Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XIII

– Hvad du enn gjør, sa Lagerhielm til Posse og viftet ophisset i luften med de lange hendene sine, lev aldri sammen med en sigøinerpike.

I mange måneder hadde nå Sjura bodd hos ham, efter at deres lille misforståelse var blitt opklart.

– Hvorfor ikke, sa Posse straks mistenksomt og festet sine isblå øine på ham. – Sovjet-Unionen utfører et meget stort sosialt og kulturelt arbeid blandt dette folk, for å gjøre dem til nyttige medborgere. Jeg kunde meget vel …

Lagerhielm hadde nå drukket to glass vodka i hurtig rekkefølge og hvisket: – En dag blir jeg vanvittig. Vet du hvad perseverasjon er. Jeg gjør noe morsomt for henne. Jeg kaster for eksempel en kniv så den står i døren. Hun sier: gjør det omigjen. Godt. Igjen sier hun: gjør det omigjen. Med samme interesserte halvåpne munn: gjør det omigjen. Eller jeg sier noe kvikt. Si det omigjen. I hele eftermiddag har hun plagd livet av mig for at jeg skulde gjenta noe jeg sa, det var forresten noe om dig.

– Tør jeg spørre hvad, spurte Posse syrlig.

– Jeg kom til å tenke på, svarte Lagerhielm, at jeg tross alt kjente et vesen som var dovnere enn dig. Det er en gammel måke mellem Stockholm og Mariehamn. I det øieblikk skibet går ut fra kaien, legger denne livskunstner sig i luften med utbredte vinger en meter over skorstenen. Den blir båret oppe av røkmassene, uten å røre en muskel; fet og sotet bæres den frem over sjøen. En gang om dagen seiler den ned i kjølvannet for å hente sig en godbit, derefter legger den sig igjen til hvile med majestetiske, urørlige vinger oppe i skorstensluften.

Nå vel, dette sa jeg til henne ved kaffen, og jeg satte mig siden til med noen utregninger. Jeg hørte henne knise fornøid en stund i soveværelset, så kom hun igjen og sa: si det om igjen, det om Posse og den tykke måken. Jeg talte henne hårdt til rette, jeg arbeider, sa jeg og holder hjemmet sammen. Jeg blev til slutt rasende. Hun gikk gråtende ut. En stund efter så jeg op fra papirene. Der satt hun med orientalsk kryssede ben på gulvet like foran mig og så på mig med de store øinene sine, som er så glansfulle at man måtte kunne utvinne olje av dem og bli en holden mann, og da hennes blikk møtte mitt, hvisket hun: si det om igjen. Jeg arbeidet videre, og vilde ikke la mig forstyrre; men så jeg op, formet leppene hennes: si det om igjen.

Dette er primitivitet, utbrøt Lagerhielm. Et kulturmenneske fortærer sine inntrykk og forlanger grådig og usympatisk nye. Men barn og ville er takknemlige for gjentagelsens idioti. Det er noe ufordervet, ja nesten hellig ved det. I India gjør man barn til guder.

Noen tid efter blev Sjura til Lagerhielms henrykkelse farlig syk. Endelig arbeidsro! sa han til Posse. Med dødsredde øine lå Sjura og stirret frem for sig. Imidlertid var hun i de beste hender. Grafira Ivanovna var forlengst lei av å pine hunden, og hennes forlystelsestrang vek på ingen måte tilbake for godheten. Ivrig hadde hun funnet frem en hvit kittel og et skaut som hun knyttet om hodet; fornøid så hun sig i speilet og sprang ovenpå. Dag og natt satt hun ved sykesengen, kjempet med døden og reddet Sjuras liv.

Under sin nye rastløse aktivitet hvor det gjaldt å utnytte hver fredelig dag, kom Lagerhielm også til fabrikken hvor Robins arbeidet.

– Hvorfor står denne maskinen? spurte han.

– Vi venter nye reservedeler fra England.

– Og denne? Og denne?

Han vendte sig til Robins. – Har De noen brukbar forklaring på det? spurte han kaldt.

– Hendelige uhell.

– Det er svineri, skrek Lagerhielm. Det er system i det. Det er bevisst sabotasje.

– Vær så snild og ikke snakk så høit, hvisket Robins. – Noen av arbeiderne kunde forstå engelsk.

– Desto bedre, sa Lagerhielm. Her skal folk bli skutt.

Robins fikk ham trukket inn på kontoret. I sin nød fortalte han alt.

– Altså en plan, sa Lagerhielm illevarslende.

– Politiske hensyn, innskjøt Robins.

– De er kanskje klar over at landbruket står og faller med den kjemiske industri? Skal jeg si Dem hvad De er? En råtten betalt spion.

– Nei, ropte Robins.

– Kan godt være De har subjektivt fine motiver, med opdrag til å stelle i stand til krigen.

– De må ikke tro sånt, sa Robins fortvilet.

– Det kan De si til G.P.U., svarte Lagerhielm og tok i døren.

– Men De vil da ikke drive mig i ulykken –

Lagerhielm vendte sig mot ham og sa lidenskapelig:

– Hvad raker det mig om De er spion eller noe annet. Jeg vet bare at De har begått den eneste synd jeg kjenner: å ødelegge fornuftig produksjon. Derfor skal De utryddes.

Da Lagerhielm var gått, vred Robins med en skjelvende hånd på telefonskiven.

– Det er Robins.

– Ah, tavarisj Robins, ropte kommissæren hjertelig.

– Lagerhielm har vært her. Han er gått til G.P.U.

Kommissæren lo: Dér burde han ha vært for lenge siden.

Robins fikk hurtig tak i fabrikkens bil og kjørte hjem til Grafira. Anfisa hentet henne ned fra sykeværelset. De satt og ventet sammen time efter time, med døren på gløtt til trappen.

Det blev kveld. Lagerhielm kom ikke. Grafira sa:

– De har tatt ham.

Hun kysset Robins: Det var godt, min egen.

Hun tenkte sig om: Jeg går ikke op igjen til Sjura.

– Men ligger hun ikke og dør –

– Jeg går ikke dit op.

– Kanskje Anfisa kunde se til henne.

– Nei. Vi kjenner dem ikke. Vi har aldri kjent dem.

I over et døgn lå Sjura der oppe. Av og til hørte de henne rope, svakere for hver gang. Neste kveld kom noen G.P.U.-folk for å gjennemsøke leiligheten. Robins og Grafira satt bak stengt soveværelsesdør, dødsstille, mens de holdt hverandre i hendene. Ut på natten kom en ambulanse og tok Sjura bort.


I de svenske avisene blev det skrevet adskillig om kjent ingeniørs forsvinnen i Sovjet; når man spurte Posse, svarte han ikke, men antydet tungsindig at om Lagerhielm kunde han tenke sig det verste.

I Ljobianka-fengslet gikk det lenge frasagn om den gale svensken. Han var ukuelig efter de lengste forhør, sang og skrek i cellen natten igjennem. Man forsøkte å berolige ham. – Alt er svindel, ropte han, alt sammen!

Forhørsdommeren nektet fra første stund å høre på hans forklaring om sabotasjen.

– Det behøver ikke De å bry Dem med, sa han med et mildt smil. G.P.U. våker dag og natt over sitt folk. Fortell mig heller hvad De gjorde i Tyskland i 1928. De var ingeniør der. Hvor meget mottok De av det hemmelige politi?

– Hold kjeft, sa Lagerhielm.

– Bekjenn det like godt. Det kan bent frem opklare en misforståelse, sa han fortrolig. De skal se at vi … snakk bare ut.

Slik drev han på. Lagerhielm forbannet ham med eder, hentet fra himmel og helvete, menns og kvinners underliv på fjorten sprog. Han blev til slutt patriotisk og inviterte ham til å bruke tortur, han kunde begynne å stikke gloende nåler under neglene hans, så skulde han se hvordan en jækla svenske blev pint.

Til slutt blev Lagerhielm opgitt i fortvilelse, og under skarp bevoktning sendt over grensen til Finnland. Da han vendte tilbake til Stockholm mottok han gledestrålende alle journalistene. Han hadde forskjellige ting han ønsket å få sagt. Pressefolkene kom strømmende op på hans hotellrum: hjemvendte ingeniører pleide å være førsterangs stoff. De hadde arbeidet i fiendens tjeneste og ønsket brennende å kjøpe sig tilbake til en stilling i det kapitalistiske samfund ved rystende skildringer østfra.

Lagerhielm skulde nettop til å begynne sine ville anklager, da han blev distrahert av ansiktene rundt ham. De var høflige, respektable, selvtilfredse, kanskje med et lite ironisk smil. Herrene var ikke forventningsfulle, de visste alt hvad han vilde si. Alle var i sorte cityjakker og stripete bukser.

Lagerhielm kunde ikke; det gråt inne i ham, men kværulanten var for sterk. Han vilde gjerne ha uttalt, sa han, at han elsket Sovjet-Unionen over alt, det var hans egentlige, hans sosialistiske fedreland, det eneste stedet hvor man kunde arbeide. Han endte med å kalle Stalin for sin lærer og far.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.