Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

VIII

Som et kjempedyr i angst og pine skrek Barcelona ut i rummet. Optil ti ganger i døgnet kom de tyske og italienske bombeflyene. De to venner av folkenes selvbestemmelsesrett prøvde å få dette folket til å bestemme sig.


Donald var blitt et ordensmenneske. Hver natt når han gikk til sengs, la han omhyggelig bukse og skjorte frem innenfor rekkevidde. På stolen like ved sengen hadde han lommelykt, cigaretter og fyrstikker. Han følte sig ganske godt utrustet.

Egentlig var det ingenting å gjøre. På et par minutter skjedde alt sammen. Flyene styrtet ned fra stor høide, sirenene gikk, elektrisiteten blev slått av, luftvernet skjøt, bombene falt; det hele i nokså tilfeldig rekkefølge. Så var byen i mørke en times tid, om flyene skulde komme igjen. Som regel blev Donald liggende (slik som praktisk talt alle spanjere i hotellet); undertiden sprang han ut sammen med Burton for å skrive.

En varm søndags morgen traff en bombe huset ved siden av hotellet. Først hørte Donald tvillingen dens falle i nærheten (to bomber blev alltid utløst samtidig), og i samme øieblikket han merket den døivde eksplosjonen mellem luftvernets hurtige, harde smell, hoppet han ut av sengen. I et brak blev vinduene splintret, lufttrykket slengte ham mot veggen, stenbrokker raste inn; luften var tykk av kruttrøk og kalkstøv. Et stykke av en gesims hadde knust nattbordets marmorplate hvor Anns billede stod. Han kastet på sig klærne og sprang ut.

Det lyse høie huset var borte. Bomben var gått gjennem ni etasjer og eksplodert i kjelleren. Bare bakerste vegg stod igjen med en meter gulv stikkende ut. Hvert rum hadde beholdt sin karakter, porselensvask, sofa, kommode, klæshenger stod som i angstklemt op til muren.

I gaten lå det noen døde, enkelte truffet av stenspruten, andre med lungene sprengt av lufttrykket; litt blod kom ut av munnen og ørene. Ambulansene svingte inn; sanitetsfolkene hadde hvite stivede luer med rødt kors malt oppå, som en rørende appell op mot fugleperspektivet. De fikk likene inn i bilene. To menn hjalp op en gammel dame som var uskadt. Det brede ansiktet var gråhvit av støvet, bare munnen var malt blodigrød. Hun skrek som et dyr. Vekteren i kvartalet som Donald gikk bort til, fortalte at hun var på vei ut da bomben falt. Hennes mann og tre barn var drept. Litt over hundre lå under grushaugen hvor forvridde jernbjelker stakk op.

Store lastebiler med hjelpemannskap suste frem. De dannet fire kjeder, som strakte sig oppe fra ruinen ned til gaten. Små sivkurver fylt med sten og sand blev langet ovenfra fra mann til mann og lempet op i bilene.

Donald bestemte sig for ikke å sende noe. Burton var i Madrid, og hans avis kom heller ikke til å ha noe. Han kunde skåne nervene til Ann for en gangs skyld. Sten knuser hustrus billede ved sengen. Nei. Det vilde ikke bli til velsignelse. Men det avgjørende var at et bombardement av Barcelona ikke var noen stor ting lenger. – Vi er virkelig luta lei av å høre om det, sa flere amerikanere med opriktig forargelse sist han var hjemme i Paris. Man krevde å få uretten meddelt som nyhet, man hadde villig funnet sig i å få døde spanske barn på syv og tyve forskjellige måter, men nå fikk det sannelig være nok. I hjernenes krav på friske inntrykk kunde man få tilgivelse for enhver skjensel bare man foretok den ofte nok. Verden hadde efter hvert fått overbærenhet, ja sympati for fascistene, ved å gjespe over drepte barn. Donald sprang op i grushaugen og begynte å grave. Straks han hadde fylt en kurv, blev en tom slengt ved siden av ham. Av og til trodde han at hendene nådde ned til et lik, men det var bare en madrass eller en pute. Da han hadde gravd i fire timer fant han det første liket. Det var ikke noe å gjøre ved det, det var dessverre et barn. Det så ut til å være en liten pike på alder med Joan. En jernbjelke lå over henne og han måtte arbeide lenge før han fikk henne fri. Han løftet barnet op i armene, en bylt av knuste lemmer, grusete klær og blod, og gikk ned til ambulansen.


Med nakne, solbrente, muskuløse overkropper lå to unge menn i gresset på Mallorcas flyveplass.

– Hvor det er skjønt å være ved Middelhavet, utbrøt Erich lykkelig.

Vittorio så utover: Vårt hav! sa han stolt.

– Vi skal lenger, svarte tyskeren. Han la sig ned igjen og tygget på et strå. – Det gemeneste ved de røde, enten de er i Barcelona eller andre steder, sa han, er at de vil ta retten til å herske fra mennesket. Nå har englenderne hersket i flere hundre år og turen er kommet til oss. Men disse jødelistige folkene sier at niggere, kinesere, malaier ikke må utbyttes, de er mennesker, frie mennesker ovenikjøpet. Slik vil de prøve på å snyte oss.

Vittorio smilte dovent med lukkede øine og begynte å snakke om de abessinske pikene.

Sirenen på flyveplassen gav to korte støt. Vittorio sprang op, den brede, litt tykkfalne skikkelsen var plutselig full av liv. – Jeg skal av gårde, ropte han.

– Du er heldig, sa Erich lengselsfullt.

Vittorio drog en tynn hvit overall på sig og sprang bortover gresset mot maskinen, en stor Caproni.

Erich lå igjen i gresset og så den sveve stigende utover det blekblå havet, i følge med fire andre. Han tenkte med litt ondskap på at under den abessinske krigen kalte italienerne to av sine eskadrer som aldri hadde et fiendtlig fly mot sig, for «Den desperate» og «Fordi jeg er løve».

I den disige blå luften gled maskinene inn over kysten, gjorde en bue over fjellene i stor høide, og stupte ned mot Barcelona. Vittorio strakte hånden ut og vinket til flyet på venstre side; Mario lo tilbake. Luftverngranatene sprang minst fem hundre meter borte. På siste turen fikk Mario et hull i skroget, de feiret det med champagne. Vittorio huiet til granatene: Bare kom nærmere! Byen lå under ham som en eneste hvit skyteskive. Her var store hus med mange mennesker i, det kunde det være mening i. Hvor beskjemmende føltes ikke ofte de små abessinske landsbyene med lerhyttene, hvor man ofte ikke så annet enn en død hund efter sitt arbeid. Han elsket Barcelona. Han satt på et skinnsete i blået og hersket over den. Han var bare to og tyve år, og denne kjempebyen stanset med å trekke pusten for hans skyld. Når han trykket med foten og løste bombene ut, utslettet han hundrer av mennesker. Hvilken mann av ånd kunde opleve et sånt sekund? Han ventet så lenge han kunde med å slippe bombene, det var lik et maktfullt samleie som det var godt å trekke ut. Han lot gå. Han så eksplosjonene under sig. Han hadde vært heldig, det var som to jeksler var trukket ut med store hulrum i gaten. Han sang på tilbakeveien utover havet, og sang ennå da han med Mario sprang gjennem gresset ned mot stranden for å bade.


Da mørket falt på hadde de gravd frem seks og tredve lik. Store projektører blev tendt, ruinen lå festlig oplyst. Donalds gjeng fikk avløsning. Han gikk ned i gaten. Under de belyste, dypgrønne teatertrærne, hvor tepper og kvinneklær fra det sammenstyrtede huset lå slengt over grenene, stod en liten flokk av mennesker. De ventet. Ingen sa noe.

En liten gutt, blek og storøid, kom bortover med sin far. – Min venn er død, sa gutten. Igår var han sint på mig. Når vi lekte, vilde jeg alltid være regjeringen, og han var general Franco.

De stod og stirret inn i ruinen.

– Mi amigo, ropte gutten.


Efter at Donald hadde badet og byttet, gikk han ned i kjelleren. De vanlige satt der. Han syntes synd på Ignacio Millán. Han hadde bombesjokk, og holdt alltid til her nede. Han sov her om natten også. De hadde hatt en illusjon om at baren var bombesikker; efter å ha sett kjelleren i nabohuset visste de bedre. Millán kom bort til Donald for å få cigaretter. Det var en høi, tynn mann, det fine smale hesteansiktet var grått med et skjær av grønt i sig; øinene vennlig håpløse. Han gikk som en epileptiker.

Han hadde vært uheldig under et bombardement og kommet for nær; han var blitt slengt i gaten av lufttrykket, sammen med dem som blev drept av stenene. De som ikke kom for nær, var alle sammen modige. Hver gang sirenene gikk måtte han ut og kaste op. En gang var han blitt overrasket oppe i hallen, da alarmen begynte; Donald så hvorledes han krøp sammen bak en palme. Efter at han var blitt slik, hadde han funnet frem en medalje for edel dåd som han hadde fått fordi han for ti år siden i St. Sebastian hadde reddet to smågutter fra å drukne. Han gikk med den i lommen; det hendte også at han festet den på brystet.

Han var pasifist. Under revolusjonstribunalene i Madrid sommeren 1936, hadde han søkt og fått stillingen som forsvarer; nede i kjelleren mellem bombeangrepene fortalte han ofte med glad lysende ansikt om de liv han hadde reddet.

– Å drepe et menneske, sa han engang til Donald, har aldri vært noen løsning.

Overfor denne mannen, hvis hender skalv hele tiden, var det vanskelig å si: Jo det var.

Millán gikk tilbake til sin sofa. Ved siden av ham satt en bitte liten sortklædd skikkelse, en gammel spillelærerinne som kom her hver morgen og drakk tre glass konjakk, dråpevis i løpet av mange timer. Når ferdigsirenene gikk efter bombardementet, sprang hun vevert op trappene til skriverummet hvor flygelet stod, og spilte Chopin en times tid.

Borte i kroken satt Doddie og skrev på maskin. Burton var blitt lei av henne. Nå hadde hun funnet en tykk gresk shippingmann med hornbriller og tilbakestrøket, sølvhvitt hår. Flere ganger var han kommet bort til Donald og spurt inntrengende: Men si mig, hvem er det man skal bestikke? Han var av den art at Doddie ikke var trygg i Barcelona som hans medhustru. De spanske myndighetene var så tilbakeliggende at de anså en ugift kvinne på hotell enten som ludder eller spion. Avisen, som hun sendte artiklene sine til, hadde ikke tatt en linje på et halvt år. Hun måtte gjøre noe. Hun kunde ikke undvære denne byen av menn, bombardementer og drinker. Nå satt hun og skrev brev til alle hun kjente i Statene om at de måtte komme hit som frivillige; censuren vilde da se at hun gjorde et nyttig arbeid. Hun tok en slurk av vermuten og klapret videre.

Donald hadde engang sagt til Ann: Men hun er modig. Ann sa: Helt riktig. Når som helst vil hun gå inn i et kolerahospital fullt av døende menn og ikke for å pleie dem.

Lyset forsvant langsomt; sirenene skrek igjen. Bartenderen, hvis ulne hår begynte midt oppe på det hvite kraniet, tendte noen lys og bragte dem rundt på bordene. Doddie og noen unge englendere satte sig bort til Donald. De fikk nye drinker. Millán reiste sig og gikk hurtig ut på toalettet for å spy. Donald sa til englenderne: Jeg traff en gammel landsmann av dere igår. Han mente fullt og fast at all krig kom av at menneskene var kjøttetere. Det ødela nervesystemet. Han påviste at Jehova, vredens gud, var sprunget ut av et kjøttforgiftet gjeterfolks drømmer. Han snakket meget interessant. I det samme gikk alarmen, fem tyske Junkers slapp bomber. – Hitler er vegetar, sa jeg.

De lo alle, høit og hjertelig. Bomber falt ikke langt borte. En av englenderne begynte å snakke om Østerrike, hvor han hadde vært nettop da riksvernet rykket mn.

– Vi får vel alle emigrantene hit til Barcelona, sa Donald, det eneste stedet i Europa som er trygt for demokratiet.

De lo igjen.

– Bare de vilde ta cigaretter med, sa Doddie.

Ny, høi latter.

En ung spanjerinne stod foran dem:

– Jeg skjønner dere er redde, sa hun, men le ikke sånn. De dør nå, mennesker vi er glad i.

Donald kjente henne: Det gjør oss nok ondt, Ada, om vi ikke viser det, sa han.

Hun svarte: Jeg kjenner dere amerikanere. Å ha drukket en flaske whisky er det samme som å ha et fint sjeleliv. Men ikke le mer.

Hun gikk tilbake til sitt bord og satte sig.

Donald hadde sett henne i Madrid 1936. Hun giftet sig i de dagene med en ung milissoldat, de gikk sammen på barrikadene, i en rus av frihet og kjærlighet. Donald hadde engang spurt om hennes navn. Jeg er døpt Inmaculada, den uberørte, men nå heter jeg Ada, sa hun, og kysset triumferende sin mann. Donald visste at han var på hospital i Barcelone med begge benene skutt av. Hun hadde fått et barn; det lå i et værelse ute i en av forstædene. Hun satt og ventet på at sporvognen skulde få strømmen tilbake, så hun kunde reise ut og se om det var i live.

Ydmyget gikk Donald litt efter op for å lange kurver i ruinene.


Neste morgen fikk Donald et telegram fra sin redaktør: Hvorfor i helvete får vi ikke bombardement når det til avveksling er et ordentlig. Sam. Donalds første tanke var Burton. Han gikk til hans rum. Ganske riktig. Han var kommet tilbake fra Madrid sent på kvelden og laget en god ting ut av det. Tusen drepte. Nattlokalene var blitt besatt av soldater og alle menn kjørt bort i lastebiler for å grave.

Donald tenkte: du er blitt sløv. Du kan ikke se lenger med friske øine, kom dig ut et par dager. Burton skulde kjøre til Perpignan like over grensen for å kjøpe hermetikk. Donald blev med.

I varmt, blåsende solskinn kjørte de veien langs havet. Det var radio i bilen, og fra Toulouse fikk de Carmen mens Pyreneene steg frem. Donald var syk efter å se Ann igjen. Under sitt arbeid i Spania presset han hele sitt følelsesliv tilbake; i det øieblikk han nærmet sig grensen og sinnet kunde åpne sig fordi det ikke var død det skulde motta, sprang lengselen het og åndeløs op efter henne. Han så kroppen hennes foran sig, blond og naken. Han følte munnen hennes, ørene, de gode åpningene inn til henne, han tenkte på brystene, spente og varme mot sin egen håndflate, de blå årene i de magre hendene som holdt så vilt og hårdt om hans, og selve lukten av henne, som av ville blomster, hundekjeks. For et under hun var, hele mennesket, trukket over med spent, levende, søt hud, med hårets yndige silkeskum i nakken og rå tjafser i armhulene, aldri skulde hun komme til å barbere sig der. Han egget Burton til å kjøre fortere.


Men de var ennå i Spania. Burton bremset op: Aviacion. De sprang ut, hoppet over en veigrøft, løp innover marken og kastet sig ned. En Franco-jager strøk lavt over veien og mitraljerte. Bilen var truffet tre steder og et bakhjul punktert. De var tilfredse over å ha vært så nær døden, og begynte å skifte hjul. De hadde ikke jekk; noen arbeidere som kom forbi hjalp dem. De var anarkister og spottet Gud. Trykket av kirken hadde vært så sterkt at menneskene måtte prøve på å fri sig ved eder som bevis på at de stod imot. De løftet nå bilen til følgende opsang:

– Skit på Gud! ropte den ene.

– Og på mor hans, svarte kameraten. Å hei og hå.

De kjørte videre. Et stykke borte stanset de igjen. En ung bondekone lå på rygg med skrevende ben i veien og stirret med et tomt uttrykk op i luften. Håret var stivt av blod. De tok liket op i bilen og kjørte bort til grensevakten. En halv time efter var de i Perpignan.


Donald satt på en stol i kolonialhandelen, mens Burton kjøpte inn. Hyllene bugnet fremmedartet av skinke, pølser, hermetikk, kakao, kaffe, kjeks, røkelaks; den tykke eieren solgte sine varer som en selvfølge. I Spania var kolonialhandlene forlengst tomme, til gjengjeld het de: ultramarinos, fra de fjerne hav.

Han husket at han skulde telegrafere til Ann og gikk bort på telegrafen. Noe av skinkenes abnormitet hang igjen ved menneskene i gaten. Mennene virket slappe og dorske, kvinnene klædde sig som de ønsket å bekjenne at livet var en frekk, omhyggelig utstudert, krenkende bagatell; selv barna vraltet bortover, forspiste og stupide.

Noen mil borte sultet og dreptes mennesker, utlevert til sine lidelser av ufølsomheten. Vi må finne nye ord, tenkte Donald; kall ikke dette fred.

Han syntes han aldri før hadde sett tilfredshetens forferdelige brutalitet som mellem disse husene. Kunde «dikternes republikk» på den andre siden av grensen holde ut mot den? Han husket lyset på en ung milissoldats ansikt ved ordet libertad; den som hadde sett det, visste for resten av livet hvad frihet var. Han så en museumsmann som satt og renset et maleri av El Greco i kjelleren under Pradoen i Madrid, mens granatene falt. Billedet var bragt inn fra en kirke, det var skittent og overmalt, men gjennem århundrers fornedrelse fikk han frem et merkelig brennende ansikt. En av de siste dagene i Barcelona hadde Donald snakket med en gammel embedsmann, uttæret og askegrå, med alt liv som var tilbake samlet i øinenes varme og mot: Jeg må holde ut til vi har seiret, sa han, og det vil bli en lykkelig dag, for da vil jeg legge mig ned og dø.

Hvis dette folket blev utlevert til nederlaget, tenkte Donald, for noen hjerter som vilde briste da.


Ann hadde ringt til avisen som vanlig på kvelden. Nei, Donald har ikke sendt noe. Det hendte ofte.

Om morgenen kom hun op fra metroen ved Operaen. Hun kjøpte en avis: «Grufullt bombardement av Barcelona. Tusen drepte.» Hun tok i rekkverket; det var som underlivet var revet op av en granat; hun holdt på å synke om av matthet og blodtap.

Om eftermiddagen kom telegrammet fra Perpignan. Neste morgen stod han i soveværelset hennes. Barna var ute i parken.

Hun strakte armene op mot ham og tok ham om halsen, holdt det uskadte hodet inn til brystet sitt, lenge.

– Aldri mer skal du tilbake igjen, sa hun glad.

Han slo det bort: Vi venter med å snakke om det til siden, Ann.

Ømheten forsvant fra ansigtet hennes. Hun så nesten hatefullt på ham: Nei. Det er avgjort. Du får velge.

– Mister jeg dig hvis jeg reiser tilbake?

– Ja.

Han lo: Men så finner jeg dig igjen.

– Nei.

– Hvor du er, kommer jeg til dig og tar dig.

– Ikke når jeg har gjort mig fri.

– Det kan du ikke. Jeg kan heller ikke om jeg vilde.

– Det er slutt når jeg har hatt en annen mann.

– Har du tenkt på noen bestemt?

– Ja. Hun så trossig på ham: Lewis.

– Har du hatt ham?

– Da bad jeg ikke dig bli.

– Har du lyst på ham?

– Nei. Men hvis du reiser tilbake, klarer jeg ikke mer. Det er et spørsmål om nerver. Og jeg vil leve videre.

– Med ham?

– Nei, først vil jeg ødelegge for oss to, så du ikke får pine mig mer. Når jeg er ferdig med dig, kan jeg begynne på nytt. Ikke reis, Donald. Ikke gjør den synden mot oss.

– Dette er blackmail.

– Men hvad er det du driver overfor mig? Jeg skal gå her hvert sekund og tenke på at nå rives du i sønder, men når jeg vil følge dig, så binder du mig fast på hender og føtter: bli i Paris. Sannheten er at du er blitt gal. Du synes jeg er foraktelig fordi vi kan være sammen uten at det er bombardement, og du synes i grunnen at Albert og Joan er litt komiske fordi de ikke er drepte spanske barn.

– Hold op. Jeg har lengtet sånn efter dig.

Efterpå skjønte han at det bare hadde vært et desperat forsøk på å holde ham tilbake. Han fikk henne viljeløs igjen: Når du reise får du gjøre det, sa hun trett.

Om dagen var de sammen med barna. Albert sa forsiktig til faren: Kom snart igjen. Mor har det så fært.

– Neste gang jeg kommer, blir jeg sikkert for godt.

Utpå natten da den dype tunge driften i ham var ebbet ned til et hardere; mer mekanisk begjær, sa han i tretthetens skinnsyke: Hvorfor nevnte du akkurat Lewis?

– Han kom ikke til å bli plagsom.

– Du liker ham?

– Ja.

– Du kan våge dig.

Han tok henne mørkt og hatefullt. Efterpå kysset han hånden hennes og smilte til henne. Han følte sig ren og fri. Legemet og sinnet hans var som et svaberg, nyspylt av sjøen i klar blå luft.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.