Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XIII

Leonard hadde leid et hus for sommeren i Bretagne, ikke langt fra Quimper. Det var et eføiklædd stenhus under store almetrær; foran lå en grønn plen, hvor de satte op grinden til Dick. Han var nå såvidt begynt å stavre omkring. Her ute hadde han sengen sin hele dagen. Med blå forbausede øine fulgte han bladenes lek i løvkronene over sig, det var noe der oppe som levde og løp og stanset, hvad kunde det være? Han likte det så godt, for det gikk aldri fra ham. Glad kunde han se på en sommerfugl og strekke sig efter den; men den fløi sin vei. Men alle de grønne der oppe blev alltid tilbake, for å leke med ham.

Til eiendommen hørte en liten sandstrand, hvor han fikk tumle rundt i vannkanten, når faren og moren badet. Nana hadde indianerkanoen sin liggende her; til Leonards nervøsitet tok hun Dick stadig ut i den. Hun var en glimrende svømmer og vant til kajakk fra somrene i sitt eget land. Hun syntes det var en latterlig tanke at hun ikke skulde ha barnet med. Leonard fant sig i det. Mødre har nesten heroisk mangel på nerver når det gjelder deres barn, tenkte han, eller kanskje: mangel på fantasi.

Men Leonard bad henne inntrengende om ikke å ta Dick med på de gale turene hennes i bilen. «Jeg vet jo at du kjører briljant,» sa han på sin vennlige faderlige måte som hun ikke utstod, «men ikke alle andre kjører like godt, og det kan hende en ulykke som du ikke har makt til å avverge.»

Efterhånden kom han til å føle en ny ømhet for Nana denne sommeren; det bunnet i et slags samvittighetsnag. Var ikke dette ensomme livet galt for henne. Hun var knapt tyve år; hun hørte hjemme blandt lykkelig, glad ungdom. Langs kysten lå små badesteder hvor solbrente unge piker og gutter crawlet ut mot horisonten til det brakende messingdrønnet fra strandhotellets orkester hørtes som en fin tynn gresshoppetone og til slutt blev helt borte, og ennå svømte de leende videre. Om kvelden danset de på bryggene, hvor fiskegarnene hang som slør i blekrøde og blekblå pastellfarver, og skjæret fra kaféene falt i margaringule striper ut gjennem mørket på lysklædde skikkelser som myldret forbi.

Han foreslo Nana at hun skulde kjøre over til disse stedene av og til. Han vilde gjerne bli med. Hun så forbauset på ham:

– Det er så mange mennesker, sa hun brydd.

En eftermiddag fikk Leonard se et merkelig syn. Han kom opgjennem haven og blev stående usett inne blandt stammenes mørke. Dick satt gråtende inne i grinden på gressplenen; han måtte ha snublet og slått sig. I sennepsgul strandpyjamas stod Nana rådvill foran barnet. Plutselig begynte hun å steppe, ansiktet var fraværende som hun lyttet efter musikk; hurtigere og hurtigere danset hun. En dyp medynk fylte Leonard; dette innesluttede ensomme mennesket hadde ikke en mors vanlige evne til å manøvrere barnet tilbake fra smerten med dyktige småord. I sin hjelpeløshet prøvde hun å artikulere så godt hun kunde. Hun skottet ned på sønnen. Dick smilte. Med et lite klynk av takknemlighet grep hun ham, løftet ham op og krystet ham inn til sig, men ansiktet var uten smil, spent og alvorlig.


Til Leonards forbauselse var Nana alltid i stuen, hver aften når nyhetene kom gjennem radioen. Hun er blitt meget modnere, tenkte han glad, og begynte å interessere sig for sin tid. En rolig kultivert stemme fortalte dem kveld efter kveld på samme klokkeslett om dagens krig eller dagens episode som kunde føre til den store krig. Nana tenkte: bare mennesker som var sikre på at deres barn vilde bli brutale nok til å greie sig, burde forplante sig i denne blodtiden, hverken hun eller Leonard hadde kraft i sig til å skape et sånt barn. De var unyttige begge to. Alle som ikke hadde et hårdt, almindelig håp for sine barn som voksne (du skal bli ingeniør, offiser, forretningsmann, læge o. s. v.), var unyttige foreldre. Dick var for Leonard og henne bare et barn, frembragt på underskudd; skulde han klare livet, måtte han beskyttes av alt som en rolig, fin kultur kunde gi ham; men i denne verden av sammenstyrtende byer var han bestemt til å mishandles og tape. Selv kjente hun bare ett menneske som bestandig vilde klare sig glimrende, hennes far. Hun så ham oplagt og kampberedt på landeveien, mens den døende klaget under hjulene. Men selv han hadde ikke klart å prestere et barn som var fullt av appetitt på å overleve. Nå hadde han giftet sig om igjen for å gjøre et nytt forsøk. Bedre lykke denne gang, tenkte hun.

Den klare, sirlige røsten henvendte sig til henne: Japanerne jager de sårede ut av kinesiske hospitaler. Hundre skolebarn er drept i Barcelona ved luftbombardementet idag. Nye mord i Nasaret. En sudetertysker er drept og Berlin karakteriserer stillingen som uutholdelig. Like efter hørte de et møte i Tyskland; da menneskemassen blev forespeilet krig, skrek de som ville dyr som lukter blod.

– Briljant, sa Leonard, bevisstheten om den ene døde er så uutholdelig at de er villige til å ta en krig for å hevne ham. Aldeles riktig. Når et par millioner er drept, klarer man absolutt tanken på ham som blev skutt idag.

Nana kjente ham nå: han innkasserte misèren som en tennerskjærende seier for sin egen sunde fornuft; hver gang det hadde vært en særlig uhyggelig nyhet, satt han inspirert og skrev til langt på natt. Alt han kommer bort i, tenkte Nana, suges ned som i en trakt og blir til triumferende håpløshet. Ofte gikk det dager mellem slike utsagn, men for henne virket det som de fulgte ubønnhørlig og pinefullt slag i slag.

Det kunde være en efterlysning. Andrew Smith, som er på biltur i Danmark med en bil, det og det nummer, må melde sig snarest på St. Giles hospital, London, da hans sønn, Robert Smith, er alvorlig syk.

– Det er synd på Andrew Smith, sa Leonard.

– Ja.

– Alle som hører det blir bedrøvet. Det er nok. Det er ikke nødvendig å la et par millioner sønner dø. Vi klarer oss fint med Robert.

Det blev spilt mange militærmarsjer denne sommeren.

– Det er på grunn av trommene.

Hun så mistenksomt på ham.

– For å venne folk til geværskuddene, forklarte Leonard.


En dag var de oppe på et lite fjell som med hvite kalkskrenter stupte rett ned i havet, Øverst stod en statue av Jomfru Maria. På sokkelen var det festet små marmorplater med et navn, en dato og ordene «Merci, Mère». Det var fiskere som takket for sin redning i havsnød. Nana syntes det var vakkert.

Leonard sa: I virkeligheten er det latterlig at overhodet noen fiskere skal omkomme. Hvis menneskene ikke var så sinnssyke og brukte pengene til rustninger, blandt annet for å drepe fiskere, kunde de skaffe sig en helt pålitelig værvarsling og dessuten skape slike kår at ingen behøvde å gå ut når det var livsfarlig. Som en minnelse om menneskenes tåpelighet burde navnene på de forulykkede også stå her, og så: Merci, Mère. Er du ikke enig, Nana.

Hun nikket sløvt.

Leonard var glad over at hun forstod ham. De gikk nedover. Nana vendte sig. Den tålmodige stenkvinnen stirret utover havet gjennem en blekblå sommerhimmel.


Eftersom ukene gikk, blev Nana sikker på at hun skulde ha et nytt barn. En dag kjørte hun inn til Quimper, og lot til sin motbydelighet en læge undersøke sig. Hun var på tredje måneden. Hun sprang inn i bilen og kjørte av gårde. Et sted stanset hun og badet, så raste hun videre, for at farten skulde vaske henne ren for de mannshendene.

Hun var fullt bestemt på at barnet ikke skulde komme til verden. Hun vilde ikke si noe til Leonard, han vilde skinne av lykke ved et nytt barn å klynge sig til; helst vilde han bare avle.

I avsky tenkte hun på det som en læge nå kom til å gjøre med kroppen hennes; heller dø. Time efter time satt hun med hårde hender ved rattet, mens asfaltveien styrtet inn mot hjulene.

Hun kom sent hjem. Leonard satt bekymret oppe og ventet, men sa ikke noe. Om natten fikk hun ikke sove. Hun listet sig ned i nattserken og gikk gjennem haven til en stor sten ovenfor huset; her la hun sig på ryggen med sprikende lemmer, det var som nervene splintret kroppen hennes. Lenge lå hun slik, for å la himmelrummet trekke pinen ut av henne. Det var så stort og høit og rolig at det måtte kunne gi henne fred, kanskje visdom. Ingenting hjalp. Utpå morgenen gikk hun tilbake til huset, kastet noen klær på sig og kjørte av gårde.

En formiddag kort tid efter, da hun var ute og padlet med Dick mellem benene, kom plutselig en tanke over henne. Hvis hun ikke vilde at det nye barnet skulde leve, hvorfor skulde Dick bli igjen. De vilde bli så onde mot ham. Hun hadde gitt ham livet, var det ikke hennes plikt å beskytte ham, når ingen andre vilde. Med langsomme mekaniske tak padlet hun mot land.

Leonard lå på stranden efter badet. Han følte sig lykkelig, selve sommerdagen hadde klart det som ingen tanker kunde gjøre, og skapt en kemi av tindrende lyshet i huden og blodet hans. Han hadde vært langt utpå og følte styrken i brystkassen og lemmene, mens han svømte som gjennem en sval, salt glede. Når han hvilende lå på ryggen der ute, var han alene med en hvit sommersky rett over hodet på sig. Gjennem hånden som skygget for øinene her på den blendende sandstranden, sivet solskinnet ned som gjennem en lyserød kløft, i et mektig fjell-landskap i morgendemring ved verdens skapelse.

Han sprang op da kanoen nærmet sig. Han vasset ut og løftet Dick op. Sammen gikk han og hustruen opover bakken. Nana hadde korte blå silkeshorts og et soltørklæ knyttet rundt brystet, på hodet et skaut med valmuemønster. Kroppen var brun av solen, bare med en hvit huet hudstripe langs tørklæet fra ryggen under armhulen op til halsen; brystenes spente blekhet innenfor var som noe eggende uerobret. Leonard la hånden ømt rundt skulderen hennes.

Om aftenen kom hun inn til ham. Det var første gang hun kom av sig selv. I ordløs lidenskap gav hun sig hen, det var som hun i dødsangst klynget sig til ham. Da hun var gått lå Leonard takknemlig tilbake; kanskje en ny og lykkelig tid var begynt.

Om morgenen var hun ikke i huset. Det lå en lapp utenfor døren hans. Blir borte en uke. Han gikk hurtig inn i barneværelset. Dick lå smilende i sengen sin. Hun var reist av gårde i bilen, bare med en liten håndkoffert.

Han visste ikke et sted hvor et telegram kunde tenkes å nå henne. Det var bare å vente. Trett satte han sig i en stol i stuen. Klokken over den falske kaminen viste fem på åtte. En evighet gikk. Han så op. Klokken var ti over. Ventetiden begynte.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.