Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

III

Leonard stod og så Nana gi barnet bryst. Pleiersken var diskret gått ut av værelset. Yndig og alvorlig, med et fraværende uttrykk i ansiktet, fordi noe av henne selv blev suget bort av en bløt grådig barnemunn, satt hans hustru, mens hun med den ene hånden støttet op det melkespente brystet for at barnet bedre skulde komme til. Hun hadde bare såvidt åpnet den hvite kittelen, og ansiktet bøide sig over brystet, sky, som for å skjule. Med melk om sine tannløse små gummer smilte hans sønn mot moren. Leonard drakk synet inn med alle sine sanser. Så gikk han stille ut.


Efter at Leonard var vendt hjem fra Moskva, fikk han utpå høsten et brev med stor steilskrift fra Nana om at nå kom hun. De hadde vært meget sammen i tiden utover. Han syntes hun var vakker, og intelligent også på hennes merkverdig tause, innadvendte måte. Han likte godt trekkenes nervøst spente liv, hun eide ikke tilfredshetens stupiditet. Han følte sig ikke latterlig i kraft av det han visste og hadde forlatt, overfor dette ansiktet. Bortsett fra sin familie var hun det eneste menneske som han omgikkes. Det passet ham godt at hun var en fremmed, uten betingelser for å trenge sig inn der hvor han helst vilde være i fred. Hun hadde straks sagt ja da han spurte om hun vilde gifte sig med ham. Hun syntes som han at det ikke var noe å vente efter. Såvidt han forstod hadde hun en konflikt med faren. Hun var meget ensom. Efterhånden var Leonard blitt redd for at hun kanskje var for ensom; hennes steile skyhet pinte ham undertiden.

Hjemkomsten til England hadde artet sig anderledes enn Leonard hadde trodd. I Moskva hadde han husket sin families ansikter som groteske, forvridde masker; de tilhørte den andre siden og derfor måtte de se sånn ut; nesten forbauset opdaget han hvor menneskelige de var. Hans mor var død på en klinikk i London; engang hadde han i sin grusomhet vært redd for dette dødsleiets terror. Det lå en stakkars gammel kvinne som ikke syntes hun hadde vært god nok mot sine barn og ikke ventet å få kjærlighet tilbake. Når de motsa henne blev hun glad, men det var en glede for å gjøre det lettere for dem; selv hadde hun skjønt noe annet. Det siste døgnet snakket hun bare om deres far. Til slutt var hun langt borte, og det var de som måtte prøve å nå henne, og de kunde ikke. Da de lukket øinene hennes, følte de sig som skyldnere som aldri kunde betale. Hun hadde overvunnet dem ennå en gang.

Alle tre barna var der. Bwanaen var kommet fra Kenya. Hvor Leonard hadde gjort henne urett. Hun var tidlig eldet av slit og bekymringer, farmen gikk med underskudd, hennes tynne brune hender var vant til å ta i. Leonard var rørt over henne, endog da hun brukte negeruttrykk og sa til ham at de var, tross alt, barn av samme mave. Selv Francis var dypt beveget i dødsværelset. Han var kanskje en meget nøktern natur, uten mange berøringspunkter med Leonard, men overfor det ugjenkallelige som lå hvitt og fjernt foran dem, blev livets bånd så dyrebare, de måtte ta vare på dem. Francis hadde på mange måter vært hjelpsom mot ham i tiden som fulgte, for eksempel en god rådgiver da hans mindre praktiske bror skulde kjøpe hus.

Leonard og Nana hadde funnet en liten eiendom i The Cotwolds, femti-seksti kilometer fra Oxford. Her levde de et fredelig liv. Han hadde sine bøker, og hun sin (noe ekstravagante) toseter som hun elsket å fare rundt i. Han var ofte bekymret når hun raste av gårde alene i sinnssyk fart, men han sa aldri noe til henne. Den gleden måtte hun få ha. Det var med nød og neppe hun holdt sig i ro den tiden hun fikk Dick.

Leonard elsket sin sønn. Noe av det underfulle ved denne gutten var at han, ulik så mange andre spebarn, var aldeles ny. Leonard behøvde bare å se babybilleder av sig, liggende alvorlig på en saueskinnspels, eller tenke sig Nana som liten med sammentrukne bryn; begge var fra fødselen av merket av ukjente generasjoner, med arv og skjebne hopet op i sig. Men Dick med sine lyse bløte trekk var en eneste skinnende begynnelse av liv.

Bwanaen var bedrøvet over at Leonard ikke vilde opkalle gutten efter faren, eller aller helst efter John som hun hadde vært meget glad i. Leonard vilde ikke det. Barnet skulde ikke bære på noen minner. Det skulde begynne livet utelukkende som sig selv, i sin egen frihet.

Kort efter de var flyttet ut på landet, utkom Leonards bok om Fletcher. Den fikk meget rosende anmeldelser. Nå skjønte Leonard meget vel at kritikerne i sine bestrebelser for å variere sine vendinger forlengst hadde sprengt sproget, og når en av dem kalte boken «en biografi blandt tusen», var det bare en fortvilet manns uttrykk for at han klassifiserte denne boken blandt de ganske leselige. Det som hadde forbauset Leonard var den rummelighet som selv de konservative kritikerne hadde vist. De kjente sikkert til hans meget sterke sovjetsympatier (han hadde aldri offentliggjort noe som kunde tyde på det motsatte); det spilte altså ikke inn.

Nå ja, selv interesserte Leonard sig ikke lenger for denne boken; han arbeidet med andre ting. Han var reist fra Moskva, ikke som en desertør, men fordi han mente kommunismens syn var uriktig. Så hadde han å kjempe videre på en sannere måte; det siste ordet i opgjøret mellem Kira og ham var ennå ikke sagt.

Han hadde ingen økonomiske sorger, han var omgitt av harmoniske ting; han hadde adgang til all verdens litteratur (verker som det var ugjørlig å få i Moskva). Var det ikke av verdi at et menneske for en gangs skyld hadde anledning til klart å tenke igjennem sin tids problemer, ikke hisset av nød, ikke jesuittisk i trang til å forsvare? Han hadde utelukkende en rolig vilje til å finne sannheten, og når den var funnet: å bøie sig for den.

Lebedeffs skjebne hadde stillet spørsmålet for ham. Ennå var ikke hans gamle venn kommet for retten, men avisene kunde melde om at han skulde figurere i den nye store prosessen som ganske sikkert endte i geværsalven.

Leonard skjønte ikke annet enn at historien inneholdt en enkel lære: vold avler vold.

Det blev tilfeldig hvor man grep i denne blodig ynglende sammenhengen. Man kunde for eksempel si at verdenskrigens slakterier skapte revolusjonen i Russland. Kommunismen tilintetgjorde med vold de besiddende klasser i dette landet.

Som et biprodukt av denne utvikling kom rettssakene. Lederne var blitt vant til utryddelsens meget enkle sprog og talte det fremdeles overfor virkelige (eller innbilte) motstandere; man hadde vennet sig av med nyanser. Lebedeffs kommende død var muligens bare en mangel på nyanse.

Men selve lovmessigheten, den avlede vold, så en ute i Europa. I angst for å lide sine russiske klassefellers skjebne (eller med denne angst som det hissende påskuddet), hadde borgerskapet i Tyskland og Italia knust arbeiderbevegelsen i blod. Siden begge disse landene var jordhungrige, hadde voldsorganisasjonene, berust av sin seier over proletariatet, forfulgt sukcessen utenfor grensene. Italienerne hadde gjort sin lykke i Etiopia, og fått følge med tyskerne i Spania; triumferende ropte de to fascistiske statsmenn at dette bare var begynnelsen. Hvis noen dristet sig til å stanse dem, skulde verden få se en vold som den aldri hadde drømt om. Men om civilisasjonen skulde gå under? Det fikk våge sig. I dette svaret lå det usedvanlige ved de to menns begavelse.

Leonard syntes at han hadde visse forutsetninger for å forstå dem. Ikke forgjeves hadde han i månedsvis levd under samme tak som Grafira Ivanovna. En dag vilde Grafira forhindre Robins i å gå ut, og hun skapte respekt for sitt standpunkt på følgende måte: hun tok en stabel med porselenstallerkener, og for hvert skritt han gikk mot døren, smelte hun en tallerken i gulvet. Hvis han allikevel vilde ture frem i sin beslutning, vilde hun gjerne meddele ham at hun aktet å skjære strupen over på hunden. Robins blev hjemme.

Ved hjelp av samme feminine hysteri, som ulykksaligvis opererte med millionhorders konvensjonelle, tåpelige og vill-ledte begrep om mandighet, fikk de to diktatorer som regel sin vilje.

Men det var neppe noen løsning, tenkte Leonard, å møte dem med mot-trusler om vold. Grafira trivdes i uhyggen, og den skapte nettop den hjernesplintrende atmosfæren, som krevdes for å hisse selv angripernes folk ut i krigen, og en krig var aldeles ufeilbarlig i sin virkning når det gjaldt å fremkalle nye kriger. Seierherrene hevnet sig, men de myknet først; tyve år efter Versailles husket de overvunne bedre. Det kunde tenkes som en mulighet at demokratiene vant en gang til; men efter at luftarmadaene hadde vært over deres hovedstæder vilde morløse, farløse, barnløse, kvinneløse seierherrer neppe føle større harmhjertighet, og når den tid meldte sig da de ønsket å bli velvillige igjen, vilde de undertrykte hurtig bruke dette hjertelaget til å komme under våben. Siste gang hadde de tapende hatt en krigsherre med vokset mustasje; nå dirret verden under truslene fra en fører som hadde stusset harten; hvis dette folk blev ydmyget en gang til, vilde det formodentlig få en skjeggløs i spissen for sig, og Gud nåde verden da.

For enhver pris, tenkte Leonard, måtte menneskeheten finne en fornuftigere form for meningsutveksling enn voldshandlinger. Et bombardement av Barcelona forekom ham tragisk også fra denne synsvinkelen: når bombene falt og luftvernbatteriene formodentlig svarte, var da denne skuddveksel annet enn en ubehjelpelig, stotrende artikulasjon av to motstandere som ikke var nådd til en mer fremskreden talefot med hverandre?

Gjennem den disete, sølvgrå vårkvelden gikk Leonard over de grønne markene ned til landsbyen.


Nana var glad da Leonard var vel ute av døren. Opvisningen var forbi. Det var i sig selv en irritasjon for henne å gi barnet melk; i grunnen var det en unaturlig ting at et fremmed lite legeme skulde lugge i brystvortene hennes flere ganger om dagen. Det pinefulle blev ikke mindre ved at Leonard stod der, med sitt tilbedende blikk.

Det skulde forresten bli slutt nå med dette tablået av mor og diende barn. Det var som Dick suget hele hjernen ut av henne, hun blev så nervøs av det, doktoren hadde sagt hun bare kunde holde op. Ja det skulde bli sorg.

Godt at Leonard ikke var begynt å bli kjærlig idag, men han hadde kanskje skjønt noe sist. Det var som dette billede av barnet som drakk melk fra brystet virket ophissende på ham. Nana følte vemmelse når han blev sånn, bitterhet også. Det var ikke henne, men hans forplanterske som vakte begjæret i ham. Her hadde han kjønn og melkevått bryst, hele drektigheten som ellers tok ni måneder, samlet i et øieblikk, og det likte han.

Det var blitt en tvangsforestilling hos Nana at Leonard ikke brydde sig om henne selv; han brukte henne bare. Like før de skulde gifte sig hadde hun hatt en oprevet tid. Hun hadde fått høre at faren levde sammen med denne russerinnen Genia. Hun hadde sagt ham en dag i London hvad hun mente om ham, hun vilde aldri ha noe med ham å gjøre mer. Harboe var blitt forferdet og fortvilet. Det var en villskap over dette sky stille barnet som minnet om moren. Omtrent samtidig fikk Nana vite av gode norske venner at også Leonard hadde hatt en roman i Moskva; Francis hadde dessuten smilende ymtet noe om det engang. Nana la i begynnelsen ikke større vekt på det. Det var henne nå. Men hun begynte å iaktta. Han virket plutselig så meget eldre på henne enn før, nærmere farens generasjon enn hennes egen. Hun var tyve, han var to og tredve. Tidligere hadde hun følt det som en merkelig lykke at denne kloke, rolige, meget vakre mannen brydde sig om å være sammen med henne, ja holdt av henne. Nå tenkte hun mistenksomt: kanskje passet det ham, siden han skulde begynne på nytt. Hans glede over hennes uskyld bryllupsnatten virket nokså latterlig på henne; det betydde vel at den andre hadde skuffet ham på dette punkt; han var glad over å finne ulikheter.

Det blev ikke bedre da hun blev fruktsommelig. Han dyrket henne med den fineste ridderlighet, fordi hun gikk med noe annet inne i sig. Han var så begavet at han overtok hele hennes morsfølelse egenhendig; godt, så slapp hun.

Nana så med skepsis på sin manns dyrkelse av gutten. Det virket på henne som noe dypt unfair å elske barnet sånn. Var det så aldeles mirakuløst, dette vesenet som lå og smilte og gryntet og gjorde sig ut. Var det fordi at det ennå ikke var blitt menneske, at Leonard tilbad det? «Et barn er et løfte om alt,» hadde han sagt engang. Godt. Men når det blev tyve år, hvad så? Nei, da var man nøiaktig så gammel som hun selv, da var man ikke et løfte lenger, men et menneske. Det tilbad man ikke. Nana så hele humbugen. Det var de tingene som den voksne mannen selv ikke orket, som skulde veltes over på denne lille sprellende kjøtt-klumpen. Det var utsettelse i tyve år. Det var det som var løftet.

Barnepleiersken hadde tatt Dick og lagt ham ned i den vesle hvite sengen. Hun hadde hele stellet av barnet, det var en hel videnskap, og det viktigste var vel at Dick fikk det sånn det skulde være. Nana tok en cigarett og tendte den. I askebegeret lå der flere stumper røde efter lebestiften. Leonard hadde lagt merke til det og blitt forstemt. Det passet ikke i billedet, nei.

Hun gikk inn til sig selv og tok den hvite kittelen av. Hun åpnet skapdøren, det hang en blendende rekke av klær innover. Hun tok på sig en olivengrønn aftenkjole og så sig i speilet. Hun var pen. Hun var faktisk blitt meget penere siden hun hadde fått Dick. Hun var blitt lidenskapelig optatt av å klæ sig nydelig. Hun var glad hun hadde sine egne penger. Leonard syntes visst det var for meget av det gode; det stod vel i strid med meningene hans. – Ta det rolig i begynnelsen, hadde Francis sagt leende til henne på tomannshånd, dengang Leonard syntes at bilen hennes var for opsiktsvekkende, – husk: ennå sliter han med tilbaketoget fra Moskva.

Nana så ut. I dype tanker kom Leonard opover fra landsbyen. Hendene på ryggen. Napoleon grublende på den russiske steppe.

Nana strøk sig ennå en gang over hoftene og stirret mot sitt speilbillede med mysende øine. En mann kunde aldri forstå hvordan det var å gå rundt med en svær bør i maven og være et monstrum som det var umulig å henge klær på. Det var godt å ha sitt eget slanke legeme igjen.

Hun tok kjolen av sig og trakk på sig en overall av hvitt semsket skinn. Hun gikk ned, sprang op i den store åpne toseteren sin, og kjørte ut på hovedveien. Det blå asfaltdekket lå foran henne. Med sine hvite, veke hender med malte negler, sortrøde som levret blod, holdt hun hårdt om rattet. Bare hun såvidt presset foten mot pedallen jog vognen fremover.

Fart var det eneste hun orket for tiden. Hun smilte til vognen. Den var god.


Begge de avisene som Leonard kjøpte nede i landsbyen hadde Lebedeffs navn på første side. Prosessen var begynt. En sensasjon fløi over verden. Bekjennelsenes gåtefulle monotone rekke var brutt. På statsadvokatens spørsmål hadde Lebedeff ropt: Nei! Jeg er uskyldig!

En angstfull følelse av triumf fylte Leonard. Men neste dag da han med skjelvende hender åpnet avisen for å følge kampen, var den forbi. Ved rettsmøtets begynnelse hadde Lebedeff reist sig likblek og bedt om undskyldning for sin optreden foregående dag: Jeg er skyldig i alle tiltalens punkter.

– I mordforsøk, organisering av oprør, forbindelse med fascistene? spurte statsadvokaten.

– Ja.

– Deres nektelse igår var altså en provokasjon?

– Ja.

Lebedeff satte sig igjen og skjulte hodet i hendene.


Leonard følte sig syk. Han visste ikke hvad som hadde fått Lebedeff til å tilbakekalle; han visste bare urokkelig at hans første utsagn var riktig. Ivan Borisovitsj var uskyldig, men av en ukjent grunn hadde han akseptert sin skjebne. Om tre, i høiden fire dager vilde han bli stilt mot muren sammen med tyve andre.

Uten protest orket ikke Leonard å la dette skje. Hele natten satt han oppe og skrev. Om morgenen sendte han sin artikkel inn til en av de store borgerlige avisene: neste dag var den slått op over en hel side. Leonard var glad for det. Alt som kunde øke opinionen mot Moskvaprosessene var godt. Kanskje de betenkte sig når det gjaldt Lebedeff som var kjent ute i Europa; det var kontrollabelt denne gang.

Leonard hadde gitt et billede av Ivan Borisovitsj slik som han kjente ham, en god og brennende mann som hadde gjort en feil: å være uenig med de sterkere. Nå skulde han utslettes, ikke bare fysisk, men fremfor alt moralsk. Hans navn skulde forbindes med usselt forræderi. Lebedeff selv hadde ikke hatt kraft til å si sannheten mer enn den første dagen, det tilkom dem som kanskje ikke hadde mer kraft, men dog mer frihet å fortsette å si sannheten: Det var en uskyldig mann de vilde drepe.


Nana leste artikkelen. Mistenksomt satte hun den i forbindelse med Leonards privatliv i Moskva, og snakket ikke om den. Da hun skulde gå op om aftenen var Leonard ekstra øm. Han skulde vel vise at det var aldeles ikke sånn å forstå. Hun grep sig i å tenke at han utdebatterte gamle ting med hennes legeme.

Francis kom på week-end. Han var meget begeistret over artikkelen.

– Sannheten om bolsjevikene kan ikke sies kraftig nok, utbrøt han, og nå taper de i Spania også. Stor seier for Franco idag.

– Det var en ting jeg gjerne vilde snakke med dig om, sa Leonard. Jeg vil selge grubeaksjene mine i Spania.

– Du kan være helt rolig, de er trygge nok.

– Jeg vil være takknemlig om du vilde gjøre det, sa Leonard bestemt.

– Selvfølgelig. Men jeg tror du ser for mørkt på det. Vi har 40 millioner pund investert i Franco-Spania, og regjeringen passer på.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.