Om tekstavsnittet

av Hanne LauvstadDet følgende er hentet fra Lauvstads avhandling Helicons Bierge og Helgelands schiær, Universitetet i Oslo 2005.

Hilsningsavsnittet er antakelig det aller mest kjente tekstavsnittet i Nordlands Trompet.

Vi ser at fortellerstemmen rosende først hilser sine tenkte tilhørere generelt, deretter som samfunnsgrupper ordnet etter ordo naturalis, dvs. «ovenfra og ned», med geistlige og juridiske embetsmenn først, deretter leilendinger, husmenn og så vel selveiende bønder som fiskere uten jordeiendom, dessuten ulike slags kjøpmenn og til slutt kvinnene, først de gifte, så de ugifte.

Hilsningsavsnittet består av fem hoveddeler: Først tiltalen av publikum, så en invitasjon til middag, deretter en tolkning av måltidsskildringens allegoriske betydning, så en metapoetisk betraktning om skrivingen, til slutt en konklusjon om at alt må legges i Herrens hender. I hilsningsavsnittet, både i måltidsinvitasjonen, i drøftingen av musepåkallelsen og i seilasallegorien, settes det fremmede opp mot det hjemlige og det hedenske opp mot det kristne. Avsnittet framhever videre bevegelsen fra det fremmede til det hjemlige. Det hjemlige viser her først og fremst til en kristen kontekst, ikke til noen nasjonal, norsk «patriotsfølelse», slik man kan få inntrykk av gjennom en del av den tradisjonelle Nordlands Trompet-resepsjonen.

Etter at fortelleren har hilst sine tilhørere, innbyr han dem til et middagsmåltid. Deretter får vi en presentasjon av det enkle måltidet, satt opp mot fornemme, «udlændiske» matretter, en motsetning som minner om skildringen av bokens enkle utstyr i «Fortale til Bogen». Det er figuren enumeratio som benyttes når fortelleren først ramser opp hvilke fasjonable retter som ikke vil bli satt fram (og nettopp slik får han beskrevet dem), og etterpå hvilke hjemlige, bondske retter tilhørerne vil bli budt (Lausberg 1990:337ff.). Fortellerens «hilsning» av den nordlandske befolkning, nevnt etter rang og verdighet, har først og fremst en epideiktisk funksjon (Hansson [2002]:99). Nordlendingene er tematiserte adressater som fortelleren inviterer til et måltid. Måltidet skildres som enkelt og bondsk.

Deretter kommer en oppramsing av hvilke hjemlige retter som tilbys. I måltidsallegorien med antikke tradisjoner blir de hjemlige matvarene konsekvent satt opp mot de utenlandske. Virkelighetens retter får her en språklig representasjon. Matbordsskildringen gir oss dessuten informasjon om ett av de punktene fortelleren sier at han vil ta opp angående Nordland og nordlendingenes kår: «Hvad Spise de pleyer at sætte paa Dug». På en imponerende måte kobles allegorienes og bibelallusjonenes bokstavelige innhold til tekstens emne. Både mat- og skipsskildringene angår også tekstens emne helt bokstavelig og konkret. Nettopp det topografiske, reiseskildringen, og det økonomiske, redegjørelsen for næringsgrunnlaget, er tekstens gjennomgangsmotiver. Merk at flere av de situasjonene som blir presentert for oss i teksten, er knyttet til måltidsskildringer, jf. for eksempel bryllupsskildringen (a:54ff.) og måltidet som avslutter konflikten med skyssbøndene (a:48). Derfor kan måltidsmotivet sies å fungere som en rød tråd i teksten, med alle de allegoriske implikasjoner som ligger i det. Iøynefallende er det også at mange av de omtalte bibelstedene det alluderes til, dreier seg om mat- og skipsscener. Den livaktige skildringen av nordlandske folketyper og deres kosthold ivaretar dessuten tekstens underholdende oppgave.

Måltidet som allegori for leseprosessen har klassiske aner (Curtius 1993 [1948]:144). For eksempel roser Pindar sin egen diktning for at den gir leseren noe å spise. Bruland (1991:203) har påpekt Petter Dass’ imitasjon av klassiske forbilder, bl.a. med skinkemetaforen som eksempel.

En Skinke jeg eyer/ om nogen har lyst/
Har hængt udi Røg/ nu paa niende Høst/
    Er temmelig vel udi Spege.

Bruland gjør oppmerksom på at allerede Ludwig Passarge i sin tyske oversettelse av Nordlands Trompet (1880) påpeker at skinken med den uvanlig lange speketiden er en allusjon til Horats’ Ars Poetica,Den opprinnelige tittelen var Epistula ad Pisones (Brevet til Pisonerne). v. 386–389: «Hvis du likevel engang skriver noe, så la det utsettes for en Maecius’ kritiske blikk, for din fars og for mitt. La det så hvile nedlåst i skrinet til det niende året» (i Østerud (utg.) 1997:37).Østeruds oversettelse mangler angivelse av versnummer. Selv vil jeg legge til at skinkemetaforen dermed har et sterkere metalitterært preg enn man ved første øyekast avslører, siden dette stedet hos Horats nettopp omtaler skriveprosessen og hvor viktig forfatterens selvkritikk er. Bruland (1991:203) hevder at Petter Dass skrev for både nordlandske fiskerbønder og lesere med «samme eller liknende dannelsesbakgrunn som ham selv», og han mener at Dass’ innpakkede eller skjulte allusjoner til klassisk litteratur skyldes dette forholdet. Jeg deler ikke denne oppfatningen. Petter Dass’ salmer kan nok være rettet til både lek og lærd, men Nordlands Trompet henvender seg etter min mening først og fremst til et lærd publikum, jf. også min diskusjon av Sejersteds (2002a) fortolkning. De innpakkede allusjonene er, slik jeg tidligere har vært inne på, et vanlig fenomen i kunstlitteraturen. Med Hansson (2000:61ff.) har jeg tidligere valgt å omtale denne framgangsmåten som «poetisk stenografi» og forklart at dens forutsetning er at det eksisterer et allment litterært repertoar.

Også i Bibelen finner en ofte matmetaforer, og metaforbruken fortsetter i den kirkelige tradisjonen. Måltidsskildringen inneholder da også flere kristne allusjoner, f.eks. til nattverden og til bryllupet i Kana (Joh 2,1–11). Beskrivelsen av måltidet fungerer som en allegori, som eksplisitt tolkes av fortelleren til slutt: Som nattverden har også dette måltidet en dypere religiøs betydning. Og slik som ved bryllupet i Kana, hvor Jesus forvandlet vann til vin, byr forfatteren her i utgangspunktet på en enkel drikk («Blande»), men det ligger samtidig implisitt et håp fra forfatteren om at leseren vil være i stand til å la teksten gjennomgå en underets metamorfose, som minner om nattverdens og især om det som skjedde i Kana, idet han leser teksten på en kristen måte.

Allegorien henspiller på lesehandlingen. Slik møter leseren et eksplisitt program for hva boken skal handle om. Her kommer også tekstens egentlige adressater til syne («Velærede Venner og kiær») (Hansson [2002]:100). Nettopp adjektivet «velærede» signaliserer at teksten retter seg mot lærde menn (ODS XXVI:[sp.]1048, Hansson [2002]:8).ODS har riktignok ikke oppslagsordet «velæret», bare «æret», som betyr ‘ansett’, ‘aktet’ (XXVII:[sp.]1314). Interessante i vår sammenheng er også ordene «velærværdig» og det lydlike «vellærd», som har en lignende bruksmåte som «velæret». I artikkelen til «velærværdig» leser vi: «især anv. i titulatur til gejstlige personer (uden særlig rang)», og under «vellærd» står (op.cit.:[sp.]1016): «Præster i Kiøbstæder og paa Landet tituleres Velædle, Velærværdige og Vellærde». Sitatet er hentet fra skriftet Underretning, hvorledes de Franske Titler kand indrettes (1748). Det som skal behandles i Nordlands Trompet, er den nordlandske topografien, værlag, næringsveier, innbyggernes matvaner. Målet er dels opplysning, men, fortsatt med en beskjeden holdning, forklarer fortelleren at boken i det minste skal være underholdende, om den ikke strekker til som informativt verk. Verkets underholdende og informative funksjon begrunner samtidig den enkle formen og det enkle emnet – undervisende tekster kunne etter reglene for decorum være i en enklere stil enn det som var vanlig for enkomiastiske tekster (Hansson [2002]:100).

Deretter kommer den metapoetiske betraktning.

Avvisningen av musepåkallelse følger mønsteret for den progymnasmatiske øvelsen avvisning (gr. anaskeue, lat. refutatio, confutatio) (Eriksson (utg.) 2002:56ff.). Fortelleren tar her tilsynelatende avstand fra den klassiske poetikk og retorikk, representert ved de romerske muser på Helikon, med begrunnelsen at den er hedensk og derfor ikke sømmer seg blant kristne.

Avvisningen starter med en innledning. Deretter følger noen faste punkter, hvert fyller 6 vers (unntatt innledningen og konklusjonen, som begge er på 3 vers): Først en svartmaling – ikke av dem som kommer med påstanden, men av selve handlingen. Fortelleren knytter musene til fanden selv, hedenske som de er. Istedenfor å nå fram til Helicon, risikerer han å havne i en ørken hvor fanden møter ham. Her ligger også en mulig allusjon til Matt 4,1–11, Mark 1,12–13 og Luk 4,1–13, hvor det fortelles om hvordan djevelen fristet Jesus i ødemarken. Her spiller også mat og spising en viktig rolle: Jesus vil ikke gjøre stein til brød på djevelens kommando og svarer: «Der staar skrefvet: Mennisket lefver icke alleniste af Brød; men af hvert Ord/ som gaar igiennem Guds Mund» (Matt 4,4). Brød og ånd er et sentralt tema, og avsnittet blir dermed en videreføring av måltidsskildringens framheving av den rette tekstforståelsen, som vi alt har møtt. Antikke forestillinger trekkes inn i den hjemlige forestillingssfære («Satyriske Trold»). Den obligatoriske utlegningen av saken understreker hva som egentlig er spørsmålet i denne sammenheng. Fortelleren sier at han setter seg fore å hente hjelp til skrivingen i Norge. Her dreier det seg riktignok ikke om det folkelig-norske eller nasjonalt-norske, men om et kristent budskap, som like gjerne kan forkynnes fra «kolde Tuer», siden Gud finnes overalt. Ifølge Afthonios skulle man i øvelsen refutatio gjennomgå saken ved hjelp av følgende punkter: det uklare og usannsynlige, det umulige, det inkonsekvente, det upassende og endelig det ufordelaktige (Eriksson (utg.) 2002:56). Det uklare eller usannsynlige er ikke aktuelt her, siden musepåkallelsen ikke er en regulær påstand. De øvrige punktene behandles i en noe endret rekkefølge enn den vi finner hos Afthonios: Først det inkonsekvente ved det å påkalle musene, deretter det samtidig umulige og upassende ved en slik handling. Nå kommer en underbygging, fylt med den patos som et utrop kan gi: «Phy/ hvilke Phantaster/ Indbildninger vrang». Til slutt framheves indirekte det ufordelaktige ved å påkalle musene, ved at fortelleren peker på hvor avhengig han, som alle andre mennesker, er av Guds hjelp.

Argumentasjonen kan også minne om den vi finner i en annen progymnasmatisk øvelse, thesis. Her var regelen at man skulle drøfte saken (propositio) (Rådberg 2003:242) ut fra fire loci: lovlighet, rettferdighet, formålstjenlighet og mulighet (Hansson 2003a:14). De loci man ev. gjenfinner her, er imidlertid omformet etter en kristen tankegang. Å drøfte sakens lovlighet blir å drøfte hvorvidt musepåkallelsen kan godtas i en kristen kontekst (hvilket altså avvises). Også rettferdigheten er sett i forhold til den kristne Guds rettferdighet. Hvorvidt musepåkallelsen kan sies å være formålstjenlig og mulig drøftes likeledes – og avvises på kristent grunnlag.

Til slutt finner vi en konklusjon (som ikke er med i Afthonios’ mønster for refutatio). Denne metapoetiske refleksjonen understreker at verket har en forkynnende side, i tillegg til den informative og den underholdende. Samtidig kan den også oppfattes som en forlengelse av den allegoriske fortolkningen, nå på et tropologisk nivå. Istedenfor den konvensjonelle musepåkallelsen får vi derfor som konklusjon en anropelse av Gud med bønn om hjelp til gjennomføringen av det dikteriske programmet som er angitt.

Her blir båtreisen en allegori over leseprosessen. Seilasallegorien har røtter i klassisk romersk diktning, for eksempel bruker Vergil den i Georgica (II, 41).Bruland (2002:97) peker her på enda en litterær parallell: Grekernes hjemreise fra Troja, hvor Nauplios som hevn lurer dem til å seile mot klippene ved Kaphereus på Euboia. Bruland peker på at flere klassiske forfattere har referert historien, og at Ovid har brukt den som bilde på diktningens farer. Begynnelsen på verket sammenlignes med det å heise seil og dra av sted, mens seilene reves ved avslutningen. I verk som består av flere bøker, kan hver bok begynne med seilheisingen og slutte med revingen. Seilasallegorien ble etter hvert så vanlig at den i senantikken utviklet seg til å bli en «allmennplass» («Gemeinplatz»). Dikteren som skipperen, og hans ånd og verk som båten, er forøvrig metaforer som allerede hos Hieronymus får tilknytning til Den hellige ånd, idet han lar denne erstatte vinden som skal drive båten framover. Dette ligner uttrykksmåten og holdningen i Nordlands Trompet.

Leseprosessen sammenlignes indirekte med stormen på Gennesaretsjøen (Matt 8,23–27, Mark 4,35–41, Luk 8,22–25). Allusjonen, som inkluderer bildet av at man kommer i trygghet om kvelden, stemmer best overens med Mark 4,35–41.«Og den samme Dag ad Aften/ sagde Hand til dem: Lader os fare hen ofver. Og de loede Folcket gaa/ og toge Hannem/ som Hand var i Skibet; og der vare fleere Skibe hos Hannem. Og der begyndtes en stor HverelVind/ og kaste Bølgerne i Skibet/ saa at Skibet blef fuldt. Og Hand var bag i Skibet/ og sof paa en Pude: Og de vakte Hannem op/ og sagde til Hannem: Mestere/ skøtter du intet der om/ at vi forgaa? Og Hand stoed op/ og truede Væiret/ og sagde til Hafvet: Tie/ og vær stille: Og Væiret lagde sig/ og det blef meget stille. Og Hand sagde til dem: Hvi ere I saa frygtagtige? Hvi hafver I ingen Troe? Og de frygtede sig saare/ og sagde til hver andre: Hvo er denne; thi Væiret og Hafvet ere Hannem lydige?» Fortellingen om da Jesus stilte stormen har en tropologisk betydning: Den kristne bør likeledes legge hele sin tilværelse i Frelserens hånd. Her kan det dessuten skjule seg en allusjon til den apokryfe «Visdommens bok», 14,3.Jf. Visdommens bok 14,3–6: «Men din Forsynlighed/ O Fader!regierer det: thi du gifver og Veye i Hafvet/ og trygt løb midt iblant Bølgerne. Med hvilcket du beviser/ hvorledis du kand hielpe hos alle[ ]Ender/ dersom nogen end gafve sig i Hafvet foruden Skib. Dog efterdi du icke vil[/] at det skal ligge ørkesløs/ som du hafver skabt formedelst din Viisdom/ da skeer det/ at Menniskene troe saa ringe Træ til deris Liv/ og blifve bevarede i Skibet/ som de fare igiennem Hafvsens Bølger med. Thi ogsaa i fordum Tiid/ der de hofmodige Kæmper blefve ødelagde/ da flyde de/ som Forhaabelsen var til at formeere Verden i et Skib/ hvilcket din Haand regierede og lode saa Verdens Sæd efter sig.» Dette bibelstedet understreker ytterligere ydmykhetsholdningen: Alt hviler på Gud, intet på skipet! Merk også henvisningen til Noas ark, og dermed koplingen av skipsmotivet til syndfloden, oppgjøret med synden. Apokryfene var fram til 1904 inkludert i de dansk-norske og norske bibelutgavene.Det var to retninger innen bibelutgivelse i Norge på 1800-tallet. Utgaver bekostet av Det britiske bibelselskap utelot apokryfene. Men i utgavene bekostet av Det norske bibelselskap ble apokryfene først tatt ut i 1904. Disse tekstene, som er forholdsvis ukjente for de fleste moderne lesere, ble hyppig lest og referert til i eldre tid. Bibelallusjonen inngår i en allegori hvor også leseprosessen stilles inn under Guds beskyttelse. Forfatteren styrer naturligvis «skipet» (boken), men forfatter- og leseaktiviteten settes inn i en større, kristen sammenheng, hvor forfatteren forvalter det kristne budskapet, og hvor leseren må ha tillit til at han/hun retorisk loses trygt i havn.

Men avsnittet om den mulige musepåkallelsen har også elementer fra de progymnasmatiske øvelsene kria og sentens. De åtte punktene som disse skulle inneholde, var: lovprisning (laudatio), påstand eller tese (propositio), begrunnelse (ratio), motsetning (contrarium), lignelse (simile), eksempel (exemplum), vitnesbyrd (testimonium) og sammenfatning (epilogus) (Eriksson (utg.) 2002:50ff., Rådberg 2003:241ff.). I avsnittet hvor musepåkallelsen drøftes, er påstanden (tesen) at man bør påkalle musene for å be om hjelp til diktningen. Tesen, med sine hedenske implikasjoner, stilles her imidlertid opp som motsetningen (contrarium) til en kristen forfatterholdning, som deretter begrunnes (ratio). Forfatteren bruker et bibelsk vitnesbyrd (testimonium) som sammenligning (simile) – en allusjon til 1. Kong 20,23–30 (Seip (utg.) 1974:162) for å understreke sitt poeng. I det aktuelle bibelstedet fortelles det om arameerne, som lot sin konge overbevise seg om at israelittene ikke kunne slå dem når de skulle krige mot dem på en slette – grunnen til at israelittene tidligere hadde slått dem, skulle være at Israels gud var en fjellgud. Dermed led arameerne enda et fryktelig nederlag overfor israelittene. Dette stedet fungerer samtidig som et bibelsk eksempel (exemplum), som fortelleren kan ta avstand fra. Sammenfatningen (epilogus) avsluttes som vi så, med en lovprisning (laudatio) av Gud. Også her finner vi et testimonium: «Thi jeg af mig selver kand intet formaa» er en referanse til Joh 5,30–32.«Jeg kand intet giøre af Mig self; ligesom Jeg hører/ saa dømmer Jeg/ og min Dom er ret; thi Jeg søger icke min Villie; men Faderens Villie/ som udsendte Mig. Dersom Jeg vidner om Mig self/ da er mit Vidnisbyrd icke sandt. Der er en Anden/ som vidner om Mig/ og Jeg veed/ at det Vidnisbyrd er sandt/ som Hand vidner om Mig.» Dermed understreker vitnesbyrdet meningen: Alt, også skrive- og leseprosessen, ligger i Guds hånd, han styrer både forfatter og leser.

Slutten på hilsningsavsnittet i Nordlands Trompet kan derfor også sies å inneholde syv av de åtte momenter som kjennetegnet den progymnasmatiske øvelsene kria (Rådberg 2003:245f.) – og følgelig også sentens, som utarbeides etter de samme punktene (Hansson 2003a:12). Forskjellen er at mens kriaen bygger på en pregnant ytring eller en sentenspreget oppsummering av en hendelse som var knyttet til en bestemt person eller situasjon, består sentensen av en allmenngyldig, pregnant ytring (ibid.). Sentensmønsteret er ikke like iøynefallende som thesis-mønsteret i teksten, men kan altså likevel gjenkjennes i den, om ikke nettopp i den rekkefølgen som var foreskrevet, og i temmelig forkortet form, bl.a. kommer lovprisningen (laudatio) til slutt istedenfor i begynnelsen, og parafrasen mangler. Både sentensmønsteret og drøftingen pro & contra av musepåkallelsen som vi finner i Nordlands Trompet, er altså noe amputert i forhold til det som er vanlig i rene progymnasmatiske øvelser. Progymnasmatiske elementer inngikk som nevnt i retorikkopplæringen fram til slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet, og gjenfinnes når de retorisk utdannede skriver ulike typer kunstlitterære tekster (Hansson 2003a:9f.) – og prekener. At både thesis– og kriaelementer finnes i denne teksten, vitner om at Petter Dass, slik man kunne vente, har hatt god kjennskap til progymnasmata og har lagt progymnasmatiske strukturer til grunn for sin utforming av hilsningsavsnittet i Nordlands Trompet. Vi skal senere undersøke om dette også gjelder for de andre delene av verket.

Avslutningsmetaforen, hvor begrunnelsen er at det blir kveld, blir her en del av fiksjonsrammen rundt Nordlands-beskrivelsen: en reise, som forteller og adressat foretar sammen i det landskapet som skildres.

Imitasjonen, både på motivisk, metaforisk/allegorisk og strukturelt nivå, gir teksten den retoriske rettethet. Vi så hvordan både måltids- og seilasallegorien, begge med røtter i både en klassisk og en kristen tradisjon, viser leseren hvordan han eller hun bør tilegne seg teksten: i kristen oppbyggelig hensikt, men samtidig med blikk for forbindelseslinjene til den klassiske diktningen. Progymnasmatiske strukturer (i avvisningen av musepåkallelsen) både understreker imitasjonen og gjør argumentasjonen effektiv. Elegant nok er det en tydelig forbindelse mellom allegorienes metaforer – mat, båtreiser – og det topografiske verkets konkrete motiv. Slik peker allegoriene framover i teksten, samtidig som de trekker linjene utover og «oppover» til en litterær lærd og kristen kontekst. Fortelleren (forfatterens talerør) bruker på denne måten allegoriene til indirekte å knytte sitt emne, Nordlands natur, folkeliv, skikker osv. til den lærde samtidslitteraturen, både den som befant seg i forlengelse av den klassiske diktning og retorikk og den homiletiske tradisjonen.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.