Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XII

At et menneske kunde skifte mening, forstod Leonard meget vel; han selv hadde gjort det temmelig grundig. Men det burde ligge en personlig utvikling bak, syntes han; nesten med forferdelse så han med hvilken urokkelig fasthet Kira forlot et standpunkt i samme øieblikk partiet bestemte det. Hadde hun ennå gremmet sig litt og tatt en smertelig avskjed med sine tidligere tanker! Det skjedde aldri. Skånselløs sprengte hun sine gamle posisjoner i luften og besatte med begeistring de nye. Det falt Leonard ganske tungt å følge med, og heftige scener fulgte.

En gang hadde han fortalt henne om det lystige selskapet hos Robins. Han var dessverre så uheldig å forarge henne helt fra begynnelsen av. Det var trist, mente han, at G.P.U. måtte bruke så fordervede mennesker som Genia. Det syntes på ingen måte Kira. Dessuten var fordervelsen kanskje et komediespill for å komme inn på livet av utlendingene; de skulde føle sig som hjemme. Leonard mente den var ekte nok. Han tilføide at personlig likte han ikke Genia, men når man tenkte på hennes uegnethet for sovjetlivet, måtte man si at hun i grunnen var en ganske tragisk skikkelse.

– Tragisk! utbrøt Kira. Bruk ikke det ordet i utide.

– Når skal det brukes?

Kira tenkte efter. – Det er tragisk når et menneske som har en skjønn hensikt med sitt liv, blir knust før det får begynt. Ellers aldri.

Helt ille blev det da Leonard omtalte Giesenaus seksuelle egenart i nokså nedsettende vendinger.

– Vi fordømmer ikke sånt, sa Kira straffende, enhver kan få ha sitt eget privatliv. Vi er ikke sånn som hyklerne i England. Tenk bare på –

Resignert satte Leonard sig på sengen og ventet på at Oscar Wilde skulde komme rullende i all sin pomp og prakt –

– på Roger Casement, ropte Kira.

Siden denne irlenderen hadde vært en lidenskapelig bekjemper av kolonial utbytning følte Kira sig dobbelt harmfull over den skjebnen han var blitt til del. Hun fortalte følgende: Casement som var britisk konsul i Øst-Afrika, foretok på sin regjerings anmodning en undersøkelsesreise i belgisk Kongo. Han fant rystende tilstander. Belgierne behandlet det avkreftede, døende junglefolket med forferdende grusomhet. Når de sendte sine farvede gendarmer ut på straffeekspedisjoner, hadde man på sine steder følgende ordning: for å kontrollere at ammunisjonen ikke belv sløset vekk på jakt, måtte gendarmene vedlegge en avhugget hånd for hver patron de ikke bragte tilbake.

En del år efter, i 1910, blev Casement sendt til Putamayo ved Amazonfloden for å undersøke nye grusomheter. De hvite var ikke bedre her. Når indianerne kom til handelsstasjonen med sin bør av gummi og de så at kiloviseren på vekten ikke nådde op til 10, la disse saktmodige menneskene sig straks ned på gulvet uten et ord, for å vente på piskeslagene. Hvis de under transportene bukket under og ikke orket å gå lenger, blev de lagt på jorden med skrevende ben, altså i den stilling som de burde ha inntatt for å bevege sig, og opsynsmennene støtte geværkolbene som i en morter ned i bekkenet til de ulykkelige var mishandlet til døde. Man måtte dessverre behandle innfødte med strenghet, sa Kira skjærende, ellers fikk man dem ikke til å arbeide. Gode mennesker i Europa ventet på utbytte.

Dette var i 1910, utbrøt hun, fire år senere brøt den store krig ut, en gåte for en uskyldig menneskehet, som egentlig var nådd så langt!

Brutt ned av tropesykdommer vendte Casement tilbake til Irland. Den britiske regjering som hadde sendt ham ut angivelig av gumanistiske, men vær du sikker! i virkeligheten av handelspolitiske grunner, gjorde ham til sir. Denne mannen som var blitt ekspert i å rapportere undertrykkelse, så sig rundt. Han var i Irland. Dennegang var undertrykkeren hans tidligere arbeidsgiver. Hvad kunde han bli annet enn oprører; uretten brente i ham som en tropefeber. Krigen kom; englenderne grep til våben for å verge jungle-Belgia. Casement reiste til Tyskland for å søke hjelp dér og prøvde å danne irske brigader i fangeleirene, men vendte skuffet tilbake til Irland. Her blev han tatt, og i Londons Tower blev han dømt til å henges for høiforræderi.

Nå prøvde berømte engelske intellektuelle som hadde høiaktet ham for hans kamp for de innfødte å få ham benådet. Det var meningsløst å henge denne gode mann op efter et tykt tau om halsen. Men plutselig forsvant alle disse berømthetene tilbake til musehullene sine. Politiet hadde konfidentielt sendt rundt beviser for at han var pervers, fotografier av hans dagboksblader hvor han beskrev de mest ryggesløse utsvevelser. Hans venner påstod efterpå at det var notater om de hvites misbruk av indianerne i Putamayo, det får være som det være vil. Det gjorde i hvert fall sin nytte. Ingen i England torde forsvare en mann som hadde sånne tilbøieligheter; det var ovenikjøpet militærdiktatur og alle vilde gjerne virke ekstra mandige, og så fikk de henge Casement i fred.

– I vårt sovjetland, utbrøt Kira stolt, har slike ulykkelige sin fulle frihet.

Noen tid efter hørte Leonard av Donald Morrison, som han traff på gaten, at Genias mann var sendt til Sibir, dømt efter en splitter ny lov om homoseksualitet. Han var ond nok til å glede sig over å skulle konfrontere Kira med dette omslaget i moralopfatning.

Om aftenen var de i Det store teater og hørte en aldeles vidunderlig opførelse av Tsjaikovskij Evgen Onegin. Da de efter forestillingen gikk over Teaterplassen på vei hjem, nikket Leonard tilbake og sa: Det skal være blitt litt grissent der inne nå. Ikke så få er blitt sendt til Sibir for homoseksualitet. Det er nemlig blitt straffbart.

Kira var øieblikkelig kampberedt: – Det har altså vist sig nødvendig, utbrøt hun.

– Men du hadde jo faktisk en overbevisning –

– Partiledelsen sitter inne med et materiale om dette, som du og jeg ikke kjenner til.

– Men hør nå her. …

– En såkalt personlig overbevisning, erklærte hun, skapes som regel av manglende kunnskaper. Ingen venter at du skal ha en personlig overbevisning om for eksempel matematikk; den som simpelthen vet nok, kan fortelle dig sannheten.

– Vet nok, vet nok, sa Leonard forarget.

Kira stanset. Lynnedslag var i vente.

– Spørsmålet er ganske enkelt, sa hun, stoler du på partiet?

Her var ingen vei utenom: – Ja, svarte Leonard.

– Nå vel …

– Men i dette tilfelle …

– Leonid Antonovitsj, skal jeg si dig hvad du minner om når du absolutt vil gjøre dig op en «hederlig» mening om alle ting ganske alene?

– Gjerne.

Hun begynte å le og klynget sig til armen hans mens de gikk videre.

– En tid arbeidet jeg oppe i Murmansk, fortalte hun, og så en del til lappenes liv. De var ennå dessverre meget tilbakeliggende og hadde barbariske skikker. Når de således skulde kastrere sine renokser, gjorde de det med tennene. Pfui. Det blev ikke utført ordentlig, og det var et syn å se en sånn halvkastrert renokse løpe efter simlene og ennå tro på sig selv. Akkurat sånn er den vest-européiske gumanist; siste verdenskrig gjorde i virkeligheten slutt på hans individuelle pretensjoner, men ennå springer han rundt og snøfter litt. Hun stanset og kysset ham; idet hun i sine tanker plutselig overførte lignelsen til Leonard personlig. Hun blev full av angst og Leonard måtte gi forskjellige løfter om at det aldri skulde skje. Beroliget gikk hun videre.

Musikken strømmet nå innover henne; hun begynte å synge. De gikk under trærne på bulevarden. Med sin varme mørke stemme nynnet hun Tatjanas sang fra brevscenen, hvor hun sitter og skriver til Evgen Onegin i nattserken i sommernattens tunge syrinduft, for første gang berust av kjærligheten mellem mann og kvinne. Da Kira var ferdig, kalte hun Tsjaikovskij ved navn og farsnavn: – Vår egen Pjotr Ilitsj! sa hun glad.

Leonard vilde gjerne, men klarte ikke å dy sig.

– Pjotr Ilitsj var homoseksuell, sa han.

Kira slapp armen hans; ansiktet sluknet i kulde.

– Du er belest når det passer dig, sa hun.

Leonard fortsatte: – For ordens skyld har det sin interesse å vite at nettop mens Pjotr Ilitsj skrev den sangen du nettop nynnet, truet hans hustru Antonina Ivanovna med å få ham sendt til Sibir for hans abnorme liv.

Kira så med flammende øine på ham. – Du er ond! ropte hun. Du venter bare på å finne feil. Aldri bringer du noen tro.

Hun vendte sig og gikk hurtig fra ham.

Han vilde følge efter.

– Nei! ropte hun. Jeg hater dig.

Neste aften gikk Leonard tre timer frem og tilbake på Den røde plass. Endelig kom hun; heldigvis var hun alene.

Hun ilte bort til ham og så strålende på ham: – Leonard darling, det var riktig av dig at du kom!

Det er slett ikke så ille, tenkte Leonard, å gjøre avbikt som det heter i partisproget. Kira fortsatte: Det var galt av mig at jeg ikke visste hvorfor den nye loven kom. Det har vært så meget misbruk, særlig innenfor teatrene, av unge menn som blev tvunget inn i en dårlig krets, hvis de skulde gjøre sig håp om roller. Jeg skulde ha sagt dig det! Men kan ikke du på din side love mig – hun la sig nå innsmigrende inn til ham og blev klagende i stemmen – at du ikke vil være gumanist?

De blev enige om at det var en utmerket lov, særlig hvis også unge piker på teatrene omkring i verden kunde beskyttes av den. Hvilken gripende fangetransport vilde da ikke gå fra Vest-Europas byer! Kira var sikker på at i hennes land kom en sånn lov meget snart.


Det var Lebedeff som gav ham den dypeste forståelsen av hvad partiet betydde og hvorledes stridende opfatninger klarte å utslette sig i det.

– Leonid Antonovitsj, sa han en kveld de satt sammen, tenk Dem vårt liv før revolusjonen. Vi var en del mennesker, arbeidere og intellektuelle som var grepet av en ganske stor tanke: å skape et klasseløst samfund av denne middelalderlige feudalstaten. Kamerater Europa over drømte om det samme; vi så en befridd menneskehet foran oss. Det utilgivelige ved oss var at vi aktet å virkeliggjøre vårt håp. Hvad tror De at ensomme kunde gjøre overfor en slik opgave? Fortvile. Vi vilde handle. Vi sluttet oss sammen. Vi gav alle våre krefter og evner til vårt parti, det blev summen av hele vårt vesen. Når en beslutning var fattet, kanskje mot ens egen overbevisning, måtte den følges. Det var prisen for å komme ut av fortvilelsen. Leonid Antonovitsj, jeg spør Dem – var den verd å betale?

Det var et lys over Lebedeffs ansikt, av lykke og varme, nesten ungt overmot som den andre aldri hadde sett før.

Leonard sa: Det må ofte ha vært tungt for mennesker av kjøtt og blod.

Det trette smilet vendte tilbake igjen. Lebedeff tendte en cigarett og fulgte med øinene en vellykket ring av røk. – Ja, De har rett, sa han rolig. Nettop jeg kan tale med om dette. Han så Leonard inn i øinene: Den tid jeg stod utenfor partiet var den bitreste i mitt liv.

Han fikk et nesten grimaseaktig uttrykk av forakt: Jeg var det usleste et menneske kan være: ensom.

Så smilte han ironisk og velvillig til Leonard: Føler De Dem skremt ved å opgi ensomheten?

– Undertiden.

– Jeg kan trøste Dem. Også i Vest-Europas demokratier settes den såkalte frie tanke ut av funksjon hver gang det gjelder. For eksempel under en krig. Når spektret roterer tilstrekkelig hurtig, blir alt hvitt. Alt som kan skade militære formål undertrykkes eller straffes. Siste gang arbeidet Bernard Shaw og H. G. Wells i propagandatjenesten. Efterpå skammet åndens menn sig og med rette. I fire år var ethvert verdensbillede som de kunde vedkjenne sig, fullkommen borte. De tjente fornedrelsen. Nå vel, andre var så tapre, at de drev det til å tie. Efterpå begynte det gamle verdensbillede å stige frem igjen, og det frie ord kunde blomstre, inntil neste avbrytelse kommer, ved gentlemen’s agreement og krigsretter, og kanskje er det ikke noe verdensbillede tilbake for dem, når det igjen blir fred.

Leonid Antonovitsj, De ser at vi gjør det anderledes. Vi betrakter hele vår tid som en skjebnetime, og når vi underordner oss jerndisiplinen av vår felles vilje er det ikke i feighet og ydmygelse, men for å kunne skape en bedre fremtid. Vi kjenner ikke avbrytelser; ikke et øieblikk har begivenhetene unddratt sig vår tankes og vårt mots kontroll.

Med varme tilføide Lebedeff:

– Den tid vil komme da De vil ønske å slutte Dem til partiet, for å delta i denne striden. Prøven som venter Dem er at De skal brenne for Deres parti, når De synes det har urett.

Han så med hårde øine på Leonard:

– Ellers har vi ikke bruk for Dem.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.