Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

V

En dag gikk Moskvafloden op. Drønnende kom ismassene nedover, knuste i et brak den frosne elveflaten og rev den med sig videre. I flere døgn tordnet isskruningen gjennem byen i høide med fortauene langs bredden. Soldater satt ubevegelig på sine hester og holdt utkik for å kunne varsle vaktmannskapene, hvis isen truet broene. Når mørket falt på, rettet lyskasterne sine blendende striper mot floden. Til langt på natt stod titusener av mennesker langs rekkverkene og så de blå, lysende isflakene kjempe sig nedover. Den tredje morgen kom bare spredte isstykker, til slutt ingen. Floden strømmet sort og fri. Det rå isdraget var borte; det blev plutselig varmt i været. Våren var kommet.

Den første tiden virket menneskene enda trettere enn før. Det hadde vært en eggende anspennelse i kulden, og da den var borte, blev det i kroppen en anelse av kadaver i opløsning. Himmelen skinte blekt med et slapt lys, som i rekonvalesens.

En formiddag så Ashley at mange kvinner gikk med små buketter av mimoser. Det virket på ham som en stor, forbausende glede. Hjemme i London og andre européiske byer hadde han ofte sett kvinner med vårens første blomster; men her betydde det noe mer. Hvorledes var mimosene kommet hit? Fra drivhus utenfor Moskva eller med tog sydfra? Men da måtte man ha kull eller transportmulighet til noe godt, det overflødige. Disse mimosene virket på Ashley som om folkets forferdelige anspennelse nå var over, så de kunde unne sig å blomstre op, ennå varsomt og prøvende.

Han var på vei til den britiske ambassade for å spise lunsj hos en av sekretærene, en venn fra New College. Fortauene var nesten tørre, unge piker hadde latt kalosjøstøvlene stå hjemme og gikk for første gang i sko. Etsteds lekte noen barn og en hund. Ashley blev stående et øieblikk og så på.

Barna hoppet paradis, de var glade og ropte op, men de bleknet mot hundehvalpen. Det var en irsk setter, med den magre kroppen glinsende gyllenbrun, likesom en legemliggjort lyskilde av muskler og pels. For et liv det var i den, der den sprang omkring, for en uuttømmelig vennlighet og godhet!

Hvor fattig blir ikke menneskekroppen i å uttrykke sin lykke, selv hos små barn som hinker, tenkte Ashley, mot et slikt dyr som danser og bukter sig mellem deres korte, keitete rykk.

Det er allikevel ting i livet, sa han til sig selv, mens han gikk videre, som unddrar sig klassekampens fanatiske skjemaer, enten nå Kira Dimitrovna liker det eller ikke.

Han hadde ikke truffet henne igjen. Da han var oppe og leverte klærne tilbake, traff han bare Kolja som forresten tok meget hjertelig mot ham. Såvidt han forstod, bodde ikke Kira Dimitrovna hos dem; kanskje var hun gift? Han tenkte ikke sjelden på henne når han satt på lesesalen. Han skulde gjerne diskutere videre med henne. I det siste savnet han overhodet en kvinne. Til å snakke med, sa han til sig selv.

Det var ganske eiendommelig: når man først blev distrahert av utenforliggende tanker, var et bibliotek verre enn noe annet sted. Blandt bøkene blev kvinnelighet dobbelt tiltrekkende; i kalveskinnenes morkne lukt følte man som et under levende, duftende pikehud. Han husket mange dager på Bodleian, når pikene fra Lady Margarets Hall satt med sine bryster uforskammet presset inn mot lesepulten. Fra videnskapelig synspunkt var det en uting at kvinnene hadde fått adgang til universitetet. Han så for sig en ung inderinne, dunkel og sortøid med en rød prikk i pannen. På yndefull flate fotsåler gled hun bort til sin plass ved siden av ham. Med tilfredshet tenkte han på en amerikansk pike Betty; for henne var han blitt kjent med. De hadde hatt det hett sammen på hans rum; til slutt hadde de tatt inn på hotell sammen i London som Mr. og Mrs. Ashley. Hun hadde vært aldeles henrivende; om morgenen tenkte han at han burde foreslå ekteskap. Hun var hurtig sprunget i klærne.

– Jeg må nå toget til Liverpool. Jeg skal ta imot Phil.

Det viste sig at Phil var hennes forlovede som denne dag kom fra Statene. Ashley var glad for at han ikke hadde bedt henne om å bli sin hustru. Skjønt …

Han svingte inn porten til ambassaden, og sprang opover trappen i fløien hvor Hugh Redfern hadde sin leilighet.

Redfern satt foran kaminen. Han minte alltid Ashley om et velvillig, meget omgjengelig rovdyr av katteslekten, som dovent strakte klørne ut i solen. Muligens skrev dette inntrykk sig også fra rent ytre trekk, de smale grønnirisete øinene og hans muntre, glupske tenner under den sorte mustasjen. Han så interessert på Ashley, idet han sa: En av damene våre forteller at du prøvde å drukne dig i forrige uke sammen med din tro jakthund like nedenfor her, men blev fisket op i siste øieblikk. Det må ha vært en fryktelig oplevelse. Jeg er så helt enig med kineserne som konsekvent nekter å redde selvmordere, fordi den som vilde drepe sig har gjennemtenkt spørsmålet adskillig bedre enn de forbipasserende. Du skal se du er heldigere neste gang.

– Du kan stole på, svarte Ashley, vel fornøid med denne versjon, at jeg på ingen måte har mistet motet.

Redfern sprang nå op, og de satte sig til bords. Det var dekket direkte på den mørke, bløtt skinnende teakplaten, med Wedgwood og krystall. En gammel engelsk stuepike vartet op. Selve værelset minte Ashley om hans eget rum i New College, og gav ham alltid et dypt velvære. Idealet av liv, tenkte han, måtte være å kunne ta det beste av sitt miljø med sig langt bort, utenfor rekkevidde. Sikkert var det en Oxford-mann som engang hadde git dette rummet dets rene, rolige karakter, så forskjellig fra bygningen ellers. Bestemt ikke Redfern, som vilde ha funnet en slik tanke ulidelig sentimental. De dype vindusnisjene kunde godt ha vendt ut mot blek gotikk og store, mørke almetrær, mens kapellklokker klemtet gjennem kveldens perlemorslys. Istedenfor reiste Kreml sig på den andre siden av floden.

På veggene hang en rekke meget gode farvelitografier av jaktscener, slanke hester i sprang, rødfrakkede menn og lystige hundekobbel. Men alt dominerende, alene på en hel vegg, hang Hogarths billede, De engelske garders avmarsj til Skottland 1745, kanskje det beste kobberstikk Ashley kjente.

Med makeløst grusom opfinnsomhet hadde kunstneren skildret krigens råskap som et gjenskjær på soldatenes ansikter ennå før de var dradd avsted. Over disse mennene var etset inn den muntreste lastefullhet, til siste øieblikk begjærlig optatt med å hore, drikke og forstøte sine kjærester. Jamrende og besvangrede, med spebarn uttæret som skjeletter i kiper på ryggen, prøvde kvinnene å trenge sig inn i denne jublende uhyggen. Men soldatene var allerede brutt op, døddrukne stengt inne med sin skjebne. Ingen kunstner i våre dager, tenkte Ashley, vilde ha vågd å ha skildret tommier eller poiluer på vei til fronten med slik nådeløs realisme. Åndsfriheten er neppe gått fremover.

Redfern kastet et blikk på billedet og sa: Efter en dag i ambassaden gjør én varm om hjertet å se hvorledes ens landsmenn egentlig ser ut. Merry old England.

De snakket nå litt om Archie Bevans som var død.

– Det er ganske eiendommelig å tenke på at han allerede hadde fått et navn som nervespesialist, sa Ashley. Når jeg minnes Archie fra skoledagene, troskyldig og stotrende, er det virkelig et eventyr at mennesker med de mest innviklede sinnslidelser gikk til ham for å få en forklaring på sig selv.

Han lo: Men det er vel helt i sin orden. Når man blir omkring tredve år, begynner hele tilværelsen å få et nytt utseende, vår egen generasjon rykker frem for å overta verden, det er våre jevnaldrende som for fullt alvor blir politikere, militære, læger, videnskapsmenn; for oss som virkelig kjenner dem i all deres usigelige hjelpeløshet får livet en uimotståelig, men også litt skremmende komikk.

– Jeg kan dessverre ikke se noen tegn på at det er tredveåringene som styrer verden, svarte Redfern, og hvis du setter pris på å beholde en mer melankolsk verdensopfatning skulde du se hvilket arbeid man betror mig hvis liv faktisk har vært en eneste utdannelse siden jeg begynte på skolen, altså i 23 år. Utrustet med kodeboken – som vi leker at russerne ikke har maken til – sitter jeg dagstøtt og forvansker på det listigste ambassadørens telegrammer. Denne beskjeftigelsen, som vel å merke er den viktigste jeg har, forlot jeg av fri vilje i åtteårsalderen, da jeg den gang var en mester i å snakke røversprog og brente efter nye opgaver.

– Med hensyn til Bevans, fortsatte Redfern og forsynte sig med jerpe, hadde han en godfjottet klossethet som kunde drive folk til vanvidd. Muligens aktet han således å bygge op en praksis på lang sikt. Alle de dumme tingene han kunde si, og sånn som han rodde!

Jeg husker, utbrøt han, engang i Oxford, da Robert Cecil i sin beste stil talte ved en middag for den engelske kirke. Han begynte med å skildre en prektig, helt igjennem pålitelig skikkelse som rodde syv i den båten hvor han selv rodde seks. For en lykke og trygghet å ha en slik mann foran sig! Det viste sig selvfølgelig at denne gutten var erkebiskopen av Canterbury, og vi kunde trygt drikke for kirken.

Nå vel, jeg hadde den glede å sitte bak Bevans i båten ved flere betydningsfulle anledninger, og skal dét være synspunktet, må Gud se i nåde til hans sjel.

– Jeg husker meget godt den middagen du snakker om, sa Ashley. Særlig gjorde en episode et levende inntrykk på mig. Da kongens skål blev utbragt, slengte du og en del av dine meningsfeller glassene i veggen bak dere, i den stolte skikk at av dét glass skulde ikke mer drikkes. Hurtig ilte tjenerne bort til dere: navn og college, sir, for å kunne sende regning på glasset neste dag. Det var en sjelden nydelse for en gangs skyld å kunne se en gestus innvendig, dens sanne mekanikk.

– Du har helt misforstått dette optrinet, svarte Redfern, mitt motiv var på ingen måte kongetroskap, men en ubehersket trang til å knuse glass ved tanken på imperiets fremtid. Forresten er det godt mulig at jeg lot mig narre til det. Formodentlig har en sønn av en glassfabrikant kastet først. Forretningsfolk er så opfinnsomme.

De reiste sig nå fra bordet; Ashley satte sig foran kaminen hvor kullene glødet vennlig mellem jernstengene. Redfern stod et øieblikk og så tankefullt over floden mot Kremls murmasser, hvor det røde flagget stod rakt ut i vårvinden.

– Jeg har sjelden hatt naboer, som jeg likte bedre, utbrøt han inderlig. Tenk dig; de guttene har faktisk hatt den propre tanke å utrydde alt som heter pengefolk i sitt land. Det høiakter jeg dem for.

Ashley kunde godt tenke sig at Redfern helt ut mente hvad han sa. Forestilte man sig at de forskjellige politiske overbevisninger en efter en lå langs en cirkel, var Redfern så reaksjonær at han vilde ha de revolusjonære bak sig som nærmeste naboer. Han tilhørte en gammel slekt som hadde frembragt noen ambassadører, men særlig en berømt rekke av sjøoffiserer. Deres tradisjon i å tjene imperiet, eller herske i det jorden over hadde under samfundskampene gjort dem nærmest klasseløse.

I sitt syn på verdensherredømmets selvfølgelighet, skrudd fast i slekten under en stabilere fortid, hadde de funnet sitt Archimedes’ punkt hvorfra de i snerrende uavhengighet så jordkloden bevege sig. De hadde liten respekt for den britiske adel fordi den ikke lenger på noen måte var kampdyktig, og foraktet inderlig borgerskapet, som med sine handelsinteresser og dermed forbundne liberalisme blandet kortene i imperiets idé. At proletariatet var en klasse hadde aldri demret for dem, men de omfattet med varme mennene, de menige, fordi de i generasjoner hadde slåss sammen med dem. Når en Redfern på vei til Skottland kjørte gjennem grubebyene nordpå og så at her fantes faktisk en annen rase engelskmenn, små av underernæring og overarbeid, kunde han bli så opfylt av raseri at han meget vel en dag kunde tenkes i spissen for en stormende, drepende menneskemasse som jevnet grubeeiernes slotter med jorden, fordi hær og flåte var blitt berøvet brukbare folk. Hugh Redferns far var en pensjonert admiral, berømt for sitt personlige mot, uutslukkelig i sin bitterhet mot salgsmennene. Også hans sønn protesterte i form av innett kynisme mot en foraktelig tid.

Ashley tenkte at siden alle i denne avsindige byen absolutt måtte snakke om samfundsspørsmål og klassekamp, kunde det ha sin interesse å høre Redferns opfatning. Han bad ham derfor motivere sin blodtørstighet litt tydeligere.

Redfern sparket skoene av sig, og stakk føttene i etpar tøfler som stod på kaminteppet.

– Da jeg arbeidet hjemme i Foreign Office denne gangen, sa han og satte sig, studerte jeg for moro skyld en diplomats gjøremål under en krig, for å få vite hvad slags arbeid jeg vil få om et par år, – formodentlig å slikke frimerker under iakttagelse av ekstra diskresjon.

– Så dere tenker på krig nå igjen, sa Ashley.

– Du behøver ikke å se så resignert ut, svarte Redfern, tenk heller hvor svineheldige vi er. Vi som nå er omkring tredve får i virkeligheten en aldeles usedvanlig forlenget ungdom, noe som ellers bare blir skuespillere til del. Først har de sin virkelige ungdom og derefter den langt interessantere, gjennemlevelsens og illusjonens. På samme måte med oss: efter at vi nå lenge og vel har vært efterkrigsungdom, kan vi plutselig med friske krefter ta fatt på å være førkrigsungdom.

Altså: da jeg kikket gjennem arkivene fra siste verdenskrig, var det ingen ringe nydelse å følge forretningsmennenes underfulle veier. I en rekke rapporter fra våre ambassader utspilte det sig en lærerik duell: militærattachéene så profesjonelt på det og vilde ta alle forholdsregler for å gjennemføre krigen, men her møtte de en mild, men ubøielig motstand fra sine overordnede som så større på det og tok hensyn til City og liberale idealer.

Et av disse idealer var at vi under krigen skulde forsyne Tyskland med de nødvendige råstoffer til dets krigsindustri. Det var virkelig det minste vi kunde gjøre, og det blev også gjort.

Ashley følte en instinktmessig trang til å protestere (skjønt hvorfor?), men Redfern vinket ham av:

– Det enkleste og i grunnen rensligste vilde selvsagt være å la de britiske jagerne ledsage handelsskibene til de trygt var kommet frem til Bremen eller Hamburg; men dessverre lå det en mengde uoplyste folk ute i skyttergravene, som man måtte ta et visst hensyn til. Man brukte derfor de nøitrale land, særlig Skandinavia, som mellemstasjon.

Nå vil jeg på ingen måte si noe ondt om de nordiske land, utbrøt Redfern med hjertelighet, jeg elsker skandinaver. Jeg vet ingenting som er nydeligere enn når de utpå natten forteller om hvorledes deres tro på livets mening fikk et knekk under myrderiene ute i Europa, og man skal ikke ødelegge den gode fortvilelsen for dem ved å minne dem om at deres egne land var overordentlig virksomme i å holde utriveligheten i gang. Man må for øvrig si at deres statsmenn hjalp dem med den fineste takt, så de med relativt god samvittighet kunde hengi sig til sin spesielle, dype, nordiske psyke som er: ikke å tenke, men fortvile og tjene penger. Av denne grunn organisertes i begynnelsen av krigen, for øvrig på tysk initiativ, det såkalte trekongemøte i Malmø, som får alle skandinaver til å gråte av rørelse, men hvis vesentlige resultat var at all offentliggjørelse av handelsoplysninger i de nordiske land blev forbudt i krigsårene; en god melding, tre lange. Forretningslivet kunde begynne for alvor.

Dessuten må man huske at disse land var nøitrale. Tenk for eksempel hvor fullkomment Sverige var utenfor krigen, bortsett fra at malmgrubeindustrien arbeidet som en civil arbeidshær bak de tyske skyttergravene og at det svenske utenriksministerium formidlet kode-meldinger fra tyske ambassadører utenlands til Berlin, helt harmløse ting, som for eksempel: det og det skib som nærmer sig Bordeaux må senkes uten varsel.

Det er enda en grunn til å se med velvilje på de nøitrale land. Vi gikk jo angivelig inn i krigen, ikke bare for å gjøre verden trygg for demokratiet (hvad det har lykkes oss i bemerkelsesverdig grad) men også for å utgyde vårt blod for det lille Belgias nøitralitet. Det er derfor aldeles gripende å se hvorledes dette lands nøitralitet ganske sikkert vilde ha artet sig, hvis den var blitt respektert. Skandinavia lærte oss det.

Nei, den virkelig store gleden innfinner sig først når man møter våre egne forretningsmenn, fedrene til de falne. Straks efter krigens utbrudd begynte England å øke sin eksport til Sverige av viktige råstoffer til krigsindustrien, for eksempel kobber og bomull (som brukes til nitrocellulose); Tyskland trengte det. Som du kanskje vet er fett også overordentlig påkrevd til fremstilling av sprengstoffer, fett: glyserin. Danmark avlet selvsagt griser og kyr som rasende for at de tyske fabrikkene ikke skulde gå i stå. Men nå savnet Danmark dessverre de enorme mengder av kraftfor som var nødvendig til dette formål, her var gode råd dyre, så dyre, at England fant å måtte tre støttende til. Riktignok hadde vi det pinligste behov for disse eksportvarer selv; i krigssonene i Frankrike måtte soldatene avlevere alle kjøttlevninger – Ashley, jeg mener av dyr – til vår egen industri; men det er alltid vakkert å hjelpe sin neste.

Redfern slengte nå benene op på kaminhyllen og utbrøt livfullt: – Grisene, Ashley, hvorfor beskjeftiger man sig så lite med dem? Hvad må ikke en krig bety av personlig tilfredsstillelse for en gris. Nedverdigende er den blitt stoppet med mat til det lille sprengte grisehjertet nesten ikke kan drive dette fettmonstret frem over tunet, stønnende dasker den ned i bakken, og hvad drømmer den om – den som nesten ikke kan gå? Om fart. Så kommer døden, saligheten, fabrikken, og grisefettet blir huitt – pang! Jeg liker også godt å tenke på at kyrne som med dødsangst i øinene blir drevet inn i slakteriene, efter en rask forvandling får være med å slakte selv.

Igjen følte Ashley hvorledes det fra underbevisstheten skjøt op en merkelig, forbitret trang til å verge sig.

– Det forekommer mig, sa han smilende, at det er mer fantasi enn sannsynlighet i din fremstilling.

– Hvem i all verden har inngitt dig den rørende illusjon at du kan kreve sannsynlighet, når det gjelder forretninger?

– Det er litt pinlig å komme med en sånn enkel innvending, men faktisk hadde jeg følelsen av at vi prøvde på å vinne krigen.

– Kjære Ashley, det vilde alle. For noen onde tanker du har. Men mange av våre forretningsfolk hadde en blendende teori om hvorledes dette skulde gjøres. De vilde tappe fienden for gull. Av all makt arbeidet de på Tysklands økonomiske sammenbrudd, idet man forsynte det med råstoffer til krigsindustrien, som ganske riktig måtte betales for. Det er ikke dårlig. Vi satte Tyskland i stand til å produsere granater (efter dette prinsipp jo flere, jo bedre) og når eksplosjonene dag og natt smalt i våre skyttergraver, kunde finansgeniene utbryte triumferende og med opriktig fedrelandssinn: her kan det ikke fins noen tvil, vi må ha tappet tyskerne ganske eftertrykkelig for gull. Og man må si at efter våre dødslister å dømme har de sine ord i behold.

Redfern satt og så eftertenksom inn i kaminen, og Ashley var glad over at denne litt uhyggelige samtalen var over.

Men plutselig vendte Redfern sig mot ham, med sitt muntre rovdyrsmil.

I det samme visste Ashley at nå kom dét som han ikke kjente og helst vilde undgå. Han så overbærende på den andre: kan vi ikke snakke om litt morsommere, litt viktigere ting? Han vilde forme det i ord, men Redfern lot sig ikke stanse. Senere undret Ashley sig om Redfern hadde visst at hans fortelling vilde ramme dén han snakket med. Det vilde ikke ligne ham, han likte å sønderrive på en litt annen måte, men hvad kjente han til Redfern?

En liten detalj fra forretningslivet under krigen er så nydelig, sa Redfern med varme, at du bør kjenne den.

Ashley satte sig resignert til rette. Han så på rummet omkring sig, hans eget rum, oxforddagenes ukrenkelige fred. Hvad var det som vilde komme?

– I den sydlige del av Norge ved en vakker liten by, begynte Redfern, lå et nikkelverk; under krigen blev det intimt forbundet med britisk kapital …

Riktig. Ashley visste at hans far hadde hatt forbindelse med dette foretagende. En eftermiddag, lenge efter at faren hadde trukket sig tilbake fra forretningene, hadde han og Leonard sittet og lest i biblioteket. Han husket ennå boken han selv hadde lest i, et to binds verk om klosteret på Athos. Francis kom inn, og da han nettop var optatt av nikkelspekulasjoner, begynte han å krysseksaminere faren på den mest hensynsløse måte. Det var så typisk for Francis at han brutalt krystet ut av folk det han hadde bruk for. Hadde ikke faren under krigen hatt meget å gjøre med norsk nikkel og hatt glede av det?

– Min kjære Francis, hadde faren svart med sitt saktmodige, rørende smil, her skal du se noe som er meget interessantere. Hvor fullkomment er ikke strupen på en nattergal bygd! Han rakte ivrig mot sønnen det store plancheverket om fugler som han nettop holdt på å studere, som i et nesten sårt håp om at kanskje en av barna vilde forstå. Med ett kom det som et slør over øinene hans: Det er ikke godt å vite hvordan de har fått tegnet denne gjennemskårne strupen, sa han nølende, med smerte. – Kanskje har de gjort fuglen meget, meget ondt.

Han overvant denne tanken nesten med tapperhet og smilte: – Francis, her skal du se.

– Men du kom dig unda før krakket? spurte Francis. Leonard hadde følt sig aldeles oprørt over denne råskapen; broren måtte jo skjønne at faren ikke interesserte sig for disse spørsmål. Til slutt fikk Francis vridd ut av sin far at jo, han hadde klart sig ganske godt. Straks efter reiste faren sig og gikk ut, liten og uendelig ensom; fra skogen kom en liten stund senere smektende nattergaltoner.

– Dette nikkelverket, fortsatte Redfern, hadde kontrakt med Tyskland om å levere under krigen seksti tonn nikkel om måneden, faktisk hele sin produksjon. Det gjaldt liv og død for Tyskland å få denne nikkelen, det er et metall som ikke kan erstattes med noe annet i rustningsindustrien. Nå vel, vi behersket Nordsjøen med den britiske flåte og vi kunde til overmål nekte Norge kull til å føre nikkelen til Tyskland, men som du vil ha forstått, sånt gjør man ikke. Tyskland fikk sin nikkel. Men nå kommer det virkelig henrivende. Nikkelverket underrettet den engelske regjering om at det var i stand til å fordoble sin produksjon, og altså sende enda mer nikkel til Tyskland, hvad for øvrig var ganske usannferdig, maksimumsproduksjonen kunde ikke overstige seksti tonn.

Nå må imidlertid Hans Majestets regjering ha utarbeidet sin ganske bestemte kvote for hvor mange av våre soldater som skulde avlives av denne norske nikkelen, og dette bragte altfor stor forstyrrelse i regnskapet. Midt under krigen blev det derfor truffet en gentlemen’s agreement i London mellem den britiske regjering og nikkelfolkene om at det skulde ikke eksporteres mer enn åtti tonn om måneden til Tyskland, altså bare tyve tonn mer enn verket overhodet kunde prestere. For denne goodwill fikk selskapet utbetalt en million pund.

Redfern trakk benene så triumferende ned fra kamingesimsen, at tøflene smalt i gulvet.

– Det er så vakkert, utbrøt han, at man kunde tro på et liv efter døden.

Han satt et øieblikk og så beundrende på sine tær.

– Den eneste forfatter som det overhodet går an å lese, sa han, er Swift. Tenk for eksempel på den gamle domprosts beskjedne forslag til bekjempelse av hungersnøden i Irland, hvor han efter nøiaktig utregning påviser at 2/5 av alle irske barn bør anvendes til menneskeføde, og hvor han for å popularisere tanken vedlegger en del lekre opskrifter. De moderne kapitalister, kjære Ashley, savner en slik dikter som lojalt og med ærlig vilje prøver å hjelpe dem i deres forskjellige problemer. For ved Gud, de har det ikke alltid så lett.


Ashley visste at han var skutt på flukten. Dag efter dag satt han som før i biblioteket; han leste i sine håndskrifter, slo mekanisk op i ordbøkene, noterte ned. Men han følte det bare som de refleksbevegelser av liv som en død mann ennå kan ha i noen sekunder. Gamle Sarodin så i villrede på ham.

Leonard tenkte meget på sin far i denne tiden. Han husket den vårdagen i 1915, da de fikk vite at John var falt. Det hadde vært hårde kamper, og de ante det verste alle sammen. En søndag ute på landstedet var frykten likesom gått over i luften, huset lå mellem trærne i et stille lys av angst. Faren som var hjemme fra forretningene, kunde ikke sitte inne lenger, han våget ikke heller å gå for langt vekk. Hvileløs gikk han rundt og rundt huset; hver gang han kom frem slik at han kunde se innkjørselen, stirret han dit ned og gikk hurtig videre, bundet ubønnhørlig som av en stjernelov til å kretse omkring disse stenmurene som var hans hjem, inntil dét kom som rev ham løs. Endelig dukket en liten skikkelse op langt nede i alléen. Faren stanset; urørlig stod han og ventet. Postmesteren fra landsbyen kom langsomt opover gruset; som regel bragte barna dem posten; idag var det ham selv.

– Takk, Jones, sa faren mildt, tok telegrammet og gikk inn i huset. En liten stund efter hørte Leonard fra sitt værelse det som barnet hele tiden grudde for.

Moren hulket.

Med sitt grusomme instinkt for moren merket Leonord som dengang bare var ni år gammel, hvorledes hun hurtig mestret sorgen og blev rolig tapper krigsmor som led i det skjulte, men avtvang alle ærefrykt ved sitt mot. Johns død blev omskapt til et plus i hennes egen posisjon. Nå som voksen mann kunde Leonard føle en fysisk pine, når mennesker i hans nærvær fortalte om en sorg de hadde hatt eller en grufull ulykke de hadde vært vidne til; nesten alltid skimtet han i deres ansikter en hemmelig tilfredshet over at de på en edel måte var kommet i selskapets midtpunkt, kunde kue de andre med døden, og selv stige gåtefullt i verdi.

Men faren, husket Leonard, gikk omkring stille og inderlig bedrøvet. Etpar dager efter vendte han tilbake til London og forretningene.

Hvad foregikk inne i dette fine fuglehodet med de triste øinene, undret sønnen sig, der han satt på lesesalen blandt sine manuskripter.

Hans far hadde sin formue i grubeforetagender og tjente overordentlig godt på sine metaller under krigen. Så lenge han bare bidrog til å drepe unge tyskere, var det ingen som krevde at han skulde tenke noe som helst, men faren var også interessert i å drepe unge engelskmenn. Tenkte han noe ved det? Trengte billedet av John sig aldri inn på ham, når han fikk sine meget gunstige dividender, ikke det rørende, vemodige fotografiet av en ung sekondløitnant (som han hadde ved siden av sengen da han døde), men synet av et blodig, sønderrevet, tilrakket legeme som ennå jamret litt. Leonard tvilte på det.

På en merkelig måte var det lykkes faren – som sikkert mange andre forretningsmenn – å spalte sin personlighet i to adskilte vesener, som visste ingenting om hverandre. Stille og samvittighetsfull satt han nede i City og så med hurtig fugleblikk hvor det var mulig å tjene penger, uten en tanke mer. Når dette arbeidet var ferdig, gikk en annen mann på toget for å kjøre hjem – et menneske med triste øine og en stor sorg.

Faren var ingen hykler; men hvor genialt, hvor beundringsverdig hadde ikke hans underbevissthet handlet for ham, da han straks efter krigen trakk sig tilbake med en meget betydelig formue: instinktivt flyktet han fra sine penger så langt han kunde komme, til fugleliv blandt svart-troster, stærer og nattergaler; han var nesten en av dem. I denne verden, som han med fine, stillferdige midler søkte å skape respekt for, kunde ikke onde tanker nå inn.

Det slo Leonard hvor almindelig det var i England, for rike mennesker å verge sig bak yndefulle, små ting, som ingen angripere kunde nenne å knuse. Hvor ømt elsket de ikke blomster, hvor kjærlig beskyttet de ikke dyr som de kunde dekke sig bak.

Med sympati tenkte Leonard på sin bror Francis. Det var noe renslig over hans åpne, ubesmykkede råskap. Han måtte smile ved tanken på at Francis skulde gå ut i haven efter et kup i City med utbruddet: My dear, nå er jeg spent på å se dine roser! eller med en sky mumling si: Hvor underlig at Shakespeare faktisk aldri så en hestekastanje i blomst (en av farens repblikker), og hvis man så gikk inn på dette, vende sig med et fryktsomt lykkelig blikk over å kunne dele med andre sin egentlige verden og forklare at hestekastanjen blev først innført til England i slutten av det syttende århundre. Ivrig og høilydt snakket Francis om sine spekulasjoner; han maskerte sig på ingen måte som skogånd.

Men han selv, Leonard, hadde mer trofast fulgt i farens spor. Svimlende langt, som inn i et land efter døden, hadde han fjernet sig fra sine inntektskilder. I hans miljø var det overhodet ikke god tone å snakke om penger, i høiden tillot man sig en forbitret spøk om at nå var man igjen overtrukket i banken, og denne bekymringen understreket bare ens livsforms enkle selvfølgelighet. På dette grunnlaget som han aldri hadde dratt i tvil, langt mindre følt ubehag ved, hadde Leonard levd sin tilværelse; bysantinske håndskrifter hadde omgitt ham med fjerne århundrer, uten å stille ham nærgående spørsmål. Lojalt hadde de gjort sin gjerning, tenkte han og så med bitter anerkjennelse på manuskriptrullene foran sig. De var blitt for ham det samme som fuglefløitene for hans far. Men nå var det slutt. Det var allikevel ikke lykkes ham å undkomme. Katastrofen for ham var ganske enkelt at han plutselig betraktet sitt arbeid med grotesk humor; han var ikke sterk nok til å klare det.

Allikevel gikk han hver dag sin vante rute til og fra biblioteket og fikk sine manuskripter utlevert som før. Det var en beskyttelse i å klamre sig til denne vanen. Hvad skulde han reise hjem efter? Han grøsset ved tanken. Like godt å gå her og tenke tingene igjennem. Stundom grep fortvilelsen ham: men det sekstende århundre var det eneste jeg kunde.

Ashley ønsket ikke den hjelpen som bestod i å skyte sitt liv inn under et større fellesskap av urett; men i disse dagene syntes han at han skimtet en lovmessighet. Hans egne lykkelige rike studier hvilte ikke ensomme på sitt fundament.

Han hadde alltid sett Oxford ligge som på bunnen av et stille gjennemlyst hav, med sine bygninger skåret i blekede, blågrå hvalben, tidløs og evig. Ned til dette dyp, gjennem mange århundrets avklarede tanker, nådde ikke dagens kamper og rop.

Han så det ikke lenger slik. Han ante grunnlaget som denne by av ånd var reist på: utbyttede grubearbeidere, forpinte kulier, trette menn og kvinner i fabrikkene, millioner av misbrukte skjebner. Ikke bare rikdom bygges på nød, men også kultur. Og denne tyste byen på bunnen av havet var ikke gitt av rikdommen som en avbikt, men som en befestning.

Stille arbeidet humanistene i Oxford og ethvert sted jorden over, hvor civilisasjonen rakk. Efter en verdenskrig vendte de ivrige og lykkelige tilbake til sitt verk og fortsatte uforstyrrelig. De studerte sanskrit, franske filosofer, hellensk poesi, italienske freskomalerier, bysantinsk historie. Disse mennene som vilde gå med blinde øine gjennem et slumkvarter, kunde utbryte: hvor fattig blev ikke livet hvis det bare hadde råd til det direkte nyttige. Deres opgave var på ingen måte å forandre massenes kår. De stod utenfor og over samfundsstriden; dunkelt ante de at det ikke var den utpinte grubearbeideren, dødstrett sjanglende ut av sjaktens elevator, som gav dem donasjoner, men muligens grubeeieren, uten å gå dypere inn på spørsmålet. Minervas ugler flyver helst i skumringen.

Med fin diskresjon var de knyttet til den herskende klassen; de tilhørte den eller blev støttet av den. Det de gav tilbake som gjengjeld var ikke så unyttig tross alt. I studerværelsenes ensomhet hadde de skapt en åndsform; en mild kritisk forsiktighet, utviklet av historiens lange perspektiver og kildeforskningens skrupuløse krav. Fra lærdomssetene strømmet denne fine, hederlige humanismen utover verden og preget dem som hadde kår til å forstå den. Det var ikke dårlig for det bestående samfund å kunne vise dette edelt skeptiske ansikt mot massene når de kom med sine grove og larmende rop om rettferdighet.

Ofte hadde Ashley undret sig over hvorledes hans land efter verdenskrigen hadde klart demobiliseringen; dets ungdom hadde i fire år delt skyttergravenes lusete, skitne fellesskap; så kom freden, og soldatene, de overlevende av dem, gikk hver til sitt, forferdende adskilt, en del til rikdom, en del til grubene, fabrikkene og arbeidsløsheten. Hvorledes fant de undertrykte sig så tålmodig, så sløvt i å gå tilbake til sin plass, sin bitre forhatte fortid. Det kunde ikke være nok å si til dem: Noen må være rike. Rikdom betydde mat, hus, biler, ting man kunde storme frem og ta – eie eller knuse. Ashley forstod nå at avstanden blev holdt på en helt annen måte: noen var anderledes. Når de underkuede stirret på den klassen som holdt dem nede, så de ikke motstandere, rå av brutalitet, men mennesker med forfinede trekk og ord som samtidig var klare og uforståelige. Blendet, ikke av rikdommens rå enkelhet, men av kulturens gåtefulle verdier, blev massene der hvor de var.

Ashley måtte smile: hvor forbitret det ikke humanistene når man sa til dem at også deres liv hvilte på utbytning. I hatefull angst for å miste sitt privilegium til selvfordypelse og skjønnhet, gikk de til kamp; revet ut av sitt tusmørke verget visdommens ugler sig med gloende øine og rasende klør. Livet var ikke så enkelt, ropte de.

Så lenge råd var, brukte rikdommen det humanistiske livssyn som sin ytterste skyttergrav, åndeaktige, perlemorsfarvede, gotiske fortifikasjoner. Men følte den besiddende klassen sig for alvor truet, som i Tyskland, skjøt den sine spinklere forsvarsverker ned, raserte humanismen, for å få åpen bane for maskingeværer og stormtropper. Ashley kjente én som så den dagen i møte, hans bror Francis. Selv hadde han ikke den sorten vitalitet; han hadde ikke noe å forsvare.

I denne tiden var Ashley kommet til å se på Moskva med nye øine. Livet her borte var som et rått uferdig bygg, det var ikke vakkert, men hus under reisning i vinterkulde var aldri det. Materialer lå slengt omkring, uøvede hender slet; på tomten lå ruinhoper av nedrevne menneskeskjebner, Genia Rastovskier og andre, men hvad veide det mot dette ene at denne bygning var hederlig tenkt; den var sann.

Til å begynne med satte han ikke denne erkjennelsen i noen som helst relasjon til sig; han følte sig bare trett, nytteløs og fremfor alt ikke så lite komisk. Men en dag hadde han en oplevelse som ryddet ham ut av hans passivitet.

Det var pent, mildt vårvær, og på sin morgentur til biblioteket, besluttet han sig til heller å gå en tur utenfor Moskva. En sporvogn kom nettop rusende bortover gaten, og idet den passerte i full fart, så han at det var en av de sjeldne som gikk utover mot Spurvebergene. Han løp efter den, nådde igjen bakerste plattform og sprang til. I samme øieblikk satte en mann foten ned for å hoppe av. Med voldsom kraft blev Ashley støtt tilbake og slynget ned i gaten. Som gammel Rugbyspiller falt han instinktivt på den lempeligste måten; halvt i ørske efter fallet merket han en lastebil uundgåelig som et jordskred rase på skrikende bremser mot sig, over sig, et veldig hjul strøk langs bakhodet hans, før det stanset. Dypt inne under vognens mørke, stirrende op i dens jernbunn, lå Ashley, uskadt. Han halte sig frem, stod op, takket chaufføren og gikk inn på fortauet.

Han følte sig litt forslått, og ikke helt vel til mote de første ti minuttene. Men langsomt fyltes han av dette underet: han levde. Han så sig selv med knust, blodig hode på asfalten, det virket så forferdelig på ham at han ynket sig og småsprang, ennå litt haltende, bortover fortauet for å undkomme. Så stanset han: det var jo ikke slik. En dyp, tindrende rus av undgått død fylte blodet hans. Aldri hadde han slik som i dette øieblikket ant hvad liv var. Han vilde leve, arbeide, være hjemmehørende på jorden til siste åndedrag.

På den andre siden av gaten fikk han plutselig øie på Kira Dimitrovna. Han hastet bort til henne. Det var et slikt strålende uimotståelig liv over ham at hun kunde ikke annet enn å smile tilbake.

Han fulgte henne nedover i solskinnet.

– Husker De samtalen vår? spurte han.

– Meget godt.

– Jeg har tenkt meget over den, sa Ashley, jeg vet nå at det var Dem som hadde rett.

– Leonid Antonovitsj, sa hun, jeg trodde hele tiden at det var et slags håp for Dem.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.