Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XVI

Med sitt elegante strømlinjeformede skrog skjøt «Vesuvius» med 21 knop frem gjennem Middelhavets blå godværsbølger. Bak skibet lå en sydende flate som av grønnhvitt marmor, revet op av propellene.

Bruvik stod ved rekken. Han var glad konen hans hadde fått denne turen. Gunvor hadde aldri vært utenlands før. Igår var skibet blitt overtatt i Genua, hvor purpurklædde prelater anført av små korgutter med svære brennende lys i hendene gikk omkring og skvettet vann på dekket. Personlig var han glad over å være kommet på sjøen, det var ikke videre morsomt å måtte holde taler og bli kalt excellense. Samværet ombord var ganske anderledes utvungent, man kunde ikke si annet enn at Harboe var en utmerket, omtenksom vert. Hele skibet var fullt av tilfredse gjester, nordmenn og italienere.

Bruvik så fornøid bortover. Det var et endog sjeldent pent skib. Han følte en slags glad delaktighet der han stod og følte under benene det som engang hadde vært et tåket projekt. Alle parter hadde lagt godviljen til; noe var blitt utrettet.

Det hadde vært vanskeligheter som måtte ryddes av veien; italienerne forlangte således at erobringen av Etiopia skulde anerkjennes; nå var det skjedd. Bruvik likte det ikke. Han hatet det. Hadde han ikke på mangt et møte stått op og sagt fra når det gjaldt dette skamløse rovet? Hvilken av de små stater blev det neste gang? Men man måtte også tenke på fiskerne, eksporten, levestandarden. Man måtte overhodet ha evnen til å kunne se en sak fra flere sider. Bruvik begynte nå å tenke på noe annet; det var et pent skib og han var glad Gunvor fikk denne turen.

Spenstig og yngre enn noensinne kom skibsreder Harboe mot ham. Han hadde gjennemgått en avmagringskur, bare kjakene hadde vært motstridige, det dirret litt av fett nedover kinnene, som når refleks av sjø skjelver på veggen inn koøiet. Han så briljant ut i hvite bukser og blå pjekkert; den høire hånden holdt han, sin vane tro, i jakkelommen. Det var en ganske overordentlig tilfredsstillende følelse å eie et stort passasjerskib, med et helt lite folk i sitt brød, sjøfolk, fyrbøtere, restaurantpersonale, offiserer og øverst skipperen med fire gullrender rundt pjekkerten, og over alle igjen han selv i enkel blå jakke. Men hvorfor fant ingen på å kalle ham commanderen, tenkte Harboe ofte, menneskene har i grunnen ingen fantasi.

– De har det godt, De, Bruvik, utbrøt han, som kan ha konen Deres med. Og så en sånn pen kone, tilføide han klagende. Han snakket ikke sjelden til Bruvik om de savn som hans cølibat voldte ham.

– Jeg har det ikke lett, sa han med fortrolig mannfolkpatos.

Men gjennem alt skinte hans stolthet over at han måtte la konen bli tilbake. Sjelden hadde en fire og femtiåring hatt en ærefullere ensomhet. Randi skulde ha barn. Hans tanke streifet av og til Nana, med en følelse av triumf; det var sgu ikke bestefar han var.

Spretten og oplagt som ung far deltok han gjerne i alle slags leker ombord, og nå vilde han ha Bruvik med på dekkstennis. Gunvor kom til, skarpt forfulgt av en italiener som var aldeles betatt av hennes blonde, fyldige skjønnhet.

– Op og slå han Harboe! ropte hun på nordlandsk som et lyst måkeskrik i forbifarten. De gikk et dekk op og begynte å spille. Det var brennende varmt, Harboe kastet jakken; sprek sprang han rundt helt i hvitt. Bruvik var glad over at han i hvert fall hadde gummisko; den tykke mørke dressen hindret ham, Harboe slo ham gang på gang.

Arild Andersen kom nå dansende bortover dekket. Harboe kastet et misbilligende blikk efter ham. Det var et slett råd man hadde gitt ham, når man sa at han måtte invitere Andersen og frue med på denne turen, fordi han med sine radikale anskuelser vilde være et sånt nyttig bindeledd mellem sosialistene og de andre. For det første var Bruvik og hans kolleger meget greie og liketille folk som han satte høit, menneskelig og efterhånden også politisk. For det annet gjorde ikke Andersen det ringeste nytte for sig, bare spiste og drakk på hans regning.

Andersen hadde det ikke så lett. Denne turen var bryllupsreisen hans, og han hadde vært fast bestemt på å følge sin plan og vise både troskap og fin erotisk tilbakeholdenhet overfor hustruen. Men dessverre hadde han ombord fått øie på en aldeles deilig italienerinne med bryster som faste vannmeloner, med rå stemme og en rød kam som et blodhugg oppe i det blåsvarte, oljeglinsende håret. Han tenkte adskillig på henne, og derfor hadde han, da han la sig med sin brud, i ren distraksjon kommet til å henfalle til noen variasjoner fra gamle dager. Han kunde ha slått sig selv for sin glemsomhet. Nå, hans hustru viste sig bare interessert, men hun tapte i verdi for ham, og skulde det være på den måten, tenkte han forbitret; kunde det like godt være italienerinnen. Han var nå efter henne overalt for å gi henne et innblikk i sin vitalitet.

Harboe og Bruvik spilte på ny et par spill med samme resultat. – Hør her, sa Harboe, De har tyngre klær enn jeg, og det er ikke rettferdig. Jeg tror jeg har et par ekstra bukser med mig. Jeg løper ned og ser efter, og legger dem inn i Deres lugar.

Bruvik som, nå hadde fått blod på tann, gikk efter, fulgt av Gunvor. På sengen hans lå et par kremhvite, omhyggelig pressede benklær, med et fint bløtt beigefarvet lærbelte stukket gjennem stroppene rundt livet.

Bruvik tok dem hurtig på. – Du er den peneste av dem alle sammen, sa Gunvor, og kysset ham. Han sprang op på dekket, han følte sig lett og behagelig, og var som et uvær over Harboe, han vant hvert eneste sett. Rundt stod en gruppe av gjestene som applauderte ham på flere sprog. – Personlig er italienerne meget elskverdige folk, tenkte Bruvik. Efter kampen tok han sig en drink med Harboe. De følte større gjensidig respekt, nesten vennskap, efter at de begge hadde overvunnet hverandre. En kjekk, kraftig kar, tenkte de.

Siden satte de sig i hver sin dekkstol.

Harboe sa jovialt: Når skal dere anerkjenne Franco da, Bruvik?

– Aldri, svarte Bruvik forbitret, med den samme avvisende kraft som han hadde vent sig til i den tiden spørsmålene gjaldt Etiopia.

– Men hvis han fortsetter med å seire, hvad så?

Bruvik stirret på ham med et jernblikk: Vi vil treffe åtgjerder, utbrøt han. Han følte at den tillit han hadde vist Harboe ved å låne buksene, var blitt misbrukt; hvad skulde slike spørsmål være godt til, sommers dag!

Harboe satte sig nå velbehagelig til rette; tok solbriller på og fikk stuerten til å hente en bok nede i lugaren.

Han var en varm venn av litteratur; i hans eget land var det virkelig flere forfattere man måtte glede sig over. Hamsun var således erklært fascist og fru Undset brennende katolikk, det virket godt i en tid da kirken velsignet bombeflyene før de drog ut. Virkelig store diktere, tenkte Harboe ærbødig, holder sig utenfor politikk. Med et vennlig nikk til stuerten tok han boken. Det var en reiseskildring fra det nordlige Norge. Siden turen på en måte stod i denne landsdels tegn, med klippfisk i bytte for tonnasje, hadde han tatt boken med som en opmerksomhet overfor Bruvik. Det var ingen almindelig bok, den var skrevet av landets skarpeste biskop og utkommet i et rekordoplag, folk var umettelige efter den. Harboe gjorde en hurtig kalkyle og åpnet boken med et varmt, mottagelig sinn.

Litt efter lot han den synke. Blikket var blitt dugget bak de grønne brillene. Det var så vakkert.

Han vendte sig til Bruvik som i nabodekkstolen satt i stigende ubehag over sine hvite bukser, og utviklet sine tanker høit for ham: Her er et kapitel i denne boken fra fiskernes liv, sa han, som jeg må tilstå har gjort et ganske sterkt inntrykk på mig. Biskopen forteller hvorledes han blir beveget over et lite barn som leker så tillitsfullt med gullkorset hans, mens han døper det. Han forærer derfor den nyfødte en bankbok. Noen tid efter skal biskopen ha overhøring i en annen menighet, som er fanatiske tilhengere av voksendåp og mener at barnedåp er meningsløs. Han spør da en pike: Kan et nyfødt barn ha tro? Nei, svarer piken, og han ser hele menigheten er klippefast bak henne. Da ber han til Gud, og Gud inngir ham disse ordene: Kan et nyfødt barn ha bankbok? Nei, svarer piken like bestemt. Jo, svarer biskopen, nå har jeg dig! Jeg skal fortelle dig om et nyfødt barn som har bankbok, og han forteller historien, og da han er ferdig sitter menigheten åndeløs og henrevet; til slutt gjentar han triumferende: Kan et nyfødt barn ha tro? og da går det som et brus gjennem hele kirken: Ja!

Harboe hadde fått tårer i øinene: Det er en sånn menneskelig historie, sa han.

Bruvik satt stille og sa ingenting, mens Harboe snakket. Han så menigheten for sig; han kjente disse folkene. De hadde tilkjempet sig en dyrebar overbevisning, enten den var rett eller vrang. Men så kom biskopen og fristet dem med bankboken. De var så håpløst fattige, slet så fortvilet for livet; de måtte gå ut i det verste vær for å skaffe føden til sig og sine, kanskje satte de redskapen til, kanskje livet. En bankbok? Hvem hadde en bankbok av dem? Dette miraklet kunde de ikke stå for.

Bruvik blev nå mer og mer ophisset; det var krefter på ferde, tenkte han, som på den uheldigste måten allierte sig med kapitalen; blandt dem var kirken på ingen måte den ringeste. I demokratiske land prøvde den å tilsløre uretten; i land hvor kampen var brutt ut, skjøt den på folket. Han hadde derfor god greie på hvorfor Harboe var så rørt over denne historien, og dessuten: hvilken tro måtte ikke han være i stand til med en slik bankbok! Plutselig kvakk han til.

Under den siste delen av skibsrederens fortelling var Andersen kommet listende bort til dem på lydløse gummisko; med sin hurtige forstand snappet han pointet av historien.

– Men om banken ikke er solvent? ropte han triumferende. – Jeg tror faen skjære mig banken ikke er solvent.

Harboe blev forbitret og skulde gi et skarpt svar, men husket at han var vert og behersket sig.

– Annersen, sa han vennlig og dvelte med nydelse på dette almindelige navn, Annersen, De skal alltid respektere andres meninger,

Henrykt sprang Andersen videre, som en Puk i fullt dagslys, for usett å kaste sig inn i samtalen ved nye dekkstoler. Bruvik knegget efter ham, noe opkvikket, og gikk ned for å bytte.

Harboe fulgte ham med øinene, mild og hjertegrepet ved synet av sine benklær: det som forener, sa han stille til sig selv, er nå sterkere enn det som skiller. Han kom til å tenke på at han i den siste tid hadde fått de mest inntrengende anmodninger om å være blandt innbyderne til et humanistisk akademi; en mann han kjente, som delte sin interesse mellem sine millioner og middelalderske glassmalerier, hadde nylig holdt ham i knapphullet i tre timer på gaten, for å sikre hans deltagelse. Harboe tok nå spørsmålet op til drøftelse; og da det var ganske tørt i været, arbeidet hans hjerne hurtig og klart. Vi i Norden må være humanister, tenkte han avgjort. Vi går visstnok krigstider i møte; de nordiske folks hovedopgave blir å selge sin tonnasje, sin malm og sine fettstoffer på en hensiktsmessig måte; det hele vil gli overordentlig meget glattere hvis man i tide lærer folk op til å forstå at det er noe som er større enn politiske og internasjonale sympatier, nemlig det menneskelige.

Eftertenksomt grep han igjen biskopens bok, beveget ved tanken på alt det gode som ventet ham.


Mørket falt på. «Vesuvius» skummet av gårde gjennem en kullblå natt. Det var mangefarvede lykter på dekket; latterhvin lød fra baren, og i selskapsrummene hvor ungdommen danset spilte skibsorkesteret en munter hot; bare inne i røkesalongen hersket det ro og saklighet. Bruvik satt og spilte bridge med Harboe som makker, mot to italienere, direktøren for utenrikshandelen og hans sekretær. Bruvik følte sig lettet over å være i sin egen smoking. Whiskyglassene kastet et festlig gjenskjær i veggenes lyspolerte bjerk.

Fru Bruvik stod bøid over sin mann. Hun var flyktet inn fra baren: En av italienerne har sett mig i øian en halv time! ropte hun, og nå klarer jeg ikke å bedre handelsforbindelsen på en lang stund.

Harboe som var blindemann satt tankefullt og betraktet de brune hendene sine. Mange skibsredere som hadde vært til sjøs, hadde to små blå prikker tatovert inn på hånden i kløften mellem pekefingeren og tommelen. Det var folk med fremdrift, som ikke vilde vansire sig med nakne piker og troskapsnavn, men dog ønsket et lite kjennetegn på sitt yrke. Harboe grep sig i å misunne dem; tanken på å la sig diskret tatovere neste gang han var i Antwerpen, streifet ham; i denne samarbeidets tid vilde det virke meget tiltalende.

I en pause i spillet hvor herrene tendte sine cigarer, sa den italienske direktøren smilende til Bruvik: Nå, hvad skal neste byttehandel gjelde?

– Jeg vet, svarte Bruvik, at vi trenger noen bombefly. Da han inntil nylig hadde vært antimilitarist, så han barskt på den andre: Lette bombefly, utbrøt han.

– Vi har noen typer, svarte italieneren, som vi nylig har gjort gode erfaringer med.


Oppe på broen hadde skipperen stanset sine skritt. En fin dur trakk over stjernehimmelen. Purseren kom ilende op: Skal jeg be passasjerene komme på dekk, kaptein; det vil kanskje interessere dem.

– Jeg tror faen plager dere alle sammen, svarte kapteinen. Det var en eldre gråsprengt mann med et vakkert ansikt, skarptskåret av sjøen og rundslipt av representasjon. Lyset fra styrehuset falt på hans hvite stivede skjortebryst med smokingslipset. – Isted kom telegrafisten og spurte om han skulde sette i radioavisen at han hadde opfanget et S.O.S. fra et norsk skib utenfor Gibraltar, mens det blev bombardert av italienske fly, og her kommer De –. Man skulde ikke tro dere visste hvad for et skib dere er ombord i!

Motordrønnet kom nærmere; eskadren av fly var snart over mastetoppene, underveis til nattens bombardering av Valencia.

To italienere like under broen viftet ekstatisk opover mot sine landsmenn: Squadriglia bombardementa notturno, ropte de glade som de hadde grepet en ørnefjær i flukten.

Andersen stanset i leideren. Han var underveis op på øverste dekk for å drive legemsøvelser før natten, man kunde aldri vite hvad som kunde hende. Han så bortover det festlig oplyste skib hvor latteren fra glade mennesker blandet sig med musikken, mens aeroplanduren langsomt døde bort: Demokratiet seiler langs spanskekysten, fniste han og sprang videre.

Med et distré, men samvittighetsfullt uttrykk over det bleke ansiktet stod Andersen på båtdekket med hendene i hoftefest og gjorde knebøi under stjernene.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.