derimot de vesteuropéiske kvinnene – han lente sig nå fremover mot fruen på en lurende katteaktig måte – de er vidt forskjellige i klærne, de kitter sig op på forskjellig vis og virker myldrende differensierte, men i det øieblikk man får dem i sengen, Herre Jesus, ropte han, de er så ens at man må gråte.
Fruen lo nå ennå muntrere. Lagerhielm satte sig i desperasjon bort til bordet og begynte å spise fisk med fingrene. Benene kastet han utover gulvet til katten. Han så på sine gjester med et forurettet blikk: – Spis, skrek han. Spis for faen.
Professoren tenkte at de fikk sannelig se å gå, men da begge pleide å gjøre stor lykke i sin krets med vittige iakttagelser, blev det allikevel for fristende å benke sig rundt bordet. Posse så overordentlig bekymret ut.
– Herr Lagerhielms dype tro på den russiske individualiteten er meget interessant, sa professoren langsomt og lekte spirituelt med sitt vodkaglass.
– Ikke fingr sånn med glasset, snerret Lagerhielm. Her er fabelaktige mennesker.
Professoren drakk hurtig ut og sa skarpt: – Det verdifulle skjules i hvert fall overordentlig godt for utenforstående. På den annen side: da vi reiste gjennem Tyskland – som De kanskje vet skal ingen beskylde mig for å være nazist –
– Jeg vet ingenting, sa Lagerhielm og spyttet på ovnen.
– så vi et folk, preget til det ytterste av efficiency. Jeg spør mig selv, utbrøt professoren forbitret, kan denne dorske russiske massen klare sig i en moderne krig mot Tysklands intelligente, høit kultiverte folk, som dynamisk drives frem av en eneste vilje?
– Det kan den, svarte ingeniøren, med en guds sikre viden.
– Herr Lagerhielm har kanskje arbeidet i Tyskland nylig? innskjøt fruen.
– På ingen måte, svarte Lagerhielm.
– Nåvel, sa professoren og smilte avfeiende. Da tør jeg kanskje –
Lagerhielm skulde nettop til å falle over ham, da det ringte. Han gikk halvt baklengs mot døren, mens han rovlystent holdt blikket festet ved den andre.
Sjura var kommet. I en gammel kåpe, med sne på pelsluen stod hun og stirret med sitt brune forbausede ansikt på selskapet. Lagerhielm tok kjærlig hist og her på henne, men bad henne komme tilbake om en time. Han visste at hun hadde en venninne i nabohuset, det var noe han absolutt måtte ordne først.
Han skulte bort på professoren, som han hadde fått inderlig appetitt på, idet han klappet halvt fraværende på henne: – Vilde hun aldeles sikkert komme tilbake om en time?
– Ja, Rudolf, svarte Sjura.
– På slaget tolv skal alle sammen være ute av huset, sa Lagerhielm, det sverger jeg, skjøv henne ut av døren og vendte sig mot professoren.
– Man behøver aldeles ikke å ha vært i Tyskland, ropte han, det er bare nødvendig å bruke vettet sitt aldri så lite.
Han fortærte nå professoren med sin forakt; styrket fortsatte han. – Som ingeniør kan jeg si Dem, at Tyskland vinner ikke sin krig, hvis det går til angrep på Sovjet.
– Jeg tillater mig å betvile Deres autoritet, sa professoren.
– Fortrinlig, utbrøt Lagerhielm oplivet og sendte ham for første gang et nesten påskjønnende blikk. Dog er det min faste tro at De vil kunne følge med i følgende tankegang. Hitler har gitt det tyske folk en verdensanskuelse som påtvinges dem hver dag. I korthet: det eksisterer en djevelsk jødesammensvergelse rundt i landene som prøver å demoralisere enhver raseren arier ved hjelp av en del sindrig uttenkte påfunn så som demokrati og sosialisme. Tysklands plikt er derfor å trenge utover grensene og forpurre denne plan. Man kan ikke kalle denne tankevirksomhet for særlig lysende.
– Det ligger neppe en førsteklasses filosofi bak de fleste seierrike krigene, svarte professoren. Dessverre ikke, herr Lagerhielm!
– Tror De et øieblikk, ropte Lagerhielm med løftet pekefinger – at et folk hvis idéverden er middelalderpogromenes formørkede overtro, plutselig kan frembringe det fornuftige når det gjelder industri? Krigens tekniske grunnlag krever en klar, hederlig videnskapelig tanke, tåpeligheten vil hevne sig der hvor tyskerne venter det minst. Om få år er de sunket ned til å bli imitatorer, Europas japanere. Det skapende arbeid vil bli gjort annen steds. Lagerhielm langet ut efter vodkaflasken.
– I hvert fall ikke i Sovjet, sa professoren.
Ingeniøren tømte glasset og satte det hurtig fra sig som stukket av en hveps.
– Hvorfor ikke?
– Jeg går inn på Deres tankegang, jeg er ovenikjøpet helt enig i den, sa professoren overbærende. Den frie tanken er en forutsetning for alt fremskritt. Men her i landet fins den i hvert fall ikke. Den frie tanken er retten til å kunne tvile. Bare den videnskapsmann som lever i en atmosfære hvor det er en selvfølge fritt å kunne godta eller forkaste, kan finne sannheten.
– Aldeles riktig, sa fruen.
– Jeg benekter det, svarte Lagerhielm. Tvilen er i sig selv absolutt ingen verdi. Hvad slags tvil er det som preger den européiske intelligens idag? De tviler på bolsjevismen og de tviler på fascismen, og i siste tilfelle føler de sig inn i helvete frisinnet. Fy for faen, skrek han. De tviler på om det bestående ikke egentlig er det beste. Det er altså ingen dristig tvil, men en oldingetvil. I Sovjet-Unionen tenker menneskene aldeles forbausende tanker; utbytt ikke andre! Verden har aldri sett maken. Stimulansen for videnskap består helt enkelt i det nyes mot. Han førte pekefingeren flere ganger lynsnart i siksak foran øinene på den andre: Ikke det gamles feighet! Han tilføide, idet han slengte ut en vinslatt, som han ikke hadde lyst på, mellem professoren og fruen: Skepsis kalles det visst.
Posse så anerkjennende på ham; professoren svarte, fruen kom også med et innlegg, men Lagerhielm som nå var meget full, følte sig langsomt overveldet av en sløv, hatefull melankoli. Hvorfor hadde han sendt Sjura fra sig, de kunde ha lagt sig nå istedenfor å høre på denne duren av stemmer, det var som veggene trykket sig tett omkring ham og talte med en skrattende mekanikk.
Han drakk nå i stillhet en ti minutters tid; med ett avbrøt han fruen, og feide de siste rester av hennes ord til side med et bydende vift av sine hender. Giftig mønstret han først mannen, derefter hustruen, og samlet sig i et hypnotisk, tilintetgjørende blikk på dem begge. De satt stumme og så på ham.
– Eskimoene, utbrøt han endelig, stivt stirrende på dem, har noen nidviser om folk de ikke utstår. Denne mann er så nedrig, synger de, at ingen vil bytte kone med ham engang.
Han kniste henrykt ved denne karakteristikk av ekteparet. Igjen gikk hans tanker tilbake til Sjura. – Hun er deilig, forkynte han plutselig for Posse, du skulde se henne naken. Brystene hennes henger ikke en millimeter.
Han bråvendte sig mot professorparet som om han hadde overrasket dem i et bakhold. – Ikke en millimeter, hvinte han og slo i bordet så vodkaglassene veltet.
Dunkelt følte han at Posse aftenen igjennem hadde sloppet altfor billig.
– Hvordan kan du våge å forsvare dette landet, hvisket han med intensitet. Jeg skal si dig hvordan det er: en mann velger et arbeid, og siden får han værsågod drive på med det uten ophør. Men tenk dig, utbrøt han livfullt, at hans eneste lengsel på jorden blir å sy silkesting, og jeg vil gjerne si dig at jeg forstår en slik mann fullt ut – hvad da?
Posse satt og stirret tungsindig ned i en hvit tallerken mens lampelyset falt gjennem hans tynne gule hår på den lyserøde hodebunnen. Han skulde til å svare, da Lagerhielm med et skrik vendte sig mot professoren.
– De lurer, hylte han, jeg vil ikke ha folk som lurer her.
Han tok neppe feil i dette. Med et muntert, sarkastisk smil satt professoren nettop og utformet anekdoten om Lagerhielm til lunsjen neste dag i den svenske legasjon. Han var overbevist om at han vilde gjøre adskillig lykke. Oprørt i sin sjel stod Lagerhielm over ham, med den lange skikkelsen svaiende i uberegnelige, forferdende kast, bestemt på å legge hånd på den besøkende, Posse hadde alt reist sig, da de tolv klokkeslagene fra Kreml plutselig drønnet gjennem vinternatten. Med sin siste åndskraft tydet Lagerhielm dette klokkeslett, som gav ham en slags fornemmelse av at det var nå de skulde gå.
– Ut! skrek han, alle skal være ute klokken tolv. Det gikk ikke fort nok, han sprang ut i entréen, hentet en stokk og jog dem rundt bordet. Han tumlet ut og åpnet døren, gav dem ikke tid til å ta tøiet på sig, men kastet det i hodet på dem. Meget originalt! sa fruen, Lagerhielm slo efter henne med kjeppen.
Da han kom inn igjen, satte han sig ved bordet og falt fullstendig sammen. Med varsomme poter gled persianeren bortover duken blandt veltede vodkaglass og spiste fisk. Lagerhielm torde ikke tape veggene av syne, men stirret sløvt på dem for at de skulde holde sig noenlunde rolige.
Hvad var dette? Han vilde knapt tro sine egne øine. En skikkelse var kommet inn fra entréen. Forbitrelsen blusset med en siste flamme op i ham. Her hadde en av disse frekke listet sig inn igjen, men han lot sig ikke spille på nesen. Snøftende av sinne ravet han fremover. – Ut! skrek han.
– Rudolf, hvad er det? kom det like ved ham.
– Rudolf mig her og Rudolf mig der, savlet han. Med lange, feiende armer drev han den opsetsige ut av døren og smelte den igjen.
Han gikk tilbake til sin vakt ved bordet. Han hadde vist dem at han lot sig ikke spille på nesen, ut var de kommet som han hadde lovet.
– Den siste var den verste, tenkte han. Det var noe han ikke kunde huske, men han var stort sett inderlig fornøid med sig selv.
Forbauset, nærmest henrevet over denne merkelige mannen gikk Sjura nedover trappen.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.