X

Leonid Antonovitsj elsket Kira, men Ashley følte undertiden trang til å drøfte russiske spørsmål på en mildere måte; hennes svar på innvendinger var omtrent så oplysende som et lynnedslag. Han hadde alltid glede av å snakke med Ivan Borisovitsj Lebedeff. Denne gamle revolusjonær var like brennende som Kira, men han hadde en rummeligere form; det merkedes på ham at han i mange år hadde levd som emigrant i Vest-Europa.

Lebedeff hadde en ganske bra toværelsersleilighet i et nybygg, hvor han bodde sammen med en gammel tjenestepike Pasja. Hun hadde tjent i hans foreldres hus, og funnet ham igjen under revolusjonen da han kom hjem fra utlandet. Siden hadde hun stelt for ham. Hun behandlet ham med stor respekt, men også med knurrende forurettelse når han gikk i kulden uten skjerf. – Ivan Borisovitsj, se dette gode ullskjerf, utbrøt hun da. Lebedeff stanset henne smilende med en håndhevegelse. Pasja trakk sig tilbake; i hennes tanker blandet fortid og nutid sig og hun betraktet Ivan Borisovitsj som en fryktinngydende syvåring.

Det var en dyp fred i Lebedeffs stue. Veggene var klædd med bokhyller; rundt omkring lå mange av de siste franske, engelske, amerikanske bøkene; som medarbeider i aviser og tidsskrifter kunde han få det han ønsket. Den grønne leselampen på skrivebordet lyste på Lebedeffs herjede, kloke ansikt.

Ashley ringte alltid på forhånd; han blev mottatt med hjertelighet. Lebedeff likte å snakke med ham. Ashley hadde sin egen hypotese om dette. Lebedeff hadde en tid vært utenfor partiet; efter sin tilbakekomst følte han sig distansert av den nye ungdommens rungende entusiasme. Nå skjerpet han sig på engelskmannen som ennå var famlende. Det fins en gåtefull lov, som man oplever for eksempel på turer i fjellet: om en mann er trett kan han få de merkverdigste krefter ved et halvt minutts hvile hvis han hvert av disse tredve sekunder kan se en langt trettere kamerat prøve på å innhente ham. Idet den andre når op til siden av ham kan han glad og uthvilt haste videre, styrket av sin ledsagers svakhet. Meget ofte kunde Ashley gjenkjenne deres samtaler i artikler som Lebedeff senere offentliggjorde.

Ashley hadde ingenting imot at Ivan Borisovitsj brukte hans langsomhet til å nå op i ungdommens tempo, for selv følte han sig aldeles ikke utmattet ved disse diskusjoner; han gikk tvert imot alltid beriket fra ham. En aften spurte han: Ivan Borisovitsj, forklar mig hvorfor jeg alltid i teatret blir så sørgelig kontrarevolusjonær, straks den prektige unge sovjethelten viser sig.

Lebedeff smilte. Hjemme hos sig selv la han alltid bort det brede, optimistiske vesenet som passet bedre for forsamlinger; spinkel og avslappet satt han i sin svære skrivebordstol, med en avventende ironi som alltid provoserte Ashley. Lebedeff røkte hele tiden, med tynne, nervøse fingrer holdt han om cigaretten. Han talte dempet, bare av og til kunde han fare op i lidenskapelig vredesutbrudd.

– De foretrekker kanskje skurken, sa han.

– Jeg kunde i hvert fall gi ham et par vink om hvordan han skulde spille.

– Mer sympatisk? De har et godt hjerte.

– Han behøver i hvert fall ikke i fem akter å gå rundt med en plakat på sig: mig skal det gå ille.

– Akk, Leonid Antonovitsj, De bærer ikke lite av gamle tanker med Dem. Mer eller mindre motstrebende er De blitt opdradd i en religion hvis stifter forlot jorden som en bespyttet forbryter, og vår sovjetskurk, hvis viktigste opgave i dramaet er å bli skutt, kaller pliktmessig på Deres medlidenhet. De forlanger å få se ham i en ekstra scene, dekorasjoner: mørk have, tid: midnatt. Getsemane.

Han så på Ashley med en trett men vennlig overbærenhet: Denne ømhet som den vesteuropéiske civilisasjon har for de tapende, vilde være nydelig, hvis den ikke var forbundet med den råeste utbytning av dem. Velsignet er det for brutaliteten å kunne samle nye krefter i mildhet. Også jorden trenger vekselbruk for å gi grøde.

Han la den flate hånden på skrivebordet: Nei. Våre fiender skal fremstilles uforsonlig som våre fiender. Vi skal kunne gjenkjenne dem.

– Men ikke avsløre dem, sa Ashley.

– Drømmer De om skuespillerscenen i Hamlet? spurte Lebedeff smilende. Har De noe forslag?

– Jeg skal såvisst ikke avsløre noen, svarte Ashley. Mitt utgangspunkt var bare et inntrykk av at det ikke kan skapes verdifull kunst uten et element av oprør. Når stykkets kommunist alltid virker uinteressant på mig, er det, mener jeg, fordi han i dette land faktisk representerer det konvensjonelle.

Lebedeff lente sig trett tilbake i stolen. Er De egentlig, Leonid Antonovitsj, så meget av en oprører?

Ashley følte sig avklædd og sammenskrumpet. Russeren fortsatte: Alle humanister liker oprørere, et par århundrer senere. Hvor hyggelig er det ikke å varme sine fine, blodløse hender ved flammen av forkullede rovdyr.

– Jeg er ikke desto mindre overbevist om, sa Ashley, at denne overveldende forkynnelsen av det fastslåtte må virke lammende på menneskenes intellekt.

– Et eksempel, sa Lebedeff kort.

– Jeg legger for eksempel merke til at vitterlig slett forberedte talere får rungende applaus i det øieblikket de nevner Stalins navn. De blir ikke bedre neste gang. Det er en demoralisasjon i at en virkning er sikker. Det hele blir litt for enkelt.

– Hvad mener Kira Dimitrovna om dette spørsmål?

– Hun vilde korse sig. Hvis man kan bruke et så tilbakeliggende ord, tilføide han smilende.

Det var som det gikk et ironisk glimt over Lebedeffs ansikt, men med glad hjertelighet utbrøt han: Det visste jeg.

Med plutselig nokså forferdende indignasjon flammet han op mot Ashley:

– Det konvensjonelle, det fastslåtte, utbrøt han.

Han behøvde ikke å ha sagt mer, Ashley var i full gang med å rødme innvendig.

– Vet De hvad menneskene i dette land har gjennemgått av lidelser av sult og blod, av angrep utenfra og innenfra før de nå står sammen om det fastslåtte? Det er mulig at de talere som De kritiserer har vært hjelpeløse; revolusjonen blev dessverre ikke gjort av professorer. Men de som talte og de som hørte har vært opriktige i sin lykke over at de under partiets ledelse kjemper sig bestandig fremover. Det er sin menneskerett de har erobret, og den som våger å bestride, enn si angripe den, vil bli sønderslitt i raseri.

Med bitter forakt tilføide han: La så Vest-Europas intellektuelle klovner slå tiden ihjel med sin kompliserthet, mens man gjør i stand til dødsnummeret.

Halvt forskende, halvt ironisk så han på Ashley: Leonid Antonovitsj, føler De vårt fastslåtte, nye liv som noe uutholdelig?

– Nei, svarte Ashley med følelse av våt hund.

– Godt, sa Lebedeff med varme.

Han hadde reist sig og gikk frem og tilbake på gulvet. Cellegang, tenkte Ashley, idet han husket at den revolusjonære i sin ungdom stadig var sperret inne i tsaristiske fengsler. Han stanset foran et bord hvor det lå stabler av den siste vesteuropéiske skjønnlitteratur. Han tok op et par bøker og kastet dem ned igjen.

– Oprørere! utbrøt han foraktelig. Leonid Antonovitsj, hvor er de henne?

– Disse forfattere, fortsatte han i sterkt indre oprør, er nesten alle sammen skuffede folk. De drister sig til å være skuffet!

Han satte sig ned igjen ved skrivebordet. – Det skal være den siste imperialistiske krig 1914-18 og resultatene av den, sa han med et sarkastisk smil, som er skyld i deres skuffelse. Deres tro på fremskrittet, på menneskenaturens godhet og fornuft blev rokket. Velan, for et mottagelig sinn var denne krig en ganske rystende oplevelse, ikke minst for en forfatter som vanligvis forlanger å gruble over begivenhetene i individuell gru. En lovmessig forklaring (og lovmessighet dreper angsten) vil dessverre kunne deles av mange andre og berøve hans tanke dens forbausende originalitet.

Ikke minst i nøitrale land, hvor man slapp å miste noen av sine kjære og derfor kunde forferdes i store linjer, tok skuffelsen overhånd. Nå ja, verdenssmerten er gjerne provinsiell.

Vi må altså se i øinene: forfatteren var skuffet. Hvis han var ærlig, gikk han det bestående samfund efter i sømmene; løgnen bak propagandaen, profitten bak lemlestelsen fullendte hans desillusjon.

Lebedeff nikket med spottende anerkjennelse mot bøkene på bordet: Den gode forfatter gir uttrykk for det; i sin stil får han en angst for de store ord. Man må spørre sig selv: Vil det borgerlige samfund finne sig i hans skånselløse avsløring? Ja, ved Gud det vil. Det hadde ventet sig revolusjon, og det får redelighet.

Det kan tenkes at forfatteren går fra skuffelse over til en revolusjonær opfatning. Hurtig finner han det naturlig å trekke sig tilbake. På forlag, aviser og publikum merker han med fint instinkt at mer enn skuffet venter man ikke han skal være; den gummistropp, det såkalte frie ord, som en forfatter får tøie sig i, stanser akkurat dér.

Lebedeff så på Ashley med vennlig sarkasme: Leonid Antonovitsj, hvor lykkelig De er som faktisk har råd til å være troende!

– Men når en forfatter forlater sin revolusjonære opfatning, fortsatte Lebedeff, kan det også skyldes at han merker at han er blitt en dårligere forfatter. Det er han faktisk også blitt. Den som håper, arbeider med usikre, uinnfridde ord. Skuffelsen er pålitelig. Alt liv ender som bekjent i en trofast ventende skuffelse, døden. Skuffede menn er sikre stilister.

Hvor Vest-Europas forfattere står glimrende preparert til å betrakte vårt sovjetliv, utbrøt Lebedeff! Hvor forventningsfullt og lydhørt opfatter de ikke våre vanskeligheter og feiltagelser; de opgir ingenlunde sitt lengselsfulle håp om at også vi er modne til en dag å gli inn i deres livssyn. De er for feige eller korrupte eller dumme til å forstå at deres desillusjon tjener den kjempemessige baissemanøvren i troen på den menneskelige natur som kapitalistene nå driver over Europa for å knuse fremskrittet. Disse dristige ånder, alle erklærte motstandere av fascismen, har arbeidet for den hver eneste dag. Fra skuffelsen går to veier. Den ene til håpet, altså ikke opportun å gå. Den andre til desperasjonen.

Med lidenskapelig heftighet utbrøt Lebedeff: Ingen forbrytelse er større enn mangelen på tro.

Han tok en bok på skrivebordet og rakte den til Ashley. Engelskmannen så på den; det var Mussolinis selvbiografi.

– Den burde hett, sa Lebedeff, En skuffet manns bekjennelser.

Ashley så på omslagets portrett av diktatoren. I en overmodig diagonal skrånet ansiktet under den sorte stålhjelm fremover fra pannen til kjaken. Ashley sa: Han ser ikke så skuffet ut akkurat.

Lebedeff svarte: Jeg kjente ham. Han var en brennende sosialist, en stor begavelse, en av dem som vi stolte tryggest på. Krigen kom. Vårt håp om en solidaritet som gikk over grensene, led et midlertidig nederlag. Nasjonalismen rev alt med sig. Det gjaldt å være sterk for å kunne motstå dette presset. Denne mannen her orket det ikke. I tvil og mistro gikk han hjem om nettene fra «Avanti», det sosialistiske hovedorganet som han var redaktør for. Hvor bittert hadde ikke livet skuffet ham, hvor fortvilende vanskelig vilde det ikke bli å bygge internasjonalismens idé op igjen. I motløshet deserterte han over til våre fiender som tilsynelatende var så seierrike i sin tro. Det er et stakkars, ynkelig skuffet sinn som er begravd i denne snøftende vitalitet, selv når han springer atletisk gjennem tønnebånd eller river tøiet av sig og taler med naken, muskuløs overkropp.

Godt, han forlot sitt «Avanti», og flyktet tilbake til en sikrere verden: den imperialistiske krigs skyttergraver. Av all makt ildnet han sitt folk til å gå med i krigen; den resulterte i seks hundre tusen italienske døde. Mussolini hadde fått fast grunn under føttene. Disse døde er, som det tydelig fremgår av hans bok, den plattform han plantet sine kraftige ben på. Alle disse unge drepte hvis lidelser hadde grepet hvert hjem i landet, kalte på trofasthet: glem oss ikke! Døden er et godt kort når reaksjonen spiller det. Tapet kan brukes til å lenke menneskene fast. Den unge fascismens virkelige stormtropper var likene. Skjelettene drev sin terror over landet: la ikke vår kamp være forgjeves. De steg op i kvinnenes seng: avl sønner som vil føre vår innsats videre. Overflødig å si at denne turné av heroiske kadavere med glede blev finansiert av storkapitalen.

Hvad hadde sosialistene å sette op mot dette? Nye tanker, merkverdige forslag om å være brødre med folk i fjerne land som nettop hadde drept Beppo og Mario og Luigi. Det var ukjent og skremmende. Nær og fortrolig var derimot en liten minnesten på torvet i deres egen landsby, med navnene på de falne. Kadaverne vant; i trofasthet mot dem marsjerer idag ungdommen, fast besluttet på å innhente dem.

Lebedeff tendte en ny cigarett med hender som ennå rystet av harmfull ophisselse. – La oss huske, sa han, at tvilen på vår saks seier fører til forræderiet.

Han gikk bort til vinduet og så ut. Et nybygg reiste sig mot høstkveldens stjernehimmel. Han vendte sig mot Ashley: Bare ett folk i verden, sa han triumferende, hadde kraft efter krigen til å si: vi har mistet noen millioner mann for en ganske likegyldig sak. Vi vil begynne på nytt. Leonid Antonovitsj, føler De ikke stoltheten og lykken ved det?

– Jo, svarte Ashley.

Pasja kom inn med samovaren.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.