Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XV

I den tiden da Leonard gikk og ventet på at Nana skulde komme tilbake, følte han sig bitterlig ensom og forpint. Dick var god og kjærlig som alltid; det var som han prøvde å hjelpe så godt han kunde. Men det var med Nana at Leonard måtte få snakket ut.

De vakre sommerdagene hjalp ham ikke. Naturen har ingenting med menneskene å gjøre, tenkte han. Mann mot kvinne, mann mot mann med våben i hånd, hører til i en annen verden enn trær og jord og hav.

En eftermiddag fikk han besøk. Det var en eldre franskmann som med den største respekt hadde lest hans innlegg for freden. Selv arbeidet han på samme front. Det gjaldt å begynne i det små, og her i Bretagne levde et folk som i rase og tradisjoner var en enhet for sig selv. Fredsbevegelsen måtte knyttes sammen med deres uavhengighet; Slik vilde de være løst fra det imperialistiske Frankrike når krigen brøt ut. Han talte med lidenskap og skjønnhet fredens sak, og bad englenderen gjøre rede for dette forsøket i sitt hjemland. Leonard følte sig litt oplivet.

Et par dager efter fortalte hans franske kokke, mens hun stirret mistenksomt på ham, at hans besøkende var arrestert som tysk agent. Samme aften kom politiet for å forhøre Leonard; de blev tilsynelatende helt beroliget.

Tysk agent. Hvem vet. Kanskje en dag blev enhver som nektet å være med i krigen, utnevnt til tysk agent.

Det var også mulig at den fredsentusiastiske franskmann var det som de sa. Nå vel, Leonard hadde vært i dårlig følge før, hans bror Francis, City og de italienske bombeflyverne hadde betraktet ham som en verdifull forbundsfelle. Det fikk ikke hjelpe. En manns plikt var å tenke så klart og hederlig han kunde; det var den eneste diamanthårde loven som ikke motstand eller endog tilslutning kunde røre ved.

Men Leonard følte sig nå så hudløs og oprevet, at selv den minste godhet gjorde ham takknemlig. Når han padlet ut om kvelden i Nanas kajakk, stod det en gammel måke på et skjær ute i bukten. Nebbet lå tungt ned på det svulmende hvite brystet. Ofte fløi den op, men undertiden blev den sittende, og da følte Leonard som om noen allikevel vilde ham vel.

Den åttende dagen om morgenen kom Nana tilbake.

Han gikk vennlig imot henne som om intet usedvanlig var skjedd, og bar kofferten inn i huset.

– Hvor har du vært, spurte han og prøvde å smile.

– Hos en venninne, svarte hun.

Siden fikk Leonard høre at hun hadde besøkt en jevnaldrende fransk venninne fra klosterpensjonen; hun var kommet overraskende og fylt huset med munterhet. Hun hadde spilt tennis, steppet og kjørt en efter en av familien på deres livs biltur. Selv fortalte hun ingenting. – Lov mig at du aldri gjør noe sånt mer, sa han lett. Du må skjønne hvor vondt det er for mig, og –

Han vilde tilføid: «og Dick», men det siste var i sannhetens navn ikke helt nøiaktig og han stanset.

Nana svarte ikke.

Forbitret over hennes hensynsløshet blev han nødt til å ta nøklene til bilen fra henne; en merkelig dump håpløshet kom op i ansiktet hennes; det var som han gjorde det verste et menneske kunde gjøre mot henne. – Det er til ditt eget beste, Nana. Han forbød henne også å ta Dick med i kanoen.

Dagene gikk, og Nana falt tilsynelatende til ro. En eftermiddag satt hun og Leonard i stuen og hørte værmeldingen: Imorgen, pent vær.

Leonard sa: Kanskje vi skal opleve år da den meldingen aldri blir sagt.

Nana satt i sofaen i en kulidrakt av blå silke, hvor benklærne bare rakk til midt på leggen. Den store sivhatten holdt hun slapt i hånden.

– Hvorfor det, spurte hun.

Leonard så på henne, der hun satt nydelig og tankeløs i sin elegante kinesiske fattigdom. Han følte trang til å rive i sønder apatien hos dette menneske som hadde gjort ham så meget vondt.

– Når krigen kommer, svarte han, vil en melding om pent vær bli som en invitasjon til bombeflyverne.

Fornøid over denne bitre tanken slentret han ut.

Efter en liten stund fulgte Nana efter. Hun så sløvt ut i sommereftermiddagen. Her skulde ingen undkomme.

Ansiktet hennes fikk et listig uttrykk. Hun gikk langsomt bort til grinden hvor Dick lå og sov. Hun så sig om til alle kanter. Leonard var gått innover mot hovedveien. Pleiersken var inne i huset. Hun tok gutten op. «Jeg må beskytte ham,» tenkte hun, og gikk hurtig nedover bakken mot sjøen.

Hun satte ham mellem benene sine i kanoen og padlet utover alt hun orket. Dick var våknet og smilte til henne.

Det var brennende varmt. Det var som sjøen utskilte petroleum i middagsheten, men det var bare olje som en tankbåt hadde tømt ut da den gikk forbi. En fugl hadde fått vingefjærene klistret sammen da den gikk ned på sjøen; i mange timer hadde den kjempet for å komme op; nå drev den død i den svake dønningen. Noen måker, skrikende som hunder, fløi over den. Nana var kommet langt ut; det var ingen på sjøen; bare et rødt fiskerseil i horisonten. Hun grep barnet og veltet sig ut av kanoen. Da vannmassene slo over henne, vilde hun instinktivt fri armene for å svømme. «Jeg må beskytte ham,» tenkte hun og presset Dick tett inntil sig, mens hun sank.


Leonard kom tilbake fra turen. Da han gikk op gjennem haven, hørte han at radioen fremdeles stod på. Det var musikk nå: Bachs messe i b-moll. Det var som selve huset stod og spilte i sommerkvelden. Kanskje sitter Nana og Dick og hører på, tenkte han smilende. – Jeg må bli kjærligere mot henne, forstå henne bedre. Det er så meget underlig og ubrukt i Nana.

Han stanset forsiktig. På stenkanten av et rosenbed stod en linerle, så ubevegelig som den var i stand til; den vippet bare lite grand med stjerten. Den stirret i retning av musikken; det var som den lyttet til Bach.

Til slutt fløi den.

– Vi må lære å glede oss mer over livets små ting, tenkte Leonard og gikk inn i huset.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.