Harboe hadde giftet sig igjen.
Han var nærmest lettet da Genia forlot ham i Monte Carlo, og siden ingen visste om det, følte han ikke noen ydmygelse heller.
Hans dype sorg var at hans øiesten Nana var så hård mot ham. Med tunge, triste øine satt han i den ødslige stuen under det store maleriet av henne med det sky ansiktet og den spede kroppen i vinrød kjole. Tomt gungret det under føttene hans når han gikk over hennes steppegulv som aldri var blitt brukt. Han drakk ikke så lite; utpå natten gråt han. Den fysiske spenstigheten som han hadde vært så stolt av, var borte. Han var blitt temmelig svær, og i fuktig vær var det som væskene i kroppen hans tvunget ham ned og gjort ham sløv; han kunde da sove med vidtåpne øine når han satt ute på en restaurant midt i larmen av mennesker og musikk.
Men engang, da det i en hel uke hadde vært tørt, vakkert vær på Finse, gav han sig i kast med et nytt eventyr.
Randi Mehlsom tilhørte en kjent riksmannsslekt. Hun var et par år eldre enn Nana (som hun kjente fra skolen). Hun hadde et praktfullt bløtt, ravnsort hår, et rått tilhugget, blekt ansikt og en deilig kropp; body by Fisher, sa kjennerne. Det var noe av et syn å se henne i hvit stramtsittende silkekjole som glinset om hennes litt overnaturlige bryster og lår. Hun var bak sitt brutale, snøftende utseende et inderlig godt menneske. Som ganske ung pike hadde hun hatt et forhold med chaufføren, nærmest fordi hun var forvirret over all denne legemsprakt og ikke egentlig visste hvad hun skulde gjøre av den. Siden, da de tok ham fra henne, var hun gavmild overfor menn av sitt eget miljø, ingen hårde foreldreord bet på denne snilde frodighet.
Harboe, som en natt fikk følge med inn på hennes værelse, blev varm om hjertet ved å finne en slik forening av kropp og hjertegodhet. I de følgende dager var han stadig sammen med henne. Nå grep familien, som gjerne vilde at Randi skulde falle til ro med en mann som var lignet for seks millioner, diskret inn. Med smil og små, megetsigende ord, omdannet de hotellet til en arena hvor beundrende gjester satt omkring med den innlevelsen som man gjerne føler overfor en rik mann og så Harboe være uimotståelig. Han blev selv grepet av spenningen; til karnevalet fikk han sendt op sin røde engelske huntingfrakk, ingen hadde sett make til mandig skikkelse. Bare en sjelden gang tenkte han at nysgjerrigheten kom muligens til å følge ham og denne unge piken lenge, lenger enn det passet ham. I årene fremover vilde han være elsker i skjærende projektørlys. Hans forfengelighet avviste tanken. Aldersforskjellen mellem dem, tredve år, virket tvert imot som en spore på ham, han følte sig som et brusende undtagelsesmenneske, og var som en storm over henne. En måned efter var de gift.
Fra nå slet han Nana ut av sitt liv. Randi spurte om hun ikke skulde skrive og fortelle Nana om deres ekteskap. Nei, svarte Harboe kort. Han fjernet ethvert minne om datteren; han solgte «Nana II» og fikk navnet utslettet; parkettgulvet lot han fylle igjen. Det var intet ekko av henne i hjemmet.
Harboe kastet sig over forretningen med en kraft som måtte overvelde hustruen; han gikk til modernisering av hele flåten, skiftet ut gamle skib og bygget stadig nye i utlandet, Randi knuste champagneflasken mot baugen. Hele foretagendet lyste lang vei av ungdom.
Men undertiden i vått vær når Harboe plutselig hadde sittet og sovet en fem minutters tid i sin stol, kunde han fare op og nesten i angst betrakte Randis overdådighet. Hvad skulde han foreta sig med alt dette når han for eksempel blev seksti?
Like efter begynte han da gjerne å snakke om Nana, med den hatefulleste kynisme. Randi vilde legge inn et fredelig ord; men Harboe var ubøielig: Nevn ikke hennes navn! ropte han.
Hans hustru, som var så snild, skjønte ingenting. Med Harboe forklarte at han var så gal efter Randi at han vilde ofre allting.
I samme sekund de hadde lagt sig, side ved side, om natten, begynte han hurtig å fortelle Randi om alt han gjorde for hennes skyld, han rev alt ut av sitt hjerte, skjønte hun ikke at dette var lidenskap, besettelse? Han utmalte hvorledes han vilde stenge døren for Nana hvis hun kom tiggende med sitt barn på armen.
Uforstående lå Randi og lyttet; men hun var glad over at hun var gjenstand for slike sjeldne, merkelige følelser; blidt strøk hun ham med sin kjøttfulle hånd. Beroliget sovnet Harboe.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.