Det virket fullkomment idiotisk på Nana når Leonard gav henne bøker om moderne barneopdragelse; selv leste han dem omhyggelig igjennem. Det hele gikk ut på at man skulde la barnet få sin vilje mest mulig; de voksnes inngrep kunde bli noe av et sjokk.
En dag da Dick krabbet rundt på gulvet og vilde stikke en skitten gummiball i munnen, tok Nana den hurtig fra ham.
– La ham heller slikke på den, sa Leonard vennlig smilende. Den risikoen får vi ta; det er verre hvis Dick blir skremt. Det kan prege ham for livet.
Nana sa ikke noe, men hun tenkte sitt. Bekymret og faderlig følte Leonard at barnet var en eiendom som skulde bli kostelig og måtte passes godt på. Det passet ham, det beriket hans liv. Men denne mannen hadde alt utlevert barnet. Det var ikke hans. Det tilhørte en rå, vanvittig verden, som Leonard lot velte frem uten å løfte en hånd. Bomber falt fra himmelen og hus styrtet sammen. Skrem ikke Dick, sa han.
I plommefarvet høihalset pullover, løs tweed jakke og grå flanellsbukser gikk Leonard sin morgentur. Når han således hastet bakke op og bakke ned, måtte han undertiden minnes Kiras ord om renoksen; komisk snøftende rente han omkring og var fredsvenn på markene i England. Også Nana måtte ta avstand fra hans ubegripelige vekhet. Slik var det en munter troika som galopperte av gårde i vårmorgenene, to usynlige kvinner og han selv i midten.
De hadde så rett, så rett: innsatsen på voldens side var unektelig noe mer krevende. Menneskene utstod de forferdeligste lidelser under kriger og revolusjoner, de sprang mot fienden og blev slitt i sønder. Uten bedøvning lå de på operasjonsbordet og fikk armer og ben skåret av. Men var det ikke en del av vanviddet overhodet å akseptere de andres umenneskelige målestokk. Hvor tåpelig var for eksempel ikke skildringen av militærnekternes heroiske holdning når de stod ved muren for å skytes; man fikk det inntrykk at de faktisk var omtrent like modige som krigsdeltagerne. Men hvorfor la oss narre ut i begreper som mot, som de andre kunde spille på i tusen sinnssyke variasjoner? Det var godhet og fornuft som det nå gjaldt.
Plutselig på en natt våknet Nanas morsømhet til liv.
Dick hadde vært syk og ligget en ukes tid med høi feber. Det så ut som han var blitt bra igjen; pleiersken som hadde hatt noen stride døgn, fikk fri noen dager; Leonard reiste til London, hvor han skulde delta i et viktig fredsmøte. Nana og en pike var alene hjemme.
Utpå kvelden kom feberen tilbake; Dick begynte å ynke sig. Stadig tok han sig til hodet.
Nana ringte til doktoren i Gloucester som hadde behandlet Dick. Han var ute i praksis. Hvor? Hun fikk vite det, sprang op i bilen og kjørte av gårde. Det var ensort regnaften med glatte veier. – Vær god, vær flink, sa hun bedende til bilen, og lot den jage fremover. Hun fant lægen.
– La Deres bil stå her, sa hun. – Jeg kjører fortere.
Da han fikk se barnet, sa han: Det er nødvendig å operere. Jeg tør ikke ta ham til hospitalet med denne feberen. Jeg gjør det her. De må hjelpe mig.
Da Dick var bedøvet, sprellet han ennå. Nana måtte holde ham om armer og ben, mens doktoren arbeidet. Det lille ansiktet lå gustent og livløst mens doktoren skar.
Nana satt natten igjennem og stirret på det bandasjerte barnehodet. Da han endelig slo øinene op, bøide hun sig i gråt og smil ned til ham.
– Kjenner du mig, Dick. Det er mor.
Neste dag kom Leonard forferdet tilbake fra London. Nana var glad, nesten triumferende, over at hun hadde fått være alene med Dick den natten.
En måneds tid senere fikk Leonard et bittert anklagende brev fra en av de engelske kommunistene han hadde vært sammen med i Moskva. Følgende efterskrift var klapret ned: «Du vet kanskje at Kira Dimitrovna er død. Hun blev drept for noen måneder siden i Shanghai mens hun gjorde sin plikt. Hun deltok på et møte av streikende kuli-kvinner da en bombe blev kastet inn.» Det var første gang Leonard hadde hørt nytt om henne siden han reiste fra Russland.
Han hadde sittet alene i stuen da piken kom inn med brevet. I et grelt glimt så han sin tilværelses marionetteteater. Dekorasjonene til lykke var stilt op, og selv grep han om dukkene med ivrige hender, kom nå inn, nikk og vær glad. Nana var ikke lett å få til, men hans sønn var snild mot ham. Kiras øine av ild og is så på hans liv.
Han reiste sig og gikk ovenpå. Nana var litt dårlig og lå til sengs, Dick krabbet omkring i sengen hennes. Han satte sig på en stol ved veggen og så på. Han prøvde å stemme sig inn i Nanas sky, avventende vesen for å få henne tillitsfull. Det gikk. Han fulgte hennes reaksjoner overfor barnet, var ganske passiv selv, smilte bare med i hennes smil, og fikk til slutt en slags hemmelig fortrolighet mellem dem. Da han til slutt gikk bort til henne for å si farvel, kysset hun ham glad.
Men om aftenen da han kom op alene, trakk hun sig tilbake igjen. Når han var voksen mann føltes han fremmed for henne. Hun likte ham og var glad i ham når han var ufarlig, og de to kunde være barn som lekte sammen med et ennå mindre barn. Leonard tenkte: helst skal vi møtes i det infantile og holde til der. Hans meninger skulde også være infantile, han skulde gjenta de samme tåpeligheter som generasjoner før ham, og når han hadde sagt dem tilstrekkelig ofte, vilde hun se forbauset på ham: ja akkurat sånn var det! En mann skulde for eksempel drepe i skyttergraver for å verge et barn. Det var vedtatt, altså trygt.
Skremmende tanker og skremmende kjønn møtte hun med samme halvt sky, halvt resignerte fjernhet. Men to legemer er ikke fjerne når de er sammen; resultat for henne: vold. Pasifisten Leonard følte at han begynte godt i det små.
Hensynsfullt trakk han sig tilbake. I stille, nesten babyaktig harmoni gikk et par uker. Leonard holdt mest til i sitt eget værelse, hvor han arbeidet på sin bok: Mot vold. Stille, store trær og grønne marker var utenfor. Kira var død. Et liv i lidenskap var forbi; rett eller urett, men alt var satt inn. Uvirkelige møbler fylte værelset, uvirkelige landskaper bak vindusglasset. En bølge skyllet op over gruset. Bilen kom tilbake. Nana sprang ut.
I sin forpinthet syntes han at det vilde hjelpe om han kunde overvinne Nanas stille stedighet overfor det som optok ham selv. Lidenskapen i hans arbeid (og det kunde kanskje være lidenskap i annet enn å dø) blev latterliggjort ved den barnlige konvensjonelle fantasiløsheten som omgav ham. Et hjem var også en manns innsats. Meget kunde bli bedre om han kunde få revet Nana op, så hun forstod. Han gjorde et forsøk.
Nede i landsbyen var det et slags verksted hvor krøplinger fra siste verdenskrig arbeidet. Efter at de en kortere tid like efter fredsslutningen var blitt fremvist som helter i London, var de blitt fjernet, da moderne storbyer setter sin ære i ikke å ha avfall av noe slag på gatene. Leonard traff dem undertiden når han gikk innom vertshuset «The Golden Boar», og de satte pris på at han rev i øl på dem. Flere av dem så uhyggelige ut, særlig en som ikke hadde hake; en opsvulmet rull av leppe og kjøtt lå inn mot strupehodet; hvor øinene skulde ha vært var to smale røde sår. Den mest dekorerte av dem manglet begge hendene; ved festlige anledninger hadde han kunstige armer, og han virket såpass distingvert at han var utmerket presentabel ved krøplingeparaden i London på Armistice Day; engang hadde prinsen av Wales varmt trykket hans voksfingrer. Dette fortalte de andre Leonard, selv nevnte han det aldri; det var som han satt for sig selv med varme, grå øine og gjemte noe dyrebart.
Hvad de egentlig mente om krigen fikk Leonard aldri vite; men han var også utenfor deres liv, han kjøpte litt munterhet til dem, det var alt. I skjenkestuen vekslet deres opfatninger efter selskapelighetens krav på larmende uenighet, snart var krigen et helvete, snart den beste tiden i deres liv; snart burde man gjøre unevnelige ting med generalene, snart var de visstnok både gode og gamle.
En dag inviterte Leonard dem alle sammen hjem til sig og lot dem hente i fire biler. Han vilde gjerne gjøre dem en glede, og han hadde bruk for å snakke med dem. I sin bok vilde han ha et kapitel om verdenskrigens tyve millioner lemlestede, den utmerkede bruk som civilisasjonen gjør av arbeidsvillige hender og raske unge føtter. Han hadde også planlagt et avsnitt om de krigssinnssyke, resultatet av at man innbyr fint konstruerte, mottagelige hjerner til å tenke inne i en eksplosjon. Det var dette som kaltes livets høieste øieblikk. Men Leonard vilde også at Nana skulde se disse mennene; kanskje hun da vilde begripe hvad krig var.
De var meget takknemlige over å skulle besøke ham; de følte ikke lenger medlidenhet som noe krenkende hvis den medførte en avbrytelse i deres tilværelse. Men da de kom ut av bilene foran det vakre gamle huset hvor Leonard tok imot dem, følte de sig ulykkelig revet ut av sitt livs rutine. De stod i solskinnet og visste ikke hvad de skulde gjøre av sig. En av dem fikk da heldigvis øie på Dick som lå på plenen i sin kurv. Desperate av skyhet hastet hele flokken bort mot barnet, krykker og treben gnurte mot gruset, en mann med jernkrok istedenfor hånd trakk den hakeløse med sig. De samlet sig om barnet, grådig og oplivet som om en drink. De fikk ny sikkerhet ved denne absolutt anerkjente gjenstand for menneskelige gledesutbrudd, og gav den spede, skrøpelige Dick, som stirret interessert på dem, de mest usannferdige navn og sa han var en kjekk liten satan. Leonard stod smilende mellem dem.
Med ett kom Nana hurtig ut fra huset, nikket kort til mennene, løftet Dick op på armen, og gikk inn. Leonard reddet situasjonen ved å rope til barnet at det måtte vinke; alle stirret efter det og ropte begeistret da Dick løftet armen, gurglende av fryd, idet han forsvant inn døren. «Han skal ha mat,» sa Leonard fortrolig. De seende av dem blunket nå megetvitende og mente at en slik liten satan visste å forsyne sig.
Leonard var såret over Nanas hjerteløshet overfor disse ulykkelige; han fikk dem inn i huset og sørget for at de hurtig fikk whisky for at de skulde glemme enhver misstemning. De blev fort muntre; muligens gjorde deres mangel på lemmer at de tålte mindre enn menn som hadde et helt legeme hvor alkoholen kunde fordele sig. Kanskje følte de trang til på denne måten å slippe bort fra den sympatiske unge mannen som så deltagende vilde befingre deres lidelser. De var overordentlig hjertelige overfor sin vert og fant hurtig det eneste fellesskapet hvor de kunde holde sammen mot ham. Glade begynte de å synge viser fra skyttergravene. Den blinde uten hake begynte å le, lydløst; han stotret frem en morsom oplevelse den gang han hadde stjålet provianten fra et annet kompani. Alle hørte takknemlig på ham, da de en uke før hadde skåret ham ned fra loftsbjelken. Mannen med armkroken la fortrolig jernet på Leonards kne og gav ham hviskende tips hvordan de franske pikene skulde ha det. Den dekorerte med de sympatiske øinene satt hemmelighetsfullt for sig selv, som om han blankpusset et dyrebart, usynlig smykke, han var fast besluttet på ikke å fortelle dem om prinsen av Wales.
Nana kom ikke inn. Hun hadde tatt bilen og kjørt av gårde. Dette krøplingebesøket, tenkte hun, var en demonstrasjon av den verdenen Dick skulde vokse op i, hvis ikke Leonard fikk det som han vilde. Men var det noen som spurte ham? Alle andre vilde forsvare sig, og hvad så? Da skulde antagelig «det nye mennesket» settes inn. Hun husket noe han hadde sagt engang: Det verste ved en krig er at ingen får være almindelige mennesker lenger. Vi får valget mellem å være rovdyr eller martyr.
Rovdyr. Stakkars Dick, han var ikke noe rovdyr. Han var så liten og snild. Aldri hadde pleiersken sett et barn som gråt mindre.
Martyr. Det betydde vel at han tålmodig skulde finne sig i all lidelse og alt hat som nå slapp løs over jorden. Det kunde han nok; men de vilde være så onde mot ham, og han hørte ikke engang på det ene øret efter operasjonen. Det var til martyr Leonard vilde bruke ham. Se her hvad dere gjør med små barn, vilde han utbryte, som han tok inn et stikk.
Da Leonard kom inn til Nana for å si god natt, lå hun fullt påklædd på sengen.
– Er du syk? spurte han kjærlig.
– Nei.
Han sa nølende: Jeg tror våre gjester vilde ha satt stor pris på om du hadde hilst på dem.
Hun sprang op; med hvitt, forvridd ansikt og hendene knyttet, stod hun foran ham.
– Du! Du! skrek hun hatefullt.
Hun stod et øieblikk slik; så kastet hun sig igjen ned på sengen.
Leonard sa: Hvis jeg forstår dig riktig, er du nervøs fordi disse stakkars menneskene gikk bort til Dick. Du tar helt feil hvis du tror at han har ondt av et sånt syn, du så ovenikjøpet gutten smilte til dem.
Han blev stående en liten stund foran henne. Hun lå med hodet ned i puten. Til slutt gikk han.
Nana er svært ubalansert, tenkte han. Og fordi vi kommer fra hvert sitt land, har vi vanskelig for å forstå hverandre. Jeg skulde gjerne visst hvordan hennes mor var; faren virket meget likevektig og sund.
En plutselig bitterhet mot Nana skjøt op i ham; men efter å ha vært inne og sett på Dicks rene, bløte trekk, gikk han lettet ned og satte sig ved arbeidsbordet.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.