XV

En dag smalt et skudd i Leningrad. Kirov, en av partiets ledende menn var myrdet. Nye menn rykket inn i G.P.U. for å lede undersøkelsene. Attentatmannen blev tatt, og efter ham, hundrer, til slutt tusener. Prosessene begynte. Gamle revolusjonære satt på anklagebenken sammen med forsumpede forbrytertyper; alle tilstod med en munn at de av all makt hadde kjempet mot sovjetmakten; mordet var bare en liten detalj i en større plan. Gjennem gatene gikk menneskemassene i tog med banner hvor de forlangte lovens høieste straff mot forbryterne. Engang så Leonard til sin uhygge Genia Rastovski i en slik demonstrasjon: – Skyt dem! skrek hun, la oss bli ferdig med dem. Skuddene smalt.

Leonard holdt på å gjøre ferdig sin Fletcher-bok. men bibliotekets fred beskyttet ham ikke mer, ispustet av skredet strøk tett forbi ham. En våraften da han satt oppe hos Kolja, kom Stepan styrtende hjem. Hans maskinstudier hadde båret frukt.

– Jeg avslørte svinene! ropte han, jeg beviste at maskinene var blitt ødelagt med vilje.

Tamara satt og vugget barnet som hun hadde fått for noen uker siden. Stepan stilte sig foran dem, som han stod på sprang for å verge make og barn mot en hatefull angriper. Ansiktet var vilt av triumf og raseri da han skrek: engelskmannen skal bli skutt.

Det viste sig at det var Robins som var blitt arrestert. Det virket aldeles utrolig på Leonard at denne skikkelige mannen som var så lykksaliggjort av Grafira at han knapt kunde gå, kunde være en forbryter. Men ved prosessen stotret Robins frem sine tilståelser så hurtig som statsadvokaten vilde spørre ham; det var bent frem en iver over ham: la oss bare bli ferdige! Grafiras navn blev ikke nevnt. Robins blev dømt til noen års fengsel, men kort efter sendt over grensen. Sammen med ham var kommissæren anklaget. Han bekjente flytende. Han hadde sittet i spissen for den kjemiske industri og gjort sitt beste for å ødelegge den. Men grunnen? Han hadde vært full på en reise i Tyskland og kommet sammen med kontrarevolusjonære russiske elementer; i deres selskap var han blitt arrestert av det tyske politi, og for å slippe skandale hjemme, var han gått i deres tjeneste. Hulkende bad den svære, rødsprengte mannen om nåde. Sammen med seksten andre blev han ført tilbake til Ljobianka-fengslet og skutt.

Nye prosesser. Nye geværsalver.

Leonard følte undertiden deres bekjennelser som noe aldeles gåtefullt. Når han sa dette til Kira, svarte hun: De er så djevelske at de kanskje vil skjule sannheten. De dekker andre. Vi skal avsløre dem.

Når han forsiktig antydet nye tvil, blev hun aldeles vill. Hun tålte ikke hans innvendinger i denne tiden.

Leonard visste ikke at hun måtte kjempe som en løvinne for ham. Utlendinger var under opsikt, og det var ikke betryggende at en englender som i mange måneder hadde bodd hos sin forbryterske landsmann Robins, nå levde sammen med et partimedlem og var nesten dagstøtt i en sovjetflyvers hus. Overfor G.P.U. gikk Kira Dimitrovna fullt ut god for ham. Han var kanskje litt livsfjern og tilbakeliggende fordi han var videnskapsmann, men hun stolte på ham som på sig selv.

– De elsker ham, Kira Dimitrovna, spurte kommissæren smilende.

– Ja.

– En lykkelig mann må det iallfall være.

Igjen og igjen blev hun kalt op i G.P.U. Nye rapporter om Leonard dukket op i andre avdelinger. Hun svarte for sig og for ham. Morsomt var det ikke.

Hun nevnte ingenting til Leonard, sa bare: Det sitter gode folk i G.P.U. De vil beskytte oss. Når Leonard en slik dag sa at det var ting ved prosessene som han fant lovlig enkle, holdt hun på å gå i strupen på ham. Han sluttet å spørre for fredens skyld.

Heldigvis kunde han snakke ut med Lebedeff. Også han var brennende optatt av prosessene; han var uforsonlig i sin dom over forbryterne. Lebedeff var nå helt og holdent tatt inn i partiets tillit; ved hver prosess skrev han flammende opsett i avisene mot de anklagede; foran døren hans holdt en bil som tok ham ned til redaksjonene. Kira fortalte at han om kort tid antagelig vilde bli en av folkekommissærene; de gledet sig over at han var nådd tilbake igjen.

En maidag da en prosess nettop var avsluttet og skuddene skulde til å smelle, satt Leonard på leseværelset i utenrikskommissariet hvor han hadde adgang til å se vest-européiske aviser. Han leste at prosessene utelukkende var et påskudd for partiet, for å rydde til side alle politiske motstandere.

Nå ja, han kjente disse avisenes opgave; deres nyhetstjeneste fra Sovjet skulde slå arbeiderne ned som åndelige gummikøller, hamrende løs på dem, dag efter dag: noen har forsøkt å gjøre oprør, lær og bli motløse! Leonard så ut av vinduet: rett over gaten holdt G.P.U. til Ljobiankabygningen; bak gittervinduene ventet mennesker på å bli hentet ut for siste gang.

Han ringte op til Lebedeff. Litt efter satt han foran ham, som så ofte før. Mildt falt solen på reolenes brokete bind.

Mens Lebedeff skar ombyggelig op en ny bok, forklarte han prosessene for sin unge engelske venn. Leonid Antonovitsj, hold hele tiden klart for Dem at vårt land er omgitt av en fiendtlig verden. Det lar sig ikke nekte at fascistene ute i Europa går frem; hver seier merkes øieblikkelig hos oss. Spørsmålet melder sig: når angrepet kommer, kan vi stå imot? Dette spørsmålet kan lignes med en kjemisk væske, som fremkaller de sanneste trekk i billedet av ethvert menneske; kanskje trekk de ikke engang visste om selv. Hos noen: ubøielighet, mot, tro. Hos andre: svakhet, selvopgivelse. Hos atter andre: vilje til å hjelpe angriperne. I denne tiden er menneskene blitt prøvd; prosessene viser dem som i sitt hjerte var mot oss –

– eller sprengtes, sa Leonard.

– Som De vil.

– Jeg forstår meget vel at mennesker som var bundet til den gamle tiden, for eksempel kulakkene, kan fatte håp og begynne å arbeide for fascistene; men det er mig ikke ganske klart hvorfor de venstrerevolusjonære trotskistene slutter forbund med Tyskland.

– De får sin krig, utbrøt Lebedeff foraktelig, en krig gir alle muligheter. Deres hat til sovjetmakten går foran alt. I utlandets reaksjonære presse hisser Trotski til avsky mot oss, denne mann er ikke utelukkende journalist.

– Men da finner jeg det eiendommelig at det fins ikke et element av hat i noen av de anklagede når de står for retten. Ljobianka-opholdet har på en merkverdig måte tatt bitterheten ut av dem.

Lebedeff svarte kort: bevisene ligger på bordet.

Leonard sa: Kira Dimitrovna forklarer det slik at de bekjenner så villig for å dekke andre, stadig andre.

– Kira Dimitrovna er en ildsjel, svarte Lebedeff smilende, og jeg vil på ingen måte benekte at hun har rett.

– En ting skulde jeg ønske var anderledes.

– Jeg tviler ikke, Leonid Antonovitsj.

– Er det nødvendig at menneskemassene går i tog og krever dødsdom?

– Fortsett.

– Det er ingen fortsettelse.

– De kunde spørre om hvorfor jeg skriver artikler om det samme.

– Så spør jeg om det.

– Leonid Antonovitsj, tror De menneskene har det godt i dette land? spurte Lebedeff og så forskende på ham.

– De har hatt forferdelige vanskeligheter, men denne vinteren har vært langt bedre.

– Men ennå er det tungt?

– Ja.

– Det var dette jeg vil fastslå, sa Lebedeff. Da vil De også forstå at massene føler hat mot dem som ved sabotasje og andre forbrytelser har planmessig øket deres lidelser.

– Men burde man ikke overlate til domstolene og til dem alene å gjøre op med forbryterne?

– I vest-européiske land må bøddelen holde sig skjult, svarte Lebedeff, man betaler ham og skyr ham. I vårt sovjetfellesskap har vi bedre samvittighet. Vi er villige til selv å utføre dødsdommen av våre fiender, alle som én. Denne viljen er det demonstrasjonene gir uttrykk for. Men De, Leonid Antonovitsj, ønsker å stå utenfor?

Leonard svarte ikke.

Lebedeff fortsatte: De har sett vårt sovjetmenneske i sin kamp, i sine håp. De holder av det.

Leonard nikket.

– Vilde De finne Dem i at fiender, utenlandske eller russiske, gikk til angrep på dette nye menneske, fornedret det og tilintetgjorde det?

Det var kommet en brennende lidenskap i Lebedeffs øine; de krevde svar.

– Nei, svarte Leonard.

– Kunde De dømme og drepe dem som prøvde på det?

– Ja.

En triumferende varm glede lyste på Lebedeffs ansikt.

– Jeg visste at De ikke vilde bli en av dem som sviktet, sa han. Leonid Antonovitsj, en mann av borgerlig opdragelse som De har måttet slite hårdere med Dem selv enn en ung komsomol som kommer gratis til sin overbevisnnig. De skal være med og forsvare vårt nye liv.

Det var en slik dyp bevegelse over den gamle revolusjonære, som om han stod overfor en sønn han hadde fått glede av, at Leonard syntes han måtte si noe.

– Det er mig som skal takke Dem, Ivan Borisovitsj, sa han, for Deres utrettelige tålmodighet med mig. De har lært mig meget.

Da han gikk, tok Lebedeff ham om begge armene og så ham inn i øinene: vær sterk, vær trofast, sa han.

Da Leonard neste dag kom opom for efter avtale å levere tilbake en bok, hørte han at Lebedeff om natten var tatt av G.P.U.

Lebedeffs gamle pike, Pasja, stod foran ham, skjelvende av ophisselse, angst og selvanklager. Det var som sigøinere hadde stjålet et barn som var betrodd henne: Hvordan kunde det skje! Hvordan kunde det skje! gjentok hun i fortvilelse.

– Sa Ivan Borisovitsj noe? spurte Leonard.

– Jeg er uskyldig! ropte han. Leonid Antonovitsj, kommer de til å gjøre ham noe ondt?

Kira var på kontoret. Det var en avtale at han aldri skulde ringe dit; idag fikk det våge sig. Men først gikk han opom Kolja.

Han var hjemme. Sammen med ham var Knut Olsen.

Leonard sa hurtig: Ivan Borisovitsj er arrestert. Ingen av dem svarte. Han så at de begge visste det. Kolja satt på en stol og så i gulvet med tunge, uttrykksløse øine. Barnet lå i vuggen og sov. Tamara var tilbake på fabrikken. Det luktet søtt og stramt av spebarn.

Leonard brøt stillheten: Og han er uskyldig, sa han hårdt.

– G.P.U. sier ikke det, svarte Knut Olsen.

– Og hvad sier G.P.U.?

– Han har organisert sabotasje, oprørsforsøk og mord.

– Og hvorfor?

– Fordi han stod i fascistenes tjeneste.

– Er det beviser?

– G.P.U. samler beviser.

Leonard lo: Men det er jo løgn, sa han utålmodig.

– Så dét vet du.

– Gi mig en brukbar forklaring på at et menneske som han kunde svikte slik.

Knut Olsen så på ham og svarte eftertenksomt: Han var ingen proletar.

– En slett forklaring.

– Efter fattig evne.

– Lenin var ingen proletar. Koljas kone er ingen proletar. Kira er ingen proletar. Kom ikke med sludder.

Knut Olsen mistet ikke sin kalde ro: Det finnes mennesker som kan føle proletarens underkuelse like sterkt eller sterkere enn han selv. Lenin var en slik mann; tsarpolitiet hengte bror hans. Andre er født med en slik frihetstrang. Men det er ikke mange. Resten vakler frem og tilbake. En kan aldri være tygg på dem.

– Men Lebedeff vet vi tilfeldigvis litt om. Han deltok i oktoberrevolusjonen – før ganske mange proletarer her og utenlands hadde bestemt sig. Var det ikke grunn til å huske det med en viss takknemlighet?

– Takknemlighet er en småborgerlig egenskap.

– Hold op.

– Det er ikke mig som vil snakke.

– Men hvordan kan du få dig til å si noe sånt?

– Hos oss får ingen leve på rentene av det han engang har gjort. Og en mann som har oparbeidet en tillit og misbruker den, dømmer vi hårdere.

Alt prellet av på dette sammenbitte treansiktet. Leonard vendte sig mot Kolja: Men du tror ikke på dette vanviddet at Ivan Borisovitsj er skyldig?

Kolja så på ham med øine som ikke kjentes ved ham:

– G.P.U. sier det, sa han.

– Men hvad sier du? Du som kjenner ham og er hans venn.

– Jeg er ikke hans venn.

– Du er bedre venn av G.P.U.?

– Ja. Ja! ropte Kolja. Det var hat i øinene som så på Leonard.

Nede i trappen møtte han Ljoba.

– Hvad er dette? sa han fortvilet.

Hun lente sig inn til veggen og begynte å hulke, så sprang hun videre opover.

Oppe på hotellværelset fant Leonard frem i telefonboken Kiras fagforeninger. Endelig kom hun i telefonen.

– Er du syk, min egen? spurte hun straks, angst i stemmen.

– Nei. Men det er hendt noe.

– Jeg har bedt dig aldri ringe hit, sa hun kort.

– Jeg må snakke med dig straks.

– Vi treffes iaften.

– Jeg kan ikke vente. Hører du, Kira.

Hun la røret på.

Til slutt blev det kveld. Fra klokken seks til ti gikk han foran bygningen hvor hun arbeidet. En milisjonær stod og holdt øie med ham. Leonard prøvde å gå så langt som mulig fra porten, hvor Kira vilde komme ut. Når han vendte sig, så han den stirrende mannen.

Hun kom ut alene, og smilte da hun så ham. Ansiktet var blekt og rolig.

– Ivan Borisovitsj er tatt av G.P.U.

Hun nikket.

– Visste du det?

– Vent til vi kommer hjem.

Tause gikk de gjennem gatene.

Oppe på hennes værelse la hun armene om halsen på ham og så på ham; all kraft i det trette, grå ansiktet var samlet i de store skinnende øinene.

– Nå kan du snakke, sa hun.

– Han er uskyldig. Han ropte det da de tok ham. De kommer til å skyte ham. Vi må gjøre noe.

– G.P.U. – begynte hun.

– G.P.U. kan passe sig selv, sa han kort.

– Det er kommet nye folk.

– De gamle blev rost i sin tid.

– Vil du at vi skal ende i håpløsheten, sa hun forbitret. Etsteds får tvilen høre op.

– Heller tvil enn urett.

– Det høres vakkert ut. Du skal se du er så heldig at du får beholde både tvilen og uretten: Er det dét du helst vil?

Med ett reiste hun sig og gikk tett bort til ham: – Leonid, min egen, sa hun stille, nesten bønnfallende, vi vil ikke snakke slik med hverandre. Men du må huske at i denne kampen om et nytt liv kan vi ikke bare vente seire, vi må tåle nederlag også; Ivan Borisovitsj var ett av dem.

– Du blir for lett ferdig med det.

Hun så sarkastisk på ham: – Det må være godt for dig å ha enerett på menneskelige følelser.

– Men tror du et øieblikk han er forbryter?

– Ja.

– Det nye liv, sa Leonard skjærende.

– Ja! svarte Kira.

Det blev stille en stund. Leonard satt på sengen. Kira stod ved vinduet og så ut. Hun vendte sig og sa rolig: Vil det hjelpe dig å vite at det var jeg som gikk til G.P.U.?

– Jeg skulde jo ha visst det, sa Leonard tonløst.

Kira stod og så på ham: Ikke smil sånn! sa hun.

– Og hvorfor gikk du?

– Fordi jeg fikk mistanke til ham. Husker du det forbryteriske partimedlemmet Petroff, som var sammen med Knut Olsen på landarbeidet?

– Ja.

– Igår var vår norske kamerat oppe på fagforeningene. Han viste mig da noen billeder han hadde tatt på kollektivbruket. På ett var en mann som jeg øieblikkelig gjenkjente.

En natt for et år siden gikk jeg hjem nedover bulevarden. Jeg gikk på fortauet. I skyggen under trærne stod to menn. Den ene kom ut i lyset under en buelampe og gikk hurtig bort. Det var Ivan Borisovitsj. Den andre gikk inn i mørket parallelt med mig. Han kom ut da jeg skrådde over gaten. Jeg la merke til ham. Det var et usedvanlig ansikt, blekt, magert med store kinnben og mørke, tette bryn. Med engang jeg så fotografiet visste jeg det var Petroff. Det var min plikt å gå til G.P.U. for å gjøre dem opmerksomme på at det fantes en forbindelse mellem Ivan Borisovitsj Lebedeff og denne forbryter. Kameratene i G.P.U. hadde for en tid tilbake mistenkt ham for å være implisert; dette blev beviset.

– Et godt bevis!

– Hvis det ikke er godt nok, skjer det ham intet ondt.

– Vær ikke redd. De skyter ham nok.

– Leonid Antonovitsj.

Lynet slo ned; han enset det ikke.

– Blir du glad da? spurte han ubarmhjertig.

– Ja! ropte hun. Jeg blir glad når mitt folk har en fiende mindre.

– Skjønner du ikke, sa han trett, det er en psykose her i landet, man kan ikke få angitt og skutt nok. Man er så rettroende at man begeistres når enhver som er eller har vært i opposisjon, blir ryddet av veien. Men spørsmålet er om man er rettroende av overbevisning eller lydighet eller angst.

– Det er mig du snakker til, sa hun og så på ham. Det var ikke flamme i øinene hennes i dette øieblikket; de var bare triste. – Tror du mer på Ivan Borisovitsj’ opriktighet enn på min, spurte hun.

– Tilgi mig. Jeg tror gjerne på din opriktighet. Men hvis denne mannen har spilt et så forferdelig dobbeltspill, hvad tro kan vi da ha på den menneskelige natur?

Hun svarte: – Vi behøver ikke å skyve ansvaret over på andre. Vi kan gjøre den menneskelige natur sterk i oss selv; det er en begynnelse.

Han så Lebedeff foran sig, ført ut av det bok-klædde rummet mellem G.P.U.-mennene, i et siste rop til gamle Pasja: Jeg er uskyldig –

Han så på Kira med et bittert smil: – Jeg er ikke sterk nok.

Hun stirret tilbake med alvorlige øine, lenge.

– Da skal du gå, sa hun hårdt.

Han gikk et skritt mot henne og rakte ut hendene, vante til kjærtegn, han var kanskje på vei bort, men orket ikke bruddet: – Kira min, sa han.

– Rør mig ikke! ropte hun hatefullt. Hun så på ham: Du var allikevel sånn som jeg trodde første gang: en god kropp og et stakkars usselt hjerte.

Med ett kastet hun sig på sengen og hulket; stormkast av fortvilelse slet i ryggen og skuldrene hennes.

Han strøk henne forsiktig over armen. Hun vred sig bort: Gå!

Hun sprang op: – Skjønner du ikke at jeg skammer mig. Jeg har latt dig ha mig, du med din feige, klamme tvil, som bare ventet på å falle over oss. Jeg skammer mig, for første gang i mitt liv.

Håret hang ned i pannen, ansiktet var fortrukket av tårer; med et rykk av hodet slengte hun håret op, øinene gnistret av forakt:

– Gå til dine hunder! ropte hun.

Leonard gikk.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.