Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XVII

Harboe fikk ikke riktig sitt gode humør igjen. Det gikk tungt med erstatningskravet, og han var opriktig talt ikke vant til å sitte og vente. Ute på kulelagerfabrikken som han beså sammen med Nana, hendte det også noe som, hvor latterlig det var, ikke egentlig moret ham. Det var bare så tåpelig at de var kjørt dit ut, men guidene på hotellet gav dem ikke fred. Fabrikken var det ikke noe å si på, selv om han måtte le av de engelske damene som gikk ekstatisk omkring, de hadde aldri sett på maken. Han kunde ikke la være å spørre dem om de noensinne hadde vært inne i en fabrikk i England. Det viste sig at det hadde de selvfølgelig ikke.

Harboe kom i snakk med en ung fabrikkjente, bondsk, svær med store bryster under overallen; på det ene var festet en rød fallskjerm av emalje. De andre kalte henne Tamara. Hun kunde lite grand tysk. Han eksaminerte henne om arbeidstid og lønninger, hun svarte greit, til gjengjeld spurte hun hvad han var.

– Skibsreder.

Hun så forbauset på ham. Imponert, tenkte Harboe.

– Hvor mange skib har De?

– Tolv, svarte han.

– Og hvor mange arbeidere?

– Å, en fem hundre.

Det hadde samlet sig en klynge dongeriklædde piker omkring dem. En fregnet en som så ut som hun aldeles nylig hadde forvillet sig ut av fjøset, sa noe med tydelig undren til den tysktalende.

– Hvad var det hun sa? spurte Harboe.

– Hun sa at De lignet ikke billedene i «Isvestia».

– Billedene av hvad?

– Av en kapitalist.

Alle stirret forskende på den elskverdige solbrente mannen.

Harboe måtte smile.

Nei, han kunde tenke sig det. På slike tegninger pleide de å fremstille utbytteren som en cigarrøkende umåtelig fet børsherre, antagelig for at sovjetfolket skulde tro at deres arvefiende hvert øieblikk kunde dø av hjerteslag. Men det blev nå ikke sånn nei. Hvis man absolutt skulde gi kapitalisten et ytre kjennetegn, tenkte Harboe, måtte det tvert imot være spenstighet. Forarg dere proletarer over hans to og tredve friske tenner, holdt på stell av dyr tannlægeprofessor og frisk frukt vinteren igjennem, hat ham for hans muskler, silkeskinnende av massasje, og forfølg ham for hans hudfarve, brunet av en sol som dere ikke alltid har råd til å komme ut i.

Den tysktalende jenten sa noe hurtig til kameratene sine, Harboe spurte ikke hvad det var, for det var tydelig det ikke skulde oversettes. Det var vel noe om at dette var en særlig listig forklædning av klassefienden, hans indre var det gode gamle. Ganske riktig, de stirret ikke lenger forbauset, men overbærende, nesten medlidende på ham.

De opgav ham som uforbederlig og vendte sig mot Nana. Fin og spinkel stod hun i sin myke, glinsende pels (sydd sammen av skinnene fra fire føll som ufødte var skåret ut av hoppene). Under det askeblonde håret som var skilt i midten tegnet ansiktet sig i en ren oval (tidligere hadde det vært noe nøtteknekkeraktig ved munnen, men efter at to altfor små, degenererte kinntenner var trukket frem ved en operasjon, hadde ansiktet fått sin klare yndige linje). Mot henne stod flokken av unge arbeidersker med oljete svarte hender og fett i håret efter at de ivrig hadde slengt cuttingtjafsene tilbake.

– De andre spør mig om De er datteren hans, sa Tamara.

– Ja.

– De spør mig hvad slags arbeid De har.

Nana trakk på skulderen:

– Jeg har ikke noe.

– Men hvad slags arbeid skal De ha.

– Jeg vet ikke.

– Kanskje ikke noe?

– Ja.

Tamara oversatte. Den fregnete kameraten hennes sa noe, ivrig, grundende.

– Hvad sa hun, spurte Nana hurtig.

– Det er ikke noe å oversette.

– Vær så snild.

– Hun spurte om man i Deres land ikke synes det er en skam å være barn av en kapitalist.

– Nei, nå får det være grenser, sa Harboe leende. Farvel, mine unge damer, samtalen var meget interessant.

Han tok Nana under armen og gikk videre gjennem maskinbraket til utgangen. Da de igjen stod ute i dagen, sa han: – Hørte du at de faktisk betrakter oss som merkelige, nesten utdødde dyrearter. Litt av en oplevelse.

Han vendte sig smilende mot datteren: Vi to kapitalister får holde sammen.

Han presset Nanas arm, men til sin skuffelse merket han at hun svarte ikke slik som hun pleide, så søtt, nesten forelsket. Et rykk av ubehag gikk gjennem ham. Den helvetes Andersen, tenkte han.


Om aftenen spiste de i hotellets takrestaurant, hvor den ene veggen var av glass. Dypt under sig hadde de elven som i fiolblå slyngninger gled i solnedgangen langs Kreml. Ved nabobordet satt et selskap av utlendinger; med ryggen til Harboe satt en meget lystig amerikaner, som hele tiden vendte sig og ropte til dem. Til slutt bad han dem om å drikke kaffe ved hans bord. Harboe var glad til, for Nana var dessverre nokså tung idag.

Deres vert het Mr. Dobbs; ved siden av sig hadde han en russisk dame med vakre, men merkelig grumsete øine som Nana instinktivt ikke utstod. Det var også et ungt ektepar, Donald og Ann Morrison; de var sympatiske; over den store skikkelsen hans var en tung, god varme og hun var aldeles nydelig. Men best likte Nana den unge engelskmannen som de kalte for Leonard. Han var likesom utenfor han også, og han var snild og begynte å snakke med henne. Faren interesserte sig sterkt for russerinnen. Efter en stund blev det uhygge ved bordet, de andre merket det ikke, men Nana kjente det hjemmefra, og hun fulgte med i alle nervene sine, så det gjorde vondt. Det var visst Mr. Morrisons skyld.

Det var kommet inn et selskap av utlendinger ved et bord lenger borte. Det var tre amerikanske arbeidere, to hvite og en neger, sammen med to unge piker. Den ene av kvinnene var en bred, rund, saftig negresse, skinnende svart, men det så ut for Nana som kroppen hennes hadde et annet farvelag under; håndflatene var vasket som med en våt svamp, og de var lyserøde. Den andre piken var hvit, fra den tynne halsen reiste hodet sig med en merkverdig, yndefull skjønnhet; det var noe forfinet og sjeldent over håndbevegelsene hennes også; armene hadde brede sølvringer.

– Undskyld mig et øieblikk, sa Mr. Morrison og reiste sig, dette kan kanskje bli en stubb. Han gikk bort til de nyankomne. Nei, tenkte Nana, det skulde han ikke ha gjort. Hun så en nervøs trekning om Anns munn. Han får det ikke godt når han kommer tilbake. Nanas øine streifet faren: Men han fortjener det kanskje, tenkte hun.

Donald blev mottatt med varme. «Vi kjenner Dem alle, Mr. Morrison, liker det De skriver.» Han blev sittende en ti minutters tid; mest snakket han med den unge hvite piken, dempet og interessert. Ann bet sig i leppen. Nana knyttet hendene av nervøsitet.

Det var blitt blek sommerkveld med en fin tynn måne.

– Der har vi måneneglen, sa Ann med forsett livlighet. – Leonard, har vi ikke glede av dikterne, de har endog funnet på å kalle månen en negl. Gud som manicuredame.

Hun drakk glasset ut. Nana syntes så synd på henne.

Donald kom tilbake igjen.

– Ganske interessant skjebne, den piken, sa han fornøid. Hun arbeidet på et kontor i Tennessee. En dag efter arbeidstiden kom noen av de andre folkene uventet tilbake igjen på kontoret og der fant de henne sammen med portneren, en neger.

– Jeg tviler ikke, sa Ann, men kunde du ikke forskåne oss for din venninnes oplevelser?

Donald så hvad som ventet ham, men var nødt til å fortsette.

– De skulde til å lynche fyren, en neger med en hvit pike –

Hvit, sa Ann.

– Ann skjønte pointet, sa Donald. Hun sa: Vi er negrer begge, ikke gjør ham noe.

– Umulig, sa Harboe og stirret interessert på piken.

– Det sa kontorfolkene også: Du er ikke neger. Du vilde bare dekke negeren din. Ann, det er det som er det interessante, de skjønte ikke det som du skjønte, i negerstaten Tennessee. Huden var ganske lys, håret var glatt, og ikke hadde hun de fiolette halvmånene på neglene heller. Men så klædde de henne naken, og da så de den nesten usynlige fine blå stripen langs ryggraden, det siste og sikreste kjennetegnet. Nå er hun kommet hit med portneren sin og søsteren hans. De skal arbeide ved en bomullsfabrikk i Usbekistan.

De siste minuttene før Ann gikk, var hun smilende behersket, så behersket at Nana følte det som knivstikk gjennem sig. Selv Joe som var temmelig full, merket det.

– Damer liker ikke at man snakker om negrer, sa han diskret, da Morrisons gikk ut gjennem restauranten. Han vendte sig plutselig truende mot de andre og oplyste dem om at Donald var en av de beste; annet skulde ikke sies ved dette bord. En av de beste! ropte han.

Harboe hadde også drukket litt, han klappet Nana på hånden og spurte hvordan det stod til, og begynte å kurtisere russerinnen, som han alt kalte ved fornavn, Genia.

Nana syntes han gjorde sig til narr. Han måtte da se at hun ikke vilde vite av ham, det var engelskmannen hun så på, mørkt og smertelig og Gud vet hvad. Nana likte at Mr. Ashley ikke vilde ha noe med henne å gjøre. Samtalen gikk i en cirkel: Harboe til Genia, Genia til Leonard og Leonard til Nana. Hun syntes at han var meget tiltrekkende, nettop fordi han var så fjern.

Desperat prøvde Genia å få kontakt med Leonard. Hun var dødsangst; skredet holdt på å ta henne. Sergei var ferdig. Til å begynne med trodde hun at han skulde slippe unda med sine tre år i Sibir; han hadde skrevet ganske fornøide brev østfra, hvis sarkasme bare hun kunde tyde. Nybyggerne der ute hadde et lite teater hvor Sergei var instruktør. – Jeg prøver på å lære dem å spille komedie, skrev han, og er lykkelig over således å kunne bringe kultur til massene. Men nylig hadde hun hørt at han vilde bli transportert tilbake igjen, anklaget for spionasje. På det var bare en tenkelig utgang.

Selv stod hun for tur. Inne i Ljobianka-bygningen blev det i stillhet kjempet på liv og død. Dag for dag følte hennes gruppe i G.P.U. hvorledes de nye mennene som var satt inn for å gjennemføre oprensningen, grov sig underjordisk nærmere ved sine undersøkelser, snart hamret de under føttene deres, og så sprang minen.

Lederne kunde ikke komme over grensen; de vilde bli satt fast i det øieblikket de prøvde å flykte. Hun selv hadde ennå en chance. Hun var så underordnet at det kunde være mulig å skaffe et pass. Men det krevdes bestikkelser til folk som nok sympatiserte med dem, men ikke vilde ta en risiko uten at de blev betalt; de forlangte valuta for å sikre sin egen time.

Genia hadde regnet ut at hun måtte ha minst 3 000 dollars; for henne et uhyre, aldeles umulig beløp. Hun hadde bedt og tryglet Joe. Han var snild, men kunde ikke skrape sammen mer enn hundre dollars. På andre måter hadde hun fått reist et par hundre til, men hvad nyttet det.

Hun hadde bestemt at Ashley skulde hjelpe. Blodig angret hun at hun hadde fortalt ham om sitt privatliv; desto mer fikk hun spille på hans menneskelighet.

Mens Joe holdt Harboe i knapphullet for å skryte, bøide hun sig fremover bordet mot Leonard, og sa dempet for å få en samtale i gang:

– Hvordan går det med Deres Flecker? Var det Flecker?

De må da huske navnet, svarte Leonard.

Det var ham pinlig å måtte sitte her sammen med Genia. Donald og Ann hadde ingenting sagt om at han skulde treffe henne. Det var Joes påfunn å ta henne med. – Må muntre henne, hvisket han. Leonard følte sig ikke oplagt til å muntre noen. Om et par dager hadde han sitt utreisevisum, og så var det slutt. Godt var det.

– Hvorfor? spurte Genia forbauset.

– Så ofte De har sett gjennem papirene mine.

– Jeg? Hvem har sagt det. Jeg kom til Robins fordi jeg håpet at De var hjemme.

– At De gider.

– De virket så god, Ashley, så anderledes enn alle andre i dette forferdelige landet. Jeg vilde bare sitte og føle fred et øieblikk.

Leonard satt og så ut av det store glassvinduet. På et hustak langt borte stod et kjempemessig stillas i skumringen. Når det blev helt mørkt, tendtes tusen lamper langs denne jernkonstruksjonen, og blev til en rød brennende stjerne.

– Det er min stjerne, hadde Kira engang sagt. Jeg kunde dø for den.

Ennå var stjernen bare en heslig mørk opbygning. Leonard reiste sig fra bordet, hilste hurtig og gikk.

Harboe kastet sig nå over Genia. Hun mønstret ham et øieblikk, men hun hadde hatt altfor mange bitre erfaringer med utenlandske forretningsmenn på gjennemreise, det blev aldri ordentlig penger av det. Ashley var nede på værelset sitt, hun kunde gjøre et siste forsøk. Hun flirtet litt med Harboe, for å kjenne hvordan formen og treningen var. Joe satt full og faderlig og så på.

Nana fant sin far direkte motbydelig. I noen minutter opførte han sig som han ikke ante at datteren var til stede. Hans brune hånd med blå svulne årer grep om Genias fyldige, hvite, han stirret på henne med et grovt, frekt blikk og et ekkelt smil om munnen. Det var en rå optatthet av sig selv som fikk Nana plutselig til å se ham foran sig på landeveien, mens den døende skrek i grøften. Nå trakk han Genias hånd til sig, presset munnen mot den og sugde sig fast med grådige lepper.

Nana orket ikke mer og reiste sig. Faren vendte tilbake igjen som i et rykk, smilte hjertegodt til henne og strøk henne over armen: – God natt, Nana!

Genia brøt også op, urokkelig tross hans protester. Harboe var alene med Joe. Han så sig forbitret omkring. Negerpiken var også gått. Han fikk sig en ny whisky.

Genia og Nana fulgtes ut. Genia stanset ved elevatoren og trykket på knappen. Nana løp fort forbi henne og ned til sitt rum.

Donald og Ann gikk opover trappen. Luften dirret av taushet.

Da de kom op, strøk Ann hatten av sig og gikk inn. Donald fulgte efter. Hun stod på gulvet kritthvit i ansiktet.

– Ditt svin, sa hun.

– Hvad er det nå, sa han trett.

– Gå til henne, skrek hun, gi portneren hennes en dollar og du får nok lov.

– Hør nå her, Ann –

Hun gikk like hen til ham, hele ansiktet var fortrukket av smerte og raseri: – Tror du ikke jeg skjønte det. Du klædde henne naken for mig, jeg skulde se henne for mig; det var ikke nok at du hadde lyst på henne, men jeg skulde pines til siste trevl. En usling er du, å, en usling.

– Du er gal, Ann, sa han rolig. Jeg har ikke hatt henne i mine tanker, ikke et sekund. Du får tro mig.

– Tro dig, hun lo skjærende. Tro dig. Hun slo ham i ansiktet av all makt.

Han rørte sig ikke.

Hun hadde fått en slags utløsning og hev sig gråtende på sofaen. Donald satte sig ned i en stol for å vente.

Hun reiste sig halvt op: – Hvad er det for slags liv du har gitt mig. Barna får jeg ikke ha hos mig, jeg har bare dig, og du har bare én tanke: å ydmyge mig.

– Hold nå op, Ann, med det sludderet. Jeg måtte snakke med … Han tenkte: vær nå anstendig og si den unge negerpiken, men han sa istedenfor: de folkene, fordi det er min plikt å vite om alle de amerikanerne som arbeider her til lands.

– Du lyver.

– Kjæreste dig, det er sant.

Han satte sig ved siden av henne på divanen. – Det er jo dig. For faen. Han boret ansiktet ned i håret hennes og lå slik en liten stund. Han vendte henne mot sig, kysset munnen hennes. Langsomt svarte hun, vilt og lidenskapelig.

Utpå natten sa hun:

– Men du syntes hun var pen. Du kan godt si det. Nå når vi ligger sammen, gjør det ikke noe.

– Jeg så ikke på henne.

– Vilde du gjerne at hun lå her nå. Si at du gjerne vil ha henne nå.

– Jeg elsker jo dig.

– Du kan godt pine mig nå. Det er bare godt at du piner mig nå, men ikke om dagen. Vilde du gjerne ha henne?

– Snakker du sånn fordi du selv gjerne vil ha en annen.

– Ikke si det, for det er ikke godt for mig. Jeg vilde dø om jeg skulde ha en annen. Men med dig er det anderledes. Lov mig bare at du piner mig når vi er sammen. Lov mig det.


Leonard satt og leste da døren blev åpnet. Han hatet dører som blev åpnet forventningsfullt med kvinne i. Det var selvfølgelig Genia.

– Ashley, De må hjelpe mig.

– Hvad med?

– Jeg må ut av landet; de vil drepe mig. Ta mig med!

– Nei.

Til overmål var han sikker på at det var en felle som G.P.U. stilte for ham.

Hun kom tett bort til ham.

– Gi meg penger, så skal jeg klare det selv.

– Nei.

Hun knelte ned.

– Vil De se at et menneske blir drept?

Han gikk bort og åpnet døren.

Det kom noen bortover korridoren. Hun reiste sig og gikk rolig ut.

Da hun var kommet utenfor, tenkte hun straks på skibsrederen. Hun løp op igjen til restauranten. Bordet var tomt.


Nana følte en slik fysisk vemmelse over faren, at hun måtte inn på badet og kaste op.

Om natten lå hun og tenkte på sin mor. Hun hadde aldri forstått henne før, nå gjorde hun det.

Nana begynte å gråte: – Om forlatelse, hvisket hun,

Hvis du hadde levd, skulde vi to ha holdt sammen, mor.


Harboe var kjørt hjem med Dobbs for å få sig en siste drink.

– Mrs. Dobbs er ikke hjemme, sa amerikaneren og kom inn fra kjøkkenet med selters.

– Håper å få treffe henne ved leilighet, mumlet Harboe.

– Mrs. Dobbs er i London. Hun blir presentert ved hoffet.

Harboe sa ærbødig anerkjennende at det var ikke alle som dét blev, og tenkte på om han skulde sette sig i gang for Nana.

– Både Mrs. Dobbs og jeg setter stor på på det.

Da de hadde drukket en stund begynte de å fortelle hverandre muntre oplevelser.

Harboe sa:

– Siste gang jeg kom fra Statene, det var på Mauretania, sier kapteinen til mig, for jeg satt ved hans bord –

– Klart du satt ved hans bord, sa Joe.

– Mr. Harboe, sier han, De må hjelpe oss. Det er siste kveld i sjøen, og det skal være en liten tilstelning til inntekt for redningsselskapet. Nå har denne fortryllende damen, som jeg har den ære å ha tilbords, Miss Fay Gould fra Hollywood, tilbudt sig å la auksjonere bort et kyss! Mr. Harboe, De må være auksjonarius.

– Klart du skulde være auksjonarius, sa Joe.

– Senere på kvelden holdt jeg da en liten tale, fortsatte Harboe, skildret den oplevelsen for livet det vilde være å få trykke et kyss på Miss Goulds lepper.

Og nu et bud, mine herrer, ropte jeg.

Det gikk ganske trått, men til slutt var det en rik hollender bak i salen som lot sig varme op. – Tusen dollars! skrek han.

Jeg tenkte med mig selv: den gutten lar sig ikke stanse av noe. Hurtig sa jeg: Det er visstnok ualmindelig, mine damer og herrer, at en auksjonarius selv byr, men jeg er ikke mer enn et menneske, og når jeg tenker på den salighet som venter vinneren av dette kyss, kan jeg ikke annet. To tusen dollars!

Jeg vendte mig nå mot hollenderen. Til min forferdelse så jeg at han lå over bordet og sov. Jeg ropte ned til ham, forgjeves, budet hadde uttømt hans siste krefter. Han var søkk full. Jeg svettet av angst, snudde mig mot de andre, gi et bud, bad jeg og talte til det beste i dem. Ikke en svarte. Til slutt måtte jeg la hammeren falle. Selv måtte jeg betale to tusen dollars for et kyss av Fay Gould.

Harboe tok en velberegnet slurk av glasset:

– Og jeg som hadde ligget gratis med henne på hele turen, tilføide han stille.

Herrene lo. De kalte hverandre forlengst ved fornavn.

– Listen, Tom.

– Listen, Joe.

Dobbs lente sig fortrolig fremover.

– Jeg hadde telefon i eftermiddag fra Mrs. Dobbs i London, sa han.

Harboe bøide sig mot ham for å motta meddelelsen i samme ånd.

– Mrs. Dobbs var aldeles fortvilet. Joe, sa hun, i fem timer må man sitte i bilen i full hoffdrakt og vente foran Buckingham Palace. Du vet hvordan jeg har det … Hvad skal jeg gjøre! ropte hun.

– Honning, sa jeg. Du tar en potte med dig i bilen, gjør du som Joe sier.

Efterpå ringte de fra telefonen her i Moskva og spurte om jeg hadde brukt kode. Tavarisj, sa jeg, du kjenner Joe Dobbs – de kjenner mig alle sammen – og du skulde vite at når han sier pissepotte, så mener han pissepotte.

Joe blev plutselig mild og fintfølende i blikket.

– Gode gamle England, sa han drømmende.

– Ingenting lik det, sa Harboe.

– Listen, Tom.

– Listen, Joe.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.