Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XII

Like efter at fascistenes offensiv mot Katalonia var begynt, fikk Donald et brev fra Ann hvor hun skrev at det gikk ikke lenger. Enten fikk han komme hjem øieblikkelig eller hun var ferdig med ham. Det stod også noe om at hun elsket ham, men Donald festet sig mest ved en setning, som var en ny tone hun aldri hadde benyttet sig av, selv i brev som var oprevne av søvnløshet og sovemidler: Du må huske at jeg er en kvinne av kjøtt og blod.

Lewis, tenkte Donald.

Han sendte henne et telegram: Kommer så snart jeg kan, satte sig ved skrivemaskinen oppe i censuren og slo ned sin skildring av fascistenes gjennembrudd. Burton var også ferdig, de løp ned og kjørte ut igjen til fronten. De var sluttet med å sove og var for trette til å spise; de levde på cigaretter og konjakk. Om dagene var de ute der hvor det hendte, så inn til Barcelona, fikk sendt dagens nyheter og tilbake igjen. Et folk på flukt fra knuste landsbyer strømmet på begge sider av bilen, hvite kvinneansikter, barn som ravet av dødstretthet og blev løftet op av gamle menn, inntil hele toget veltet sig ned i grøften, mens flyene strøk over veien, og så slepte de sig videre, titusener på marsj, undtagen de som satt igjen hos de døde. Verden måtte få vite dette, men Ann vilde at han skulde huske noe annet; at hun var en kvinne av kjøtt og blod. De spanske kvinnene som mistet sine hjem og fikk sine barn drept og aldri visste om deres menn levde neste dag, kunde bruke samme metode og forlange overgivelsen. De gjorde det ikke.

Altså allikevel Lewis. Han kjente litt til ham. En pen ærgjerrig gutt på et par og tyve år. Han studerte i Paris og hadde dårlig med penger. Som estetiker måtte han helst holde sig til andre folks koner, egen hadde han ikke råd til og luddere var ikke delikate. Det var ingenting å si på det. Hele massen av ungdom, som i sine beste år (flere og flere år blev det) var satt utenfor, hevnet sig som spekkhuggere.

Fra Lewis’ synspunkt: hvorfor ikke Ann? Men Ann kunde ha spart dem for dette, trekantens problemer; landsbyer brente i horisonten. Hun hadde gjort dem begge så almindelige, hun var ikke Ann lenger, men en kvinne som hadde krav på mann; når det var så bunnløst billig, var det litt flaut å ile hjem og stå til tjeneste. Om natten fulgte han regjeringstroppene under motangrepet.

Noen dager senere, igjen i bilen ut fra Barcelona, skjønte han at han hadde gjort Ann blodig urett. Hun var syk og forpint; han hadde ofret henne. Han hadde gitt tidens ulykke førsteprioritet fremfor hennes, og han fikk ta konsekvensene av det. Han var ynkelig om han som hadde ignorert hennes lidelser, forlangte rett til å ha sine egne. Hvis hun vilde ha ham tilbake, fikk han avskrive det hun nå drev på med i Paris, og gå videre.

De kjørte nettop gjennem en liten landsby, da chaufføren bråstanset. Bombefly. De sprang ut og la sig inn til en husvegg hvor lufttrykket var minst. Et hus blev knallet ned tyve meter til venstre, et annet ti meter til høire. De reiste sig med munnen full av kalkstøv. Noen lik lå i gaten.

De kjørte videre.

Hvad betydde en oplevelse Ann hadde mot det at hun levde. Tusener av slektledd hadde trengs for å skape henne, utallige dager av hennes eget liv, regnværseftermiddager i barneværelset i Philadelphia, bøker, musikk, svømmetak ut i brenningen, venner og ensomhet; årene med ham selv, da hun hadde gitt ham hele denne ufattelige summen: du eier den, gjør med den hvad du vil. Utakknemlig vilde det være å forkaste alt dette fordi om hun lå noen timer med George Lewis. De var like fremme ved de forreste linjene. Chaufføren vilde stanse.

– Kjør på! Hombre!


En uke efter var offensiven stanset. Regjeringen hadde stabilisert sin front; på noen tid kom ingenting til å hende. Donald var fullstendig slitt ut; huløid med innfalne kinner satt han oppe i en av censurens skinnstoler, for sløv til å snakke.

De var gode mot ham og skaffet ham en plass i flyet. Om eftermiddagen ventet han på en fortausrestaurant i Toulouse til toget skulde gå. Han så ingenting av menneskemylderet som gikk forbi. Han satt ved det åpne kupévinduet de ti timene til Paris. Sort og våt suste natten forbi. Han følte det som noe merkelig da det begynte å lysne, at noe hadde krefter til å forvandle sig.

Han gikk op trappene til leiligheten. Han hadde entrénøkkelen fremme, men la den i lommen igjen og ringte på. Ann lukket op. De gikk inn i stuen. Det var noe trossig og fiendtlig over henne, men det gled bort. Hun så forferdet på ham og siden medlidende. Hun kjente ham nesten ikke igjen. Det var et grått lys over ansiktet hans av all død han hadde sett.

– Ikke si noe, sa han tonløst. Jeg er så trett.

Han satte sig. Det var så stille i stuen. Ann var der. Alt var godt. Hun stod og så hjelpeløs på ham. Hun var ikke hatefull lenger; han fikk lov til å sitte der.

Han så på henne: Du er så snild, mumlet han.

Hun la sig ned på gulvet foran ham og gråt i fanget hans.


Hele dagen klynget de sig til barna. Til slutt kom kvelden; de satt inne ved barnesengene; de blev sittende til Albert og Joan sov. De var alene.

Donald la sig først og slokket lyset. Ann kom inn fra badet og la sig ved siden av ham i mørket. Han tok efter hånden hennes; de lå uten å si noe.

Endelig sa han: Det har vært en ond tid. Men med det samme ønsket han det usagt. – Ikke si noe, sa han og trykket hånden hennes.

– Jo, sa hun hårdt.

– Det er ikke nødvendig, Ann.

Det var stille lenge.

– Jeg har måttet ta bort et barn.

Han strøk henne over håret: Stakkars min egen.

Han tok henne i armene sine og kysset henne. Deres legemer kunde finne hverandre igjen. Hun la sig inn til ham med et klynk som av en dyremor som ikke vil miste ungen sin. Men innerst inne visste Donald at det hun sa var ikke sant. Hun sa det for at han skulde kunne få henne. Hun hadde brukt et billede på at noe som ikke var ham, var hendt med kroppen hennes.

– Stakkars dig, gjentok han.

Litt efter sa han: Jeg må tilbake igjen, Ann. Hun svarte ikke. Hun bad ham ikke bli. Han hadde villet prøve henne. Nå var han helt sikker.

Hjertet hans var livløst og grått, som dekket med støvet av et sammenskutt hus.


Donald visste at han var en kujon. Så lenge han var så trett at han ikke var menneske, klarte han å være god mot henne og stryke henne over håret. Stakkars Ann. Men når kreftene vilde komme tilbake og han skulde vise sin ømhet for henne, vilde han ikke holde mål. Med styrken vilde piningen og fornedrelsen begynne. Han var for meget mann, eller for lite.

Siste dagen satt de på en fortauskafé da Lewis gikk forbi. Han smilte vennlig til dem begge. Ikke noen hjertesorg hos ham, tenkte Donald, om han ser at Ann blir tatt av en annen mann på gjennemreise. På Ann var det ingenting å merke da hun så ham.

Donald kjørte alene til stasjonen og fant sig en kupé. Hvor ofte hadde han ikke reist denne turen. Han kjøpte en avis. Nye bombardementer. Toget begynte å gå. Han følte det som en lettelse. Det var som han skulde få komme hjem.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.