Lappiske eventyr og sagn fra Varanger

av Just Qvigstad

[Nr. 51–60]

51. DÂT BOARES PARRÂGOD’DE, GUTTE ASÂI PAPPÂ LÂK’KÂ / DET GAMLE EKTEPAR SOM BODDE I NÆRHETEN AV PRESTEN
52. HUMMÂ-JOWNÂ / SNØVLE-JON
53. RIG’GASÂMUS DALLO, STUORAMUS SKII’PÂ JA GIEWRÂMUS GOAK’KÂGAN’DÂ / DEN RIKESTE GÅRD, DET STØRSTE SKIB OG DEN STERKESTE KOKKEGUTT
54. ÂLMAI GI VIT’TÂ HEPPUŠ-GUORME BORRA JÂ GOL’MÂ HEPPUŠ-GUORME BÂI’KA / MANNEN SOM SPISER FEM HESTELASS OG SKITER TRE HESTELASS
55. GUOF’TF ÂL’MA GÆK LÆIGA VŠIŠ GÂS’KÂNÆSKA / TO MENN SOM VAR HATSKE PÅ HINANNEN
56. GOLMÂ JOT’TE BIRRÂ / TRE VANDRINGSMENN
57. SUOLLEMÂS RUTTÂ-RAKKÂDÆD’DJEK JÂ BÂR’GO ÂLMAI / FALSKMYNTNERNE OG ARBEIDSMANNEN
58. RIEVÂN JÂ NJOAMMEL / REVEN OG HAREN
59. SAM’MELÂŽŽÂI NJUOLGÂDUS-BAD’DE: GAN’DÂ JÂ TRUOL’LÂ / LAPPENES RETTESNOR: GUTTEN OG TROLLET
60. MI ÆLEDÆIDEN BASI BÂRGÂKÆT’TA, DÂT BAR’GUJUVVUI JAMMEM MÂNNEL / DET SOM BLEV UGJORT I LIVE, BLEV GJORT EFTER DØDEN



 51. DÂT BOARES PARRÂGOD’DE, GUTTE ASÂI PAPPÂ LÂK’KÂ.

Muttom parragod’de asâi pappâ lâk’kâ; i sunnust læm of’tâge manna; soai eligâ javalâž’žân. Muttu go soai eligâ nuvt boaresen, âtte æi sunnust læm šâtân bâr’gâm-navcâk, de gæfatuvâigâ soai. De cæl’ka ak’ka: «Movt moai dal gâl’ge bir’git âin dâstmâŋas?» De fas’tedi boan’nja: «Gâl mon dieđam vela ovtâ buore rađe. Heppuš-stalljâst læ of’tâ guoros gusâ-vuoddjâ-bulėk; mon mânâm dâm sisâ, jâ don gâlgâk biddjât bâđa gid’dâ jâ čâw’git gierdoid.» De bijâigâ soai bulėkâ jokkadær’me-râwdâ (dârde) âlâ, jâ boan’nja mânâi dâm sisâ, jâ ak’ka dâǥâi, nuvtgo boan’nja læi goč’čum. Go ak’ka læi gær’gâm su bârgostes, de goččoi boan’nja, âtte su ak’ka gâl’ga ruof’tot vuol’get. Ak’ka ar’vedi, âtte su boan’nja ai’go dal jiešâs sor’mit; damditti mânâi son bâjabællai čok’kat. Go son læi čok’kamen, de fierrâlâtti boan’nja dâm bulėka joǥâ bællai. Ak’ka vieǥâi mâŋest jâ il’la juvsâi, ow’dâlgo dât bulėk læi jokkâgaddest, jâ son algi bulėkâ bâjas fierâtet. «Luoite mânnât,» čuorvoi son. Muttu ak’ka fierâti liika bâjas. Boan’nja jagi âin su bâjas mânnât; muttu ak’ka i mânnâm. Go væi’gogođi, de fierrâlâtti son fâstâin dâm bulėkâ joǥâ vuos’tai, jâ bulėk fierâi nu jottelet, âtte ak’ka i šâtan juf’sâm, ow’dâlgo jokki mânâi.

Ak’ka mânâi čiero pappâ lusâ jâ mui’tâli, âtte movt su boan’nja læ jiešâs sor’mim. Go pap’pâ gulâi dâm, de bijâi son ræŋgâs occât dâm bulėkâ; muttu i son gaw’nâm dâm have. Go iđed šâddâi, de vulgigâ pap’pâ jâ su ræŋ’gâ occât, jâ soai gawnâigâ bulėkâ, jâ gæččâ, dâm sis’te læi bænnâg ratto. Pap’pâ valdi dâm jâ laǥedi gir’ko-ænnâmi, jâ dât læs’kâ oroi pappâ dalost.

Guof’te vâkko dâstmâŋŋel dâgâi næwres dalke; de vuji son jor’rė âl’de pappâ gar’demâ lusâ jâ mânâi sisâ, jâ læi âi’du ækkedes borrâmai’ge. «Buorre ækked!» celki son. Jâ pap’pâ jærâi suor’gânemin âtte: «Gost boađak don dal?» «Mon læm hakkâm âlcesâm ođđâ gar’demâ of’tânâǥâ borrâmušâiguim jâ bal’vâled’djiguim.» De borrė si ovtâst ækkedes borrâmušâ, jâ âlmai mânâi ruof’tot of’tânâǥâ akkaines. Go iđed šâddâi, de bow’di son pappâ boattet guos’sai of’tânâǥâ æmedines, jâ soai bođigâ. Si al’gė borrât jâ jukkât jâ jukkė, dâssaši go si šâddė buokak jukkâm. Ækkedest bottė pappâ bal’vâlæd’djek jâ mui’tâleddje, âtte pappâ gar’dem læ buollemen. Pap’pâ vuolgaši gæč’čât; muttu go læi nu jukkâm, âtte i goas’tâm obbâ vaz’zetge, de dâddja âlmai: «Gâlle mon vuolgam gæč’čât.» De vulgi son gæč’čât jâ eli gar’demâ oi’nusėst jâ oini buollemen; muttu son bođi ruof’tot jâ mui’tâli, âtte i gar’demest læk mikkege hætten. Go pap’pâ gulâi dâm, de oroi son oaddjebâssân dâst.

Go iđed šâddâi, de vulgigâ pappâguovtos ruof’tot, jâ gar’dem læi juo aibâs buollam; dâmditti fer’tijeddje si far’rit dâm âl’ma gar’demi, jâ pap’pâ šâddâi unukâs milli. «Âle bâlâ,» celki âlmai; «gâl mon gâlgâm rabedet dunnjė ođđa gar’demâ,» jâ mânâi olgus, æige diettam, gosâ son šâddâi. Ik’ko bođi son fâstâin ruof’tot. Nubbe bæive bottė skiipâk jâ buf’tė hirsâid gad’dai; ækkedest leddjė juo gar’dema rakkâdæmen. Go iđed šâddâi, de læi mâidai gar’demge garves. De mânâi pappâ joaw’ko dâm gar’demi, jâ dobbe læi olles dievâsvuotta. De goččoi pap’pâ dâm âl’ma selskap’pai, jâ si borrė jâ jukkė dobbe. De dâddja pap’pâ: «Mâidikkenâssi don dattušâk dam owdâst, go don hakkik munnjė dâggar šieǥâ gar’demâ, dâm mon aigom dunnjė âd’det âl’ma biet’tâlkæt’ta. Pappâst læi of’tâ gan’dâ. Âlmai dattoi dâm gandâ. «Dâm don mâidai fer’tik oaž’žot,» dâjâi pap’pâ.

Go ækked šâddâi, de dâǥâi oppet næwres dalke, jâ âlmai vulgi ruof’tot jâ valdi ganda meldes. Âlmai gârcâsti badde gandâ čæppati jâ vulgi vuoddjet. Gan’dâ râwgâdi muttomėn ai’mui, jâ muttomen gâččâi fâstâin ænnâmi. Pap’pâ oini dâm jâ gulâi čierrom-jienâ gandâst. Dâmditti šâddâi pap’pâ morrâši ige ož’žum nâkkarid obbâ dâm ijâst; dâstgo son gaddi, âtte gan’dâ i læk šâtan hæggâst.

Arrâd iđedest bođi pap’pâ gæč’čât, âtte velago su gan’dâ læi hæggâst. Go gan’dâ oini aččes, de dâddja: «Lækgo don vuol’gam mu Muttu mon im vuolge; dâstgo dabbe læ buoreb go du lut’te.» «Im mon læk vuol’gam du viež’žât; muttu mon vul’gim du gæč’čât, velago don læk hæggâst.» «I must læk mikkege hætten,» fas’tedi gan’dâ. «Igo dâlle læm dust hætte, go bad’de gârcâstuvvui du čæppatâ birrâ jâ čan’nujuvvujik jor’rė mâŋŋai, jâ muttomėn leddjik aimost, jâ muttomėn fâstâin gač’čik ænnâmi jâ čirruk hui sâggâ?» jærâi pap’pâ. «I dât læk duottâ, âtte mon čirrum; muttu mon boaǥostim nu sâggâ; dâstgo mu mielâst oroi nuvt suottâs maŧ’ke,» fas’tedi gan’dâ. Pap’pâ mânâi ruof’tot.

De šâddâi dig’ge, jâ âlmai šâddâi law’de-âlmajen. Go dig’ge læi nok’kâm, de jærra sun’de âtte: «Igo law’de-âl’main læk mikkege cæl’kamuššân dâm ašše harrai?» Âlmai čuož’želi bâjas jâ celki: «Movt gal’ga sun’de suollâgi ašše, go sun’de jieš læ suolâ?» Go sun’de gulâi dâm, de jærâi son: «Movt don aigok dam ašše fas’tedet?» Âlmai fas’tedi: «Sun’de læ dam jâge sisâ val’dam 3000 sil’bâ-bæi’vedalâid. Guof’te duhatâ læ værrevuođâin boattam, jâ of’tâ duhat læ vuoi’gâ boattam. Go sun’de lei’kė dâid ruđâid čaccai, de gâl’gek dâk værre-ruđâk vuoddjot, muttu dât oftâ duhat gâl’ga baccet čase âla gow’dot; dâstgo dât læ vuoigâlâžžât boattam. Jos dât i læk nuvt, de gâl’gâbettėt di must hæggâ erit val’det.» De fas’tedi sun’de: «Jos dât læ, nuvtgo don cælkak, de gâl’gabettėt di mu hârcâstet.» De lei’ki sun’de ruđâides čaccai, jâ guof’te duhatâ vuddju bon’nai, jâ oftâ duhat basi gow’dot. De hârcâstuvvai sun’de.

Muttom sonnâbæive mânâi âlmai gir’kui, jâ pap’pâ sar’nedi suolâvuođâ suddo birrâ. Go pap’pâ gærgâi gir’kost jâ gir’ko-al’mug olgus čâlgâi, de bođi pap’pâge olgus. De dâddja âlmai: «Movt mat’ta pap’pâ sar’nedet suolâvuođâ birrâ, gutte jieš læ suolâ?» Go pap’pâ gulâi dâm, de ai’go son gunnes ruof’tot occât. De dâddja âlmai: «Dam jâǥe læ pap’pâ val’dam 300 sil’bâ-bæi’vedalâid; muttu of’tâ čuotte læ gunnalâžžât boattam, jâ pap’pâ gâl’ga dâid ruđâid lei’kit čaccai. Guof’te čuođe, mâk suolâvuođâin læk boattam, dâk gâl’gek vuoddjot bon’nai; muttu dat of’tâ čuotte, mi læ gunnalâžžât boattam, dâk gâl’gek baccet čase âlâ gow’dot. Jos dât i læk duottâ, de gâl’gâbettėt must hæggâ erit val’det.» Go pap’pâ gulâi dâm, de dâddja son: «Jos dât læ duottâ, mâid don læk sar’num, de gâlgâm mon hârcâstuvvut.» De valdi pap’pâ ruđâides jâ lei’ki čaccai. Guof’te čuođe vuddju bon’nai, jâ goalmad čuotte basi gow’dot. De hârcâstuvvui.

Âlmai vazzi daw’ja gæč’čâmen pappâ læskâ, âtte movt son âin bir’gė. Muttom ækked bođi son dâm læskâ dallui. De jærra son: «No, movt don dal bir’gik borrâmušâ dafost?» Læs’kâ fas’tedi: «Of’tâ stum’pâlâk’ke læ vela must, jâ dât læ buok gor’ne must.» «Âdde munnjė gæč’čât,» celki âlmai. Dât læs’kâ viežžâi; de valdi âlmai dam stum’pâlâkke jâ mânâi gei’nusės.

Nubbe ækked boatta fâstâin dât âlmai dâm læskâ dallui jâ jærâi: «Movt don dal bir’gik?» «Movt mon gâlgâm bir’git, go of’tâ stum’pâlâk’ke læige must buok lai’ben jâ don val’dik vela dâmge?» «Âle morâšt dâm stum’pâlâkke ditti; dâstgo dâm owdâst mon læm oas’tam dunnjė ođđâ gar’demâ of’tânâǥâ bal’vâled’djiguim,» fas’tedi âlmai. Go iđed šâddâi, de far’ri dât læs’kâ dâm ođđa gar’demi, jâ dobbe læi olles dievâsvuottâ.

Muttomėn bođi son dâm læskâ lusâ dâin jærâldâǥâin: «Igo dust læk hallo nai’tâlėt, jos du lusâ boatta dâggar âlmai, gæsâ don lii’kuk?» De fas’tedi dât læs’kâ: «Jos livči boattet dâggar âlmai, gæsâ mon lii’kum, gâl mon dâl suinâ nai’tâlivčim.» «It’ten ækkedest aigom mon boattet jâ buf’tet dunnjė irge.» Dât læs’kâ vuoššâi kafe gar’vasi. Go ækked šâddâi, de bođi son viercâin sisâ. Dât læs’kâ âddi kafe dam âl’mai. «Im mon aigo jukkât, jos don ik âdde dâsâge,» âlmai celki. De valdi dât læs’kâ tallærkâ jâ lei’ki kafe dâm sisâ jâ bijâi dâm viercâ ow’di. De dâddja âlmai: «Ik don gâlgâ nuvt dâkkât; muttu don gâlgâk læi’kot kafe koppâ sisâ; buvte dâm bæwde âlâ jâ goččo boattet jukkât.» Dât læs’kâ dâǥâi nuvt jâ goččoi mânnât bæw’dai kafe jukkât; de šâddâi dât vier’câ skier’ma boares gallesen. Go soai læiga kafe jukkâm, de algi dât âlmai sun’nu sarnutâllât of’tâvutti; muttu dât læs’kâ i aigo suinâ nai’tâlet.

Go si leddji borrâm ækkedes borrâmušâ, de goččoi âtte: «Don gâlgâk rakkâdet dâm âl’mai hui buore oađđemsâje jâ gâlgâk val’det oađđemkam’marâssâd oađđet.» De rakkâdi dât guol’bai oađđemsâje. Dât boares galles mânâi nok’kât. De gæččâi dât læs’kâ su julgid jâ oini, âtte nub’be juol’ge læi allânbæle oanekâb’bu go nub’be. De rakkâdi dât læs’kâge âlcės oađđemsâje seŋ’gi jâ vællani seŋ’gi. Go čuow’gâ læi čas’kâm, de vulgi dât boares galles su bal’di bækket. De jorgeti dât læs’kâ selgi dâihe sæi’nai čâlmi. Son ođi sæi’nai čâlmi, dâssaši go erteg vai’bâgođi; dâmditti fer’ti son jorgetet dâm âl’ma vuos’tai čâlmi. De fuommaši son, âtte dât boares galles læ jaw’kâm jâ nuorrâ jâ čabbâ âlmai læ fâstâin sâddjai boattam. Damditti i maššâmge âlma fatmastkæt’ta jâ ođigâ fat’malâǥâi gæšos ijâ.

Arrâd iđed boatta âlmai gæč’čât âtte movt soai oađđebâ. Go si goc’castâlle, de algi âlmai fâstâin sarnotet sun’nu of’tâvutti. De soppė si dâm âlâ, âtte soai gâl’gâbâ it’ten nai’tâlėt. De rav’vi âlmai dâm læskâ âtte: «It’tėn gâlgâk don lagedet gol’mâ bæwde or’nigi hæddjâgussi varas. Don gâlgâk čok’kat ovtâ stowlâ âl’de ikge gâlgâ imâštâllât dâm, mâid oinišâk, ikge gâlgâ fuolâ ânnet hæddjâmallasi owdâst; dušše gâlgâk oai’net, mâk bævde âlâ bid’djujek.»

Go iđed šâddâi, de lagedi dât læs’kâ gol’mâ bæwde gussi varas jâ čokkani stowlâ âlâ. De buf’tė bal’vâlæd’djek borrâmušâid dâi golmâ bæwde dievvâ. De bottė guossek birrâ dâi gukkes bewdi jâ sikke borrė jâ jukkė. Go si leddjė gær’gâm borrâmest jâ jukkâmest, de mânnė si olgus. De bottė bal’vâlæd’djek jâ val’dė dâid guoros littid erit jâ buf’tė fâstâin ođđâsėst bewdi âlâ. De bottė oppet guossek sisâ, čokkaneddjė bewdi birrâ, borrė jâ jukkė jâ mânnė erit. De bottė bal’vâlæd’djek jâ val’dė guoros littid erit jâ buf’te fâstâin borrâmušâid bewdi âlâ.

De bottė guof’te frökenâ jâ valdigâ dâm læskâ goab’bâg gitti jâ lai’digâ muttom lânnji; dobbe læiga dew’dujuvvum časin guof’te far’pâlâ; nubbe siste læi gâl’mâ čacce, jâ nubbe sis’te læi lieg’gâ čacce. Soai nuolâtæiga su alas jâ bâsâigâ vuost gâl’mâ časest jâ dâstmâŋŋel fâstâin lieg’gâ časest. Go soai gærgâigâ bâssâmest, de garvotæiga soai sunnjė moar’se-bif’tâsid. Go son mânâi spæddjâl lusâ jiešâs čokkot, de læi šâd’dâm nuvt nuorrân deǥo dâlle go pappâin nai’tâli. Go son bođi sali, de læi âlmaige borrâm-jâ jukkâm-særvest, jâ ir’ge læi mâidai sis’tė. Go si leddjė gær’gâm borrâmest jâ jukkâmest, de leb’bi âlmai stuorrâ liine bæwde âlâ, jâ de buf’tegottė ruđâid dâk âl’mak, gæk leddjė hæddjâguos’sen, jâ buftė hui stuorrâ čomâ ruđâid, jâ de mânâigâ soai nai’tâlet.

(Aikio 1891.)


51. DET GAMLE EKTEPAR SOM BODDE I NÆRHETEN AV PRESTEN.

Et ektepar bodde i nærheten av presten; de hadde ingen barn og levde i velstand. Men da de blev så gamle at de ikke mer hadde krefter til å arbeide, blev de fattige. Da sier konen: «Hvordan skal vi nu herefter klare oss?» Da svarte mannen: «Jeg vet nok enda et godt råd. I hestestallen er der en tom smørtønne; jeg vil gå inn i den, og du skal slå bunnen til og stramme båndene.» Så la de smørtønnen på kanten av en elvebakke, og mannen gikk inn i den, og konen gjorde som mannen hadde sagt. Da konen var ferdig med sitt arbeide, bød mannen at hun skulde gå hjem. Konen skjønte at hennes mann nu vilde ta livet av sig; derfor gikk hun og satte sig ovenfor. Mens hun satt der, lot mannen tønnen trille ned mot elven. Konen løp efter og nådde så vidt tønnen før den var ved elvebredden, og hun begynte å trille tønnen opover. «La den gå,» ropte han. Men konen trillet den allikevel opover. Mannen drev fremdeles på at hun skulde gå op; men hun gikk ikke. Da det begynte å skumre, lot han igjen tønnen trille ned mot elven, og den trillet så fort at konen ikke mer nådde den, før den gikk ut i elven.

Konen gikk gråtende til presten og fortalte hvordan hennes mann hadde tatt livet av sig. Da presten hørte det, sendte han drengen sin for å lete efter tønnen; men drengen fant den ikke den gang. Da det blev morgen, gikk presten og drengen for å lete, og de fant tønnen, og se, i den var en hundeskrott. Presten tok den og førte den til kirkegården, og enken bodde i prestegården.

To uker efter blev det stygt veir; da kjørte han (mannen) på en vogn til prestegården og gikk inn, og det var nettop kveldsmat-tid. «God kveld,» sa han. Og presten spurte forferdet: «Hvor kommer du nu fra?» «Jeg har skaffet mig en ny gård med mat og tjenere.» Så spiste de kveldsmat sammen, og mannen gikk hjem med sin kone. Da det blev morgen, bad han presten komme i besøk til ham med sin kone, og de kom. De begynte å spise og drikke og drakk til de alle blev drukne. Om kvelden kom prestens tjenere og fortalte at prestegården holdt på å brenne. Presten vilde gjerne gå for å se; men da han var så drukken, at han slett ikke orket å gå, sier mannen: «Jeg skal nok gå og se.» Da gikk han for å se og fikk gården i syne og så at den brente; men han gikk hjem og fortalte at med gården hadde det ingen fare. Da presten hørte det, blev han der og var trygg.

Da det blev morgen, gikk presten og hans kone hjem, og gården var alt brent ned; derfor måtte de flytte til mannens gård, og presten blev ille til mote. «Vær ikke redd,» sa mannen; «jeg skal nok skaffe dig en ny gård,» og han gikk ut, uten at de visste hvor det blev av ham. Om natten kom han hjem igjen. Den næste dag kom skiber og bragte tømmerstokker iland; om kvelden holdt de alt på å bygge op gården. Da det blev morgen, var også gården ferdig. Da gikk prestens folk inn i gården, og der var fullt op av alt. Da bad presten mannen til gjest, og de spiste og drakk der. Da sier presten: «Hvadsomhelst du vil ha for at du skaffet mig en sådan god gård, vil jeg gi dig uten å si nei.» Presten hadde en gutt. Mannen vilde ha gutten. «Ham må du også få,» sa presten.

Da det blev kveld, blev det igjen stygt vær, og mannen reiste hjem og tok gutten med sig. Mannen bandt et taug om halsen på gutten og kjørte avsted. Gutten fór undertiden op i luften og undertiden falt han igjen ned til jorden. Presten så det og hørte guttens gråt. Derfor blev han bedrøvet og fikk ikke sove hele natten; for han trodde at gutten ikke mer var i live.

Tidlig om morgenen kom presten for å se om gutten hans ennu var i live. Da gutten så sin far, sier han: «Er du kommet for å hente mig? Men jeg vil ikke reise; for her er det bedre enn hos dig.» «Jeg er ikke kommet for å hente dig; men jeg kom for å se til dig, om du enda er i live.» «Med mig har det ingen nød,» svarte gutten. «Var du ikke i nød, dengang da tauget blev bundet om halsen din og du blev bundet efter vognen, og undertiden var du oppe i luften, og undertiden falt du igjen ned til jorden og gråt svært?» spurte presten. «Det er ikke sant at jeg gråt; men jeg lo så; for jeg syntes reisen var så morsom,» svarte gutten. Presten gikk hjem.

Så blev det ting, og mannen blev meddomsmann. Da tinget var forbi, spør fogden: «Har meddomsmennene noe å si i denne sak?» Mannen reiste sig og sa: «Hvordan greier fogden tyvssaker, da fogden selv er en tyv?» Da fogden hørte det, spurte han: «Hvordan vil du svare for den sak?» Mannen svarte: «Fogden har iår tatt inn 3000 sølvsoldaler. To tusen er kommet med urett og et tusen er kommet med rette. Når fogden holder pengene i vannet, skal de urette penger synke, men det ene tusen skal bli flytende på vannet; for det er kommet på redelig vis. Hvis det ikke er så, skal I ta livet av mig.» Da svarte fogden: «Hvis det er som du sier, skal I henge mig.» Da helte fogden pengene sine i vannet, og to tusen sank til bunns, og et tusen blev flytende. Da blev fogden hengt.

En søndag gikk mannen i kirken, og presten preket om tyveris synd. Da presten var ferdig i kirken og kirkealmuen strømmet ut, kom også presten ut. Da sier mannen: «Hvordan kan presten preke om tyveri, han som selv er en tyv?» Da presten hørte det, vilde han anlegge sak. Da sier mannen: «Iår har presten tatt inn 300 sølv-soldaler; men ett hundre er kommet på ærlig måte, og presten skal helle pengene i vannet. To hundre som er kommet ved tyveri, skal synke til bunns; men det ene hundre som er kommet på ærlig måte, skal bli flytende på vannet. Hvis det ikke er sant, skal I ta livet av mig.» Da presten hørte det, sa han: «Hvis det du har talt, er sant, skal jeg henges.» Da tok presten pengene sine og helte dem i vannet. To hundre sank til bunns, og det tredje hundre blev flytende. Så blev presten hengt.

Mannen gikk ofte og så til prestens enke, hvordan hun klarte sig. En kveld kom han til enkens gård. Da spør han: «Nå, hvordan klarer du dig med mat?» Enken svarte: «Jeg har enda et halvt brød, og det er alt det korn jeg har.» «La mig se,» sa mannen. Enken hentet det halve brød, og mannen tok det og gikk sin vei.

Den næste kveld kommer mannen igjen til enkens gård og spurte: «Hvordan klarer du dig nu?» «Hvordan skal jeg klare mig, da alt det brød jeg hadde, var en halv stump og du tok også den?» «Sørg ikke over den halve stumpen; for jeg har for den kjøpt dig en ny gård med tjenere,» svarte mannen. Da det blev morgen, flyttet enken til den nye gården, og der var fullt op av alt.

Engang kom han til enken med det spørsmål: «Har du ikke lyst til å gifte dig, hvis der kommer en sådan mann til dig som du liker?» Da svarte enken: «Hvis der kom en sådan mann som jeg likte, vilde jeg nok gifte mig med ham.» «Imorgen kveld vil jeg komme og bringe dig en frier.» Enken kokte kaffe ferdig. Da det blev kveld, kom mannen inn med en vær. Enken gav mannen kaffe. «Jeg vil ikke drikke, hvis du ikke også gir ham,» sa mannen. Da tok enken en tallerken og helte kaffe på den og satte den for væren. Da sier mannen: «Du skal ikke gjøre så; men du skal helle kaffe i en kopp; sett den på bordet og bed ham komme og drikke.» Enken gjorde så og bad ham gå til bordet og drikke kaffe; da blev væren en halt gammel kall. Da de hadde drukket kaffe, begynte mannen å overtale dem til å slå sig sammen; men enken vilde ikke gifte sig med ham.

Da de hadde spist kveldsmat, bød han: «Du skal lage et riktig godt leie til mannen og ta ham inn i ditt sovekammer å sove.» Da laget hun leie til ham på gulvet. Den gamle kall gikk og la sig. Da så enken på hans føtter og så at den ene fot var en halv alen kortere enn den annen. Så laget enken sig leie i sengen og la sig der. Da lyset var slukket, krøp den gamle kallen hen og la sig ved siden av henne. Da vendte enken ryggen til ham (ansiktet mot veggen). Hun sov således til hun begynte å bli trett i siden; derfor måtte hun vende sig med ansiktet mot mannen. Da merket hun at den gamle kallen var borte og at en ung og vakker mann var kommet isteden. Derfor kunde hun ikke la være å omfavne ham, og de sov i favnen på hinannen hele natten.

Tidlig om morgenen kommer mannen for å se hvordan de sover. Da de holdt på å stå op, begynte mannen igjen å overtale dem til å slå sig sammen. Da kom de overens om at de skulde gifte sig dagen efter. Mannen bød da enken: «Imorgen skal du gjøre istand tre bord til bryllupsgjestene. Du skal sitte på en stol og ikke undre dig over hvad du måtte se, og ikke skal du ha omsorg for bryllupsmaten; du skal bare se på hvad der settes på bordet.»

Da det blev morgen, gjorde enken tre bord istand for gjestene og satte sig på en stol. Da bragte tjenerne mat så de tre bord blev fulle. Så kom gjestene om de tre lange bord og både spiste og drakk. Da de var ferdige dermed, gikk de ut. Da kom tjenerne og tok de tomme kopper bort og satte nye igjen på bordene. Så kom gjestene inn igjen, satte sig om bordene, spiste og drakk og gikk bort. Tjenerne kom og tok de tomme kopper bort og satte igjen mat på bordene.

Så kom to frøkener og tok enken en i hver hånd og leide henne til et rum; der var to tønner som var fylt med vann; i den ene var koldt vann, og i den annen var varmt vann. De klædde henne nøken og vasket henne først i det kolde vann og derefter igjen i det varme vann. Da de var ferdige med å vaske henne, klædde de brudeklærne på henne. Da hun gikk hen til speilet for å kjemme sig, var hun blitt så ung som dengang hun blev gift med presten. Da hun kom inn i salen, var mannen også med og spiste og drakk, og brudgommen var også inne. Da de var ferdige med å spise og drikke, bredte mannen en stor duk på bordet, og så bragte de menn som var bryllupsgjester, penger, og de bragte en stor hop penger, og så gikk de to for å gifte sig.



 52. HUMMÂ-JOWNÂ.

Ocjoǥâ suokkânest læi muttom âlmai, gæn nâmmâ læi Jon Aslaksen Jom’pân. Son asâi Vuow’daguoikâst. Son læi gieles jâ ram’mai deǥu Duommas Mik’ko. Son mui’tâli navt:


1.

Muttomėn vul’gim mon duod’dâri god’debiw’dui, jâ must leddjė hærgek dâggar, mâk æi darbâšam gid’dâ ved’dut. Jos si leddjė mæccest, de bottė si sikke iđedes jâ ækkedes guovso-livâidi goađe dâihe lavo lusâ. Mon leddjim lavost oađđemen; de gullim mon goddid ruot’tâmen; mon mânnim olgus gæč’čât; de oi’nim mon, âtte mu hærgek bottėk ruot’tâmėn šil’ljui, jâ god’de-čorâ čuovvo mâŋest. Mon jorgetim lavvui jâ dop’pijim bisso; dâst baččâlim mon juokke ovtâ godde jamâs, jâ de læi must bier’goval’lje.


2.

Muttomėn mânnim mon muttom vare âlâ goddid var’dat. De ai’cim mon goddid; mon njui’kijim sâveki âlâ jâ čierâstim dokku, gost goddėk leddjė livvâdæmen, æige ai’câm goddek mu, ow’dâlgo sâvekâk gir’dė goddi gâs’ki. Goddek ruottâsteddjė, jâ mon njui’kijim muttom godde čielge âlâ jâ rettim buok goddid, mâk mu mæd’del rut’tė. Go mon leddjim gær’gâm njuovâdæmest, de viž’žim mon hergid jâ gerrėsid; mon mânnim varrai jâ garrim gerrėsa dievvâ biergoid; de battârât’tim mon dâm gerrėsâ varest vuolas. Gerrės mânâi soaǥe njæi’gâ; soakke mânâi guow’dât, jâ mon mânnim dâm soaǥe gæč’čât; dâm lii’kujim mon sâvek-muorrân jâ awnâstim sâvekid.


3.

Muttomėn leddjim varest čuoi’gâmen jâ čierâstim vare vuolas; de njui’ki god’de-al’do jâ ruottâsti. Mon fattijim gid’dâ čæppati jâ ai’gum ret’tit niibin; muttu nii’be læi must baccam lavo lusâ. Mon gas’kim mielgâ raigeld baniguim, gid’dâ dâssaši go jami. Ækkedest vul’gim mon ruof’tot čuoi’gât; de bođi hui gârrâ bieg’gâ, jâ bieg’gâ dievâi mu bif’tâsi sisâ jâ doal’vogođi mu ai’mui. Mon fer’tijim čânnât bæs’kâhelmidâm, vâi mon bissanâm ænnâm âl’de. Go mon leddjim jottemen, de valdi bieg’gâ must gâppera. No, mi dal læ rađđen? Mon val’dim čævelii’nam jâ čânnim dâm oai’vam birrâ. Go mon jow’dim lavo lusâ, de læi mu gâpper roak’kâsâm lavvo-muorâidi, jâ dâst gaw’nim mon gâpperâm.


4.

Muttomėn vul’gim Rastė-gaisa âlâ goar’ŋot. Golmâ birrâmbæivest jow’dim âlaši; dobbe læi nuvt bæivadâk, âtte im mon bal’lim æra muđoi ælostet go ovtâ baidest, vâiku vuollen læi buolâš. Dâm gaisa âl’de goi’kâdim mon gamâ-suinidâm jâ æra njuos’kâm tiŋgâidâm. Go mon leddjim ož’žum buok goikesen, de čierâstim mon vuolas; mon čuožom âin, dâssaši go juolgek vai’bâgottėk; de fer’tim âin čokkanet, jâ nuvt jottim mon gæšos bæive, ow’dâl go vuollai bottim.


5.

Muttomėn leddjim mon god’debiwdost jâ baččim god’desâr’va; goddek rut’tė mu guovte bæle. Mon dop’pijim muttom sâr’va čæppati imge oažžo liibâ gæsset niibe doppâst, imge luoitaši bittage erit njalmestâm; muttu go dât ruottâi gæđge bâddjel jâ must oai’ve valdi gæđ’gai, de mon gâlmâstuvvim. Go mon fâstâin ælaskim, de mu salâš læi juo mânnâm.


6.

Muttomėn vul’gim mon Var’jâgi jâ bottim Nybor’gi. Dâst leddjė Var’jâgâžžâk fânnâsin. Mi has’tâlæimek gil’vui vuoddjet singuim, jâ vii’ne-gan’no læi munnjė væđost, jos mon læm sin ow’dâl Unjargâst. Mon gæssastim hergidâm jâ vuod’djajim, dâlle go si bor’jâs gessė. Mon bottim Gor’ŋitâkki; dâst læi ai’te luod’dâguorâst. Gerris skir’vâni dâm aite njæi’gâ; ai’te râwgâi erit, jâ uf’sâ šâddâi bâjeld (bâjas njalmi). Mon bottim Unjar’gi jâ mânnim Gun-Hannu goattai, jâ Gun-Han’nu læi gulid goai’vomen. Dâst borrim mon jâ mânnim olgus. Dâk âl’mak leddjė æs’kâ gad’dai lad’dim, vâiku sist læi bor’jâd, nuvt âtte il’la guddi gæšest.olles bor’jâsâ.

Gâl dâm oaž’žoge jak’ket, gi dat’to.

(Aikio 1891.)


52. SNØVLE-JON.

I Utsjok sogn var der en mann som hette Jon Aslaksen Jompan. Han bodde i Outakoski. Han var en løgnhals og storskryter likesom Mikkel Tomasen. Han fortalte således:


1.

«Engang gikk jeg op på fjellet på villrenjakt, og jeg hadde sådanne kjørerener at det ikke var nødvendig å binde dem. Hvis de var ute i marken, kom de til teltet både til morgen- og aftenskumringhvilen. Jeg lå og sov i teltet; da hørte jeg villrener løpe; jeg gikk ut for å se; da så jeg at kjørerenene mine kom løpende til teltplassen, og en villrenflokk fulgte efter. Jeg vendte mig til teltet og grep børsen; der skjøt jeg hver eneste villren ihjel, og så hadde jeg kjøtt i overflod.


2.

Engang gikk jeg op på et fjell for å speide efter villren. Da fikk jeg se villren; jeg hoppet op på skiene og rente dit hvor villrenene lå og hvilte, og de så mig ikke før skiene fløi midt inn mellem dem. Villrenene satte på sprang, og jeg hoppet op på ryggen til en ren og stakk kniven i alle renene som sprang forbi mig. Da jeg var ferdig med å flå, hentet jeg kjørerenene og sledene. Jeg gikk op på fjellet og pakket en slede full av kjøtt; så lot jeg den renne nedad fjellet. Sleden for mot en bjerk; bjerken gikk av, og jeg gikk for å se på bjerken. Jeg syntes om den til skiemne og laget ski.


3.

Engang gikk jeg på ski på et fjell og rente nedad fjellet; da sprang en villrensimle op og satte avsted. Jeg grep den i halsen og vilde stikke den med kniven; men kniven min var blitt igjen ved teltet. Jeg bet hull i brystet på den med tennene, til den døde. Om kvelden gikk jeg hjemover på ski; da kom en svært sterk vind, og vinden fylte mine klær og førte mig op i luften. Jeg måtte binde pelsen min sammen nedentil for å bli på jorden. Som jeg vandret, tok vinden huen fra mig. Nå, hvad råd var der nu? Jeg tok halstørklædet mitt og bandt det om hodet. Da jeg kom frem til teltet, var huen min blitt sittende fast på teltstengene, og der fant jeg den.


4.

Engang gav jeg mig til å stige op på Rastegaisa. Jeg brukte tre døgn før jeg kom på høiden. Der var det sådant solskinn at jeg ikke klarte å være der uten i bare skjorten, skjønt det nede var frost. På fjelltinden tørket jeg komagsennene mine og de andre sakene mine som var blitt våte. Da jeg hadde fått alt tørt, rente jeg ned. Jeg stod, til jeg begynte å bli trett i føttene; så måtte jeg for hver gang sette mig (på skiene), og således drev jeg på hele dagen, før jeg kom ned.


5.

Engang var jeg på villrenjakt og skjøt en renbukk; renene sprang på begge sider av mig. Jeg grep en renbukk i halsen, men fikk ikke tid til å dra kniven av sliren, og ikke vilde jeg slippe matbiten av munnen. Men da den sprang over en sten og hodet mitt tok mot stenen, falt jeg i svime. Da jeg kom til mig selv igjen, var min fangst alt vekk.


6.

Engang reiste jeg til Varanger og kom til Nyborg. Der var Varangerlapper med båt. Vi utfordret hverandre: jeg skulde kjøre omkapp med dem (som seilte), og en kanne brennevin veddet jeg om, hvis jeg var før dem på Nesseby. Jeg spente mine kjørerener for og kjørte avsted, da de heiste seil. Jeg kom til Gornitak; der stod et stabbur ved veien. Sleden slingret mot stabburet; det blev slengt bort, og døren kom til å vende op. Jeg kom til Nesseby og gikk inn i gammen til Gun-Hanno, og han holdt på å øse op fisk. Der spiste jeg og gikk så ut. Mennene hadde nylig lagt til land, skjønt de hadde medbør, så båten neppe tålte fullt seil.

Den som vil, får tro det.



 53. RIG’GASÂMUS DALLO, STUORAMUS SKII’PÂ JA GIEWRÂMUS GOAK’KÂGAN’DÂ.

«Mi læi buok rig’gasâmus dallo majilmest?» jærâi muttom suom’melâš. De algi muttom mui’tâlet: «Stuoramus dâihe rig’gasâmus dallo læi dât, gæst leddjė 700 bâč’če gusâk, 4000 sawzâk jâ 60 heppušâk. Dalo vækkâ of’tânâǥâ bal’vâlæd’djiguim leddjė nuvt ænnâg, âtte gussâbælle dâihe 10 sawzâk vuš’šujuvvujeddjė of’tânâǥâ. Gar’demâ sturrudâk læi 400 allân gukko, 50 allân gow’dudâk jâ 40 allân âlludâk. Gar’dem čuožžoi jâl’gâdâsâ âl’de, jâ dât læi njelljin lovtâin. Gar’dem læi rakkâduvvum ou’stâni (nuortâs guw’lui) nub’be gæčče jâ vies’târi (oarjas guw’lui) nub’be gæčče, rai’dâlâs ol’gon vui’gistâgâ dâm bâjemuš lof’ti. Bâjemuš lovtâ doares seinidi læi čup’pujuvvum njællječieǥâg rai’ge sikke ou’stân- jâ viestâr-gæččai, jâ dâm lovtâst i læm mikkege æra lânjâid æreb dâm njællje sæine. Bâččem-æbberen leddjė farpâlbæle gæs’se savėk. Juokke iđedest jâ ækkedest gud’dė ræ?gâk guof’tasi guof’tasi oal’gestaggost bâjas dam lof’ti miel’ke-savid jâ lei’kijeddjė lof’tâguol’bai. Goalmad lovtâst, mi læi dâm bâjemuš lovtâ vuol’de, bol’dujuvvui dollâ sikke bæi’veg jâ ik’ko, jâ dâinâ laǥin lop’pi miel’ke dâm bâjemuš lovtâst. Go gârrâ bieg’gâ bođi, de gærâi laf’câ erit mielke âl’de jâ gærâi sæine njæi’gâ, jâ dâst bođi vuoddjâ. Vuoddjâ fiewreduvvui skiipâin ol’gu-ænnâmi. Ovtâ jâǥest oažžoi vuojâ nuvt ænnâg, âtte dalo-ised fer’ti čaletet buok stuoramus skiipâ majilmest. Skii’pâ vulgi vuojâid viež’žât. Skiipâst læi Holan’dâ jâ Belgia barlas’tân. Skii’pâ bođi muttom hammâni. De vulgi dâm rigges dalo joaw’ko bâr’gui jâ valdi goak’kâ-gandâ meldesek. Goakkâ sælgest læi dâggar rui’to, mâid rakkâdæidėn nubbe râwdâst i gul’lum væččer-jiennâ dâm nubbe râw’di. Gan’da hæŋgâsti ruito jâ algi vuoš’šât. De bođi bieg’gânjuollâ aimost, jâ dât stuorrâ skii’pâ râwgâi dâm ruito sisâ. De rippâsti dât gan’dâ erit jâ dâddja: «Gost bođi dât skuovvâ-bælle mu males-rui’tui?»

Gul’dalæd’djek: «Hah, hah, hah, ha a a!» Dâsâ fas’tedim mon: «Dal gâl šâddâi mærrai gielestuvvut.»

(Aikio 1891 efter finsk.)


53. DEN RIKESTE GÅRD, DET STØRSTE SKIB OG DEN STERKESTE KOKKEGUTT.

«Hvad for en gård var den allerrikeste i verden?» spurte en finne. Da begynte en å fortelle: «Den største eller rikeste gård var den som hadde 700 melkekjør, 4000 sauer og 60 hester. Gårdens folk tillikemed tjenerne var så mange at en halv ku eller 10 sauer blev kokt på én gang. Gården var 400 alen lang, 50 alen bred og 40 alen høi. Den stod på en slette, og den var på 4 etasjer. Den var bygget mot øst med den ene ende og mot vest med den annen ende; utvendig gikk en trapp bent op til øverste etasje. På tverrveggene i øverste etasje var der hugget et firkantet hull både i øst- og vestenden, og i den etasje var der ikke noen skiilevegg, men bare de fire vegger. Til melkebøtter hadde de stamper som tok en halv tønne. Hver morgen og kveld bar drengene to og to melkestampene med en bærestang op på loftet og helte melken ut på loftgulvet. I tredje etasje som var under øverste etasje, brente en ild både dag og natt, og således løp melken i øverste etasje sammen. Når det blev storm, skyltes fløten vekk av melken og skylte mot veggen, og derav blev det smør. Smøret fraktedes med et skib til utlandet. I ett år fikk husbonden så meget smør at han måtte skrive efter det allerstørste skib i verden. Skibet reiste for å hente smøret. Det hadde Holland og Belgien til ballast. Det kom til en havn. Da gikk folkene på den rike gård til arbeide og tok kokkegutten med sig. Kokken hadde på ryggen en sådan gryte at da de gjorde den, hørtes hammerslaget ikke fra den ene kant til den annen kant. Gutten hengte gryten op og begynte å koke. Da kom der en kvass vindrosse fra luften, og det store skib for op i gryten. Da slengte gutten det bort og sa: «Hvor kom den skoen fra op i min matgryte?»

Tilhørerne: «Ha, ha, ha, ha a a!» Dertil svarte jeg: «Nu blev det nok løiet i fullt mål.»



 54. ÂLMAI GI VIT’TÂ HEPPUŠ-GUORME BORRA JÂ GOL’MÂ HEPPUŠ-GUORME BÂI’KA.

Muttom skii’pâ vulgi appai borjâstet. Mânâdæidėn cuow’kâni skii’pâ; dušše of’tâ âlmai riewdâi skii’pâ-gap’palâǥâ âl’de muttom sul’lui. Âlmai mânâi muttom jâl’gâdâsâ âlâ jâ oađ’đai. Go son læi oađđemen, de gulâi son jienâ deǥo ol’muk hallâmen. Âlmai lækkâsti čâlmides jâ oini dâggar ol’muid lusâs boattemen, mâk leddjė ovtâ koar’telâ gukko. Dâk âl’mak leddjė soatte-âl’mak; si bottė âl’ma lusâ jâ imâštâllâgottė dâm âl’ma sturrudâǥâst; si ar’vâlišgottė, mân giew’râ dât gâl’ga læt. Âlmai jur’deli: «Im mon gâl dist fit’tė bâllât, jus de mân ollo læž’žâbettėt.» Si rimmė âl’ma gid’dâ čânnât rasiguim; dâstgo dâst, gost âlmai væl’lai, leddjė ollo rasek. Go si leddjė čânnâm sikke gieđâid, suormâid jâ julgid gid’dâ, de rakkâdeddjê si rai’dâlâsâ, mân mel’de si gor’ŋu su âlâ. Muttom soaldat gæč’čâli oaives cog’gât njunneraige; muttu go âlmai snurâdi, de râwgâi dât soaldat bâddjel âl’ma juol’gelave, jâ de gæččâsti. «Mi âl’maid don læk?» jærâi muttom gindral. «Mon læm muttom skii’pâ-âlmai,» fas’tedi son, jâ son mui’tâli siddjidi buok dâm, mi læi dappatuvvum. «Ikgo don riemâ middjidi væk’ken soattât min vâšalâžžâ vuos’tai?» jærâi muttom oai’vamužžâin. «Aigom gâl, jos di âd’debettet munnjė gâssâ toaǥe, vâi mon bæsâm âlcėm værjo rakkâdet.» De viž’žė si gawpugest toaǥe; muttu dât læi gâsemus arpo gâssusâš. «Dât læi aibâs sæg’ge,» celki âlmai; «muttu viež’žet buok gâsemusâ, mi din gawpugest gaw’nujuvvuš!» De gæsseteddjė buok gâsemus toaǥe, mi sist læi. Âlmai jærâi: «Gost soattesâddje læ?» De dol’vu si su dokku jâ čajeteddjė dâm baike, gost soatte gâl’ga læt, jâ dâm gæino, mân mel’de si boattet gâl’gėk. Âlmai gar’gi toaǥe jâ rakkâdi rot’timmuorâ jâ divoi dâm soattesâje râw’di dâm bællai, gost vâšalâš boatta; jieš mânâi nubbe gæččai toaǥe faf’tit, dâssaši go vâšalâš bođi rot’timmuorâ duokkai; de rot’ti âlmai dâm toaǥe, mân gæčče læi čân’nujuvvum gâs’ko gukkes soab’bai jâ nub’be fâstâin dâm soab’begæččai, mâst âlmai gid’dâ doalâi. Go âlmai oini, âtte æi vel buok jammam, de son mânâi dokku jâ huš’kâli faccâines buok jamâs.

Go soatte læi nokkâm, de mânna âlmai sin mel’de gawpugi; muttu i obbâ gawpugest gaw’num dâggar vis’te, gosâ son gâlgâi sisâ čakkât; dâstgo dâm gawpugest leddjė gar’demâk deǥo stuorrâ bumbak; dâmditti rakkâdeddjė si sunnjė 3 viste. Vuostâs læi aibâs gar’že; nub’be læi vuollegâš; goalmad læi dâm mâđe, âtte šiettâi ælostet (assât jâ bâr’gât bârgoides). Borrâmušâid gæsseteddjė si sunnjė heppušiguim. Algost buftė guof’te guorme; âlmai borâi buok ige šâd’dâm i bællegâl’lasge. Dâmditti buf’tė vela guof’te guorme; muttu i vela gâllanâm. De viž’žė si sunnjė vela ovtâ guorme, jâ âlmai borâi dâmge, jâ de æs’kâ gâllani.

Âlmai oroi dâm gawpugest, jâ gawpug hærrak daw’ja âl’ma gâl’limėn. Muttomen jur’deli âlmai: «Hei, bâikam mon guol’bai oai’nem varas, mâid dal dâddjėk,» jâ son dâgâi mâidai nuvt. Go hærrâk bottė sisâ jâ oi’nė bâikâ viesost, bonjâdeddjė oividæsek jâ mânnė olgus âlma ovtâge sane dâjâkæt’ta. Oanekis aige dâstmâŋŋel bottė æra âl’mak heppušiguim jâ spađâiguim jâ gæsseteddjė gol’mâ heppuš-guorme olgus.

Âlmai oroi dâst ovtâ mano; de halėdišgođi son ruof’tot vuol’get. Go gonâgâs oažžoi dâm gullât, de goččoti su lusâs jâ jærâi: «Mâid don dattok bal’kan?» Âlmai fas’tedi: «Jos don goastedak munnjė dâggar fânnâs, mâinâ mon buvtam gad’dai sukkât, de dâsâ aigom mon læt duttâvâš.» De goččoi gonâgâs, âtte sunnjė gâl’ga fânâs rakkâduvvut; muttu go fânâs læi gær’gâm, de læi nu uc’ce, âtte il’la siettâi čokkanet sisâ. Gonâgâs goččoi rakkâdet vela stuorab fânnâs; muttu i dâtge læm vela nuvt stuores, âtte âlmai ârvâi vuol’get dâinâ sukkât râs’ta nuore. De goččoi gonâgâs, âtte sunnjė gâl’ga fânâs rakkâduvvut nuvt stuores go vejulâš læ. Go dât fânâs gærgâi, de læi as’kâ dâggar fânâs, âtte goastâi gad’dai sukkât.

(Aikio 1893.)


54. MANNEN SOM SPISER FEM HESTELASS OG SKITER TRE HESTELASS.

Et skib seilte ut på havet. Underveis knustes det; bare én mann drev på et vrakstykke iland på en ø. Han gikk op på en slette og sovnet. Mens han sov, hørte han en stemme, som om folk pratet. Han åpnet øinene og så folk komme hen til sig, som var et kvarter lange. Disse menn var stridsmenn; de kom hen til ham og undret sig over mannens størrelse; de begynte å tale om hvor sterk han kunde være. Mannen tenkte: «Jeg har nok ikke vett til å være redd for eder, hvor mange I enn er.» De begynte å binde mannen med gress; for der hvor mannen lå, var der meget gress. Da de hadde bundet både hendene, fingrene og føttene, gjorde de en stige som de kløv op til ham på. En soldat prøvde å stikke hodet inn i nesen på ham; men da mannen snorket, spratt soldaten over fotbladet på mannen, og så så han op. «Hvad er du for en mann,» spurte en general. «Jeg er sjømann,» svarte han og fortalte dem alt det som var hendt. «Vil du ikke påta dig å hjelpe oss å krige mot vår fiende?» spurte en av høvdingene. «Jovisst, hvis I gir mig et tykt taug, så jeg kan lage mig et verge.» Så hentet de et taug fra byen; men det var så tykt som den tykkeste tråd. «Det er ganske tynt,» sa mannen; «men hent det allertykkeste som finnes i eders by!» Så kom de kjørende med det allertykkeste taug de hadde. Mannen spurte: «Hvor er slagmarken?» Da førte de ham dit og viste ham stedet hvor striden skulde stå, og den vei de skulde komme. Mannen rullet op tauget og festet det til et trestykke og satte dette op ved slagmarken på den kant hvorfra fienden skulde komme. Selv gikk han til den annen ende av tauget for å passe på når fienden kom til trestykket. Da rykket han i tauget, hvis ene ende var bundet fast til midten av en lang stokk og hvis annen ende var bundet til enden av den stokk som mannen holdt fast i. Da mannen så at ennu var ikke alle døde, gikk han dit og slo med votten sin alle ihjel.

Da krigen var endt, gikk mannen med dem til byen; men der fantes ikke i hele byen sådant hus som han kunde rummes i; for i byen var gårdene som store kister. Derfor bygget de tre boliger. Den første var ganske trang; den annen var lav; den tredje var såpass at det var rum til å være der (bo og gjøre sitt arbeide). Mat kjørte de til ham med hester. I begynnelsen bragte de to lass; mannen spiste og blev ikke halvmett engang. Derfor bragte de to lass til; men han blev enda ikke mett. Da hentet de enda et lass til ham, og mannen spiste det også, og da først blev han mett.

Mannen bodde i den byen, og storkarene i byen gikk ofte og besøkte ham. Engang tenkte han: «Hei, jeg vil skite på gulvet for å se hvad de da sier,» og han gjorde også så. Da storkarene kom inn og så lorten i huset, rystet de på hodet og gikk ut uten å si et ord. Kort efter kom andre folk med hester og spader og kjørte tre hestelass ut.

Mannen bodde der en måned; da fikk han lyst til å reise hjem. Da kongen fikk høre det, lot han ham kalle til sig og spurte: «Hvad vil du ha i lønn?» Mannen svarte: «Hvis du koster mig en sådan båt at jeg med den kan ro til land, vil jeg være tilfreds med det». Da bød kongen at der skulde bygges en båt til ham; men da båten var ferdig, var den så liten at han med nød og neppe hadde plass til å sette sig i den. Kongen lot da bygge en enda større båt; men heller ikke den var så stor at mannen våget å ro med den over sundet. Da bød kongen at der skulde bygges til ham en båt så stor som mulig. Da den båten blev ferdig, var det først en sådan båt at han kunde ro til land.



 55. GUOF’TF ÂL’MA GÆK LÆIGA VŠIŠ GÂS’KÂNÆSKA.

Muttomėn læiga guof’te âl’ma assâmen ovtâ viesost jâ belkigâ juokke bæive hir’mâdet jâ aitigâ sâggâ goabbag guoimeskâ. Muttom bæive vulgi sunnust nub’be mæc’cai suinid raddjât, jâ dât læi velgulâš ovtâ boares law’de-âl’mai. Dât âlmai gawnâi su jâ jærâi: «Noh, ikgo don aigo maf’set uccanâšge du vælgestâd?» Âlmai suttâi sâggâ jâ bæl’kegođi. Sunnust læi guf’tuin suoi’nesuop’pom-haŋ’go gieđâst. Dât âlmai, gi læi velgulâš, viekkâli dâm law’de-âl’ma lusâ jâ ret’ti su dâinâ haŋgoin. Law’de-âlmai i diettam æra rađe go gei’gi su haŋgos dâm âl’ma vuos’tai jâ suor’gânemin ret’ti su nuvt sâggâ, âtte il’la son goastâi su viesos lâk’kâ. Nub’be âlmai, gutte læi baikest, oini dâm âl’ma boattemen bæǥe jâ luoimâ; de mânâi son su lusâ jâ guddi su vieso sisâ; sust vârâtuvvė mâida bif’tâsâk. I guk’kage dâstmâŋŋa de jami âlmai. Dât nub’be âlmai nuolâi su bif’tâsides erit jâ bijâi dâid low’kui, dâssaši go son dâid bâssâlâ.

Go ol’muk dâm fuommašeddjė, âtte sunnust nub’be læi jammam, jâ gaw’nė mâidai vârrâbif’tâsid loawkost, de gad’dė si, âtte dât âlmai læi god’dam su guoimes. Si guod’dâleddjė su olmuš-god’den. Âlmai šâddâi gærreg ow’di, jâ duommar duŧkâi âšše, jâ vittânâk duođâšteddjė, âtte soai læiga ale vâšiš gâs’kânæska, belkigâ jâ doaroigâ. Go duommar dâm gulâi, de gočči son dâm âl’ma olgus (d. 1. duomo vuollai). Duommar gæččâi lakkâgirjest duomo jâ dum’mi, âtte ol’mast gâl’ga čæve čup’pujuvvut jâ rumâš bol’dujuvvut. Æra law’de-âl’mak buokâk mieđeteddjė dâsâ; muttu dât boarrasâmus sin gâskâst čuož’želi jâ dâjâi: «I hei’ve dât âlmai dum’mijuvvut dam duomo mel’de.» Duommar duŧkâi fâst ođđâsest ige gawnâ ašše æra lakkai. De goččoi fâst âl’mai duomo vuollai jâ gæččâi lakkâgirjest duomo; muttu dât sæmma law’de-âlmai bijâi oppet vuos’tai. De jærâi duommar: «Mi læ dâsâ suddjân, go don ik luoite aššalâžžâ dum’mijuvvut su dâǥos mel’de?» «Gâl mon sarnom dâm guovta gâs’kân,» fas’tedi dât law’de-âlmai. De goččoi duommar obbâ gærreg-væǥâ olgus, jâ soai basigâ sisâ guovta dâinâ law’de-âl’main. De dâddja duommar: «No, mui’tâl dal dâm ašše, mâst don ik suovâ dam bâhadak’ke jammemi dum’mijuvvut?» «Jos duommar ai’go biddjât gol’mâ suormâ lakkâgirje âlâ jâ vuor’no, âtte i aigo of’tige dâm ašše âlmotet, de aigom mon mui’tâlet visut dam ašše birrâ,» fas’tedi dât law’de-âlmai. De bijâi duommar su suormâides lakkâgirje âlâ jâ vuornoi, âtte i son aigo of’tige dâm âlmotet. De mui’tâli son, âtte mo dat læi gævvâm, jâ čajeti haves, mâid son læi ož’žum, jâ dâddja: «Gâl don jieš ar’vedâk, âllâ vuoi’gâdvuottâ, âtte im mon læm gâl su god’det; muttu suor’gâneminâm im mon ar’vedâm su câggâstek, vâiku mon ai’gum su het’tit jieččâm bâddjelest erit.» Duommar læi dâsâ duttâvâš, jâ dâinâ lagin son besti sikke jiešâs jâ dâm âl’ma.

(Aikio 1894.)


55. TO MENN SOM VAR HATSKE PÅ HINANNEN.

Der var engang to menn som bodde i samme hus og hver dag skjentes fryktelig, og truet hinannen svært. En dag gikk den ene av dem ut i marken for å stelle med høi, og han var i gjeld til en gammel meddomsmann. Denne traff ham og spurte: «Nå, vil du ikke betale litt av din gjeld?» Mannen blev meget sint og begynte å skjenne. De hadde begge to en høigaffel i hånden. Den mann som var i gjeld, løp hen til meddomsmannen og stakk til ham med høigaffelen. Meddomsmannen visste ingen annen råd enn at han rakte høigaffelen sin ut mot mannen, og i sin redsel stakk han ham så meget at han med nød og neppe kom sig nær sitt hus. Den annen mann som var hjemme, så mannen komme krypende og klagende; så gikk han hen til ham og bar ham inn i huset; også hans klær blev blodige. Ikke lenge efter døde mannen. Den annen mann tok klærne sine av sig og la dem i en krok til han kunde vaske dem.

Da folk merket at den ene av dem var død, og de også fant de blodige klær i kroken, trodde de at mannen hadde drept den annen. De anklaget ham som manndraper. Mannen kom for retten, og dommeren undersøkte saken, og vidnene vidnet at de to alltid hadde vært hatske på hinannen og skjent og slåss. Da dommeren hørte det, dømte han mannen skyldig. Han så efter i lovboken om dommen og dømte at mannen skulde halshugges og hans legeme brennes. De andre meddomsmenn var enige heri; men den eldste av dem reiste sig og sa: «Det passer sig ikke at mannen dømmes efter denne dom». Dommeren undersøkte igjen på ny, men fant det ikke anderledes. Så dømte han igjen mannen skyldig og så efter i lovboken om dommen; men den samme meddomsmann satte sig igjen imot. Da spurte dommeren: «Hvad er grunnen til at du ikke lar den skyldige bli dømt efter sin gjerning?» «Det skal jeg nok si på tomannshånd,» svarte meddomsmannen. Da bød dommeren alt tingfolket gå ut, og han blev alene igjen inne med meddomsmannen. Da sier dommeren: «Nå, fortell nu grunnen til at du ikke tillater at ugjerningsmannen dømmes til døden?» «Hvis dommeren vil legge tre fingrer på lovboken og sverger at han ikke vil åpenbare saken for noen, vil jeg fortelle nøiaktig om den sak», svarte meddomsmannen. Da la dommeren sine fingrer på lovboken og svor at han ikke vilde åpenbare det for noen. Da fortalte mannen hvordan det var gått til, og viste det sår han hadde fått, og sa: «Du skjønner nok selv, høie øvrighet, at jeg ikke vilde ha drept ham; men i min forferdelse forstod jeg ikke å holde ham fra mig, skjønt jeg vilde hindre ham fra å overfalle mig.» Dommeren var tilfreds med det, og således frelste mannen både sig selv og den annen mann.



 56. GOLMÂ JOT’TE BIRRÂ.

Muttomin vul’gė golmâs jottet dâvven maddas guw’lui; si jottė nuvt guk’ka, dâssaši go si niestest nok’kujeddjė. Si dittėk gâlle, âtte sin owdâbæl’de læ of’tâ rigges dallo; muttu dâm dalost læva sikke ised jâ æmed nuvt hannasâk, âtte æva obbâ rudâ owdâstge vuowde borrâmušâid, jobe vela âd’det; dât læi guk’ken erit. Dâk âl’mak botte lâk’kâ dâm dalo jâ dittė burist dâm dalo, âtte mâggar ised jâ æmed dâst læi. Oftâ læi âmâs, jâ guovtes læiga oap’pasâbbuk dâm bai’kai; muttu æva soaige dow’dâm dâm dalo ol’muid; dâstgo dâlle goas soai jođigâ dâm baike bof’te, leddjė æra ol’muk dalost. De cæl’kebâ dâk guovtes âtte: Jos dal livči dâk ol’muk dâm dalost, gæk dâlle leddjė, go moai len’nė dâst ællam, de dâlle livči middjidi vâl’ljogâsât sikke borrât jâ jukkât nuvt ænnâg go darbâšivčimek; muttu dal gâl fer’tijep nælge gil’lat dâi ol’mui ditti, gæk dal læ dâm dalost.» «Oh, âl’le bâlâ! Go lež’žėk ol’muk, de si âd’dėk middjidi nuvt ænnâg go mi darbâšep sikke dalost jâ maŧkest, jos doai dâkkâbæt’te, nuvtgo mon goččom dun’nu,» fas’tedi dât goalmad. «Ai’gu moai gâl,» celkigâ soai.

De vul’gė si âin jottet; si bottė navetâ lusâ, jâ si dittė mâidai dâmge, âtte buoremus gussâ læi čân’nujuvvum boaššomussi. Dât âl’mai, gi læi âmâs, mânâi navet sisâ jâ saggâsti nalo dâm boaššomus gusâ sæi’bai jâ guđi dâsâ, nuvt âtte dât i mat’tam oi’nut, jâ mânâi olgus jâ rav’vi âtte: «Go mi boattep sisâ, de mi gâl’gâp al’get mui’tâlet færâ mâid.» Jâ de si mânnė sisâ jâ raw’kė «buorre bæi’ve». «Bæi’ve, bæi’ve,» fas’tededdjė dalo ol’muk. «Igo borrâmuš læk dam dalost fin’nimest bârgo owdâst?» jerre si. «Mist læ bâr’gek gâl’le âlma dintâgâ,» fas’tedi dalo-ised. Æi dâk jiennâdâm šât ovtâge sane. Oanekâš gâskâ dâstmâŋŋel jerrė si, æigo si ožžuše dalost borrât, nuvt guk’ka go si læk dalost, jâ vuolgedæidėn fâstâin maf’set. «Jos ruttâ i bid’djujuvvu dâl’lan bor’dai, de i oažžo of’tâge muosatet borrâmušâst,» fas’tedi daloised. De al’gė si mui’tâlet mui’tâlusâid muttom daloi birrâ. Go si leddjė mui’tâlâm muttom mud’dui, de al’gė si juoi’gât dâm dalo-ised birrâ navt:

Movt dât læ juo bæg’gam,
nuvt dât læ juo gaw’num.
Movt mi læp juo jottam,
nuvt middjid læ gævvâm j. n. v.

Dalo-ised i dâm ar’vedâm; dâstgo si mui’tâleddjė nuvt suot’tâset, âtte æi dâm obbâ mat’tamge ar’vedet. Si mui’tâleddjė ovtâ nubbe birrâ, nuvt âtte ai’ge golâi hoappost. Go šiveti biem’mâm-ai’ge šâddâi, de goččoi dalo-æmed biigaid mânnât naveti. Si mânnė dâl’lanâǥâ jâ al’gė suđđet (ruitost val’det erit dâid, mâid si leddjė iđedest vuoš’šâm ækkeda varas). Go si leddjė gær’gâm dâst, de al’gė si guod’det sajaid gusâi ow’di. Go si bottė dâm buoremus gusâ raddjai, de oi’nė si, âtte gussâ faškoi hir’mâdet sæibes jâ čievčâi mâŋŋe-julgiguim jâ læi mašotesvuođâst, nuvt âtte i obbâ borrâmge. Bii’ga vieǥâi gar’demi jâ mui’tâli dâm âtte: «Buoremus gussâ læ dal vik’kaduvvâm nu sâggâ, âtte i mašâ obbâ orostetge.» «Mi dal gâl’ga dâsâ rađđen?» ar’vâl æmed. Ised jâ æmed mânâigâ gæč’čat jâ oinigâ, âtte dât læi, nuvtgo bii’ga læi mui’tâlâm. «Æigo son dâk jot’tek dieđaši mâi’dege rađđen dâsâ?» ar’vâlæva soai gâs’kânæska, jâ ised mânâi sisâ jærrât gussin dâm birrâ. «Læ mist gâl of’tâ, gi sat’ta gusâid buoredet,» fas’tedi of’tâ sist. «Igo dât riemâši min gusâ buoredet?» jærâi fâstâin dalo-ised. «Mâid vækket dam dallui buore dâkkât, go æp matte borrâmušâ fin’nit æp ruđâ owdâstge?» fas’tedi âlmai, jâ lâseti vela âtte: «Dâstgo mi læp juo dast čok’kam hui ænnâg diimoid nælgest æpge fin’nim borrâmušâ; dâmditti oaž’žo jammetge, jos dat’to; dâstgo munnjė læ of’tâ jâ sæmma, vâiku obbâ dât gussâ-navet noǥâši; mon fer’tim âlmaken nælge gil’lat.» «Læge juo nuvt buorre, âtte riemâk buoredet, jos fâl sattak,» celki ised. «Jos mon dieđašim, âtte mi oaž’žop borrâmusâ dalost, de dâlle mon gâl riemâšim buoradâllât.» «Buok, mâid darbâšæž’žâbettet dâm de gâl’gâbettet mâidai oaž’žot âlma mavsotâǥâ, fas’tedi dalo-ised. «Igo dam dalost vii’ne livči fin’nimest?» jærâi âlmai. «Læ gâl,» fas’tedi ised jâ viežžâi ovtâ boattâla jâ cærke, âddi ovtâ cærke jukkât. Âlmai juǥesti cærke lâk’kai jâ doallâgođi cærke glasâ vuos’tai jâ gæččâi čâđâ cærke. «O hō, dât læ hir’mâd varâlâš daw’dâ gusâidi. Jos mon dal im livči dei’ke joaw’dâm, de obbâ gussâ-navet livči gâl nokkâm; muttu dal mon gâl sattam dam dawdâ erit æs’tâdet, dâinâgo dat daw’dâ læ as’kâ ovtâ gusâ âlâ boattam,» halâi âlmai jâ jugesti buok. «Ikgo don vel goai’kâl dâm sisâ?» jærâi âlmai. «Ainâs,» fas’tedi dalo-ised jâ algi læi’kot. «Âle læiko dievvâ, muttu æm’bu lakkai! Dal mon dattom gin’tâlâ jâ vuolgam naveti; dokku æi oažžo love of’tâge boattet dâm gâskâ go mon læm dobbe.» De mânâi son naveti jâ čalesti niibin gusâ sæibe dâm mâđe go oažžoi nalo erit rot’tit, jâ jugesti viine cærke siste erit jâ mânâi fâstâin sisâ jâ celki âtte: «Dal gâl i læk šât hætte dâm gusâst; dâstgo dât daw’dâ læi as’kâ al’gam.»

De rakkâdeddjė dalo-ol’muk borrâmušâ jâ âd’dė vâlljest borrât. Go ækked šâddâi jâ borrâmušâk šisâ buf’tujuvvujeddjė, de goččoigâ ised jâ æmed gussid borrât sun’nu lut’te bæwdest, jâ ož’žu kam’mari oađđem-sâje. Go iđed šâddâi, de ai’gu si âin vuol’get; muttu æi si ož’žum love vuol’get; dâstgo sikke ised jâ æmed rokkâdâlâigâ sâggâ âtte orrot sun’nu dalost gol’mâ bæive, jâ dâm si mâidai dâkkėge. Golmâ bæive gæšest ai’guk si vuol’get. De jærâi ised dâm gussâ-doaf’tarest âtte: «Mâid don rawkâk du vaivad owdâst?» «Im mon višâ mærredet balka, dâmditti go di biemmâidek min burist, jâ læimek dast nuvtgo min jiešâidæmek dalost. Dâmditti âddam mon du jiešâd gunne hal’dui – âdde, mâid âddišâk, de dâsâ mon aigom læt duttâvâš.» De mânâi ised ai’tases jâ čowdi ruttâbumbas jâ valdi ruđâid, 50 rik’si, jâ âddi dâid dâm âl’mai jâ jærâi: «Jogo dâst læ dâm mâđe?» «Læ gâl dâlle, jos mi oaž’žop vela nieste farrusæmek,» fas’tedi âlmai. «Dâm di gâl’gâbettet oaž’žot,» jâ si ož’žu sikke vuojâ, laibid, biergoid jâ vuostaid, nuvt ænnâg go si goas’tâdeddjė guod’det. Ised jâ æmed râv’vigâ vela âtte: «jos di nubbe have jottebettet vela daggu bof’te, âl’let ei’sėge mânâ mædda, nuvt âtte eppet obbâ sis’te æle; dâstgo dam mon dowdâm, âtte dâvve-ol’muk dittėk sâggâ æm’bu go dabbe madda-ol’muk.»

Dâk âl’mak vaddjoleddjė âin gukkebuidi owdâs jâ bottė muttom æra dallui, guđek æi dat’tum maŧkalâžžâid sisâ val’det dâđe gukkeb go il’la oađđem-bod’di, jâ maŧkalâžžâk fer’tijeddjė arrâd mânnât maŧ’kasæsek; dâstgo dalo-ol’muk lavijeddjė addjet sin olgus. Si bottė mâidai dâm dallui jâ jerrė iddjâsâje; il’la si dat’tu âd’det iddjâsâje; muttu mâŋemus’ta âd’dė si love dâm bâddjeli, âtte jos sist læ âldesek nies’te jâ ai’gu vuol’get iđedest âin maŧ’kai. Si loppededdjė dâm dâkkât. Ækkedest go biiga-guovtes mânâigâ naveti, mânâi dât âlmaige olgus, gutte jiešâs loǥâi gusâi doaf’taren. Son mânâi navet duokkai jâ oini, âtte gusai čæve-baddek leddjė sæi’nai gid’dâ naw’lijuvvum gukkes ruow’desiŋ’kâliguim, mâk ollė čâđâ sæine. Son boǥâdi navarin birrâ siŋ’kâlâ, dâssaši go son oažžoi raige nuvt gâl’ljen, âtte oažžoi gusâst čævebadde čâđâ sæine gæsset. Gusâin leddjė ruowdelaŋ’kek čævebad’den; dâmditti rakkâdi son sagge, mi jođi burist laŋ’ke-rieg’ga čâđâ, jâ vurdi, dâssaši go bii’ga bođi sisâ. De rot’ti son olgus čâđâ sæine badde duokken nuvt sâggâ, âtte gussâ snukkurmâsti, jâ hoi’gâdi sagge čâđâ laŋ’ke-rieg’ga. «Hær’ra Jesus!» čur’vi dât bii’ga; «boađe don gæč’čât, mi šâddâi Berjui vad’don, go ænnâmi gâččâi ige bæsâ čuožžât!» Âlmai gulâi dâm jâ viekkâli vissui. De bođi bii’ga jâ mui’tâli âtte: «Of’tâ gussâ vik’kaduvâi nuvt hoappost, âtte dâlle læi dærvâs, go moai bođime naveti, jâ gâččâi ænnâmi ige šât bæsâ čuožžât.» «Mi? lægo dât Berju, gi dal vik’kaduvâi?» jærâi of’tâ dâinâ jot’tein. Bii’ga jærâi imâštâllâmin âtte: «Mâst dietta dât âmâs olmuš, âtte mi gusâst læ nâmmâ?» «Dât i læk imâš,» cæl’kebâ dâk guovtes; «dâstgo son læ oap’pâm dow’dât gusâid, sikke dâm âtte mi gusâin læ vad’don, jâ go boatta dalo oi’nusi, de mui’tâlâ son dâggâviđi, âtte mân ollo gusâk dalost læ, jâ navet lut’te mui’tâlâ juokke gusâst nâmâ.» De jak’kė dalo-ol’muk dâm, jâ jærâi dalo-ised dâm âl’mast âtte: «Ikgo don riemâ dâm gusâ buoredet?» «Im mon višâ al’get buoradâllât; dâstgo mâid vækket dâggar dallui buore dâkkât, gost i gâlgâ jiešge vække oaž’žot?» «Âl’let bâlâ! Dalost gâl’gâbettet di oaž’žot sikke borrât jâ jukkât, nuvt ænnâg go darbâšeppet,» fas’tedi dalo-ised. «Na, igo vii’ne livči middjidi?» «Mâid gâl’gâbettet dâkkât viinin?» jærâi dalo-ised. «Mi læp nuvt sâggâ vai’bâm, âtte æp mi satte mâi’dege bâr’gât âlma viinetâǥâ,» dâjâi âlmai. De viežžâi ised ovtâ pæilâ gæs’se boattâla viinin jâ âddi dâm âl’maidi. «Im mon dâsâ duđâ; muttu don fer’tik skap’put middjidi cærke mâidai.» De viežžâi ised sil’bâ-cærke jâ âddi âl’maidi, jâ âlmai goččoi biiga-guovto erit mânnât, jâ si mânnė navetâ sisâ jâ jukkė dâm viine. Go vii’ne sist nogâi, de goččoi dât doaf’tar âtte viež’žât lase. Of’tâ mânâi sisâ viine dat’tot, nub’be basi navetâ sisâ, jâ doaf’tar mânâi olgus jâ luiti čæve-badde luovos jâ naw’li gid’dâ æra sâddjai. De bođi dât, gi læi mânnâm viež’žât jâ buvti olles boattâlâ, jâ si jukkė dâm lâk’kai. De bottė dâk sisâ, jâ buoredæd’dje mui’tâli âtte: «Mon læm juo diettam, âtte dat daw’dâ-šladdjâ læ hir’mâd varâlâs, jos dât i šâddâ dâl’lanâǥâ æs’tâduvvut; muttu dât læ mâida vaddesge æs’tâdet. Mon gaddam, âtte mi fer’tijep dast orrot uccemussân njæl’lja bæive.» «I dist gâlgâ mikkege vai’lot, nuvt guk’ka go di dast læž’žâbettet, eppetge di darbâš borrât niestadek; eppet di gâlgâ jukkât čase, muttu mielke gâl’gâbettet jukkât.» De orru si dâst vâkko, jâ âlmai celki isedi âtte: «Dal i læk šât mikkege heđid; dâstgo dât daw’dâ læ juo jammam, jâ mi ai’gop âin vuol’get.» De gæsasteddjė guofte hæstâ jâ dol’vu 30 kilometerâ arvo frid’djâ sattoin, jâ ised læi âd’dam buoremus gusâ-hâdde balkast.

(Aikio 1890.)


56. TRE VANDRINGSMENN.

Engang gav tre menn sig på vandring nordfra sydover; de gikk så lenge til deres niste slapp op. De visste nok at de foran sig hadde en rik gård; men på den gården var både husbond og matmor så gjerrige at de ikke engang for penger solgte, enda mindre gav mat; det var langt fra. Mennene kom nær gården og visste godt, hvordan husbonden og matmoren der var. Den ene var ukjent, og de to var mer kjent med stedet; men heller ikke de kjente folkene på gården; for dengang da de ferdedes der, var der andre folk på gården. De to sa: «Hvis nu de folk var på gården som var der dengang vi var innom der, vilde vi få fullt op både å spise og drikke, så meget som vi trengte; men nu må vi nok lide hunger for de folks skyld som nu er på gården.» «Å, vær ikke redde! Når der er folk, gir de oss så meget som vi trenger både på gården og på reisen, hvis I gjør som jeg sier eder,» svarte den tredje. «Ja det vil vi,» sa de to andre.

Så gikk de videre; de kom til fjøset, og de visste at den beste kua var bundet lengst inne. Den mann som var ukjent, gikk inn i fjøset og stakk en nål i halen på den innerste kua og lot den bli der så den ikke kunde sees, gikk ut og bød: «Når vi kommer inn, skal vi begynne å fortelle ett eller annet.» Og de gikk inn og bød goddag. «Goddag, goddag,» svarte folkene på gården. «Er der ikke mat å få på gården for arbeide?» spurte de. «Vi har arbeidsfolk nok uten eder,» svarte husbonden. De mælte ikke mer et eneste ord. En kort stund efter spurte de om de kunde få spise på gården, sålenge de var der, og så betale når de reiste. «Hvis ikke penger straks legges på bordet, får ingen smake mat,» svarte husbonden. Da begynte de å fortelle historier om noen gårder. Da de hadde fortalt en tid, begynte de å joige om husbonden således:

«Som det har spurtes,
Så er det og befunnet.
Som vi har vandret (nl. som fanter),
Så er det og gått oss» o. s. v.

Husbonden skjønte det ikke; for de fortalte så morsomt at de slett ikke kunde skjønne det. De fortalte om et og annet, så tiden gikk hurtig. Da det blev tiden til å gi kreaturene for, bød husmoren pikene å gå til fjøset. De gikk straks og begynte å ta op av løipingsgryten det de hadde kokt om morgenen til kvelden. Da de var ferdige med det, begynte de å sette såer frem for kyrne. Da de kom til den beste kua, så de at den viftet svært med halen og sparket med bakbenene og var urolig, så den slett ikke åt. En pike sprang inn og fortalte: «Den beste kua har nu fått så stor skade at den slett ikke har ro til å stå stille.» «Hvad skal vi nu ha til råd for det?» sier husmoren. Husbonden og hun gikk for å se og så at det var som piken hadde fortalt. «De reisende skulde vel ikke vite noen råd for det?» sa de sig imellem, og husbonden gikk inn for å spørre de fremmede om det. «Der er nok en av oss som kan kurere kyr,» svarte en av dem. «Skulde han ikke ta til og kurere kua våres?» spurte husbonden igjen. «Hvad hjelper det å gjøre godt mot denne gård, når vi ikke kan få mat, ikke for penger engang?» svarte mannen, og han la til: «for her har vi alt sittet i rett mange timer og sultet og ikke fått mat; derfor kan den dø om den vil; mig er det ett og det samme, om det blev forbi med hele kufjøset; jeg må allikevel lide sult.» «Vær dog så snild at du tar til å kurere, om du bare kan det,» sa husbonden. «Hvis jeg visste at vi fikk mat på gården, så skulde jeg nok ta til å kurere.» «Alt hvad I trenger, skal I også få uten betaling,» svarte husbonden. «Skulde der ikke være brennevin å få på gården,» spurte mannen. «Jovisst», svarte husbonden og hentet en flaske og glass og gav ham et glass å drikke. Mannen drakk halvten av glasset, holdt det mot vinduet og så gjennem glasset. «Å hå, det er en forferdelig farlig sykdom for kyrne. Dersom jeg ikke nu var kommet hit, var det nok blitt forbi med hele kufjøset; men nu kan jeg nok stanse sykdommen, fordi den nylig er kommet på én ku,» sa mannen og drakk ut. «Vil du ikke enda skjenke litt i?» spurte han. «Jovisst,» svarte husbonden og begynte å skjenke. «Skjenk ikke fullt, men bare over halvten! Nu vil jeg ha et lys og går til fjøset; dit får ingen lov å komme, mens jeg er der.» Så gikk han til fjøset og rispet med kniven halen på kua så meget at han fikk rykket nålen ut; han drakk brennevinet i glasset, gikk igjen inn og sa: «Nu har det ikke mer noen nød med kua; for sykdommen var nylig begynt.»

Da laget folkene på gården mat og gav dem rikelig å spise. Da det blev kveld og maten blev bragt inn, bad husbonden og husmoren de fremmede spise ved bordet hos sig, og de fikk sove i kammeret. Da det blev morgen, vilde de reise; men de fikk ikke lov til å reise; for både husbonden og husmoren bad dem meget om å bli på gården i tre dager, og det gjorde de også. Efter tre dagers forløp vilde de reise. Da spurte husbonden kudoktoren: «Hvad forlanger du for din umake?» «Jeg vil ikke fastsette noen betaling, for I har fødd oss godt, og vi var her som på vår egen gård. Derfor overlater jeg det til din egen ære – gi hvad du vil, så vil jeg være tilfreds med det.» Da gikk husbonden ut i stabburet og åpnet pengebommen sin og tok penger, 50 riksdaler, og gav mannen dem og spurte: «Er det nok?» «Ja, det er det, dersom vi dessuten får niste med oss,» svarte mannen. «Det skal I få,» og de fikk både smør, brød, kjøtt og ost, så meget som de orket å bære. Husbonden og husmoren påminte dem også: «Hvis I en annen gang kommer her forbi, må I slett ikke gå oss forbi uten å komme innom, for det skjønner jeg at folk der nord vet meget mer enn folk her sør.»

Mennene vandret videre fremover og kom til en annen gård, hvor de ikke vilde ta reisende inn for lengere tid enn for natten og det nødig nok, og de reisende måtte tidlig dra avsted; for folkene på gården pleide å jage dem ut. De kom også til den gården og spurte om natteherberge; nødig vilde de gi dem det; men tilsist gav de dem lov, hvis de selv hadde niste og vilde reise videre næste morgen. De lovte å gjøre det. Om kvelden da de to tjenestepiker gikk til fjøset, gikk også den mann som utgav sig for kudoktor, ut. Han gikk bak fjøset og så at kyrnes halsbånd var festet til veggen med lange jernkramper som nådde gjennem veggen. Han boret med en naver omkring krampen, til han fikk hullet så vidt at han kunde trekke kuas halsbånd gjennem veggen. Kyrne hadde som halsbånd jernlenker; derfor laget han en pinne som gikk godt gjennem ringen på lenken, og ventet til piken kom inn. Da rykket han gjennem veggen i bandet så sterkt at kua snublet, og han stakk pinnen gjennem ringen på lenken. «Herre Jesus!» ropte piken; «kom og se, hvad skade Berju fikk; for hun falt ned og kan ikke stå op.» Mannen hørte det og sprang inn. Da kom piken og fortalte: «En ku har fått skade og det så fort, at hu var frisk da vi kom inn i fjøset, og falt ned og kan ikke mer reise sig.» «Hvad? Er det Berju som nu fikk skade?» spurte en av de reisende. Piken spurte forundret: «Hvorav vet den fremmede, hvad kua heter?» «Det er intet under,» sa de to andre; «for han har lært å kjenne kyr, både hvad der feiler dem, og når han får en gård i syne, forteller han straks, hvor mange kyr der er på gården, og ved fjøset forteller han navnet på hver ku.» Da trodde folkene på gården det, og husbonden spurte mannen: «Vil ikke du ta til og kurere kua?» «Jeg gider ikke begynne å kurere, for hvad hjelper det å gjøre godt mot en sådan gård, hvor en selv ikke kan få hjelp?» «Vær ikke redde! Her på gården skal I få både å spise og drikke, så meget som I trenger,» svarte husbonden. «Nå, der skulde vel ikke være brennevin til oss?» «Hvad skal I gjøre med brennevin?» spurte husbonden. «Vi er så svært trette, at vi ikke kan gjøre noe uten brennevin,» sa mannen. Da hentet husbonden en pelflaske med brennevin og gav mennene. «Jeg er ikke nøid med det; men du må også skaffe oss et glass.» Da hentet husbonden et sølvbeger og gav mennene. Mannen bød pikene gå bort, og selv gikk de til fjøset og drakk brennevinet. Da de ikke hadde mer brennevin, bød doktoren å hente mer. En gikk inn for å forlange brennevin, den annen blev igjen i fjøset, og doktoren gikk ut og løste halsbåndet og festet det på et annet sted. Da kom den som var gått for å hente, med en full flaske, og de drakk den halvt ut. Så kom de inn, og doktoren fortalte: «Jeg visste alt før at denslags sykdom er forferdelig farlig, hvis den ikke straks blir stanset. Jeg tror vi må bli her minst fire dager.» «I skal ikke mangle noe, sålenge I er her, og I trenger ikke å spise av eders niste; I skal ikke drikke vann, men melk skal I drikke. Så blev de der en uke, og mannen sa til husbonden: «Nu er det ikke mer noen fare; for sykdommen er alt død, og vi vil reise videre.» Så spente de to hester for og skysset dem omtrent 30 kilometer gratis, og husbonden hadde gitt dem verdien av den beste ku i betaling.



 57. SUOLLEMÂS RUTTÂ-RAKKÂDÆD’DJEK JÂ BÂR’GO ÂLMAI.

Dolin læi Suomâst muttom boares suoppasâm lân’ne, gost gul’lujek juokke ijâ gommek. Maŋgâs gæč’čâleddjė dokku vuol’get ik’ko; muttu go lâk’kâ bottė, de orrogođi nu gabbosen, âtte fer’tijeddjė ruof’tot jorgetet. Muttu bæi’veg i gul’lum mikkege. Dam gulâi muttom bæi’vebar’gė; de dâddja: «Mon aigom mânnât on’ne iddji čok’kat dâm lânne sisâ.» «Dâm don ik gâlgâ dâkkât; dâstgo mon læm visses dâm âlâ, âtte ik don boađe hæggâst dobbe ruoftot,» dâddja muttom hær’ra. «Na, mâst muđoi olmuš mat’ta boattet âlmaivuođâs diettet, jos i aiguš jallovuođâs gæč’čâlet,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. Go ækked šâddâi, de mânâi dât bæi’vebâr’ge lânne sisâ. Go guovso časkâi, de bottė golmâs girde dâggar jul’kâsin jâ baw’kâsin, nu âtte lan’nė vel doargest; sist čɛlmek dollân bullėk. «Mânâ erė dābbė,» dâddjėk si. «Im vuost dam havė,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. «Jos don ik mânâ erė, de farot hæggâd!» čur’vu si. «Hæggâstâm mon gâl im mai’dege lawlo; muttu mu hæg’gâ šâd’da gâl diddjidi sâggâ mavsulâž’žân,» fas’tedi fâst bæi’vebâr’ge. De mɛnnė si gutteg guw’lusæsek.

Gâsk-ijâ bođig guovtes; dollân buok buolleb. «Mânnât gâlgâk dâl’lan erė dābbė,» čur’vig soai. «I vel læk vuol’gem-ai’ge boattam,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. «Jos don ik mânâ dābbė erė, de farot hæggâd!» čuorvoigâ soai. «Hæggâstâm mon gâl im mâi’dege lawlo; dâstgo mu hæg’gâ šâd’da dunnuidi sâggâ mavsulâž’žân,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. Soai mâida mânâig goab’bâg guw’lui.

Go iđed šâd’dâgođi, de boatta biru lân’nai jâ dolâ njâl’mėraig šokko. «Mânâ fâr’gâ dābbė erė!» dâddja biru. I âlmai mâi’dege jiennâdâm. De vulgi dât čierâstet vuolas, muttu bæi’vebâr’ge vulgi su mâŋŋai. Bæi’vebâr’ge mânâi mâŋest, gid’dâ dâssaši go soai bođigâ muttom hærvas salė sisâ. Dobbė leddjė ollo hærrak. «De farot dal hæggâd!» «Mu hæggâstâm mon gâl im nu ænnâg lawlo; muttu mu hæg’gâ šâd’da gâl diddjidi sâggâ mavsulâž’žân,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. De orrogottė buokâk jâs’kâ. Bæi’vebâr’ge oini ollo ruđâid borde âld jâ dievvâ hil’doi âld. De dɛddjėk si: «Jos don aigok javotâǥâ orrot buok dâm birrâ, maid læžžâk oai’nam jâ gullâm, de æp mi aigo dunnjė dâkkât mâi’dege bâhaid.» «Aigom gâl,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. «Aigokgo don vuor’not dâm âlâ?» jerrė si. «Aigom gâl,» fas’tedi bæi’vebâr’ge. De vuornoi son dâm âlâ, âtte i son aigo dâm of’tige sar’not. De ɛddė si sunnjė ollo ruđâid jâ lui’tė vuol’get. Go son bođi gawpug sisâ, de jerrė maŋgâs, âttė igo son oai’nam dâihe gullâm mâi’dege. De lavi âin dâm fas’tedet: «Im gullâmge mâi’dege, jobe juo oai’nam.»

Muttemėn læi dât bæi’vebâr’ge vaz’zemen gawpug-gattâ âld; de boatta of’tâ hær’ra su owdâld rii’dimen; son orostat’ta heppušės jâ ɛddi sunnjė ruđâid. De ar’vedi son, âtte dât læi muttom dâinâ ruttârakkâdæd’djin, gæid son dâm lânnest oini dâihe dâm čieǥos kæl’larest ænnâm vuold; dâstgo si lavijeddjė bæi’veg gawpugest jottet jâ ik’ko ruđâid rakkâdet. Dât bæi’vebâr’ge oažžoi ruđâid, nu daw’ja go gænge sist gawnâi, jâ riggoi hir’muset.

(Aikio 1893.)


57. FALSKMYNTNERNE OG ARBEIDSMANNEN.

I gamle dager var der i Finnland en gammel forlatt festning, hvor man hver natt hørte spøkelser. Mange prøvde å gå dit om natten; men når de kom i nærheten, syntes det dem så uhyggelig, at de måtte vende tilbake. Men om dagen hørtes ikke noe. Dette hørte en dagarbeider om; da sier han: «Jeg vil inatt gå og sitte i festningen». «Det må du ikke gjøre; for jeg er viss på at du ikke kommer derfra igjen med livet», sier en storkar. «Nå, hvordan skal en ellers få vite om sin mannhaftighet, hvis en ikke vil prøve sitt mot?» svarte dagarbeideren. Da det blev aften, gikk han inn i festningen. Da det avdagedes, kom tre farende med sådant brak og smell at festningen rystet; deres øine brente som ild. «Gå bort herfra!» sier de. «Enda ikke denne gang», svarte dagarbeideren. «Hvis du ikke går bort, så var dig for livet ditt!» ropte de. «Livet mitt bryr jeg mig ikke noe om; men det blir nok eder meget kostbart,» svarte han. Da gikk de hver til sin kant.

Ved midnatt kom to; de brente helt som ild. «Du skal straks gå herfra», ropte de. «Enda er ikke tiden til å gå kommet», svarte dagarbeideren. «Hvis du ikke går herfra, så var dig for livet ditt», ropte de. «Livet mitt bryr jeg mig ikke noe om; for det blir eder meget kostbart,» svarte han. Også de gikk hver til sin kant.

Da det begynte å dages, kom djevelen inn i festningen, og ild freste ut av munnen på ham. «Gå straks herfra», sier han. Mannen gav ikke lyd. Så rente han ned, men dagarbeideren gikk efter ham. Han fulgte efter til de kom inn i en prektig sal. Der var mange storkarer. «Var dig nu for livet ditt!» «Livet mitt bryr jeg mig ikke så meget om, men det blir nok eder meget kostbart», svarte dagarbeideren. Da begynte de alle å være stille. Dagarbeideren så mange penger på bordet og fullt op på hyllene. Da sier de: «Hvis du vil tie med alt det du har sett og hørt, vil vi ikke gjøre dig noe ondt». «Ja, det vil jeg», svarte dagarbeideren. «Vil du sverge på det?» spurte de. «Ja, det vil jeg», svarte han. Så svor han på at han ikke vilde tale om det til noen. Da gav de ham mange penger og lot ham gå. Da han kom inn i byen, spurte mange ham, om han ikke hadde sett eller hørt noe. Da pleide han hver gang å svare: «Ikke hørte jeg og enda mindre så jeg noe.»

Engang gikk dagarbeideren på gaten i byen; da kommer en storkar ridende imot ham. Han stanset hesten og gav ham penger. Da skjønte han at det var en av de pengemakerne som han hadde sett i festningen eller i den skjulte kjelder under jorden; for de pleide om dagen å ferdes i byen og om natten å gjøre penger. Dagarbeideren fikk penger så ofte han traff noen av dem, og blev svært rik.



 58. RIEVÂN JÂ NJOAMMEL.

Muttom buolâs-ijâ njuikudi njoammel hui sâggâ, dâstgo son i bivvâm orrot. De boatta rievân jâ jærâi: «Mânne læk don nuvt ilost on’ne?»

Njoammel: «Dâmditti go mon læm nai’tâlâm.»

Rievân: «Dât læ buorre.»

N.: «I dât læk buorre, go mu gal’go læ bâha.»

R.: «Dât læ næw’re.»

N.: «I dât læk næw’re, go mon læm ož’žum rigges gal’go.»

R.: «Dât læ buorre.»

N.: «I dât læk buorre, go mânnâm ijâ buli must dallo, jâ dal i must læk šâtân mikkege.»

R.: «Dât læ bâha.»

N.: «I dât læk bâha, go buli vela must dât bâhas gal’goge.

De celki rievân: «Mâid vækket jâllâin hallât?» jâ ruottâsti erit.

(Aikio 1890.)


58. REVEN OG HAREN.

En frostnatt hoppet haren meget omkring, for den holdt ikke ut å være stille. Da kom reven og spurte: «Hvorfor er du glad idag?»

Haren: «Fordi jeg er gift.»

Reven: «Det er godt.»

Haren: «Det er ikke godt, for kona mi er slem.»

Reven: «Det er slemt.»

Haren: «Det er ikke slemt, for jeg har fått en rik kone.»

Reven: «Det er godt.»

Haren: «Det er ikke godt, for igår natt brente gården min op, og nu har jeg ikke mer noe.»

Reven: «Det er ilde.»

Haren: «Det er ikke ilde, for den slemme konen min brente også op.»

Da sa reven: «Hvad hjelper det å tale med en tåpe», og den løp bort.



 59. SAM’MELÂŽŽÂI NJUOLGÂDUS-BAD’DE: GAN’DÂ JÂ TRUOL’LÂ.

Muttom gan’dâ vulgi mæc’cai vaz’zet; son mânâi nuvt gukkas muttom vuowde sisâ, âtte viimâg čaddjadâlâi. De boatta muttom truol’lâ jâ ai’go val’det gandâ jâ borrât. Gan’dâ dâddja: «Ik don dâgâ munnjė mâi’dege, dâstgo mon læm hui giew’râ jâ viises.» Truol’lâ dâddja: «It’ten moai gâl’gė gawnâdet dam baikest, jâ mon aigom jærrât dust čiešâ nubbe lokkai gâšâldâgâ; jos don ik satte dâid fas’tedet, de don borâtâlâk.» «Lekkus dât nuvt,» fas’tedi gan’dâ.

Nubbe bæive bođi gan’dâ lit’to-sâddjai, jâ truollâ læi juo dâst.

Truol’lâ jærâi: «Mâid don dattok?» – Gan’dâ: «Âdde munnjė rokin!»

Truol’lâ: «Mânen dâm rokin?» –G.: «Mendir vuollât.»

T.: «Mânen dâm mendirâ?» – G.: «Karânâsâ baččet.»

T.: «Gost dât karânâs?» – G.: «Hai’kâgæšest.»

T.: «Gost dât hai’kâ?» – G.: «Af’šo dâm čuoppâi.»

T.: «Gost dât af’šo?» – G.: «Gæđ’gai nuorâi.»

T.: «Gost dât gæđ’ge?» – G.: «Čærrek dâm njielâi.»

T.: «Gost dât čærrek?» – G.: «Gulid biw’da.»

T.: «Gost dâk guolek?» – G.: «Jawre bon’nest.»

T.: «Gost dât jaw’re?» – G.: «Vuof’sa dâm juǥâi,»

T: «Gost dât vuof’sa?» – G.: «Law’že dâm buveti.»

T.: «Gost dât law’že?» – G.: «Čæwres gaskâši.»

T.: «Gost dât čæwres?» – G.: «Row’kui čaŋâi.»

T.: «Gost dât roaw’ko?» – G.: «Bæivaš sud’dâdi.»

T.: «Gost dât bæivaš?» – G.: «Vare duokkai jawkâi.»

T.: «Gost dât varre?» – G.: «Appai fierâi.»

T.: «Gost dât appe?» – G.: «Birrâ buok obbâ majilme.»

Truol’lâ i šâtân diettam, mâid son gâlgâi jærrât; dâmditti fer’ti son vuol’get nuvta erit jâ guođđet gandâ dâsâ.

(Aikio 1890.)


59. LAPPENES RETTESNOR: GUTTEN OG TROLLET.

En gutt gikk ut i skogen; han gikk så langt i en skog, at han til slutt for vill. Da kommer et troll og vil ta gutten og ete ham. Gutten sier: «Du gjør mig ikke noe, for jeg er svært sterk og vis.» Trollet sier: «Imorgen skal vi møtes på dette sted, og jeg vil gjøre dig sytten spørsmål. Hvis du ikke kan svare på dem, blir du ett.» «La det være så,» svarte gutten.

Den næste dag kom gutten til det avtalte sted, og trollet var alt der.

Trollet spurte: «Hvad vil du?» – Gutten: «Giv mig en høvel!»

Trollet: «Hvad skal du med høvlen?» – G.: «Høvle en bue.»

T.: «Hvad skal du med buen?» – G.: «Skyte en ravn.»

T.: «Hvor er den ravnen?» – G.: «I toppen av en furu.»

T.: «Hvor er den furuen?» – G.: «Øksen hugg den.»

T.: «Hvor er den øksen?» – G.: «Den skjemtes på en sten.»

T.: «Hvor er den stenen?» – G.: «En terne slukte den.»

T.: «Hvor er den ternen?» – G.: «Den fanger fisk.»

T.: «Hvor er de fiskene?» – G.: «På bunnen av vatnet.»

T.: «Hvor er det vatnet?» – G.: «Oksen drakk det.»

T.: «Hvor er den oksen?» – G.: «Tømmen strypte den.»

T.: «Hvor er den tommen?» – G.: «Oteren bet den av.»

T.: «Hvor er den oteren?» – G.: «Den krøp inn i ishullet.»

T.: «Hvor er det ishullet?» – G.: «Solen smeltet det.»

T.: «Hvor er den solen?» – G.: «Den blev borte bak fjellet.»

T.: «Hvor er det fjellet?» – G.: «Det rullet i havet.»

T.: «Hvor er det havet?» – G.: «Rundt hele verden.»

Trollet visste ikke mer hvad det skulde spørre om; derfor måtte det gå tomhendet bort og la gutten være igjen der.



 60. MI ÆLEDÆIDĖN BASI BÂRGÂKÆT’TA, DÂT BAR’GUJUVVUI JAMMEM MÂNNEL.

Muttom boares akkost læi ovtâjâkkasâš gal’be, gutte i boattam goas’sege ækkedest ruof’tot. Ak’ko suttâi dâm galbes âlâ jâ mânâi guowžâ lusâ jâ dâddja: «Guow’žâ-rieppo, godde don dâm galbe, dâmditti go dât i goas’sege boađe ækkedest sii’di.» Guow’žâ fas’tedi: «I gal’be læk munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi guowžâ âlâ, mânâi âl’ma lusâ jâ dâddja: «Âlmai-rieppo, baše guowžâ, dâmditti go guow’žâ i godde galbe ige gal’be boađe goas’sege ækkedest sii’di.» Âlmai fas’tedi: «I guow’žâ læk goas’sege munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi mâidai âlma âlâge jâ mânâi muorâ lusâ jâ dâddja: «Muorrâ-rieppo, gâččâ don âlma âlâ, dâmditti go âlmai i baččam guowžâ, guow’žâ i god’dam galbe jâ gal’be i boađe goas’sege ækkedest ruof’tot.» Muorrâ fas’tedi: «I âlmai læk goas’sege munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi muorâ âlâ jâ mânâi dolâ lusâ jâ dâddja: «Dollâ-rieppo, boalde dâm muorâ erit; dâstgo muorrâ i gâččâ âlma âlâ, âlmai i baše guowžâ, guow’žâ i godde galbe ige gal’be boađe ækkedest ruof’tot.» Dollâ fas’tedi: «I muorrâ læk goas’sege munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi dolâ âlâ jâ mânâi čase lusâ jâ dâddja: «Čacce-rieppo, čas’kâd don dolâ, dâmditti go dollâ i boal’dam muorâ, muorrâ i gâč’čâm âl’ma âlâ, âlmai i baše guowžâ, guow’žâ i godde galbe, jâ gal’be i goas’sege boađe ruof’tot.» Čacce fas’tedi: «I dollâ læk goas’sege munnjė mâiklege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi čase âlâ jâ mânâi bænnâg lusâ jâ dâddja: «Bænâ-rieppo, čuoǥâ dâm čase, dâmditti go čacce i čas’kâd dollâ, dollâ i boalde muorâ, muorrâ i gâččâ âlma âlâ, âlmai i baše guowžâ, guow’žâ i godde galbe jâ gal’be i goas’sege boađe ækkedest ruof’tot.» Bænâ fas’tedi: «I čacce læk goas’sege munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi bænnâgâ âlâ jâ mânâi badde lusâ jâ dâddja: «Bad’derieppo, hârcâst don dâm bænnâgâ, dâmditti go bænâ i čuokkâm čase, čacce i čas’kâdâm dolâ, dollâ i boal’dam muorâ, muorrâ i gâč’čâm âl’ma âlâ, âlmai i baččam guowžâ, guow’žâ i god’dam galbe, jâ gal’be i goas’sege boađe ækkedest ruof’tot.» Bad’de fas’tedi: «I bænâ læk goas’sege munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttâi badde âlâ jâ mânâi sappan lusâ jâ dâddja: «Sappanrieppo, læǥe nuvt buorre âtt: čuoppâd (gaskâš) dâm badde, dâmditti go bad’de i hârcâstâm bænnâg, bænâ i čuokkâm čase, čacce i čas’kâdâm dolâ, dollâ i boal’dam muorâ, muorrâ i gâč’čâm âl’mâ âlâ, âlmai i baččam guowžâ, guow’žâ i god’dam galbe, jâ gal’be i boađe goas’sege ækkedest ruof’tot.» Sappan fas’tedi: «I bad’de læk goas’sege munnjė mâi’dege bâhaid dâkkâm.»

Ak’ko suttai sappanâ âlâ, mânâi gatto lusâ jâ dâddja: «Gat’to-rieppo, godde don dâm sappanâ, dâmditti go sappan i čuoppâdâm badde, bad’de i hârcâstâm bænnâgâ, bænâ i čuokkâm čase, čacce i čas’kâdâm dolâ, dollâ i boal’dam muorâ, muorrâ i gâč’čâm âlma âlâ, âl’mai i baččam guowžâ, guow’žâ i god’dam galbe, jâ gal’be i boađe goas’sege ækkedest ruof’tot.»

Go gat’to dâm gulâi, de algi son dâllan sappan biw’det. Gat’to goddi sappanâ, sappan gaski badde, badde hârcâsti bænnâgâ, bænâ čuoǥâi čase, čacce čas’kâdi dolâ, dollâ boldi muorâ, muorrâ gâččâi âlma âlâ, âlmai baši guowžâ, goddi galbe, jâ gal’be bođi ækkedest ruof’tot.

Dâlle šâddâi nuvt, âtte mi æledæidėn basi bârgâkæt’ta, dât bar’gujuvvui jammema mâŋŋel.

(Aikio 1893.)


60. DET SOM BLEV UGJORT I LIVE, BLEV GJORT EFTER DØDEN.

En gammel kone hadde en årsgammel kalv som aldri kom hjem om kvelden. Konen blev sint på kalven sin og gikk til bjørnen og sa: «Kjære bjørn, drep kalven, for den kommer aldri hjem om kvelden.» Bjørnen svarte: «Kalven har ikke gjort mig noe ondt».

Konen blev sint på bjørnen, gikk til mannen og sa: «Kjære mann, skyt bjørnen, for bjørnen dreper ikke kalven og kalven kommer aldri hjem om kvelden.» Mannen svarte: «Bjørnen har aldri gjort mig noe ondt.»

Konen blev sint også på mannen og gikk til treet og sa: «Kjære tre, fall på mannen, for mannen skjøt ikke bjørnen, bjørnen drepte ikke kalven og kalven kommer aldri hjem om kvelden». Treet svarte: «Mannen har aldri gjort mig noe ondt».

Konen blev sint på treet og gikk til varmen og sa: «Kjære varme, brenn op treet, for treet faller ikke på mannen, mannen skyter ikke bjørnen, bjørnen dreper ikke kalven og kalven kommer ikke hjem om kvelden». Varmen svarte: «Treet har aldri gjort mig noe ondt.»

Konen blev sint på varmen og gikk til vannet og sa: «Kjære vann, slukk varmen, for varmen brente ikke treet, treet falt ikke på mannen, mannen skyter ikke bjørnen, bjørnen dreper ikke kalven, og kalven kommer aldri hjem». Vannet svarte: «Varmen har aldri gjort mig noe ondt».

Konen blev sint på vannet og gikk til hunden og sa: «Kjære hund, drikk vannet, for vannet slukker ikke varmen, varmen brenner ikke treet, treet faller ikke på mannen, mannen skyter ikke bjørnen, bjørnen dreper ikke kalven, og kalven kommer aldri hjem om kvelden». Hunden svarte: «Vannet har aldri gjort mig noe vondt».

Konen blev sint på hunden og gikk til tauget og sa: «Kjære taug, heng hunden, for hunden drakk ikke vannet, vannet slukket ikke varmen, varmen brente ikke treet, treet falt ikke på mannen, manmen skjøt ikke bjørnen, bjørnen drepte ikke kalven, og kalven kommer aldri hjem om kvelden». Tauget svarte: «Hunden har aldri gjort mig noe ondt».

Konen blev sint på tauget og gikk til musen og sa: «Kjære mus, vær så snild å skjære (bite) av tauget, for tauget hengte ikke hunden, hunden drakk ikke vannet, vannet slukket ikke varmen, varmen brente ikke treet, treet falt ikke på mannen, mannen skjøt ikke bjørnen, bjørnen drepte ikke kalven, og kalven kommer aldri hjem om kvelden». Musen svarte: «Tauget har aldri gjort mig noe ondt».

Konen blev sint på musen, gikk til katten og sa: «Kjære katt, drep du musen, for musen skar ikke av tauget, tauget hengte ikke hunden, hunden drakk ikke vannet, vannet slukket ikke varmen, varmen brente ikke treet, treet falt ikke på mannen, mannen skjøt ikke bjørnen, bjørnen drepte ikke kalven, og kalven kommer aldri hjem om kvelden».

Da katten hørte det, begynte den straks å jage efter musen. Katten drepte musen, musen bet av tauget, tauget hengte hunden, hunden drakk vannet, vannet slukket varmen, varmen brente treet, treet falt på mannen, mannen skjøt bjørnen, bjørnen drepte kalven, og kalven kom hjem om kvelden.

Da blev det så at det som blev ugjort i live, det blev gjort efter døden.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lappiske eventyr og sagn fra Varanger

Boken inneholder 197 eventyr og sagn fra Varanger, i samisk og norsk språkform.

Samlingen ble først utgitt som bind 1 i Qvigstads verk Lappiske eventyr og sagn, som kom ut 1927–29.

Les mer om innsamling og kilder i forordet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1927 (nb.no).

Les mer..

Om Just Qvigstad

Just Qvigstad var språkforsker, filolog, etnograf, kulturhistoriker, skolemann og politiker. I flere tiår arbeidet han med samisk språk og kultur.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.