Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

VI

Fauske orket ikke mer. En høi fiolintone kan få en vase til å springe, og disse brakene når ting han trodde på styrtet sammen, hadde lenge fått det til å dirre farlig i sinnet hans. Verst følte han prosessene i Moskva. Alle avisene sa det var uskyldige som blev henrettet; den siste var Lebedeff; hvert skudd blev tatt vare på og ekkoene blev lenge igjen, syngende og pinefullt. Ingen ordentlig forklaring fikk man. Her hadde menneskeheten efterhånden oparbeidet en psykologisk litteratur som for eksempel evnet å gjøre Judas Iskariot til en forståelig, ja sympatisk skikkelse, mens derimot Jesus stod i et ganske betenkelig lys, og ingenting av dette aktet man på i Moskva, men kom med den mest enfoldige og usammensatte fordømmelse: At mennesker kan synke så dypt! ropte de. Det fikk være grenser. På alle måter så man at reaksjonen rykket frem der borte, de preket engifte og vilde således gjøre ungdommen til de verste nevrastenikere. Og hvad var det som foregikk i Spania: når de virkelig revolusjonære bygde barrikader på gatene mot regjeringen, blev de uten videre skutt ned, og man sa de gikk fascistenes ærender. Var dette en verden for oprørere?

Selv hadde han virkelig nok å stå i, desperate pengevanskeligheter og andre bekymringer og et forferdelig Europa; kunde ikke hans egne meningsfeller, de befridde, skåne ham? En dag smalt det for ham. Han måtte si fra.

Han skrev en glødende protestartikkel; den gikk i korthet ut på at det fantes to muligheter for Sovjet-Unionen: at det var skurker som blev skutt eller skurker som skjøt, selv hellet han nærmest til det siste. Noen triumf for det nye samfundet var det under ingen omstendigheter. Nå var Fauske klar over at det vilde vekke stor glede i borgerskapet om han uten videre erklærte at en sjettedel av jordoverflaten var regjert av gangstere, men å nei! Så lett gikk det ikke. Han sluttet derfor med et inderlig håp om at verdensrevolusjonen snart vilde komme.

Han sendte artikkelen inn til en stor frisinnet borgerlig avis som straks satte den op med sine største typer.

Utpå dagen gikk Fauske innom forlaget og fikk et forskudd på fem hundre kroner for sin nye diktsamling. Han var fremdeles deprimert og bestemte sig for å drikke. Om aftenen havnet han på den store restauranten hvor kunstnerne gjerne holdt til.

Han tenkte på forskuddet. Engang hadde han rodd fiske, men holdt han ikke fremdeles på med det, rodde ikke så godt som alle dikterne fiske? De stod i håpløs skyld til sin væreier, men han tapte på ingen måte troen, han rustet dem ut enda en gang, under jammerrop eller opmuntrende utbrudd som det kunde falle. Og de rodde ut med den temmelig sikre viden om at de ikke vilde tjene nok til å betale tilbake. Men alle kyndige folk sa at bare på denne måten diktet man godt. Fauske tømte glasset.

Nå ja, dikte og dikte. Det var på mange måter vanskelig å være dikter i et lite land under sånne forhold som det trakk op til ute i verden. Selv ens inderligste vræl kunde ikke få noe større antall menn under våben, og man var altså uten videre kulturell betydning.

Fauske så sig om i lokalet. Åndslivet var i ferd med å innfinne sig. Ennå manglet skuespillerne og skuespillerinnene som pleide å sitte her efter forestillingen for å sminke sig av for hverandre. På bordene var små yndige lyserøde lampetter; orkesteret spilte: Alle de duggvåte blomster har sendt solen sitt siste farvel.

I en sofa ruvet en berømt eldre dikterinne omgitt av to yngre forfattere; de vrinsket som hingster mot henne og kalte henne ved fornavn så det drønnet over kaféen. Av og til kastet de i smug et hatefullt blikk på hverandre, da hver især håpet at hun vilde skrive et varmt takkebrev når hun til høsten fikk hans nye bok, hvorav en setning skulde offentliggjøres: «Ikke på mange år …» De så det for sig med fete typer, de hatet hverandre og vrinsket videre.

Ved et lite bord satt en ung malerinne og drøftet sin skilsmisse med sin mann som var lektor i stripete bukser.

– Du har tilfredsstillet mig intellektuelt, men ikke kjønnslig! ropte hun og slengte den svarte cuttinglokken tilbake.

Hun var så intens at noen tilreisende vendte sig interessert, men de mer faste gjestene hadde hørt det så ofte at det gjorde ikke inntrykk på dem.

– Jeg er glad at du sier det til mig, sa lektoren rolig til henne og reddet således frisinnet.

Like ved satt en ung kunstkritiker med sin hustru. De talte praktisk talt ikke sammen. Han holdt på å brekke langsomt og videnskapelig i sønder alle fyrstikkene fra opsatsen foran ham. Hver fyrstikk brakk han i fire deler; til slutt lå det en stor haug foran ham.

– Slik har du ødelagt mitt liv, sa han stille.

Orkestret spilte De duggvåte blomster da capo.

Det var visst bra folk de fleste, tenkte Fauske, og kanskje har de gjort noe godt, skapt kunst, i løpet av dagen. Og nå var de slitt ut og satt og åt utsondringene av hverandres tretthet; på denne diet levde de sitt kunstnerliv aften efter aften.

De færreste av dem som var her, hadde råd til det, og blev så forpinte neste dag at de måtte ned igjen for å kvikke sig op, og neste dag blev de ennå mer deprimert og måtte derfor på ny treffe litt morsomme mennesker og så videre i en evig cirkel. Fauske syntes de lignet voksfigurer som var anbragt omkring ved bordene for flere år tilbake.

En del herrer kom nå i gåsemarsj gjennem restauranten underveis til et av selskapslokalene, enkelte med sammenbitte ansikter, andre mer scenevant, jovialt snakkende, mens gjestene efter landets skikk satt og stirret hånlig på dem. Harboe gikk muntert i spissen i ivrig samtale med statsråd Bruvik. De hadde sittet oppe i fiskeridepartementet i en lang konferanse og var gått her ned for å få en pause før de tok fatt igjen. Det gjaldt en øket klippfiskeksport til Italia, utenfor clearingen. Man måtte få italienerne til å legge godviljen til. Planen var at Harboe skulde plasere bestillingen på sin store nybygning ved et italiensk verft og betale med fisk; om dette dreide forhandlingene sig.

Harboe fikk øie på Fauske og tenkte at den mann har jeg gjort urett. Et angrep på Sovjet-Unionen gjorde sig alltid godt, og nå mer enn noensinne. Fikk man almenheten til å vende sig i avsky fra dette land, falt enhver tanke om en ideologisk blokk av såkalte fredselskende stater bort, og tilbake var den velprøvde nøitraliteten hvor handelsflåten virkelig kunde gjøre det godt under en krig. Og var man først nøitral med avsky til begge kanter, kunde man, om galt skulde være, tre inn i krigen på en side som ingen drømte om idag.

Bruvik brøt ut av gåsegangen og gikk bort til bordet for å uttrykke sin anerkjennelse overfor Fauske.

– De er blitt aldeles ville der borte, utbrøt han tilfreds. Da han selv engang hadde brutt med komintern, følte han en hemmelig solidaritet med alle dem som nå efterpå kom i opposisjon, og når man skjøt dem, følte han det personlig som noe overordentlig søkt.

– Jeg kjente jo Lebedeff, sa han alvorlig. Det er jo utenkelig at han har pleid omgang med fascistene. Jeg kan gå god for ham som for mig selv!

Han trykket Fauskes hånd til avskjed, men plutselig fór et litt ondskapsfullt glimt over ansiktet hans.

Den trauste Bruvik var blitt sarkastisk i det siste, en slags utkrystallisering av sårhet hos sig selv. Han hadde det ikke så lett. Det var ikke særlig morsomt å stå dag efter dag på folkemøter og hylde sitt lands frontkjempere i Spania og stadig lese i avisene neste dag at regjeringens politi hadde møtt på kaien og arrestert frihetsheltene. Det var ikke det.

Derfor syntes han det var hyggelig å kunne pine litt videre, idet han gikk. – Du fikk fint utstyr på artikkelen, sa han. Du vet at borgerlige aviser er med nebb og klør imot ethvert forsøk på sosialisering, men verdensrevolusjonen synes de har meget for sig, det er noe ungt og dristig ved den.

Fauske fikk en ny flaske.

En rekke intellektuelle damer og herrer strømmet efter hvert bort til bordet for å lykkønske med artikkelen.

Inntil ganske nylig hadde de vært optatt av hvor fæl siste verdenskrig var: neste gang går vi ikke med! hadde de lovet hverandre. Nå levde de sterkt med i prosessene i Russland. – Det var ikke derfor vi gjorde revolusjon, pleide de å si sørgmodig. Rundt fra bordene kom vennlige nikk til Fauske og hans krets fra mer forsiktige, men overordentlig frisinnede folk. Man kunde aldri vite hvordan begivenhetene kom til å utvikle sig, og de hadde i all stillhet besluttet å stelle sig slik at de ikke kom i konsentrasjonsleir. Fauske drakk i taushet.

Arild Andersen kom nå springende inn i restauranten. Han lyste av lykke. Om kvelden hadde han sittet hjemme og lest en ny illustrert utgave av huldre-eventyrene; plutselig hadde han skjønt hvad huldren egentlig betydde. Han måtte treffe folk. Han ilte hurtig nedover mot centrum, løp et lite stykke, gikk igjen med et aldeles besatt uttrykk over ansiktet. Han visste godt at enkelte mente han var litt gal og likte å styrke dem i denne opfatning. Han hadde aldri merket at dette gjorde dem tvilende på hans forretningssans, tvert imot.

Han ruste bort til det første bordet hvor han traff kjente. I et syn hadde han gjennemskuet huldren, utbrøt han. Gjeterguttene gikk elskovssyke inn på fjellet, alene med kyrne, som eftersom ukene gikk antok mer og mer feminine former. Kuhalen på huldren representerte den triste opvåknen. Han ilte videre til neste bord. Man så beundrende efter denne millionær som hadde så rike kulturelle interesser.

Glad fikk Andersen øie på Fauske og andre venner. Han satte sig og la ut for dem.

Ved nabobordet reiste det sig et ungt nygift par og gikk ut tett forbi dem. Andersen vendte sig hurtig mot de andre og ropte med et overordentlig presist uttrykk at han var den første som hadde hatt den unge fruen. Dette gjorde han på ingen måte for å være rå, men full av glede over å være i stand til å meddele en eksakt oplysning som kanskje kunde øke vennekretsens kunnskapsstoff.

Flere av damene syntes at Andersen nå gikk for vidt. Med hviskende diskresjon begynte de å utveksle erfaringer om de forskjellige herrene rundt i lokalet som de hadde hatt romaner med; de levde i et lite land.

Andersen, som nå var falt litt til ro, takket Fauske i varme vendinger for hans artikkel, en stilistisk nydelse! Han tilføide fornøid: Og de fem hundre kronene vi snakket om, Aksel, skal jeg nok kunne skaffe dig. Har nettop gjort et bra oljesalg til Tyskland. De trenger alt fett de kan få til oprustningen.

Med et brøl kastet Fauske sig over Andersen, bordet veltet, glass knastes, dikteren lå på gulvet og holdt på å strupe sin venn, ikke på mange år hadde man sett make til åndsliv. Fauske blev hurtig ført vekk av resolutte kelnere. Andersen var aldeles begeistret, han sprang ut i garderoben for å stanse Fauske. Han var der ikke.

En rekke av de intellektuelle fulgte nå Andersen hjem, og en rik samtale utspant sig.

Flere, som var sterkt interessert i psykoanalyse, mente at saken var klar. Fauske stod i økonomisk avhengighetsforhold til Andersen og identifiserte ham således med faren; hans raseriutbrudd måtte bunne i hans ganske naturlige kastrasjonsangst overfor gamle fisker Fauske. Andersen fant dette overordentlig interessant. Han hadde hørt så meget om denne videnskap at han ønsket inderlig han hadde stunder til å underkaste sig en behandling, men dessverre hadde han hendene fulle i Tønsberg. Han kjente flere patienter innenfor denne kretsen som kunde fortelle de merkeligste ting. De elsket og hatet analytikeren efter tur, og skrek så det hørtes flere kvartaler borte ved tanken på oplevelser i toårsalderen. Gud i himmelen, dette er noe for mig, tenkte Andersen.

I denne følgende tid drakk Fauske rundt omkring i byen til blodet stod ut av øinene på ham. Kort efter blev han av to ambulansefolk båret ned fra et hotellværelse gjennem baren hvor hele hans omgang intetanende satt og samtalte. Han hadde prøvd å skjære pulsåren over.

Heldigvis kom han sig; med hvite bandasjer om håndleddene satt han i sykesengen og svarte på sympatibrev idet han undertegnet sig: Din forbundne.

Da han blev utskrevet, fikk gode venner ham til å legge sig i analyse. Andersen betalte. Det gjorde Fauske godt. Det var en stor trøst for ham å kunne forlate denne pinefullt splintrende nutiden og føle at alle vanskeligheter lå floket sammen i vesle Aksel som på stutte ben stabbet omkring i stuen på Sunnmøre.


Men en dag kom turen til Andersen. Denne overdådige natur hadde ett sårbart sted: en vill redsel for døden. Krigspsykosen i Europa sendte sine volt gjennem ham; bombardementene i Barcelona fikk ham til å slippe avisen med klamme fingrer. Han søkte militær assistanse og fikk vite at Skjåk i Gudbrandsdalen antagelig var et av de siste stedene som kom til å bli bombet i verden, han opførte på rekordtid en sportshytte der oppe med en garasje av armert betong. Dødstankene slapp ham ikke. Det forekom ham oprørende og fryktelig at Arild Andersen en gang skulde utslettes.

Med sin hurtige opfatningsevne så han menneskene likesom i en tegnefilm bli skutt ut av mors liv, ile voksende bortover mens bukser eller skjørter fløi på dem, rulle sig parvis over ende, gå videre noen adstadige skritt og synke i kisten. Derefter var de ganske sikkert en stund skinndøde, Andersen kaldsvettet ved tanken.

Hans naturfølelse var sterkt bestemt av denne panikk, han så sommerens bugnende marker som begravelsesplasser for blomster og insekter, og det var ingen trøst for ham at andre skulde opstå. Andre? En overordentlig utilfredsstillende tanke.

Sne likte han, den virket varig og velkonservert, han betraktet den gjerne fra sine vinduer. Å gå på ski var ham imot da det var så mange mennesker på ferde som svettet og skulde dø. Våren gjorde ham aldeles syk med de sortbrune forråtnelsesflekker i det hvite.

En sommeraften var han ute i kjøkkenet for å speile egg. Fluene hadde vært på skinken, det krydde av hvite larver. Han stirret på dem som hypnotisert; med et skrik styrtet han ut. Hele natten så han lårene sine myldrende av makk.

Noe annet kom til. Han hadde ikke lenger glede av pikene, og de var heller ikke så forte i vendingen som ønskelig var. En aften da han satt i sin Oslo-leilighet med hjernen høispent av viktige forretninger, ringte han til en mannequin som han ikke kjente personlig, men hadde skaffet sig navn og telefon på.

– De taler med Arild Andersen, sa han. Kunde De ikke tenke Dem å komme hit op.

Hun lo: Jeg aner Dem ikke.

– Visst gjør De så, sa han irritert, Andersen som det står så meget om i avisene. Han med hvaloljen og dikterne. Men kan De ikke skyndte Dem?

Hun la røret på. Dette var ikke noen by for ham, tenkte Andersen forbitret. Av to grunner: for det første har den en helt igjennem ukjønnslig beliggenhet, idet menneskene så å si gratis når frem til distraherende ting som skog og sjø, i motsetning til virkelige storbyer, hvor trær og luft koster flere kroner og menneskene må forlyste sig ved å gni sig brunstig mot hverandre i gatekløftene. For det annet er levestandarden efterhånden blitt såpass høi at det er umulig for en mann hurtig å få tak i en proper pike. Her er ingen elendighet som kvinner behøver å undkomme fra i festing med fremmede. Med sine gode velfødde kropper vil de først og fremst ha en sterk, sund partner, og de finner ham i sitt eget miljø blandt arbeidere og ekspeditører. Således, tenkte Andersen, sitter jeg som ved å skaffe landet valuta har bidradd til å øke det almene velbefinnende alene i denne kveld som et offer for min egen flid og godhet.

Han kniste oplivet ved tanken og besluttet sig til å føre disse synspunktene inn i notisboken dagen efter. Foreløbig tok han en bil, praiet en pike på gaten og fikk henne hurtig hjem i badekaret. Skrubb dig først! ropte han. Men han hadde ingen glede av henne. Om natten lå han med halvåpen siklende munn og tenkte på døden.

Som en trett, forvirret mann gikk han til analytikeren. Han blev uhyre opkvikket, særlig til å begynne med. Han elsket å snakke, og her hadde han en meget intelligent tilhører. Men det smertet ham en del at han måtte betale i dyre dommer for å gi en så interessant fremstilling; hadde han for eksempel leid Universitetets aula, vilde han ganske sikkert ha fått smekkfulle hus til 4 kroner billetten. En kortere tid gjorde han spennende veddemål med sig selv om hvad lægen først vilde klare å få ut av ham: tipsene for hvaloljeprisene eller en barndomsepisode i vedboden i Tønsberg. Efter åtte timer sluttet han fullkomment helbredet. Æren for dette hadde Fauske.

– Skal jeg si dig hvorfor du går og analyseres, sa Fauske en aften, ondt og dempet.

– Gjør det, gjør det, utbrøt Andersen utålmodig, alltid takknemlig når samtalen begynte å dreie sig om ham.

– Fordi du er en bunnordinær kapitalist også når det gjelder kjønn, svarte Fauske. Masser av hval, masser av kvinnfolk, er det eneste du kan begripe. Men respekt for et menneske, hengivelse, skjønner du ikke hvad er. Nå har du mistet appetitten din og vil betale for en snarvei til fornyede gleder fiks kontant.

Et stille, nesten forklaret uttrykk kom over Andersens ansikt. Det var så sant, så sant. Med sin evne til å ta lynsnare avgjørelser besluttet Andersen i samme stund at han vilde gifte sig. Ekteskapet hadde alltid skremt ham ved sin monotoni; men med sine 38 år og ulyst på tilfeldige piker skjønte han at timen var kommet. Inderlighet og renhet, tenkte Andersen ivrig, var noe helt nytt, han vilde sannelig forsøke. Han vilde med den største finfølelse føre sin hustru inn i slektslivet og være henne skrupuløst tro, det var slett ikke umulig at det innebar store verdier. Hun måtte være ganske ung, helst ikke mer enn seksten år, han festet sig straks ved en pike i Tønsberg, Lilleba, som var omkring den kriminelle lavalder. Han ønsket ikke noen dødsfall på det første.

Og han vilde ha barn! Han var begynt å få litt mave og virket såpass slasket at når han med sprengte øine så sin egen kropp i speilet fikk han lyst til å frembringe noe magrere og penere. Hvordan han så ut inni, med lungene grønne av nikotin, torde han overhodet ikke å tenke på. En tynn livlig gutt vilde han ha, med klare øine, som skjøt med pil og bue.

– Takk skal du ha, Aksel, sa han med stille varme og bestemte samtidig at bidragene til Fauske fra nå skulde høre op. Et nytt liv var begynt.


Men siden Andersen i grunnen var et eiegodt menneske, gikk han neste dag ned på forlaget for om mulig å ordne litt op for Fauske. Efter at han hadde ventet en stund i forværelset omgitt av cellulosedirektører og kveghandlere som hadde hørt at et nytt kulturelt fremstøt var under forberedelse, kom sjefen ilende op trappen. Det var en ung mann, kjent som golfspiller og veddeløpsrytter, han tilhørte tredje generasjon av denne forleggerslekt. Han kom hurtig inn fra sin bil med en flyverhjelm i hånden idet han hver mandag blev hentet i fly fra sitt landsted. Straks efter fikk Andersen foretrede.

Han blev mottatt med hjertelighet.

– Hør her De, utbrøt Andersen, det går ikke lenger på denne måten. Disse dikterne Deres –

Forleggeren fikk nå et høitidelig nesten geistlig uttrykk som alltid når samtalen falt på dikternes kår. Han så mildt på Andersen.

– de tjener jo så elendig at de holdt på å bli revolusjonære alle sammen. Noen har måttet underholde dem, det vil si knekke dem, De forstår hvad jeg mener, og ved den levende Gud, det synes jeg De er den nærmeste til.

Forleggeren pekte med linjalen og sa: Jeg vil svare Dem i punkter. For det første: alle dikterne får langt større summer enn deres bøker innbringer dem, i form av forskudd. Vi taper på absolutt alle bøker.

– Hvad sier De, utbrøt Andersen interessert – jeg leser da faktisk årsopgjørene på børssiden, og jeg trodde at forlagsvirksomhet ved siden av rustningsindustrien var blandt de beste papirene vi har.

– Vi tjener på de døde dikterne, svarte forleggeren alvorlig, så var det Deres annet punkt. De snakker om å knekke mine diktere, med min vilje skal det aldri skje.

Han reiste sig og stemmen dirret. – Det er noe som vi nettop i denne tiden skal verne om, herr Andersen, og det er det frie ord.

– La oss gå halvt om halvt med Fauske, foreslo Andersen.

– Her viker jeg ikke en tomme, svarte forleggeren nesten med tårer i øinene, for er det noe jeg akter og ærer –

Andersen lyttet med den distré halvåpne munnen som var hans sikreste kjennetegn på konsentrasjon.

– Jeg er kjøper! ropte han plutselig, skaff mig så mange aksjer jeg kan få. For denne forretningen tror jeg på.

Om aftenen nedskrev Andersen følgende betraktninger: «Ånd er en betydningsløs ting. Først når tanker er fullkomment anerkjente og altså uskadelige, vil de bli distribuert i nevneverdig grad.»

Dette var den siste aforismen som Andersen innførte i sin lille sorte bok.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.