Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XVI

Høi og bredskuldret, i nypresset dobbeltknappet blå dress, med en hvit lommetørklæsnipp stikkende diskret frem av brystlommen, stod skibsreder Thomas Harboe fra Norge i hallen på hotell National og overvåket at bagasjen blev bragt ned. Den ene hånden holdt han i jakkelommen, med den andre grep han fast om spaserstokken og et par gule hansker. Han bar det kraftige ansiktet, som alltid var sportsbrunt efter en ferie, med energi for å holde kjake-folden stram. Den blå bløte hatten med opsydd brem satt lett, nesten svevende på hodet, som den var fløiet dit op direkte fra hattemakerens disk. Han pleide å kjøpe samtidig et halvt dusin av samme modell, og straks den hatt han bar mistet sitt preg av blendende ubrukthet, tok han en ny. Med stor virkning blev skikkelsens og ansiktets massivitet brutt ved denne ubekymrede, nesten fandenivoldske korrekthet (noe skal man jo ha på), og inntrykket av ham blev ikke soliditet, men munter, selvfølgelig rikdom. I sjelden grad var han lykkes i det som er idealet for alle norske skibsredere (selv dem som bare kjenner sjøen fra prøveturene): å se ut som en sublimert skipper.

Ved siden av stod hans syttenårige datter Nana, en aldeles nydelig pike hvis ansikt vilde ha vært madonnalignende, om ikke en nyve i pannen hadde gitt det et innesluttet, nesten mutt preg; brynene over de smale grå øinene virket som de var sammenvokset. Mens Harboe gav sine ordrer, kort som fra en kommandobro, prøvde han for datterens skyld å skjule sin ergrelse. Men sannheten var at de faktisk var fordrevet fra hotellet.

Han hadde lovet sig så meget av denne Moskva-reisen for Nanas skyld. Hun kunde sannelig trenge litt avveksling efter den oprivende tiden omkring morens død.

Harboes ekteskap hadde ikke vært lykkelig. Når han gjenkalte sig minnet om hustruen fra hennes beste tid, så han henne foran speilet, mens hendene strøk silkekjolen tett om de smale hoftene, og hun med katteaktige øiesprekker stirret påskjønnende mot sin velskapthet, som hun alltid snakket så meget om. Hun nevnte gjerne, enten det nå var før eller efter et selskap, en eller annen kvinne, for å spørre om hans mening om henne. Klok av erfaring svarte han som regel: så som så. Hustruen pleide da å si: Hun ser ut som et kadaver. Hvis han da protesterte svakt, fulgte de mest rasende beskyldninger mot ham. Det var ham bestandig en gåte hvorfor hustruen som selv virkelig var pen, hadde dette tilintetgjørende hatet mot alle andre kvinner. Ofte i selskaper når noen snakket betatt om kvinneskjønnhet kunde han nesten medlidende se ansiktet hennes gråne, og like efter bad hun ham om å ringe efter bilen. Såvidt Harboe kunde huske, slo dette trekket ved hustruen ut før den tiden da han begynte å være utro. Hennes hysteri bedret sig ikke med årene. I dette hjemmet vokste Nana op som eneste barn. Harboe elsket datteren. Ingen visste at han som hadde ord for å være en hård mann, i flere år hadde gått omkring med en liten barnestrømpe i lommen. Med lykke kunde han tenke på hvorledes Nana, selv om hun var til det ytterste lojal, bestandig hadde vært på hans side. Han kom hjem full av trang til å ha det fredelig og godt, og barnets klare instinkt skjønte at det var fra moren uhyggen kom. Faren var vennlig så lenge det gikk, siden behersket, mens moren skrek op. Nana satt lutende ved bordet med sitt lille gammelkloke ansikt, og når det blev for uutholdelig hvisket hun bare: mor; mor da.

Hun var så alvorlig og stillferdig at det virket aldeles som et sjokk på Harboe da den unge stuepiken en aften mens hun la smokingskjorten frem, betrodde ham at Nana steppet. Hver eftermiddag øvet hun nede i strykeværelset, hvor ingen kunde høre henne. Harboe visste at han måtte gå frem med den største forsiktighet for ikke å skremme datteren, og det varte faktisk flere uker før han varsomt fikk henne lokket frem. En dag da han og Nana var alene hjemme, satte han på en steppeplate på grammofonen, nynnet litt og forsøkte overgivent noen trin. Han satte sig leende.

– Nå du, Nana! ropte han.

Med et forbauset, lykkelig blikk på faren gikk Nana frem på gulvet. Hun stod et øieblikk og lyttet til musikken, løftet de tynne skolepikehendene og begynte. Overkroppen helt ned til hoftene var urørlig, den passet sammen med det fjerne, alvorlige ansiktet, bare benene gikk fortere og fortere i en hård, smellende trommehvirvel av tap og shuffle.

Rykket med av den hissende negermusikken og sin egen fart blev Nana forvandlet for øinene hans. Med ansiktet samtidig spent og uberørt som i trance, satte hun baken til værs og vrikket med hoftene. Armene slengte overgivent og lovmessig, som i et ritual av løssloppenhet, mens skoene klapret mot parkettgulvet. Cuttinglokken var falt ned i øinene. Ved plutselige knekk i midjen svaiet rytmebølger langs ryggraden op til hodet som dinglet vilt og mekanisk.

Harboe satt aldeles åndeløs og i grunnen temmelig rystet ved synet av dette spinkle, yndige pikelegemet som slik gav sig hen i uskyldens frekkhet. Nana sluttet plutselig, smilte sky til faren og satte sig.

Beveget følte han at han hadde fått lov å se inn i en hemmelighet; han ante at denne ensomme dansen i kjelleren hver dag var barnets forsøk på å få gleden i tale, her i dette huset hvor alt før eller senere endte i uhygge.

Stille og takknemlig klappet han hennes hånd, og til hans lykke viste Nana at hun fra nå av anerkjente ham som medviter: – Det er bedre med steppesko, sa hun.

Senere hendte det flere ganger at hun danset for ham. Hun blev efterhånden så tillitsfull at hun steppet på det solgule dekket av yawlen hans, «Nana II», når den i maksvær slørte langs kysten med det lille, hvit-grønne rederiflagget høit oppe i mastetoppen. Hun lo til ham som satt smilende med rorpinnen i neven, og til hennes venner de to gastene forut, som så beundrende til, med hennes navn i hvitt på genserne.

Harboe nevnte aldri dansen hennes til hustruen.

– Det vilde være et misbruk av hennes fortrolighet, tenkte han tilfreds.

Det var en sorgens dag for faren da datteren femten år gammel blev sendt til en fransk klosterpensjon. Det var skikk blandt norske rikfolk å sende sine barn til en slik skole, hvor de noen år lærte sprog og drev sport, stengt inne bak en høi, solid mur. Dette kaltes: å være ute og se verden. Enkelte kom muligens litt ødelagte, litt lespiske tilbake, men den risikoen var intet å regne mot det gode som et slikt ophold bragte: i sitt livs mest mottagelige år var disse unge pikene beskyttet mot alle livets ytre inntrykk. De vendte tilbake takknemlige overfor sitt hjems nyopdagede frihet og skjønnhet; de falt ikke sit miljø i ryggen.

Da Nana hadde vært borte et års tid blev fru Harboe alvorlig syk. Det viste sig å være kreft i maven. Lægene prøvde å operere henne, det vil si de åpnet og sydde igjen.

Stinkende av morfin, med klærne hengende løst om sig, helst naken i en kimono, gikk fru Harboe dag og natt hvileløs omkring i det store huset, mens smertene brente i kroppen hennes. Snart skrek hun hatefullt op mot mannen som hadde ødelagt hennes liv, snart tryglet hun ham i rå bønnfallende ord om å ta henne. Til sin siste dag var han takknemlig fordi han aldri hadde sagt den setningen som bestandig vilde trenge sig frem: Jeg ligger ikke med et kadaver.

Særlig husket han en natt da hun kom inn i soveværelset hans og kastet sig over sengen. Det dødsredde, opsvulmede ansiktet gnurte sig mot brystet hans.

– Nei, hører du.

Med et hårdt tak om håndleddene hadde han slept henne inn i sykeværelset. – Det er her du hører hjemme, sa han rolig. Men lenge hadde hun hamret på den stengte døren hans og skreket som et dyr, selv efter at pikene var kommet til.

Noen måneder før slutten hadde fru Harboe forlangt å få Nana hjem. Siden lægene støttet henne syntes ikke Harboe det var mulig å si nei. Men forbitret tenkte han: dette er ikke morsømhet, men hevnlyst. Her hadde han slept og slitt for alltid å gi Nana det beste, og nå aktet denne utilregnelige kvinnen å merke henne med sin døds vemmelse.

I desperat lidenskap klynget moren sig til datteren, som om det var redning i selve hennes nærhet. Av all makt prøvde hun å slite henne fra faren, for å eie henne helt selv. En dag fortalte hun barnet alt om farens utroskap. – Han er ond! ropte hun. Stille og tålmodig satt Nana og hørte på.

Om kvelden sa Harboe:

– Nana, vi skal synes inderlig synd på mor. Hun er for tiden ikke herre over sig selv.

– Jeg vet det, sa Nana og så kjærlig på ham, men som hun følte ond samvittighet gikk hun hurtig op igjen til sykeværelset.

Så kom den dagen da Harboe og datteren satt sortklædde alene på første benk i krematoriet; da kisten, dekket i angstfull tetthet med mørkerøde roser, likesom i rikdommens siste forsøk på å skjule, – langsomt sank i gulvet, følte Nana farens brune sterke neve rolig gripe om sin hånd.

Harboe lot henne ikke reise tilbake. Begge hvilte ut efter sjokket. En stille harmonisk tid fulgte; det var som en sølvgrå dis med løfte om solen bak. Om morgenen red de i skogen sammen, siden var Nana flittig, leste fransk og spilte tennis. Harboe kom tidlig hjem fra kontoret. De hadde tre flinke piker som Harboe behandlet storartet og som til gjengjeld gjorde sin skyldighet: forgudet Nana og ham. Husets rutine gled fint og umerkelig, som en kostbar maskin. Smilende lot Harboe datteren få føle sig som husmor når hun efter middagen skjenket kaffen eller rystet isen rundt i hans store konjakkglass.

Han gikk nesten aldri ut. Aldri hadde hans hjem vært et så godt sted, og han var sikker på at Nana følte det samme.

Men en dag var det hendt noe ubehagelig. Harboe hadde en jakthytte på fjellet, og en week-end i mai hadde han vært der oppe med datteren. En av pikene var selvfølgelig sendt op i forveien, men Nana var aldeles fortryllende der hun stod i bukser på kjøkkenet og stekte ørreten som faren hadde tatt på flue. Søndag eftermiddag var de kjørt tilbake til Oslo. Nana satt fremme ved siden av faren; trekken fra det åpne vinduet rusket i håret hennes. Bilen skranglet nedover en bygdevei over moer med brunsorte tjern som lignet blanke hesteøine med myrpetroleum glinsende i blikket. Senere blev veien bedre og Harboe kunde sette fart på. Elven gikk i stryk ved siden av; bjerkeliene vrengte sine løvmasser som sølvglitrende sildesteng i brisen. Harboe satt og nynnet. Nana tendte en cigarett og stakk den op i munnen hans. Hun talte ikke ofte, men uttrykte sin sinnsstemning heller ved en liten handling. Denne tendte cigaretten følte Harboe som en skinnende nåde.

De vilde prøve å være i byen før syv, for å gå i teatret. Med tilfredshet følte han den fine spinningen av motoren; speedometretshvite viser gled opover og rundt: 50, 60, 70. Veien var fri et langt stykke, noen menn gikk forsiktig langt ute på grøftekanten. Plutselig tumlet to skikkelser rett mot radiatoren, syklister, en mann og en pike, inn fra en usett sidevei. Harboe bremset op, mannen blev kastet fremover mot frontglasset, ennå er han uskadt, tenkte Nana, ansiktet hans og kroppen, men i et skrik blev han slynget vekk, ned i et grufullt dyp, en meter med bakhodet mot veien. Bilen skjente på tverre bortover; en sykkel som knastes og noe som skrek, fulgte med under hjulene. Med ubevegelig ansikt og hvitknugede hender på rattet fikk Harboe bilen under kontroll og stanset på grøftekanten.

En brøkdel av et sekund følte han en dyp medlidenhet med sig selv. Han hadde ved Gud ikke hatt det så lett, nettop mistet en hustru under tragiske omstendigheter, og her satt han fredelig med sin datter og vilde alle mennesker vel, allikevel skulde han ikke skånes. Han visste meget vel at dette blev politi og offentlighet, kanskje rettssak. Selvmedlidenheten som ikke sjelden hadde gjort ham uovervinnelig i forretninger, slo nå ut i en hård hurtig besluttsomhet. Han hadde knapt fått bilen stanset før han med sammenbitte tenner sprang ut på veien. Det var som han vilde si til den som jamret under hjulene: godt, er det kamp du vil ha, skal du få den.

Mennene som han nettop hadde passert, kom nå løpende til og slepte den overkjørte frem. De la ham i gresset. Harboe kastet et flyktig blikk på ham, det så ille ut, og vendte sig hurtig mot vidnene. Alt avhang av dem. Han tok dem i øiesyn: tre magre, snippeløse skikkelser i blå dress med opvakte, harde ansikter, forte i blikket av sjøens og havnebyenes ukjente angrep, bittertfrekke av bommingen langs veier som aldri tok slutt. Harboe behøvde ikke å se tatoveringen på hendene deres. Han følte plutselig en visshet om at dette kom til å gå godt. Han vendte sig mot en av dem og sa: «Mitt navn er skibsreder Harboe, De er sjømann, ikke sant?»

– Arbeidsløs.

I Harboes varme, ordholdende blikk leste mennene alt. Fire års fornedrelse var til ende. De stod overfor det vesen som ikke var arbeidskjøper lenger, men arbeidsgiver, livgiver.

De trengte sig ivrig rundt ham: Han kjørte helt vilt.

– Farten Deres var ganske rimelig.

– Firti kilometer.

– Femogtredve.

– Ja ikke mer enn femogtredve.

Harboe så vennlig på dem: – Det er også mitt inntrykk. Jeg vil be dere vente med deres forklaring til politiet avhører dere.

For sikkerhets skyld tilføide han med hjertelighet:

– Lei over å bry dere; men kom opom kontoret mitt imorgen.

Han snudde sig tilfreds mot den forulykkede, og det var nå han i et glimt så at Nana betraktet ham, forskende, nesten vantro; muligens tok han feil.

Det var blod på gresset. Den unge piken som var kommet uskadt fra påkjøringen satt på grøftekanten med mannens hode løftet op i fanget. Hun tørket ansiktet hans med lommetørklæet, og hele tiden gjentok hun: – Så. Så. Han svimte av et øieblikk, da så hun bort på Nana og sa: – Han dør. Han slo øinene op igjen og begynte å jamre. Hun bøide sig over ham: – Så. Så.

Harboe administrerte nå ulykken, rolig og handlekraftig. Sammen med en av sjøfolkene bar han selv den sårede inn i bilen; han lot den unge piken få plass ved siden av sig og kjørte av gårde. Nana og sjøfolkene blev tatt op av en privatbil som var stoppet bak dem; de skulde settes av utenfor politistasjonen. Portørene på sykehuset var hensynsfulle og bar mannen forsiktig gjennem lange korridorer inn til lægen, skjønt de straks så han var død.

Vidneprovene gikk i Harboes favør. Nana hadde ikke fulgt med i farten, den dødes kjæreste hadde fått et nervesjokk, men de tre sjøfolkene hadde sjelden sett en finere kjøring. Harboe slapp endog blodprøve. Han var inderlig lettet da han fikk bragt op til sig selv en whisky og soda på soveværelset, hvor han stod i badekåpe med de blodige sportsklærne slengt av sig rundt på gulvet.

Da han kom ned, fikk han høre at Nana hadde lagt sig. Ulykken hadde som rimelig var, gått sterkt inn på henne. Efter middag sendte han bud op for å høre hvordan det stod til, men piken kom tilbake og sa at det svarte ikke når hun banket. Lettet tenkte Harboe: hun sover alt.

Eftersom ukene gikk, skjønte Harboe at Nana på ingen måte hadde overvunnet nervepåkjenningen efter sin mors død. Han vilde så inderlig gjerne gjøre noe som kunde kvikke henne op. I all stillhet fikk han laget et lufttomt rum 4 × 4 under parkettgulvet i stuen, for at steppingen helt skulde komme til sin rett. Men han følte vagt at øieblikket ennå ikke var inne til å vise henne det. Hver dag behersket han sig heroisk ved kaffen. Han bestemte sig isteden til å gi henne en utenlandstur. Han hadde et krav på den russiske regjering for to båter som var innefrosset vinteren før på grunn av manglende isbrytere; han vilde reise over for å få en hurtig ordning og ta Nana med.

Det blev en uhyre vellykket reise. Nana nød å være voksen og smilte når man til Harboes henrykkelse tok ham for hennes mann.

På hotell National fikk de værelser ved siden av hverandre. Med ubehag så Harboe da han skrev sig inn i fremmedboken, navnene på to landsmenn, Arild Andersen som var noe av det verste han visste og Aksel Fauske som han heldigvis bare kjente av omtale. Han håpet de var reist.

Han hadde imidlertid helt glemt dem om aftenen. Sammen med Nana hadde han vært i Det store teater og sett Tsjaikovskijs ballett «Svanesjøen»; datteren var aldeles henført, stum og skinnende. – Dette var verd hele reisen, tenkte Harboe.

De satt efterpå i hallen på hotellet, for at Harboe skulde få sig en siste drink. Nana tok den første slurken av whiskyen, en stor gunstbevisning. Harboe følte lykkelig at det gikk mot bedre dager. Men like før de skulde gå op kom Andersen rusende bort til ham, og det utviklet sig en meget pinlig scene.


Arild Andersen var et av det norske forretningslivs skinnende lys.

Allerede i guttedagene kastet han glans over sin fødeby Tønsberg på den mest ærefulle måte. Da han ved femtenårsalderen lå under for den hemmelige ungdomslast (efter sin egen opfatning i en for menneskeheten hittil ukjent grad) besluttet han sig, for ikke å komme på sinnssykeasyl, til å omsette fristelsene i idrett og svømte frem og tilbake over indre Oslofjord på rekordtid, så hele landet undret sig, uten at det dog hjalp ham personlig noe nevneverdig.

Denne sommeren brøt krigen ut, og for en velbegavet middelskoleelev i en sjøfartsby, var det meget å gjøre. Samtidig som Arild på sett og vis passet sitt skolearbeid, spekulerte han i hemmelighet sammen med en venn som var et par år eldre og derfor aksjemegler. Den egentlige hjernen i foretagendet var uten tvil Arild. Om aftenen på meglerkontoret lot de sig innvie i kjærlighetens mysterier, første gang av en bramfri gatepike som de to venner lykksaliggjorde efter tur, senere utfoldet de hver på sin kant et mer personlig initiativ.

Den dagen han blev opflyttet i annen gymnasieklasse (på prøve) passerte han sin halve million. Han syntes da at tiden var inne til å nevne sin virksomhet for faren.

Gamle Andersen som med gudsfrykt og nøisomhet drev en kolonialhandel, var det første øieblikket i villrede om hvad som var mest bibelsk: å velsigne sønnen eller legge hånd på ham. Han tok en mellemvei, advarte ham og krevde det løftet at han ikke skulde spekulere mer før han forlot skolen. Han anbragte straks pengene i de sikreste papirer. Da Arild spurte ham om han kunde få lov til å kjøpe en liten seilbåt, så faren rystet på ham og svarte nei.

Efter artium tilbragte Arild et par år i utlandet; ved hjemkomsten kastet han sig som rimelig var over hvalfangsten, og blev på kort tid en av de livgivende krefter innenfor denne næringsvei.

Han var således den første som på dette området hadde storsyn nok til å ta videnskapen i sin tjeneste. Når han hadde behov for å få markedet til å skjelve fremstod det straks en biolog i avisene som ved hjelp av ugjendrivelige fakta oplyste offentligheten om at det tålmodige kjempedyr i Syd-Ishavet nå var praktisk talt utryddet. Hvis derimot Arild Andersen gjerne skulde ha avhendet noen gammeldagse kokerier til god pris og derfor trengte tillitsfull kjøpekraft, dukket det straks op en annen forsker som med en rekke tabeller påviste en nesten faretruende overbefolkning av hval.

Alt hvad han rørte ved blev penger. Selv dengang han gav en liten tomt til en ny kirke i erindring om sine døde foreldre, viste det sig at resten av eiendommen som han ved dette høvet hadde erhvervet sig, steg ved kirkens nærhet forbausende i pris. Han solgte unda villaparseller med en gevinst av en kvart million. Med opriktig nysgjerrighet ransaket han sine hemmeligste motiver, men måtte frikjenne sig; han hadde faktisk handlet i god tro.

Denne rødhårete ildsjel eide en overdådig vitalitet. Hvor sent han enn kom i seng om natten, sprang han morgenfrisk ut av sengen presis klokken syv og begynte straks å gjøre knebøi, med hendene i hoftefest, mens et distré forventningsfullt smil spilte om hans munn ved tanken på hvilke ukjente undere en ny dag skulde bringe ham. Med sitt spente, dirrende ansikt lignet han en hingst, som har fått ulovlig kokain før løpet.

Andersen omgav sig gjerne med en krets av radikale begavelser, forfattere, journalister og malere. Hans Osloleilighet som i minste detalj var innrettet av landets førende arkitekt, var en ideell ramme for åndsliv – med malerier av Matisse på veggene og store bokreoler med verdenslitteraturens mesterverker som, når de blev skjøvet til side ved trykk på en knapp, åpenbarte en frigidaire med tolv duggete grågrønne selters og to flasker skotsk whisky. Høiest blandt de intellektuelle satte Andersen ubetinget Aksel Fauske, som han på en måte ventet sig meget av.

Fauske var nå en mann på omkring fem og firti år, en svær skikkelse av oprinnelig kraft, men pløset av usundt liv, først ungdomsårenes hengjemte slit over bøkene på en kost av kaffe, brød og margarin; senere kom hans berettigede krav om å ødelegge helsen på en kostbarere, mer opsiktvekkende måte på de store restauranter. Ansiktet var tungt og blekt; munnen var vakker men med dårlige tenner; bak en hinne av tristhet lyste øinene av stikkende munterhet.

Han var en fattig fiskergutt fra Sunnmøre. Han hadde slitt sig frem til artium på kort tid, men ikke lenge efter at han var kommet inn til Oslo rammet ulykken ham. Det viste sig at han var en lyriker av de sjeldne.

Forbitret merket han at slitet, fattigdommens vei til å slå sig frem, ikke kunde hjelpe ham. Han satte sammen ord til et dikt med en pinefull lidenskapelig møie; så kom ventetiden, dager, uker, kanskje måneder, før karene fyltes igjen. Denne uvirksomheten påtvunget Aksel Fauske fra Sunnmøre som engang hadde rodd fiske og var full av krefter, slo inn i ham som nevrasteni. Hans hvileløse protest mot uretten (som oktoberrevolusjonen hadde vakt til klar bevissthet i ham) bestod i kraft av hans yrke av ¾ dovenskap. Han kom til å føle sig fjern fra de egentlige arbeidere, samtidig en utvalgt og en utstøtt.

Det meste av hans tilværelse var opfylt av pengebekymringer. Som så mange andre norske radikalere hadde han i begynnelsen av 1920-årene optatt et kraftig banklån i den glade tro at verdensrevolusjonen stod for døren; han hadde da hatt sitt livs eneste sorgløse arbeidstid. Dette lånet var selve livskimen i hans gjeld som gåtefullt og uophørlig forplantet sig fra år til år. Selvsagt hadde han også inntekter; når han klarte å få ut en diktsamling, fikk han 300 kroner for et par års arbeid (6 ark à 50 kroner) og som han selv sa: «det er mange penger for en ung gutt å få mellem hendene». Men man måtte gi hans forlag rett i at han brukte dem ganske samvittighetsløst, han kjøpte hverken hus eller trygget sin fremtid på annen måte; under ugudelige eder strødde han pengene rundt på kaféene. Ellers levde han uforklarlig på lån, av stipendier som gode mennesker hadde innstiftet og av de forskudd han klattevis kunde få av forlaget.

På det store forlaget gikk alle hjul som smurt, fikse stenografdamer hastet forbi, avdelingssjefer sprang inn i elevatorene med viktige papirer i hendene, yngre professorer i stripete bukser, som redigerte samleverker, strakte muntert benene i forværelsets lenestoler. Nede i kjellerne skjøv spenstige lagerarbeidere i overall bokberg bortover på gummihjul, og vakkert lakkerte lastebiler suste med sin last ut fra gårdsplassen. Her var virkelig stordrift med den gledeligste omsetning av klassikere og subskripsjonsverker. Når nå og da en levende forfatter, et menneske som slet med uferdige tanker, kom inn gjennem svingdørene, virket det i dette skinnende blanke tempoet, ærlig talt ikke bra. Han følte sig også som regel inderlig ydmyget i dette drønnet av industri, hvor tremassefabrikkene gikk på overtid og ti tusen kalver stadig gav livet til innbinding. Hvad var han den levende i sjefens forværelse annet enn en tapspost? Fauske derimot skrek som et såret villdyr i det øieblikk han satte foten innenfor, og ble da også regnet for en av de aller vanskeligste dikterne.

Han la ut for Andersen:

– En god forfatter kan muligens livnære sig av sin produksjon et par år hvis han l) har hatt en ulykkelig barndom eller 2) gått arbeidsløs. Dette er fra forretningsmessig synspunkt meget billige erfaringer, de er ikke forbundet med noen som helst utbetalinger fra et forlags side, og vil bli hilst med levende sympati.

Og siden? Siden er det slutt.

Men jeg kunde meget vel tenke mig et samfund, utbrøt Fauske, hvor et menneske ikke bare fikk lov til å rive av sig noen rå, prisbillige erfaringer, – men fikk vilkår til å studere og forske, utvikle sig videre, kanskje til et syn. Men hvad er det De sier mann, for det første er det for dyrt, for det annet vet vi hvad slags syn det vilde bli, og for det tredje avhjelper vi dette behovet ved prektige utgaver av klassikerne.

Andersen lånte ham straks to tusen kroner. Fauske var anstendig nok til ikke å føle sig det ringeste takknemlig. Tvertimot overfuste han giveren med de groveste ord. Dette henrykket Andersen. Som fremragende forretningsmann utstod han ikke smiger. Det forekom ham som den slettest mulige investering av penger når folk under samvær som han selv bekostet, fortalte ham rosende ting som han visste langt bedre selv. Derimot ønsket han intet heller enn å ha en førsterangs hårreisende åpenhjertighet ved sin side.

Andersen brydde sig lite om rikdommens konvensjonelle liv. Han blev kvalm av å sitte i en bil, og vintersport drev han aldri. Han forstod at et menneskes indre var dets egentlige eiendom, dets sanne mulighet for forlystelse. Derfor elsket han når Fauske med inderlig ondskap gikk løs på ham, med vestlandsproletarens oprinnelige klassehat enn ytterligere forgiftet ved mottatte velgjerninger. Lykkelig med undrende takknemlighet satt Andersen med halvåpen munn idet Fauske avslørte de sjofleste motiver for hans forskjellige handlinger.

Hemmeligheten ved Arild Andersen var at han på bunnen var en dypt ydmyg mann, ydmyg overfor sitt eget vesens underfullhet. Hvem var han, denne fattige kolonialhandlersønn som alt så gåtefullt lyktes for? I jublende ekstase følte han sin erkjennelse utvidet, når den utmattede Fauske tenkte at nå var hans offer såret inntil døden.

Andersen viste sig snart som en forbausende elev. Han fattet en fullkommen lidenskap for menneskekunnskap. I selskapslivet forferdet han de tilstedeværende, når han ved hjelp av en rekke ypperlige psykologiske iakttagelser kunde bevise at to av gjestene, som for eksempel var gift på hver sin kant, måtte stå i forhold til hverandre. Det fantes ikke ondskap i et slikt utsagn fra Andersen, bare en hemningsløs, skinnende avslørerglede, som hos en dyrker av ren matematikk. Hvis man hatefullt gikk til motangrep på ham, optok han det henrykt som en opmerksomhet. Særlig overraskende tanker innførte han i sin lille sorte notisbok.

Da Andersen bestemte sig til å besøke Moskva, var det en selvfølge at han inviterte Fauske med. Ryktene om reisen vakte ophisselse innenfor hvalkretser. Man var helt klar over at Andersen aktet å bli sosialist for skjendig å berike sig; her gjaldt det hittil uhørte hvaloljesalg.

I flere avskjedsintervjuer erklærte han sig som varmt sympatiserende med Sovjet; kursene falt nå merkbart i alle de selskaper han var utenfor. Faktisk gjorde Andersen turen utelukkende for sin fornøielses skyld, men det var utrygge tider, og med en slik uttalelse kunde man på en harmløs måte holde sig inne med alle muligheter. Fortvilet bestormet hans konkurrenter Sovjets handelsrepresentasjon om oplysninger, mens de i avisene stemplet ham som landsforræder for å vinne tid. Vital og oplagt sprang Andersen rundt i Moskva.

Den første kvelden var de to nordmenn i Kunstnerteatret og så «Døde Sjæle» av Gogol sammen med en engelsk skuespiller som de hadde truffet på toget og hadde til nabo på hotellet. Andersen hadde delt kupé med ham og med interesse sett hvorledes han hadde ligget i silkepyjamas og aldeles ellevill gjort øine til sig selv i speilet. Efter forestillingen tok de sig en whisky i Andersens rum.

Sovjet-vennen Fauske lot falle en bemerkning om at han på år og dag ikke hadde sett et så fullt hus, men skuespilleren hadde straks sin forklaring ferdig: – De har ikke noe bedre å ta sig til, sa han. Litt efter klaget han over at forestillingen, hvor god den enn i sitt slag var, virket som propaganda på ham: – Hvorfor gjøre godseierne til slike udyr og de livegne til slike elendige, underernærte vesener.

– De er briljant, sa Fauske, hvorfor ikke modernisere Gogol. Det vil si: la godseierne være kommunistledere og de livegne kollektivbønder.

– Nettop, utbrøt skuespilleren, lykkelig over å bli forstått.

Fauske tok nå en dryg slurk av glasset.

– Slik som vi gjør det med Ibsen, fortsatte englenderen.

– Vi gjør det også sånn, svarte Fauske dempet og drakk på ny.

– Da blir en dikter aktuell, ropte den andre ivrig.

– Det blir han, sa Fauske medgjørlig. Det gjelder å gi ham det som heter vår egen tids tone.

– Nøiaktig mitt standpunkt, svarte englenderen.

– Men har det aldri falt Dem inn at vår egen tids tone skapes av oss og aldeles ikke av herr Ibsen, skrek Fauske og slo i bordet. – La ham få være det han er, litt i live og mest død, men gni ham ikke op til oss med vår egen stjålne hud over benskranglet. La oss i hvert fall få være anderledes.

– Vil De benekte, sa englenderen iskaldt, at det er noe som heter evig kunst?

– Evig kunst, svarte Fauske, er borgerskapets rørelse over at ingenting går videre. Derfor spiller alle rettenkende teatre klassikerne enestående livaktige, og oldingene gråter av begeistring; istedenfor å vise oss, gjerne som forbausende tidsbilleder, hvor utmerket avleggs våre forgjengere er. Enhver idé-dikters høieste belønning er å bli glemt.

– En merkelig ærgjerrighet, sa englenderen spydig.

– Ingenlunde, gjenmælte Fauske. – Det er det omtrentlige som er evig. Et sant dikterverk er et presist produkt av sin egen tid, uten tåke og svindel, og det får da den ære å bli fortært til siste rest av levende vesener som optar det i blodet og vevene, bruker det til å vokse fullkommen fra det. Glad og fullbyrdet ligger dette verk tilbake som et forlatt krabbeskall. Et usedvanlig tarvelig ønske vilde det være at mennesker om noen århundrer skulde smatte gjenkjennende på mine følelser; det er min tro at de til den tid vil ha bedre håp og bedre skuffelser enn mine.

Skuespilleren, som forlengst var klar over at det var en helt udannet mann som satt foran ham, konsentrerte sig nå i stillhet om et regnestykke. Ethvert russisk stykke krevde en mengde statister, hvis avlønning vilde bety ganske store summer i London, og således vanskeliggjøre den betaling han personlig hadde krav på. «For ved Gud,» tenkte han, «det er nå mig folk vil se.» Høit sa han med et intenst funklende blikk: – Noe er det iallfall teatret her borte glemmer. Det er ikke mange personer, men ordets kunst det kommer an på.

Andersen hadde sittet fraværende og tumlet med et problem, plutselig oplystes ansiktet hans av et barns lykkelige smil og han utbrøt: – Nå skjønner jeg det.

– Hvad skjønner De, sa englenderen uvel.

– Hvorfor en førsteelsker ved teatret faktisk bør være homoseksuell, sa Andersen ivrig, ta nå Deres eksempel …

Englenderen sprang op i en kroppsstilling som kunde uttrykke harme eller behag eftersom samtalen kom til å utvikle sig.

– Skap Dem ikke, sa Fauske. Vi eier ikke fordommer.

– Men dette er da interessant, ropte Andersen inntrengende og stilte sig i veien for ham. Publikum består for det meste av damer som De skal tilfredsstille, og det eneste viktige for dem er at De er ubesmittet av heldige rivalinner, uten hindringer for hver enkelts begjær. Derfor ser man det gripende syn at en skuespiller av Deres type må bane sig ut fra teatret gjennem et hav av henførte beundrerinner, på vei hjem til en elsket hotellgutt.

– Det er dette som kalles romantikk, sa Fauske.

Englenderen så hurtig på dem; det ante ham at de bare vilde ture frem i simpel intellektuell råskap, og at han ikke engang vilde få lidelsens vellyst ut av samværet med dem. Han smilte overbærende, gjespet bak en armbåndsprydet hånd, mumlet høflig: – De må undskylde, og gled ut døren.

Fauske satte sig nå inn til sig selv for å begynne på et dikt om Den røde plass, mens Andersen skrev ned sin siste interessante iakttagelse i sin notisbok. Han var i ypperlig humør, og efter flere ganger å ha gjort knebøi foran speilet, sprang han gjennem korridoren ned i hallen til nye oplevelser.

Her var det han traff Harboe.

Nana hadde reist sig for å gå; faren satt og ventet på tjeneren for å gjøre op, da Andersen gledestrålende ilte hen til dem.

– Ikke gå da vel, sa han til Nana, og klædde henne naken med et kyndig blikk.

– Nana er trett, sa Harboe kort, og derefter vennlig til datteren: – Jeg kommer inn for å si god natt.

Andersen fulgte henne med øinene, der hun forsvant og sa: – Delikat pike, De.

Harboe svarte ikke. Andersen fikk nå det distré lykkeskjæret over sitt ansikt, som alltid når en fengslende tanke fylte ham. Han bøide sig fremover mot Harboe og sa: – De er jaggu en heldig gris.

Harboe prøvde å stanse ham med et fiendtlig blikk, men Andersen fortsatte: – Enhver mann på femti med en pen datter har en inderlig drøm: å miste konen sin.

Harboe sa dempet: De er full mann, og hugget glasset i bordplaten for å få tak i tjeneren.

– Men hør nå her, ropte Andersen, full av opriktig trang til å oplyse ham, tenk Dem å sitte hver dag ved middagsbordet med en eldre kone … Det er da ganske klart at en mann har mer lyst til å ha en pen pike ganske for sig selv.

– Hold op, skrek Harboe.

– Det er ingenting å skamme sig over, forsikret Andersen, det blir en virkelig fin forelskelse, uten overanstrengelse av noen art.

– De er en pøbel, ropte Harboe, som nå opgav enhver tanke på å betale og gikk hurtig mot elevatoren, for ikke å gjøre skandale.

– Jada, sa Andersen, idet han fulgte efter ham bortover, glad fordi den andre endelig begynte å beskjeftige sig med ham, men De må da innrømme …

Det siste sa han til Harboes skinnende sjevråsko som nå gled forbi øinene hans, mens elevatoren steg til værs.

Andersen satte sig nynnende ned i den øde hallen og innførte sine nye tanker i boken. En stund efter sprang han op og hastet bort til skranken.

– Skaff mig en pike, sa han.

Nattportieren så trett på ham.

– Prostitusjonen er avskaffet i Sovjet, sa han.

– Men jeg skal bare piskes, ropte Andersen. Han ilte frem på gulvet og illustrerte med pantomimiske bevegelser hvad han mente. Peitschen. Nur peitschen.

Neste morgen kom han henrykt, som intet var hendt, bort til Harboe og Nana. Da han begynte på friske gemenheter overfor datteren, var det at Harboe besluttet at de fikk flytte til et annet hotell.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.