Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XIV

Med lyse silkedønninger skyllet Middelhavet dovent inn mot stranden i en bord av skum. Innenfor lå den internasjonale brigades sykehus. To skandinaviske frivillige satt bleke og uttærte på en benk under palmene i parken. Sårene var læget; granatsplintene var forlengst plukket vekk. Men sjokket av eksplosjonen hadde blåst kraften ut av dem; og syke som de var tålte de ikke den oljete spanske maten. I flere uker hadde de gått oppe. Motløsheten blev verre når de leste avisene som de av og til fikk sendt hjemmefra; ikke-innblandingskomitéen fant stadig på nye tricks for å ramme Spania, næringslivets menn arbeidet for forbindelse med Franco. Mot disse maktene som gled fremover som en klorgul gass, hvad nyttet noen frivillige? En dag sa lægen at de egentlig burde reise hjem. De begynte med iver å lese sportssidene i avisene.

– Arne har gode resultater i diskos.

– Mogens har svømt hundre meter crawl på pen tid.

De snakket om mat de skulde spise, om kamerater og piker de kom til å treffe igjen. Så fikk de meldingen om at de skulde tilbake til skyttergravene; fascistene var brutt igjennem ved Ebro. Alle måtte kastes inn. De gikk til lægen; han minnet dem om at fascistene ved erobringen av Toledo ryddet hospitalene med håndgranater; selv om de ikke var helt friske, måtte de være glade over at de kunde verge sig. Ingenting var gjort for deres hjemsendelse; de måtte under alle omstendigheter bli i Spania ennå noen uker; hvor?

Rundt dem snakket alle om å komme av gårde; det var mest tyske emigranter, men også en del skandinaver. Emigrantene visste at de kanskje om noen måneder vilde bli trukket tilbake og sendt ut av Spania. I beste fall vilde de være uvelkomne i Vest-Europas demokratier, de måtte sitte ganske stille og uvirksomme så ingen skulde merke dem. I verste fall blev de jaget. De hadde drømt om en verden uten grenser, og nå reiste grensene sig og pisket dem videre og andre grenser møtte dem med piggtrådsvøper; blodige løp emigrantene mellem en spissrot av grenser; ikke alle kom fra det med livet. Nå gjaldt det å finne tilbake til sine avdelinger; skyttergravene var det siste sted i Europa hvor de ikke var flyktninger, men mennesker som fikk stå inne for sitt verd. Simon, den jødiske stabssjefen, skjulte sig i en tom ambulanse som skulde ut til brigaden; fornøid lå han der på lerretsbåren, som var sortflekket av blod, med bandasje rundt hodet og vibrerte med neseborene, da bilen svingte ut av hospitalsporten.

De to unge guttene gikk ned til benken hvor de pleide å sitte.

De hørte bilene som rullet inn på gårdsplassen med de første sårede; solskinnet var kvalmt av kloroform. Dønningen slet på dem, hver gang den gled frem og gikk tilbake; den skulde bli igjen.

Slik satt de da Knut fant dem.

– Vi skulde jo få reise hjem.

– Hvad kan vi gjøre der ute.

– Vi vil ikke.

Knut skulde selv av gårde til en annen front om kvelden. Han sa: Vi er ikke kommet til Spania for å reise hjem.

– Det er lett nok for dig.

– Det er det samme for oss alle.

Men med en gang han hadde sagt det, visste han det ikke var sant. Han følte sig ubehjelpelig, gold og treaktig. Han selv passet til dette livet. De to andre gjorde det ikke. De hadde vært totalt uegnet fra første øieblikk de kom ned. De var et par og tyve år og hadde ikke kjent annen tilværelse enn arbeidsløsheten; ingenting hadde livet gitt dem. Allikevel var de reist til Spania, uten noe håp for sig selv, og med døden foran sig, for kanskje å gjøre livet rikere for andre. De kjempet for demokratiet; således forsvarte de beundrede kamerater, Arne som kastet diskos, og Mogens, som hadde forbedret sin egen tid i hundre meter crawl … Han syntes han aldri før hadde visst hvor dype, merkelige muligheter mennesket har enn i dette øieblikket, da han så på de to bleke, nervøse ansiktene foran sig. Mot var i meget ferdighet. Den som skjøt godt, kunde være tryggere enn den som skjøt dårlig. Disse to hadde ingen ferdigheter; de var skjelvende efter granatsjokk; de vilde ikke tilbake til fronten, og allikevel følte Knut at de var blandt de modigste mennene han hadde truffet.

Han prøvde å hjelpe dem. De rykket til i mistenksomhet; de vilde ikke ha annen hjelp enn til å reise hjem. Argumentene hans drev dem tilbake til innhegningen hvor de skulde slaktes. Allikevel gjorde hans måte å snakke på langsomt et inntrykk på dem; han som var så modig og dyktig, var ydmyg overfor dem. Midt i deres organiske angst blaffet det op et minne om det de selv følte da de reiste hit ned og visste hvad de gikk til, men sa: allikevel. Nervene deres blev roligere; med en dump ro satt de på benken. Knut fulgte dem til lastebilen; de stod trengt sammen med tredve andre, med gevær og stålhjelm. Bilen kjørte ut på hovedveien.


Inne i en av sykesalene lå brigadens tidligere politkommissær Gustl. Han hadde engang vært moralsk rådgiver for soldatene, hans opgave var å gi dem trygghet og mot. Nå lå han og var polit-kommissær alene for sig selv. Den granaten som hadde revet begge hendene av ham, hadde også gjort ham blind.

Hans kone Helene var kommet. Hennes mor var død; hun hadde kunnet reise fra Paris. Nå arbeidet hun som pleierske på hospitalet. Hun var blomstret op, maten og solen og badingen i Middelhavet hadde gjort henne godt. Hun følte disse månedene før emigrantene skulde tilbake, som en underfull ferie. Når hun satt ved sengen, syntes Gustl at han luktet en rugaker som de hadde gått langs, for lenge siden.

Helene snakket om fremtiden: Vi kommer til å bo i Paris.

Gustl svarte med sin rolige, eftertenksomme stemme: Du kanskje. Ikke jeg. Jeg trenger dig ikke. Jeg er ferdig med dig. Du vet jeg har alltid vurdert kjærligheten mellem mann og kvinne under synsvinkelen: er den nyttig. Den skal få to mennesker til å yde mer. Vi er ikke nyttige for hverandre lenger.

– Jeg har bruk for dig.

– Men jeg ikke for dig.

– Behøver jeg å slikke jorden for dig, om du ikke har hender eller syn? Du tror du er hovmodig, men du er bare ydmyg. Begge deler er laster. Jeg trenger den gode klare hjernen din. Er du redd for at du ikke skal kunne være noe for mig som mann? Det skal vi bli to om. Overhodet ikke vær så frekk og fortell at jeg er ubrukbar.

Noen dager senere satt Helene på den tomme sengen ved siden av ham og bøtte en operasjonskittel. Det var i middagspausen hennes. Et svalt pust fra havet stod inn gjennem de åpne vinduene. Gustl sa: Den borgerlige litteratur har gitt anvisning på hvorledes en mann skal bruke sine armer og øine til private og uinteressante formål, jeg har aldri fulgt deres råd. Man vet også nøiaktig hvorledes min skjebne som krøpling blir, stigende forpinthet, hustru vil være god, men kommer sent hjem, krøpling tenker sitt, venner blir langsomt borte, men han har tennene i behold og kan med dem åpne gasskranen. Jeg kommer ikke til å svare til forventningene denne gangen heller.

Vet du, denne tilstanden min er meget interessant, faktisk spennende. Emigranten Gustl har ikke råd til å få barn. Men jeg har overlistet dem. Jeg har vært som en hermafroditt. Alene har jeg frembragt krøplingen Gustl. Det er i virkeligheten noe aldeles besettende ved denne tanken. Et barn kan falle heldig eller uheldig ut, og det har dessuten rett til sin egen frihet, foreldrene kan ikke alltid få sin mening med dette barnet frem. Men dette nye vesenet er absolutt under min kontroll.

Helene sa leende: Da tror jeg du får glede av ham.

– Det tror jeg og. Unge Gustl får selvfølgelig sine vanskeligheter å løse, men han blir aldri fristet til å bli noen sprellemann. Når jeg tenker på hvor mange mennesker som blir distrahert av sine armer og øine, fatter jeg stort håp. En far har en eneste undskyldning for forplantning: han skal øke, gjøre sterkere, finere, bedre. For noen ærgjerrige år som ligger foran mig. Tenk dig om vi går inn i en periode av nederlag. Da skal min sønn være motet, viljen, alt som ikke er bittert. Han er fysisk ypperlig utrustet til den opgaven. Menn med legemsdeler vil vekke uvirksomhetens utålmodighet og pine hos sine kamerater; min Gustl kan gi dem styrkens ro.

– Jeg er glad jeg skal få leve ved siden av ham, sa Helene.


Knut trykket hodet ned mellem stenene mens han presset ledningen mot tørrelementet. Dalen skalv under braket; broen var gått i luften. Han sprang i mørket opover fjellsiden hvor de andre ventet ham, og videre opover.

De var en partisangruppe på fem mann; foruten ham selv svensken Bertil og tre spanske soldater som var kjent i strøkene her. For syv dager siden var de gått om natten gjennem fascistenes linjer oppe i fjellene, hvor det var grissent mellem vaktene. De lå stille om dagen; når mørket falt på gikk de videre. De kom ikke langt fremover hver natt; de visste aldri hvor fascistene stod og måtte føle sig frem; undertiden måtte de ta omveier på flere mil. Bare én gang var de blitt overrasket av en landarbeider inne i skogen; men de hadde uniformer som lignet italienernes og han var blitt skremt av dem. Endelig var de nådd frem til broen. Jernbanen gikk her; de hadde fått til opgave å ødelegge den. Det var soldater på begge sider; men de holdt ikke ordentlig vakt; det var nesten to år siden regjeringstroppene var drevet herfra. Forsiktig gikk Knut nedover dalbunnen i mørket, la sprengstoffladningen på plass og gled tilbake med ledningen.

Time efter time sprang de nedover, stanset et øieblikk og lydde, og sprang videre. Under dem brente den tørre furuskogen i dalen av gnistene fra eksplosjonen. Det bar hele tiden dypere innover i fiendeland. De var klare over at hele området øst for broen, tilbakeveien mot regjeringslinjene, vilde bli gjennemsøkt; de måtte holde sig skjult bak jakten og vente.

I tre døgn lå de mellem noen kampestener oppe på fjellet. Rasjonene blev små av mat og vann. Det var brennende varmt om dagen; de la sig rundt stenene eftersom skyggestripen gikk; under dem flimret det rødgule landskapet støvet av hetedis. Nettene var bitende kalde, med en vind som knivet gjennem brystet. Hver dag så de fascistpatruljer omkring i fjellet; en gang gikk åtte mann ikke femti meter fra dem. Fjerde natten gikk de videre; det var gått lang tid, og de måtte videre for å finne vann. Ut på eftermiddagen blev de opdaget. De hadde ligget ganske godt skjult og følt sig ikke verst trygge; de hadde utsikt nedover mot dalen og en halv mil innover fjellene, det så rolig ut. Bertil hadde veltet sig inn i skyggen, naken til beltestedet. En av spanjerne betraktet med interesse hans tatoveringer; på det ene skulderbladet var tatovert Vårherre og på det andre djevelen; midt på ryggen trakk de krok. Foran på brystet var tilværelsens mer verdslige sider behandlet.

Knut lå og samtalte med en annen av spanjerne for å belæres. Han vilde til bunns i det sosiale innhold av tyrefektningene; han arbeidet lenge og fikk forskjellige løsninger, inntil han festet sig ved den han ønsket: fattigdommen. Op fra bunnløs uvidenhet og nød hadde massene hatt én chance til å hvisle op som en rakett i kraft av fysiske egenskaper; spenstigheten tett innved døden blev godt betalt og gjort eventyrlig av silke. Toreadoren var armodets under. Fornøid la Knut sig på ryggen, da han hørte summingen av et fly over fjellet. Det kom nærmere; det strøk ganske lavt over vidden. Det tok sig god tid. Det var tydelig at det var ute for å lete. Flyet strøk lavt over dem og fortsatte, med ett var det tilbake igjen lik en rovfugl som slo ned, i et drønn og mørke, det var som vingene måtte ramme dem. Det kom tilbake igjen og skjøt. Klokken var fire på eftermiddagen.

Knut tenkte at det var et håp om at tropper ikke vilde nå frem før i skumringen. I dagslys slapp de ikke bort. Et annet fly kom til; efter tur jog maskinene ned på dem og mitraljerte. Klokken fem fikk de se de første soldatene komme opover fra dalen. En halv time efter var fjellet omringet. Skytningen begynte. Partisanene hadde et lite, lett maskingevær av amerikansk modell foruten en revolver til manns. Da mørket falt på lå soldatene rundt dem i en cirkel hundre meter borte.

De holdt råd. Å bli her var utelukket. Deres eneste chance var å slå sig igjennem. Knut foreslo at de skulde prøve å nå ned i dalen; der slapp de flyene. De blev enige om det. Det var en skyløs stjernehimmel med nymåne. De krøp bort til skrenten og begynte å gå forsiktig nedover. De skimtet vaktposter med en luke mellem sig av tyve meter. Fot for fot steg de nedover uren mot tomrummet, med revolveren i hånden. En soldat skrek op, de så den gulrøde flammen glimte ut av geværløpet; de skjøt til høire og venstre. Hele mørket var fullt av skrik og skudd; de sprang nedover. De var igjennem. Knut stanset. Hvor var Bertil? De løp tilbake. Han lå skutt gjennem ryggen. Han levde ennå. De fikk maskingeværet i stilling og holdt fascistene tilbake. Knut fikk den sårede slengt op på ryggen og gikk nedover. De andre fulgte, mens de skjøt bakover. De klarte å komme ned i skogen. De la sig i en grop. Fascistene sprang skytende videre nedover. De hørte noen som ropte til hverandre om blodhunder. Knut fikk skåret trøien av Bertil; kulen var gått ut gjennem brystet. Han kunde ikke leve, og de hadde minst seks døgn tilbake til sine egnes stillinger. Ovenfor dem og nedenfra og på høire siden inne i skogen hørte de fascistene. Bertil var svimt av et øieblikk; de andre snakket hurtig og hviskende om hvad de skulde gjøre. – Vi kan ikke ta ham med oss, sa Knut, men vi har lovt hverandre at ingen skal bli levende igjen. (De hadde sett lemlestede kamerater før.) Best for mig vilde det være om vi blev igjen her og gjorde op med så mange av fascistene vi kunde. Men jeg stiller spørsmålet slik –

Knut løftet sin høire hånd og presset tommelen mot fingertuppene, mens det bleke ansiktet så strengt på de andre: Vår opgave er ikke å dø, men å komme tilbake. Vi har andre ting å utrette. Vi må gå fra Bertil …, når han er død. Men et skudd nå vil få dem over oss. Han stanset.

En av spanjerne så på kniven han hadde ved siden; en kniv var stille.

– Nei, sa Knut. Det er ikke sikkert. Det følger angst med et knivstikk. Det skal ikke være det siste Bertil føler. Hvis dere er enige med mig går dere andre nå. Dere kommer kanskje usett igjennem. Hvis ikke, har dere maskingeværet. Jeg blir hos Bertil ennå en stund.

De så på stjernebilledene, blev enige om retningen og tok farvel med hverandre. Knut blev liggende og lytte ut i mørket. Fottrinene tapte sig. Da ti minutter var gått visste han at de hadde klart sig. Klokken var ett om natten.

Bertil var våknet til bevissthet.

– Er du der, Knut?

Rolig lå han uten å si noe. Han lukket øinene, av og til jamret han sig litt; så blev han stille. Knut hørte pusten hans. Med revolveren i hånden satt han og våket over ham. Det var hans beste kamerat i Spania. Fra mørket kom rop; skogen var kringsatt.

Timene gikk langsomt. Bertil hadde store smerter. Knut holdt ham i hånden. Hvorfor døde han ikke? Snart kom morgenen, og før det blev lyst måtte han prøve på å berge sig vekk.

Bertil lå med vidåpne øine og så på ham. Han begynte å snakke om sin mor og sine søsken og en pike han hadde et barn med.

– Hils dem fra mig.

– Ja, Bertil.

Klokken var fire. Det var et svakt lys på østhimmelen.

Bertil sa: Hils kameratene fra mig. De er gode … De vil aldri miste motet …

Han lukket øinene og smilte.

Knut skjøt ham gjennem hodet.


Syv dager senere svømte Knut om natten over Guadalquivir. Han sjanglet op på bredden. De republikanske vaktpostene fant ham om morgenen. Han var såret i skulderen og armen. De bragte ham til nærmeste feltlasarett.

Han svarte ikke når de snakket til ham, lukket bare øinene. I søvne klaget han sig som et barn. Når han var våken lå han med et gustent, treaktig ansikt. Langsomt blev sårene bedre. De vilde at han skulde stå op. Mekanisk lystret han. Med et søvngjengeraktig uttrykk gikk han ut. Han satte sig på en sten utenfor, og blev sittende. Han gikk aldri lenger. – Prøv å gå litt omkring, sa lægen vennlig. Han gjorde som det blev sagt. Honningduftende marker lå rundt landsbyen under en blå sommerhimmel. Han gikk de skrittene han måtte og vendte tilbake til stenen. Han satt time efter time med tomme øine.

En aften var han kommet bort til landsbytorvet. Han gikk bort til brønnen, hvor en blågrå vannstråle sprutet ut av muren. En ung pike stod inne i en firkant av sten, som hadde akkurat plass til en, og fylte lerkrukken sin. Det var en rank stolt ynde over den spede kroppen, hodet med det sorte skinnende håret satt fint på den brune, tynne halsen; de tålmodige hendene holdt om krukken. Vannstrålen fosset ut. Langsomt begynte noe å leve inne i ham.

Hun trådte ut av firkanten.

Gracias, sa han.

Nada, svarte hun alvorlig.

Han tok hennes plass og drakk.

Med krukken på hodet gikk hun nedover veien.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.