Vaaren

av Sigrid Undset

II.

Doktor Christiansen kom ind til aftensbordet. Der blev ikke snakket musik den kvelden – men der blev i det hele ikke snakket stort. Faren reiste 9sig, straks han hadde spist, takket Doris for maten og gik ind til sig selv.

Piken tok av bordet. Aksel gik til vinduet og saa ut:

«Sikken et nederdrægtig veir I holder hertillands!»

«Isch ja filleveir!» sa Doris. «Tænk om det hadde været pent, dere – saa kunde vi været paa fjorden ikveld.»

Torkild saa ut:

«Det er østenveir nu – det blir klart til imorgen.»

«Ja for da kommer Rose,» sa Doris og lo. «Jeg skal nemlig si dig det, Aksel – Rose det er Torkilds store Liebe det –.»

Broren snudde sig irriteret:

«Ja du vet det du.»

«Det var sgu kedelig,» lo Aksel. «Jeg havde nemlig haabet, at jeg kunde muligens forelske mig en smule i Rose.»

«Du – aldrig i livetl Nei det kunde jeg da aldrig tænke mig, at Rose kan være no for dig. Uf nei –»

«Saa – aa? I formiddag sad du da selv og fortalte mig, hvor nydelig og sød hun er.»

«Uf neimen hun passer ikke for dig, det er jeg da sikker paa – saan en isjomfru da. Nei jeg vet en jeg – skal jeg præsentere dig for hende?»

«Mange tak – man kunde jo ialfald se paa hende –»

«Eva Møinichen – aa hende kommer du altsaa 10til at bli aldeles rasende forelsket i! Tror du ikke, Torkild? Torkild kan altsaa ikke utstaa hende han. Men hun er altsaa no til de grader pikant. Og saa lidenskabelig dal Og vet du hvad jeg tror, Aksel, du ligner visst igrunden far forfærdelig –»

Torkild snudde sig borte ved vinduet:

«Jeg har sagt dig, Doris, jeg vil ikke vite av den tonen.»

«Jeg skulde vist spørre dig – jeg synes jeg saa det!» Doris sat paa spisebordet og vippet med føtterne.

«Hør skal vi ikke se at finde paa noget,» sa Aksel.

«Rulle ned i dagligstuen,» foreslog Doris, «og tænde lampen – saa spiller vi kort og gjør det koselig og later som det var vinter.»

«Jeg har whisky,» sa Torkild. «Er der selters i isskapet, Doris?»

«Nothing. Men der er altsaa vand i springen.»

«Vi kan gaa op til mig og ta den der. Kom da dere –»


«Her har du jo en rigtig rar hule,» sa Aksel og saa sig om i brorens rum.

«Torkilds værelse er det eneste koselige i huset,» – Doris krøp op i sofahjørnet og drog benene ind under skjørtet.

«Dit værelse kunde være akkurat likesaa hyggelig – hvis du gad rydde op der engang imellem saa,» sa Torkild.

«Men fy Doris – dit jomfrubur skulde dog –»

«Æsch jomfrubur,» brøt hun av. «Nei ungkarsværelser 11– jeg sværmer altsaa for mandfolkhybler – ogsaa whisky! Skaal da gutter!»

Torkild laa bakover i gyngestolen. Han saa paa søsteren – strøk asken av sin cigaret – og han lo litt tvungent:

«Du kan være rolig for, du skal ikke faa komme til Danmark, saalænge du har saan barnslig smak. Det er nok bedst du venter, til du er blit litt mindre grøn.»

Doris blev pludselig myk i stemmen:

«Uf Torkild! Du vet da saa godt at jeg bare tøiser. Aksel! Kan du ikke godt skjønne, jeg kjeder mig skrækkelig sommetider? Og saa syns jeg det er leven at erte Torkild, for han er saa fæl til at opdrage paa mig. Han kan godt være saa hyggelig ogsaa men –. Uf nei Torkild, du skulde vært prest du – du hadde nok aldrig kommet til at falde i fristelse –»

«Doris!» Torkild reiste sig op. Ogsaa Aksel skvat til.

Søsteren saa trodsig fra den ene til den anden. Saa brast hun pludselig i graat:

«Aah! Her er saa fælt, saa fælt synes jeg –»

Hun styrtet paa dør i det samme. Torkild gik efter hende. Aksel hørte hun hulket hysterisk ute i gangen og broren snakket beroligende til hende. Saa kom de ind om en stund. Doris krabbet op i sofaen igjen – hun pudset næsen etpar ganger og tørket øinene med et sammmentullet litet lommetørklæde.

«Skaal da Doris,» sa Torkild, og Aksel tok sit glas og sa «Skaal, Doris!»

12Nu smilte hun – og hun smilte, da Torkild skjøv cigaretæsken bort til hende:

«Igrunden saa er Torkild en snild gut ser du, Aksel.»

Aksel saa sig rundt i værelset. Han nikket med hodet over mot florettene paa væggen:

«Fegter du –?»

«Jeg drev noksaa meget paa med det en tid. Der var en løitnant Moberg her i byen for etpar aar siden – vi fegtet noksaa meget.»

«Jeg fegtet ganske bra engang – vil du forsøge en dag –»

«Jeg er aldeles ute av træning nu – men det skal bli moro at forsøke –»

«Ja du er jo en vældig sportsmand,» sa Aksel. «Jæger paa din hals –»

«Uf nei ikke snak om jagt da dere –» klynket Doris. «Isch, sport det hader jeg vel!»

Men de andre var glad til, de hadde fundet noget, de kunde snakke om uten pause og uten ængstelig famlen.

Doris drak whisky og vand, røkte og gjespet indimellem.

«Uf jeg syns dere er kjedelige! Tænk at Rose syns det er moro at snakke jagt med Torkild. Ifjor trodde jeg jamen sommetider, hun var forelsket i ham allikevel, naar hun orket at sitte og høre paa det der –»

«Du skulde vist gaa og lægge dig nu forresten!» Torkild saa paa uret, «– ellers kommer ikke du op, før hun er her.»

«Straks – faa en draape whisky til da –»

13«Nei nu har du sandelig ikke godt av mere whisky mor!»

«Bare en draape til da.»

Torkild skjænket litt uvisst en skvæt i hendes glas. Doris drak.

«Er det ikke rart igrunden Torkild, saa lik som Aksel er far. Han har brune øine og. Ikke spor ligner han os –»

«Morfar syntes, jeg lignet mor,» sa Aksel

«Ikke det gran. Nei jeg ligner hende – gjør jeg ikke, Torkild?»

«Jo.» Torkild nikket. Og han føiet til litt nølende: «Det er derfor jeg vil du skal være forsigtig – baade med det ene og det andet.»

«Du ligner hende du og,» sa Doris.

«Ja.» Torkild nikket igjen. Og han sa sagte som før: «Men det er det, at jeg vet det.»

De tidde litt alle tre. Til Torkild sa:

«Nu maa du gaa og lægge dig, Doris.»

«End dere da?»

«Vi lægger os straks vi og.»


«Er ikke Doris temmelig nervøs?» spurte Aksel, da hun var gaat.

«Hysterisk,» sa Torkild. Han vippet i gyngestolen. Saa sa han, som det var resultatet av længere overveielse: «Men – det blir naturligvis ikke bedre av at hun gaar her.»

«Nei –.» Aksel sat og fingret med sofaputerne. De var broderet med perleroser i kanavas. Og han lo og spurte: «Er det sandt, du syr kanavas?»

14Torkild brast i latter. Aksel saa overrasket op – den andens friske, gutagtige munterhet fik ham til at le med og de fik begge en uvilkaarlig følelse av at de rykket hinanden nærmere.

«Ja jeg ved jo ingenting om jer allesammen,» sa Aksel. «Men – du vil kanske iseng –?»

«Nei sit da du – det er bare hyggelig. Jeg lægger mig sent bestandig.»

«Du har det hyggelig her. Med dit eget klaver –»

«Det er mors. Det er mors møbler hjemmefra allesammen.» Torkild tidde et øieblik. «Dette her var nemlig mors værelse –»

«Var det herinde hun døde –» spurte Aksel sagte.

Torkild nikket.

Aksel hvisket endda sagtere:

«Hun gjorde det selv – ikkesandt?»

Torkild bøiet hodet til et ja og tok haardt om stolarmen.

«– Jeg trodde forresten, du visste det.»

«Jeg tænkte mig det – av noget onkel Holger sa engang. Jeg forstod det var saadan – og at de vilde skjule det for mig. De forsøgte jo i det hele at skjule det for mig, alting, om forholdene herhjemme.»

«Det var forresten ganske besynderlig. Du var da atten aar dengangen –»

«Det var vel ogsaa av enslags hensynsfuldhed mod far,» sa Aksel. Han drak litt og saa over paa sin bror:

«Sommeren efter, da I var paa Hindevadgaarden 15– jeg længtes jo igrunden saa meget efter at komme til at tale med dig. Efter – naaja, du forstaar. Jeg følte mig altid saa alene dernede. Men du ved – i den alder – man er sky, undselig om du vil –»

Torkild bøiet sig frem og støtte sit glas mot brorens. De drak uten at si noget.

Aksel fortsatte:

«Jeg kom aldrig til at tale med dig om mor. Det er forresten en skam, jeg husker hende neppe – jeg var dog tolv aar, da jeg kom hjemmefra. Men jeg længtes efter hende – eller om jeg bildte mig ind jeg længtes efter hende – da jeg var kommet bort. Jeg var ganske fortvivlet hver sommer, naar morfar havde skrevet efter hende, at hun dog maatte komme hjem, og hun ikke vilde. – Det var ellers besynderlig – man skulde synes, som hun havde det inde i Kristiania, hun maatte da længes efter at komme til sit eget hjem – med jer – og hvile ud – ikkesandt?»

«Hun turde vel ikke. Vilde vel hellerikke, de dernede skulde se hele elendigheten –»

«Det at hun –?»

«Morfinen. Det var bare morfin i begyndelsen. Det andet som kom, det blev meget værre, efter vivi] rettet fra: v (trykkfeil) hadde flyttet tilbake til far. Det kommer vist altid efter med morfinister. Men der var lange stunder, mens vi bodde i Teresegaten, da hun var helt bra.»

«Det var altsaa –» Aksel famlet over sofaputen – «meget slemt?»

«Hun forsøkte at stanse. Stakkars mor. – Jeg 16tror forresten ikke far hadde kunnet hjælpe hende. Ikke om han hadde brutt med fru Ritter heller. Undertiden laaste hun sig inde en uke eller saa –»

«Det gik du og Doris oppe i –»

«Ja. – Sommetider naar hun var bedre, snakket hun med mig – da spillet hun ogsaa. Næsten ikke forresten den sidste vinteren. Ja jeg husker engang like over jul. Jeg sat herinde hos hende, hun spillet en ballade av Chopin – saa kom far ind. Faar jeg sitte og høre paa dig, Regitze, sa han. Jeg husker det, for jeg hadde ikke hørt ham si hendes fornavn paa – ja ikke siden vi kom hit. Saa bad han mig gaa ut om en stund. Siden var hun bra en tid. Og saa var det aldeles forbi – hun var – syk – bestandig.»

De sat stille en stund. Til Torkild fortsatte:

«Jeg har tænkt mig – hun har gjort et sidste forsøk. Og skjønt det nyttet ikke. Hun kunde ikke slippe – giften. Saa var det hun skjøt sig»

Aksel sat og stirret ind i Torkilds hvite ansigt.

«Jeg laa tversover gangen paa det værelset, hvor du ligger nu. Jeg holdt netop paa at klæ av mig. Saa hørte jeg det. Døren var laast, men jeg løp ned og kløv op paa verandataket, ind gjennem vinduet. Da laa mor borte paa sengen. Hun døde først næste dagen, men hun kom ikke til bevissthet –»

Torkild reiste sig og gik bort til vinduet.

«Hun var ædru, da hun gjorde det. For hun hadde været inde hos mig en times tid før. Hun 17kom ind og spurte – jeg tror, om jeg hadde nogen strømper som skulde stoppes, eller slikt. Og saa spurte hun, om jeg ikke skulde lægge mig nu. Jeg sat og læste nemlig – og saa sa jeg ja. Saa vilde hun kysse mig –»

Han tidde stille. Aksel reiste sig og gik bort imot broren, men han stanset og blev staaende lænet mot pianoet. Torkild hulket undertrykt med panden ind mot vinduskorset

Han rettet sig op om en stund. Aksel saa bare den slanke mørke skygge mot ruten.

«Jeg hadde ikke kysset mor i de sidste maanederne. Naar hun kom og vilde, saa lot jeg, som jeg ikke saa det. En gang bad hun – og saa rørte jeg saavidt ved hendes kind. Da tok hun mig om hodet, og jeg – du maa ikke, mor, sa jeg. Aa herregud de øinene til mor. Som jeg har angret paa, jeg ikke sa hende det da. – Men jeg var seksten aar – du vet hvordan man er da –»

«Ja. Det er da, man kan være ubarmhjertig.»

«Aa nei du. Det var ikke det heller. Jeg hadde faat – en sygdom. Men si det til mor –»

De taug begge. Til Torkild sa, og Aksel kunde skjelne hans syke smil i stemmen:

«Far opdaget det en uke efter mors død. Han kom over no medicin –»

De blev staaende litt. Til Aksel gik bort til vinduet. Skyerne drev forrevne for østendraget – paa den blaableke himmel svævet et hvitt fnug av maanenæ.

«Du faar nok ret. Det blir klart imorgen.»

«Det ser saa ut.»

18«Det begynder at bli lyst allerede,» sa Aksel. «Nætterne er endnu kortere her end i Danmark.»

Torkild saa paa uret.

«Ja. Om to timer kommer solen. Du gaar vel iseng nu du?»

«Ja. Du skal jo desuden hente frøken Wegner klokken otte –»

«Ja jeg tænker jeg blir med Doris bort og henter hende.»

«Jeg har visst ikke set Rose Wegner, siden hun var en ti aar,» sa Aksel tankefuldt. «Ja godnat da –»

«Godnat.»

Torkild fulgte ham til døren. Aksel la pludselig haanden paa hans skulder:

«Du skal ha tak for du fortalte mig dette – om mor.»

De trykket hinanden i haanden – litt forlegne.

«Godnat da –»

«Ja godnat –»


Torkild slukket lampen og satte sig i vinduskarmen. Morgenluften slog sammen om ham som et sjøbad, sval og frisk og mættet av duft fra kaprifolien, der laa som et grønt teppe over verandataket under hans vindu. Han sat og lot det skylle av sig, tyngden og ubehaget efter al whiskyen og tobakken – og det ubehag, der sat og surret inderst inde – fornemmelsen av at han siden kanske vilde synes, han hadde sagt formeget.

19Himlen var omtrent klar nu, og næsten hvit. Høit oppe seilet de sidste mørkeblaa skyfiller, og ute i øst over fjorden stod en taakebanke, som rødmet rustent, der solen skulde komme. Sjøen gik tung og graa og urolig endda – bruset fra fjæren hørtes gjennem suset av havens løvkroner og klapringen av askebladene nede ved gjærdet og dryppet av vanddraaper fra alle grener.

Det var likesom alle farver sov nu før solen sprat – det var helt lyst ute, men engene var graagrønne og krattet sortgrønt og aaserne graablaa – og husene paa Rokke, tversover fjorden, stod uten glans i de røde og gule og hvite bygninger.

Naar hun sov, maatte visst hendes ansigt være saa stille og kjølig friskt som morgenlandet derute –.

Rose – jeg vil sove i armene dine jeg Rose, kaldte han klagende ut i daggryet.

– Om nogen timer skulde han se hende igjen. Denne gjennemvaakede nat, hvor han hadde revet op i minder, der altid fik hans nerver til at sitre, syntes ham som en forberedelse til gjensynet. Hun var den eneste, han før hadde fortalt dette. Og hele hans væsen skalv av længsel mot hende og av spænding mot de sommerdøgn, han nu gik imøte.

Endda han ventet jo ikke, der skulde hænde noget. For alt hvad de hadde hat sammen, – mellem dem var der aldrig hændt noget. Intet var skedd, uten det som skedde i ham selv.

Og hver av de dage, som skulde komme, vilde være fulde av hændelser for ham, men for hende 20vilde dagene gaa forbi med sin sol og sit regn; sjøbad og blaabærturer og fisketurer med baal og kaffekokning ute paa øerne vilde hun huske av dem. Og han vilde mindes av turerne, hvordan hun hadde set ut, naar hun stod til midjen i bringebærris med fremstrakte spinkle armer og plukket, og av sommernætterne ute paa holmene vilde han huske hendes rolige øine og det fjerne uttryk i hendes ansigt, naar hun stirret utover den rolige sjø, og skjæret av baalet vilde han huske, naar det hadde rødmet hendes blanke haar, og han vilde huske hende, naar hun kom opigjennem haven med Doris, og hendes svære haar hang tungt og seigt og mørkt av sjøvand nedover den slanke ryggen. Og han vilde huske, hvor hans eget hjerte hadde hugget stumt i ham, altid, altid, altid, ved dag og ved nat, at han skulde kaste sig ned og be om et hjem i hendes fang.

Og hver søvnløs, utvaaket nat vilde han tænke – imorgen kanske. Imorgen kan jeg kanske si det. Der kunde hænde noget – saan at jeg kan si hende alting. Men der vil ingenting hænde. Hun vil være mild og frisk og klar som en sommermorgen, søsterlig søt og venlig. Hun vet jeg elsker hende, fordi jeg ikke har kunnet la være at si det – saa mange, mange ganger. Men naar hun ikke aner, hvad det betyr at elske –.

Han hadde sagt, jeg elsker dig. Men naar hun ikke forstod, hvad det var, saa var det hans inderste blufærdighet imot at forklare det. Hans attraa mot hende, der var slik, som han vilde været, men 21ikke hadde kunnet faa fred til at bli. Saa længe han hadde kjendt hende, hadde Rose altid eiet alt, som han inderligst og haabløst længtet efter. Og saa var han kommet til at længes efter hende – det var blit slik for ham, at den stund han kunde ta hende i favn, vilde han synes, han favnet om alt, han hadde begjæret saa fortvilet, saa forbitret, gjennem alle sine barndoms lange aar av hjemløshet og fortvilelse og skam.


Nede i stuen slog en klokke tre. Tre timer hadde han til at sove i. Han reiste sig.

Værelset saa væmmelig ut i den lyse morgen – med den tomme whiskyflasken og skidne glasser paa det tilsølte bord. Der laa cigaretstumper og aske utover allevegne, stablet op paa pianoets lysestaker og slængt paa gulvet –. Han orket ikke gaa tilsengs her –.

Han tok sin lue. Tøsa, som hadde sovet i gyngestolen, dumpet ned og sprang opefter ham. Torkild hysset paa hunden og listet sagte ned trappen, ut av huset.

Langs stien mellem akrerne laa tuer av blaaklokker og gulmaure klabbet ned av regnen. Et første streif av sol gyldet øverst oppe i aasen bakom gaarden. Stilt og svalt var det – litt pjutter av smaafugl, da han kom ind i skogen, hvor regnen hadde skyllet barnaalerne sammen i smaa fonner tversover stien. Mose og lyng stod blank og svulmende av væte indover. Han rev av en haandfuld blaabær – de smakte saa godt og friskt efterpaa tobak og whisky. Tøsa vimset 22omkring ham og snuste indover, hit og dit. Da han kom frem til den gamle kulbund, skinnet solen i grantopperne.

Og han kaldte paa sin gamle glæde, den stolte og resignerte glæde, som han hadde opfostret i alle disse aar –:

Skulde han ikke være lykkelig allikevel for det som var: At hun var slik som hun var, at han kunde se det og at han elsket hende. Og om nogen timer skulde han møte hende igjen, være nær hende, høre hendes stemme, røre ved hendes hænder, se hende, som var det deiligste i verden for ham –.

Der vilde ingenting hænde. Jo vist vilde der hænde noget. Alt i verden for ham vilde der hænde – om ikke det, han ønsket. Det som var skedd imellem dem – det var kanske litet for hende nu – en dag kunde det bli anderledes. Og for ham var det det i hans liv, som han vilde huske i sin dødsstund –

Torkild lukket øinene et øieblik. I trodsig jubel suget han sødmen av det gamle minde Vaaraftenen oppe i fru Wegners Kile dagligstue i Stensgaten. Den sidste guldgule flom av solstraaler indover vinduets blodrøde pelargonier, over de smaa hvite empiremøbler, hvis fillede og falmede træk engang hadde været grønstripet silke. Den syrlige friske duft av vaarløv og blomster i skaale og glas overalt i rummet. En stor kumme med fioler paa sybordet ved vinduet, hvor Rose sitter i morens armstol. Aaja, han husket den milde gule aftensol over hendes blanke haar, i det fine 23dun langs kindets barnslig runde linje, læberne, der blev gjennemskinnet av solskin som klare bringebær, øinene, der suget til sig lysstraaler som stille vand. I den glatte mørke spaserdragt syntes hendes legeme saa uendelig jomfruelig, spædt og vekt, litt kantet pikelig.

De hadde gaat tur sammen om eftermiddagen, langs Gaustabækken og plukket blomster. Da hadde det været graaveir, et enkelt regndryp kom nu og da. Hvitveisen stod som et blekgrønt hvitstjernet teppe mellem de graa orestammer langs bækken, opover imot de vissengule bakkehæld.

Hun hadde snakket mens de gik – slik som hun snakket undertiden – bare til ham, det visste han. Bare han kjendte til den uro, det utaalmod, hun gjemte under sit rolige, blide væsen. Det var vel vaaren og veiret, den blekgraa himmel, de bleke frysende vaarblomster i regndrysset, den tunge em av alt det groende og blomstrende, som lokket tristheten frem i hende den dag. Det var hendes evige angst over tiden som gik, de unge kræfter, hun følte i sig og ikke fik bruk for. Slet og ret var det vel hendes sunde krop som gjorde oprør mot uvirksomheten – mot den lange arbeidsdag, da hendes fingre spillet paa skrivemaskinens tangenter og hendes hjerne maatte arbeide uavbrutt, mens musklerne var dømt til at hvile og blodløpet blev trægt og dovent i hendes uvirksomme krop.

Det var det han hadde følt – hendes tungsind, det var selve sundhetens oprør. Og hans, det var den 24sykes haabløse tungsind. Saa hadde han gaat taus og hørt paa – i avmægtig længsel efter at længes som hun. Mens de gik hjemover, glippet skyteppet langs himmelranden, solen steg ned under den graa kant og dens lave gyldne straaler syntes han randt over hende som en daab. Da de kom ind i hendes stue, var den fuld av lys, og mens de sat der, hun ved vinduet midt i solskinnet, han borte i skyggen paa kanapeen, hadde han git efter for en pludselig indskytelse og fortalt hende det samme, han hadde fortalt sin bror denne nat.

Da han sluttet, hadde de sittet stille en stund. Ind av de aapne vinduer strøk vaarluften, med lugt av fugtig støv fra gaten, med stemmer av barn, som lekte og ropte. Pludselig hadde hun reist sig. Hun kom bort til ham, tok hans hode mellem begge hænder og kysset ham, først paa panden og saa pludselig paa munden.

Hun talte ikke, og ikke han heller. Han lot sig gli ned paa gulvet foran hende og laa der knælende med hodet ind mot hendes hofte.

Saa hørte han at fru Wegner satte nøklen i entrédøren, og han reiste sig fort op.

Roses mor kom ind, sa godaften og spurte om han var kommet for at bli til te. Torkild sa neitak, han maatte hjem og læse. Men han visste neppe selv, hvadfor ord hans læber formet. Som et syn utenfor tid og rum, som et tegn for hele sit liv, saa han de to kvinder, som stod ved siden av hinanden i det skumrende værelse – den ene, som han hadde elsket gjennem hele sin barndom 25og den anden, som han visste han vilde elske gjennem hele sit voksne liv –.

Den aften – den stund, det var for ham, som om alt han hadde levet, samlet sig i den, og alt han skulde leve, vilde være bestemt av den. Han hadde visst det dengang, med den tidligste ungdoms hovmodighet over det, den føler som sin skjæbne. Barnagtig hadde han dengang tænkt paa sine kamerater – han gik paa handelsgymnasiet – hvad de vilde sagt, om de hadde visst. Ingenting vilde de syntes det hadde været – det var nok ikke noget saa uskyldig som en barndomsvenindes søsterlige kys, de regnet for eventyr. – Han, han hadde møtt sin skjæbne, kjendt den og godkjendt den. Men nu som voksen – denne oplevelse stod endda for ham i det samme lys av skjæbne. Om Rose engang blev hans – igrunden hadde han aldrig tvilet paa, at hun en dag skulde bli det – saa vilde det kun være fuldbyrdelsen av alt, som var begyndt den kvelden. Til slut, naar hans liv var færdig, vilde han vel synes, at den dag betød mere, da han blev hendes end den dag, da hun blev hans.


Kanske kom det mest av, at gutten var blit paatvunget den evige grublen over forældrenes forhold, at Torkilds sanser var vaagnet saa tidlig – for tidlig. Han husket guttedagene og guttesynderne som et mareridt av vellyst og anger, forsætter og nederlag og skam. Og sommeren før hans mor døde, var han paa hjemveien fra en fottur med nogen ældre kamerater kommet gjennem Kristiania. 26En kveld de hadde drukket endel, var de gaat til piker.

Allerede dengang hadde han selv kaldt det han følte for Rose forelskelse. Han gik og drømte om hende, digtet samtaler og situationer, men hans fantasier var helt ulegemlige. For ham var kjærlighet netop alt ulegemlig – av sin blekblaa, vemodige drømmeverden, hvor han tilbad Rose, stængte han lidenskabelig ute den drift, der hadde skapt elendigheten i hans barndomsverden og elendigheten i hans krop. Ja han syntes, at dette drømmeparadis, der rummet alt han kjendte av lykke og skjønnet, maatte være haabløst fortapt og knust i smudset, dersom han bare en eneste gang i sine tanker hadde rørt ved hende uten med de ærbødigste fingerspidser og med det varsomste kys paa hendes hænder og kind.

Han var blit syk, han hadde trodd, han var ødelagt og han hadde følt sig viss paa, han skulde gjøre ende paa sin elendighet slik som moren hadde gjort – litt før eller litt senere. Men i hans forhold til Rose hadde det intet forandret. Hans liv, saa længe han hadde været sig bevisst at han levet, hadde været en række av hæslige og brutale ulykker – denne sidste betød slutten for ham. Hun levet i en anden verden, der var et svelgende dyp mellem dem og han kunde bare drømme sig over paa hendes side.

Saa hadde hun kysset ham. I det eneste sekund, han hadde følt hendes mund mot sin mund, hadde det gaat som en flamme gjennem ham. Der var intet svelg mellem dem, hun hadde tat hans hode mellem 27hænderne sine, han hadde følt hendes legeme mot sit, i den stund han knælte for hende, hadde han forstaat, at de levet i den samme verden, at hende, som var skjønheten og renheten, friskhet og fred, kunde han fatte om med sine armer og gripe i sin favn. Hendes varme spænstige pikelegeme det var den deilige levende virkelighet, der rummet alt han hadde længtet efter i hele sit liv.

Han gik ikke hjem den kvelden – han søkte tilbake til de stier, der han hadde gaat om dagen med hende. Natten blev klar og kold, mot himmelen, der var gulgrøn som rinskvin, stod skogaaserne svart og skarpt med grantoppernes takker, et og andet nakent løvtræ løftet sin krones filigran mot luften. Torkild gik nede mellem bakkerne, fulgte bækkens løp opover, og naar han brøt sig vei gjennem krattet, subbet ungt vaatt løv med ram sevjelugt mot hans ansigt – det dugget sterkt hernede langs bækken. Der var em i den vaate kolde luft av braatebrand fra jorderne, av muld og groe, han kjendte den gjennem klærne, indpaa huden som et bad, der lovte ham renhet og sundhet tilbake. Oppe i bakkehældet kastet han sig ned, krystet sit ansigt ind i hvitveisteppet, presset læberne mot den fugtige muld. Han syntes aldrig han hadde tænkt paa det før – at al livets skjønhet var det jo netop legemet, sanserne, som maatte erobre. Ingen himmeldrømme kunde sjælen skape, uten legemet, sanserne samlet stoffet – himmelens blomster maatte skapes i deres lignelse, som grodde paa jorden, englene maatte synge efter den musik, mennesker paa jorden hadde skapt, al aabenbaringens 28pragt, gaternes guld og portenes perler og grundvoldens ametyst og chrysopras og dyrebare stener hadde menneskene baaret op i sin himmel fra sin hæslige, deilige jord –.

Det var jo med sine sanser, han drak ind denne vaarnats usigelig friske og rene skjønhet, luftens vellugt, blomsternes svalhet, himlens skjønne klarhet, maatrosttonerne fra Gaustaskogen og bækkens rislen og klunken nedfor bakken der han laa. Og hun som han elsket, hendes skjønhet, hendes godhet, hendes friskhet var like jordisk og virkelig som alt det stygge i hans liv. Side om side gik de paa den samme jord, saa nær at deres læber kunde møtes i et kys.


Solbroen laa bred og hvit over fjorden, da han kom ned til stranden. Torkild rev av sig klærne, strakte sig et øieblik nøken mot solskinnet og saa lot han sig langsomt gli uti med ryggen mot det bratte svaberg. Tangen subbet krislende opover hans ben, han lot sig synke helt ned i den. Her like utfor svaberget var der som en hel eng av de vakre guldbrune sjøvekster. Han strakte sig ut i den et øieblik, før han la paa svøm utefter i solskinnet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vaaren

Romanen Vaaren kom ut i 1914 og leses gjerne i sammenheng med essayet «Det fjerde bud» fra samme år. Temaet er ekteskapets betydning og etiske verdier som plikt, ansvar og trofasthet.

Rose Wegner og Torkild Christensen har kjent hverandre siden de var små. Vennskapet utvikler seg til kjærlighet og de gifter seg. Men etter en dødfødsel drives de fra hverandre.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1914 (nb.no).

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.