En ung mands kjærlighet

av Nordahl Grieg

ANDEN AKT

Jan og Aimée i dressing gown. Aimée presser en cigaret ned i askebægeret.

    AIMÉE

Javel. Saa løi jeg. Vi er altsaa enige om det.


    JAN haardt.

Vi maa ikke bli enige om for meget.


    AIMÉE

Hør Jan! Kunde ikke du være litt mere venlig mot min sjæl!


    JAN

Jeg synes det er avskyelig det som du netop syntes var morsomt. Og det viser at du løi da du sa at alt som angik fortiden, var forstenet inde i dig.


    AIMÉE

Forstenet og ikke forstenet. Jeg indbilder mig at jeg har læst et eller andet sted at fossiler kan begynde at leve ved en særlig høi temperatur. Trærne begynder at knoppes nede i kulgrubene og de smaa fiskeavtrykkene begynder at leke med finnen. Jeg synes det er en kompliment til dig, jeg …


    JAN

Jeg tror det falder dig naturligst at holde mig utenfor her.


    AIMÉE

Du tar feil der, Jan.


    JAN

Det var ikke mig som var i tankene dine.


    AIMÉE

Aa herregud, er det nu glimtet igjen. Du kan tro det er saa sin sak evig og altid at skulle glimte som en fyrlykt utover din mørke og oprørte sjæl.


    JAN

Du skal holde op med det der, Aimée.


    AIMÉE

Tilgi mig. Man skal ikke spøke med en ung mand.


    JAN

Dette er alvor for mig.


    AIMÉE

Men tænk om jeg ikke respekterte det? Det kunde tænkes at jeg ikke anerkjendte dine grublerier over disse ting. At jeg sa til mig selv at en ung mands «alvor» over hans elskedes fortid er en av de mindst fornøielige former for usedelighet jeg vet.


    JAN

Det er dig som holder saaret aapent.


    AIMÉE

Vi kunde vel ikke finde et mindre høitidelig ord end saaret vel? Hør her Jan: føler du at det er mine hænder som tar om hodet dit nu, at det er min mund som kysser dig?


    JAN

Ja.


    AIMÉE

Saa tænk paa det. Vær lykkelig over det.


    JAN reiser sig med ett.

Men du forstaar ikke –


    AIMÉE

Jo. Jeg forstaar. Men jeg vil ikke forstaa, ser du. Du vil eie mig helt, ikke sandt?


    JAN

Jo.


    AIMÉE

Her er jeg.

Jan gjør en bevægelse.

Jeg ser at du igjen føler dig uvel over at jeg har været eiet før. Jeg undres, jeg Jan.


    JAN

Hvad undres du over?


    AIMÉE

Om du har stort nok hjerte til det.


    JAN

Hvad mener du?


    AIMÉE

Ja, jeg har været eiet før. Jeg har været en liten baby som min egen er nu. Jeg er blit tullet ind om aftenen og sunget i søvn av en mor som smilte i skjæret av natlampen. Jeg har været en liten pike som hver morgen fulgte sin far til kontoret. Jeg har hat brødre og søstre, venner og veninder, jeg har hat mand og elskere, alle har de eiet mig. Har du plads inde i dig til alt det, Jan.


    JAN

Du vet hvad jeg tænker paa.


    AIMÉE

Ja. Du tænker paa en grusomhet i mit liv, som du ikke har faat tilføiet mig. Det er den du er bedrøvet over at du ikke eier.


    JAN

Den grusomheten var tre aars kjærlighet ogsaa.


    AIMÉE

Om saa var!

Hvorfor gisper du likesom med en kvart lunge efter de tre aars kjærlighet. Her staar jeg. Er jeg værd at elske? Saa aand mig ind med fulde lunger!

Jeg liker mig selv! Og jeg er din. Hele mig eier du. Hele eiendommen med vaaningshuser og tilhørende naturherligheter, altsammen, fra de første prestekravene jeg pleidet at finde om vaaren da jeg var liten pike, til ozonduften av min nuværende uanstændighet. Alt hvad jeg har gjort er da en del av mig selv –


    JAN

Bernhard er en del av dig. Du kan ikke forlange at jeg skal ta Bernhard ind i mit liv.


    AIMÉE

Er det en livsbetingelse for dig at henrette min lille sjæl mindst en gang om dagen, Jan? Du dyrker kjærligheten à la tiger, snerrer og biter. Kunde vi ikke prøve kjærligheten à la ko?

Jeg skulde ønske at vi var to kjør paa en grøn mark, jeg. Vi skulde ligge og se paa hverandre med store blanke snille øine og tygge kløver, firkløver! hele dagen. Det vilde jeg synes var lykke. Men du tror ikke paa lykken?


    JAN

Nei.


    AIMÉE

Du har ingen illusioner, du Jan. Men tro endelig ikke du har mistet dem. Illusioner er noget som en ung mand endnu ikke har faat det.


    JAN

Det er ikke nogen lykke at elske dig. Det skal ikke være det heller.


    AIMÉE

Du maa slaas med mig.


    JAN

Ja. Jeg vil vinde over dig. Det er noget som jeg skal dræpe i dig.


    AIMÉE

Jeg visste du var ung. Men saa ung visste jeg ikke. Ingenting i mig kan du dræpe.


    JAN

La min ungdom være! Altid snakker du om hvor ung jeg er. Det er et vaaben du bruker for at ydmyge mig. Jeg merket det isted. Du følte pludselig saan trang til at beskytte mig, jeg var saa ung og livet vilde bli saa fælt mot mig, sa du. Fordi du hadde lyst til at slaa mig under dig. Saa jeg var vek og «ung» i dine hænder. Men jeg hater min ungdom. Hater den som krøplingen hater sin pukkel.


    AIMÉE

Du mener isted i telefonen. Da du var ræd for at det var Bernhard …


    JAN

Jeg var ikke ræd! Det var dig som laget «angsten» og alt det djævelskapet, for efterpaa at kunne haane mig. Jeg kjender dig nu. Min ungdom! Det er som du vil at ansiktet mit skal flyte utover til en blid, skjælvende gelé hvor du kan tegne med fingeren –


    AIMÉE

Du skal stanse nu.


    JAN

Jeg er ikke begyndt endnu.


    AIMÉE

Nu skal du høre paa mig Jan. Forstaar du ikke du dumme gutten min, at jeg netop elsker det som du tror jeg foragter. Du tror at jeg elsker dig, naar du likesom overvinder din ungdom og er grusom og alt det. Men jeg bryr mig ikke om det, Jan. Det er netop din ungdom jeg elsker, dens mykhet og styrke og friskhet.


    JAN

Hold op, hører du. Skjønner du ikke at det er værre end alt. Avskyeligere. Elsk mig, men ikke min ungdom.

Ja, jeg er ung! jeg er den yngste og sisste i din kjærlighet! men vilde jeg ha vundet om jeg ikke hadde været ung, men samtidig med – de andre i dit liv?

Jeg vil ikke elskes fordi jeg er lækker for dig akkurat nu. Du gjør min ungdom til et bordel, naar du snakker saan.


    AIMÉE

Stans nu. For jeg vil ikke la mig saare av dig. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg har lidt nok. Jeg vil ikke lide mere. Ingenting av hvad du sier gaar ind paa mig. Jeg vil ikke ha det ondt for din skyld.


    JAN

Du elsker mig ikke.


    AIMÉE

Fordi du ikke faar gjøre mig ondt!


    JAN

Forstaar du: jeg vil ikke ha den lykken du snakket om isted. Lykken, det er det som de andre har levnet, en kjærlighet i rullestol er det. Du skal ikke holde mig nede fordi jeg er ung. Jeg vil gjøre dig ondt, slik som Bernhard har gjort dig ondt, jeg vil se dig lide fordi du elsker mig.


    AIMÉE

Du klarer det ikke. Det er bare ett sted hvor Gud kan ramme mig: Den lille piken min. Du kan intet gjøre mig.


    JAN

Vi skal faa se.

Det banker paa døren. Begge lytter.

    AIMÉE

Jeg synes i det mindste at du kunde sørge for at vi var alene, naar du holder dom over mig og sender mig til helvede i dressing gown.


    JAN

Jeg begriper ikke. Der maa ha staatt aapent.


    AIMÉE

Jeg gaar ihvertfald ind og klær paa mig, mens du kanske er saa venlig at kaste dine nattegjester paa dør.

Aimée gaar. Jan aapner, Lisbeth staar i døren.

    LISBETH

Det er bare mig. Døren stod aapen. Jeg behøvde ikke at ringe.


    JAN ser paa dressing gownen, derpaa paa Lisbeth.

Det er sent som De ser.


    LISBETH

Vil De jeg skal gaa?

Stilhet.

    JAN

Nei.

Han lukker døren bak hende.

    LISBETH

Det er altid noget melodramatisk ved en mand som lukker døren bak en ung pike. Svært skjæbnesvangert.


    JAN

Er døren ofte blit lukket bak Dem?


    LISBETH sætter sig ned.

Jeg visste det. De liker mig ikke.


    JAN ridende paa sofakanten.

Nu begynder vi at faa det hyggelig.


    LISBETH

Og det er derfor jeg kommer her nu. Jeg var paa vei hjemover; da saa jeg at det var lys oppe hos Dem. Og jeg tænkte at vi var ikke venner; og saa gik jeg op her.


    JAN

Hvad mener De med at vi ikke er venner?


    LISBETH

De merket det da jeg var her isted. Derfor synes jeg det er riktig at jeg er her nu.


    JAN

Og nu skal vi bli venner. Er det det De vil?


    LISBETH

Jeg vet ikke.


    JAN

Kunde De tænke Dem at jeg gjennemskuet Dem.


    LISBETH

Ja. Men De gjennemskuer ikke riktig.


    JAN

Det er jeg glad for. De vilde aldrig tilgi den som gjennemskuet Dem. En blomst kan tilgi solen dens hete og regnen dets raahet og bien dens graadighet; men den vil aldrig tilgi ham som fortæller den at den har ti støvdragere. Alle blomster hater botanik.


    LISBETH

Og nu vet De hvorfor jeg kommer her. Er det like enkelt som at en blomst har ti støvdragere.


    JAN

Det er noget lignende, ja.


    LISBETH

De tar feil. Jeg føler ikke noget for Dem.


    JAN

Der løi De, Lisbeth.

Griper haanden hendes.

    LISBETH ser ned paa deres sammenslingrede hænder, sier haanlig:

De som ikke engang liker mig.

Vil rive haanden løs.

    JAN

De har ret, Lisbeth. Men jeg slipper ikke haanden Deres for det. Jeg liker Dem ikke. Men jeg elsker Dem.


    LISBETH

Jeg tror det ikke. De tror det ikke selv.


    JAN

Hvad raker det os, hvad jeg tror eller De tror. Hører De ikke at jeg sier det. Jeg elsker Dem – etsteds kommer ordene fra, etsteds ligger den virkelighet som er at jeg elsker Dem.


    LISBETH

De sier det som De trodset Dem gjennem noget.


    JAN

Lisbeth, hører du! du skal ikke bli her igjen, kold, rolig, mens jeg blir gal og borte av bare dig. Det er ikke slik du er, ikke rolig, ikke kold, jeg har sett ind i de blaa helvedspølene i øinene dine. Jeg vil synke ned i de pølene, de skal lukke sig over mig –

Kysser hende vilt. Hun er med.

    JAN river sig tilslut løs.

Hvad er det vi gjør.


    LISBETH

Jeg vet ikke. Du sa selv vi ikke skal vite hvad vi gjør.


    JAN

Men vi vet det. Det er forbandelsen. Vi bedrar, Lisbeth.


    LISBETH

Ja.


    JAN

Du sier ja, som bedrag var selve livet for dig.


    LISBETH

Jeg elsker at elske. Det er alt jeg vet.


    JAN

Vet du at vi er et saant par elskende som martres i helvede til evig tid. Det er bare den forskjel

– begynder et kys –

at vi to ikke elsker hverandre.

Aa, Lisbeth, om saa det ytterste mørke skal lukke sig over os inat –


    LISBETH

Vi ligner hverandre, vi to. Det er riktig det vi gjør. Vi har lov til det. Vi er unge, Jan. Vi er sterke nok til at bære al verdens synd paa vore skuldre. For vi har flammen i os, ikke den som er skrudd ned til at brænde i et hjem og koker og steker og luner, men flammen! den som brænder uten at spørre om kjærlighet, bare brænder fordi den maa og fordi den møter andre flammer som kanske heller ikke elsker –


    JAN

Ja! som ikke elsker.

Vi er av dem som vaager at si at det er løgn, dette med kjærligheten. En større løgn end selve løgnen om Gud. En bitter ørken, et skognag i ørkenen, det er kjærligheten. Og brænder der et baal mot natten, hvor det er godt at synke ned, er det aske i graalysningen, og mer ørken, mer goldhet og fattigdom og bitterhet venter os.


    LISBETH

Nei, nei, slik er det ikke.


    JAN

Det er slik. Det menneske lever ikke, som ikke er blit skuffet over kjærligheten. Undtagen dem som ikke er værd at bli skuffet. Salige er de enfoldige, her som overalt. Men vi som tør se, vi vet det: har hjertet labyrinter, er det labyrinter av sten, graa, endeløse, fortvilende furer som vi slæper os bortgjennem. Det er bare én ting som kan faa os til at stanse, til at føle, til at «elske»: naar stenen slaar revne foran os og skjændselen flammer imøte. For skjændselen, Lisbeth, det er den dere «elsker».


    LISBETH

Nei. Nei. Det er riktig det som vi gjør nu. Vi gjør det fordi vi maa. Ikke fordi livet er fattig. Men netop fordi livet er rikt, og vi er rike med det.

Under Lisbeths ord er Aimée fuldt paaklædt, kommet tilsyne i døren. Hun staar rolig og ser paa parret fremme paa gulvet. Jan ser hende.

    JAN

Det er ikke mig som trænger skjændselen. Det er ikke mig som ber om den. Men hun som ber om den hun skal faa den nu.


    LISBETH slipper ham.

Hvad er dette?


    JAN til Aimée

Det er min time som er kommet. Forstaar du det.

Fortsætter, mens han tar Lisbeth om haandleddet og trækker hende nærmere.

Nu skal jeg gni alle de saarene du har gitt mig op til dig. Du faar ikke komme ut før jeg har sett det første saaret slaa ut, væske i skam og ydmygelse. Hvad er det du føler dig usaarlig efter. Du er blit nedværdiget i dit liv slik som ingen anden er blit det. Men det er ikke slut med det, forstaar du – naar en er blit voldtat, hun være saa uskyldig i det hun være vil, hænger der altid skam igjen: slik er det med dig, nedværdigelsen er der og roper paa mere nedværdigelse, mere skam. Og nu faar du den, nu faar du den –


    LISBETH

Jeg vil gaa. Jeg vil gaa.


    JAN

Nei, det er ikke dig som skal gaa.

Videre til Aimée.

Se dig om. Kjender du denne stuen her? Og her er Lisbeth som du har hørt saa meget om. Det er bare hun. Det er intet vræl ved sengen, alt er stille og kjent og godt. Men det er herfra du skal ut; isnende rolig skal din skjændsel bli. Den blir verre da. Gaa nu.


    AIMÉE hele tiden smilende.

Kjære Jan, det var jeg iferd med, da du begyndte at gi denne lille forestilling til bedste. Du vil ydmyge mig nu Jan, men jeg gaar fordi jeg ikke vil ydmyge dig. Bare en ting: Jeg vet at du vil tro mig naar jeg sier dig at jeg ikke tænker paa mig selv. Jeg vil bare minde dig om at det er din beste vens forlovede du blir alene med nu.


    JAN

Jeg vet det. Men en ting som venskap behøver ikke at hindre mig. For du har lært mig at bli fri. Aa bli fri og sterk som bare raatampen er det i verden.


    AIMÉE

Du er ikke fri, Jan.


    JAN

Jo! Jeg spytter paa alt det som jeg elsker fordi kjærligheten er kommet i min vei. En mand og hans raaskap – ingen kan rokke ved dem.

Det ringer.

    LISBETH

Det er Gunnar. Han nævnte at han vilde komme hitop iaften.


    JAN

Og allikevel kom du hit –


    LISBETH

Ja.

Da ville jeg ikke; men nu kan jeg lukke op.


    JAN

Nei, nei, ikke det.


    LISBETH spottende.

Er du ikke sterk længer nu?

Lukker op.

    JAN hvisker.

Jeg orker ikke dette.


    GUNNAR ind sammen med Lisbeth. Ser paa Jan, sier rolig.

Jeg visste jeg skulde finde Elisabeth her.

Jan bøier hodet.

    AIMÉE ser bort paa Jan.

Lisbeth kom bare op for at laane en bok.


    LISBETH

Det er ikke sandt! Jeg kom ikke op for at laane en bok. Hun kom ind like før dig. Vi var alene til da.


    GUNNAR

Gaar du?


    LISBETH

Ja.

Stilhet.

Jeg er færdig herinde. Kommer du?


    GUNNAR

Nei. Vi kan drøfte boken imorgen.


    LISBETH

Godnat, Gunnar.


    GUNNAR

Godnat.

Lisbeth gaar.

    GUNNAR

Dette var vist første gangen, ikke sandt, Jan?


    JAN

Jeg forstaar ikke.


    GUNNAR Med et utrop.

Vær forsigtig nu.

Rolig igjen.

Ikke vær latterlig, Jan. Jeg vet mere om dette end dig. Og det tar sig ikke ut, at du staar og beskytter Elisabeth mot mig. Du har ingen ret til det.


    JAN tonløst.

Nei.


    GUNNAR

Jeg visste at hun skulde bort i dig. Hun er – Lisbeth. Det er ingenting at ta sig nær av. Ingenting, kjære ven.


    AIMÉE

Det er bedst jeg gaar nu.


    GUNNAR

Hvorfor det? Det er ikke et opgjør jeg skal ha. Man holder nødig opgjør med hverandre, ikke sandt, Jan?

Henvendt videre til Jan.

Og dette med dig gjør ingenting. Du er jo min ven og selv om du ikke var, saa, undskyld mig, er du ikke av den sorten … Og det kan ikke negtes! Det er forbi alt. Hørte du hvad hun sa: Jeg er færdig herinde. Hun er saa ærlig paa sin vis. Det er næsten det værste av alt …

Stille længe, for at si noget sier

    AIMÉE

Hvorfor sier De altid Elisabeth?


    GUNNAR

Jeg har ikke tænkt paa det; men jeg tror jeg vet det. Jeg hater det navnet Lisbeth; det er som det er slipt glatt og lite av hundrede simple, tilfældige kys.


    AIMÉE

Men De elsker hende saa.


    GUNNAR

De forstaar mig, ikke sandt. For De maa ogsaa ha lidt og elsket meget.


    AIMÉE

Ja. Jeg forstaar Dem.


    GUNNAR

Men hardt er det at elske slik. Jeg tænker mig for at bedra riktig grundig maa man være et mandfolk. Men for at bli bedrat slik som jeg blir det, maa man ogsaa være et mandfolk.


    JAN

Men Elisabeth …


    GUNNAR ler haanlig.

Nei min ven!

Det er ikke nødvendig. Hun trænger ikke til at bli opreist av dig. Det koster litt at kalde hende Elisabeth. Det koster en bitte liten smule, forstaar du det?


    JAN

Jeg tror jeg forstaar.


    GUNNAR

Nei, du forstaar ikke. Du bare glir sympatisk efter mig som min egen skygge, fordi du maa nu. Hvorfor i helvede pryler jeg ikke de tispeinstinktene ut av hende? Det kunde du heller spørre om end at forstaa.

Til Aimée.

Men Elisabeth er saan, skjønner De. Hun er skapt slik. Jeg klarer ikke at kverke hende. Jeg vilde ikke heller, har ikke lov til det. Det er da hendes, de forbandede lystene som seiler gjennem hende. Jeg synes de maa ha diktet om hende ute i Indien: Du kan ikke stanse bølgen og heller ikke blæsten. Slik er hun. Det som hun føler, det gjør hun. Det synes hun er «riktig». Hun behøver bare at stryke sig over panden, saa drysser det av fint, krithvit brusk nedover det gale hun har gjort. Det er «riktig», sier hun.

Halvt vendt mot Jan.

Men det er mig hun vender tilbake til, det er mig som faar hjælpe hende, for hun er hjælpeløs ogsaa, det er mig hun er ærlig mot. Det er mig hun gir mest. Og det er værd hele helvedet, forstaar du det?

Haardt.

Nu kan jeg gaa. Jeg vilde bare ikke at du skulde tillate dig at tro hvadsomhelst om hende.

Til Aimée.

Farvel.

Gunnar gaar.

    AIMÉE

Han elsker.


    JAN gaar tæt op til hende.

Hvad er det, du har gjort mig til?


    AIMÉE

Smerter det dig, at du ikke var avskyelig nok?


    JAN

Jeg er ikke slik. Vi har været venner hele vort liv, jeg og han som gik nu.


    AIMÉE

Var det ikke dig som var fri?


    JAN

Haan mig bare. Ydmyg mig mere. Jeg har tapt, jeg indrømmer det. Jeg er ikke mand for at klare det – at bryte igjennem den kvælende ringen av skygger og skjændsel ind til din kjærlighet.

Aa Gud – dere har ydmyget mig. Jeg stod der stille og ynkelig mens han og du talte sammen. Svak og latterlig fordi han var min ven, fordi der var dage og nætter paa fjeldet og fjorden mellem os, svak og latterlig fordi det som undertiden kaldes noget høit og dyrebart var mellem os. Men dere forstod hverandre, dere hadde begge lidt og elsket meget, sa dere. Men har ikke jeg ogsaa lidt: aldrig et øiebliks lykke, altid bitterhet, altid kamp mot det, som lever inde i dig og jeg aldrig kan naa.


    AIMÉE

Og det vilde du naa ved at prøve dig paa din beste vens forlovede?


    JAN

Ja.

Da vilde du stanse. Da vilde jeg ikke føle mere dette evige piskeslaget fra øinene dine, naar du ser paa mig: Er du bare slik, er du ikke mer?

Da vilde jeg være grænsen. Da vilde jeg være pøbelen i dit liv, da vilde du elske mig og da vilde der bli fred; fred, fred, fred.


    AIMÉE stryker ham over haaret.

Godnat, Jan.


    JAN

Vent: Isted da du holdt paa at gaa … da Lisbeth var her, sa du, at du gik for ikke at ydmyge mig.

Mente du noget med det.


    AIMÉE

Ja.


    JAN

Hvad mente du?


    AIMÉE

Det sier jeg ikke.


    JAN

Du skal si det.


    AIMÉE

Nei.


    JAN

Du kommer ikke ut herfra, før du har sagt det.


    AIMÉE

Da skal jeg si det. For nu vil jeg gaa, Jan.

Ler pludselig.

Kjære dig.


    JAN

Hvad ler du av.


    AIMÉE

Jeg husket noget.


    JAN

Hvad husket du


    AIMÉE

Du klarte ikke Lisbeth.


    JAN

Men hvad var det du husket?


    AIMÉE

Noget om en sommernat og en seilbaat ute i skjærgaarden.


    JAN

Hvad saa –


    AIMÉE

Det var Bernhard som hadde Lisbeth første gang.

Aimée gaar. Jan gaar langsomt og mekanisk efter. Han staar stille en liten stund; saa slaar han hodet mot den lukkede døren.
TEPPET

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En ung mands kjærlighet

En ung mands kjærlighet var det første teaterstykket Nordahl Grieg skrev og det ble satt opp første gang 28. oktober 1927 på Den Nationale Scene i Bergen. Dette kjærlighetsdramaet er svært ulikt fra de politiske stykkene til Grieg, men grunntemaet er det samme: kampen mellom godhet og råskap.

Skuespillet ble ingen suksess og Nordahl Grieg var heller ikke fornøyd med det. Han ønsket at dette stykket og Atlanterhavet skulle utgå av hans forfatterskap.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.