Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

VII

En arbeider stående fritt på planet av en lastebil jog som en triumfator i overall gjennem Moskva.

Det var som en ny menneskerase var skapt av solen på fjorten dager. Med undren måtte Ashley erkjenne at det var de samme som hadde gått omkring i tåken, kuet av vinteren.

De hadde vært presset til det ytterste; den første etappen av deres arbeid var over, den bitreste; å skape en tungindustri hadde gitt dem hverken bedre klær eller hus. I dårlige, fillete plagg, om nettene stuvet sammen i trange rum, hadde de bygd jernstrukturen for sin uavhengighet. De hadde ikke kunnet hjelpe en hund fordi de hadde ikke varme til å tørke sitt ene sett klær ved. Ravende kom de ut av vinteren, åndet inn vårvinden: de hadde klart det. Det neste de skulde gi sig i kast med, kom med en gang til å gagne dem selv: tøier, boliger, mat.

Solen gjorde dem fri. Sommeren da de bodde rummelig ute i luften og blev dekket av varme, viste dem deres fremtid. Slik vilde det bli, tenkte de, når de hadde utbygget sitt verk for å overvinne naturen.

Som et speilbillede av en tid som ennå ikke var blitt til, stod julidagene og dirret over Moskva. En slekt ved målet tok sin by i besiddelse, parkene var fulle av lekende barn og ungdom, langs elvebreddene blev titusener av nakne mennesker formet til styrke av lys og vann; utenfor var floden ennå en gang gått op, ropende av solbrent, atletisk liv.

Gatenes grå sprukne rekker av hus med kluter i vinduene var vinteren som stod og ventet på dem. Overmodig stirret de tilbake.


Det viste sig at Kira Dimitrovna ikke var gift; hun regnet sig i hvert fall ikke for å være det. Hennes mann var nylig reist som ingeniør til Usbekistan for fire år.

Hun fortalte Ashley at mannen hadde bedt henne bli med. – Hvad skulde jeg der? Hvorledes skulde jeg kunne forlate min post? Jeg er ingen kone, utbrøt hun harmfullt, – en eiendom som i kapitalistiske land.

Hun satte tennene i underleppen og slapp den, som hun stilisert spyttet ut sin forakt: Pfui.

Kira Dimitrovna arbeidet i de røde fagforeninger, Øst-Asiatisk seksjon. Hun hadde aldri vært i Vest-Europa, derimot i China og Fransk India. Det hadde preget henne. Hun hadde sett utbytningen i dens råeste, grusomste klarhet; mistenksomt gjenkjente hun dens struktur i Vestens mer filtrerte lys. De narret ikke henne! Når hun i utlandets sosialdemokratiske aviser så billeder av muntre, lykkelige arbeiderpar underveis til friluftsstevner, betraktet hun dem som uhyggelig utstafferte, sminkede slaver som hadde fått lov til å pynte sig som belønning fordi de ikke gjorde oprør mot sin skjebne. I de imperialistiske land så hun de øvre lag av arbeiderklassen som en slags bleke, begunstigede husslaver hos utbytterne, joviale og sløve evnukker, som fikk slengt til sig et jafs av rovet og sovnet mette, – mens kulier sprang med hikstende lunger de fem-seks årene kroppen deres varte, kvinner stupte på bomullsmarken og barn arbeidet i spinneriene tolv timer i døgnet.

For Kira Dimitrovna var de utbyttede jorden over én klasse og de som forsonte sig med undertrykkerne var forrædere; ensommere måtte kamerater slåss videre. Brennende stolt var hun fordi hennes land var det første som hadde smadret retten til å tjene på andre mennesker.

Hennes fanatisme kunde ryste og irritere Ashley. Allikevel ønsket han sig henne ikke anderledes. For ham hvis intelligens var trenet i å gli unda eller trevle op, var det en befrielse å finne en urokkelig overbevisning, alltid på plass, uten en risp i sig.

Dette lidenskapelige, hensynsløse instinktet for rett måtte ha vært medfødt i henne. Søsteren Ljoba, som Ashley var blitt gode venner med, fortalte en episode fra det første krigsåret i Leningrad. Kira som dengang var åtte år gammel (hun er altså syv og tyve, tenkte Ashley), hadde på en eller annen underfull måte kommet sig med i en arbeiderdemonstrasjon for brød og fred. Kosakkene blev sendt mot dem. Et skred av hester og menn med hvinende lærpisker jog nedover gaten. Menneskene i toget prøvde å berge sig, sprang tilbake eller kastet sig i dødsangst inn mot husveggen. Midt ute i gaten stod barnet Kira. Hun rørte sig ikke, stod til stormen rev henne over ende. Hun var heldig, ingen hestehov ramte henne; gode mennesker forbandt hullet i hodet. Da hennes mor gråtende spurte hvorledes hun kunde finne på noe slikt, så Kira på henne med forbausede øine: Men det var jo rett.

– Kanskje var dette en slags prøve for Kira, sa søsteren smilende, hun hadde nemlig lest om en eller annen som hun beundret at vedkommende var karakterfast. Hun bestemte straks at det vilde hun også bli. På slaget fire hver eftermiddag gikk Kira frem på gulvet og begynte å stå. Aldeles urørlig, stum som en fisk, i tre timer hver dag. Hun var så vill av sig, og å stå stille var det verste hun kunde tenke sig. Jeg skal aldri glemme, utbrøt Ljoba, det spente forventningsfulle uttrykket i ansiktet hennes mens hun likesom lyttet inne i sig: Jeg synes jeg merker noe … det må ganske bestemt være karakter.

Kira og Ljobas far som hadde vært jurist var død ganske ung. Sin mor hadde de mistet forholdsvis nylig; hun var en svermerisk, ikke særlig livsdugelig natur. Det var så typisk for henne, fortalte Ljoba, at da revolusjonen brøt ut i 1905, la hun sig straks ut i pikeværelset og lå der i fjorten dager sammen med de to pikene vi hadde dengang; slik vilde hun vise sin solidaritet.

Den som kanskje hadde betydd mest for barna var Ivan Borisovitsj Lebedeff, en fetter av moren. Ashley kjente selvsagt navnet, Lebedeff var en revolusjonær berømt langt utenfor Russland. Ljoba fortalte at han noen år hadde vært utelukket av partiet fordi han hadde hatt en ganske uriktig opfatning av kollektiviseringen, men nå hadde han innsett sine feil og gjort avbikt. Han vilde sikkert snart komme til å innta betydningsfulle stillinger. Ljoba var meget glad i ham.

Hun selv var ikke partimedlem, men både Kira og hennes mann var det. Koljas far hadde vært landarbeider, drept som partisan under borgerkrigen; hans mor var nå flyttet inn på et kollektivbruk med alt hun eide: en gris, to stoler, et bord, en seng, to billeder av sine levende barn og fire av sine døde, fotografert som lik med små gustne profiler, fulle av fred.

Kira Dimitrovna hadde fattet godhet for Ashley. Undertiden kunde hun et øieblikk få skrupler, når hun tenkte på hans land og miljø, men hun var overbevist om hans hederlighet, dette ansiktet løi ikke, han hørte hjemme hos dem. Et par ganger syntes Ashley at hun så på ham med en slags tristhet, men dette uttrykket gled alltid over i besluttsom iver: Nå skulde hun hjelpe ham.

Han hadde fortalt henne om hvorfor det var blitt umulig for ham å arbeide med Fletcher; hun sendte ham straks tilbake til biblioteket. Det var nyttig at han skrev sin bok ferdig. Menneskene i hans land hadde godt av å se grunnlaget for keiseren Theodor Ivanovitsjs og bojarenes barbariske liv, den nådeløse utbytningen av de livegne. – Vis dem, ropte hun, hvor malerisk denne tiden var hvis blodfarver blev gitt av de piskede og fortvilte.

Ashley begynte igjen med nytt mot. Faktisk hjalp Kira ham med å få en ny bredde over boken. Hun hadde også lånt ham en del bøker av Marx og Lenin; første gang da han satt på lesesalen uten å be om håndskrifter, bare optatt med disse brosjyrene, følte Sarodin sig forlatt i verden som aldri før.

Ashley hadde dunkelt ventet at han i kraft av sitt nye livssyn måtte gi bort alle pengene sine til de fattige; Kira syntes ikke det. Han kunde bruke dem selv på en riktig måte, særlig hvis han noengang blev medlem av partiet. Ashley var samtidig lettet og skuffet; han ønsket at hun hadde krevd noe desperatere av ham. Kanskje tvilte hun på at han kom til å vare.

Det slo ham for øvrig at hun ved siden av sin brennende hete var merkelig nøktern, ja kald. Når små foreldreløse unger, besprisorniker, i skitne frakker av en farve som hunde-ekskrementer, med tynne hender stikkende ut fra altfor lange ermer, tigget dem om penger, kunde det kanskje gå et drag av smerte over ansiktet hennes, men hun mislikte at han gav dem noe.

– De så ut til å ha det vondt, kunde han si.

– De er rømt fra barnehjemmene.

– Men føler De ikke trang til å hjelpe dem.

– Jo. Ofte går jeg bort til en milisjonær, for at han skal bringe dem tilbake.

Hun så sarkastisk på Ashley: Man har mer hjertelag i kapitalistiske land, hvor man gir almisser for å kunne beholde fattigdommen. Vi derimot legger et nytt grunnlag for rettferdighet, og den som ikke arbeider for det til sine siste krefter, er hjerteløs hos oss.

Som for å gi ham et kursus i sovjetmenneskets hjertelighet, så hun ham ikke på tre uker. Han visste at hun slet på kontoret til sent på kveld, og oftest på utgangsdagen også. Først ved titiden kunde han håpe på å treffe henne oppe hos Kolja. Ashley var glad da hun viste sig igjen.

En fridag var de oppe i museet for vest-européisk kunst. Med skinnende øine gikk hun straks bort til Gauguins billeder, og blev stående stum foran dem.

– Dette er første gang, tenkte Ashley, at vi har kunnet møtes på nøitral grunn, helt enkelt i en glede, uten politikk. Kira drakk inn skjønnheten i disse lerreter.

– Det var en god mann, utbrøt hun, de franske imperialistene drepte ham.

Hun oplyste nå Ashley at Gauguin hadde følt gendarmenes mishandling av de innfødte som noe så uutholdelig at han undsa myndighetene på det voldsomste. De hevnet sig ved å idømme ham en stor pengebøte som han på ingen måte kunde skaffe til veie. Pint av bekymringer orket han ikke å male lenger. Kort efter døde han.

Med et vemodig blikk sa Ashley farvel til den rene nydelsen han til nå hadde følt ved Gauguin. Men merkelig nok syntes han ikke at billedene tapte ved at Kira hadde sett på dem. Det blev en sørgmodig lengsel efter frihet i disse mennesker. Med sine nakne legemer stod de hjelpeløse og lyttet efter noe tapt; i solen var mørket av et aftenland; og deres lidenskap var de ensommes i dødsriket.

Kvinnelighet i vest-européisk forstand viste Kira ham bare én gang. For å få opholdstillatelsen forlenget hadde han vært på passkontoret hvor det viste sig at Kira var godt kjent. Hun spurte hvem han hadde snakket med. En mørk, meget pen pike.

– Det er ingen pen pike dér, utbrøt Kira bestemt. Vantro tilføide hun: Satt hun borte ved vinduet, ganske fyldig med sort hår, skilt i midten?

– Nettop!

– Kaller De henne pen. Den vesle trulten med det dumme ansiktet.

Hun tok forbauset øiemål av ham.

– Meget interessant, Leonid Antonovitsj.


En utgangsdag da Ashley fulgte Kira Dimitrovna op i Koljas hjem, satt Ljoba i livfull samtale med en mann som han gjenkjente fra avisenes fotografier og karikaturer. Det var Ivan Borisovitsj Lebedeff. Ashley likte ham straks. Det var tydelig at han og Ljoba hadde sittet og talt om gamle dager; den ivrige, smilende optattheten over Lebedeffs ansikt var hurtig glidd bort, men gjenskjæret lå igjen på Ljobas da hun reiste sig for å ta imot dem: – Så likt mamaska, sa hun, ennå henvendt til ham.

Lebedeff omfavnet og kysset Kira. Han hadde nå fått en annen mer høilydt hjertelighet, likesom for å væbne sig, idet han blev rykket tilbake til det nærværende. Denne trygge, optimistiske munterheten stod i merkelig kontrast til det magre ansiktets forfinede, nervøse drag og de trette øinene.

Han var meget vennlig mot Ashley, som han allerede kjente av omtale. Da Ljoba og Kira kort efter gikk ut i kjøkkenet, begynte han for å glede engelskmannen å snakke om de moskovittiske keiserne omkring sekstenhundretallet. Han røbet aldeles blendende kunnskaper, fremsatt – som det var en selvfølge at han behersket dette stoff – med en litt apatisk, vemodig rutine. Plutselig avbrøt han sig selv med et ironisk rykk med hodet, spottende over sin opvisning av lærdom. Han tendte en cigarett og satt en stund uten å si noe.

Ashley hadde nylig lest et opsett av ham i avisene. Lebedeff fremholdt her at det var påkrevd å rykke sproget med i den revolusjonære omformning av samfundet. Et sovjetmenneske moret sig på ingen måte kongelig, det hadde ikke bruk for nåde, det visste ikke hvad det dyreste eie var. I beste fall var dette livløse slagger, men det kunde også binde mennesker til en verden som de i hvileløs kamp hadde besluttet aldri skulde komme igjen.

Ashley bragte nå denne artikkelen på bane; til hans overraskelse trakk Lebedeff bare kort på skulderen, som han avfeide en bagatell og stanset med sin absolutte taushet enhver videre diskusjon.

Ashley prøvde å tyde denne tilrettevisningen; han innbilte sig at Lebedeff, en gammel revolusjonær med verdensnavn, fant det latterlig, ja krenkende at en utlending skulde beskjeftige sig med en så likegyldig artikkel. Man behøvde ikke å minne ham om at han efter sin uoverensstemmelse med partiet ikke lenger fikk spalteplass for betydningsfulle politiske artikler, men måtte nøie sig med små filologiske betraktninger.

Nå kom Kolja inn med en kamerat, en utlending, visstnok skandinav. Den fremmede var øiensynlig en kjær venn av huset. Kira og Ljoba var straks til stede med hjertelige utrop. Det var en kraftig senet skikkelse, med et ansikt sammenbitt av energi. Det vilde ha virket uutholdelig strengt, hvis ikke nesen hadde stukket litt til værs, og gitt trekkene muntrere muligheter. Ashley så snart at han kunde le godt også med et glad glimt i de lyse øinene.

Knut Olsen var norsk skogsarbeider. I sitt land hadde han spilt en fremtredende rolle som organisasjonsmann og leder i de forbitrede lønnskampene som hadde rast i tømmerdistriktene. En dag var han reist av landet. For hans stride, lidenskapelige natur var det blitt noe utålelig langsomt, i virkeligheten på forhånd dømt, ved konfliktene hjemme. Efter lang, hård kamp kunde det kanskje lykkes å presse lønningene såvidt over sultegrensen, lenger gikk det ikke, kunde det ikke gå.

Stadig vekk viste det sig at driften lønnet sig ikke. Skogeierne sa det, og det var sant. Det var da to muligheter: å slåss som ulver om underskuddet, eller å bøie sig for det uundgåelige i grå sult. Det var også en tredje utvei: å erkjenne at både kamp og kapitulasjon var forgjeves, fordi arbeiderne ikke stod overfor sine motstandere.

De fleste av skogeierne var håpløst forgjeldet; bankene lot dem få sitte på gårdene som voktere av sine verdier. Villere, uforsonligere sloss disse opsynsmenn, maskert som kapitalister, fordi de ikke engang forsvarte eiendom, men bare en illusjon; de visste, at verget de ikke bankens interesser til full tilfredshet, vilde skredet ta dem, deres slekt bli sopt vekk fra sin klasse og ende nede blandt dem som arbeidet og undertiden sultet.

Knut Olsen så klart at disse godmodige eller brutale mennene som kanskje blev hatet av en hel bygd, bare var maktesløse og fortvilte vesener. Bankene bestemte; det betydde igjen den innenlandske og utenlandske kapital, en verdensomspennende sammenheng som rystet samfundene med konjunktursvingninger og feberaktige kriser. Den eneste mulige løsningen var å bryte ned denne makten i land efter land. De fikk begynne skånselsløst i sitt eget. De fleste av hans kamerater innenfor arbeiderbevegelsen anså ikke dette som praktisk politikk. Lønnskampene i skogene fortsatte.

Efter en ny langvarig konflikt, som hadde endt med noen jammerlige ører i tillegg, følte han mest trang til å le, og ikke noen glad latter. Det hadde vært slike dramatiske måneder: Åndeløse budbringere hadde gått fra hus til hus for å melde at nå kom statspolitiet; i lyse vårnetter hadde arbeiderne hastet gjennem skogene, hvor tiuren spilte i solrenningen, for å falle over streikebryterne; de hadde stormet deres tømmerkoier og drevet dem vekk fra elven, efterpå hadde de sittet triumferende sammen, fast bestemt på å slåss videre, de hadde holdt motet oppe hos sine kvinner og barn som var blitt magre i ansiktet, og alt var bare narrestreker. Det var en kamp som så mektig ut med endeløse skoger og fosser og bevæbnede menn. I virkeligheten foregikk den mellem de snevreste grenser. Befri dere, proletarer, men alltid innenfor fengslet.

Når han kort efter reiste til Sovjet var det for å være med å bygge et samfund som hadde våget å ta sitt opgjør med utbytningen. Å øke dets styrke var å gi mot og tillit til arbeiderklassen i andre land. For ham var denne reisen ikke en flukt, men kanskje den korteste veien hjem.

Han hilste nå flyktig på Ashley, og med bred, litt larmende godmodighet på Lebedeff, som svarte igjen på samme måte. Nå da Kolja og hans kamerat fylte værelset med sitt vesen, så Ashley tydelig at det var den nye ungdommens stil, enkel og tillitsfull, som Lebedeff prøvde å anlegge. Det var noe apatisk, forekom det Ashley i dette forsøket på å nærme sig en generasjon som var gått fra ham.

Knut Olsen var midtpunktet; han kom nettop sydfra hvor han hadde arbeidet på kollektivbrukene; ivrig spurte de efter nytt.

– I vårt område, sa han, er vårarbeidet gått bra. Vi opfylte planen med 106 pct.

Denne meddelelsen blev mottatt med glade rop som virket ganske eiendommelig på Ashley. Ingen vesteuropéisk familie kunde bli mer fornøid, når far kom hjem efter årsopgjøret og sa at resultatet var blitt pent og det kunde bli utvei både til kjole og motorsykkel, enn denne flokken russere over at noen marker i Nord-Kaukasus var blitt skikkelig tilsådd. Knut Olsen slo Lebedeff jovialt, kanskje litt nedlatende på skulderen, så det knaket i den spinkle mannen.

– Vi klarte det, ropte han leende. Deres spådommer, tavarisj Lebedeff, om den menneskelige natur skremte oss ikke.

Ikke bare på Ashley virket dette utbruddet som en pinlig taktløshet. Han så i det smertelige lille draget som var gått over Ljobas ansikt, at hun syntes heller ikke dette var nødvendig. Det var riktig at Ivan Borisovitsj Lebedeff hadde advart mot kollektiviseringen, fordi han mente at eiendomsfølelsen hos bøndene var så ukuelig at den ikke kunde utryddes på et par år; uforsonlig hadde han stridd for sitt standpunkt til han var blitt stengt ute fra partiet; men nå var det op- og avgjort.

Ashley så på de to mennene. Den ene var en lysende intelligens; han hadde dannet sig en personlig opfatning og tapt. Den andre stod forstandsmessig svimlende under ham, men fordi han tilhørte flertallet var han seierherre og overmann og kunde rungende tilføie ydmygelser. I et glimt så Ashley sin egen fremtid, sin frie tankes resignasjon. Det måtte kanskje være slik, men han følte en dyp, varm sympati for Lebedeff.

Et øieblikk syntes Ashley at det hadde vært en utålmodig rykning over Lebedeffs ansikt, et trossig lyn i øinene; han behersket sig i hvert fall hurtig; smilende så han på nordmannen; det var en trygg, glad ro over ham da han sa: – Jeg skulde visst at vår bolsjevikiske vilje er sterkere endog enn den menneskelige natur.

Ved disse ordene sprang Kolja op; under rop av glede omfavnet han Ivan Borisovitsj. Kira og Ljoba smilte også mot ham; det var et lykkelig øieblikk for dem alle. De hadde hørt fra hans egen munn at han av fullt hjerte var vendt tilbake til dem; en god og sterk mann var igjen i deres rekker.

Kira spurte nå Knut Olsen om motstanden blandt bøndene hadde vært hård.

Han vendte sig mot henne med et dempet spørsmål. Ashley forstod at det var ham det gjaldt: var han partikamerat? Han hørte Kira svare: – Nei. Men De kan snakke helt trygt i hans nærvær.

En varm følelse av takknemlighet fylte Ashley; hvor pen Kira Domitrovna egentlig er! tenkte han. Derefter så han på Ljobas milde ro og Koljas sterke hjertelige ansikt. Han holdt av dem. Aldri hadde han vært i et hjem som han likte bedre.

Knut Olsen fortalte: Sammen med seks russere var han sendt ut for å drive politisk oplysningsvirksomhet og samtidig instruere bøndene i bruk av de nye maskinene. En måneskinnsnatt var en av kameratene blitt skutt ned bakfra da han gikk gjennem landsbyen. Omtrent samtidig forsvant den beste blandt kollektivbøndene, en landarbeider; de fant liket noen dager efter i en grøft, hugget op av knivstikk.

Kolja var blitt hvit av forbitrelse. – Kulakkene gjorde det, ropte han. Jeg kjenner dem. For å slippe å dele, døde de gjerne av sult med kornsekken under sengen, og de myrder hvis de må arbeide for annet enn sig selv.

Han vendte sig mot Ashley idet han med voldsomme bevegelser gramset til sig usynlige skatter på bordet: mitt må det være, mitt, mitt.

Nordmannen sa: – G.P.U.-folkene tok noen med sig. De skal ha tilstått. De nevnte ingen medskyldige.

Henvendt til Kolja sa Lebedeff, nesten irettesettende: – Som klasse er kulakkene tilintetgjort. Partiet var klar over motstanden og sørget for å slå den ned. Dette er de siste desperate krampetrekninger.

Knut Olsen hadde en manér med å holde sin flate høire hånd op i luften og presse tommelen mot de andre sterkt sammenklemte fingrene idet han sa: Jeg stiller spørsmålet slik … Han foretok nå dette og sa: – I mitt land har jeg aldri kunnet se skogkulakkene isolert, de har alt mulig bak sig, banker, politi, aviser. Hvilke krefter, tavarisj Lebedeff, kan tenkes å stå bak de russiske kulakker og kanskje gi dem et håp om at alt ennå ikke er forbi?

– Deres forbindelse med hvitegardistiske elementer er gang på gang fastslått, svarte Lebedeff.

– Jeg fortalte Dem isted, sa nordmannen, om en av mine kamerater i brigaden som blev drept. Jeg skal nå fortelle om den neste. To av oss, en kamerat fra Leningrad, Petroff, og jeg hadde ansvaret for en traktorstasjon. Det var sabotasje uten ende. Traktor efter traktor blev satt ut av bruk. Om dagen hadde ingen andre enn førerne lov til å komme nær sine maskiner; hver kveld når de vendte hjem, kontrollerte vi hver eneste motor. Det måtte være om natten skadegjørerne arbeidet. Vi hadde selvsagt vakter ute; allikevel viste det sig gang på gang at det var kastet sand ned i motoren; maskineriet blev malt i filler; markene lå upløid.

I lang tid hadde jeg slitt dag og natt med reparasjoner i traktorhallen, mens Petroff arbeidet sammen med folkene; en eftermiddag la jeg mig ned på noen filler ved siden av maskinen for å sove et kvarters tid. Jeg sov i fem timer. Det var stummende mørkt da jeg våknet. Jeg skulde nettop gå bort til bryteren som var i den andre enden av hallen, for å tende lyset og arbeide videre da jeg hørte porten forsiktig bli åpnet. En mann kom bortover gjennem mørket, han famlet sig frem til en traktor, jeg hørte motorlokket bli åpnet og litt efter den fine lyden av sand som raslet ned. Jeg sprang frem: Stans. Det blev stille et øieblikk, så skjøt han, kulene suste om mig, en streifet mig i skulderen. Han løp tilbake mot porten. Jeg hadde også revolver, men det er så sin sak å skyte i mørke. Det gikk ikke bra. Jeg drepte ham.

Knut Olsen hadde fått sitt sammenbitte uttrykk, et treansikt, grovt skåret med kniv.

Kira Dimitrovna så forferdet på ham: Var det Petroff … Deres kamerat?

Nordmannen lo bittert: Det var to partikamerater inne i traktorhallen den natten; en av dem var en fiende. Den ene lå med litt sand i lommen, men også et hull gjennem hodet. Hvorfor skulde man tro mig?

Nå vel. Til slutt var det noen som trodde mig.

Ashley fattet straks den mest levende interesse for Petroff. Da han ikke visste noe som helst om ham, blev hans billede instinktivt omkring følgende: mistenksomheten overfor skadegjørerne lå som en psykose over kollektivbruket, alle voktet på alle, det brennende budet var: kom ikke nær traktoren. Bare de to medlemmene av brigaden tvilte ingen på. Ashley så nå aldeles tydelig hvorledes Petroff, uttæret av arbeid og ansvar langsomt blev besatt av en tvangsforestilling: fin sand mellem hendene. Sprengt av upersonlige bolsjevikiske slagord, av Knut Olsens prektighet, av de endeløse slettene som krevde uoverkommelig slit, blev det for ham en slags desperat befrielse av sin invidualitet å gjøre det absolutt forbudte; med en fortvilet nydelse stod han til slutt i mørket foran traktoren.

Kira spurte hurtig med sitt skånselløse utsletterblikk: Hvem gav ham opdraget?

– Men det stemmer ikke, holdt Ashley på å utbryte, dere gjør det altfor enkelt.

– G.P.U. prøver å finne det ut, svarte nordmannen.

Halvt uvillig tenkte Ashley, at kanskje var hans interessante hypotese ikke riktig allikevel. Han så på ansiktene rundt sig, Kira Dimitrovnas, Knut Olsens, Lebedeffs, hårde, årvåkne, fullstendig ute av stand til å tro på individuelle eksentrisiteter bak Petroffs handling, blindt overbevist om at her var krefter bak: klassekamp. – I Vest-Europa, tenkte Ashley, vilde ingen av dere gjøre lykke som psykologer.

Kolja var til å begynne med utenfor. Han rusket sig uforstående gjennem håret. – Nei, nei, sa han fortvilet over slik ondskap. Ljoba holdt ham mildt rundt skulderen, til han med et brøl av raseri slo neven i bordet.

Lebedeff gav uttrykk for hvad de alle mente. Koljas og Ljobas lille seksårige gutt Pjotr var kommet inn og gikk straks bort og stilte sig mellem knærne på onkel Ivan Borisovitsj, som han var meget glad i. Lebedeff smilte flyktig til barnet, men smilet gled bort i et uttrykk av lidenskapelig uforsonlighet. – Om våre fiender skjuler sig aldri så godt, skal vi finne dem, sa han, mens han strøk gutten mekanisk over håret, og når vi har funnet dem, skal vi tilintetgjøre dem.

Litt efter vendte Kira sig med skinnende øine mot Knut Olsen. – Men tross disse forbrytelser, klarte dere planen! ropte hun glad.

Ashley så på henne: den første til å gå videre, tenkte han.

– Planen klarte vi, svarte nordmannen med den vanlige, jovialt larmende tillitsfullhet.

Ashley syntes at han likte tonen bedre nå.


Det varte og rakk før Ashley traff de andre beboerne av flyverens hjem. I det ene værelse sov Kolja, Ljoba og vesle Pjotr; på divanen i spisestuen lå Koljas bror, Stepan og hans kone Tamara. De var ganske unge, Stepan nitten, Tamara et år yngre. Begge var arbeidere, Stepan på en kjemisk fabrikk, Tamara på den store kulelagerfabrikken. De var sjelden hjemme. De gikk på teknisk aftenskole, var med på møter, og sjettedagen strøk de til skogen og floden tidlig på morgenen. Begge svarte i den grad til det almindelige billedet av sovjetungdommen, med brede sterke godmodige ansikter, fotografert nedenfra og op, at det forekom Ashley like standardisert som furutremøblementet de sov blandt. Først når de satt i stuen, var alle delene på plass.

Ashley nærmet sig dem med spenning. De var den nye generasjon. I motsetning til de andre i familien som selv hadde kjempet sig til en overbevisning, var disse to født til et standpunkt. Begge to var prektige komsomoler, det vil si, de hadde aldri i sitt liv dradd en partiavgjørelse i tvil. Denne totale mangelen på Vest-Europas mest intellektuelle egenskap, skepsis, gav dem til å begynne med en robotaktig massivitet. Deres livsform var entosiasm, et malmbrøl av tilslutning til det vedtatte. Hvis en tanke ikke var gjennemprøvd og autorisert av partiet, var det som en bryter øieblikkelig blev vridd av i deres underbevissthet, ansiktene blev uforbindtlige, nesten listige i sin livløshet.

Er det slik å forstå, spurte Ashley sig selv, at de simpelthen anser idéen, det klasseløse samfundet, for så grenseløs at de gir alle sine krefter til positivitet. De har sett grunnplanen og forstått den; det vil ta slektledd å reise bygget. De er i gang.

Siden Kolja og Kira med sin større politiske erfaring hadde godkjent engelskmannen, var de to unge hjertelige og umistenksomme mot ham.

Ashley spurte Stepan om han aktet å bli ingeniør siden han gikk på aftenskole. – Nei, svarte Stepan.

Utmerket, tenkte Ashley. Ingeniørdrømmene som nå var så utbredt blandt den russiske ungdommen, efterlot selve problemet uløst: massene skulde bli igjen ved maskinene. Hvad med dem?

Stepan forklarte ham at han gikk på dette kurset for å lære å forstå sin maskin til bunns. Det vilde kanskje ta år før han kjente den aldeles fortrolig, og først da kunde han utnytte den helt ut.

– Men når De er ferdig med det?

– Da vil jeg studere en enda vanskeligere maskin, svarte Stepan ærgjerrig. – De forstår Leonid Antonovitsj, det gjelder å øke produksjonen; fattigdom er ikke noe å dele på. Når vi har skapt rikdom for alle sammen, er det for alvor at vårt nye liv kan begynne.

– Og hvad vil De gjøre, Stepan, med Deres nye liv?

I det samme grøsset Ashley litt over sig selv. Selv hadde han hatt adgang til alle en fri tilværelses muligheter. Lykkelige studier, kunst, natur, reiser, sport. Om han selv ikke gad verge disse goder, var de kanskje selve eventyret for dem som aldri hadde eid dem. Men nei, forsvarte han sig, det blir ikke noe perspektiv i utviklingen, hvis det hele blir et spørsmål om rå appetitt. Stepans og Tamaras barnebarn har kanskje forbrukt sin glade forundring, og hvad da? Atter beskjemmet følte han at dette resonnementet, nydelsens verdiløshet, var et av de besiddende klassers mest forklarede argumenter mot å gi sine privilegier fra sig.

Et skred av forbauselse begynte langsomt å gli fra Stepans ansikt.

– Hvad jeg vil gjøre! ropte han, men det er jo nok til tusen liv!

Hurtig innskjøt Ashley: – Jeg mener – hvad interesserer De Dem for, når De ikke tenker på maskinen?

Stepan purret sig voldsomt i håret for å bringe skredet på plass igjen.

– Jeg leser Pusjkin, svarte han. Drønnende begynte han nå å fremsi en sang av Evgen Onegin. Øinene lyste ved ordenes trossige frihet. Triumferende lyttet han til underet som han har frem i sin egen stemme, hver gang strofe støtte mot strofe, og rimene drev diktet uimotståelig videre, som røde sterke dunk av et hjerte. Det var ingen ydmyghet over denne unge landarbeidersønnen, han følte sig som Pusjkins likemann, ja befrier. De kvaler og ydmygelser som Pusjkin hadde lidt, skulde blandt andre han, Stepan, sørge for aldri kom til å gjenta sig.

Da han var ferdig sa han til Ashley med glad, men undrende, nesten vantro stemme: Vet De, Leonid Antonovitsj, at den dag vil komme da vi ikke har bruk for diktere mer?

Ashley syntes det var en merkverdig kilde til glede i denne litteraturelskers munn, men Stepan hadde svar: Vi blir diktere alle sammen! ropte han.

– Hvorledes? spurte Ashley smilende.

– Vi får så god tid, svarte Stepan. Vi kan sitte og studere alle ting, og når vi efterpå går ut, vet vi de nyeste opdagelser om trærne og menneskekroppen og himmelrummet slik som bare dikterne før kunde finne ut, og vi blir fulle av glede.

Ashley vendte sig til Tamara.

Stepans kone var også fra landet. Ansiktet var bredt, nesten tykkfallent med bitte små, søvnig-glade øine, de bløte leppene åpnet sig i et strålende smil av sterke tenner, hvitskurte av svart brød. Hun var bygd tungt og bredt, hendene var kraftige med stutte negler.

– Hvad liker De å gjøre i fritiden? spurte han.

– Jeg springer ut i fallskjerm, svarte Tamara.


En augusteftermiddag gikk Ashley og Kira ut til flyveplassen for å se Tamara hoppe. Kira var i blomstret sommerkjole, slitt av mange års vask. Den fremhevet det usedvanlige ved henne: hun var ikke ung, men en ennå sydende blanding av barn og moden kvinne. Tøiets troskyldighet hørte sammen med ansiktets forventningsfulle nesten naive uttrykk; under det tynne stoffet bugnet den frodige, sterke kroppen; armene var runde og faste.

På lang avstand blev de i godt humør. Ashley sa: Den flate forferdelige sletten omkring Moskva (Kira lot denne kritikk passere siden den ikke var av ideologisk natur) trenger faktisk fly som går til værs. Slik tegnes i luften usynlige fjell.

På veien myldret det av ungdom, gutter i hvite bluser og jenter i lys musselin.

– Se! ropte Kira triumferende – det er fridag, men ingen har drukket.

Kira Dimitrovna var overordentlig bestemt når det gjaldt alkohol. Engang hadde hun forkynt for Ashley: Den mann jeg skal ha, får ikke røre vodka. – Det var nå svært, hadde Ashley sagt. Hvorfor? Hun hadde sett på ham med sitt trossigste blikk: Fordi den tar noe av hans styrke bort fra mig, utbrøt hun forarget.

Oppe i det blå rummet snørekjørte svaiende skikkelser sig nedover, med kyndige grep i tauene under fallskjermen. Denne sommeren var flyvning alles lidenskap og drøm. Gang på gang hadde sovjetflyverne funnet frem gjennem stormen oppe i ishavet, seilt ned på flakene og gått op igjen med skibbrudne. Hver redningsdåd føltes av folket som en triumferende bekreftelse på at deres egne krefter var kommet tilbake efter utmattelsen. Kolja som var en av deres beste flyvere, var blitt tatt ut og hadde gått omkring syk efter å komme av gårde. De andre klarte det; når meldingen kom om en ny bedrift var Kolja stoltere enn om det hadde vært ham selv. Ashley hadde truffet flere av disse berømte flyverne oppe i Koljas hjem, tette, sterke, godmodige karer av bondeslekt. For en kontrast, tenkte han, til siste verdenskrigs flyvere i Vest-Europa; den gang var det mest overklassens unge menn som fløi, fordi det var den mondeneste og dristigste sport, oftest kom de da også ødelagte tilbake, og prøvde siden å berolige sine sønderslitte nerver med morfin eller tanken på en ny krig.

I lange køer stod hopperne og ventet i gresset, unge gutter og jenter med overall trukket over klærne; fallskjermen hadde de i en pakning av vindjakketøi på ryggen. Med disse posene bundet på sig lignet de store pupper, og dette inntrykket av tung uutfoldethet blev øket av kroppenes tunge sindighet og ansiktenes ennå uferdige trekk. Ashley og Kira søkte efter Tamara, men fant henne ikke.

Åtte skolemaskiner tok hopperne op en efter en. Stadig var det en bred skikkelse som vagget hurtig bortover mot flyet, alltid glad og leende; nerver fantes ikke i disse folkene.

Ashley visste fra Tamara at bak sig hadde de mange øvelser innendørs og teoretiske forklaringer, og selv her ute blev de forsiktig ført fremover. Første gang de var oppe, fikk de bare skreve ut av cockpiten, stå ferdig til sprang og klyve inn igjen; neste gang hoppet de, men med en snor bundet til flyet som automatisk rev fallskjermen op; tredje gang var de fri, men hadde hånden festet med en strikk til ringen som skulde rykkes i, og med engang de styrtet ut, slo de instinktmessig armen ut og hadde handlet. Først fjerde gang stod de ensomme på aluminiumsflaten med døden svimlende under sig, utelukkende sine egne redningsmenn.

En ung jente like ved Ashley og Kira sprang bortover mot flyet som nettop kom ned, og stod med propeller et øieblikk mens hun klatret op bak føreren.

Gutten som like før hadde sittet i cockpiten, sank ennå ned gjennem rummet.

De hadde stått og snakket med denne jenten; nå var de ett med henne. Flyet var oppe. Det gjorde en sving innover skogen, og var tilbake igjen over plassen i fem-seks hundre meters høide. Flyveren løftet hånden, hun skrevet ut og holdt sig fast. Han slo motoren av, det blev plutselig aldeles lydløst, den grønne flaten med husenes byggeklosser og sorte menneskeprikker lå i lysende dødsstillhet. Mannen ved siden av henne smilte: Gå! Hun slapp taket og trådte ut i rummet. Hun stod. I det samme hun merket at hun styrtet, slet hun i ringen, men falt i svimlende fart videre, det suste og hamret i ørene; med ett rykket det voldsomt til under armhulene, hun hang i blået, over henne lyste fallskjermen som en hvit, trygg glede. Langsomt sank hun, hun så sig forundret rundt i himmelen og ned på markene, hun begynte å synge.

Ennå med et skjær av merkverdig oplevelse over ansiktet, krabbet hun rundt på marken, da de sprang bort til henne, mens hun med kraftige arbeidsnever slo luften ut av fallskjermen, som med hivende åndedrag i råsilken vilde til værs igjen. Så lenge de hadde kjent henne!

Det var utelukket at denne fallskjermhoppingen var en del av en militær utdannelse, under en krig vilde det neppe bli krevd at titusener av fabrikkjenter skulde springe ut i luften. Ashley prøvde å finne en forklaring: denne ungdommen kom fra landet, de arbeidet i fabrikkene for en idé som utrettelig blev forklart dem ved politiske møter; her ute på flyveplassen blev deres bondekropper, tunge av landets langsomhet, bundet til mulden, plutselig slynget ut i det ukjente og fikk i selve sine sanser en anelse om fremtid, samtidig svimlende og tillitsfull.

Kira og Ashley gikk langs alle køene for å finne Tamara. Til slutt gav de op håpet om å treffe henne. De satte sig i gresset. Solen holdt på å synke. Kira fulgte med øinene fallskjermene som langsomt duvet ned gjennem den blåfiolette luften. Ashley så på henne.

Det mørkebrune håret hang tungt nedover øiet; halsens varme spente hud gled over i skuldrene og brystet under kjolen. Det luktet godt av kroppen hennes og nyslått høi.

Skyggene begynte å bli lange. De reiste sig for å gå.

Da kom Tamara. Tre kjempemessige fem-motors fly drønnet innover plassen. Da de var rett over hodene deres, falt en sverm av sorte prikker ut av dem, som bier av en kube. Med ett knallet en fallskjerm sig lydløst ut, tityve samtidig, bestandig nye. Hver hopper hadde to forskjelligfarvede skjermer, en stor og en liten, himmelen var full av røde, gule, grønne, blå, lilla blomster som sank ned gjennem kveldshimmelen. Omkring sytti unge menn og piker var sprunget ut. Kira stod åndeløs og så på dem. Fjernt fra hørte de en spinkel, munter tone av et horn, en trompet svarte, andre horn og trompeter klang med, det var oppe fra luften musikken kom, blomstene spilte mens de falt.

Med instrumentene i forsiktig løftede hender dunket hopperne i bakken. Tamara skinte da de fant henne, ruggende traust bortover mot kameratene med fallskjermsbylt og trompet.

Gjennem det duggete gresset gikk Kira og Ashley tilbake til veien. De holdt hverandre i hendene; gleden over kvelden, det nye livet, over hverandre var gått sammen, hud mot hud.

– Jeg har lest, sa Kira, at i det gamle Hellas lot de en svanger kvinne være omgitt av statuer i tiden før hun skulde føde. Hvad har ikke en sovjetkvinne rundt sig av skjønnhet og arbeide for store mål. For en slekt som her blir gitt til verden.

Det var blitt mørkt da de kom inn i byen. Under trærne på bulevardene klang trekkspillåt, ungdom danset. Stjernene lyste mellem drivende skyer.

Hun presset hånden hans: Jeg husker engang som barn, sa hun, at vertinnen kom inn for å være ubehagelig mot min mor, som ganske sikkert hadde knust et eller annet. – Nå skal jeg si Dem sannheten. Elena Nikoljevna, begynte hun med skrikende stemme. – Men det er jo ikke sant! ropte jeg, for det er noe stygt De vil si … … Sånn føler jeg det ennå: det som er sant, er vakkert, bli det. Derfor visste jeg at denne kvelden måtte komme.

I mørket under trærne kysset han henne; hun flammet tilbake; ømt og strålende så hun på ham. Det luktet av huden hennes som appelsinblomster efter regn. De gikk litt, stanset og gikk litt igjen. Til slutt kom de til slutten av bulevarden; den åpne plassen som førte frem til huset hvor hun bodde, lå stor og øde foran dem.

– Leonid Antonovitsj, sa hun nesten sky, du skal ikke se sånn på mig, som en kulakk på et helgenbillede. Han blev hos henne om natten.


Dagen efter skrev Ashley et kort brev – som han hadde utsatt temmelig lenge – til Margaret og sa at det hele dessverre hadde vært en misforståelse, som nå var forbi.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.