Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

IV

Krigskommissæren Gustl lå med hendene under hodet og stirret op i jorden. Han tenkte på sin kone Helene. Hun var blitt tilbake i Paris; hun måtte forsørge en syk mor; av og til fikk hun en jobb med å skure trapper. Han var glad i henne. Denne tidlige morgenstunden lå hun formodentlig med hans kamerat Willi. Det betydde ikke så stort. Han selv hadde måttet ha andre i de elleve månedene han hadde vært borte. Willi hadde lovet å se efter henne; han var en god kumpel. Teater, musikk og kino hadde Willi ikke råd til å adsprede henne med; det var ikke stort annet enn sig selv en tysk arbeidsløs emigrant hadde å gi et menneske, for å bringe litt avveksling. Hvis jeg noengang kommer tilbake, tenkte Gustl, vil Helene være den samme.

Han reiste sig halvt op, skrevde over noen sovende kropper og kom frem hvor jordhulen hadde mannshøide. Brigadesjefen Heinz satt på en ammunisjonskasse og studerte kartet. En fjortenårig spansk gutt, Rafael, lå og blåste på et bål ved åpningen av hulen. Røken slo op grå og sur. De hadde funnet Rafael i en sammenskutt landsby, hvor han satt på en stenrøis; det var huset familien bodde i. Var han alene? Ja, han var alene. Alle de andre var hjemme. Siden fulgte han med brigaden; ikke som et barn overfor voksne menn, men snarere som en omtenksom familieforsørger, som følte ansvar for at det gikk dem vel, og våket over dem. Gustl fikk varmt vann og begynte å barbere sig. Ingen av de syv og tyve morgenene de hadde holdt til i fjellene hadde han undlatt det. Da han var ferdig, hadde ansiktet hans fått det preget som det skulde ha resten av dagen av mild forståelse, med et muntert glimt i sig; ingen melding om tilbaketog, ingen granat som slo ned like ved, kunde ryste dette uttrykket av nybarbert, rolig velvilje. Han var brigadens politiske kommissær og hadde ansvaret for mennenes trygge ro. Vennlig smilende gikk han bort til Heinz. Klokken var nå syv; ingen hadde sovet mer enn to timer. Natten igjennem hadde hulen vært full av folk som kom og gikk. Bataljonssjefene var nede en times tid fra fjellet for å melde av hvordan det stod til, med dødslistene i notisboken; lægene rapporterte at de måtte flytte sine forbindingsstasjoner efter at det fiendtlige artilleriet hadde skutt sig inn. Klokken tre om natten var Heinz og Gustl kalt til divisjonen. Fascistene hamret løs mot skyttergravene oppe på platået; for sikkerhets skyld måtte alle broene i dalen være ferdige til å sprenges i luften.

Heinz’ magre ansikt var skittengrått av kalkstøv og mangel på søvn; øinene var blodskutte. Arret om munnen drog en bitter fure. Da Gustl kom bort og han så at mennene begynte å våkne, var han klar over at dagens arbeid var begynt; arret forsvant. Han smilte tillitsfullt tilbake mot kommissæren. De begynte å drøfte dagens opgaver.

Stabssjefen Simon, som inntil få år tilbake hadde vært kirurg i Berlin, sprang nynnende ut på gulvet i sine underbukser og deltok i samtalen, mens han trakk uniformen på. Hans fine jødiske ansikt virket merkelig uthvilt, det var som trettheten ikke hadde furer eller poser hvor det var mulig å henge sig fast i dette tynne spente raseansiktet. Han hadde en maner med å vibrere med neseborene; det virket ikke nervøst, snarere som et uttrykk for distré velbehag. Han gjorde det med slik intensitet at utpå dagen pleide alle mann i jordhulen være smittet; i de grå ansiktene blev neseborene videt ut og presset sammen i en uophørlig rytme.

Det var blitt full dag. I åpningen av hulen satt melderne og brigadevakten med tepper om skuldrene, som mørke silhouetter mot den gråhvite kalkskrenten utenfor. Den første granaten hvinte innover den trange kløften hvor hulen lå og slo ned hundre meter lenger oppe på den andre siden. Grus og sten raste ned.


På kasser midt i hulen stod felt-telefonene, betjent av to unge menn. Her nede fra dalen kunde ingen se det som gikk for sig oppe på platået; gjennem de to apparatene kom nyhetene ned om artilleri, fly, infanteri mot dem i skyttergravene; tilbake igjen fra slitte menn inne i grottemørket gikk oversikt, ord som kunde hjelpe, vilje til å holde ut. Den ene av telefonvaktene var en spanjer, den andre en ung sveitser, Louis, som hadde vært ansatt i en bank i Barcelona til fascistoprøret brøt ut. Dempet og inntrengende bragte han nå videre ordrene fra Heinz til de forskjellige batteriene.

– Franco-Belge? Cinquante mètres plus loin. –

I den andre telefonen kom straks efter melding fra observasjonsposten: fulltreffer.

– Très bien mon vieux, sa Louis inn i røret.

– Halloh Jim, rapid fire on hill one thousand and seventy … Camarada, dos cientos metros a la derecha.

Heinz stod ved siden av ham. Han så tilfreds ut. Han følte sig som et fritt menneske. Fascistene hadde drept hans far og hadde konen og barnet som gisler.

Til gjengjeld hadde han fått lov til å kjempe. Han hadde en revolver i den gule hylsen ved beltet. Han kunde dø, men aldri kues.

Louis bøide sig ned til telefonen og tolket. Han virket meget trett; men høflig og imøtekommende talte han til batteriene; det var som han ekspederte turister med et uforlignelig akkreditiv.


Klokken var blitt tolv. Granatene slo uavbrutt ned utenfor hulen. Et sort teppe av grus falt foran åpningen med et brak, og blev igjen borte. Dagen før hadde hulen vært i en død vinkel fra fascistenes artilleri; nå hadde de flyttet kanonene og den var ikke sikker mer. Bombeflyene kom over dalen med et par timers mellemrum.

En av bataljonssjefene, Otti, var i telefonen oppe fra fjellet. Gustl tok den.

– Er det Gustl. I dette øieblikket går fascistene op av skyttergravene. De er mange. Hjelp oss med artilleri.

– Vær sikker, og vi vet du holder ut. Prøv å ringe om en time.

– Jeg skal prøve.

Han var borte.

Ingen ringte om en time. Granatene rev kalkfjellet op; skredene gikk omkring dem. Rafael satt ved bålet og stekte pølsesnabber på en gaffel; vennlig gikk han rundt med dem. – Vent, Rafael.

To timer efter ringte det fra bataljonen. Det var ikke Otti. Det var en svenske. Han talte langsomt og søkende. Otti er falt, Hans er falt, Anton, Hugo, Richard … Såret er Knut, Oscar, Hermann … og mange andre. Jeg har overtatt bataljonen.

– Det er godt, sa Gustl med varme. – Hold ut. Det er ikke lenge igjen av dagen; imorgen kommer forsterkninger.

– Vi skal gjøre det vi kan, svarte det trett.

Grimasen var kommet om munnen på Heinz. De tilhørte emigrantenes lille folk; de kom ikke til å forplante sig i landflyktigheten; deres døde var uerstattelige.

Han mumlet den samme setningen som han så ofte hadde måttet si det siste halvannet året: De beste dør, sa han.


Forbindelsen med bataljonene var brutt; kanskje var de gått tilbake, kanskje hadde en granat kappet linjen.

Op igjennem kløften kom en soldat springende med en håpløs klynge menn efter sig.

– Alle flykter! ropte han, redd dere!

Gustl stanset ham: Hvem flykter?

– Internasjonale og karabineros, alle.

– Sett dig her.

Gustl vendte sig mot en melder:

– Gå op og se.

Mennene som hadde fulgt flyktningen, satte sig i åpningen av hulen. De hadde vært på vei opover fjellet med proviant, da soldaten var kommet styrtende nedover.

Det gikk en halv time; ingen flere kom. Klokken blev seks, og plutselig ophørte artilleriilden. Det blev dødsstille i fjellet. Det var som kontortiden var slutt inne i hulen. Alle åndet op. En av brigadevakten begynte å synge. Heinz stod smilende og så på ham; han vendte sig til Simon, som nettop satte sig på ammunisjonskassen.

– Da wo man singt lass dich ruhig nieder, Bösewichter haben keine Lieder.

Simon sa: Det heter – wo man singet.

Heinz holdt på sitt med styrke.

Gustl gav Simon rett; flere andre hadde et ord med i laget. De kjeklet ophisset og lykkelige; de var tilbake i Tyskland.

Vesle Kurt i ridebukse og lærtrøie kom op fra landsbyen; han var redaktør for brigadens avis som nødig skulde savnes noen dag. Han hadde funnet en kjeller, som var forholdsvis trygg for fascistenes artilleri; her hadde han skrevet og hektografert siste nummer. Han delte det stolt ut, stoffet var både på tysk og spansk. Alle begynte ivrig å lese; en del hygieniske råd om å koke vannet for å undgå dysenteri opsatte de med å ta standpunkt til; derimot begynte de å drøfte Lebedeff-prosessen som Kurt hadde tatt fra Radio Toulouse.

Gustl, brigadens politiske leder, var vel tilfreds med at forbryterne skulde få sin straff. Fascist-agentene, Moskvas femte kolonne, blev nå tilintetgjort, forklarte han. Spanjerne rundt ham nikket med mørke, forbitrede ansikter.

Skumringen falt grusgrå over kløften.

Melderen som hadde vært oppe på platået, kom hurtig opover: – Alle, både karabineros og internasjonale holder sine stillinger.

Gustl sa: Krigsrett.

Retten kom til å bestå av ham selv og to spanjere, en offiser og en soldat.

Flyktningen reiste sig langsomt, som han med smerte skilte lag fra de andre. Han stod foran de tre mennene og var plutselig alene. Gustl fikk hans papirer til undersøkelse.

– Hvorfor flyktet du? spurte den spanske offiseren.

– Fascistene kom; vi var så få.

– Er du betalt av fascistene?

– Nei.

– Men du prøvde allikevel å rive fronten op.

Kanskje vilde angsten som denne mannen hadde følt, hjemme i gaten ha vakt latter og overbærenhet, om han for eksempel hadde dradd dynen over hodet i tordenvær. Med et halvt trossig, halvt bevende uttrykk på ansiktet, som han klynget sig til mildere og bedre dagers rett til fryktsomhet, stirret han på mennene rundt sig.

Offiseren fortsatte: Din forbrytelse består ikke i at du løp, men at du skrek at alle flyktet. Du løi for å dekke dig, og fikk andre med dig.

Mannen trakk på skuldrene: Vi klarer oss ikke mot fascistene allikevel, sa han trett.

Det var blitt åndeløs stillhet i gløften hvor tyve-tredve menn stod rundt retten i skumringen. De hadde slåss i halvannet år, fått sine byer ødelagt og sine kjære drept; her stod en mann som sa det var forgjeves. I noen vakte det undertrykte tanker skjelvende til liv; de fleste stirret bitre og hatefulle på ham. Den spinkle flyktningen var i kraft av sin angst blitt en fører, som fikk menn til å styrte nedover fjellskråningen og følge sig ennå lenger, selv efter at han var stanset.

Gustl sa: Avstemning.

Soldaten stemte først: Døden.

Offiseren gjentok: Døden.

Gustl nikket.

Det var blitt mørkt. Tre menn av brigadevakten gikk med den dømte op gjennem kløften til et granathull som for noen timer siden var revet op i kalken. En del av de andre fulgte med forat de ikke skulde være alene om det.

Mannen stanset på kanten av granathullet, de skjøt ham på kort hold og kastet grus over liket. Gustl stod med sitt bleke, urokkelig forståelsesfulle ansikt til alt var ferdig. Flokken gikk tilbake igjen.

Inne i hulen var der tendt to stearinlys som var klistret fast på kassene. Louis hadde fått skrivemaskinen frem. Gustl dikterte ham en dagsbefaling til hele divisjonen om at en soldat var skutt som desertør. Heinz fikk det til underskrift. Louis begynte å renskrive dødslistene fra forrige dag. De ferdige flakene la han ved siden av sig på et sammenrullet ullteppe. Fra den sønderskutte landsbyen like ved var det kommet en katt med tre unger op i hulen; en av ungene begynte å leke med papirene. Rafael tok den i nakken og hev den ut. Ved det andre lyset satt Gustl i samtale med Heinz og Simon. Alle tre hadde ullskjerf om halsen, strikket av barna på det hjemmet for foreldreløse, som brigaden hadde oprettet ved Madrid; de kunde ikke sende sin pesetaslønn ut til sine egne barn. På skjerfene hadde de spanske småpikene tråklet fast som en ekstra hilsen muntert malte tøistykker av dukkeaktige kvinner; lysskjæret falt på denne barnespøken av røde bollekinner og bugnende hårtopper, tett under mennenes grå magre ansikter.

De satt og ventet på at de nye dødslistene skulde bringes ned fra fjellet.


I en avis som Donald kjøpte på Puerta del Sol i Madrid, leste han at prosessen mot Lebedeff-gruppen var begynt.

Han hadde hatt en merkelig oplevelse om morgenen.

I pressecensuren her oppe arbeidet en ung tysker, som pleide å lese telegrammene hans, ånde på stemplet og smelle det tilfreds ned på de maskinskrevne flakene. Han var kjent som en brennende antifascist. Han var meget god i sprog og likt av journalistene. Hans far hadde vært ansatt i et engelsk firma her, men var nå død. Sønnen levde i Madrid sammen med moren. Denne februarformiddagen hadde han nettop lest igjennem Donalds telegram med et fornøid utrop og løftet stemplet da de kom og tok ham. Soldater førte ham bort. En av den unge tyskerens kolleger fortalte Donald at han hadde ikke gjort annet enn å sende nokså mange personlige telegrammer i det siste til en søster i Paris. Ved undersøkelser som den spanske ambassaden der hadde foretatt, viste det sig at hennes omgang ikke var av den mest betryggende art, og da broren om natten sendte henne et telegram om at mor var meget syk, hentet de ham om morgenen, for mor var tvert imot meget frisk. Visstnok betydde mors sykdom at divisjonen Campesino dagen før var trukket tilbake fra Madrid-fronten. De trodde at når han skrev hjertelig hilsen, siktet han til Madrids centrum, Puerta del Sol, hvor Donald nå stod, med angivelse av fulltreffere, så fascistene neste dag kunde skyte ennå bedre.

Motivene? Det var ikke godt å si. Han mente formodentlig at regjeringen ikke klarte det, og hans skjebne vilde bli flyktningens. Da husket han kanskje en enkel sannhet: Det er bedre å emigrere til en bankkonto enn til arbeidsløshet.

Det var en hyggelig gutt, tenkte Donald, alltid morsom å snakke med og det var i alle deler utmerket om de tok livet av ham. Han så på de sammenstyrtede husene omkring Puerta del Sol. Det var en behagelig morgen med kulde; om sommeren luktet det lik under stenmassene. Man fikk glede sig over at man i tide stanset folk som av forskjellige grunner ønsket å foreta lignende øvelser. Ruiner med lik under gir ikke sinnet den rette høitid for psykologisk rummelighet, tenkte Donald og stakk avisen i lommen. En granat hvinte inn over byen.


Samme dag som Kolja fikk vite at Lebedeff stod for retten i Moskva, kom nyheten om at et skib underveis fra Odessa med seksti aeroplanmotorer ombord var blitt senket av et ukjent bombefly utenfor Barcelona. Skibet som sank og Lebedeffs svik gikk over i hverandre; det var i bunn og grunn det samme.

Mørke og tause stod mennene på flyveplassen i Reus hvor Kolja den siste måneden hadde instruert spanske flyvere. Alt de hadde var to skolemaskiner og en jager, som nettop var reparert; resten av flyene var ved fronten; ingen visste hvor mange som kom tilbake. De seksti motorene som nå lå på bunnen av havet, var bestemt til denne flyveplassen. – Det er som begge hendene er hugget av mig, sa en spanjer til Kolja.

Det var kommet noe mistenksomt og hårdt over ansiktet til Kolja de siste årene. En gang hadde tillitsfullhet formet dette ansiktet, og dets furer var av strabaser; nå hadde bitterhet modellert det ferdig. Han hadde trodd at fienden var noe en møtte; det var anderledes.

Engang på en flyveplass bak fronten hadde han truffet noen engelske og franske parlamentarikere, radikale folk.

– Hvorfor forråder dere dette folket? spurte han.

– Våre regjeringer …, svarte de med et skuldertrekk.

– Men massene av folket?

– De er for Spania.

Slik var det. Lederne for de store demokratiene utsultet og strupte det spanske folk, de lot fremmede makter føre krig mot det, fascistene fikk endog villig vekk lov til å senke engelske og franske skib, så de hurtig kunde vinne, men man måtte ikke snakke om det, for egentlig var jo demokratiene for Spania. I Sovjet-Unionen, tenkte Kolja, setter man den femte kolonne mot muren, i Vest-Europa i spissen for regjeringen.

For noen mennesker som måtte vokse op i disse landene av skumring og forråtnelse, – splittet og ydmyget fordi de fant sig i å leve i en fortid. De beste skrek ut: Vi er avmektige! De fikk lov til det. Det kaltes frihet.

Ivan Borisovitsj, tenkte Kolja, hørte hjemme i denne civilisasjonen av dobbeltspill; hvor uutholdelig naive og tåpelige måtte han ikke finne at vi var. Han ønsket å føre oss tilbake til en verden hvor hjernene er interessante av råttenskap.

Kolja hadde vært bedrøvet for Ljobas skyld, men hun vilde forstå, fordi hun hadde barn, Pjotr, Natasja og vesle Kolja som han selv ennå ikke hadde sett. Det som det gjaldt var å gjøre jorden til et sted hvor barn som hadde hjerte og tanker, ikke var dømt til å bli bitre.

Sirenene begynte å gjø, langtrukkent og ulende, inne fra byen. Flyveangrep i vente. Luftvernet var skralt, og seksti motorer lå på havbunnen. Kolja gikk bort til den enslige Moscaen som stod med sine brune og grønne kamuflasjekuber på vingene og skroget. – Er den ferdig? spurte han mekanikerne.

– Ja.

– Jeg tror jeg får prøve den.

Han svang sig op i cockpiten, startet og suste bortover sletten, gikk til værs og var borte.

Fascistflyene kom. Det var tre store Junkers-fly, som tungt og langsomt gled innover mot byen. Høit oppe, nesten usynlige, fulgte syv italienske CR-jagere som vakt. Plutselig stupte jagerne nedover, en Mosca jog ut av himmelen lavt over fjellet mot bombeflyene og skjøt gjennem propellen; i brak og flammer styrtet den ene Junkersen mot jorden, svermen av jagere var rundt Moscaen, den falt nedover mellem dem, suste mot bakken og hvislet op igjen, hvirvlet mellem maskingeværkulene frem på skuddhold, en ny eksplosjon rystet himmelen.

Den siste Junkersen kastet bombene på en mark utenfor byen; som en blågrå hval med springere rundt sig vendte den og gled i den cementgrå luften hjemover mot Saragossa; Moscaen jog omkring dem.


Kolja satt i det gjennemhullede flyet og ventet på at propellene stanset. Rundt maskinen sprang de spanske kameratene.

Han så på armbåndsuret.

I Moskva var eftermiddagsmøtet begynt.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.