Ung må verden ennu være

av Nordahl Grieg

XVIII

Som alltid dagen derpå, med alkoholrestene rivende og hissende i kroppen, følte Harboe trang til å spise lunsj med en pen pike. Han ønsket at han var våknet op i et mer civilisert land.

I dype tanker gikk han ned i barbersalongen. Han fikk den hvite kappen stramt bundet om halsen. Han så sig selv i speilet, ikke ubetinget med glede: en brun hudfold fløt fra haken utover den hvite linningen; med en rask bevegelse kastet han hodet tilbake i stolen, ansiktet var igjen stramt og energisk. Neseborene trakk inn lukten av sprit og pudder, han kom til å tenke på Rut. Det var en manicuredame i en herresalong hjemme som han hadde vært aldeles gal efter. Selve rummet hvor hun gikk omkring og ellers ingen andre kvinner slapp inn, potenserte på en merkelig måte hennes kjønn og blev til et kultussted av marmor, speilglass og nikkel for hennes legeme. Barbererne hvis ansikter var bleke av det evige elektriske lyset, virket som et nattlokales forvåkede tjenere som bøide sig over kundene, og deres dempede spørsmål: «kanskje litt ansiktsmassasje?» blev til en fortrolig medviden i nattlige eksesser som nå skulde repareres. Rundt om i stolene lå tunge mannsskrotter veltet tilbake og begjærte henne, mens hun lett og fint med spede, faste bryster under den hvite kittelen smøg sig mellem dem. Det var noe sjeldent, nesten guddommelig over at hun alene gikk opreist. For hver enkelt steg hun i verdi ved de andres begjær. Aften efter aften hadde Harboe sittet ute med henne på restaurantene, danset med henne og talt inntrengende til henne; når de satt mot hverandre ved bordet, så de på avstand ut som de spilte bezique.

Harboe betraktet barbererne i denne russiske salongen med vemmelse fordi de ikke var kvinner. Endelig, der kom den varme duken. Han reiste sig, fikk kappen av og følte sig med ett befridd som en annen mann. Den vesle folden ved haken som blev uforholdsmessig stor så lenge ansiktet var det eneste han selv medbragte til speilet, gjenvant nå en rimelig proporsjon, ved at han fikk fremføre hals, stripet skjorte og blå dress. Spenstig gikk han op trappen.

Ved hjelp av portieren ringte han til sin venn Joe.

– Hallo Joe. Dette er Tom. Takk for igår. Jeg vilde be dig om en tjeneste.

Det kom et grynt i røret. Joe stod i pyjamas ved røret med håret nedover det ubeskrivelig sure ansiktet. Det fantes ikke alkohol i huset og han var på galskapens rand.

– Jeg vilde gjerne be Genia til lunsj, fortsatte Harboe, men jeg har ikke hennes adresse og jeg vil be dig hjelpe mig –

– Nei, knurret Joe.

– Jeg skjønner ikke riktig –

– Pleier ikke selv å få hjelp til sånt –

– Da beklager jeg meget, sa Harboe iskaldt.

– Det er all right, det, sa Joe. Men jeg er ikke noen pimp.

Han hadde funnet ordet. – Ikke noen pimp, skrek han og slengte røret på.

Harboe var blitt urokkelig bestemt på å gjennemføre sin beslutning. Han ringte straks til Morrisons. Ann tok telefonen. Det gjaldt en overordentlig viktig korrespondanse som han måtte ha oversatt fra russisk. Vilde hun gjøre ham den store tjeneste å få bragt ham i forbindelse med madame Genia så snart som mulig. Ann var søt og hjelpsom, hun skulde sende bud.

Et kvarter efter ringte Genia.

– Vil De spise lunsj med mig, spurte han.

– Gjerne.

– De kan tro jeg har slitt for å finne Dem, sa han med inntrengende varm stemme for å lodde hvor meget han kunde vente sig.

Hun lo forstående.

Tilfreds la han røret på.

Nå var det å få beskjeftiget Nana disse timene. Han tenkte sig om og ringte op til Mr. Ashley. Leonard kom ned i hallen.

– Jeg blir dessverre optatt i en viktig konferanse, sa Harboe. Og jeg vil nødig la min datter være alene. De vet i en fremmed by. Russland. Kunde De tenke Dem å holde henne med selskap? Jeg vet at hun har lyst til å se en gammel herregård utenfor Moskva, Arkangelskoje. Vilde De ta henne dit ut?

Leonard hadde ingenting å gjøre uten å vente på passet. Han kunde godt det. Det var noe overordentlig sympatisk ved denne unge engelskmannen, Gud vet om han ikke hadde mange penger. Sammen gikk de op på Nanas værelse. Hun kom inn fra badet hvor hun hadde malt øiebrynene.

– Mr. Ashley har invitert oss utpå Arkangelskoje, Nana, jeg får dessverre ikke anledning til å være med, men kanskje du vil?

Nana så forbauset og glad ut. Men det er merkelig hvor barnet er reservert når fremmede er til stede, sa Harboe til sig selv.


Genia gikk ut i det mørke fuktige kjøkkenet, tendte primusen og satte en kjel med vann over. Veggene luktet av gammel kål. Hun stod og ventet.

Da vannet var varmt, gikk hun inn til sig selv. Hun fikk klærne av og vasket sig. Efterpå blev hun stående naken foran speilet. Brystene kunde kanskje ha vært litt fastere, og det bivret litt geléaktig når hun strøk sig over lårene med eau de cologne. Men hun var sannelig god nok, deilig var hun. Heldigvis hadde hun bra undertøi. Hun tok sort skjørt og hvit silkebluse på sig. Da hun var ferdig, så hun sig igjen i speilet med lengselsfullt utvidede pupiller og smertelig sensuell munn. Jo, jo, jo, hvisket hun ømt til sig selv. Hun gjorde et hatefullt geip: Du kan våge ikke å klare det. Før hun gikk, satte hun sig stille på en stol og bad til Gud. Det gjaldt liv og død.

Harboe ventet henne i hotellhallen. Han takserte henne. Hun følte blikket hans ned i blusen og op langs benene under skjørtet.

– Faen at vi må spise først, tenkte han.

Inne i spisesalen var det musikk. Han likte det ikke, og opvarterne somlet. Urolig merket Genia at kontakten mellem dem var brutt i minutter ad gangen, når irritasjonen tok overhånd. Men siden, tenkte hun forbitret, siden skal jeg sørge for at du ikke blir distrè, og hun så med et varmt, sugende blikk mot neseroten hans.

Ophisset over serveringen, begynte Harboe plutselig å snakke om sin oplevelse i kulelagerfabrikken.

– Besynderlige piker! De, Genia må da føle Dem ganske fremmed her i dette landet?

– Hvordan det?

– Herre gud, en kan da se at De tilhører det gamle regimet.

Han så på henne, halvt medlidende, halvt begjærlig. I samme sekund visste Genia at det gikk ikke. Han betraktet henne som en meningsløs, nokså trist eksistens i Moskva, i klasse med de hvitegardistiske dansepikene som hadde fortalt ham om grufulle oplevelser under bolsjevikherredømmet på nattklubbene i Paris, og dem gav han sgu ikke tre tusen dollars. Hvordan kunde hun ha trodd at denne mannen vilde ut med så mange penger. I overmorgen reiste han, de kunde i høiden være sammen to ganger, og han betalte ikke femten hundre dollars pr. samleie. Om et par dager ute i Europa fikk han det billigere. Hjernen hennes arbeidet feberaktig, dette overbærende smilet var i hvert fall det første som måtte utryddes.

– De tar fullkommen feil, sa hun rolig.

– Her er ingen i nærheten, så De kan tale fritt ut, sa Harboe.

Genia så på ham: Jeg er stolt over å være sovjetborger, sa hun langsomt og alvorlig, det er mitt livs høieste lykke.

Hun lente sig tilbake, smilende: Og nå snakker vi ikke mer politikk.

Hun prøvde å tenke sig inn i hvorledes de unge fabrikkjentene hadde sett på ham. Hun anspente sig, og mediumistisk følte hun at nå hadde hun uttrykket. Hun lot det sette sig. Harboe merket hvordan hun unddrog sig ham.

Hun smilte sarkastisk: De skjønner oss ikke så allikevel, sa hun og begynte å snakke om noe annet. Harboe følte sig desorientert og forbitret, men også underlig kuet.

Nå var det Genias tur til å måle ham, skuldrene, brystkassen, maven, som hun var på dyrskue, med et ironisk smil som foruroliget ham. Endelig sa hun: Jeg liker Dem som mann. Det var derfor jeg kom.

Ubevisst kom en ærbødig iver over Harboe. Du er på rett vei, Genia, tenkte hun. – Skal vi ta kaffen oppe hos mig, hvor det ikke er musikk, foreslo han. Så snakker vi bedre sammen.


Tjeneren hadde vært der med brettet og Harboe stod midt på gulvet og tenkte på hvorledes han skulde gripe saken an, da Genia hurtig reiste sig fra den dype skinnstolen hvor hun hadde sittet. Hun gikk bort til ham og tok hensynsløst initiativet. Han kjente den samtidig bløte og rå hånden hennes gjennem håret sitt, neglene boret sig inn i bakhodet, ansiktet hennes var hvitt under hans, med lukkede øine og vibrerende nesebor. Stum, krevende ventet hun på ham.

Hun var vidunderlig, gal og øm, flodbølger av lyst gikk gjennem kroppen hennes, blev fullbyrdet og reiste sig igjen. Til slutt lå de stille på sengen, ved siden av hverandre. Han vilde si noe; men hun la hånden over munnen hans.

– Gi mig en cigarett, mumlet hun endelig.

Han vilde ta sitt eget etui.

– Nei. Jeg vil ha mine egne. I vesken.

Hun lå en liten stund og røkte. I et glimt så hun at han arbeidet med et problem han ikke kunde løse. Nå stod bare det siste igjen.

Hun reiste sig og begynte hurtig å klæ på sig.

– Går du?

– Ja.

Hun var ferdig før han visste ordet av det, gikk hort til sengen, bøide sig ned og kysset ham flyktig på munnen. Farvel min venn. Hun så på ham med et indolent, litt ironisk smil: Du var god. Jeg kunde bruke dig.

– Ikke gå.

– Jo, sa hun bestemt. Jeg har mitt arbeid. Nå kan jeg konsentrere mig. God reise!

– Skal jeg ikke se dig mer?

– Nei.

– Genia, det er umulig. Imorgen?

– Er optatt. Nei, ikke rør mig! Nå er det arbeid.

Hun tok i døren; vilde hun gå efter å ha brukt ham?

– Genia, du er vidunderlig. Vi må møtes i utlandet, hører du.

Forsiktig nå, tenkte hun.

Hun målte kroppen hans nok en gang, halvt spottende: Tror du sovjetregjeringen gir mig valuta for at jeg skal ligge med dig i utlandet – selv om du kanskje synes det er vel anvendte penger.

– Du skal få penger av mig.

Det er ennå et stykke igjen, tenkte hun. Husk, det er mange penger.

Hun så på ham med alvorlige øine.

– Du skjønner ikke noe. Jeg har mitt arbeid her, min opgave som jeg elsker.

– Sett dig, sa han plutselig bydende. Det var kamp nå.

– Du reiser med mig, sa han avgjort.

– Nei.

Hennes rolige besluttsomhet ophisset ham. Så hun mente likesom fabrikkjentene at de hadde laget en verden her borte hvor alt det som han representerte var stengt ute. Godt, de skulde få se!

Han snakket lavt og lidenskapelig til henne. – Jeg vil ta dig med til Berlin, Paris, London, – Genia.

Han tok hånden hennes, den lå slapp og følelsesløs inne i hans, men til slutt merket han hvorledes fingrene hennes likesom motvillig begynte å kjærtegne huden hans.

Hun reiste sig, som hun foraktet sig selv.

– Hvad bryr jeg mig om byene dine, sa hun. Men jeg går nå. Skjønner du ikke at du gjør mig gal, du!

Han holdt henne tilbake:

– Si at du reiser med mig.

Hun så på ham, plutselig med et fortvilet blikk.

– Men forstår du ikke: her er jeg et menneske som arbeider og gjør nytte. Der ute med dig blir jeg bare et kjønnsdyr. Er det det du vil? Hun så på ham angstfullt, hypnotisert.

– Si det, er det det du vil? hvisket hun.

– Ja, sa han hårdt, det er det jeg vil.

Han kysset henne grådig, hun gav sig viljeløst over, men rev sig brått løs. Hun stirret hatefullt på ham: Jeg vil ikke, jeg vil ikke! ropte hun og hamret med knyttede hender mot brystkassen hans. Han stod bred og trygg. Hulkende sank hun ned på sengen.

Han lot henne gråte ut. Han skjønte fullt ut hvilken kamp det stod i henne mellem arbeidet og begjæret efter ham. Igjen snakket han dempet og lidenskapelig om de gleder som ventet henne ute i Europa; tydelig betydde det meget for ham at han fristet henne. Hun stirret på ham med et lengselsfullt lys i øinene; så kom det på ny en hård besluttsom linje rundt munnen. Men han hadde sett at en bresje var skutt i hennes motstand; triumferende følte han at dette var en kamp mellem to verdener og at han holdt på å vinne; her var et menneske til salgs.

To timer senere gikk Genia fra ham, overvunnet, med en check på fem tusen dollars i vesken; de skulde møtes om fjorten dager i Paris.


Nana og Leonard gikk gjennem værelsene ute på Arkangelskoje. Hun syntes at hun aldri hadde likt en mann så godt. Det var noe så fint over ham, vennlig og tilbakeholdende på samme tid, og denne trygge følelsen av fjernhet blev øket ved at han var utlending. Han var ikke nær, rå og skremmende som faren hadde vært igår.

Leonard følte at hun var optatt av ham. Hvad vilde hun ham, tenkte han trett. Det var så lite overskudd i henne, kanskje nok av styrke, men av en unyttig, nervøst kjempende slags som ikke gav til andre; hun var egen. Hun hørte hjemme i en verden som han var reist fra. Og på vei tilbake til. Men det var noe yndig over henne også, hjelpeløst og trossig på samme tid; også hennes liv skulde leves.

De blev stående inne i fyrstinne Irene Jusupoffs værelse. Rummet var klædd med lysegrå silketapeter; strenge, høie forheng løftet sig til taks over himmelsengen. Dagen sivet dempet inn gjennem løvet utenfor vinduet, og nådde dem som et uvirkelig, akvariegrønt lys.

Leonard oversatte fra den russiske guideboken: Irene Jusupoff blev gift i Kurland, men døde kort efter av tæring. Hennes bror som elsket henne lot dødsværelset, sengen, stolene, bordene, gobelinene og tapetene føres den lange veien hjem til hennes barndomshjem, Arkangelskoje.

Nana så på Leonard. Hun vilde ikke ha snakket fortrolig til ham i et almindelig soveværelse, men det var noe helt annet med dette rummet som var omgitt av et undersjøisk lys av død og fjernhet.

– Jeg skal til London i høst, sa hun.

– Kanskje treffes vi da, svarte han høflig og vakt.

Hun la hånden sin på armen hans, det virket ikke påtrengende, men nærmest fryktsomt:

– Jeg håper det, sa hun. Neste dag reiste Leonard tilbake til England.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ung må verden ennu være

Ung må verden ennu være ble utgitt i 1938 og kalles ofte Griegs «russiske roman». I halvannet år i 1933-34 hadde Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen for blant annet å studere russisk teater. Første del av romanen omhandler forholdene i Sovjetunionen i første del av 1930-årene, andre del handler om den spanske borgerkrigen og Moskvaprosessene.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.