Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

IV

Med en slags forferdet nydelse følte Ashley hvorledes han daglig blev mer og mer demoralisert. For eksempel hadde Margaret fortalt i et brev at en av hans meget nære venner fra New College var død. Det vakte ingen smerte hos ham.

Han var så langt borte, ikke geografisk, men psykisk at hans tidligere liv forekom ham som en tiltalende uvirkelighet. Han følte sig selsomt beskyttet i disse gatenes fremmedartede, tungt kjempende gråhet, hvor ingenting lignet det han var vant til. Aldri møtte han en ytre hendelse som rev op et minne og skapte et savn. Han trodde gjerne Margaret på hennes ord, når hun sa at Archie Bevans var død. Men hvad gjorde det her borte? Døden var et sjokk, når det plutselig gapte et tomrum i noe som en var vant til eller håpet på. Dette sjokket var fullkomment uteblitt. Hans venner i England hadde, enten de var levende eller døde, det samme kjennetegnet: han var borte fra dem. De blev ikke nærere eller fjernere om en av dem gikk i Londons gater eller en lå i en grav. Det som hadde vært, var uforandret. Det som skulde komme, kjente han ikke. Han følte som han ikke lenger visste hvad døden var.

I denne søte kloroformerte tilstanden tenkte han at når moren i løpet av ikke så svært mange år vitterlig skulde dø, vilde det passe ham godt om det skjedde akkurat nå. Med hennes vitalitet vilde hun uten tvil gjøre avskjeden med livet uutholdelig oprivende; hun vilde kreve – og gjennemføre – at hennes barn led til det ytterste, og først lukke sine øine når deres evne til smerte var som et presset citronskall. Hvilket makeløst kort døden var i en slik hånd! Men om et telegram om hennes bortgang nådde til ham her, vilde hun for ham gli ut av livet på en helt harmonisk, ja behagelig måte. Han hatet lidelse, den var faktisk så unødvendig.

Det vilde heller ikke være ham ukjært, tenkte han drømmende, om Margaret forsvant inn i skyggene på samme smertefri måte. Han orket ikke å bryte med henne, for da vilde hun slippe helvete løs. Men ingenting vilde fylle ham med en mildere tilfredshet om brevene hennes en dag ophørte, blev tonet ut, ganske stille og fredelig og gled inn i tåken omkring ham. Når han tok Margarets natur i betraktning, visste han at dette mirakel aldri kunde skje. Men hvis hun døde … Han streifet flere dødsmuligheter for henne, et fall av hesten, en hurtig lungebetendelse, men det blev for håndfast og berøvet hans tanke noe av dens ujordiske, svevende lystfølelse. Det måtte skje, rett og slett; hans andel var bare umerkelig å opløse hendelsen, gjøre den ikkeeksisterende.

Optatt av disse betraktninger gikk Ashley en bitende kald dag på sin daglige rute fra biblioteket til Robins hus. I sin tykke gule frakk av kamelhår følte han kulden bare som noe forfriskende. Da han kom ned til Moskvafloden, fikk han se flere hundre mennesker stå langs rekkverket og stirre. Ashley stanset også.

Elven lå frosset en ti meter utover, før det blev åpent vann; i den svarte strømmen svømte en hund. Den prøvde av og til å komme op på iskanten, fikk tak med potene, men greide ikke mer. Den stod med ubevegelig hode et øieblikk og så innover isen. Så gled potene ned; igjen svømte den omkring ute i elven.

Menneskene stod og betraktet denne kampen. Ikke som et skuespill, tenkte Ashley, bare trette. De mest aktive av mennene stanset såvidt og hastet videre. Hunden hadde igjen gjort et forgjeves forsøk og glidd tilbake igjen. Den begynte å ule lavt i dødsangst, mens den slo potene i vannet. Ashley holdt det ikke ut lenger. Han sprang ned trappen til flodkanten og rev frakken av sig. Han var skamfull over denne bevegelsen, fordi den forekom ham latterlig heroisk og besluttsom. Helst vilde han be om undskyldning fordi han befant sig her.

I den strenge kulden følte han sig aldeles naken uten overtøi, som en bokser, ulysten på kamp, idet badekåpen faller. Han la sig på maven og begynte forsiktig, utstrakt i hele sin lengde, for å fordele vekten, å skyve sig utover isen. Den knaket stygt under ham. Han hadde et bestemt inntrykk av at den enkelte steder var tynnslitt av strømmen og følte et inderlig ønske om å krabbe tilbake. Men tanken på å måtte gå opover trappene igjen til menneskene langs rekkverket, blev for meget for ham. Hvis han fortsatte, fikk han i hvert fall en utsettelse. Ashley krøp videre.

Hunden pep nå fortrøstningsfullt og stirret ivrig på ham. Men da han var like ved den, kastet den sig igjen ut i floden. Den hadde holdt sig fast. så lenge at den måtte svømme rundt for å få nye krefter. Det var blod på iskanten efter potene dens.

Ashley håpet at den hurtig vilde komme tilbake. – Kom nå, kom nå. Vær så snild, sa han bedende. Hunden, som var blitt ført vekk av strømmen, prøvde av all makt å kjempe sig opover mot ham. Den klarte det ikke; tre-fire meter, et endeløst stykke nedenfor Ashley, slo den potene op; klørne krummet sig ned og inn i isen; den vendte hodet mot ham. Ashley krøp nedover mot den. Isen knaket. Endelig var han like ved. Hundens tillitsfulle blikk irriterte ham. Gled dig ikke ennå, tenkte han, halte sig frem den siste meteren og slo neven i de løse nakkefoldene dens. I det samme brast isen under ham. – Dette er for latterlig, tenkte Ashley.

Det var ikke så kaldt med engang, før vannet hadde trukket gjennem klærne. Han svømte inn til iskanten og prøvde å slenge sig op; isen brast. Godt, han fikk brekke den innover til den holdt. Hele tiden skammet han sig over at han lå i Moskvafloden og svømte i full offentlighet, det var sort av mennesker langs rekkverket.

Han forsøkte igjen; isen brast i store råtne flak. Han vilde slå sig innover mot stedet hvor isen nå kanskje holdt. Strømmen tok ham med sig. Han knekket iskanten med albuene et stykke lenger nede. På ny blev han revet videre mellem tynne, knuste isflater. Han begynte å bli trett. Han svømte inn og hvilte sig med et lett tak i kanten. Rett imot reiste Kremlmuren sig; til siden ruvet regjeringsbygningens gigantiske slaggehaug i tåken. – Den er ikke penere herfra, tenkte Ashley. Det var som denne tanken uttømte hele hans beherskelse. Da han igjen kastet sig ut i strømmen, grep angsten ham. Han visste plutselig at han kom til å drukne her. Kanskje var døden sånn: nøiaktig så forbausende og fremmed som å gå under i en elv, midt inne i en stor by en almindelig eftermiddag, da han efter all beregning burde ha hengt frakken av sig hjemme på knaggen utenfor sin dør. Han prøvde å berolige sig med at det hele var for komisk, så svimlende ulikt hele hans liv.

Han svømte nå nedover mot strømmen; han forstod at det gjaldt å komme tilbake til et sted, hvor han alt hadde knust den dårlige isen. Kroppen hans begynte å bli stiv; klærne vilde dra ham under. Når han så innover mot bredden, stod den stille. Han orket ikke mer; igjen hvilte han ved iskanten; men den var så tynnslitt at han vågde ikke å prøve den. Det var ham en trøst at hunden hele tiden svømte med ham; nå slo den potene op ved siden av ham; mannens og hundens hoder stirret mot gaten.

En mann kom springende ned trappene og krabbet utover. Ashley la sig igjen på svøm og kjempet sig mot strømmen til han fant et sted hvor isflaten så ut til å kunne holde. Fingrene hans var for følelsesløse til å gripe fast; han la sig med overkroppen innover isen; han hadde ikke krefter til å heise sig op. Strømmen slet i føttene hans.

Mannen kom krypende like mot ham. Ashley hadde sjelden sett et bedre, mer tiltalende ansikt. Det var kraftig og bredt, med en kort morsom nese; øinene var blå med et muntert glimt i sig.

Mannen var fremme; han strakte en kraftig neve ut, fikk tak i den andres isfingrer og trakk til. Ashley lå oppe på isen. Han skulde til å krabbe innover, men vendte sig: Den helvetes hunden, mumlet han.

Han langet hånden ut, fikk presset fingrene sammen som en mekanisk klo om nakkeskinnet og veltet den op. Hunden sprang straks omkring og rystet sig, gjorde en anerkjennende halvvending mot mennene og sprang op trappene.

Da Ashley hadde funnet frakken sin, sa russeren: Vi har bil. Kom.

Klærne var frosset på et øieblikk, det knaste omkring Ashley av ullen is, mens han fulgte efter.

Menneskeflokken oppe i gaten vendte sig mot dem med nesten ubevegelige ansikter. En av mennene som stod der, spurte Ashley: Var det Deres hund?

– Nei.

En langsom tung forundring blev igjen på ansiktet.

Ashley fikk plass ved siden av chaufføren. Hans nye venn satte sig inn til to andre, de lo alle hjertelig. Ashley så at de var flyvere.

– Hvor bor De? ropte mannen fra isen som de andre kalte Kolja.

Ashley nevnte adressen.

– Jeg bor nærmere. Kjør på.


Kolja loset ham inn gjennem en lang korridor og slo en dør op. Inne i værelset satt to unge kvinner ved bordet og snakket sammen. I et glimt så Ashley at rummet var ganske tarvelig, med standardiserte møbler av furutre; en buffet med et speil; en divan som så ut til å være seng om natten; på veggen hang de vanlige billedene av Lenin og Stalin.

Ved synet av vannet som dryppet av Ashleys klær sprang de to ved bordet straks op, forbauset og glade som alle russere over en interessant begivenhet. Ashley forstod at den eldste, Ljoba Dimitrovna, var Koljas kone; den andre, Kira, var hennes søster. Kolja forklarte dem hurtig hvad som var hendt. Ivrig begynte de å ta del i hendelsen. Ljoba søkte frem tørt tøi, Kira ilte ut på kjøkkenet for å lage te.

De hadde et værelse til, og hans vert tok ham dit inn for at han kunde skifte. Da Kolja et øieblikk efter passerte rummet hvor hans kone satt, sa han til henne: Kjekk kar. Hun gjentok dette med sine egne ord, da søsteren straks efter kom inn med samovaren: Kolja sier at han er så godt skapt, sa hun dempet.

Ashley kom nå inn. Flyverens bukser var altfor korte til ham, men han hadde fått utlevert et par brune skaftestøvler, som han hadde puttet dem nedi; over kakiskjorten hadde han en svær blå genser. Alle hilste forvandlingen med munterhet. De spurte efter hans navn og farsnavn, og kalte ham nå Leonid Antonovitsj med den litt mutte, dypt fortrolige stemmeklangen som russere får ved denne anledning.

De satte sig nå ved bordet. Ashley fikk rykende varm te og et glass vodka. Livlig samtalte hans tre russere om episoden, hvordan mon hunden var falt uti; Kolja hadde engang sett en diger ku drive nedover elven på et isflak.

Ashley satt og så på de to søstrene. Ljoba var kanskje den peneste, et regelmessig, mildt ansikt, lykkelig falt til ro; hun holdt hånden sin på Koljas arm, mens hun stirret på engelskmannen. Den yngre søsteren var uroligere, det bleke, litt trette ansiktet under det tunge, varmt brune håret, hadde en annen spenning i sig, samtidig forunderlig barnlig og fullt av utålmodig vilje; det kunde få noe strålende og sterkt over sig.

Leonard følte sig glad og varm der han satt mellem disse menneskene. De virket så gode og vilde ham så vel. Det var dessuten noe slett ikke ubehagelig ved å ha vrengt sin identitet av sig og sitte i russiske helstøvler og være Leonid Antonovitsj.

Kira Dimitrovna spurte ham hvilket arbeid han som engelskmann gjorde i Moskva. Han fortalte henne at han hver dag var på biblioteket. Var han ansatt der? Nei, han gjorde studier til en bok, han fortalte dem litt om Fletcher. De syntes det var interessant.

Litt efter spurte Kira: Er De kommunist?

– Nei.

– Sympatiserende?

– Jeg er upolitisk.

Alle tre så forbauset, ja uforstående på ham. Kira fikk et spotsk glimt i de store blå øinene sine, som tidligere hadde virket nesten naive på ham. Ashley la nå merke til at den egentlig vakre munnen dessverre til stadighet blev skjemmet av et sarkastisk drag. Hun betraktet ham fra hode til fot, som hun vilde si at det neste blir vel en lignende bekjennelse: jeg er evnukk.

– Ikke noe menneske kan være upolitisk, sa hun kort. De lever i et samfund, eller har De kanskje gjort en gåtefull opfinnelse så De alene kan være utenfor?

Hun fortsatte krysseksaminasjonen.

– De står altså ikke i opposisjon til makthaverne i Deres land?

– Jeg har jo sagt Dem, svarte Ashley brydd, at politiske spørsmål interesserer mig ikke.

Altså: De er ikke tilstrekkelig uenig med dem til å stå i opposisjon.

– Tilstrekkelig eller ikke tilstrekkelig, jeg beskjeftiger mig ikke med sånne spørsmål.

– Var De med i den imperialistiske krig?

– De mener verdenskrigen? Nei. Jeg var bare tolv år da den sluttet.

– Var noen av Deres familie med?

– En bror.

Øinene hennes flammet plutselig op i lidenskapelig hat: – Han kjempet kanskje ved Arkangelsk mot oss? Dette mennesket er i stand til å dømme til døden tenkte Ashley. Han svarte: Nei. Han falt i Flandern.

– Var han også upolitisk?

– Det kan man trygt si.

– Dere må være en eiendommelig familie, sa hun.

– Hvordan det?

– Som bare er villige til å være ofre for politikk.

Dette er ikke fair, tenkte Ashley. Han følte det som noe uutholdelig at han var berøvet sitt eget sprog. Alle nyanser gikk tapt; på en besynderlig, oprørende måte var han blitt ti år yngre. Aldri hadde han slik som nå merket hvordan sproget er en del av personligheten. Bestod hele hans utvikling de siste ti årene i at han kunde uttrykke enkle ting på en mer komplisert måte? Han var ikke Leonid Antonovitsj lenger, og heller ikke Leonard Ashley. Hvem var han? Han vilde tilbake til sig selv, til sin gode trygge verden, hvor ingenting var enkelt; men sproget brast under ham som isen under hendene for en time siden.

Ljoba Dimitrovna smilte sitt varme milde smil til ham, mens hun skjenket te i koppen hans; det var som hun vilde si: sånn er Kira. Hennes mann så litt desorientert ut.

Den utrettelige Kira fortsatte:

– Hvad synes De om Gitler?

Den russiske eiendommelighet å erstatte bokstavet h med g, virket alltid humoristisk på Ashley, og han vilde gjerne gi et muntert svar, men det fremmede snevre sproget tvang ham istedenfor til å si:

– Ham liker jeg ikke.

– Kharasjå! Godt! utbrøt Kolja, glad over at samtalen tok en helt forståelig vending.

Kira Dimitrovna var ennå ikke tilfreds:

– På hvilket grunnlag misliker De ham? spurte hun.

– For eksempel hans behandling av jødene.

Hun slapp ikke blikket i ham. Alle ventet på en fortsettelse.

– De blir tvunget til å sitte på egne, gule benker i parkene, forklarte Ashley i sterk indre forbitrelse, mindre over Hitler enn over sin primitive stotrende uttrykksform, – man mishandlet dem med gummikøller til de legger sig ned på alle fire og gnir bort Weimar-republikkens slagord av gatestenene. Det er umenneskelig. Oprørende!

– Kharasjå, kharasjå! ropte Kolja.

Kira Dimitrovna kom nå med et forbausende spørs mål:

– Har De vært i Shanghai?

– Nei.

– Dér vil De kunne se at britiske politibetjenter jager bort kineserne fra benkene i parken, selv studenter som nettop kommer fra engelske universiteter. De får lov til å gå omkring, men å sitte ned er reservert de hvite.

– Det visste jeg ikke.

Hun så utålmodig på ham som hun vilde si: også et argument, og fortsatte:

– De kjenner Amritsar?

– Jeg leste om det.

– De festet Dem kanskje ved at alle indere som passerte stedet hvor et par av deres landsmenn blev drept, måtte, tvunget med pisk, knele ned og kysse brostenene.

– En urett blir ikke bedre, fordi om den begåes av mine landsmenn.

Kira Dimitrovna så opmerksomt på ham, nærmest forskende, men litt ironisk.

– Jeg tror De er gumanist, sa hun bestemt.

– Og hvad mener De med det?

– En gumanist er et menneske som føler uvilje ved urett og, som ikke kjemper for det som er rett.

– Og hvad er rett?

– En verden hvor menneskene ikke er delt i klasser: de som lider nød og de som tjener på nød. Hun så på ham med et stolt, triumferende blikk: Rett er det som vi kjemper for her, sa hun.

En liten stund efter brøt Ashley op. Kolja som nå hadde bestemt sig for å gå god for ham, sa med varme at han var alltid velkommen. Ljoba nikket og var enig. Kira sa ingenting.

Straks efter tok Kira på sig for å gå. Søsteren kysset henne til farvel og sa smilende:

– Kiraska, så streng du var mot engelskmannen.

– Han skulde vite bedre, sa Kira alvorlig.


Ennå optatt med å forme de gode svarene som han hadde forsømt å gi Kira Dimitrovna, stakk Ashley nøkkelen i Robins entrédør. I hånden holdt han en koffert, lånt av Kolja, med de våte klærne. Han håpet at ingen var i gangen, så han kunde gå ubemerket inn i sitt eget rum. Han kom inn i et galehus. Rop og sang og klirring av vinglass slo imot ham gjennem en het, kvalmende tåke av tobakksrøk. Grafira og en ukjent kvinne hang plutselig på armene hans, den ukjente trykket et champagneglass i hånden på ham. Robins som var meget munter, kom ilende bort og fortalte at det var en del venner av Grafira Ivanovna fra balletten, som hadde gjort hans hus den ære; de var usedvanlig sympatiske alle sammen. Drikk! bad Grafira inntrengende og støtte sitt glass med en respektfull gestus nedenfra mot stetten av hans. Ashley satte kofferten ned og drakk.

Robins hvisket at her var også en del høie militære, en berømt utlending, og ikke minst hans egen chef, kommissæren for den kjemiske industri. – Ham må De absolutt lære å kjenne, et utmerket menneske, utbrøt Robins.

Til Ashleys forbitrelse førte ingeniøren ham nå inn i hans eget værelse, hvor døren stod på vidt gap ut til gangen. Det var kastet persiske tepper over sengen, og her satt en svær, kraftig skikkelse i russebluse og helstøvler mellem to ballettpiker. Hans ansikt blusset av jovial velvilje. Robins forestilte sin leieboer med smigrende ord. Det slo Ashley at de grå øinene i hodeblokkens rødsprengte munterhet var blottet for smil; de var små og kalde. Kommissæren vørte praktisk talt ikke Ashley, en uvelkommen inntrenger i dette intime selskap. Derimot hilste han Robins med et gledesbrøl, kalte ham for Eric Ivanovitsj, sprang op og kysset ham med hjertelige smell på begge kinnene.

Blir ikke dette litt for meget, tenkte Ashley, når de faktisk begynner å stenge mig ute fra mitt eget værelse. Han banet sig vei med kofferten mellem muntre mennesker ut til Anfisa, hvor han fikk hengt klærne op til tørk. Her tok han frakken og genseren av sig, og sendte Anfisa inn for å hente en jakke i klæsskapet. Foreløbig fikk han bli og se hvordan dette utviklet sig; han hadde ingen steder å gå hen. På tilbakeveien stanset den henrykte Robins ham, Ashley vilde ganske sikkert forstå at de hadde disponert hans rum, det hele var en overordentlig begivenhet. Ashley hadde i denne larmen ingen mulighet til å tale refsende ord; Grafira var der med et nytt champagneglass.

Han drakk hurtig ut. Prinsipielt var han velvillig stemt overfor enhver begivenhet i dette hus som ikke plaget livet av ham; og han ønsket ikke å være noen lyseslukker i Robins store stund.

Inne fra stuen hørte han sitt navn bli ropt. Det var Genia Rastovski. Han var aldeles takknemlig over å finne et kjent ansikt, et holdepunkt i tummelen. Han satte sig hos henne borte i en krok. Grafira kom hastende med en flaske; nysgjerrig iakttok Ashley hvorledes hun vilde reagere overfor Genia; det kunde meget vel tenkes at hun vilde prøve på å rive brystene av henne; merkelig nok virket hun ærbødig, nærmest litt redd. Det kan ha sin grunn, tenkte Ashley. Han drakk igjen for om mulig å akklimatisere sig.

Genia viste ham nå selskapets egentlige hedersgjest, en ung tysker, Giesenau. I de siste årene hadde han regelmessig besøkt Moskva for å skrive artikler i den europeiske presse om den sovjetrussiske ballett. Han anså den for den ypperste i Europa. Det var en mørk, litt svulmende mann, hvis egentlig smukke ansiktstrekk var noe visket ut av fett. Han satt på stolkanten hos en ung russer, en billedskjønn danser, hvis lange, sorte øienvipper av og til løftet sig op mot den andre. Tyskerens feminine bevegelser skiftet fra det belærende til det ømme, snart løftet han en advarende pekefinger, snart la han hånden kjærlig på russerens kne. Ashley hadde inntrykk av at han gav en meget grundig utredning av hvor vidunderlig danseren var.

– De er sweethearts, sa Genia.

– Er det ikke smigeren, sa Ashley, som er det egentlig skamløse mellem sånne menn?

Han tenkte på de vennene som hans bror John pleide å samle rundt sig, før han undkom fra en verden hvor det overhodet fantes kvinner, ut til skyttergravene. Hans mor fant at disse unge mennene var så fortryllende; sin egenart tro hadde de alle slags kunstneriske ferdigheter. Hvor brente de ikke for Johns sonetter!

– Riktig, sa Genia og lo, det er med smiger man får dem, eller rettere: sørger for at de vaklende bestemmer sig.

Giesenau reiste sig nå og slo med lillefingerens signetring på sitt glass. På glimrende russisk begynte han å tale; som så ofte før vilde han hylde den uforlignelige sovjetballett, hvis beskjedne ambassadør han så det som sitt livs største lykke å være. Alle samlet sig rundt ham for å støte sine glass mot hans. Gubert Feodorovitsj! ropte de. Vår kjære Gubert Feodorovitsj! Med forbausende smidighet undgikk han glasskretsen omkring sig, banet sig frem til den unge danseren for først å drikke med ham og således skjenke ham hvert ord av talen. Siden vendte han sig strålende mot de andre. Stormen raste videre.

– Nå må De hilse på min mann, sa Genia til Ashley. Sergei! ropte hun.

En spinkel, spenstig skikkelse reiste sig motvillig fra en stol tett ved det tysk-russiske paret. Det første Ashley la merke til var noen hårde, nesten uforskammede øine og en bitter munn. Det vakre ansiktet virket utlevd, trekkene var som skåret i blekgult elfenben av en orientalsk påvirket kunstner. Sergei Rastovski var sønn av en graf, men siden han aldri hadde beskjeftiget sig med politikk, hadde han fått lov til å ha en stilling i administrasjonen på Det store teater, for å være et slags bindeledd med dets verdifulle tradisjoner fra tsarismens tid. En utenlandsk diplomat hadde engang utpå natten spurt hvorledes han, en adelsmann, hvis far var myrdet av bolsjevikene, orket å være i deres tjeneste. Med sitt trette, spottende smil hadde Rastovski svart: Monsieur, om Deres far var blitt overkjørt av en sporvogn, vilde De, som sønn, slutte med å bruke dette samferdselsmiddel?

Han vekslet et par elskverdige ord med Ashley, og gikk hurtig tilbake til sin stol. Han bet sig i leben, mens tyskeren nå gjorde sterkere tilnærmelser.

– Min mann er sjalu, kniste Genia. Ashley så at hun var temmelig full. – Liker ikke at Giesenau tar gutten fra ham.

Ashley visste ikke annet å si enn: Jeg trodde De var meget lykkelig med Deres mann.

– Ja da. Men Sergei er altetende.

Hun tok Ashley fortrolig om armen. – De vet han har alle chancer på teatret. Han kan legge hånden på skulderen av et ungt menneske, som allerede er sminket bort fra sig selv og bare dirrer av nervøsitet ute i kulissene. Da sier Sergei: Jeg tror på Dem.

Hun lo, rått og skremmende, syntes Ashley.

– Han er ikke lett, fortsatte hun. Han vil ha magre piker om sommeren, fyldige om vinteren og gutter innimellem.

Ashley vilde helst bare fri sig for denne klebrige, heslige intimiteten.

Genia drakk og tilføide: Jeg har forresten samme smaken selv.

I stivt stirrende innadvendt fullskap sa hun: Vet De hvordan jeg blev sånn. Jeg giftet mig med Sergei da jeg var sytten år. Jeg var vanvittig forelsket i ham. Han var mig utro. Jeg sa til ham: la mig få være med, når du er sammen med en annen; ingenting kan være verre enn bare å tenke på det.

– Siden … Nå ja.

Hun lo med ett triumferende.

– I forrige uke traff vi en utenlandsk pike. Hun er pen, sa Sergei. Ja, men jeg vil ha henne først, sa jeg.

Genia spyttet ut en sigarett-trevl av tungen. – Vi var flinke begge to.

Med en vill trossighet flammet hun nå op og vendte sig mot Ashley: Hvad vil De vi skal gjøre vi fra den gamle tiden, som ikke interesserer oss det fjerneste for det som resten av menigheten er optatt av? Alt som gav våre liv mening har de tatt fra oss, vi hor på et værelse 3 × 4, og det eneste som står oss fritt er å prøve de interessante kombinasjoner av våre legemer, og det er ikke så morsomt det heller.

Hun så over på sin mann.

– Jeg liker Sergei, sa hun anerkjennende, han er klok og morsom, det eneste menneske som det går an å være sammen med i Moskva. Hun kniste igjen.

– Han snakket forresten om Dem forleden. Du skulde få en roman med ham, sa han, det er ingenting som en honest-to-God engelskmann, og du kunde kanskje hjelpe mig til noen nye silkeskjorter.

Ashley syntes at dette var en litt vanskelig replikk å gå på. Genia snakket hurtig videre, plutselig fortvilet, som med luvslitt vinterkåpe rundt sig.

– Sergei sier ofte til mig: Genia, prøv å komme dig ut. Livet blir fattigere for mig, men reis om du kan. Du er skapt for et liv i luksus, ved Rivieraen, Paris, Wien. Du vil kunne hevde dig, Genia.

Hun presset hånden mot Ashleys arm så neglene skar ham inn i huden.

– Ta mig ut, sa hun. De er rik. Ta mig ut, Ashley.

Nå sprang en offiser frem på gulvet og gikk ned i en forrykende kaukasisk dans, en ung pike hvirvlet rundt ham. Alle samlet sig omkring dem og klappet takten, kommissærens joviale ansikt skinte i døråpningen, Giesenau stod forrest og jublet.

Hurtig gikk Ashley ut på kjøkkenet, fikk vinterfrakken tilbake av Anfisa, og kom sig ned på gaten. I den rene, kalde vinterluften gikk han gjennem nattestillheten, fremdeles i brune skaftestøvler, til hotell National for om mulig å få et værelse for natten.

Alt var optatt, men til slutt fikk han lov til å slå sig ned i hallen, på to skinnstoler som han stilte sammen. Først da han hadde lagt sig, kom han til å tenke på at Genia efter all sannsynlighet hadde vært i papirene hans. Værsågod, hvis hun kunde ha noen glede av det. Tanken på denne fordervede G.P.U.-agenten fylte ham ikke bare med ubehag. Hennes eksistens var et argument som han i all stillhet kunde styrke sig med, hvis han igjen blev tvunget ut i en samtale, blandt furutresmøblene hos Kolja, under Lenins og Stalins portretter.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.