Vaarnætter

av Hans E. Kinck

EFTER STIKLESTAD-SLAGET

197Thormod Koll stod udenfor nervelægens leilighed, med øresus efter længdeløbet idag. Det var paa den tid han hadde lagt merke til, at lægen pleied gaa ud i eftermiddags-praxis. Han var kommet ind som no. 2 i ski-løbet idag; han stod veltrænet, forholdsløs og ude av ligevægt av bare opsamlet energi og kraft og mands vilje. Han hadde nemlig konsuleret lægen om sit tilfælde av gemyts-syge igaar igen, som saa titt i vinter, og sagt, at han mangled «livsmod»; – og idag vilde han passe ham op og berigtige det høitidelige udtryk, som han ikke vilde skulde sidde paa sig, og si saadan humoristisk, at han bare hadde trænet sig saa stærk, at han just som ikke kunde dø! Saa endte det med, at lægen lo den lune sjælesørger-latter, og saa kendte han sig frisk i øieblikket. Han hadde gaat saadan i vinter og berigtiget udtrykket for sit tilfælde fra 198forrige konsultation. «Sjælelig emfysem» hadde han kaldt det engang, – og det passed i grunden bedst av alt.

Han stod i skumringen og vented ved den smale brune grind. Der stod et par andre læge-forlibte ogsaa for at passe ham op; men de stod velopdragne længer henne og hang sentimentalt med øiet hid mod den brune have-grind.

Men lægen kom ikke idag, –- og han hadde dog set ham tænde eigaren bag gardinen inde paa sit kontor. Han maatte ha faat øie paa ham og set sit snit til at gaa ud gaarden og den anden port, for gaarden var en hjørnegaard: – Lægen var blit ked hans berigtigelser og sports-hypokondri! …

Saa gled Thormod Koll ned i byen. Det svall ligesom op først og han kunde ikke faa synke pusten; efterpaa faldt han knust sammen, og det var som store stykker sjæl flød fra ham og udover fortaug og gade. Han stod saa sugende tørst foran butik-vinduerne og stirred, svøbt ind i tyk øresus; han gled langs boghandlerne, stod og stirred ind i guldsmedbutikernes fløil; han stirred paa en norsk kunsthandler, som syntes Guido Reni’s «Aurora» og Carlo Dolce’s Kristus var høidepunkt av kunst, 199som kunsthandlere pleier synes; han stansed i en passage og saa længe paa et uldskørt. Han vilde ingensteds hen – han bare saadan gled, og hans saare sjæl blødte over, at lægen virkelig hadde lurt sig væk …

Han fandt sig tilsidst igen helt ude paa Drammensveien. Folk snakked lidt igen. Nogen faa lo. Rundt om sporvognenes hjul flød det knistrende bække av farverige gnister – grønne, blaa; men mest grønne. Det blaffed og syded i de store bue-lamper …

En sortklædt dame gled forbi ham. Hun hadde muffe. Hun var liden. Det var vist en frue. Hun gled ogsaa. Hun hilste heller ikke paa nogen, endda hun kanske kendte dem hun gled forbi. Hun hadde ikke kaabe; linjerne i den tætte skabning kom til sin ret. Og de var vakre. Hun fik indfald under gangen, styrte braatt ind mod vinduerne for at se; – men hun saa i grunden ikke, hun gik strax videre; eller hun stod mod vinduet med øine ligesom fuglen og saa bagover ud paa gaden. Hun gik bare og tænkte; – eller kanske hun ikke tænkte engang. Hun gik i smaa skridt; men det kom vel av, at hun hadde tat et saa stramt tag i kjolen, saa hun ikke kunde gøre dem længre. Han la merke 200til, at hun gik indtilbens – lidt klodset og slumpet med selve fødderne, som de stadig hadde lyst til at puffe til hverandre og si: se at ha dig av veien! Da slog det ham pludselig: hun gik med kærlighed i sig – han vidste ikke hvorfor det slog ham … Men det var vist ikke en frue alligevel; – men kanske det saa var en fraskilt …

Han begyndte at følge efter hende. Han syntes, at hun fulgte efter ham ogsaa – for hun blev borte for ham paa den anden side, men saa kom hun tilbage over gaden igen; da stilled hun sig i et vindu. Det var et lidet ansigt ogsaa – næsen var spids; men skikkelsen var tæt, spænstig … Men det var i grunden underligt, at hun ikke bar kaabe; det hadde jo seilet med snefloker i hele dag gennem luften. Og her ved vinduet snudde hun og gik indover mod byen. Han snudde ogsaa, for det vilde været lidet opmerksomt ikke at snu, om saa var … Hun svinged ned Kronprinsensgade, som laa i mørke, som den pleied. Han saa paa klokken – den var halv otte, da hun svinged. Han svinged efter. Langt nede skar hun tvers over gaden og bort en sidegade; hun saa sig vist tilbage, da hun svinged om hjørnet. Han gik stærkere paa … Der lige 201bag hjørnet klods i husvæggen gik hun – hun hadde snudd og kom tilbage. De passerte hverandre. Han saa paa hende … Men hvorfor snakked hun ikke til ham nu? – saa hun ikke, at han gled her, fordi han ingen hadde at følges med? – Og hun gik med kærlighed i sig – han saa det paa stilheden i hodets bøining ogsaa … Hvorfor sa hun ikke det: – La os gaa en tur sammen ud til Skarpsno! og saa skal De ta min arm. Og saa skal De aabne Deres syge sjæl for mig og si, hvorfor De glir her rundt paa gaderne iaften, – og saa siger vi ikke et eneste navn. Og saa skilles vi igen ukendte som vi mødtes … Var det, fordi det var snefloker og frosne gader og plankegærder, at ingen kunde si saadant løselig hen i luften her i denne by? …

Der langt nede skar hun over gaden og blev borte; hun saa igen tilbage, da hun svinged om hjørnet. Han gled nedover efter hende. Men nu var hun aldeles borte. Her bodde hun vist; i en eller anden port netop her var hun blit borte. Han saa op i etagerne, om et lidet hode skulde tænde lys ensteds. – Han gik rundt kvartalet: – han kunde ha tat feil – hun kunde være forsvundet længer nede, for hun gik hurtig, da hun svinged om hjørnet. 202Han spurted med længdeløbs-fart. Han kom tilbage med samme hast og saa bortover en bygge-tomt, hvor der stod en arbeidskærre med tre hjul og tænkte tilbage paa de florissante tider. Saa satte han avsted opover gaden. Deroppe klods i husvæggen gik hun atter frem og tilbage, og vented: – hadde hun ogsaa kanske mistet ham? … Hun retted sig, og hun saa paa ham, rank, stolt – det ligned foragt. Men saadan retted de sig ude i Europa i de store byer, netop naar de ønsked hilsen – ligesom fuglehunden naar den staar for vildtet. Han likte ikke at minnes om det. Og derfor gik han forbi paany. Hun skar igen over gaden, gled opover den mørke Kronprinsensgade. Han skønte ikke dette, og gled efter. Hun snudde, skar ud i gaden. Han tog til hatten. Hun skar bedre ud i gaden, vendte sig igen med sin ranke holdning – og de tørre staalord gnisled, og det var som al øresusen var strøget av ham i samme nu:

– Vil De nu værs’go forføie Dem bort!

Han satte hatten lydig og forsigtig paa.

Paa rigtig gamle kunstværker har gerne en eller anden person en papirstrimmel staaende ud av munden, og paa den staar det skrevet hvad han siger. Hun hadde en saadan. Den 203papirstrimmel stod urørlig igen lige mod en sort port og lyste.

Hun blev gaaende frem og tilbage der nede klods i husvæggen …. hun skotted vist op mod balkon-vinduet – det var vel snart stevnemødets tid med en anden …

Han forføied sig hjemover for at lægge sig. For imorgen var det hoprend i Holmenkolbakken – Stiklestad-slaget, som han hadde kaldt det, for han skulde slaas med bønderne fra Thelemarken om førstepræmien. Sneflokerne seiled; men de seiled vist tættere end før, for hans pjækkert var blit ganske hvid. Og ude foran sin port børsted han sig længe og saa omhyggelig, og saa papirstrimlen staa i luften. … Det var det han næsten hadde set ogsaa strax med det samme paa stilheden i hodets bøining og paa de rare indtilbens-benene: – det var kærlighed hun gik med inde i sig saa duvendes fuld av …

*

Klokken var snart elleve, og sporvogne og stier var fulde av folk opover Aker, sorte striber av vuggende, traakkende mennesker, lig en jævntyk lindorm som krøb til skogs paa tusen fødder, og det flytted sig ustanselig inde i hammen av alle de menneskehoder den hadde svælget. Rundt om hver haug bugted den sig og rak fra langt nede i byen op til Besserud-tjernet. Og ingen mennesker kendte hverandre uden de som var i følge fra byen.

Der kom tyndere striber krybende over veiene østenfra og stødte til.

Tversover et jorde kom fire springende. De kom sættende frem ligesom buskap, som har trængt ulovlig ind paa indhegnet mark og blir yre av fedt beite, spredte sig og samled sig. En tog et par svære hop, sprang, ropte, lo, og stansed saa og vented paa de andre og 205halte i buxelinningen. Og saa gav en av de andre sig til at springe og le og vente. Det var «dæveren skjærra mig, gøtta», som kom lige nede fra tykke Vaterland og gik aldrig paa ski; de var uvant med at ha et helt stort gærdeløst jorde for sig og blev drukne av det. De røgte og var konfirmerte, og hadde jakkekraven oppe, om nogen skulde ville yppe sig og ha juling ligesaa godt med det samme. Den ene hadde kvartet en fremmed barnekælke, som han traf paa udenfor en port ensteds nede i byen; men den var liden og i høiden til én voxen. Men «Mærra» kunde altids komme til nytte, naar de klemte sig godt sammen og nogen laa i fanget til hverandre. – Uf, de ler saa raat! – sa det bort i lindormen; – det var pøbelen, som altid skulde kaste skygge over festdagene her i landet …

Men lige efter dem kom tre smaa graa vadmels-ponnyer, velstelte, med votter og med skærf i kors om livet. De var fra otte til tretten aar. De hadde faat niste med og hadde lovet mor at passe godt paa’n Hans, som var den mindste. Og det kunde stundom hænde at de leiedes ogsaa, de; for de blev ligesom saa beklemte om hjærtet ved at se den svære lindormen. 206Den ældste bar en tom sæk sammentullet under armen …

Der kom saa mangt slags levende krybende opover. Der kom ogsaa en brun og sort droplet hund frem; men han kom fra først av frem oppe bag en kvistdunge ved Risværket. Det var en rekebikje. Han kom over nogen jorder. Han tænkte sig egentlig paa hjemvei idag. Eller kanske han skulde høre indom paa Risværket først … Men saa traf han denne forunderlige lindormen og lytted paa den. – Det var ikke første gang han var paa rangel; – men denne gang var grunden, at han hadde vær’t stygg under sofaen hjemme, – og saa fik han bask av pappa, – og saa rømte han ud av byen og alt dens væsen og udover veien og satte sig i grøften og var rigtig aldeles bedrøvet en noksaa lang stund. Men saa kom det nogen snille mennesker, som snakked til ham, og saa logred han paa halen til dem igen, – og saa blev han følgendes med dem. Han blev med ind ogsaa og fik lov at lægge sig under komfuren og varme sig, og fik stegeben efter middagen, og efterpaa blev han bedt ind i storstuen til at leke med barna – det var endda bedre mands barn …. Han skulde igrunden hjem og faa juling idag – og det 207blev vel ordentlig denne gang, for han hadde været borte i hele otte dage, gud bedre … Eller skulde han høre indom til snille folk paa Risværket ligesaa godt med det samme; saa var det gjort? – Han vidste ikke grunden: – men han hadde merkværdig nok faat mindre juling efter sidste reketur end efter den gang der foran, endda han hadde været længre borte … Eller skulde han høre indom til andre snille mennesker end dem paa Risværket? – For folk var nu i grunden snille da, og meget snillere end én vanlig vilde gøre dem til … Han stod saadan og veired paa det en stund og hørte de tusen fødder stige i løstraakket snepudder. Det var et brunt skøierfjæs paa ham, med en lys vilter haartott, som pegte i sky over det ene øie; og halen vifted uviss, saa forunderlig løs i roten av al logring for de utrolig mange snille mennesker i verden …

De voxne gutter ropte paa ham. Han vifted lidt mistænksom og kom ikke, for det var nu saa sin sag med «gøtta», naar de fór med jakke-kraven oppe og lo raat. Men saa kom de smaa graa brødre, og den ældste med sækken plystred. Hunden gjorde et lystigt kast med øiet og haartotten: – han kunde 208forresten ligesaa godt slaa følge ogsaa, næsten! – Han hadde et halsbaand. Og den ældste læste navnet: «Hans Larsson Briskeby» stod der. Og han fik en bite av nisten med det samme, forat han ikke skulde stikke av, men holde sig i rækken …

Der kom saa mange slags folk paa en festdag som idag. Og de stødte alle til lindormen og blev svælget av den. –

Men der kom en graaklædt skiløber opover jævnsides med folkestrømmen. Han svinged med staverne og skød forbi paa de stærke veltrænede laar. Og hver den som gik paa ski paa jorderne, saa ud som han laa for anker imod ham. – Han Thormod! – sa det i folkeormen ensteds: Det gav et ryk i hoderne: – Thormod Koll! – mumled det begeistret, for alle kendte navnet; det var jo han, som kom ind lige efter Thelemarkingen igaar! Og nu var han paa vei til hoprendet. – Og i hælene paa ham kom en høi blond sportsmand, med lange knebler og lorgnet, og i hælene paa ham kom hans røde gordonsetter; han fulgte med han Thormod, hovedstadens stolthed, som bonne idag; og hans hund holdt sig veldresseret altid hinter.

Folk satte efter forbi hverandre ud i sneen. 209«Gøtta» spredte sig udover jordet, og de tre graa leied hverandre for sikkerheds skyld. Men saa blev de vaade om anklerne i den dybe sne; og ogsaa «gøtta» maatte ind igen i lindormen. Bare ranglehunden blev ved at hoppe efter. Men saa ropte «gøtta»: – Hold dig til matta! – Og de graa plystred: – Hans Larsson, kom san!

Han Thormod skød forbi opover. Og han skotted sky bort paa hver liden sortklædt dame uden kaabe, om han skulde kende én igen fra igaaraftes; – men det vilde jo være mer end et træf blandt en tyve tusen mennesker … Og han lo for sig selv ved minnet; for naar han spurted, kendte han sig samlet og fast, og ogsaa anlagt lidt for komik, og ingen magt kunde da opløse ham …

Der steg en frisindet præst ud av strømmen sammen med en goodtemplar, stod ved en korsvei og talte høit til sit følge, at folkeormen ogsaa kunde høre, og pegte begeistret op efter Thormod Koll:

– Se den krops-bygning! – Det er fremtidens ungdom! Mens sana in corpore sano. – Det er sporten som samler landet. Se! – sa han og pegte poetisk nedover paa lindormen: – Det er det unge Norge! Det er 210Norge som vilje! – som energi! – som karakter!

Der lød ogsaa noget om sædelighed; men det svælgedes nu mere kollegialt mellem dem paa korsveien.

*

Lindormen spydde stadig menneske-hoder ud paa Besserud-tjærnet, saa isen fyldtes. Solen sken i bakken. Granerne stod mørke.

Der var meget prægtigt mandskab samlet. Der var ogsaa en og anden berømt landsmand som frygted for at bli glemt og holdt sig langt fremme paa tribunerne. Og pressens repræsentanter, som til hverdags optraadte som spesialister i Norges unge kunst og literatur, stod idag i raggesokker paa dommer-tribunen som publikums veiledere i sport; de følte sig mere hjemme her og var i godt humør. Her var der jo blandt andet opnævnt en «pressens veileder» som man bare henvendte sig til, og man resikerte ikke at ta feil av no. 1 og no. 2 – hvad man jo lettelig snubled op i, naar man noterte tider og ujævnt trav i kunstens halsbrækkende handicap, hvor et forsprang paa længder av bare et halvt hestehode kunde gøre udslaget. Den ægte sportsmand, Thormods bonne, stilled sig hen til dommerne oppe ved hoppet 211med sin gordonsetter smukt hinter. Et forfrossent raggesokke-korps spilte en valen national-sang. – Er det klart? – skrek det.

Der vifted et flagg. Der tuded et horn. Og rendet begyndte.

– Thormod Koll! –sa det. Der kom en udover hoppet, ret, som han kom glidende i trinser paa en spændt stræng. Folk klapped. Han var vel efter dette sikker no. 1.

Han stod indenfor den inderste ring paa isen, og folk saa stolte paa ham. Det var en høi mand med prægtig bryst-kasse. Det var et race-ansigt – stor krum næse, lidt rød paa tippen av sno og snefloker, lidt rødkantede øine ogsaa. Og de var blaa og stive som en isblok. Han følte det selv, han greidde Thelemarkingen denne gang; – der var nu vel heller ikke længer den bakke i Norges land som han ikke kunde staa! – Og saa begyndte det grænseløse at voxe inde i ham – det var i sjælen som under svær spurt, naar lungerne hadde spændt sig store saa han ligesom ikke kunde faa dem tilbage … Han fik øie paa nervelægen borte i en sluffe. Han styred lige paa ham, spurgte leende:

– Det var jo saa, at de gamle grækeres glose for «ulykkelig» egentlig betydde en som træner før en kamplek?

212Og doktoren smilte uviss. Men han Thormod vented ikke paa svar. Han gled ud gennem ringen paa isen for at komme op til næste rend. –

Rendet blev ved. Der lød regelmæssige rop: – Er det klart? – Og hvergang en skiløber stupte, brølte det ovenfra en furu:

– Hold dig til matta, get!

For i furuen under bakken var «gøtta» klatret op og sad paa skrævs over hver sin gren – og «mærra» stod bundet til stammen. De behersked luften med sine brøl. En halv akevit gik frem og tilbage mellem dem; de snød sig og tørked sig om munden. Og det var stærkt paa tale blandt bestyrelsens medlemmer paa tribunen, om de ikke skulde rydde furu-topperne bortover for pøbel.

To smaagutter av god familje fra fjerde middel stod under træet og saa flasken og sang op:

Ekorn sad,
paa en gren saa glad,
tørka flabben sin
med sin lab saa fin. –

– Dæveren skjærra mig, skal jeg ikke slaa hue ned i magan –!

213Og da knægged de to smaa foler henrykt over succesen og sang det én gang til. Men de klemte sig tættere sammen for sikkerheds skyld …

Folk flytted sig omkring hverandre paa isen. Det lyste av røde kinder, og smaa lommelærker, og gult appelsin-skal …. Og nogen saa paa dem som kom udover hoppet.

Men den som aldrig stod stille paa isen, var liden skrædder Jansen. Han hadde siddet inde hver virkedag siden St. Hans, og ansigtet lyste saa kridhvidt under det grisne gamle skægg. Han brugte to skistaver, og det var to lysende nye alun-farvede kosteskafter som han hadde laant i isenkram-butiken hos Pedersen; og avtalen var den at han skulde laane dem gratis; men hvis han misted eller brækked dem, saa skulde han betale baade kost og skaft; og skirne var ogsaa laant. Omkring buxen nede ved anklen hadde han bundet nye hvide hyssinger mod sneen. Han snudde sig meddelsom til folk og ledte efter øine bortover isen, kniste til dem, naar nogen stupte under hoppet. Thormod Koll stod for sidste gang nedover som han gled i en trinse; da blunked han nationalstolt til de fremmede øine paa isen. Og hver gang han blotted lommelærken, blinked øiet 214skælmsk til de nærmeste: – saa fandenivoldsk og uvorren som mennesket kunde være au! … For han hadde ingen i følge med sig, – og det var nu underligt at træffe folk, alligevel …

Borte i en li tusled de tre graa vadmelsbrødre for sig selv. De stak den tomme sæk hemmelighedsfuldt ind under en furu-rot og grov lidt sne over; og saa saa de sig om, som de hadde en ugerning fore. Og «Hans Larsson Briskeby» la merke til det og lusked hen og snuste paa sækken. Men han skønte den neimæn slet ikke, for der lugted ikke mad av den.

Der kom én skærende paa skraa hidover lien mod dem; han randt viljeløs lige ind paa dem. Den ældste stod just og knækked en ung grantop, – for de hadde smaa hauger liggende efter sig op til stammerne gravet ned i sne.

– Hvad er det du gør? – sa han med godslig sørgmodighed og stansed. Det var Thormod Koll, som hadde staat i alle hop og slaat bønderne fra Thelemarken.

Den graa ponny vak i og glemte at være hemmelighedsfuld:

– Gaar i Frognersæter-skogen og peller grantoppa te ramme.

215– Hvem lager ramme, da?

– Det er broren min, det.

– Hvad heder han, da?

– Peter Herman Hansen. – Men da blev han rædd, om det skulde være hemmelig politi alligevel. – Kom! – skrek han til de to og satte i store hop nedover.

Men skiløberen kom efter og stopped dem:

– Og saa maa du gaa og hente grantopper til ham, da? – sa han godslig som før.

– Ja, han er syklig, han, – sa det, og blikket var kuet av sorg og sky av onde anelser.

– Saa?

– Ja, han har hat den engelske syken, og vær’t daarlig, og er hjemme, – plapred det. – For han hadde kûl i sia, saa han peip.

– Peip han? – kom han nærmere.

– Ja, naar ‘n trøkka paa kulen, saa.

– Saa–aa?

– Mora mi har sagt, at han ha pipi – jeg ved ikke mer, jeg, – svarte han rapt, og greb igen de to i haanden og rømte unna med dem.

Men skiløberen seg efter som vand, naar 216dæmmet flyttes ud, og kom nedenfor dem igen og stopped dem:

– Har ikke du hat den engelske syken, da?

– Jo. Men mora mi gik te Anna Brandskjæret strax med mig. Saa jeg ha ‘kke pipi, jeg. – Han skønte ham slet ikke nu og vilde næsten graate under de bange øiekast.

Og «Hans Larsson Briskeby» skønte heller ikke denne pratsomme graa manden; men likte ham og lugted paa ham, fordi han ikke tog sig noget bestemt for her i skogen, og vifted med den løse halen til ham.

– Hvad er det du tar dig til om dagen, da?

– Hogger ved for mora mi. Og om kvælden henter jeg toppa for’n Peter Herman. – Denne manden var som en farlig glat sten som han holdt unna, mens de selv fik trukket sig nedover, saavidt at han kunde slippe den igen en stund og springe.

– Hvad heder du, da?

Da skrek han ud i angst: – Oscar Jøren Hansen! – Og kasted sig om, slap brødrene og kom i vildt sprang ned paa isen, med sneen sprutende om sig.

217Men ovenfra furugrenen brølte det mod skiløberen:

– La gøtta i fred! … Dæveren skjærra … hue ned i magan –!

Rendet var til ende i det samme. Skiløberne stod tre og tre udover. Flokken løsned paa isen og styred ud mod aabningen i gærdet. De langraggete kavalleri-heste lusked av paa rad paa sine godmodige sokker; eskadronens kommanderende løitnant gjorde sine sager udmerket og sad med mine. Det sang i luften: – Skaadals-løipa? … Slagteren? … der var en uendelighed av veie at vælge. Det kribled opover fra tjærnet: – Løiper – løiper! – det var som det bar ud av skolegaarden efter endt dag. Og gordonsetteren bag hopdommeren saa forsigtig op, om det nu kanske var nødvendigt at gaa hinter længer? … For alle hadde jo kedet sig lidt til slut.

Men skrædderen med sine laante alunstaver holdt sig forsigtig bagerst og sidst; han lyste usikkert til alle av et seigt saligt smil, for nu hadde han tømt resten av sin lommelærke. Det var da moro at ha truffet mennesker! – nu kunde han leve glad helt til St. Hans …

Og Thormod Koll slog skien helt om og 218skar avsted opover lien, ind mod Nordmarken, snart i løiper, snart tvers over myrer – hang som en løs klode ude i rummet, nu siden han hadde mistet de tre graa vadmels-ponny’er. Der var ikke den rekord i Norges land han ikke skulde kunne slaa! – ikke den avstand som kunde skræmme ham! …

Der stod en graa vadmelsgut med skærf i kors over brystet midt paa den tomme is. Han stod alene; for det var bare «Hans Larsson Briskeby» som hadde kunnet følge ham. Men længer borte kom broren; men den yngste saa ingen. Den ældste skar i:

– Aaa-haa blei det ta’n Hans?

Der laa et hvidt nøste og basked i den dybe sne nederst i skogkanten, og strakte haand og gneldred i overstadig glæde:

– Oscar Jøren! Jeg har finni en hel ceggar! …

Men ovenfor hoppet brølte det ud efter de tyve tusen mennesker, at her var karer som skulde sidde udover «dompa» i kælke. Det var de tre «gøtta», som satte sig paa «mærra». Men den skar nedi med meierne, saa den ingen fart fik, og gutteklumpen rulled udfor hoppet. De bare rulled, med benene sprikende til alle kanter, og slog sig ikke; men de brølte alt hvad lungen holdt: 219

– A–a–a–u! – Dæveren skjærra –! – Og saa rimte de paa «dompa», mens de trilled sig selv videre nedover, og rimet hujed de tvers over tjærnet lige paa de tyve tusen mennesker.

Gordonsetterens eier hørte det nede paa veien: – «Dompa»! – gu forsørje mig sa de ikke «dompa» ogsaa! –Han skulde fan knuse–! Og han bestemte sig for ikke at ta nedover med det samme, men se lidt først paa pøbelens excesser udover aftenen, saavel paa restauranterne som i løiperne: Hinter! – skrek han. Han tog opover mod Frognersæteren; det gjaldt at faa et korrekt billede av dagen …

Men de tre graa vadmels-brødre sneg sig op over til sækken under furu-roten for at fylde den med topperne. –

Der laa synkende sol over aaser og lier og vand indover mod Nordmarken. Der fór en graa skiløber alene langt inde paa et solrødt vand, saa snerøgen stod.

*

De tre vadmels-gutter vassed i sne nedover en løipe og laa og gemte sig bort med grantoppe-sækken, naar der kom nogen. Og der kom ustanselig nogen farende, skrek, saa de maatte ud av sporene og stikke sækken bort i busken, om det skulde være hemmelig politi.

220… Smæld i skir. Brøl. Brest. – Det var det uvorne bundfald av tyve tusen mennesker. – H–a–a–al veiij! – hujed det oppe i hver kneik. Og «gøtta» kom hoppende midt efter løipen med «mærra» dinglende til alle kanter.

Og da de tre velstelte graa hørte skraalet gennem maanelyset over skogen, saa tog yrheden dem ogsaa, og de stansed op og gneldred i, alt de smaa lunger formaadde: – Ha–a–al veiij! Og satte avsted udover.

Men ingen gik avveien for det. Der kom bare uden stans uvorne skiløbere ovenfra. – De tre satte sig tilsidst op borte i en kneik og stak sækken ind i busken.

Men da «Hans Larsson Briskeby» saa det, tog han ligesaa godt ud med det samme. Han fór nedover i svære hop, med halen sopende kuet efter sig, skvatt unna med høirøstede kvink for et godt ord, eller bare for det spædeste damebrøl: – han hadde fan loppe sig ikke været med paa det stivere!

Og hans panik smitted av paa skrædder Jansen; han laa netop i en kneik, da han kom, og tænkte paa just det samme at det blev ligesaa godt ta ud, men kunde ikke greie skirne som hadde sat sig paa tverke over 221løipen. Han krabbed op, greb skirne i brætten. – Ha–a–al veiij! – skar skrædderstemmen gammel og pibende gennem maanelyset; han glemte alun-staverne, satte i hop nedover, med skirne slængende efter sig, som en lybsk hest med løse skæker …

Der kom en høi mand udover, med en rød gordonsetter i hælene. Lige i svingen laa de to ensomme alun-staver. Han rendte i dem, og hans ene ski-brætt løfted ham op paa dem; men de var glatte, saa han skvatt tilside med den fod; og den anden tog ind under dem, saa han sopte dem med sig og knækked dem begge mellem en sten og en stamme. Han kom stønnende paa hodet lige ind i buskerne til de tre vadmels-brødre: – fan knuse –! Han hadde mistet sin lorgnet, som han aldrig brugte snor i – han var nemlig en ægte sportsmand og pleied nødig falde i løiperne.

Han Hans, som hadde fundet cigaren, var blit fræk av sports-skraalet og snakked til ham: – med forlov, om han skulde ha en fyrstikke til overs?

Gordonsetterens eier saa ikke, og sa: – Med fornøielse! – Men de maatte være ham behjælpelig med lorgnetten, bad han.

Men han Hans satte sig til at stridrøge, 222for det var han som eied cigaren. Men den anden bror passed paa og talte: – En puff – to puff – tre puff …. Mer en ti puffer fik han ikke, for de vilde ha likt med ham …

Men den ældste la sig ned og ledte i sneen. Og han traf til at finde lorgnetten og saa. Men da sportsmanden hadde pudset den og fik den paa, saa han, at det var bare barnet som røgte, og da blev han rasende:

– Kom med cigaren! – tordned det. Og han greb i det samme sækken, saa hvad den indeholdt, løfted den i veiret, dryssed grantopperne ud:

– Tyveknægter!

Og de to ældste gutter satte avsted, randt nedover løipen vilde av rædsel, for dette var politi saavist som noget.

Borte i gran-busken hørte sportsmanden én ynke sig. Han grov indunder grenen med armen. Det var han Hans, som laa paa maven og var syg av de lange puffene. Men han skotted op og gneldred lige i synet paa gordonsetterens eier, saa han skvatt tilbage:

– Ha–a–al veiij!

– La svinet ligge! – mumled han til 223sig selv. Han kasted sig paa skirne; – for hver ny opdagelse han gjorde blev han sintere, og han blev klarere over linjerne i sin skarpe avis-artikel som skulde hævde sportsdagens ukrænkelighed, – den han fik ideen til, da han hørte pøbelen skrike «dompa». – Hinter bikje! – skrek han og satte videre udover. –

Lindormen var sprukken. Langt nede paa en korsvei stod alligevel goodtemplaren og vented for at faa et korrekt billede av dagen, og veired brændevins-osen av folke-ormen; det var altid noget høitideligt saadan ved en korsvei; noget som en slags parabel ved den, endda lommelærke-osen i kvæld vistnok ogsaa flød ad andre veie.

Men foran den sprukne lindorm holdt «Hans Larsson Briskeby» urokkelig kursen mod byen. Men da han kom ned paa jorderne, og natten ligesom fik magt, og han saa byen lyse bred og fosforblaalig nedenfor, saa stansed han og vifted underlig modløs med den løse hale; – han fik slik lyst til at prøve mer østover og indom paa Risværket alligevel, for at finde andre mennesker som var snille; for julingen blev nu den samme, naar han kom hjem, enten det blev otte eller ni dage han skulde ha for …

224Ude paa den hvide flade stansed ogsaa to smaagutter i natten. De saa andpustne paa hverandre og skar i begge i rædsel, for de var bare to ene:

– Aa-haa blei det ta’n Hans! …

Rangle-bikjen rusled videre. Han kom forbi goodtemplaren, som endnu stod og nød osen av lommelærkernes rest. Men der stansed folk op paa korsveien, og det blev til en klump mennesker, og de stirred bort i sneen paa anden side grøften. For der krøb en gammel barhodet mand omkring i sneen derborte paa alle fire, med to skisnuder i næverne. De stod bare og saa paa. Men hunden var bort i ham og snuste, og fór videre. En av «gøtta» ropte:

– Han leter efter dompa!

Det svarte ikke derborte.

Den anden gut advared med en skøieragtig pegefinger:

– Itte hôppe!

Det svarte ikke.

Præsten stansed ogsaa op. Han brød gennem klyngen og steg menneskekærlig ud i sneen og hvisked beroligende:

– Aa skal De hen da, mand min?

Det svarte ikke. – Og saa prøved han at ta manden under armen. Men han bare grov 225og vilde ikke staa; men han var endnu uden stemme.

Gordonsetterens eier kom forbi klyngen. Han stansed ogsaa op, og saa goodtemplaren og præsten, og de tre reiste ligesom bust til hverandre under klærne, fordi de hadde tæften av det samme kødben.

– La svinet krybe! – tordned han. – Hinter, bikje!

Og præsten og goodtemplaren maatte halvveis gi ham ret, endda de saa paa livet ud fra grundforskelligt synspunkt. For det lugted grangivelig spirituosa av manden: – Og det paa en dag som denne! – sa de til ham, for det gjaldt at appellere til et menneskes skamfølelse: – Den norske ungdoms hæders-dag! … Thormod Koll’s manende skikkelse! …

Det bar bare nedover med gordonsetterens eier; han var i oprør: – Nu hadde han alle momenterne! – avis-artiklen var færdig i hodet: … Pøbelen stormet bakken og ødelagt hoppet … ægte norsk raahed og ukultur … død-drukne mennesker krybende om i sneen … hele orgier … selv ikke ungskogen sparedes … man saa rene børn med cigar i munden gemt i hver granbusk … forladte skistaver midt i løiperne … Overskrift: Vor Derby-dag 226skændet og besudlet! Hvad maa ikke udlændingerne tro? … Men denne vor nationale sports yndlingsdag skulde renses for en tøilesløs pøbels udskeielser, genreises av smudset og bacchanalets nedværdigelse og feires med værdighed! …

Over jorderne, gennem natten, skar et fortvilelsens brøl fra en gammel mand – liden skrædder Jansen hadde tilsidst faat samlet sit mæle:

– Aa–haa blei det ta koste-skafta te Pedersen!

Men «Hans Larsson Briskeby» stansed op nede ved Risværket, da han hørte det skriket, og snudde sig, og hans skøierfjæs lytted med den viltre haartott høit i sky over øiet.

Og saa stak han indom til de snille menneskerne.

*

Om aftenen var Thormod Koll kommet tilbage fra Nordmarken paa sine knirkende ski. Han spændte dem av sig og gik ind i, en stue lige i skogkanten. Han sa ingenting. Konen satte en stol frem midt paa gulvet, og lidt efter kom hun ind med en mugge melk, for de hadde ikke selters i huset.

– Tak! – sa han sørgmodig.

– Er Dere syk? – sa hun og gik bort og saa nøie ind i ansigtet paa ham.

– Jeg er død, – sa han sørgmodig.

– Aa–aa, saa gæle er det naa itte, lel, – sa hun. Hun snød sig lystig i forklædet og smaakniste og gik ud, og titted alligevel forsigtig tilbage, i det samme hun blev væk i døren. – Derude i svalen stod hun og budeien og hvisked; – han har nok gaat sig klar, – sa den ene.

Men han sad stille herinde midt paa gulvet; han saa et snehvidt laken for sig, som 228gik oppe fra den blaa himmel lige ned paa Besserud-tjærnet: … en bred sort sørgerand av stærke mennesker paa begge sider og i en ring nede paa isen … en liden kulsort loppe kom glidende midt efter laknet og udover hoppet … Det var saa længe siden det nu – Stiklestadslaget …

Han blev siddende. Konen steg ind, og hun steg ud. Men han saa ikke op.

– Han sidder og ser bortefter gulvet, som det kraup løsser ud av hver flisa, – sa hun ude i svalen. – Og han hørte alt hvad de snakked derude bag døren.

… Stiklestad-slaget! – tænkte han; – og nu gik han rundt og klinte sig ind paa menneskerne, og blødte livsmod, ligesom Thormod Kolbrunarskald, da han væved omkring med de pilehakerne i hjærteroten. Efter det basketag gik der saamange omkring raadløse, baade ven og fiende; thi vennen hadde ikke noget at kæmpe for, og fienden hadde ikke noget at kæmpe imod. Og de gik ind til hverandre som unyttige beholdere muskelkraft og varmed sig ved de normale menneskers ilde, og gik ud igen …

Konen kom ind og bad ham flytte sig av kælder-luken – hun skulde ned et ærind. Men 229heller ikke da saa han op. – Og hun gik ud igen og stod i svalen og hvisked.

– Har han ikke rørt sig av stolen endda? – sa den ene.

– Har han rørt sig!

Maanen steg op av skogens frostskodde. Der knirked smaa sko paa tunet. Det var konens to smaapiger tullet ind i tørklær, som ikke turde være inde; – det var blit en lek dem imellem at titte ind, om tussingen løsned. De stod i søndre stuevinduet og titted ind gennem en rimbar flæk. Der var ikke lys i stuen; men det brændte paa peisen.

De to voxne i svalen hvisked og prøved at kige ind gennem nøkle-hullet.

– Han er spænna gælen! – sa konen pludselig overbevist og turde ikke gaa ind mer.

– Nu har han siddet i tre timer paa samre stolen! – sa den anden.

Der skrek i det samme paa tunet to muntre ski, som var paa hjemvei; de skrabed over isveien som laa igen efter de spildte vandbøtter fra brønden.

Thormod Koll spratt i veiret ved lyden, sprang til vinduet, hægted krokerne op – geranier og kristiblodsdraaber dryssed; med et befrielsens svalehvin var han ud gennem vinduet: 230– Ha–a–al veiij! … Nordpolen! – sammen med beyen av Maroc–co–o–o! …

Og tørklæ-tupperne rømte skrækslagne bortover tunet og skrek:

– Mor! Naa losna tussingen!

Som en vind var han i skirne og satte efter den muntre skilyd udover den vanskeligste kleiv i hele omkredsen: – Ha–a–al veiij! …

Konen risted nok bedrøvet paa hodet, da hun saa de knuste blomsterkrukker og kristiblodsdraaberne; men hun var nu glad alligevel at karen var vel ude av stuen:

– Det – er – sitta-sjuken, – sa hun. – Det er samme gjæla som paa sta hester: dom tar saa styggelig ud, naar dom førstens losna.

Men den anden sa:

– Ungdomane persa sig saa styggelig hart, au, naa for tia, saa –!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vaarnætter

Novellesamlingen Vaarnetter utkom i 1901. Samlingen inneholder «Vaarvinden gaar i det grønne», «Før lysene slukner» og 5 andre noveller.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1901 (nb.no).

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.