Lappiske eventyr og sagn fra Varanger

av Just Qvigstad

[Nr. 171–180]

171. [uten tittel] / TSJUDENE I NOTOZERO
172. VÂSALÂS VIG’GA GOALMADŠŠI VAL’DET GUOLADÂG LÂNNE / FIENDEN PRØVER FOR TREDJE GANG Å TA KOLAFESTNINGEN
173. SULIS-NIEIDÂK / SULIS-PIKENE
174. CUÐEK / TSJUDENE
175. STALLO
176. STALO RAKKÂDÆMME NOAI’DEVUOÐÂIN / Å LAGE EN STALLO VED TROLLDOM
177. DÂT OLMUŠ BÂLLA, GÆSÂ STALLO LÆ BOATTEMEN / DEN MANN ER REDD SOM STALLO SKAL KOMME TIL
178. STALLO GÂSSÂNJAR-GOPPEST / STALLO I KLUBVIKEN
179. [uten tittel] / STALLO TILSJØS
180. BÆVVA



 171.

Muttomėn lejjė čuđek jottemen Guoladâkki dâm lanne vuoi’tet. Njuot’tejawre nuor’tâlâžžâk lejjė god’debiwdost Suoločielgest raidoiguim. Čâf’čâ-dal’ve læi. Of’tâ læ dâin noai’de; Njāllâ-vuorâsen goččudejjė. Dât læi biwdost of’tân guvtin barnines. De ger’gė biwdost. It’tenâš dal gâl’gėk vuol’get ruof’tot Njuot’tejaw’rai. Iđedest go goc’cajejjė, de dâjja Njalla-vuorâs âtte: «dâl læ čuđđe boattam sin bai’kai.» Ærak æi jakke; muttomâk bil’kedėk vel, dâjjėk: «Na, gosâ Njallâ dâlle šâd’da? Na, gosâ æra go baf’tai čaŋŋa?» Vuorâs dâjja âtte: «I daide læt Njallige dille baf’tai čaŋŋât.»

De goč’čo Njallâ barnesguof’ta âtte: «nub’be dunnust gâl’ga njirro gæssatet (njir’ro læ bæwreb go vârres boaso; dat læ guž’žâm-ašše dafostge sâggâ buoreb vuojanen), jâ nub’be fâst buoremus vuojan; son mâid jieš val’da šieǥâ vuojan.» Na, de rajjė raidoid val’mâši jâ gæssatâllė jâ goallostâllė. Njallâ-vuorâs gævâti jiešâs mâŋemušši jâ barnesguof’ta vela jiešâs mâŋabællai. Jâ de vuoj’jajejjė.

De čuđek læmaš čiekkadâm bartâidi, jâ nieidâid jâ manaid bag’gim olgus dukkurâd’dât, âmâs boat’tek fuommašet mâi’dege. Na, god’debiw’dek go bottė Njuot’tejar-siidâ lâk’kâ, de oi’nėk, âtte buok læ nu mo ow’dâl; nieidâk vela oi’nujėk dukkurâd’dâmen. De ærak dajjėk Njallâ-vuorrâsi âtte: «Ibe læhge boattam čuđđe, go niedah sierreh.» De vujjė gid’dâ šil’ljui. De čuđđe de vieǥâi olgus jâ algi god’det. Njalâ barneguovtes vuoj’jaigâ ruovto luoddâ. Njallâ-vuorrâsest læi hirmos stuorrâ nii’be, jâ jieš læi stuores jâ hirmos giew’râ. Gæč’čâli rot’tėt niibes, muttu dât læi gâl’mum gid’dâ dop’pi; fer’ti gâiketet luovus of’tân doppâin jâ de algi doarrot, jâ gol’mâ loǥe gærgâi god’det, ow’dâlgo vuoitatâlâi. Deǥo Njallâ gâččâi, de čuđe-oai’vamuš dâlan nuolâsti dâst bæskâ erit jâ čaŋŋâli jieš dâm, dop’pi Njalâst gâpper jâ bijâi dâm oai’vases jâ de vuoj’jai Njalâ barne-guof’ta mâŋŋai. Barnek oai’neb, go vuoj’je boatta sun’nu mâŋest. Nub’be lokka âtte: «Baše! Čug’ge hærgad, vâi soai goas’tâb battârussi.» Nub’be dâjja, âtte i son baše. Ač’českâ dât læ, aččes bæs’kâ jâ aččes gâpper.» «Na, go don ik baše, de gâl son bačča.» Goč’čo vielljâs vuojjet mok’ke-luoddâ. Hær’ge diet’tâlâs čuovvo luoddâ meld. Jieš valdi bisso jâ sif’te. De baši, jâ de gâččâi dât čuđe-oai’ve. De čalestæiga dâst čoawje guow’dât jâ de vuoj’jaigâ âin; vujigâ muttom âllâ njunnai, oai’neb âtte de bottėk čuđek vuoje. Bottė dâm oai’vamužžâsek rađo rajjai; de jorâdejjė, jorâdejjė dâst birrâ; de jorgetejjė. Deǥo fâst bottė Njuot’tejar-sii’di, de lokkėk, âtte dai’dėk si liika Guoladâkki vuol’get, jos jo læige oai’vamuš jammam.

Guof’te čab’bamus nissun lejjė guođđam heg’gi, jâ dâk guof’te nissun dæivâigâ læm dâm Njalâ barneguof’ta gal’gok; nubbest lejjė 2 mana, nubbest æi læm manak. De bag’gėjejjė dâm guof’ta âldestæsek bâssâlet bif’tâsid, vârâid erit.

Dâggu gol’ga stuorrâ jokkâ; dâst dâl bâssâlâd’dâb maŋ’gâ stuorrâ væi’kegieđme dievvâ. Of’tâ læ ale faf’tân dâst dâm 2 bâssâlæj’jė lut’te. De uhredæiga dâk 2 nissun âtte: «Jos šâddâš hirmos gârrâ muottââl’me, de soai âd’deb Vier’câvarrai viercâ.» De bæšketi hirmos dal’ke. Faf’tâ vaz’za dâst jâ goallo. Dâk nissun-guovtes dâjjâb dâsâ âtte: «mân’ne donge ik mânâ sisâ; æva hân soai sit’tag vuolge gosâge dâggar dal’ken.» De mânâi dât faf’tâ suole muttom guoros bâr’ti dalke owdâst erit. De dâk, movt guovta basigâ, de nu fierrâlâttigâ buok dâid giđmid gæw’ŋai of’tân bif’tâsiguim. De duš’šė čuđin buok bif’tâsâk, baccė mæs’tâ alas. De mânâigâ dok nissunâk battârussi; goab’bâg mana bijâigâ sæl’gai. Muottâ-âl’me diet’tâlâs valdi dâl’lan buok luoddâid. Čaŋâigâ juvvi. Deǥo dal’ke vasi, de gæč’čâlejjė čuđek rakkaiguim occât; muttu æi dâk fattem; mânne gâl nu lâk’kâ, âtte gulâigâ hallâmen âtte: «jos si fâl fattėšejjė dal, de i dunnuidi hæg’gâ gâl basaši šât.» Nub’be niso læi giev’vo. Dâsâ læi nub’be bijjâm niibe njal’mai, âmâs gievvot sat’tet.

Na, go æi fattem dâk čuđek, de oinigâ, âtte dâk mânnėk fâstâin Njuot’tejar-sii’di. De mânâigâ dâk guof’te nissun, dâs’sago bođigâ jiešâsek njâlli. Dobbe læi borrâmuš vâiku mi, goi’ke biergok jâ guolek jâ æra njâllâ-davverâk. De bæsâigâ ællet.

Njalâ barnek mâidai nokkâšgođigâ ævvasin; vulgigâ njâlâskâ guw’lui; oai’neb âtte uf’sâ læ goawkeld. De suor’gânæiga; gad’deb, âtte čuđđe læ njâlâst. Nissun-guovtes fâst go oai’neb dam guof’ta boattemen, de nub’be lokka, âtte čuđek læ; nub’be fâst lokka, âtte sun’nu gal’lak dâk læ. Dâs’sa geč’če gutteg guoi’masæsek; de dow’dajejjė, âtte gæk læ, jâ de šâddâi illo guf’tui bællai.

Muttom aige gæšest de mânnė Njuot’tejar-sii’di. De lejjė čuđek buok jammam, gollum jâ nel’gum.

(Saba 1918, Neiden.)


171. TSJUDENE I NOTOZERO.

Engang var tsjuder på vei til Kola for å ta festningen. Skoltelappene i Notozero var på villrenjakt på Suolo-tsjielgeD. e. Landryggen. med raider. Det var høstvinter. En av dem var noaide; de kalte ham Kvitrevkallen. Han var på jakt sammen med sine to sønner. Så blev de ferdige med jakten. Næste dag skulde de reise hjem til Notozero. Om morgenen da de våknet, sier Kvitrevkallen: «Nu er det kommet tsjuder til hjemstedet vårt.» De andre trodde det ikke; noen spottet endog og sa: «Nå, hvor skal Kvitreven da gjøre av sig? Nå, hvor annensteds enn å krype inn i berget.» Gamlingen sier: «Det blir vel ikke tid for Kvitreven heller til å krype inn i berget.»

Så byr Kvitreven sine to sønner: «Den ene av dere skal spenne en njirroEn njirro (hunren som aldri har kalvet) er hurtigere enn en hanren. Den er også med hensyn til urinering meget bedre som kjøreren. for pulken og den annen den beste kjøreren; selv tar jeg også en god kjøreren.» Nu, så gjorde de raidene ferdige, la kjøregreiene på renene og bandt dem efter hverandre. Kvitrevkallen laget det slik at han blev sist og sønnene enda bakenfor ham. Og så kjørte de.

Tsjudene hadde gjemt sig inne i husene og tvunget de unge pikene og barna til å gå ut og leke, forat de som kom ikke skulde merke noe. Da villrenjegerne kom i nærheten av Notozerobyen, så de at alt var som før; de så endog at de unge pikene var ute og lekte. De andre sier da til Kvitrevkallen: «Der er jo ikke kommet tsjuder, siden pikene leker.» Så kjørte de inn på tunet. Da løp tsjudene ut og begynte å drepe. Kvitrevens sønner kjørte tilbake. Kvitrevkallen hadde en fælt stor kniv, og selv var han stor og forferdelig sterk. Han prøvde å trekke ut kniven sin; men den var frosset fast i sliren; han måtte slite den løs sammen med sliren, og så begynte han å kjempe. Tredve fikk han drept, før han blev overvunnet. Da Kvitreven falt, tok tsjudehøvdingen straks hans pesk av ham og trakk den på sig, tok huen av ham og satte den på hodet og kjørte så avsted efter Kvitrevens sønner. Sønnene ser at der kommer en kjørende efter dem. Den ene sier: «Skyt! Stikk til din ren, forat vi kan komme unda!» Den annen sier at han skyter ikke. «Det er deres far, farens pesk og farens hue.» ,Ja, når du ikke skyter, så får jeg skyte.» Han byr sin bror å kjøre en krokvei. De andre rener følger selvfølgelig den førstes spor. Selv tok han en børse og siktet. Så skjøt han, og tsjudehøvdingen falt. De sprettet da maven op på ham og kjørte videre; de kjørte op på en høi bergnase; så ser de at tsjudene kommer kjørende. De kom til sin høvdings lik; de gikk der rundt og rundt det; så vendte de tilbake. Da de kom til Notozerobyen igjen, sa de at de fikk nok reise til Kola allikevel, selv om høvdingen var død.

To av de vakreste kvinner hadde de latt leve, og disse traff til å være Kvitrevens sønners koner; den ene hadde to barn, den andre ingen. Tsjudene tvang disse to til å vaske blodet vekk av deres klær.

Det rinner en stor elv der; der står de og vasker mange store kobberkjeler fulle. En er alltid der hos dem og holder vakt. Så lovet de to kvinner offer: «Hvis det nu blir fælt sterkt snefokk, så skal vi gi en vær til Værfjellet.» Da small det med et fryktelig uvær. Vakten går der og fryser. Kvinnene sier til ham: «Hvorfor går ikke du også inn? Vi går da ikke noensteds hen i sådant vær,» Så gikk vakten hemmelig inn i et tomt hus for å søke ly for uværet. Straks de to var blitt alene, rullet de i hast alle kjelene med klærne ut i fossen. Så blev alle tsjudenes klær til intet; de blev næsten nøkne. Kvinnene flyktet da; de tok hver et barn på ryggen. Snefokket tok naturligvis straks alle sporene vekk. De krøp inn i en stenur. Da uværet gikk over, forsøkte tsjudene å lete efter dem ved hjelp av rakker (små hunder); men de fikk ikke fatt i dem. De gikk nok så nær at kvinnene hørte dem snakke: «Hvis vi bare fikk fatt i dere, skulde dere nok ikke få beholde livet.» Den ene kvinne fikk lett «lappeskrekk»; den andre hadde lagt en kniv i munnen på henne, forat hun ikke skulde kunne få lappeskrekk.

Da tsjudene ikke fikk fatt på dem, så kvinnene at de igjen gikk til Notozerobyen. Så gikk kvinnene til de kom til sitt eget stabbur (i skogen). Der var alslags mat, tørrkjøtt og fisk og andre stabburvarer. Så berget de livet.

Også Kvitrevens sønner slapp nisten op for. De gikk da til sitt stabbur (i skogen); de så at døren stod på gløtt. Da blev de redde; de trodde at der var tsjuder i stabburet. De to kvinner på sin side, da de ser de to menn komme, sier den ene at det er tsjuder; den andre sier at det er deres menn. Så lenge så de på hverandre at de drog kjensel på hvem det var, og da blev det glede på begge sider.

En tid efter reiste de til Notozerobyen. Da var alle tsjudene døde av kulde og sult.



 172. VÂSALÂS VIG’GA GOALMADŠŠI VAL’DET GUOLADÂG LÂNNE.

Muttomėn bođi Suomâ-čuttevækkâ Guoladâkki lânne val’det, moad’de čuođe âl’ma. Muttu æi dâk dâlan fal’letâm lânne, orostejjė mæc’cai lâk’kâ. Muorrâ-gæsetæj’jek go ækkedest botte ruof’tot, de mui’talėk, âtte si oi’nė dolâid mæccest maŋgâ sâjest birrâ buok; dât vis’sâ mavsi, âtte cuđđe læ boattam.

Nubbe bæive vulgi of’tâ gæč’čât rattast âtte mi læ, jâ de oini diet’tâlâs, âtte čuđek læ; jor’gâli heppušes ruof’tot. Čuđe-oai’vamuš čuoi’gâli mâŋŋai. Dot rattast mâid væjja; muttu «bænâ» juf’sa, boatta lâǥâbuid jâ lâǥâbuid. Vuoj’je rii’di at’tami dærme vuolas; čuđe-oai’ve čierâsti mâŋest. Sâvekâk gir’de jieŋŋâ-čâs’ti; de mânâi sâvek râs’ta. I šât juf’sâm dâm rii’dėjæj’je; vuor’degođi væǥâs. De rimmė lânnest baččet dâm čuđe-oai’vamužžâ, go čuož’žo at’tam âld. Muttu nu læ vâlle, âtte go râd’dai sif’tėjėk, de njui’kė nu âllâgâssi, âtte luođđâ mânna julgi gâs’kâl; go oai’vai sif’tėjėk, de dušše gommerd luođa owdâst erit. Jâ stuores jâ gæm’pa oai’net. Baččâlejjė mâid lež’žėk baččâlâm; de dâjja muttom 80-jâkkasâš boares aj’ja lânnest âtte: «di ekket dâǥâ dâsâ mâi’dege; muttu son dât gâl dæivâši.» Ærak lokkėk âtte: «baše!» «Bašaši son gâl; muttu sud’do læ; son i læk goas’sege ol’mu god’dam.» Na, i dât vækketâm; dâk bag’gėjejjė âtte: «don gâlgâk baččet.» De fer’ti aj’ja. Goččoi lei’kėt gol’mâ sil’bâluođâ; de goččoi god’det galbe; de buonjosti dâid luođâid galbe vârri. De luđi vuostâs laddâ, jâ go de baši, de čuđe-oai’vamužžâst mânâi juol’ge râs’ta. Dâlan čâski juolges erit, râs’ta mi leš lâm vela doallâmen, jâ čânâi have gid’dâ. De æs’kâ bottė âldes skipparâk, Mutto jo dât læi sut’tâm dâm joawkos âlâ, go «ekket boađe sunnjė væk’ken; dif’tevekket su of’tu soattât.» «Jâ juol’gebæle njui’ko dâst at’tamest jâ huškoi sâvekin buok væǥâs jamâs; dušše 30 vela guđi.

De rakkâdejjė sâvekin gielka, jâ de čokkani jieš dâm âla; muttomâk gessėk, muttomâk dor’juk, jâ de vulgi Suomâ vuos’ta. Mutto nav læ čok’kamen, juol’ge go bavčâg, de âin sut’ta nu âtte čâs’ka jamâs moad’de âin âl’maines. Mâŋašâssi æi læm æm’bu šât go golmâs; guovtes gæsseb jâ of’tâ doar’jo.

De dâk, gæk gæsseb, ar’vâlæva suolgai, âtte gui’ki si fer’tėjėk fierrâlât’tet oai’vamužžâsek; huš’ko dât singe jamâs. Lonotâllėk doar’jo, vâi buokâk ož’žuk diettet, âtte mi læ aigâ. Jâ deǥo bođi dâggar vuoǥâs gor’že, de hoi’gâdejjė dâsâ. Muttu ovtâst vel gærgâi juolge râs’ta čâs’ket saitines, ow’dâlgo gor’že njielâsti.

Guoladâgâ at’tamest gaw’ne giđđâ-dalve čuđe-oai’vamužžâ juolge; njieccâkâs læi 7 koar’tel gukko.

(Saba 1918, Neiden.)


172. FIENDEN PRØVER FOR TREDJE GANG Å TA KOLAFESTNINGEN.

Engang kom en finsk tsjudehær til Kola for å ta festningen, flere hundre mann. Men de overfalt ikke festningen straks; de stanset i skogen i nærheten. Da vedkjørere om kvelden kom hjem, fortalte de at de hadde sett nyinger (bål) i skogen på mange steder rundt omkring; det betød visst at tsjudene var kommet.

Dagen efter red en ut for å se hvad det var, og da så han, kan en vite, at det var tsjuder. Han snudde hesten sin hjemover; tsjudehøvdingen satte efter på ski. Han rir alt det han orker; men «hunden» når inn på ham, kommer nærmere og nærmere. Han red nedover bakken ned på fjordisen; tsjudehøvdingen rente efter. Skiene hans fløi mot en iskoss, og en av dem gikk av. Så nådde han ikke mer den som red, og gav sig til å vente på sine folk. Da begynte de på festningen å skyte på tsjudehøvdingen, mens han stod der på isen. Men han var så sprek at når de siktet mot brystet, hoppet han så høit at kulen gikk mellem benene, og når de siktet på hodet, bukket han sig bare vekk for kulen. Og stor og kjempemessig var han å se til. De skjøt og skjøt på ham; da sier en 80-årig gammel kall på festningen: «Dere kan ikke gjøre ham noe, men jeg skulde nok treffe ham.» De andre sier: «Skyt du!» «Han skulde nok skyte, men det er synd; han har aldri drept et menneske.» Nu, det hjalp ikke, de nødte ham: «Du skal skyte.» Så måtte gamlingen til. Han bød dem støpe tre sølvkuler, og så bød han dem slakte en kalv; kulene dyppet han i kalvens blod. Så ladde han den første ladning, og da han skjøt, gikk foten av på tsjudehøvdingen. Denne skar straks over det av foten som enda holdt igjen, kastet den bort og forbandt såret. Da først kom hans kamerater. Men å, hvor han var sint på dem: «at dere ikke kommer mig til hjelp, lar mig stride alene!» Og på én fot hoppet han der på isen og slo med en ski alle sine folk ihjel; bare 30 levnet han igjen.

Så laget de en kjelke av ski, og selv satte han sig på den; noen av dem trakk og noen støttet ham, og så drog han mot Finnland. Men som han sitter der og foten gjør ondt, blir han så sint at han slår ihjel noen av sine folk. Til slutt var det ikke flere igjen enn tre; to trakk og en støttet.

De som trakk, snakket da sakte sig imellem om at de måtte velte høvdingen sin ut i en foss, for han slo nok også dem ihjel. De bytter da med den som støtter, forat alle kan få vite hvad de tenker på. Da de så kom til en høvelig foss, skjøv de ham ut i den. Men enda fikk han tid til å slå foten av på en med sitt spyd, før fossen slukte ham.

På isen i Kolafjorden fant de ut på vårsiden foten til tsjudehøvdingen; leggbenet var 7 kvarter langt.



 173. SULIS-NIEIDÂK.

De lejjė guof’te nieidâ, gæk asâigâ guovta ovtâ goađest muttom gawpug olgubæl’de. Muttom bæive, go soai læiga orromen goađest, de gullâb soai ol’muid hallâmen ol’gon, jâ go soai gæččâstæiga olgus, de čuđek lejjė hirmos ollo ol’gon. Soai bâllâgođigâ jâ čiekkadæiga kæl’lari: Nub’be læi vii’sasâb, jâ nub’be læi jâl’lâ. Vii’sasâb’bu dâjja: «Ik gâlgâ jienâdet, go čuđek bottėk goattai!» Jâl’lâ loppedi, âtte i son aigo. Go čuđek bottė goattai, de jærrâlejjė si: «Gost dal læ Sulis-nieidâk?» Jâl’lâ čur’vi: «Dabbe læva.» De bottė čuđek jâ val’dė sun’nu. Čuđi oai’ve jærra: «Goab’ba dunnust sarnoi, âttė gost doai læide?» Jâl’lâ dâjja: «Muon.» «De âddam muon dunnje dâllė ruf’sis gavte,» dâjâi čuđi oai’ve. De vul’gė si jottet jâ bottė muttom bai’kai, jâ dâm baikest lejjė ollo sâr’rek. Čuđi oai’ve dâjja Sulis-nieidâidi: «Vuol’ge čoag’get sâr’rid; muon læm vai’mel sâr’ridi.»

De vulgigâ soai, jâ go soai læiga bæssâm jawkutâkki, de dâjja vii’sasâb’bu: «Dal gâl’gė moai čiėkkadet jâ de battâret.» Jâl’lâ dâjja: «Muon im aigo gâl, jâ jus don čiekkadɛž’žik, de muon mânâm čuđi lusâ jâ sarnom, âtte don læk čækkadâm.» Deǥo vii’sasâb’bu bæsâi jawkutâkki oabbastes, de čiekkadi son. Go jâl’lâ oini, âtte oab’ba læi čiekkadâm, de mânâi son čuđi lusâ jâ sarnoi, atte oab’ba læi čiekkadâm; muttu go čuđek gullė dâm, de god’dė si su. De šâddâi dât, mâid čuđi oai’ve læi dâjjâm: «De âddam muon dallė dunnjė ruf’sis gavte.»

Ja go si lejjė god’dam su, de vul’gė si occât nubbe nieidâge. De gulla dât, gutte læi čiekkadâm, âtte hæstâk bottėk, jâ muttom hæs’tâ duolmâi su čeŋkiš-gæččai; de mâsa de bargad, muttu i dâdde bargadâm. Son oroi dobbe gid’dâ dâssaši go i šât gullâm mâi’dege. De čuož’želi son jâ mânâi gawpugi.

Maŋgâ jâǥe gæšest bođi of’tâ gaw’pe-âlmai dâm gawpugi, gost dât niei’dâ læi. Muttomėn vulgi dât niei’dâ dâm gaw’pe-âl’ma krambuw’di, jâ go dât gaw’pe-âlmai oini su, de dâjâi son: «Giite, go dâllė čiekkadik!» Niei’dâ suor’gâni; muttu gaw’pe-âlmai âddi sunnjė ruđâid jâ dâjâi: Ik gâlgâ sar’not, mâid muon læm bâr’gâm.» De nai’tâlæiga soai jâ eligâ burist.

(Saba 1891.)


173. SULIS-PIKENE.

Der var to piker som bodde alene i en gamme utenfor en by. En dag da de var i gammen, hører de folk tale utenfor, og da de så ut, var der forferdelig mange tsjuder utenfor. De blev redde og skjulte sig i kjelderen. Den ene var klok, og den annen var tåpelig. Den kloke sier: «Du skal ikke gi lyd, når tsjudene kommer inn i gammen.» Den tåpelige lovte at hun ikke skulde gjøre det. Da tsjudene kom inn i gammen, spurte de: «Hvor er nu Sulis-pikene?» Tåpen ropte: «Her er de.» Da kom tsjudene og tok dem. Tsjudehøvdingen spør: «Hvem av dere sa hvor I var?» Tåpen sier: «Jeg.» «Da skal jeg gi dig en rød kofte,» sa tsjudehøvdingen.

Så drog de avsted og kom til en plass, og der var mange blåbær. Tsjudehøvdingen sier til Sulis-pikene: «Gå og sank blåbær; jeg er glad i blåbær.» Så gikk de, og da de var kommet dem ut av syne, sier den kloke: «Nu skal vi skjule oss og så flykte.» Tåpen sier: «Det vil ikke jeg, og hvis du skjuler dig, går jeg til tsjudene og sier at du har skjult dig.» Da den kloke kom sin søster ut av syne, skjulte hun sig. Da tåpen så at søsteren hadde skjult sig, gikk hun til tsjudene og sa at søsteren hadde skjult sig; men da tsjudene hørte det, drepte de henne. Så skjedde det som tsjudehøvdingen hadde sagt: «Jeg skal gi dig en rød kofte.»

Da de hadde drept henne, gikk de for å lete efter den andre piken. Da hører hun som hadde skjult sig, at der kommer hester, og en hest trådte på lillefingerspissen hennes; hun var ved å skrike, men skrek dog ikke. Hun blev der til hun ikke mere hørte noe. Da stod hun op og gikk til byen.

Mange år efter kom en kjøbmann til den byen hvor piken var. Engang gik piken til kjøbmannens krambod, og da han så henne, sa han: «Du kan takke til at du dengang skjulte dig!» Piken blev redd; men kjøbmannen gav henne penger og sa: «Du skal ikke tale om hvad jeg har gjort.» Så blev de gift og levet godt.



 174. ČUĐEK.


1.

Læi goatte jaw’regaddest; æn’ne læi olgubæld; gan’dâ har’jetâd’da baččâlet vækker-njuolâin. Æn’ne oai’na: boatta olmuš vuojâ râs’ta jawre, fiel’lo râdde vuold; bođi âldebuid. Æn’ne dâjja bar’nasis: «God’de boatta duo vuojâ. Baše čod’dâgi, go gaibe bâjed!» Gan’dâ lokka: «I læk god’de; âlmaš læ.» «God’de læ.» De bar’ne baši vækker-njuolâin. Vuoj’je fierrâli gavvot, gieđâk læb’bâ. «Olmuš læi,» dâjâi bar’ne. «Læi de; lævos, mânen boatta,» loǥâi æn’ne.

(Saba 1918, Pasvik.)


2.

Dâlle go Lawrukâš læš čuđid oappistæmen, dɛlle doalvoi vuolas Baččevijoǥâ fâdnâsiguim. Čuđek gullė gæw’ŋa jummâmen. «Mi dât læ?» jerrė čuđek. Dât læ sal’ti jâ saw’ja. Go gawnâdæba, dâk doarrobâ gâs’kânæska. Dât læ varâlâš jot’tidi mânnât dâi gâs’ki.» «Mâid gâl’gâp mi dɛlle dâkkât?» jærâi čuđi oai’ve. «Mon dieđam rađe,» fas’tedi Lawrukâš. «Di gâl’gâbettet buokâk vællanet fânnâsi vuođoidi, âmâdek di dâm oai’net, jâ mi čânnâp fânnâsid mâŋŋalâǥâi. Mon mânâm of’tu mâŋemuš fânnâsi jâ bæsâm dobbe stiw’rėt; dâstgo mon dieđam vuoǥe, mân lakkai mi bæssâp al’kemusât čâđâ dâm.» Jâ si dâkkė nuvt.

Go bottė gæw’ŋa oai’vai, de gal’gâli Lawrukâš fânnâsis luovos jâ suǥâi gad’dai. Dâk ærrasâk njiellâseddjė gæw’ŋa vuolas jâ hævvâneddjė dokku. Moad’de bæive dâstmâŋŋel mânnė gæč’čât dâm baike gæw’ŋa vuol’de. Dobbe gaw’nė bælnub čuođe ovtâ gieđâ faccâid, jâ muttom lii’kâ læi riew’dâm mærâ miel’de dâihe raw’nje gesi ovta las’sai. Lii’kâ læi guoccâgâm jâ sud’dâm bier’go. Mær’kân gaw’nė dobbe miekke, jâ dâs’tu oažžoi dât las’sa nâmâs: Miek’kelassa.

(Aikio 1925.)


174. TSJUDENE.


1.

Der lå en gamme ved en innsjø; moren var utenfor; gutten øvet sig i å skyte med et lomnebb. Moren ser at der kommer en svømmende over sjøen med en fjel under brystet; han kommer nærmere. Moren sier til sønnen sin: «Der kommer en villren svømmende. Skyt den i strupen, når den løfter haken!» Gutten sier: «Det er ikke en villren, det er et menneske.» «Det er en villren.» Så skjøt gutten med lomnebbet. Den svømmende rullet på rygg med armene utstrakt. «Det var et menneske,» sa sønnen. «Det var det; la det være det det vil,» sa moren.


2.

Engang da Laurukasj var los for tsjudene, førte han dem nedover Pasvikelven i båter. Tsjudene hørte duren av storfossen. «Hvad er det?» spurte de. «Det er havvann og ferskvann. Når de møtes, slåss de med hverandre. Det er farlig for ferdesfolk å fare mellem dem.» «Hvad skal vi da gjøre?» spurte tsjudenes høvding. «Jeg vet råd,» svarte Laurukasj. «I skal alle legge eder ned på bunnen av båten for ikke å se det, og vi skal binde båtene efter hverandre. Jeg går alene i den siste båten og kan derfra styre; for jeg vet den måten vi lettest slipper igjennem på.» Og så gjorde de.

Da de kom til fossbrunen, gjorde Laurukasj båten sin løs og rodde iland. De andre blev dradd nedover fossen og omkom der. Noen dager efter gikk folk for å se efter på plassen under fossen. Der fant de halvannet hundre våtter til én hånd, og et lik var drevet med sjøen eller var dradd av strømmen til et skjær. Det var råtnet og kjøttet opløst. Som et merke fant de der et sverd, og siden fikk skjæret sitt navn: Miekkelassa (Sverdskjæret).



 175. STALLO.

Jos dolėn olmuš moaratuvâi nubbe ol’mu âlâ, de satti daw’ja ukkedet ɛtte: gɛl don gâlgâk guosse oaž’žot Jâ de dât muttomėn vuolgâti stalo dâm ol’mu âlâ mavsâtæj’jen. Mi dât leš lâm, dât stallo, dâm harrai dāla ol’muk æi dieđe vis’sâ. Stallo satti jottet čɛlmegæido, dâm harrai læ buok mai’nâsâk ovtâmielâlâžžâk. Stalost læi bænâ, rak’ka; dâm gâlgâi goč’čot ow’dâl hæi’bom ja gid’dâ čânnât. Go stallo læi god’dum, de gâlgâi rakkage god’det; jos rak’ka bæsâi æl’len ruof’tot, de bođi fâst nub’be stallo. Haw’de mâid gâlgâi lâm garves ow’dâl hæi’bom. Goab’ba vuiti, de dât gâlgâi haw’dadet guoimes. Jos stallo vuiti, de dât jorgoi hamâ ol’must jâ goi’kâdi dâm ja valdi dâm meldes, bæssa čajetet dâm dâsâ, gutte læi vuolgâtâm stalo, mær’kân dâm âlâ, ɛtte son læi dæi’vâm god’det ɛi’du dâm ol’mu, gæn gâlgâi.

Stalost lejjė daw’ja sil’batiŋgâk farost. Doarromvuokke læi hæi’bom; goab’ba guoimes vuollai oažžoi, dât gâlgâi god’det dâm jâ haw’dadet, rakka sæmma lakkai. Jos olmuš vuiti, de oažžoi val’det stalo. silbâid. – Muttom mai’nâsâk mui’tâlėk, ɛtte dât, gutte moaratuvva, lopped jiešâs bâhakɛssi; de šâd’da stallon jâ buf’ta jottet čɛlmegæido. Jâ de vuol’ga hæi’bot. Muttom mai’nâsâk fâst mui’tâlėk, ɛtte dât, gutte moaratuvva, čuop’pa ol’mu-guk’kusâš lewnje jâ de lopped bâhakessi ovtâ oase hæggâstes jâ ovtâ oase davverestes. De æl’la dât lɛw’nje jâ šâd’da stallon jâ vuol’ga hæi’bot.

Bačvæj-nuor’tâlâžžâk lokkėk, ɛtte dolâ vela gâi’ga câk’kėtet dâm lɛwnje âlâ; de as’kâ æl’la.

Stallo læ algost hirmos giew’râ. Muttu go jo læ bâhakâs vuimin jottemen, de dât dâl’lan vuoimetuvva, go olmuš Immel sane lokka jâ rokkâdâlla ɛlcės Immel væk’ken.

Stallo mâid lave čur’vestâllât «immelâš» væk’ken ɛlcės ɛtte: Gow’dâbæl’ge, boađe væk’ken!» Muttu i diet’tâlâs bâhakâs væje vækketet nu go Immel. Dɛn’ne vuoitatâlla stallo ale ol’mui.

Go stallo boatta dâm ol’mu lusâ, gæin gâl’ga hæi’bot, de al’ga stallėt, njur’got jâ mâidai æra muddoi dieđetet, ɛtte boattam son læ. Muttomėn oi’nu mâidai. Jâ de dât olmuš i oažžo šât rafe ige mašo fer’tė vuol’get hæi’bot.

Muttom mai’nâsâk mui’tâlėk dâmge, ɛtte stalost læ goatte jâ gal’go jâ manak, jâ ɛtte dât orro mæccest jâ ælet jiešâs deǥo ærage olmuš, Dušše gâskâtâgâi læ skæl’mâlagan ol’mui vuos’ta. Dâggar stallo læ æralaǥan go dât gi mavsâtæj’jen læ vuolgâtuvvum bâha ol’must.

Gi stalo læ god’dam, de dâsa dât læ algost mânnâm mielâi âlâ nu sâggâ, ɛtte i dât duoddo oai’net ol’muid, i čuowgâ goađest. Birrâmbæive fer’te oađđet, ow’dâlgo čiel’ga.

Nissun-stallo mâid læ; dam lokkėk vela giewrâb go âlmai-stalo.

Ruoššâk dâk lavejejjė vuolgâtet staloid. Ol’muk go ruoššâiguim vænnaskek gawpe âld, de ruoššâk bijjėk stalo. Câf’čâg dât lavė boattet. Mâŋemuš stalok dabbe lejjė: Mawnu stallo Ânarest, Stuorrâ-Pier stallo Unjargâst jâ Jownâ-Abrâm stallo Stuorrâvuonast. Stallo læ olmušen šâd’dâm bâha vuoi’ŋâ dɛihe bâha vuoiŋâ-laǥašen šâd’dâm olmuš, bahâ mavsâtæj’je.

(Saba 1920.)


175. STALLO.

Dersom en mann i gamle dager blev sint på en annen, kunde han ofte true: «Du skal nok få en gjest.» Og så sendte han ofte en stallo til mannen som en hevner. Hvad det var, denne stallo, derom vet folk nu for tiden ikke noe visst. Stallo kunde ferdes usynlig; derom er alle fortellinger enige. Stallo hadde en hund, en rakke; den skulde man, alt før man tok tak, by ham binde fast. Når stallo var drept, skulde man også drepe rakken. Dersom rakken slapp levende hjem, kom en annen stallo igjen. Graven skulde også være ferdig før kampen. Den som vant, skulde begrave den annen. Hvis stallo vant, flådde han skinnet av mennesket, tørket det og tok det med sig, så han kunde vise det til den som hadde sendt ham, til tegn på at han hadde truffet til å drepe nettop det menneske som han skulde.

Stallo hadde ofte sølvsaker med sig. Kampmåten var å ta tak; den som fikk den annen under sig, skulde drepe ham og begrave ham, rakken likeså. Dersom mennesket vant, fikk han ta stallos sølv. – Noen fortellinger beretter at den som blir sint, lover sig selv til den onde; så blir han en stallo og kan ferdes usynlig. Og så drar han ut for å kjempe. Noen fortellinger beretter igjen at den som blir sint, skjærer et torvstykke av en manns lengde og så lover den onde en del av sitt liv og en del av sitt gods. Så får torvstykket liv og blir en stallo og drar ut for å kjempe.

Pasvik-skoltene sier at man dessuten skal tende varme ovenpå torvstykket; da først får det liv.

Stallo er i begynnelsen svært sterk. Men da han ferdes med den ondes makt, blir han straks maktesløs, når mennesket leser Guds ord og ber Gud hjelpe sig. Stallo pleier også å rope til sin «gud» om hjelp: «Brei-tommel, kom til hjelp!» Men naturligvis kan den onde ikke hjelpe så som Gud. Derfor blir stallo alltid overvunnet av mennesket.

Når stallo kommer til det menneske han skal kjempe med, begynner han å plystre og også på annen måte å gi tilkjenne at han er kommet. Undertiden sees han også. Og da får mennesket ikke fred og ro lenger; det må ut og kjempe.

Noen fortellinger beretter også at stallo har gamme og kone og barn og at han bor i villmarken og nærer sig som et annet menneske. Bare en og annen gang er han slem mot folk. En sådan stallo er av et annet slag enn den som er sendt som hevner av et ondt menneske.

Den som har drept en stallo, hans sinn har det i begynnelsen tatt så på at han ikke tåler å se folk og ikke tåler lys i gammen. Et helt døgn må han sove, før han blir klar igjen.

Der er også en kvinnelig stallo; hun sier de er enda sterkere enn en mannlig stallo.

Russerne pleide å sende stalloer. Når folk blir uenige med russerne i handel, sender russerne en stallo. Han pleier å komme om høsten. De siste stalloer her var: Mons’ stallo i Enare, Stor-Pers stallo i Nesseby og Abram Jonsens stallo i Karlebotn.

Stallo er en ond ånd som er blitt menneske, eller et menneske som er blitt lik en ond ånd, en ond hevner.



 176. STALO RAKKÂDÆMME NOAI’DEVUOĐÂIN.

Dâm aige, go noaidek leddjė Same-ænnâmest, lavėjeddjė rakkâdet staloid noai’devuođâin jâ vuolgâteddjė âin su lusâ, gæn âlâ si sut’tė. De læ mui’tâluvvum, âtte muttom sam’melâš vulgi duod’dâri goddid biw’det. Son čânâi gurpe sæl’gai, valdi dawges jâ njuolâides meldes jâ saite oalges âlâ, vazzi ovtâ bæi’vas jâ orosti ækkedest dollâsâddjai, buol’lati dolâ jâ algi vuoš’šât. Son dowdâi âldes læt vaibâsvuođâ; dâmditti valdi son gurpes sis’te vii’nelasko jâ juǥesti viinest. Go malle læi duol’dâm ol’lasi, de luiti son males-gieđmes ænnâmi jâ algi gâz’zât. Go son læi gâz’žâmen, de bođi of’tâ noai’de jâ orosti dâsâ. Nubbe bæive vulgigâ soai âin jottet jâ bođigâ dâm bai’kai, gost soai gâl’gâbâ ijâid orrot. Soai rakkâdæiga âlcesæska lavo ovtâst jâ ar’vâlæiga, âtte soai gâl’gâbâ ovtâst goddid biw’det; dâstgo soai bâlâigâ goabbâšâǥâk jâ jurdâšæiga âtte: «Gâl væddja, dât god’da æm’bu goddid go mon.» Muttu æva soai mui’tâlâm goab’bâge guoi’masæska sun’nu jur’dâgideskâ; muttu soai soavâigâ, âtte buok, mâid soai fin’nišæva, dâm soai juokkebâ guow’dât.

Dam akortâ âlâ algigâ soai goddid biw’det. It’ten iđedest vulgigâ soai vaz’zet goab’bâg sâji. Aslâk (dat noai’de) goddi gol’mâ godde, jâ Las’se goddi ǥuof’te godde. Go soai læiga vaz’zam mietta čavčâ goddid jâ Las’se læi god’dam 19 goddid jâ Aslâk læi god’dam 11 goddid, de rii’dâlišgođigâ soai dâm sallâšæska âl’de; dâstgo Las’se dattoi, âtte son gâlgâi oaž’žot ovtâ dâihe guof’te godde æm’bu go Aslâk, dâmditti go Las’se læi æm’bu god’dam. «Âlmâ moai læime soappâm guow’dât juokket,» dâjâi Aslâk. «Læime gâl,» fas’tedi Las’se jâ lâseti vela âtte: «Go mon livčim of’tu, de mon livčim ož’žum buok dâid goddid, mâid mon dal læm god’dam.» De sâddâi bæl’ko sun’nu gâs’ki, jâ Aslâk aiti âtte: «Na, na! gâl don væjak vaz’zemest hæi’tet; dâm âlâ mon læm visses.» Las’se čor’mâdi su bani njæi’gâ, nuvt âtte sust golgâi vârrâ. Dâstgo noai’de i buvte dâlle borrât, go son šâd’da oai’net jiešâs vârâ, dâihe dâkkât bâha. Dâmditti nit’teli Aslâk âtte: «Gâl don gâlgâk boat’te čâvčâ dâst gussin gawnâdet,» jâ de ærranæiga goab’bâg guoimestæska.

Dal’veg viežžâigâ soai biergoid jâ dulljid sii’dâsæska jâ belkigâ nuvt daw’ja go gawnadæiga. Nubbe čâvčâ mânâi Aslâk mæc’cai jâ cuoppâi buttes ænnâmest bitta, mân âl’de i læm ællam ol’mu juol’ge, jâ rakkâdi dâst ol’mu hamâ, mi læ 3 sâlâ gukko jâ 3 allân gowdo, jâ bossoli hæggâ dâi saniguim: «Šâddâ, šâddâ! Stallo, buok mi must læ, dâst gâl’ga gullât dunnje bælle. Bæle âddam hæggâstâm, bæle âddam âǥestâm, bæle âddam davverėstâm. Læǥe fâl oskaldâs munnjė!» De njui’ki stallo jâ fas’tedi: «Oskulâšvuođâin aigom mon du bal’vâlet.»

De mânâi Aslâk sii’dâses, jâ stallo čuovoi su mel’de. Nubbe bæive juoǥâdæiga soai dâm davverâ, mâid Aslâk âni. Go soai læiga gær’gâm juoǥâdæmest, de dâǥâigâ loǥo, mân ollo gulâi stalo oassai, jâ Aslâk mavsi ruđâin ruof’tot stalost buok om’mudâǥâides, jâ stallo mânâi maŧ’kasis. Dam aige vulgi Las’se fâstâin duod’dâri jâ valdi akkas meldes. Mânâdæidėn celki Las’se: «Oro dast dâm boddo go mon ælam dom dievâ duokken guosse dærvâtæmen!» Son mânâi dokku jâ gawnâi stalo jâ algigâ hæi’bot. Las’se aigoi gid’dâ val’det; muttu stallo læi nuvt gâssâg, âtte i ollam birrâ val’det. Stallo dop’pi su, jâ son čur’vi: «Hær’ra Jesus, vækket mu!» vuostâs, nubbe jâ goalmad gærde. De gâččâi stallo vaibâsvuodâin ænnâmi, jâ Las’se goddi stalo, jâ dâmmânâgâ bæive jami Aslâkge. Dâstgo go stalost læi âkke nokkâm, de noǥâi mâida Aslâgâstge âkke.

(Aikio 1890.)


176. A LAGE EN STALLO VED TROLLDOM.

Den tid da der var noaider i Lappland, pleide de å lage stalloer ved trolldom og sendte dem til den de blev sinte på. Det fortelles at en lapp gikk op på fjellet for å jage villren. Han bandt posen på ryggen, tok buen og pilene sine med sig og spydet på skulderen, gikk en dagsreise og stanset om kvelden ved ildstedet, gjorde op varme og begynte å koke. Han kjente sig trett; derfor tok han en flaske brennevin frem av posen og drakk en slurk. Da suppen var fullkokt, tok han matkjelen ned og begynte å spise. Mens han spiste, kom en noaide og stanset der. Dagen efter drog de videre og kom til det sted hvor de skulde være om nettene. De satte op telt sammen og avtalte at de skulde jage villren sammen; for de var begge redde og tenkte: «Det kan nok hende at han får flere villrener enn jeg.» Men de fortalte ikke hinannen sine tanker, men blev enige om at alt hvad de fikk, skulde de dele likt.

Med den avtale begynte de å jage villren. Morgenen efter gikk de hver til sin kant. Aslak, noaiden, fikk tre villren, og Lasse fikk to. Da de hadde gått efter villren hele høsten, og Lasse hadde fått 19 og Aslak 11 villren, begynte de å trette om fangsten; for Lasse vilde at han skulde få en eller to villren mer enn Aslak, fordi han hadde drept flere. «Vi var jo blitt enige om å dele likt,» sa Aslak. «Ja, det var vi,» svarte Lasse og la til: «Hadde jeg vært alene, hadde jeg fått alle de renene som jeg nu har drept.» Det blev da trette mellem dem, og Aslak truet: «Nå, nå! du kan nok høre op med å gå efter villren, det er jeg viss på.» Lasse slo ham med knyttneven mot tennene, så blodet rant av ham. For en noaide kan ikke «ete» eller gjøre ondt, når han får se sitt eget blod. Derfor truet Aslak: «Du skal nok til høsten få en fremmed her,» og så skiltes de fra hinannen.

Om vinteren hentet de kjøtt og skinn hjem og trettet så ofte de møttes. Næste høst gikk Aslak ut i marken og skar et stykke «ren» jord, som menneskefot ikke hadde trådt, på, og laget derav en menneskeskikkelse, som var tre favner lang og 3 alen bred, og blåste liv i den med de ord: «Bli til, bli til! Stallo! av alt jeg har, skal halvten tilhøre dig. Halvten gir jeg av mitt liv, halvten gir jeg av min levetid, halvten gir jeg av mitt gods. Vær mig bare tro!» Da sprang stallo op og svarte: «Med troskap vil jeg tjene dig.»

Så gikk Aslak hjem, og stallo fulgte med ham. Næste dag delte de det godset som Aslak hadde. Da de var ferdige med delingen, regnet de ut hvor meget der hørte til stallos part, og Aslak løste inn med penger all sin eiendom hos stallo, og stallo gikk sin vei. På den tid gikk Lasse igjen op på fjellet og tok sin kone med. Underveis sa Lasse: «Bli her, mens jeg går bak den bakken der og hilser på en gjest!» Han gikk dit og traff stallo og de begynte å ta ryggtak. Lasse vilde ta ham fast; men stallo var så tykk at han ikke nådde å ta omkring ham. Stallo grep ham, og han ropte: «Herre Jesus, hjelp mig!» første, annen og tredje gang. Da falt stallo trett til jorden, og Lasse drepte ham. Samme dag døde også Aslak. For da stallos levetid var ute, var også Aslaks levetid ute.



 177. DÂT OLMUŠ BÂLLA, GÆSÂ STALLO LÆ BOATTEMEN.

Romman-ajjast læi niei’dâ dolėn. Dâlle læi Njaw’damest of’tâ gan’dâ, gi læi oalle oappâlâš. Ruoššâ-bap’pâ læi oappâtâm dâm lokkât mâidai. Dât gan’dâ irgastâlâi dâm Romman-ajja nii’di, jâ niei’dâ læi mielâst dâsa. Muttu nub’be æra gan’dâ mâid viggâi dâm sæmma nii’di.

Muttom čâvčâ læi dât oappâlâš gan’dâ moddin æra nuor’tâlâžžâin Olgob Saddonjargâst Njaw’dam-njalmest fin’dârid biw’demen. De gullėk muttom ækked, âtte njur’go nubbe bæld vuonâ Gana-njargâst; jottâlæmen vel orro dât njur’gom-jiennâ. Æra nuor’tâlâžžâk æi ânnam dâm mânenge; jurdâšėk, âtte manak, dâk njur’guk nub bæld vuonâ. Muttu dât oappâlâš gan’dâ nu bâlla, âtte doargest, jâ go nokkâdejjė, de ærai soggabællai nokkâi. Jâ nu dat oappâlâš gan’dâ buoc’cai jâ jami.

Dat nub’be gan’dâ, gi Romman nii’di viggâi, læmaš bijjâm stalo, jâ dât stallo, dât læmaš, gi njurgo bođi Saddonjar’gi dâm ækked. Dâsâ, gæsâ læi stallo boattemen, mânâi njur’gom jo hirmosen; muttu æraidi i orrum mikkege, vâiku mo læš njur’gum.

(Saba 1918, Neiden.)


177. DEN MANN ER REDD SOM STALLO SKAL KOMME TIL.

Gamle Romman hadde en datter i gamle dager. Da var det i Neiden en gutt som var riktig lærenem. Russepresten hadde også lært ham å lese. Denne gutten gikk på frieri til gamle Rommans datter, og piken likte det godt. Men en annen gutt vilde også ha den samme piken.

En høst var den lærenemme gutten sammen med noen andre skolter på Ytre Sandnes ved Neidenelvens munning og fisket flyndre. Da hører de en kveld at det fløiter på den annen side av fjorden på Gananeset; de synes enda at denne fløitelyden flytter sig. De andre skoltene syntes ikke det var noe; de tenker at det var barna som fløitet på den andre siden av fjorden. Men den lærenemme gutten er så redd at han skjelver, og da de skulde legge sig, la han sig bak de andre nærmest veggen. Og så blev den lærenemme gutten syk og døde.

Den andre gutten som vilde ha Rommans datter, hadde sendt en stallo, og denne stallo var det som kom fløitende til Sandnes hin kveld. Den som stallo skulde komme til, satte allerede fløitingen redsel i; men for andre var det som ingenting, hvor meget stallo enn fløitet.



 178. STALLO GÂSSÂNJAR-GOPPEST.

De læi dolėn muttom as’se Gâssânjar-goppest Var’jâvuonâst. Dâst læi muttomėn fânâs vuollen ol’lerajjai ges’sum; de šâddâi gârrâ gaddeâlâ-bieg’gâ. Âlmai mânâi fânnâsâs lusâ gæč’čât, ɛtte i hân čacce likkâtâlâ fânnâs. Mâŋŋed ækked jo læ; âlmai læ loavat-gammâgi jâ loavčogavte. De gærgâi fânnâses câggâdæmest jâ de aigoi mânnât fâst goattai. Muttu de gulla go njur’gogođi birrâ fânnâs, jâ nav læi; de iđi olmuš, bivtâs-haškâk bɛjjelest jâ gamâ-davek juolgest. Has’ta ɛtte: «ævago hæibâst?» Âlmai ar’vedi, âtte stallo dat læ, jâ lokka, ɛtte i son riemâ hæi’bot, go sust i læk obbâ nii’beboagage birrâ. Muttu stallo hasti, dâs’sago de hæibâstæiga. Stallo šâddâi vuollai. De dâjja stallo ɛtte: «valde su nii’be jâ godde su dâin!» Muttu âlmai diet’tâlâssi i val’dam stalo nii’be; gâl dât ar’vedi stalo juonâid. Âlmai valdi gæđge jâ čɛski dâin stalo oai’vai; de mânâi stallo jamâs. De âlmai goddi rakka mâidai jâ mânâi ai’tai nok’kât.

Nubbe bæive go mui’tâli æra ol’muidi, ɛtte mi læi šâd’dâm, de buokâk lokkė, âtte dât læi buorre, go ik fuollâm stalo niibest: «go dâin lejjėk čug’gėt stalo, de lejjėk jiešâd čug’get.» Dât læi gæfes stallo; dâst æi læm silbâk.

(Saba 1920.)


178. STALLO I KLUBVIKEN.

I gamle dager var der en mann som bodde i Klubviken i Varanger. Han hadde engang en båt som var trukket op i flomålet. Da blev det en sterk pålandsvind. Mannen gikk til båten sin for å se om sjøen ikke rørte båten. Det var alt sent på kvelden; mannen hadde ikke bånd om komagene og ikke belte om koften. Da han var ferdig med å skore båten, vilde han gå inn i gammen igjen. Men så hører han at det begynte å plystre omkring båten, og rett som det var, kom det frem en mann med klædefiller på kroppen og skrotkomager på føttene. Han utfordrer ham at de skulde ta tak. Mannen forstod at det var en stallo, og sier at han ikke vil ta tak, da han ikke engang har knivbelte på sig. Men stallo utfordret ham så lenge til de til slutt tok tak. Stallo blev liggende under. Da sier han: «Ta min kniv og drep mig med den!» Men mannen tok naturligvis ikke stallos kniv; han forstod nok stallos renker. Han tok en sten og slo med den stallo i hodet; så døde stallo. Derpå drepte mannen også rakken og gikk og la sig i stabburet.

Den næste dag da han fortalte andre folk hvad der var hendt, sa alle: «Det var bra at du ikke vilde ha stallos kniv. Hvis du hadde stukket stallo med den, hadde du stukket dig selv.»

Det var en fattig stallo; han hadde ikke sølv.



 179.

Muttomėn læi ruoš’šâlâs Værâst sut’tâm muttom ol’mu âlâ Njaw’damest gawpe âld. De dât ruoš’šâlâš vazzi birrâ gir’ko vuos’te-bæi’vai jâ gâroti aččes jâ gâroti ænnes. Vazzi golmâ have birrâ gir’ko; de bođi olmuš olgus gir’kost jâ jærra âtte: «mi gâi’ga?» Na, son gâlgâši bæssât čâlmegæido jottet. Na, dâm famo gâl oažžoi, ja de šâddâi dât ruoš’šâlâš stallon.

Muttom nuor’tâlâš læi bor’janæmen Værâst Njaw’dami; de dât stallo fâl’li dâm fânnâsi. Oaine gal i of’tâge mâi’dege. Râs’ta Var’jâvuonâ læi oalle gârrâ bieg’gâ; nuor’tâlâš borjâst nu âtte –. Muttu de dow’dâgođi, atte muttomen fânnâsest mâŋŋegæčče gæpâsmuvva, jâ muttomen orro, deǥo vuostabælle losso. De ar’vedi nuor’tâlâš, âtte stallo læ fânnâsest, jâ de gârâi âtte: «Siivost don orrot gâlgâk! Go si ærak bir’gėjėk bâlâkæt’ta, de bir’gė donge!»

Mâŋŋa dât stallo, go ol’mui lut âin ælla borrâmuš âlcės, de ar’vâl âin âtte: «Hɛi, hɛi, læi gul Prokop Ivvan gârâs borjâstet, go jo gul muonge de bâl’lastâd’dim râs’ta Var’jâvuonfawle.

(Saba 1918, Neiden.)


179. STALLO TILSJØS.

Engang var en russ i Vadsø blitt sint på en mann fra Neiden for en handel. Denne russ gikk da rundt kirken mot solen og forbannet sin far og sin mor. Han gikk tre ganger rundt kirken; da kom der et menneske ut av kirken og spurte: «Hvad vil du?» «Nå, han vilde gjerne kunne ferdes usynlig.» Så fikk han den evne, og så blev russen til en stallo. En skoltelapp skulde seile fra Vadsø til Neiden; da hoppet stalloen i båten. Ingen så noe. Det var svært sterk vind over Varangerfjorden; skoltelappen seiler så at –. Men så merket han at undertiden blir båten lettere i atterenden, og undertiden synes han at det tynger til vindsiden. Da skjønte skoltelappen at der var en stallo i båten, og så sa han hårdt: «Du skal sitte stille! Når de andre klarer sig uten å være redde, får du også klare dig.»

Senere når denne stallo var hos folk for å få sig mat, sa han ofte: «Hei, hei, Prokop Ivan var hård til å seile; jeg var litt redd, jeg og, over Varangerfjorden.»



 180. BÆVVA.Asai Dænnogaddest.

Vel of’tâ stallo-kiew’râ, dât læi Bævva. Son mâid læi hil’bės âlmai ruoššâiguim, jâ ruoššâk vuolgâteddjė staloid, jâ son goddi buok staloid, guđek suinâ hei’bu. Nu guk’ka son nâkkaši buok staloin, gæiguim son bæsâi hæi’bot, nu guk’ka go son višâi raddjât dâihe haw’dadet dâid jammâ staloi rummâšid; muttu dâm rajast go son goddi čiččad stalo jâ i viššâm raddjât, muttu bal’kesti jaw’rai, de dâm rajast æi boattam æm’bu stalok âl’muset, muttu fal’skevuođâin.

Muttemėn læi Bævva borrâmen; de bođi stallo čâlmegæido jâ dop’pi vuowtâi duokkai jâ celki: «Boađe, boađe, Bævva, don ruoššâstaloi kiew’râ! dal don gâlgâk appidâd bod’di boattet.» Dât læi gavcad stallo.

Muttu de læi das muttemėn Bævva guole vuoš’šâm jâ aigoi borrâgoattet; de bođi oppet stallo jâ celki: «Boađe, boađe, don Bævva, don ruoššâstaloi kiew’râ!» jâ stallo valdi su busto duokkai jâ lai’di olgus deǥu viel’pa, jâ de dâm rajast jawkâi Bævva aibâs, jâ dâm i diettam of’tâge, gos stallo læš su biddjâm. Dât læi ovcad stallo, gutte su sor’mi.

Dât læi nav, âtte dâllė go son čiččad stalo goddi jâ bal’kesti jaw’rai, de ruottâsti stalo rak’ka ruof’tot, mâid son i læm mui’tam gid’dâ čânnât. De mui’tâli dât stalo rak’ka isedâssâs (dâm isedi, gutte læi stalo vuolgâtam) jâ sarnoi nav âŧte: «Dât bæggalm Bævva læ god’dam dam stalo, mâid don leddjik vuolgâtam, jâ bal’kesti čacceluob’bâli; dušše mon ruottâstim ruof’tot.» Nu sarnoi stalo rak’ka. De dɛllė, âi’du dɛllė læi dât ai’ge, goas ruoš’šâlâš vazzi birrâ gir’ko čieš gærde vuos’tebæi’vai jâ čuorvoi čâlmegæido âlcėses; vel čuorvoi čâlmegæido âlcėses; de čuorvoi vela goalmadɛšši jâ vazzi vel čiešâ gærde birrâ gir’ko jâ celki: «Jos dal čâlmegæi’do bođiš munnjė, de loppedâm birui jieččâm.» De bođi, de iđi olmuš gir’kost olgus jâ jærrâli: «Mâid âlmai čuor’vo? Mâid âlmai čuor’vo?» Son čur’vi fâstâin sunnjė: «Čâlmegæido mon dattom.» De celki dât, gutte bođi gir’kost olgus ik’ko: «De gâlgâk ainâs oaž’žot. Jos don vuolgak Bævva sor’mit, jâ jos Bævva god’da du, de du sielo gâl’ga bærrât biru; muttu jos don buvtak god’det Bævva, de don oažžok bæle mu ælost, sikke silbâin jâ gollin.» De celki son, gutte læi vaz’zam birra gir’ko: «Mon aigom vuol’get doarrot dâin stuorrâ kiewrâin, dâin bæggalm Bævvain, jâ birui mon loppedâm jieččâm; elišâm dâihe jamišâm, de mon gâlgâm læt su, jâ son gâl’ga læt mu ar’bijæd’dje.» Jâ de læi dât ovcad stallo, gutte sor’mi su; i duos’tâm hæi’bot; dâstgo ow’dâl læi juo gullâm, âtte mân kiew’ra Bævva læi; de dâmditti stallo i duos’tâm obbâ jurdâšetge dâm birrâ âtte suinâ hæi’bot, muttu sor’mi nu, âtte gometi jaw’rai, dâllė go Bævva læi sukkâmen jawre miel’de biw’demen čuonnjagid. De dušše dɛggu læi bâr’gâm Bævva boas’tot, go jaw’rai læi sup’pum dâid staloi jammâ rummâšid; dâstgo i viššâm raddjât; de dâl oini [Bævva], mov âlcėsâsge gævâi. Dâm sæmma jaw’rai jiešǥe hævvâni, gos staloid suoppoi.

(Reppen 1903.)


180. BÆVVA.Han bodde ved Tanaelven.

Enda en mann som kunde rå med stallo, det var Bævva. Han var også lei mot russene; de sendte stalloer, og han drepte alle de stalloer som kjempet med ham. Så lenge rådde han med alle de stalloer som han fikk kjempe med, så lenge han gad stelle med eller begrave de døde stalloers lik; men fra den tid han drepte den syvende stallo og ikke gad begrave ham, men kastet ham i innsjøen, fra den tid kom ikke flere stalloer åpenlyst, men med svig.

Engang satt Bævva og spiste; da kom en stallo usynlig og grep ham i håret og sa: «Kom, kom, Bævva, du russestalloenes overmann! Nu skal du lære dine krefter tilbunns å kjenne.» Det var den ottende stallo.

Men så hadde Bævva engang igjen kokt fisk og vilde begynne å spise; da kom atter en stallo og sa: «Kom, kom, du Bævva, du russestalloenes overmann!» og stallo tok ham i luggen og leiet ham ut som en hvalp, og fra den tid var Bævva ganske borte, og ingen visste hvor stallo hadde lagt ham. Det var den niende stallo som drepte ham.

Det var så at da han drepte den syvende stallo og kastet ham i innsjøen, da løp stallos hund tilbake, som han ikke hadde husket på å binde fast. Så fortalte stallos hund det til sin herre (den herre som hadde sendt stallo) og talte så: «Den navnkundige Bævva har drept den stallo som du hadde sendt, og kastet ham i et tjern; bare jeg løp tilbake.» Således talte stallos hund. Da, nettop da var den tid da russen gikk omkring kirken syv ganger mot solen og ropte om usynlighet for sig. Han ropte enda en gang; så ropte han også tredje gang og gikk enda syv ganger omkring kirken og sa: «Hvis jeg nu får usynlighet, lover jeg mig til djevelen.» Da kom et menneske tilsyne ut av kirken og spurte: «Hvad roper mannen efter? Hvad roper mannen efter?» Han ropte atter til ham: «Jeg vil ha usynlighet.» Da sa den som kom ut av kirken om natten: «Det skal du visselig få. Hvis du går for å drepe Bævva og Bævva dreper dig, da skal djevelen arve din sjel. Men hvis du kan drepe Bævva, skal du få halvdelen av mitt gods, både av sølv og gull.» Da sa han som hadde gått omkring kirken: «Jeg vil gå og slåss med den store kjempen, den navnkundige Bævva, og jeg lover mig til djevelen; enten jeg lever eller dør, skal jeg være hans, og han skal være min arving.» Og det var den niende stallo som drepte ham; han torde ikke ta ryggtak, for han hadde før hørt, hvor sterk Bævva var; derfor torde stallo slett ikke tenke på å ta ryggtak med ham, men drepte ham således at han veltet ham i vatnet, da Bævva rodde på vatnet og jaget gjess. Kun i det stykke hadde Bævva gjort urett at han hadde kastet stalloenes lik i vatnet; for han orket ikke å begrave dem. Så fikk Bævva se hvordan det gikk ham selv. Han omkom selv i det samme vatnet som han hadde kastet stalloene ut i.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lappiske eventyr og sagn fra Varanger

Boken inneholder 197 eventyr og sagn fra Varanger, i samisk og norsk språkform.

Samlingen ble først utgitt som bind 1 i Qvigstads verk Lappiske eventyr og sagn, som kom ut 1927–29.

Les mer om innsamling og kilder i forordet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1927 (nb.no).

Les mer..

Om Just Qvigstad

Just Qvigstad var språkforsker, filolog, etnograf, kulturhistoriker, skolemann og politiker. I flere tiår arbeidet han med samisk språk og kultur.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.