Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

VIII

Ashley bodde ikke lenger hos Robins. Det var gått for sig på følgende måte: I lang tid hadde Grafira vært fredelig, nesten kuet. En dag hadde hun anskaffet sig en tykk eldre jakthund som hun elsket og var snild mot. Dette godslige dyret gjengjeldte fullt ut hennes hengivenhet. Hunden lå i en kurv i gangen, og hver gang Ashley stakk nøkkelen i låsen, sprang den logrende mot ham. Ashley gledet sig til denne lille daglige velkomsthilsenen. Grafira kom smilende ut og nød denne scenen, klappet undertiden glad i hendene. Efter en ukes tid hadde hun fått presset all mulig nydelse ut av idyllen; hun fant da på en liten avveksling. I det øieblikk hun hørte Ashley i døren, sprang hun bort til hunden, slepte den inn på sitt værelse og begynte å piske den. Hunden jamret sig. Første gangen la ikke Ashley sig imellem, men da hunden også de følgende dager blev pisket som på signal idet han kom inn i huset, talte han alvorlig til henne. Hun fortsatte mishandlingen. Han rev pisken fra henne. Grafira så tilfreds ut.

Dagen efter var hun ute i bedre tid; hun stod på sprang med hunden, og med engang hun hørte Ashleys trin i trappen, låste hun sig inne på soveværelset og slo løs. Ashley orket ikke å høre på denne hundeulingen, hamret på døren, Grafira pisket syngende videre. Han blev aldeles syk og måtte gå ut på gaten. Om kvelden fikk han tak i Robins og sa at han måtte holde styr på konen sin. Robins svarte med kulde at Grafira Ivanovna var et utmerket menneske som måtte få opdra sin hund som hun selv anså riktig.

Ashley underrettet ham da om at han vilde flytte; Robins var vel fornøid med det. Ennå to dager måtte han bli boende, før det lyktes ham å få et værelse på et hotell. Det var lenge nok til at han fikk se dressuren bære frukt. Hver gang han kom hjem, begynte hunden å jamre sig, i påvente av det som nå kom. Det var ikke nødvendig for Grafira Ivanovna å delta lenger. Hunden krøp på buken bortover gulvet, vekk fra Ashley, pipende med redde øine og en våt stripe efter sig. Grafira stod i soveværelsesdøren og lo hjertelig.

Da Ashley fortalte Kira om grunnen til at han hadde flyttet, så hun ømt og overbærende på ham og sa: Du med dine hunder.

Bare én gang besøkte Kira ham på hotellet og da ganske flyktig for å se hvordan han hadde det. Hun lo: Det er ikke nødvendig å gi G.P.U.-folkene nede i hallen ekstra bry. De har nok å gjøre på forhånd. Tenk alle de undersøkelsene de måtte gjøre og de rapporter de måtte skrive – hun viste med hendene – så tykke som så, før de fant ut at den som besøkte dig bare var mig. Det er bedre vi er hjemme hos mig.

Hun så interessert på bøkene hans på bordet. Det lå to diktsamlinger, John Donne i rødt skinnbind, William Blake i blått. Hun tok dem op.

– Den blå er dig, den røde er mig, sa hun og trykket dem inn til kinnet sitt. Hun la dem ned igjen, den røde oppå den andre.

– Nei det var galt, sa hun og byttet kjærlig om på dem.

Kira hadde ført ham sammen med engelske kommunister, de var tillitsfulle og glade over at han hørte sammen med dem. Han var også begynt å gå på møter. Men de fleste kveldene satt han hjemme på hotellrummet og arbeidet, mens han ventet på at telefonen skulde ringe. Endelig! Klingende lykkelyder eksploderte fra apparatet. Det var Kira som var ferdig med arbeidet, ofte var klokken ti – elleve – tolv. Han gikk henne i møte på Den røde plass. Når klokkeslagene drønnet, fløi kaiene skremt ut fra tårnet, svevet som skinnende aluminiumsfugler i det hvite projektørlyset og forsvant i mørket.

Kira hadde et lite rum, åtte etasjer til værs. Om morgenen satt Leonard på sengen, mens hun stelte sig. Det luktet så godt av brent hår når hun tok tangen gjennem det. De hadde te og svart brød til frokost. De andre måltidene fikk Kira på arbeidsstedet.

Om kvelden måtte han ofte lese engelsk med henne en times tid. Hun syntes at hans sprog var så vakkert. Hun satt undrende og lyttet mens han snakket: Det er som å gå gjennem en skog, sakte fremover mot et sølvlys, sa hun.

Engang skulde hun prøve å oversette noe fra en engelsk avis som han hadde i frakkelommen. Hun begynte ivrig; det var tilfeldigvis en notis om en arbeider som var påkjørt og drept av en lastebil; han efterlot sig kone og tre små barn. Kiras øine blev fulle av tårer: tenk på de tre små barn! Et øieblikk efter flammet hun op: Jeg er sikker på at kapitalistene ikke sørger for dem, de er onde, jeg hater dem! ropte hun.

Senere på natten sa hun: – Tenk om vi engang kunde få et lite barn, en pike som jeg kunde bade og tørke, ganske liten i begynnelsen, med bittesmå bryster. Hun gråt igjen av glede ved denne tanken.

Men ellers avviste hun nesten brysk enhver tanke på fremtiden: Vi vet ikke hvor lenge vi kommer å være sammen, noen måneder, kanskje et år, kunde hun si i en nøktern, forretningsmessig tone.

– Du er så praktisk, Kira, sa Leonard, og angret i samme øieblikk at han hadde sagt det. Hun var klar og hederlig; ulik ham selv lot hun sig ikke narre ut i noe hun ikke absolutt kunde stå inne for, det var en del av den utemmelige frihetsfølelsen som han elsket i henne.

– Vi får se, sa Kira, og så på ham, mest ømt og litt sarkastisk.

En natt da han våknet, lå hun og så på ham:

– Av og til minner du om Alosja, sa hun. Ljoba sier det også.

– Hvem er Alosja?

– Min bror.

Leonard hadde aldri hørt tale om ham. Hvor er han? spurte han forsiktig.

– Han er død.

Hun lå stille en liten stund.

– Jeg husker at han var snild, da vi var små, sa hun, men han var svak og tankeløs.

Hun vendte sig med brennende øine mot Leonard:

– Han var ved fronten som løitnant da revolusjonen brøt ut. Han gikk med sine venner. Han sloss for de hvite i en by sydpå da bolsjevikene stormet den. De tok ham til fange og skjøt ham.

Hun reiste sig halvt op: Vi skjøt ham! ropte hun triumferende.

Hun la sig ned igjen.

– Jeg har tilgitt ham, sa hun rolig. Med ett vendte hun sig mot Leonard: Men du skal bli anderledes. Du skal bli sterk, like så god og sterk som du er mot mig.

Ashley følte som en byrde av ufrihet var blitt lagt på ham ved at han overhodet lignet en annen.

Kira så på ham med skinnende blikk: Skal du ikke?

– Jeg skal prøve, svarte han.

Hun strøk ham over hodet:

– Alltid sterkere, for da er du nær mig.


Kira Dimitrovna var fullkomment uforsonlig overfor enhver kritikk over livet i Sovjet. Hvis det var noe Leonard mislikte, krevde hun at han i samme åndedrett gav forklaringen på hvorfor det måtte være sånn.

En dag hadde han revet sig på en rusten spiker og fått blodforgiftning. Han gikk til en poliklinikk. Om kvelden sa han: Merkelige sykesøstre. De stod og røkte mens de forbandt oss.

Kira så avventende, derefter trossig på ham: Det var selvfølgelig uriktig av dem, og det vil rette sig hurtig. De beste har ikke tid til å beskjeftige sig med syke nå. De har annet å gjøre.

Utpå natten spurte han eftertenksomt: – Kira, vilde du elske mig hvis jeg blev syk?

Hun overveldet ham med ømhet; tårene stod henne i øinene da hun spurte i angst: – Er du syk, min egen?

– Nei, jeg er helt frisk. Men hvis jeg blev liggende, kanskje i årevis … ute av stand til å være mann –

– Hvis, utbrøt hun, kan du ikke slutte med de hvisene dine.

Hun la haken mot hånden sin og så på ham med mysende øine: Nå vil du eie igjen, sa hun advarende. Det er ikke nok at vi ligger sammen her, men selv som impotent langt ute i fremtiden skal du være sikker på mig. Leonid Antonovitsj, utbrøt hun forarget, i virkeligheten er du en kulakk langt inn i sjelen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.