Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

IX

Genia hadde en liten leilighet i Paris hvor Harboe besøkte henne tre-fire ganger om året. Hun var inderlig kjed av ham. Han hadde ingen som helst sosial bakgrunn, selv om hun gjerne trodde at han hadde en posisjon hjemme i det vesle betydningsløse landet sitt.

Selv følte hun sig utenfor. Ikke engang de russiske emigrantene aksepterte henne. I Berlin hadde hun opsøkt en tante av Sergei som mottok henne med omfavnelse og tårer, og neste dag frøs henne ut av huset. Et menneske som var kommet fra Sovjet så lenge efter revolusjonen, kunde ikke være annet enn en agent for G.P.U. Ryktet om henne fløi hurtig videre. Hvitegardistene i Paris skydde henne som pesten. Engang da hun hadde vært i deres kirke, hadde popen nesten mistet bibelen ved synet av henne.

Genia som hadde drømt om et liv i fester, skjønte hurtig at verden hadde forandret sig siden tsarismens kvinner og menn feiret sine muntre orgier i Moskva. Kvinnene krevde sin ungdom forlenget med ti-tyve år, de fant sig ikke lenger i å blomstre hurtig og hektisk, og siden se bittersøtt og allvitende på ungdommen. Den virkelige innerkrets blandt det Europa som moret sig, levde et liv i den mest luksuriøse sundhet: om vinteren i Afrika, på jakt i Kenya eller på hotellene utenfor Kairo, våren ved Rivieraen, sommeren i Paris og London, august ved Lidoen, høsten på engelske, tyske eller polske godser. Livsnydelsen for disse menneskene berodde vesentlig på at den var eksklusiv med resten av menneskeheten utenfor til å forhøie utvelgelsens lykke. Genia visste meget vel at hun, hvis sosiale stilling var en finere russisk prostituert, aldri kunde komme til å tilhøre dette miljøet.

Så snart Harboe var vendt tilbake til gjetostlandet sitt, bedrog hun ham storslått med kvinner og menn uten at det mer enn såvidt adspredte henne. En ny lidenskap hadde tatt makten i Genias liv. Efter at hun hadde hørt at Sergei var skutt, følte hun trang til en annen hensikt med sitt liv enn bare kroppens.

Så meget forstod hun at de russiske emigrantene var mer forhåpningsfulle enn de hadde vært siden revolusjonen. Innen få år regnet de med et tysk korstog mot Sovjet gjennem de baltiske land med et nasjonalt russisk adelskorps i spissen; de kjeklet allerede om lederstillingen. Men i Spania var kampen mot de røde i full gang. Hver gang Franco gikk frem, følte Genia at det var erobret et stykke av et fedreland tilbake til henne. Hun følte at hun hørte hjemme der. Paris med sine demonstrasjonstog av kommunister og sosialister, var ikke en luft for henne å puste i.

Om våren kjørte hun med Harboe ned til Monte Carlo hvor de bodde en uke. En dag spiste de lunsj i en restaurant høit over byen; Middelhavet glitret blått nedenunder med grønne striper trukket omkring forbergene.

Ovenfor strakte La Grande Corniche sig, de européiske luksusbilers blå asfaltvei, gjennem øde fjellstrøk, hvor gjeterne stod med sauflokkene sine. Under sig hadde disse magre fattige folkene Montes forlystelsespalasser, om kvelden funklende med border av gull-lys, som et billede av helvetes blendende prakt. Som gammel sovjetborger tenkte Genia, idet hun forsynte sig av hors d’oeuvren, at det måtte være mektige krefter som holdt de fattige tilbake fra å storme gullbyen og hatefullt jevne den med jorden – gendarmer og prester, brutalitetens og ydmyghetens håndhevere.

Harboe satt taus og så utover havet. Han var blitt meget forandret siden den overspente datteren hans hadde brutt med ham, pirrelig og rå når han ikke sovnet tungsindig av, hun måtte stadig minne ham om at hun ikke var noe ludder. Hun foraktet ham også for hans politiske innstilling; han erklærte riktignok sin opriktige sympati for fascistene, men hvad gjorde han for å slå ned de røde i sitt eget land? Bare ulne talemåter, og «vær ikke hysterisk, Genia».

En bil kom susende opover gruset under appelsintrærne, og to unge menn, spanjere efter sproget, sprang ut og satte sig ved nabobordet. De hadde en schäferhund med sig. Genia kjente straks den ene igjen. Om formiddagen hadde det vært bilrace gjennem Monte Carlo, i de trange, steile gatene som hang nedover fjellsiden hadde lange smale veddeløpsvogner rast av gårde, sklidd i svingene og jagd videre mot neste kurve, det var som ville, drønnende trommehvirvler når de kom. Den ene av mennene ved nabobordet hadde hun sett ved innkomsten. Hans opmerksomhet festet sig nå ved en liten ape som restauranten hadde. Den satt på stenmuren på stupet nedover mot byen. Den var lenket fast til en trestamme med en jernkjetting som kunde være to meter lang. Spanjeren fikk en idé, han kalte på hunden og sprang bort mot apen. Genia kunde nå betrakte hans skikkelse, spenstig og mager, ansiktet var smalt og degenerert, med brennende øine. Han minte henne svakt om Sergei. Apen klavret opover stammen i dødsangst, mens schäferen hoppet efter den. Det kom noe ivrig, infantilt over mannens ansikt, som en besettelse. Hopp! skrek han til hunden, hopp! Schäferen sprang, den nådde nå nesten op til apen, som satt sammenkrøpet på en gren med sitt hvesende gammelkone-ansikt. Spanjeren slo til hunden med en pisk: Høiere! skrek han.

En kelner kom nå hurtig ut fra restauranten, løsnet lenken og bar apen inn som et barn i armene sine, uten å si et ord.

– Uforskammet! ropte spanjeren.

Han gikk tilbake til sitt bord: Fordømte franskmenn, sa han.

Genia syntes at det hele hadde vært meget morsomt og smilte til ham. Harboe fant optrinet ubehagelig. Da han kort tid efter gikk inn et øieblikk, reiste spanjeren sig og gikk ugenert bort til Genia.

Han fortalte henne at han var Franco-offiser på permisjon; han ønsket å treffe henne. Det var en selvfølgelig, nesten hånlig sikkerhet over ham. Hvor bodde hun? Det viste sig at de bodde på samme hotell. Hvilket værelsesnummer?

– 116.

– Jeg kommer ved midnatt.

Om aftenen sa hun til Harboe at hun følte sig uoplagt. De hadde værelser ved siden av hverandre med et bad imellem. Det var ikke første gang hun hadde bedradd ham under slike omstendigheter. Et par netter før hadde hun hatt en ung Oxford-student hos sig helt til morgenen, med ulåst dør, nærmest for å føle en slags spenning.

Hun la sig naken på sengen og så sig tilfreds i speilet, hun lignet et sverd trukket ut av skjeden.

Litt over tolv blev døren åpnet. Spanjeren stod foran henne med en badekåpe av sort silke om den slanke kroppen. Han blev stående ganske stille, med et tynt, torturert smil på sitt asketiske ansikt.


Marki Jesus de Roxas tilhørte en av Spanias mest berømte adelsfamilier. Hans forfedre hadde kjempet mot maurerne, og det var Roxaser med i Mexico og Peru. Med gustne, hårde ansikter hadde de sittet jernklædde på sine hester, mens de vantro blev pint. Fylt av religionens fanatiske visshet om sin rett hadde de erobret sig uhyre rikdommer. På sine godser i Spania hadde de i århundrer hersket som eneveldige fyrster over titusener av bønder; berømte arkitekter hadde opført deres slotter, El Greco, Velazquez, Zurbaran hadde smykket dem med sine malerier.

Ofte hadde Jesus når han som gutt var kommet kjørende hjem til godset i Andalusia gjennem sine inntektskilder, landsbyer som ikke bestod av hus men utelukkende av jordhuler gravd inn i fjellsiden, stått i kapellets kjølige stenrum og sett på lerretenes hemmelighetsfulle skjønnhet, og følt dem som en guddommelig tilkjennegivelse av den avstand som det måtte være mellem de fattige og ham selv.

Det virket derfor som en oprørende, bespottelig frekkhet da det demret for ham at store deler av folket (villledt av utenlandske opviglere) drog selve hans eksistensberettigelse i tvil. Men hans yngre bror Esteban, som efter familietradisjonene var geistlig, bad ham en aften tenke igjennem sin slekts historie de siste 150 år.

Monsignor de Roxas var nettop kommet tilbake fra Mexico, hvor han hadde forfattet en rapport for den hellige stol. Efter en reise blandt brente kirker var hans sinn åpent for historiens bitre muligheter. Bak slektens blendende fasade med store godser og paléer i Madrid og Paris åpenbarte han for broren en eneste uophørlig rekke av nederlag. Det var en slekt på flukt, først fra Syd-Amerika, hvor de mistet sine eiendommer da folket reiste sig, siden fra Cuba, hvor deres bestefar var en av de tapende generalene; nylig var en farbror drept i Marokko da en spansk divisjon blev utslettet. Tilbake hadde de og landets overklasse en siste skanse i Spania, hvor engang deres ærgjerrige drømmer var gått ut og vendt tilbake i invaliditet, og selv denne posisjon blev nå truet av de gudløse innenfor deres eget land. Med smertelig nydelse over sin tankes logikk utmalte Esteban dette forfall som meget vel kunde ende i utslettelsen.

– Men hvorfor dreper vi ikke disse røde? utbrøt Jesus hvit av raseri, – hvad er det vi har en regjering til?

Esteban sa stille: Guds time er ennå ikke kommet.

Republikken blev erklært. Sammen med sin konge forlot de Roxas landet og bosatte sig i Paris. Han stanset arbeidet på godsene; marker og vinberg lot han ligge brakk, bøndene sultet. Selv hatet og foraktet han dette indirekte presset, de opsetsige skulde slåes ned, en gang for alle.

De konservative kom til makten, og de Roxas vendte hjem. Men han følte det som noe uutholdelig at hans maktstilling skulde bestemmes av et tilfeldig pøbelflertall. Tilsynelatende gikk livet på hans gods i Andalusia som før.

I eftermiddagskjøligheten moret han sig ofte på sin private arena; han var en ypperlig tyrefekter. Undertiden, når han hadde en særlig stor, praktfull tyr, var hans hustru og fireårige sønn nede og så på. Med nesten umerkelige bevegelser av kroppen i en plastikk som gjaldt liv og død undgikk han dyret som ruste mot ham. Med iskalde øine og fast hånd stod han rede til det siste støtet og jog klingen til skjeftet ned i nakken på tyren.

Med den samme konsentrasjon stod han overfor sin annen pasjon, gammel malerkunst. I et lynglimt kunde han opfatte hver eiendommelighet ved penselstrøk og farve.


Hans ekteskap var kommet i stand utelukkende av dynastiske grunner for å skaffe en arving. Hans netter med hustruen, som også tilhørte det høieste aristokrati, var en avmektig pine, skjult under et vesen av kulde. Sin vanlige holdning overfor kvinner undertrykte han nesten heroisk for ikke å forderve henne og gjøre henne nysgjerrig efter andre menn. Med omhu holdt han henne borte fra enhver kontakt med livet; når han leste om de rødes planer om kvinnenes frigjørelse, forekom det ham som den mest moralopløsende liderlighet. Hans mor, og særlig Esteban, hjalp ham i å holde syndige tanker borte fra henne. Loven i dette miljøet var at han hadde sin fullkomne frihet såfremt han stod til disposisjon for hustruen når det passet henne. Forpint og hatefull gikk han til henne om natten.

Sitt egentlige erotiske liv hadde han på bordellene. For god betaling fikk han pikene til å gå nakne foran sig; i smerte og begjær så han disse legemer som tjente andre menns latterlige og dyriske potens. Med det gustne magre ansiktet satt han og iakttok deres skamløshet, til han sprang frem og begynte å mishandle dem, pisket og skar i kjøttet deres. Det var ham en nydelse å tilføie smerte, men samtidig følte han sig kallet til å straffe dem.

I Roxasenes palé i Madrid hang et billede av Juan de Valdés Leal, som forestilte et av yndlingsmotivene i spansk kunst: Den hellige Hieronimus som blir pisket av englene. Det hadde tiltrukket ham selsomt fra barndommen av. Helgenen ligger på kne naken og bønnfallende, mens engler med stenansikter svinger piskene over den blodige ryggen. Ufølsom sitter Kristus på sin trone, omgitt av et hav av nyfødte engler som med mørke rynkede bryn i runde babyansikter deltar opmerksomt i torturen. En religiøs følelse av å sitte til doms over menneskenes syndige liv ophisset Jesus de Roxas enn ytterligere når han stod naken over pikene med svøpen.


Da folkefronten seiret ved valgene, visste de Roxas at kampens uundgåelige time var kommet. Med millionbeløp støttet han oprørsgeneralenes forberedelser, og da revolten brøt løs, sloss han som offiser i et adelsregiment de første månedene. I Paris hadde han sett hvorledes det russiske aristokrati, som hadde vært tåpelig nok til å tape, ernærte sig som kelnere og chauffører. Han kjempet desperat med ryggen mot stupet, mellem håpløsheten og en seier som ikke var noe håp. Viva la Muerte!

Siden da krigen var blitt rutine, blev han knyttet som liaison-offiser til det italienske hovedkvarter, efter anmodning fra kirkens høieste hold. Overhodet for denne familien, som alltid hadde vært en av katolisismens støttepilarer, måtte ikke savnes når Spania igjen skulde bygges op. Han var nå på fjorten dagers permisjon i Frankrike. Hans hustru bodde hos sin slekt i England.


Den vakre våraftenen i Monte Carlo da han hadde gledet sig til å se schäferen rive apen i sønder, og man på det frekkeste hadde avbrutt ham i nydelsen, flyttet han hurtig sin interesse over på kvinnen ved nabobordet, for om mulig å dulme sig.

Med sitt sikre instinkt for perversjoner, visste Genia i det øieblikket han stod foran henne i hotellværelset, hvor hun hadde ham. Hun var klar over at det gjaldt å gi hans pinerglede et visst intellektuelt innhold hvis hun skulde klare å holde ham fast, og det var hun besluttet på. Det ophisset ham straks at hun var en russisk emigrant. Da de hadde drukket litt, lot hun ham piske sig med en lærrem hvor det var bundet fast en jernpigg. Det var legemliggjørelsen av den skjebnen som i tilfelle nederlag ventet hele hans klasse i Spania han ramte med sine slag. Genia fulgte med i hans galskap, hun fortalte ham om navnløse redsler som de hvite i hennes land hadde måttet gjennemgå, han holdt inne og hørte på med sitt anspente infantile uttrykk, så slo han igjen. Hun fikk ham til å fortelle alt han hadde gjort med fangene, og hun forvandlet sig i de mishandledes sted, og følte en vill lykke når pisken ramte henne. Til slutt, da han utmattet sank ned ved den blodige kroppen hennes, vugget hun ham ømt i søvn som han var et stakkars sykt barn.

Neste morgen satt hun i bilen med ham, underveis til Spania.

Burgos virket som en rus på Genia. Hele byen var full av militære, unge seierherrer, ulik hennes syngende landsmenn på nattklubbene, italienere som med et blikk rev henne inn til sig og smilte i berettiget intimitet mens de gikk forbi, tyskere med tynne bambusstokker i hendene, lik nonchalante sahiber i et koloniland. Innimellem uniformsmyldret gled de geistlige, sorte, røde, fiolette. På husveggene hang plakater. Franco kjemper for Kong Kristus. En mur hadde følgende innskrift: Betling og banning er forbudt. Som opvokst i en marxistisk stat gledet Genia sig over denne påvisning av sammenhengen mellem fattigdom og gudsbespottelse.

En måneskinnsnatt opfylte de Roxas et løfte som han hadde gitt henne. Hun fikk være til stede ved en henrettelse. Selv hadde han ofte oplevd en religiøs ekstase, drukken av blod. På tyrefekterarenaen i Badajoz hadde han sittet i en losje og sett to tusen arbeidere bli skutt med maskingeværer; da sanden lå full av lik, føltes det som Gud hadde vandret over jorden og tilintetgjort de vantro.

Op mot en hvit lysende mur foran en åpen grav, stod åtte milissoldater. Eksekusjonspelotongen bestod av marokkanere. Med sitt bleke asketansikt kommanderte de Roxas fyr.

Noen hadde ennå en cigarett glødende i munnen, andre ropte noe om la libertad, da skuddene traff dem. En sank ned på kne blandt likhaugen av de andre. De Roxas trakk revolveren. – La mig, sa Genia. De Roxas vendte sig mot marokkanerne. – Denne kvinne er russisk, hennes far er blitt drept av de vantro, sa han kort. Genia tok revolveren og gikk bort til den sårede. Hun stod og så et øieblikk triumferende på det likbleke proletaransiktet. Med vidtåpne øine trykket hun av. Hjernemassen sprøitet på klærne hennes.

Da de kom hjem, følte hun en ny, skarpere ekstase da han pisket henne, hun gned den blødende kroppen mot hans og slikket blodet.

Neste formiddag var Genia til gudstjeneste i katedralen. Det var te deum; for fascistene hadde inntatt en ny by, som deres fly først hadde jevnet med jorden. Gjennem et jublende menneskehav kom general Franco i åpen bil foran kirkens port, omgitt av marokkanere til hest med hvite flyvende kapper og lanser i hendene. Prestene mottok ham utenfor, og i et blendende følge av prelater og generaler skred han opover midtgangen mot den pavelige nuntius, mens orgelet bruste sin seiershymne, under buehvelvets høie, røkelsesduftende skumring.

I sin ærbare spanske kjole lå Genia på kne mot det kjølige stengulvet. Hun stirret på en kirkefyrstes fine bleke ansikt, idet han gikk forbi. Hvilken kirke, tenkte hun, som har kraft til å drepe.

Det var som en salig visshet fylte henne i dette rummet, hvor korguttenes lys funklet i uniformenes gull, at hennes generasjon som var utslettet, skulde få sin gjengjeldelse. Øinene hennes søkte gråtkvalte i inderlig takknemlighet mot kjempekrusifiksets forvridde, mishandlede skikkelse.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.