Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XIV

Leonard låste sig inn. Om morgenen hadde han fått nøkkelen av Kira; det vilde bli umulig å finne hverandre i Moskva idag. Det var den syvende november.

Det var så kaldt ute at rummet hennes virket aldeles varmt, enda det bare var en svak anelse av fyring i radiatoren. I mange timer hadde han stått sammen med de utenlandske delegasjonene og sett paraden på Den røde plass. Den hadde gjort et voldsomt, nesten skremmende inntrykk på ham.

Han satte sig på sengen. Mens han hadde stått på cementtrinene under Kreml-muren hadde han, gammel vane tro, prøvd å undkomme ved å konsentrere sig om alt annet enn det som ramte ham. Ved paradens begynnelse beskjeftiget alle hans tanker sig med hesten til Vorosjilof mens han tok troskapsløftet av soldatene. Den lysebrune, glinsende, slanke fullblodshingsten danset langs rekkene, mens hornorkestre spilte Internasjonalen. I det øieblikket hesten stanset foran en avdeling, hørte musikken op; når hovene lettet fra jorden, klang hornene videre. Hvor var ikke dyret samtidig nervøst og stolt over således å dirigere alt!

Aldri hadde Leonard gledet sig slik som idag over Vasili-katedralens muntre kretinerarkitektur i bakken op mot plassen, til avveksling et individ mellem trampende troppeavdelinger, en kjempemessig, utstoppet, gloret helgenskikkelse som danset på sin egen kirketuft.

Storartet var Leninmausoleets røde marmorkube, hvor partiets ledende menn stod. Under føttene deres lå Lenin, hvis verk de førte videre, med sitt voksansikt. Leonard var blitt varm om hjertet da han så Stalin, skjult av polit-byrået, sette sig på balustraden bak, ta frem snadden og begynne å røke i ensomhet. Litt efter sluttet Maxim Gorki sig til ham, med sitt rynkete, kloke tartaransikt under en broket kalott. De lo sammen. Endelig en grav!

Noen grønne jagere lekte oppe i himmelen. Kolja førte en av dem. En metallsplint styrtet ned og blev til en maskin som med drønnende motor strøk lavt over plassen og hvislet op igjen som en rakett.

Sprengende en usynlig demning veltet menneskehavet sig syngende og ropende innover plassen, en million på marsj gjennem eftermiddagstimene, men hver og én et individ, fordi Kira var blandt dem. Alt dette var godt. Det var forbimarsjen av hæren som hadde fylt ham med en slags angstfull eftertanke; grågrønne maskinaktige kolonner med stålhjelm og opplantet bajonett blev drevet over plassen som på et vandrebånd og forsvant for å gi plass til nye. Stridsvognene fulgte dem, brakende og klaprende mot den gule snebare jorden; over dem larmet eskadrer av tunge sorte bombefly; jord og himmel knastes av krigsmaskiner.

Leonard vilde helst tenke sig kommunismen som en idé, en høi sannhet og rettferdighet; våbnene hadde han skjøvet unda. Nå var han nødt til å se i øinene at idéen vilde bli verget, og at disse tanks og bombefly skulde være ham kjære; de var gode; tordnende velgjørere. Mennene under stålhjelmen som trampet forbi var hans kamerater; han skulde stå sammen med dem, han skyldte dem mer enn sine egne landsmenn. I det opgjøret som før eller siden brøt løs over Europa, fikk han håpe at hans eget folk kom til å slåss på denne siden; gjorde de ikke det, var de hans fiender. Leonard følte sig plutselig ensom langt til havs.

For sin familie hadde han gjort sig helt fri. Moren hadde skrevet noen rystende brev til ham da hun forstod hvor det bar hen (han hadde offentliggjort et par artikler om Sovjet-Unionens kulturelle liv, med tydelig sympati, i «The New-Statesman»); Mrs. Ashley kunde fortelle ham alt om gudløsheten. Francis skrev ikke. Derimot var Bwanaen rykket ut fra Kenya, og røbet at hun var en politiker av rang; hun håpet at Leonard fremdeles var en hvit mann. Han betraktet henne efterhånden som en helt igjennem komisk figur. Det var litt for tydelig hvorfor hun trivdes så makeløst i Kenya. Drømmen om den tapte feudaltid kunde forlenges i koloniene. Hjemme i England var selv de fattigste bønder blitt ødelagt av folkeskole og radio, man måtte dessverre helt ut blandt svartingene for å kunne være aristokrat. Hvor elsket ikke Cis å være forsyn for de innfødte når de satt i det svale morgengryet og ropte Bwana foran hennes veranda; en civilisasjon som vilde nekte henne å være forsyn, var temmelig ryggesløs.

Fra Margaret hadde han heldigvis hørt bare én gang, et kort, muntert og giftig brev.

Det var som engelskmann han følte sig urolig og beklemt. Hvor han forstod de foraktede sosialdemokratene som i 1914 hadde stemt for krigsbevilgninger til sitt eget land; ingenting kunde drive terror som gamle tanker. Men han selv vilde bli fri, legge grensefeigheten efter sig og gå videre.

Med brennende bitterhet tenkte Leonard hvorledes en menneskehet, som endelig ved sin tanke og teknikk skulde finne det naturlig å kjenne hverandre og hjelpe hverandre, var revet tilbake, svinebundet og forrået for å fortsette sin rovdyrfortid ennå en stund. Mild blir ikke historiens dom over en generasjon som frembragte så lysende verdensanskuelser som: jeg er tysker. Eller: jeg er italiener.

Han tenkte på Tyskland. Her hadde en deklassert, arbeidsløs ung mann, lidenskapelig i sin angst for å synke ned til proletariatet, funnet en midlertidig mirakuløs beskyttelse i verdenskrigen; som ordonnanskorporal, ivrig ventende i regimentsstaben, slapp han noen lykkelige år angsten for å gå under. Hudløs og desperat blev han ved freden slengt ut igjen i et samfund, ennå villere og hårdere i eksistenskampen. Sitt håp om redning samlet han i et skingrende skrik: Tilbake til krigen! Med brennende fanatisme forkynte han sin idé. De samfundsmaktene som var dømt til å gå under ved fremskrittets logikk, aktet på ham og kunde bruke ham; og igjen var et folk takknemlig over å bli skånet for det skremmende ukjente. Det hadde fått sin fører og han førte det, alltid tilbake, dypere, inderligere tilbake gjennem dets egen fortid, det oplevde jødeforfølgelser, landsknektliv, Odin og Tor. Ved fremkomsten kunde hver den som hadde fulgt ham, av fullt hjerte utbryte: Jeg er tysker. Således styrket i sitt germanske vesen var dette folk kommet nærmere sin fører som i gråt og takk sank på kne ved siste krigsutbrudd.

Omkring teutonernes myter reiste sig den moderne teknikk. For en mekaniker i overall, som blev innpodet Odin og Tor, måtte et aeroplan føles rimeligst i form av et bombefly, verdensanskuelsen kunde begynne.

Mot denne desperate ødeleggelsesviljen, forgiftet i blodet av gamle tanker, var jern godt. Tanks var gode, bombefly var gode, maskingeværer og kanoner, fremfor alt var jernmennesker gode. Man kunde ønske at det var anderledes; det var ikke anderledes. Han selv fikk lære sig å holde denne tanken ut. Hans far Anthony Ashley hadde sitt navn anstendigst bevart som Antonovitsj.

Da Kira kom, hadde hun med sig Knut Olsen, en landsmann av ham, Bruvik, som hørte til en av novemberdelegasjonene, og en tysk emigrant, Heinz, som Leonard hadde truffet før. Kira sprang bort til Leonard og kysset ham, før hun tok skinnjakken av sig. Hun strålte av glede.

Ivrig begynte hun og Knut og Heinz å snakke om alt det de hadde oplevd: en ny type stridsvogner, større og flere bombefly enn ifjor, solidere utrustning av soldatene.

Tyskeren Heinz sa: Vi skal ta imot dem, når de kommer.

Heinz hadde vært metallarbeider i Hamburg. Det var en høi lys mann i tredveårsalderen, med klare vennlige øine; munnen var skjemmet av et stygt geip når han ikke smilte, arret efter et knust kjeveben. Han smilte derfor gjerne. Fra hospitalet hvor han måtte legges inn efter S.A.-mennenes gummikøller, var han flyktet over grensen til Holland og videre. En kveld var han kommet op til Kira og Leonard, grå i ansiktet. Hans far skulde for retten i Hamburg; de kom til å drepe ham.

– Hvad er han anklaget for? spurte Leonard. – For å tenke som du og jeg, svarte Heinz og så på ham, – det kalles høiforræderi. Han hadde fortalt litt om sitt liv; konen hans var i konsentrasjonsleir, barnet i en slags forbedringsanstalt. Han hadde løftet sine jernnever: De skal få betale det.

Idag smilte han et smil varmt og godt av mange geværer. Han hadde en egen evne til å skape en dempet fortrolighet omkring sig, han gjorde de andre til medvidere selv i almindelige ting, en vane fra illegaliteten.

– Men husk, sa han til slutt alvorlig med sitt bitre gummikølledrag om munnen, at om våre grenser er beskyttet, har fascistene sine folk langt inne i landet, midt mellem oss, for å rive fronten op. Det vilde være en forbrytersk naivitet å tro at ikke krigen er begynt.

Med hårde ansikter stirret Kira og Knut Olsen tause på ham, og nikket. Jernmenneskene, tenkte Leonard.

Heinz vendte sig nå hjertelig mot Bruvik: Hvordan står fascismen i ditt land? spurte han.

Bruvik hadde sittet reservert, mens de andre hadde gledet sig over krigsutstyret, da han av prinsipp var antimilitarist. Det var en svær, overordentlig kraftig skikkelse, brystkassen stod ut som et svulmende svanebryst. Ansiktet var tungt, litt trumpet når det var i ro, med strengt grått blikk under tette, buskete bryn; munnen var liten og fyldig, men meget bestemt. Han hadde et sjeldent men usedvanlig strålende smil. Han var et fremtredende medlem av sitt lands arbeiderparti. Fra den tid partiet hadde stått i komintern, kunde han litt russisk, men det falt ham lettere å snakke tysk.

– Vi har en meget svak fascistisk bevegelse, og nå skal vi utrydde den helt, svarte han.

– Bruvik skal bli statsråd, forklarte Knut Olsen. De skal ta regjeringsmakten.

– Godt, meget godt, knurret Heinz med et fortrolig uttrykk, som innebar at han kjente den prektige Bruvik (som han aldri hadde truffet før) og ventet sig de største i ting av ham. Nordmannen følte instinktivt lyst til å befri sig fra denne smilende frimurertonen.

– Og hvordan blir det med klassekampen? slengte Knut Olsen ut.

– I kampen mot fascismen, svarte Bruvik, blir vår linje: å styrke arbeidslivet for å sette flest mulig i arbeid. Slik fjerner vi forutsetningene for fascismen.

– Riktig, ropte Heinz hjertelig. Dere vil kjempe for sosialisering.

Han nikket anerkjennende til Kira Dimitrovna; disse folk visste hvordan det skulde gjøres.

– Det er ikke dagaktuelt, svarte Bruvik.

– Men du mener ikke, sa Heinz velvillig smilende, at dere vil styrke kapitalistene, for å få større del i deres profitt?

– Akkurat, sa Knut Olsen.

Bruvik mistet tålmodigheten. Han kjente hjemmefra inderlig vel disse tyske emigrantene som var så skråsikre til å gi råd.

– Vi fører kampen mot fascismen på vår måte, sa han kort. Han satte øinene i Heinz og tilføide: Dere i Tyskland førte den på deres.

Køllegeipet kom frem på munnen av tyskeren: – Du har rett, vi har tapt foreløbig, sa han. Men det er om å gjøre at dere vinner. Vil ikke en sterk kapitalistklasse i hvis brød dere er, hindre dere i å ta parti når krigen kommer?

Bruvik så rolig på ham: – Når dere tyske emigranter beskjeftiger dere hele tiden med den katastrofen som angivelig skal komme, er det vel fordi det er deres eneste mulighet for å komme hjem. Men katastrofe ligger ikke for oss.

Knut Olsen lo sin stygge latter.

– Hvad gjør dere for å hindre katastrofen, spurte Heinz hurtig. Slutter dere op om den kollektive sikkerhet: alle mot angriperne?

– De vil ikke hisse fascistene, sa Knut Olsen. De vil stole på at de er gode mennesker.

– Hør her, sa Bruvik med sitt vakre smil, kommunister og sosialdemokrater har slåss lenge nok med hverandre. Vi får holde fred innbyrdes, sånn som det ser ut i Europa. Kanskje det viser sig at vi er to arbeidslag som slår en tunnel fra hver sin side av et fjell.

Kort efter brøt han op. Knut blev med.

I trappen stanset Bruvik: – Du skulde se å komme dig hjem, sa han hjertelig.

– Jeg er ikke sikker på dere vil ha mig på den andre siden av tunnelen, svarte Knut.

– Du reiste bitter, sa Bruvik, og du hadde grunn til det. Fiskere, bønder, skogsarbeidere blev utpint under krisen. Nettop de som holder det arme landet vårt i live, var blitt satt utenfor fedrelandet –

– undtagen i leseboken, sa Knut.

– men det skal aldri komme til å hende mer.

– Vil dere ta knekken på bankene? spurte skogsarbeideren.

Bruvik hadde den eiendommelighet at hver gang han hadde et uklart, eller kanskje vikende standpunkt, valgte han et ekstra folkelig ord. Han så nå strengt på den andre: – Vi vil treffe åtgjerder, utbrøt han og fortsatte nedover trappen. Fra leilighetene stod ut en lukt av fattigdom.

Et par etasjer lenger nede spurte Knut: – Skal jeg si hvordan det kommer til å gå dere?

– Klem på, sa Bruvik smilende.

– I det nordiske folkehjemmet, sa Knut, vil arbeidere og kapitalister i noen tid sitte vennlig side ved side og være hverandres fange. Utfallet ute i Europa vil avgjøre hvem av fangene som blir befridd. Han lo:

– Det blir en spennende ventetid.

De gikk ut på gaten.


Kira hadde sittet taus under samtalen, hun forstod såpass tysk at hun kunde følge med, men ikke snakke. Da Bruvik var gått, sprang hun op: – Slik er arbeiderklassen i de demokratiske land! ropte hun med lynende øine. Når det går oss godt, kan vi brukes til å styrke dem. Da får de mot til å gå på, og mer følelse av menneskeverd. Men går det oss dårlig, kjennes de ikke ved oss, og blir det krig mot oss, vil de ikke hjelpe oss. Hvorfor er det bare våre mennesker som må sulte og forsake for å skape rettferdighet, hvorfor skal bare våre menn drepes? Er deres mennesker så meget helligere enn våre? Vi har akkurat de samme ting å ønske fred for, barn som leker og grønne trær og store tykke blonde piker som går i sommernatten.

Leonard og Heinz måtte le, men i Kiras indignasjon fantes ikke humor. – De vil ha det så billig, utbrøt hun forarget.

Siden begynte de å tale om Tyskland. – Noe nytt? spurte Kira og grep Heinz om hånden. Han svarte fortrolig: – Godt nytt. Han nevnte ikke sin far, men snakket om arbeid som de gjenblevne kameratene gjorde. De holdt kamplysten vedlike. Ingenting var for lite for Heinz. Han refererte endog opsetsige svar. Kira fant det også meget betydningsfullt. Kanskje verget han sig mot anklagen nettop om at de hadde tapt, tenkte Leonard.

Heinz vendte sig mot Leonard som han gjettet hans tanker: – Vår arbeiderklasse kan se kuet ut, sa han, de fleste vil helst beholde livet. Men hvis fascistene går til krig, blir spørsmålet: måten å dø på, i skyttergravene eller i gatene. Da vil du få se at gummikøllene ikke har klart å hamre håpet ut av dem.

Da Heinz brøt op, tok Kira hendene hans mellem sine.

– Farvel og alt godt.

– Hvor skal du hen? spurte Leonard.

– På hvilehjem, svarte Heinz lykkelig. Det skal smake.

Da han var gått, så Kira nølende på Leonard, men bestemte sig: – Imorgen reiser han tilbake til Tyskland. Det er en god mann.

Om natten lå Leonard våken. Kira pustet rolig med ansiktet inn mot brystet hans. La mig bli herdet, tenkte han, nesten i en bønn, så jeg kan strekke til i denne hårde tiden.


Sneen falt og lå høit i gatene på en eneste natt. Om morgenen kom en hundehvalp på seks måneder springende ut av en dør. Den stanset forferdet. Stum stod den et øieblikk, og begynte så å pipe. Mens den hadde sovet var hele dens verdensbillede av luktende gatehjørner og lysstolper blitt fullkomment utslettet. Alt dette hvite som ikke luktet, virket aldeles skremmende på den. Langsomt og forsiktig beveget den sig ut i det meningsløse stoffet, bort til nærmeste lykt. Tappert besluttet den sig til å bygge op igjen sin tilværelse, den eneste overlevende efter en grufull katastrofe på jorden.


En dag da Leonard kom op til Kolja, satt flyveren og spilte domino med en liten pike. Gjennem den åpne døren kunde Leonard se en øiensynlig meget syk mann ligge i Koljas og Ljobas seng. Kolja fortsatte med spillet, mens han samtidig snakket med Leonard. – Nå kan du fortsette, sa han smilende og gikk inn til den syke, gav ham medisin og rettet på putene hans. Leonard satte sig til ved brettet. Det bleke, tynne barnet gikk med iver op i spillet.

Om kvelden fortalte Kira ham sammenhengen. Den syke i sengen var Ljobas første mann. Hun var gått fra ham for Koljas skyld. De skiltes som venner. Han var en god kamerat, forklarte Kira. Han hadde også giftet sig om igjen, hans kone var død efter å ha fått den lille piken Natasja.

Grigor Grigorevitsj led av en hjertesykdom og hadde ikke skånt sig under disse årenes arbeidspress; nedbrutt var han sammen med Natasja kommet til Moskva fra Arkangelsk, hvor han arbeidet, for å søke en hjertespesialist. Lægen hadde ikke kunnet gi ham noe håp. En natt på hotellet var han blitt forferdelig syk og Natasja var blitt fra sig av angst. Han hadde da bedt henne ta notisboken, funnet frem til en side hvor Ljobas telefonnummer stod, og bedt barnet ringe. Han kjente ikke andre, kunde i hvert fall ikke huske andre. Natasja hadde ringt; midt på natten var Kolja og Ljoba gått til hotellet.

De syntes det var så vondt at barnet skulde være alene med den syke. Kolja sa: – Vi tar Grigor Grigorevitsj og Natasja hjem til oss.

I den neste uken var Kolja eller Ljoba om Grigor Grigorevitsj dag og natt. Kolja hadde god tid, han gjennemgikk et repetisjonskurs i blindflyvning og var mest på flyveplassen om natten. Ljoba kom tilbake fra kontoret sitt utpå eftermiddagen. De hadde redd op til sig selv og vesle Pjotr på gulvet. Stepan og Tamara klemte sig sammen på divanen og hos dem lå Natasja. Grigor Grigorevitsj blev stadig dårligere; han hadde en periode da han hadde voldsomme anfall av angst; de måtte sitte og holde ham i hånden. Den siste dagen lå han stille, uendelig trett; Kolja og Ljoba var hos ham, da han prøvde å reise sig op i et tungt rallende stønn. Han sank ned igjen og var død.

Kolja vasket liket, den nakne kroppen som engang hadde elsket hans hustrus.

Bak kisten gjennem de tåkete gatene gikk et lite følge, Kolja og Ljoba sammen med Natasja og Pjotr; barna holdt hverandre i hendene.

Om aftenen sa Kolja: – Hvad skal det bli av Natasja? Ljoba visste det ikke riktig.

Kolja sa: – Ljoba, kan hun ikke bo hos oss?

Ljoba gikk hort til ham og la hans hode inn til brystet sitt og strøk ham over håret: – Du er så god, sa hun og begynte å gråte.

– Men det er jo et barn, utbrøt Kolja.

Leonard hadde aldri spurt Kira om hennes tidligere oplevelser. Han hadde ikke noen grunn til det, ingen utenfra plaget ham, og i henne selv fantes ikke noe grums. Den strideste strømmen er den reneste, tenkte han.

Men en natt da de var sammen, kom han til å si

nølende: – Kira, har du hatt mange andre?

– Noen, svarte hun. Og du?

– Noen.

– Nå vel.

De lå stille sammen i halvmørket.

Han fortsatte: – Men ikke sant, du har ikke gjort noen så lykkelig som mig …

Hun vendte sig mot ham med flammende øine, dypt krenket i sin kvinnelighet: – Tror du jeg har hatt menn oppå mig, utbrøt hun, uten å ha gjort dem avsindig lykkelige?

Hun fnyste ved tanken på at det kunde finnes slike kvinner: Pfui.


Leonard hadde følt sig grepet om hjertet ved Koljas og Ljobas holdning overfor Grigor Grigorevitsj. Til hans forbauselse så Stepan og Tamara nærmest overbærende på episoden. En aften de tre satt alene sammen (Natasja og Pjotr sov side om side i det andre værelset) sa Stepan med hånden om Tamaras skulder: – Du skjønner sånt tilhører en eldre generasjon.

Tamara nikket.

– Selvfølgelig har det sin grunn i de urolige forholdene efter revolusjonen, forklarte Stepan, når menn og kvinner gikk fra hverandre og fant andre, men i det nye samfundet –

– som Lenin og Stalin har vist oss, tenkte Leonard,

– som Lenin og Stalin har vist oss, fortsatte Stepan begeistret, holder en mann og en kvinne sammen for livet –

– de nye viktorianere, tenkte Leonard undrende,

– slik som Tamara og jeg, sa Stepan.

Tamara la sig inn til ham.

– Hvorledes kan det bli mulig, som en regel mener jeg? spurte Leonard.

– I de kapitalistiske land, sa Stepan triumferende, er det meget som hindrer ungdommen i å bli lykkelig. Det er arbeidsløshet, eller sosial ærgjerrighet: vi må vente med å gifte oss, sier de –

Tamara rystet opgitt på hodet

– og eldre folk som har gode stillinger, tar pikene fra dem. Ikke så hos oss! ropte han, alle har arbeid og alle har råd til å gifte sig.

– Men valget kan jo være uheldig, forsøkte Leonard sig.

– Hvorfor det? spurte Stepan med rynkede bryn.

– De passer kanskje ikke sammen.

– Leonid Antonovitsj, sa Stepan alvorlig, vi vilde ikke være det nye liv verdig om vi ikke valgte godt. En mann må si: er denne piken god for mig nå? Kan hun være god for mig om ti – tyve – tredve år? Først når han har funnet en slik pike, og hun en slik mann, skal de høre sammen. Slik tenkte både Tamara og jeg. Vi har aldri hatt noen andre og skal aldri ha noen heller.

Tamara kysset ham i håret.

– Du må ikke glemme, sa Stepan belærende, at for sovjetmenneskene er det ikke noe som heter å gå hver sin vei. Vi går samme vei, vi utvikler oss sammen, forteller hverandre om det vi leser og gjør, og alt er viktig og interessant, fordi vi lever for å hygge fremtiden.

Tamara gråt av glede. Da hun litt efter reiste sig, så Leonard at hun var med barn.


Om kvelden gjengav han denne samtalen for Kira, de satt sammen oppe på rummet hennes: – Den nye ungdommen vil ikke vite av oss, Kira, sa han. Den forlanger at man aldri skal ha vært borte i en annen, og i det kan nok hverken du eller jeg holde mål, hverken «innhente eller overgå».

Kira overrasket ham med lidenskapelig ømhet, hun tok hodet hans mellem hendene og kysset ham. Hun stirret kjærlig, nesten vemodig på ham: Du er min egen, min kjære, min nære, min sterke, min varme og det er godt, sa hun, men du er min eneste og det er ondt.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.