Vaaren

av Sigrid Undset

XIII.

Det var etpar maaneder efter han var kommet tilbake, en dag sidst i juni, at Torkild, da han kom paa kontoret, fandt et brev til sig. Skriften forekom ham bekjendt, uten han kunde erindre, hvis det var. Da han aapnet det, saa han til sin uhyre forbauselse, det var fra Aksel. Det lød:

Kjære Torkild!

Jeg venter ikke andet end at du skal blive 320meget overrasket over denne min henvendelse og jeg aner ikke om du vil tage hensyn til den. Det falder mig ikke ind at bede dig glemme, hvad du har udestaaende med mig, men vil du tiltrods for dette give mig anledning til at møde dig? Det bliver nemlig sidste gang, eftersom jeg har faaet en stilling ved et engelsk minecompagni i Chili – paa et sted som heder Sta. Teresa oppe i grænsefjeldene mod Bolivia. Jeg afreiser næste søndag til Buenos Aires og det er jo meget usikkert om jeg da nogensinde ser Norge igjen.

Om jeg kunde faa tale med dig forinden, vilde jeg være dig meget taknemlig. Jeg havde tænkt, om du havde leilighed til det, kunde vi i tilfælde mødes paa Holmenkollen Sportsstue kl. 7 imorgen aften, eller en anden aften. Der er sjelden mange mennesker om hverdagene. Vil du i tilfælde ringe mig op, min værtindes telefon er 180018, og give besked.

Aksel.

Torkild sat en stund og saa paa brevet. Saa ringte han til det opgivne nummer:

«Vil De hilse ingeniør Christiansen, at hans bror skal være paa Sportsstuen imorgen aften ved halvottetiden.»


Da Torkild næste aften gik opover mot Sportsstuen, saa han allerede nede i bakken at Aksel sat paa verandaen. Idet Torkild kom op trappen, reiste broren sig og gik imot ham. Han saa genert og nedtrykt ut og han strakte haanden litt 321ut, men lot halvveis til at vente, at Torkild ikke vilde ta den. Men den anden trykket den, og uten at si noget gik de bort til Aksels bord. Der stod en flaske rødvin og to glas. Aksel vilde skjænke i det andet.

«Nei tak.» Saa syntes Torkild selv den var litt latterlig, denne maaten at ville hævde sin værdighet paa ved ikke at drikke med broren, saa han føiet til: «Jeg er tørst, jeg maa ha en halv øl nu. –»

Dypt nede under dem laa fjorden blank og blaa, dottet over med smaa hvite seil. Det saa ut som den bugnet mellem de skoglodne kyster lik et utspændt klæde. Over byen inderst ved dens bund laa en fin blond solrøk, men de lave aaser, som ringet den ind, stod klart frem med villaeme som smaa gyldne brikker i den mørkegrønne granskog, nu kveldssolen flommet utover.

«Jeg har sittet og set paa det,» sa Aksel dæmpet. «Hvor grænseløst vakkert her er du! Jeg tænker paa at dette landet her – det er da mit eget. Og saa har jeg aldrig faat fotfæste her – aldrig kjendt mig hjemme i det. Bare hat en dæmrende fornemmelse av at det er det eneste sted i verden, hvor jeg burde været det og kunde blit det. Og nu reiser jeg vel fra det for bestandig –.»

«Aa du kommer nu vel tilbake engang,» sa Torkild litt forlegent. «Nu fortiden er da selv ikke Sydamerika –» han brøt av, fordi han selv syntes, det hørtes dumt ut.

«Jeg tror det ikke. Kanske naar jeg blir gammel 322– paa besøk –.» Aksel sat og saa utover en stund. «Tak for du kom,» sa han pludselig sagte. «Jeg hadde ikke ventet du vilde –.»

«Aa. Jeg hadde vel nok kommet til at synes det var ilde, hvis jeg hadde faat høre du var reist saan til verdens ende, uten jeg hadde faat visst om det engang –.»

«Javel. Det kan jeg nok forstaa. Men det er jo en anden sak.» Aksel smilte litt. «Det som var ilde var jo at jeg hadde opført mig slik, at det vilde været det mest naturlige –.»

Torkild kunde ikke finde paa noget at svare. Saa han sa bare:

«Reiser du saa om Kjøbenhavn og sier farvel til Doris?»

«Nei? Er hun i Kjøbenhavn igjen? Jeg hadde brev fra hende til nytaar og et kort engang siden, som var skrevet paa Regence. Jeg trodde hun var i Paris endda jeg.»

«Nei, hun har været i Kjøbenhavn siden april.»

«Da maa du være saa snild at gi mig hendes adresse, saa jeg kan faa skrevet. – Vi reiser nemlig direkte til England. – Ja jeg skal ha bryllup paa fredag.» Aksel saa ned.

Et sekund jog det som en kvælende skræk gjennem Torkild. Saa besindet han sig – det var jo umulig, bare for tidens skyld; de var jo ikke skilt endda.

«Det er en dame som heter Agda Waage,» sa Aksel som før. «En ung pike, som jeg har kjendt i flere aar.»

«Ja – da vil jeg ønske dig lykke til,» sa 323Torkild. Han følte det kom litt anstrengt, for han hadde en bestemt fornemmelse av at frasen ikke passet til situationen.

«Tak,» sa Aksel. Og efter et øiebliks nølen føiet han til: «Ja – det hadde utvilsomt været bedre og rigtigere av mig om jeg hadde giftet mig med hende før. – Nu har hun nemlig sat sig i hodet, at naar jeg ikke tidligere har ordnet dette, saa er det fordi jeg ikke brød mig om at presentere hende som min kone herhjemme – mens jeg synes hun kan være god nok derute i det fremmede, hvor ingen kjender os –.»

Han sat litt.

«Men det kan vel gaa bedre end jeg sommetider tænker. Derute blir vi jo saa meget henvist til hinanden. Jeg vil jo gjøre alt jeg kan for det. Og Agda er igrunden svært snild – og et dygtig menneske og en absolut bra pike, forstaar du.»

Torkild taug genert.

Aksel skjænket mere vin i sit glas og drak. Saa saa han pludselig Torkild ret ind i øinene.

«Den aftenen som du nok vet – da jeg var ute hos Rose og dig for sidste gang. Da kom jeg like fra hende. Og hun hadde gjort mig de voldsomste bebreidelser. Nogen dage før hadde hun fortalt mig, at hun skulde ha et barn. Jeg sa jo naturligvis at vi skulde gifte os – saa snart som mulig. Men der var ett og andet jeg maatte ordne først – mine pengesaker forstaa du. Jeg hadde jo gjæld endda fra jeg laa ved høiskolen. Jeg var nødt til at se og faa et laan. Det forklarte jeg Agda den dagen, og saa kom det til en scene –.

324– Det var dette jeg gjerne vilde du skulde vite nu, før jeg reiser. Om du da kanske kunde forstaa –.»

«Jeg forstaar,» sa Torkild stilfærdig.

«Naa – da jeg hadde faat greiet for mig saa vidt at jeg kunde sætte bo paa en ganske beskeden fot, saa kom jo Agda og fortalte at hun hadde tat feil. Og hun sa hun vilde ikke gifte sig med mig da – hun hadde sagt det i god tro og ikke for at lure mig ind i et egteskap. Hun har heller aldrig slaat paa det siden at jeg skulde gifte mig med hende. – Hun er ikke uten stolthet, det maa du ikke tro –.

– Nei hun sa det var bare for barnets skyld hun hadde forlangt det saa lidenskabelig dengang, at jeg skulde legitimere forholdet paa flyende flekken. Og det er nok sandt og det var ret og rigtig av hende, synes jeg. – Hun er et godt menneske og hun vet hvad det betyr, for hun er et uegte barn selv. Hendes far har opført sig som visse folk kalder – hæderlig: betalt femogtredive kroner maaneden for hende hos en skikkelig haandverkerfamilie til hun var femten aar og latt moren seile sin egen sjø. Hun er død nu – gik aldeles tilbunds forinden. Da det var paa slutten med hende, skrev Agda til faren, som hun aldrig har set, og bad om hjælp – hun var sytten aar dengangen og hadde været viserpike hos Steen og Strøm først og gik paa en systue nu. Saa fik hun tyve kroner og et brutalt brev, hvor han blandt andet lot hende vite, at alt han hadde gjort for 325hende, hadde han gjort endda han ikke trodde han var far til hende. –

Det er gamle konsul Vandamm i Bergen, som er min høitærede tilkommende svigerfar – han som eier Monplaisir, vet du. Husker du vi traf en datter av ham, som er gift med ritmester Hølen, ute hos Ramms paa en dansemoro for mange aar siden. Du syntes hun var svært pen, kan jeg huske. Agda ligner hende slaaende – de er omtrent jevnaldrende ogsaa. –

Hun var paa en frisersalon i samme gaard hvor jeg hadde kontoret mit, Agda, det var slik vi blev kjendt. – En dag jeg gik til middag, traf jeg hende i trappen og vi gik ifølge opover. Hun var svært oprevet, og da vi kom ind i parken, fik hun mig med sig bort paa en ensom liten vei og der gav hun sig til at graate. Det var hendes halvsøster, fru Hølen, som hadde været oppe og faat vasket og farvet haaret sit og Agda hadde betjent hende. Saa var hun blit misfornøiet og hadde været svært ubehagelig og pøbelagtig mot Agda stakkars. Da fortalte hun mig dette om sine familieforhold.

Det var efter det, at jeg blev Agdas elsker. – Før hadde vi bare flirtet litt, spasert sammen og været paa kafé en enkelt gang –.»

«Stakkars pike,» sa Torkild bløtt.

«Dette var først paa efteraaret, det samme aar som du hadde giftet dig.» Aksel sat litt med haken i hænderne.

«Jeg vet jo godt jeg skulde giftet mig med hende dengangen allikevel. Naar jeg hadde sagt, 326jeg var glad i hende – og jeg var det og jeg er det. Det hadde jo været meget bedre, for det hadde været det eneste rigtige. Nu maa hun jo bedømme mine følelser paa en anden maate –.

– Og saa visste jeg hele tiden, at i mit hjerte vilde jeg altid følt mig bunden til Agda – hvad som hadde hændt og hvad jeg hadde gjort – aldrig vilde jeg kunnet føle det anderledes end at det var Agda, som hadde mit ord –.»

Han vendte sig pludselig mot Torkild.

«Du vet hvad som passerte mellem Rose og mig ihøst?»

«Nei.»

«Hun slog mig i ansigtet hun ogsaa,» sa Aksel fast og rolig. «Det er derfor jeg reiser nu. Dermed syntes jeg likesom jeg var jaget ut –.»

Torkild saa paa sin bror et øieblik.

«Ja det var hvad hun skulde gjøre», sa han som før.

«– Jeg trodde du visste det. Jeg syntes jeg maatte – prøve og forklare mig for dig, saavidt jeg kunde. Du vet jo at jeg elsket hende?»

Torkild bøiet hodet bekræftende.

«Det er det som har været det forfærdelige. Jeg holder av Agda – har gjort det hele tiden. Og allikevel kjendte jeg sommetider en forbitrelse mot hende, som er saa grænseløst uretfærdig, for hun kan jo ikke for det. Hun har været snild og søt mot mig altid paa sin maate – hun er en smule overfladisk, og det har hun jo maattet være, ellers vilde livet blit altfor haardt for hende. Men jeg 327følte det bestandig – det jeg kunde gi hende, det var allikevel som en second class kjærlighet. Og at der var en anden, som jeg kunde elsket paa en helt, helt anden maate, saa meget rikere og dypere og finere. Og herregud det at føle at de bedste muligheter i en selv aldrig skal faa komme til utfoldelse –.

– Ja nu tænker jeg jo litt anderledes, forstaar du. Jeg mener jo nu at jeg skal kunne gi Agda – og især barna, om vi faar nogen og hende som mor – følelser der har like stor menneskelig værdi –.»

De sat tause og saa utover fjorden. Den laa blekt fiolet nu i den daglyse aften. Op paa verandaen, hvor de sat, kom et følge smaapiker i tolv–trettenaarsalderen – opløste fletter, støvede klær og fottøi, hete røde kinder og bører av blomster og løv i armene og tytende ut av rypesækkerne.

«Aa gid jeg tror jeg dør, saa tørst er jeg,» sa de i munden paa hinanden.

En blev staaende opreist, det var hende som skulde gaa ind og bestille. Men det tok tid før de blev enige om det skulde være rød brus eller citronbrus eller ingefærøl. Endelig lot det til at være avgjort. Jentungen strøk ind.

«Og saa en tiøres chokolade,» skrek en efter hende. «Fløtechokolade med nøt! Husk nøt da Margit!»

«Jeg tror jeg har gaat mindst tre mil idag,» sa en.

«Ja gid tre mil – det har vi da mindst –.»

«Aa gid saa træt jeg er –.» Og barna øste 328ut av rypesækkerne fioler og konvaller og nøklebaand og rester av niste i papirer, som var svarte av fettflekker, til det fløt over bord og krakker –.

«Hvis du nu vilde gi mig litt rødvin –,» sa Torkild.

Aksel skjænket. Og de drak i taushet

«– Jeg var ikke misundelig – ikke ond til at begynde med. Da du blev gift, mener jeg. For jeg trodde dere var lykkelige,» fortsatte Aksel. «Det jeg følte for hende, det forsøkte jeg at dyrke til noget vakkert. Og jeg holdt svært meget av dig – det har du vel vondt for at tro. Igrunden hadde jeg altid en instinktiv fornemmelse av at du trods alt var den mest levedygtige av os tre søskende – den som hadde faat gjort det bedste ut av de umulige forholdene – eller hadde verget dig bedst mot ødelæggelsen –. Det var vel hjem, vi søkte allesammen. Jeg vet ikke om du kan forstaa det – hadde jeg følt at du og hun hadde faat et lykkelig, harmonisk hjem sammen – jeg kunde resigneret for mit eget vedkommende. For dig,dig,] rettet fra: dig (trykkfeil) Rose og det bedste av arven. For mig Agda og en ringere jord at dyrke, men jeg vilde arbeidet for at ogsaa vi to kunde kommet til at leve godt og smukt sammen –.

Men da jeg saa mente at forstaa – jeg vet ikke rigtig hvordan jeg skal uttrykke det –. Jeg hadde været villig til at nøie mig med en krok i jeres hjem, med en liten skjærv av den rigdom og varme og kjærlighet, jeg syntes hun var skapt til at sprede omkring sig – med litt at bære hjem 329til mit eget og lune med der – . Jeg kan vist ikke forklare dig det –.»

«Jo. Jeg skjønner, hvad du mener –»

«Naaja. Saa fór altsaa dævelen i mig. Og efter jeg hadde opført mig saan mot dig den aftenen, saa har jeg været fanden i vold helt siden – mere og mindre. Slutten blev, at efter vi hadde stængt fars hus den kvelden og fulgt Doris paa toget, og Rose og jeg skulde ligge over paa hotel i Fredrikshald, saa trængte jeg ind til hende og foranstaltet en desperat scene. Jeg var jo dengang i en sindsstemning, da jeg hatet hende og dig og Agda og mig selv – særlig mig selv da. Det endte altsaa med at hun viste mig døren – hun hadde forresten bedt mig gaa flere ganger – og da jeg blev staaende, gav hun mig en ørefik –.»

Aksel sat stille som han ventet, broren skulde si noget. Men da Torkild taug, spurte han:

«Har hun ikke fortalt dig det?»

«Nei. – – Men jeg fik et anonymt brev om dere morgenen efter,» sa Torkild om litt sagte. Aksel saa paa sin bror. Men Torkild stirret ut over fjorden.

«Var det det som –?» hvisket han ganske sagte.

«Om det hadde noget at gjøre med det at vi blev separeret straks efter, mener du? Ikke direkte. Hun aner selvfølgelig ingenting om dette brevet. Men det fik jo mig til at tænke over ett og andet. Saa kom det til enslags opgjør, og saa blev vi enige om at gaa hver vor vei –.»

Om en stund spurte Torkild pludselig lavmælt:

330«Dengang – i Fredrikshald altsaa, da du talte med Rose – nævnte du da noget om det samme som du sa til mig – angaaende barnets død?»

Aksel blev mørkerød.

«Nei. Saa galt var det dog ikke.»

«Omforladelse,» sa Torkild sagte.

«Jeg ber. Du har jo ret til at tro mig istand til alt mulig.»

«Jeg mente det ikke paa den maaten.»


«Det var en ulykke,» sa Aksel igjen lavt, «at I ikke fik beholde det barn –.»

«Aa. Det er der jo ingen, der kan vite noget om,» svarte Torkild trist.

Men de to mænd saa begge over mot det lille bord nederst paa verandaen, hvor smaapikeflokken sølte med rød og hvit brus fra glas til glas – midt i et væld av vaarløv og blomster.

«Ja man skulde ha en tre-fire stykker av den sorten,» sa Aksel med et litet nik ditbort. «Jeg har lagt merke til, de av mine bekjendte, som har familie – det er næsten altid pikebarna og faren. Og mødrene og gutterne –.»

«Aa det er vel forskjellig –.»

«Jeg tror nu der er meget en mand aldrig lærer, før han faar døtre selv,» sa Aksel tankefuldt.


De hadde spist aftens sammen deroppe, og efterpaa sat de ute paa verandaen i den lyse sommernat og røkte og drak kaffe.

Pludselig sa Aksel:

«Der er en ting, Torkild, som jeg gjerne vilde 331be dig om – kan du ikke bli med mig en dag og hike paa Agda? Det er det da ser du, hun vilde jo sætte saan pris paa at bli forestillet for min familie, og jeg har jo ikke andre slegtninge end dig – .»

Torkild saa bort. Der laa noget i Aksels stemme og holdning, som gjorde at Torkild ante en uendelighet av smaa pinlige scener og mottagne bebreidelser og han blev forlegen, som en mand kan bli paa en anden mands vegne, selv om det er en vildfremmed, som han ser er ræd for en kvindes tunge –.

«Du kan da skjønne,» sa han fort, «jeg har tænkt paa det i hele aften at be dig forestille mig for din forlovede.

– Hvis det var beleilig for dere – gik det ikke an at jeg traf dere imorgen, saa kunde vi gaa i operaen for eksempel og spise sammen efterpaa –.»

«Jotak.» Han hørtes saa glad ut, at Torkild fik endda mere vondt av ham. «Det vilde være udmerket – forfærdelig hyggelig –.»

«Jamen la det være en avtale da. – Vil du bestemme, naar og hvor jeg kan træffe dere –.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vaaren

Romanen Vaaren kom ut i 1914 og leses gjerne i sammenheng med essayet «Det fjerde bud» fra samme år. Temaet er ekteskapets betydning og etiske verdier som plikt, ansvar og trofasthet.

Rose Wegner og Torkild Christensen har kjent hverandre siden de var små. Vennskapet utvikler seg til kjærlighet og de gifter seg. Men etter en dødfødsel drives de fra hverandre.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1914 (nb.no).

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.