Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XI

Så det var sånn de vilde ha det.

Donald Morrison hev avisen bortover gulvet. Han hadde nettop fått de siste nummerne av bladet sitt fra New York. Straks hadde han med iver søkt efter sine egne telegrammer; deres plasering var det helt nøiaktige, sannferdige billede av hvad de syntes om arbeidet hans hjemme. Forsvant han ofte fra førstesiden, stod det ille til. Han kunde ikke klage over plassen. Men de svinene hadde rettet i det han hadde skrevet.

Han tok avisen op igjen, fant frem kopiene sine og begynte å sammenligne. Det var gjort med kyndig hånd, ingen ord var forandret, men setninger var strøket og små reservasjoner var smelt op som triumferende overskrifter. Man fikk for eksempel inntrykk av at hvetehøsten i Sovjet var temmelig mislykket; Donald hadde telegrafert det motsatte.

Han fant frem til børs-siden, for å se om forklaringen var en hvetemanøvre i Chicago. Merkelig nok var det ikke det. Bare noen generelle betraktninger om at man måtte se med en viss skepsis på utviklingen i Sovjet-Unionen. Opløsningen kom vel i de neste nummerne som han ikke hadde fått. Her borte var han utenfor alt. Men enten det nå skyldtes direkte finansielle eller mer politisk-pedagogiske grunner (et sånt system kan ikke føre frem) hadde de i New York bragt ham i en nedverdigende, utålelig situasjon. Han var deres mann i Moskva, betalt for å sende deres russiske stoff. Ikke for mer? Altså for litt mer. For å gi deres egne fordømte meninger autoritet.

De hadde ikke bedt ham om å moderere sig; de hadde øiensynlig det kjærligste håp til hans dømmekraft. Når han fikk øie på deres omredigering av hans telegrammer, vilde han som den intelligente journalist han var, hurtig og fintfølende gjette deres ønsker, i en helt artistisk trang til ikke å bryte helheten, men spille med i kunstverkets ånd; suggestionen er sterk i en avis.

Men om han ikke vilde? Mest lyst hadde han til å telegrafere til New York, og si han var ferdig med dem. Han gjorde det ikke.

Avisen hans var ikke verre enn de andre, tenkte han, og det var journalist han var. Utenfor de store borgerlige bladene eksisterte ikke journalister. Arbeiderpressen skrev både solid og troverdig, men den hadde ikke penger nok til å være med i tempoet, den måtte la sine medarbeidere sitte hjemme, mens journalistene styrtet ut over fem verdensdeler, til kriger, katastrofer, brennpunkter for liv. Bare en storavis kunde kjøpe til sine folk hurtighet, avstander, uhindret bane mot hendelsen, det spesielle materialet som Donald krevde å få arbeide i, slik som en moderne ingeniør har rett til aluminium og stål.

Han kom til å tenke på arbeiderne i en borgerlig avis; tanken virket opmuntrende på ham. Disse klassebevisste, overallklædde mennene – hvad med dem? Hver dag satt de ved settemaskinene og klapret ned i forrykende fart hatefulle angrep på sine egne organisasjoner, de brakk avisen kunstferdig om, så deres streikende kameraters misgjerninger villig falt i øinene, de stelte vel med rotasjonspressen, så den i millioner eksemplarer kunde slynge ut sosialismens siste nederlag, og deres barn sprang gjennem gatene for sammen med ivrige krøplinger å selge til flest mulig budskapet om at forsorgsbidragene måtte innskrenkes.

Slik var det i en sum demokratienes frie mennesker så ut.

Nåvel, så lenge sosialistene – og mange av dem virket ganske veltilfredse – på alle livets områder lot sig kjøpe til å bekjempe sine egne håp, behøvde han ikke å ta det så tungt.

I hvert fall delvis beroliget glattet han ut igjen de sammenkrøllede avisene, og satte sig til å kikke gjennem dem. Man kunde ikke si annet enn at bandittene kunde sine ting. Nyhetene sprang ut av siden, satt op med blendende teknisk fantasi, og skrevet i et hvirvlende sikkert lassokast om leseren. Det var alltid mennesker det handlet om; selv av det tyngste stoffet var det trukket ut en intimitet, som rev en med. Det virket inderlig opkvikkende igjen å få lese om et godt amerikansk mord; kjent børsmagnats dobbeltliv (god ektemann om dagen, absolutt dårlig om natten, med enkeltheter); millionærpikes mening om ex-mann, ved Gud han slukte alt sammen med grådighet. Avisene våre har i hvert fall mangfoldighet, tenkte han.

Han gikk ut i isskapet, fant sig en selters og brygget sig en drink.

– Donald, sa han til sig selv, det er ikke noe å bli uvenner om, og vi sitter jo så hyggelig, men du vet meget godt at denne mangfoldigheten bare er et trick. I virkeligheten er avisen din, på en litt mer raffinert måte, like ensrettet som de russiske. Begge prøver av all makt å forme mennesker, slik som det passer dem, og den ene er ikke mindre inntrengende enn den andre. Kapitalismens avis utvelger og tilspisser sine nyheter, slik at det blir et åndeløst sprang tett bort til hver enkelt leser: det kunde ha vært dig! Vidunderlig og rystende: du kunde blitt overkjørt, kvalt, fått ditt barn kidnappet, blitt opdaget i Hollywood, ektet Barbara Hutton; menneskets liv blir ustanselig beriket med oprivende hypoteser. Således blir en mennesketype skapt, i alle deler hensiktsmessig for avisenes eiere og de andre millionærene, et vesen som er morder og myrdet, lykksaliggjort og bedratt flere ganger om dagen. Når skal han få tid til å beskjeftige sig med idéer, som kunde ryste samfundet?

Derimot er børssiden kjedelig, nesten uleselig, og kloroformert av livets mangfoldighet føres menneskene dit den uleselige og ukjente synes de bør gå.

Han skjenket sig en ny drink og fisket frem et nummer av Isvestia.

Dårlig avis. Fins ikke én ting: det kunde ha vært dig. Slit og gråhet: det er dig. Du skal være med, gjøre noe. Helt umulig teknisk, stygt brukket om; ikke skrevet av journalister som kan sine ting.

Da Ann kom hjem, viste han henne med forargelse hvad de kjeltringene i New York hadde gjort med telegrammene, og hun syntes det var frekt; frekt var ordet. Han gikk ikke nærmere inn på saken; det var ikke noe å nevne for Ann at han et øieblikk hadde sett sig om i leiligheten med en svak følelse av å være en holdt pike, som Pierpont Morgan og andre herrer var velynder og sukkerpappa for.

I tiden som fulgte, arbeidet Donald like meget som før, men uten glede. Han snakket ikke lenger med Ann om det han sendte; når hun spurte om grunnen, svarte han: du vet, efter en tid blir alt rutine.

Det var ikke så lite som han efterhånden mislikte ved sitt Moskva-liv. Inntil det latterlige levde han og de andre utlendingene som en isolert kaste. Meget skyldtes selvsagt russerne som skydde dem; resten gjorde de selv.

Omgitt av slit og savn fikk diplomatfestene i de gamle store paléene et spøkelsesaktig skjær. Her blev spist på porselen, drukket av glass og danset under lysekroner som hadde tilhørt de drepte, fordrevne eller forarmede, kjøpt i antikvitetsbutikkene for billige sovjetrubler. Triumferende holdt det gamle regimes utenlandske samtidige stillingen; lys levende satt de og kalte hverandre marki og greve, uten skuddsår i tinningen; selve deres tilværelse her, stengt ute fra gaten med tykke silkeforheng for vinduene, var som en revanche for dem som tapte. Donald og Ann fulgte i all beskjedenhet med; deres tro kokk Sasja så på dem med ydmyge øine som de var fyrst og fyrstinne Jusupoff. Det var ikke et nytt liv de fikk opleve; de blev derimot drevet mistroisk tilbake i historien: dér hører dere hjemme.

Donald kunde meget vel tenke sig å komme bort fra Moskva; men nå da han behersket sproget og var kommet inn i forholdene, vilde vel avisen holde ham her borte et par år, minst. Det måtte være godt å få en opgave, tenkte han, hvor selve begivenhetene var så voldsomme og ubestridelige at han fikk skrive det han selv vilde. En krig for eksempel.

Innesperret i Moskva hadde han en eneste befrielse: Ann. Han hadde ikke bruk for henne som kamerat lenger; bittert tenkte han at det var ikke så meget å dele der. Det var som kvinne han trengte henne. Hans overskudd som mann og hans fattigdom på hensikt brente sammen i et grådig begjær. Hun var god for ham; det var det eneste som tellet; timene imellem var døde, før kroppen fikk akkumulert ny lyst.

Stundom blev det noe fiendtlig mellem dem. Det kom fra Ann. Hun hadde følt sig bedrøvet og ydmyget over at han hadde satt henne utenfor arbeidet sitt. Men hun gav ham alltid det han vilde ha; blev slik som han vilde. Nå rendyrket hun sig som kjønn, tvang ham bort fra sig, så de stod splittet mot hverandre, som mann og kvinne. Annet skulde de ikke være.

Hun hadde aldri hatt noen annen mann enn Donald og vilde ikke ha noen heller. Hun syntes tanken var ekkel. Hun flirtet ikke engang. Straks efter at de hadde truffet hverandre første gang, sa Donald: Gjør ikke det. Vær så snild.

– Hvorfor?

– Fordi da blir det ikke så merkelig lenger, at det er oss to.

Ann forstod klart at hun vilde bli redusert for Donald hvis hun tvang ham til overhodet å kombinere henne med andre, han vilde nok ta kampen op og feie dem til siden; men innerst inne vilde han være skuffet over å måtte gjøre det. Hun vilde synke for ham henimot nivået: de tilfeldige kvinnene han hadde hatt, og det skulde aldri skje.

Selv var hun som før reservert overfor menn, desto lidenskapeligere og selvrettferdigere følte hun sig i sin sjalusi, når det gjaldt Donald. Han var blitt utelukkende et kjønnsvesen for henne, og han fortsatte som det, også når hun så ham sammen med andre kvinner. Han stirret på dem, smilte til dem, var det annet enn én ting han vilde? Hun visste hvordan han tok om ryggraden når han danset, så kroppen blev viljeløs, og hvordan blikket hans kunde klistre sig fast i en kvinnes som tjære. Efter en slik oplevelse blev hun aldeles vill.

– Ann, hør her. Hvad skulde jeg med andre, når ingen er så god som du.

Hun vilde ikke tro ham, prøvde bare å rive ham bort fra sig, lenger og lenger, til hun hadde fått ham hatefull. Det var godt; dypere blev nydelsen når det var en slik avstand som de styrtet gjennem.

Efterpå husket ingen av dem det onde de hadde sagt; det hørte bare legemene til. Han elsket den ville rå lidenskapen i den spinkle kroppen med det rene ansiktet og en stemme klar og lys som en barnefiolin.


Joe og Rhea kom opom for å drikke. Joe fortalte nytt: Genia hadde vært aldeles skrullet av nervøsitet i det siste. For en uke siden gikk hun til Saks og blev skilt fra Sergei og flyttet op til en venninne. Hun visste vel at noe skulde skje. På en eller annen merkelig måte er hun glad i fyren. Idag kom de og tok ham.

– Så Genia er neppe i G.P.U., sa Rhea.

– Hun er vel mangfoldig på alle slags vis, sa Donald.

Ann sa: Tenker de kommer snart og tar henne også.

– I hvert fall ikke for det samme som de tok Sergei for, svarte Joe.

– Hvad var det?

– Utukt mellem menn.

Alle fire la sig ned på gulvet og begynte å kaste terninger. Glassene hadde de ved siden av sig på de sprukne gulvplankene. Mens de ennå hadde tid til å snakke, spurte Rhea: Er Ashley oppe hos dere noen gang?

– Han vanker ikke lenger blandt de vantro, svarte Donald.

– Så ham i teatret igår, sa Rhea. Det lot til at han var i fin form.

Donald sa: Hvis man isolerer en hanrotte gjør man følgende iakttagelse: den forfaller, hårene røter av, den blir dvask og slapp. Men setter man en hunrotte i et nabobur, får hannen straks den vakreste pels og dens åndsevner blir aldeles forbausende.

Ann strøk Donald over håret. Fin i pelsen er du, og din ånd –

Rhea ropte: Det er min tur til å skrangle. Inn i burene med dere.

De ristet og drakk. Donald og Joe kalte hverandre nå for onkel.

– Gjør ditt jævla beste, onkel Donald.

– Her skal du se et kast du Herren fryde mig aldri har sett maken til, onkel Joe.

Donald vant hele tiden. Rhea gikk det også bra med. Da Ann hadde tapt femti rubler, gikk hun ut på kjøkkenet for å speile egg, idet Joe så ut som han trengte spisepause.

Joe tapte hele tiden. Han begynte å bli amper og slo på at Donald ikke hev terningene langt nok.

–Ikke vær så forbanna gniten på det. En drøi alen er det minste.

I virkeligheten slengte onkel Donald adskillig lengere enn han selv. Joe blev mer og mer ilsk; hver gang han smelte en seddelbunke i gulvet, kom han knurrende med alle slags interessante formodninger, han kalte plutselig verten for Mr. Morrison.

– Hvis det er sånn De vil ha det, Mr. Morrison, så gud bevars, uttalte han iskaldt. Like efter måtte Donald minne ham om at han hadde glemt å gjøre innsats. Da slo Joe neven i gulvet og skrek at nå gikk det over alle grenser. Han ytret et inderlig ønske om å slåss.

Rhea stagget ham med fermhet, skapt av lang øvelse, og fikk ham på tomannshånd inn i Donalds arbeidsværelse. Litt efter kom hun tilbake igjen; Joe satt på en stol og sov.

Rhea gikk rundt på knærne, nå var det bare Donald og henne igjen. Hun var ivrig, øinene skinte, munnen hang halvåpen; før hun ristet holdt hun lærbegeret op til kinnet sitt, og snakket kjærlige ord til det. Ingenting hjalp. Donald satt i et urokkelig hell. Til slutt var hun blank. Det var meget hun hadde tapt, hun var ikke glad over det.

– Hvor meget er det? spurte hun.

– Tusen rubler.

– Jeg kaster for hele stasen.

– Det er gode greier.

Donald vant igjen.

– Jeg skylder dig tusen. Nå spiller vi om to tusen.

Donald vant igjen.

– Om fire tusen.

Det var nå tydelig at Rhea vilde drive på å doble til hun hadde vunnet alt igjen. Det var ikke spill lenger for Donald, det var almisse. Ikke et øieblikk mistet han tålmodigheten, han simulerte endog spenning for ikke å la Rhea bli pinlig berørt over sig selv. Han overholdt ethvert ritual i dette spill som forlengst var uten enhver mening. De ristet nå om seksten tusen.

Endelig vant Rhea. Hun var nå kvitt og sopte til sig sine tusen; borte hos Donald lå der ennå en haug med sedler igjen. – Bare ett spill til, ett eneste! utbrøt Rhea.

Donald lo. – Man kan ikke annet enn å like dig, Rhea, sa han. Hvor meget?

– Fem hundre.

– Kom igjen.

Rhea vant. Glad stakk hun pengene i vesken, hun hadde sannelig sittet i hell i kveld. Hun drog av gårde med Joe.

Iskaldt sa Ann: Du behøver ikke å være så intim med henne her oppe.

Donald svarte ikke.

– Har du en roman med henne?

– Ikke tøv nå.

– Er hun god for dig?

Efter en halv time fikk hun ham drevet dit hen at han var vill og tirret. Efterpå hadde de det godt.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.