Veien frem

av Nordahl Grieg

II. RUSSISKE BREV



Pallekh

Gjennem en dag, tung av vaar og regn og kjæmpende liv, kjører vi fremover mot Pallekh. Markene lever paany efter vinteren, en mørk, sugende vælde fra himmelrand, et raatt sus av muld og væte. Over os arbeider en graabrun himmel, det er som den har trukket vaat jord op i sig, den svulmer av lave skyer og blæst, en tung vaarbløite over vore hoder. Og menneskene vi møter hører hjemme i dette landskap av gigantisk slit, av enda ugjorte dagsverk, av plogfurer som skal pløies; der er en tyngde over dem, som over jorden og himlen.

Men i denne mørke, groende jordiskhet kan der stundom ske et under – bjerkeskogen, et eventyr av spinkle, rette, sølvhvite trær. Slik er Ruslands bjerkeskog, stum, mild, ren, en drøm paa jorden. Saa er den borte. Saa er det igjen slettens vældige, grove enstonighet. Vognhjulene synker ned i veiens surklende brune søle, time efter time. Tilslut er vi fremme i Pallekh.

Graa huser, grimet av regnen, ligger paa begge sider av bakken, hvor bækkene pløier sig grumsete nedover mot elven. I ett gaar vi ind; her holder malerne til.

Gangen lukter ramt av vaate klær, det er som et arbeidslag har hængt fra sig. I rummene, nær ved vinduene hvor regnen drar sine evige furer i en graa hinde, sitter mændene, bøiet over sitt arbeide. De lange, fine penslene føres forsiktig bortover smaa pappflater; og over mændenes skuldre, som er preget av jordens tunge slit, ser vi en verden av skjønhet, av yndefuld uvirkelighet, lyse imot os. Hvad lever ikke paa disse par kvadratcentimetrene! Herlige fabelhester jager foran troikaen, krigere med flyvende blodrø kapper galopperer utover steppen; smekre, langlemmete, Botticelliagtige kvinder gaar blandt gyldent korn; hvite svaner glir paa turkisblaa elver. Og alt er renhet, sødme, melodi. Er det ikke slettens eget mirakel som er skedd, bjerkeskogen, den skinnende ynde, uforklarlig og skjøn, i en tung kaotisk verden?

Dog nei. Her er ikke skogens klingre, lysende fred. Det slaar en for en smerte som gløder i linjene og farvene, for en tortur av drømmer, for en pint grænseløs længsel, som er trængt sammen paa den bittelille flaten her.

Jeg tænker paa mit eget folk, paa de norske bønder. Der er kunstnerevnen næsten bestandig voldsomt ekspansiv, selve rasens vilje kan uttrykkes med en berømt linje fra norsk poesi: «Ut vil jeg ut – aa saa langt, saa langt!» Og i denne sprængningen ut, bort, skjer fuldbyrdelsen.

Ikke saa hos bondemalerne i Pallekh. Her længter menneskene paa en anden maate, den smertelige, blodige lengselen som heter aa bli. Kanskje sletten har lært dem det, her er ingen fjeld aa komme over, intet hav aa binde an med, her er bare sletten som viker, viker, bestandig viker. Og saa er længselen blit tilbake paa en stripe jord, paa en liten flate av pap. Saa vældige kræfter, saa brændende syner! En æske fra Pallekh … Og mens jeg ser disse mændene mot den dimmete ruten, hvor jorden mørkner utenfor, kommer jeg til aa huske noen ord i Hamsuns «Pan».

Tre ting elsker jeg, sier løitnant Glahn til Eva – jeg elsker dig og denne plett jord og jeg elsker en drøm jeg hadde engang.

Og hvad elsker du mest, spør hun.

– Drømmen.

Men da vi kommer ut igjen i regnen, klinger disse ordene over i en ny tone som jeg vil huske som en lykke.

Alle de kvindene vi møter i landsbyen har en brosje fæstet paa brystet, der lyser noe fabelblaat og purpur, gitt engang av en derinde, til hende han holdt av.

Aldrig skal jeg glemme disse kvindene i Pallekh, herjet av slitet med jord og barn. De vil bestandig gaa i mit sind gjennem et mørknende russisk vaarlandskap, – det tunge arbeidende livet, kjærtegnet av en drøm.



Teatret og livet

Det dypeste inntrykket av Sovjet-Unionen er en eneste jernhård vilje: konstruksjon, positivitet.

En møter denne skapende strengheten fra det øieblikket en åpner avisen om morgenen: alle sensasjoner, all destruksjon er som flådd bort fra dens spalter; her finnes intet av menneskelivets makabre geografi, lystmord i Jugoslavia, ekteskapstragedier i Amerika. Her er bare to ting: politikk og opbygning.

På politikkens område er det retningslinjer, direktiver, fortolkninger; dertil utsyn over de borgerlige landene, bitende som vitriol. Fra arbeidsfronten meldes de siste opgaver om industri og jordbruk. Gjennem alt smeller en appell: videre.

Denne lidenskapelige, målbevisste ensidigheten kan selvsagt virke knugende. Befridd kastet jeg mig forleden over et gammelt nummer av en engelsk storavis som jeg tilfeldigvis fikk tak i. Hederssiden var fylt av to store artikler, med billeder, skulder ved skulder. Kong Alberts død, en varm nekrolog: «han frelste Europa fra hunnerne». Ved siden av et intervju med Göring, en begeistret hyldest: «la Tyskland få opruste» …

Denne fornemmelsen av livets fruktbare rikdom oplever en aldri i Sovjet-Unionen. Nesten med uhygge forstår en at en lever i et land, hvor menneskene faktisk vet hvad de vil; hvor hat og kjærlighet ikke flyter sammen; hvor klimaet er is og flammer.

Kritikk tåles i avisene her; men aldri skepsis. Overhodet er tvilen sikkert den sinnstilstand som bolsjevikene forakter inderligst. I den mangelen på tro, som Vest-Europa dyrker under navn av objektivitet, ser de vår avmektighet. Det var ikke uten interesse å lese i «Pravda», efter Tsjeljuskinredningen, et blodig angrep på de borgerlige videnskapsmennene som nesten enstemmig hadde vært fulle av betenkeligheter, innvendinger, mistro om hvorvidt folkene på isflaket kunde reddes med flyvemaskiner. «En offentlighet som stirrer sig blind på døden, vilde ha bragt dem døden.» Men lederne i Moskva tvilte ikke, de vilde tro, og de trodde så folkene levet.

Ved siden av pressen er teatret det viktigste middel som diktaturet har til å prege menneskene med sine mål. Og siden Hellas har teatret aldri tatt slik del i et folks liv som her.

Hvor russerne elsker sitt teater! Eventyrlig for tidlig strømmer de dit om kvelden, det er som de sitter og lar forventningens øieblikker sive lykkelig gjennem sig. Mellemaktene varer i halvtimevis, menneskene vil ha det slik, den gylne aftenen må aldri ta slutt.

Stuvende fulle er teatrene hver kveld: her sitter arbeidere, rødegardister, kontorfolk. G.P.U.-kommandører (alltid med de peneste pikene i Moskva), tartarer, kinesere, dådyr-øiede georgerinner. Små pionér-piker med røde slips kommer hastende inn i salen, de kysser hverandre på hånden og kaller hverandre for Sjora, Sjoraska. Fra galleriet kommer der seilende ned brever, knyttet fast i røde slips, de har det enestående.

Ofte har en fabrikk leid hele forestillingen. Overhodet er arbeidslivet og teatret bundet tett sammen. Ethvert teater har som sin beskytter en fabrikk eller kolkhos, ofte langt borte; dit ut reiser skuespillerne når teatret er stengt i Moskva.

Med iver og spenning følger arbeiderne sitt teater. På en première hvor jeg var forleden, kom der ruggende tre karer op på scenen, de var sendt som delegasjon fra et jernverk ute i Sibirien, for å takke for sist. Som gave hadde de med sig et stykke av en jernbaneskinne, den første som var laget der ute. De vendte sig mot skuespillerne: «Vi skal lage skinner; men da må dere love å komme kjørende på dem.»

–––

Det var å vente at teatret skulde gi menneskene her en glemsel, en flukt fra virkeligheten. Der kunde være grunn til det; for i få epoker har menneskene vært i så uavbrutt anspennelse, så besatt av sitt slit og sine mål.

Her er ingen flukt. Teatret tjener den nye morgendagen som skal gråne efter at rampelysene er slokt.

II.

Det er ofte blitt spurt: vil ikke den strenge, bevisste linjen i kunsten skape uniformitet, inntil utslettelse? Svaret blir gitt hver aften fra alle Moskvas scener. Der fins intet sted i verden, hvor der er så forskjellig pregede teatre, en slik rikdom på individualitet.

En av grunnene er at regissøren får arbeide ubegrenset med et stykke, det kan være noen måneder eller et par år. Før selve prøvene begynner, har stykket vært drøftet i en rekke møter av skuespillerne ved teatret, alle dets muligheter er drevet frem i dagen. Og så tar mannen fatt, regissøren, han som skal signere forestillingen med sitt navn. Først når den står usvikelig sikker, gir han den fra sig. Man slipper alt det mystiske nissepratet som trives så frodig blandt kulissene andre steder: god generalprøve, dårlig forestilling eller omvendt. Denne overtroen består bestandig i at der ikke har vært arbeidet nok.

Alle de store teatrene går med overskudd, det brukes til å oprette andre scener, uavbrutt yngler det med nye menn og retninger. Her går for tiden sikkert firti-femti forestillinger som er vel verd å se.

Den merkeligste skikkelsen i russisk teater idag er kanskje Meyerhold. Han er 60 år, men der kan være en snerrende lidenskap over den lutende skikkelsen, når han på prøvene står nede i salen og hisser skuespillerne fremover; der er villskap i det groteske ansiktet under det grisne hvite håret.

Han har hele sitt liv vært oprøreren, hans uttrykksform er tigerspranget, han må ha noe å hugge klørne i.

Et av hans bidrag til opbyggingen er å vise sine landsmenn Vest-Europa. I «Forspillet» av den unge sovjetforfatteren Hermann gir han en skildring av mørk håpløshet; det er en del av håpet for menneskene her.

Det er en sinnssyk verden han skildrer, hvor menneskeheten er blitt en forbannelse; hvor selve den tekniske fullkommenhet skaper arbeidsløshet og nød. Det virker som en uhygge og en triumf i et land som nettop ikke har hjerner nok til den industrien som de bygger op under slik bitterlig anspennelse.

Den ypperste scenen i skuespillet er en ingeniørfest på et hotell; det er 15 år siden de gikk ut av høiskolen. De holder taler for kulturen, for de verdiene de har fått med sig i livet; en kjempemessig byste av Goethe stirrer ned på dem med velvillige, olympiske trekk. Men under denne feststemningen skurrer der hele tiden en uhygge, en hysterisk latter, angst. Og i løpet av denne makabre scenen, som Meyerhold har freset ut med skjærende bitterhet, bryter sannheten frem: der er ingen av dem som er ingeniører. De er satt utenfor alle mann, arbeidsløse, de har tigget sammen penger og klær for å være akademikere ennu en gang.

Og ut av denne gruppen raver der frem en kjempeskikkelse, en mann hvis krefter verden må ha bruk for, han lever av å selge pornografiske kort. Døddrukken springer han rundt og falbyr kortene, han hvisker, besverger, truer; hvirvler dem avsindig rundt sig. Der er noe ved den mannens ansikt en aldri glemmer, det er lik et barn som ikke forstår; eller lik et dyrs smerte, raseri og hjelpeløshet når det er sperret inne i fellen. Til slutt klyver han op til bysten av Goethe, og vender sitt hvite, fortvilede ansikt mot hans marmorvisdom. «Jeg skulde ha bygget hus, Goethe». Og han ender med å by Goethe pornografiske kort.

Av andre skuespill som har sin bitterhet rettet mot det kapitalistiske samfund kan nevnes «Dom» av Kirschon på 2det Kunstnerteater og dos Passos’ nye stykke hos Tairoff.

Men stort sett henter det nye dramaet sitt emne fra Sovjet-Unionen, fremfor alt fra revolusjonens første år. Et slikt skuespill er «Intervensjon» av Slavin på Vaktangoff-teatret.

Intervensjonstiden har satt sine dype merker i dette folk. Japan, England, Amerika, Frankrike, Polen, Italia, Romania sendte dengang tropper mot revolusjonen. Det er aldri blitt glemt. – Utenfor Arkangel står der på elvebredden en støtte som hilser alle skibene vestfra velkommen. På fire sprog står der en innskrift som er mer en advarsel enn en sorg: «Til minne om ofrene for intervensjonen».

På den annen side gav forsvarskampen glans til den nye staten de skulde bygge op. Soldatene vendte hjem fra krigen med en hel vilje i behold; hvor ellers skjedde det?

Slavins skuespill behandler denne epoken; han skildrer franskmennenes ekspedisjon til Odessa i 1919. Det er neppe noe dypt dikterverk; det å handle har ikke stor dikterisk verdi. De revolusjonære i dette stykket grubler ikke, de kjemper; de lider ikke, de dør. De franske officerene får ingen psykologisk forklaring, det er ikke derfor de er i Odessa; de er sendt dit, og de skyter; det er alt. Det eneste som skildres med en spaltning i sinnet, er de menige franske soldater; de vender tilbake fra intervensjonen med en visshet: aldri mer.

Vaktangoff er teknisk det mest blendende teater i Moskva, dets regissører er djevler med farver og lys; et av deres virkemidler er å krenge hele scenen over i voldsom vinkel, så man ser den nesten i fugleperspektiv; i masseoptrin går da ikke et menneske, ikke en bevegelse tapt. Selvsagt krever dette en fabelaktig spenstighet hos skuespillerne; de må være sikre på foten som gjeter for å klare skråningen.

Det tekniske mesterskapet fører «Intervensjon» frem til stor seier; tross stykkets mylder av mennesker, dets gnistrende rikdom av billeder, jager det som en panserkrysser fremover.

På dette teater går også Gorkis nye stykke «Jegor Bulichov og andre». Det er et tidsbillede fra dagene like før revolusjonen, en storkjøbmanns hjem; mannen selv er skildret med en robust ømhet som ellers sjelden blir klassefienden tildel. Det har en stor scene: til slutt, da Bulichov ligger og skal dø, ber han datteren som han elsker være hos sig. Hun er revolusjonær. Mens hun sitter hos den døende, klinger Marseillaisen gjennem luften, det er februar-revolusjonen som setter inn, hun styrter fra faren op trappen som skjærer diagonalt gjennem rummet, mot vinduet, det er som hun taper sig i bruset av musikken og kveldslyset, mens den gamle dør. Disse sekundene blir et uforglemmelig symbol på revolusjonens grusomhet og stolthet.

Dette skuespill opføres for tiden også på Kunstnerteatret, Stanislavskis berømte scene, som forøvrig er blitt omdøpt til Gorki-teatret. Overhodet, der er ikke få ting som efter mesterens hjemkomst har fått hans navn, byer, parker, flyveeskadroner. Selv Moskvas hovedgate, Tverskaja, hvor Pusjkin står og drømmer, heter nu Gorki-gaten. Og folk sier: «har du sett den nye innskriften på Pusjkin-statuen?» «Pusjkin – på vegne av Gorki.»

Men mer enn Gorki er det Tjekov som har preget dette teatret; ennu er det Tjekovs symbol, måken, som spiler sine vinger på dets forteppe. Her er humanismens store skanse i Moskva; her møter en defensoratet for alt menneskelig.

Det første revolusjonsdramaet som Stanislavski opførte – «I familien Turbins dager» av Bulgaroff – gir i en sum hele dette teatrets ånd. Det er et skuespill om de hvite, en officersfamilie i Kieff. Dette miljøet er skildret med en slik smertelig skjønnhet at en føler en ufortjent lykke over å få sitte under samme tak som disse menneskene. Og når oberst Turbin dør, føler en at der er et edelt menneske mindre i verden.

Han og hans krets er preget av det gamle samfund, men de vet at det er dømt til å gå under. Siste akt foregår julekvelden, treet er tendt, de synger, det er gamle dager som blusser for siste gang. Da høres musikk gjennem gatene, det er de røde som drager inn i byen. Og en ung officer, den yngste av Turbinernes slekt, sier lyttende: «Det er prologen til en ny tid». Men en annen svarer med dramaets siste, sørgmodige ord: «For noen av oss er det epilogen».

På åttende året går denne forestillingen for fullt hus i Moskva. Gang på gang har det vært gjort forsøk på å likvidere den; men bestandig forgjeves. Stalin selv holder sin hånd over den.

Der er intet i dette stykket som vil tilbake. Det er bare en edelmodig hyldest til de beste av dem som gikk under. Her er sorg, men ikke tvil.

En mer ugripelig, mangetydig stemning kan der være i skuespill som ligger fjernt fra våre dager; ordene kan få en dobbelt mening: beskyttet av avstanden rykker de oss nær inn på livet. I «Peter den store» av Alexei Tolstoi er det nutiden som gir sin underklang til dramaet.

Men nutiden, slik som den er nærværende i sovjet-russisk kunst, skildres ellers uhyre enkel. Man kan si det skyldes censur, tvang; det kan riktigere forklares som en ny livsfølelse. Når så mange av våre kjæreste sannheter er lukket ute, er det ikke fordi de er farlige, men fordi de er døde. I kollektiviseringens og fabrikk-brigadenes land føles for eksempel det livløse i visdommen: «Den sterkeste mann er den som står mest alene». Og mennesker som har smadret et gammelt samfund for å bygge op et nytt, føler ikke noe ekko gjennem sig, om der forkynnes: «evig eies kun det tapte».

–––

Til slutt skal nevnes et av Moskvas minste, men ypperste teatre, Oklopkoffs. Denne unge regissør er en stor begavelse, en epiker, i slekt med Sjolokoff. Han fyller i bokstavelig forstand teatret med liv; han smeller scenen og tilskuerrummet sammen. I «Rasbek» av Stavski som skildrer kampen om kollektiviseringen er der et lite podium i midten av salen som betegner landsbyens møteplass; herfra går der to spinkle broer som snor sig tilværs i en spiral over tilskuernes hoder; hele rummet er utnyttet; livet bølger fra gulv til tak. En lyskaster smelles på, og menn kommer vandrende nedover fra markene; svartøiede bondejenter synger i sommerkvelden mellem solsikkene; kulakker graver ned kornet; hvite officerer spenner revolveren. Vi er midt inne i en verden, sydende av farver og liv.

Hans siste forestilling er «Jernfloden» efter Serafimovitch’s roman; det er igjen borgerkrigens år. Stykket skildrer en kosakk-hær på vandring med kvinner og barn, i sult og kamp, frem til den røde armé. Hele teatret er deres marsjrute, deres skyttergrav og leirplass. Like ved plassen min står der en oksevogn i mørket, en projektør flammer, en ung soldatkone sitter på vognen og synger mens hun gir barnet bryst. De hvite rykker frem, barnet rammes av en kule, hun sitter med et lik i armene. Rundt omkring kjemper mennene. De sliter sig videre, det blir brennende middagshete og mørke netter, det er skudd og trekkspill-låt, de elsker og dreper; noen stuper av sult; men videre går dette folk på vandring, de ti tuseners tog, en flod av jern.

Til slutt, da sulten og overmakten truer dem med undergang, kommer hjelpen. Skudd smeller, hestehover tramper fjernt fra. «Det er våre!» roper noen, de gråter og ler, de sjangler fremover med utstrakte hender, de omfavner dem de møter: menneskene nede i salen. «Det er våre!» Og hele rummet blir i et frysende øieblikk selve dramaet, hvor ingen og intet er utenfor.

Det er bestandig massene Oklopkoff skildrer: han velter nye ubrukte jordlag op under plogen. Gripende kan han fortelle om viljen til et rikere liv som sprenger på hos det enkle, ulærte mennesket; den vanskelige famlingen for å finne uttrykk, og så lykken ved å nå frem til ordet: selve artikulasjonens lykke.

III.

Revolusjonstiden har i mange år preget sovjet-russisk teater. Dengang var livet selv et drama, motsetningene stod voldsomt mot hverandre, striden endte i en tydelig, klar seier.

Den epoken som fulgte efter, den som vi nu lever i, er kanskje en større tid; alle krefter er satt inn for å bygge landet op, hele folket er en eneste front. Det er en tid som besetter menneskene; men de kan ennu ikke skildre den. For det er ikke bare et land som bygges, det er også et nytt menneske, trekkene skifter og formes fra år til år, ennu kan ingen gripe dem. I sitt forrykende tempo har livet sprengt kunsten.

Under denne ventetiden er der kommet en ny veldig linje i russisk teater: klassikerne. Kampdramaet har veket for stillhet og vekst.

Denne fasen er vel verd å legge merke til. Sovjet-Unionen trues av en overhengende krig i Østen; en kunde vente at partiet vilde bruke alle sine propagandamidler, først og fremst teatret, til å holde menneskesinnet mobilisert. Istedenfor oplever en dette at teatret avvæbner; det røber ikke bare en vilje til kultur, men også til fred.

Dog kan det undertiden føles som en stillstand å vende tilbake til fortiden. Og så rivende går revolusjonen fremover, at en stillstand kan føles som et bedrag.

Det var dette en oplevet forleden i Meyerholdts teater. Han opførte «Kameliadamen», et fullkomment unødvendig stykke, hans unge kone spilte hovedrollen.

Det var i og for sig en blendende parade, tuberkulose og skjøgeromantik, underdeilig satt op. Allikevel satt en med en uhyggelig følelse i teatret. Det hele var så meningsløst. Dette stykket som hadde grepet tidligere generasjoner, dem på den andre siden av avgjørelsen, lot nu sin billige sentimentalitet funkle for nye menneskesinn. Jeg så på dem som satt rundt mig. Ikveld hadde kamp og offer vært forgjeves. Det var ikke de som eide dette dramaet; det var de andre, de overvunne, de utslettede.

Det er kanskje urimelig strenge krav å stille til et teaterstykke; men i dette øieblikkets uhygge følte en den forferdelige målestokken som livet har i dette land.

Marx sier etsteds at kjennetegnet for proletariske revolusjoner er at «de gripes stadig på ny av skrekk for sine egne måls ubestemte kolossale velde, inntil den situasjon er skapt som gjør det umulig å vende tilbake …»

Det var skrekken som manglet i teatret den kvelden.

Men ellers er det nettop angsten for ikke å skape gigantisk nok, som driver menneskene i dette land. Det er den følelsen som har skapt de veldige industrianleggene ute i Sibirias ødemarker, gravet Hvitehavs-kanalen, kollektivisert landbruket. Og det er angsten som gir sovjet-teatret dets velde og liv. For her teller ikke nederlagene. Her føles en brennende vilje til å gi menneskene verdier, vekst. I denne epoken skjer det ved å føre de store skapende ånder i verden ut til massene.

Overalt spilles det største, vidunderlig, levende; av russerne Gogol, Ostrovski, Tolstoi, Dostojevski, Tjekov; av vesteuropeerne Schiller, Victor Hugo, Alfred de Musset. Shakespeare går på fire teatre, og forberedes på flere. På Kunstnerteatret prøves på «Gjengangere»; Hamsun har lenge vært spilt, langt mer enn i Norge. De to siste premièrene i denne måneden var «Den menneskelige komedie» av Balzac på Vaktangoff, og en lysende skjønn opførelse av «Uriel Acosta» på Novi Teater, som med ett slag gikk frem i første rekke blandt Moskvas teatre.

Over hele landet går denne ubendige viljen til kultur; overalt skyter nye teatre op. Ute i Sibiria bygges den største scenen i Sovjet-Unionen; sydpå i Tiflis har de allerede et av verdens ypperste teatre: Achmatelis. I byer og landsbyer skal kunsten tale til menneskene, de udødelige til livet.

Jeg husker at da jeg i høst var oppe i Murmansk, la jeg merke til to svære bygninger som reiste sig av sølen i denne nybyggerbyen mellem Ishavet og snefjellene. Den ene var elektrisitetsverket, den andre teatret.

Hammerslagene klang over til hverandre …

Slik bygges en ny verden.

«Tidens Tegn» 2. juni 1934



En ny verdensvei

Moskva, 23. juli 1934.

Nu henger bare lasene, hist og her, igjen av de røde velkomstbåndene, som for en måned siden var spent festlig utover alle Moskvas hus: «Vær hilset, Tsjeljuskins helter». Hver dag i denne tiden har jeg håpet på å møte Schmidt, hver dag er det blitt utsatt; han var ennu for svak efter sykdommen. «Disse røde fillene», har jeg tenkt bittert, «er billedet på et forsinket intervju».

Samtidig har min lyst til å treffe mannen, bestandig øket. For selv om den dåden han symboliserer, er forsvunnet fra avisenes førsteside, har jeg sett hvordan lysbølgene av den er gått skinnende utover. Den lever sitt dype og glade liv i menneskene.

Forleden kveld gikk jeg ut på en flyveplass like ved der jeg bor. Det var et merkelig liv som her, bokstavelig talt, utfoldet sig; seks flyvemaskiner gikk uavbrutt op med unge mennesker som fra fire hundre meters høide hev sig ut i fallskjerm. Mest var det flyvere, men også unge piker, de kom springende fra bussen gjennem det duggete høie gresset i lyse sommerkjoler, de rev en overall på, fikk fallskjermen spent om sig, og blev med en vennlig dask i enden sendt bortover mot maskinen.

Jeg måtte minne mig om at dette er faktisk ganske risikabelt; i et svensk flyvetidsskrift leste jeg da nettop at i Sverige er det forbudt for militærflyvere å springe ut som øvelse; det er ikke nødvendig å friste livet før det er dødsens nødvendig; antagelig gjelder det samme i Norge.

Riktig, nu taler sjefsinstruktøren, en ung flyver som har hundre og en streker ripet inn på sin maskin, tallet på hans egne utsprang: «Jeg forakter dem som ikke forstår at dette er farlig,» sier han til flokken foran sig.

En maskin går op, i en stor sving er den over våre hoder, vi ser en skikkelse, en ung pike, skreve ut av cock-pitten deroppe, nu ser hun det svimle gufset av tomhet under sig, krøker sig sammen, slipper –

Maskinen skjærer tilværs, noe sort er sust ut, det er som der lydløst knalles ut en hvit sommersky; rolig synker piken ned gjennem den varme, fiolette kveldsluften. Maskinen er allerede nede, næstemann vagger bortover gjennem gresset, med fallskjermen foran og bak. Aldri har jeg sett et så nerveløst, lykkelig mot.

– Det er en ny Ljapidevski og Molokov de vil bli alle sammen, sier flyveren ved siden av mig.

Og slik som denne ungdommen drømmer om å bli nye Tsjeljuskinflyvere, er det tusen og titusen som har meldt sig til de strieste og ødsligste stedene nordpå; de vil bli en ny Schmidt.

Også på andre måter kan en måle virkningen efter dette selsomme, seirende nederlaget i Ishavet. Da jubelen omkring hjemkomsten rullet som en stormbølge fra Vladivostok til Moskva, skjøt det plutselig op i sproget et ord som sjelden blev brukt i Sovjet-Unionen: rodina, fedreland, hjemland.

Det var som denne menneskegruppen nordpå, av videnskapsmenn, sjøfolk, kvinner og barn, som sloss mot ødemarken, var blitt et billede på selve folket, dets ensomhet i verden, dets samhørighet og vilje. Og da seieren kom, var det en lykke alle hadde del i, en vinter var blitt sprengt; nu runger triumfropet gjennem sommeren.

Jeg må ofte herborte tenke på en linje av James Joyce, han snakker om «de store ord som gjør oss ulykkelige». Lignende vidnesbyrd finner man uavbrutt hos representantene for efterkrigens herskende litteratur-retning, forsiktighetsdiktningen, hos Hemingway i Amerika, hos Sigurd Hoel i Skandinavia.

Sovjet-Unionens mennesker er ikke redd for de store ord; deres lyriker Mayakowski har ikke forgjeves tilropt dem: «av full strupe!» De har forkastet bleke, skrøpelige begreper som «tro», «idealitet»; deres ord er et malmbrøl: entosiasm.

Heller ikke skammer de sig ved å dyrke helter; det er som hver dag melder om en ny hero, fra gruber, fabrikker, lokomotiver. Og aldri har ordet tordnet som nu.

Professor Schmidt sitter foran mig. Da jeg kom inn i arbeidsværelset hadde jeg ennu et inntrykk av ham fra Tsjeljuskinfilmen. Den høie skikkelsen står på broen, det hvite ansiktet med det buskete, svarte skjegget er vendt utover mot isødet, skrugarene er begynt å true, han står og truer tilbake, et billede på menneskets smerte og tross.

Den mannen jeg treffer er mildheten selv, en rolig godhet lyser ut av ansiktet. Dog bærer han preg av at han kommer fra et møte med døden, trekkene er herjete, blikket har en matt feberglans: lungene, som før har vært angrepet, er ikke trygge ennu.

Han snakker dempet, men samtidig levende, klare og velordnede kommer hans setninger. Hans holdning i dramaets voldsomme øieblikker har ikke forstenet sig i positur; stillferdig er han gått tilbake til sitt utgangspunkt videnskapsmannen.

– Hvordan gikk det til at De forlot Deres professorat i matematikk, og blev ishavsforsker, spør jeg ham.

– I denne epoken og i dette landet, svarer Schmidt, må en mann gjerne være to ting eller flere. Presset er så voldsomt, opgavene så mange; overalt ser vi at grensene for en manns normale arbeide blir sprengt.

Han smiler: Jeg kom til Ishavet egentlig fordi jeg var ivrig tindebestiger. I 1928 blev jeg med en tysk-russisk ekspedisjon til Pamir, blandt de andre deltagerne var Krylenko, den offentlige anklager, folkekommissæren for rettsvesenet; han er også en lidenskapelig klatrer. På denne ferden lærte jeg organisasjon, fra før hadde jeg en videnskapelig skolering; året efter blev jeg leder av en ekspedisjon til Franz Josephs land, hvor vi grunnla en meteorologisk stasjon. Siden har jeg vært hvert år i isen, man blir glad i den, kan ikke undvære den.

I 1933 gikk jeg med isbryteren «Sibiriakov» gjennem Nordost-passasjen. Før oss hadde altså Nordenskiöld, og siden Amundsen, med Harald Sverdrup som videnskapelig leder, gått gjennem. Som forskning var disse to ekpedisjoner uhyre inspirerende; som praktiske perspektiver det motsatte. Det er ingen bebreidelse; vi har tatt en ny tids teknikk i vår tjeneste. «Sibiriakov» gikk fra Arkangel til Behringstredet på to måneder, fire dager. En etappe i vårt arbeide var tilbakelagt.

Den dagen jeg kom tilbake fra Vladivostok, talte jeg med Stalin. Han foreslo at vi nu skulde legge virksomheten om, fra videnskap til statsarbeide. Slik fikk jeg ledelsen over landet nordenfor 62. breddegrad. –

Han peker på kartet; et område så stort som Europa.

– Sibiria har uhyre rikdommer, mineraler, tre, fisk; dette land må åpnes. Vi må skape ferdselsveier til flod-munningene.

Til Jenisei er trafikken allerede igang; i sommer har der vært omkring 40 skib. Nu gjelder det å åpne Lena. Jeg husker jeg snakket med Nansen om dette da han var her i 23, han mente det neppe var gjørlig. Dog, ifjor hadde vi tre store oceandampere der.

Det var for å vinne nye erfaringer om disse strøk at vi foretok ferden med «Tsjeljuskin». En trøst har vi ihvertfall efter ulykken: våre videnskapelige resultater er ypperlige. Det var jo en stor båt, vi hadde laboratorier ombord, en stab av videnskapsmenn, jeg tror det aldri har vært en ekspedisjon i arktiske farvann med slike muligheter. Blandt resultatene kan jeg nevne våre meteorologiske observasjoner; sammen med radiostasjonene i land har vi formet et helhetsbillede av værforholdene nordpå. (Vi har foreløbig 22 stasjoner, de kom oss til god nytte på isflaket, vår melding gikk fra stasjon til stasjon, og nådde Moskva efter ti timer): Betydningsfulle opdagelser gjorde vi også, ved hjelp av våre ballonger, som var oppe i en høide av tyve tusen meter. Vi har korrigert kartet, studert isdannelsen, og fremfor alt strømforholdene. Vi var jo overalt, utbryter han med en forarget gestus mot kartet. Og isdriften lærte vi å kjenne så å si på kroppen.

– Hvad er Deres erfaring om å ha kvinner ombord på en slik ekspedisjon?

– Prinsipielt er jeg for at kvinner skal ha alle muligheter, rett til alt arbeide. Konsekvensen var at vi tok kvinner med. Flere var videnskapsmenn; de arbeidet briljant og koldblodig. I denne forbindelse kan jeg nevne at sjefen for vår stasjon på Nordlandet – en usedvanlig vanskelig og utsatt post – er en kvinne; en bedre leder kan vi ikke ønske oss.

Der var også kvinner ombord som fulgte sine menn. De skulde til Wrangel-øya; her må våre folk opholde sig ihvertfall to år; jeg synes de har rett til å leve et naturlig liv. Og fremfor alt: vi ønsker å kolonisere disse strøk. En kvinne hadde sitt barn med; en annen fødte ombord; det blev altså Karina, opkalt efter Kara-havet.

Han smiler; jeg har sett det samme smilet briste frem hos et helt folk, et lys av ømhet og glede, når dette navnet blev nevnt.

Vi kommer inn på katastrofen.

Kvelden før hadde jeg sett filmen om Tsjeljuskins undergang. Sagatidens konger hadde skalder med sig i slaget; vår tids heroer har en fotograf; en ypperlig beretter har denne unge mannen, Sjafran, vært. Det virker næsten som en uhygge at en kan gå inn i et lokale, en av Moskvasommerens lumre, tordenblå kvelder, og være midt oppe i Ishavets blinde raseri.

Filmen er ikke helt god. En kunstfilm, hvor man i ro og mak kunde konstruere op effektene, vilde sikkert ha en mere monumental velde. Allikevel føler en hele tiden hvor det er en forferdelig virkelighet, som har sønderrevet sin egen gjengivelse; snestormen da skibet gikk under, har drevet mot linsen, mannens hender har vært forfrosne, isen har slått sprekker hvor han stod.

Menneskeskildringen lider av samme feil, livets feil. Under ulykken døde et menneske, en ung komsomol. Som dramatiker har jeg en følelse av at denne skjebne burde forberedes, med billeder av gutten ombord, i arbeide og lek, tragedien må bygges op. Det er dette vi av vårt fag bestandig gjør, mot bedre vidende, vi karakter-utvikler folk fremover mot katastrofen, vi vil møte lynet på halvveien.

Filmen er sannferdigere. Således finnes der i hele filmen ikke et eneste billede av denne unge døde. Den kvalfulleste episoden i dramaet må fortelles med et gammelt fotografi, utlånt av hans foreldre.

Det er det evige: de billeder som vi ikke ser, de som er blindet av sneføik og natt, skal vi kanskje huske lengst. I et hemmelig, heltemodig lys av stormende mørke ser vi Schmidt gå omkring i leiren, med feberen brennende i kroppen, og overalt være motet, viljen og mest av alt: tryggheten.

Han forteller om livet på isflaket.

– Vår particelle blev naturlig kjernen i all virksomhet. (Selv er Schmidt bolsjevik). Samme kveld vi gikk under, hadde vi ferdig en veggavis. «Vi overgir oss ikke». De sørget for at viljen til å holde ut, aldri brøt sammen. Fikk de mistanke om at noen holdt på å miste motet, tok noen av cellen sig av ham, hjalp ham videre, satte ham i arbeid eller lek.

– Hvordan var det om kvelden i disse to måneder?

– Det var ganske merkelig. Vi hadde jo nok å gjøre om dagen, vi måtte bygge hus og slite med flyveplassene som stadig slo sprekker, rekke kurser, sprog, teknikk, litteratur. Det var ikke lett å fortsette dette arbeid på isen; vi hadde jo nokså vanskelig om bøker. I et av teltene blev Hamsuns «Pan» lest høit. Selv blev jeg anmodet om å holde et kursus i marxistisk filosofi. Jeg planla å holde femten forelesninger. Jeg kom bare til å holde tretten.

Han smiler sitt varme, milde smil.

– Vi blev dessverre reddet.

– Hvilken menneskelig egenskap lærte De å sette høiest under slike forhold?

– Jeg kunde si som Amundsen: rolig pliktopfyllenhet. Men jeg vil legge til, initiativ. Hvor var ikke hvert menneskes tiltak verdifullt. Et eksempel: Vi hadde ikke ovner; men der var folk som sloss med problemet og løste det. Og kanskje først og sist: begeistring, entosiasm.

Jeg spør ham: hvilke nye opgaver akter Sovjet å gå løs på i Ishavet? Jeg har lest om et fremstøt mot Nordpolen i sommer.

– Det er ganske uriktig. Kanhende gjør vi det om noen år, det vil si vi setter av en ekspedisjon der, fra en flyvemaskin, så kan de arbeide den tid de trenger. Men en slik plan er ennu ikke underbygget; og vi har ingen sympati for løse sportslige bedrifter, sensasjoner, stunts. Vår store arktiske lærer var Nansen; vårt arbeide skal, likesom hans, utvikle sig rolig, logisk, planmessig.

Vi vil fortsette der hvor «Tsjeljuskin» gikk under. Vår første opgave blir å klarlegge strekningen østover mot Wrangel-øya. Dessuten å skape flyveruter i disse strøkene, anlegge kullstasjoner og bygge nye isbrytere.

Så er veien klar.

– Mener De at Nordost-passasjen kommer til å bli benyttet av handelsskib?

– Uten videre kan de ikke gå igjennem. Han smiler. – Det har jo jeg bevist. Men vi kommer til å sette inn nye store isbrytere, og sommer og høst organisere store karavaner av skib. Da vil de gå igjennem, like trygt som de nu går til Jenisei. Da er det skapt en ny vei fra Nord-Europa til Østen.

– Når tror De Nordost-passasjen blir åpen for almindelig handelstrafikk?

– Om tre år.

Han taler videre om sitt arbeide nordpå, neste år skal han være i isen igjen. Og han utbryter: Hvor lykkelig er det ikke å ha et slikt arbeide – ja alt arbeide er lykkelig, men dobbelt det som bryter nytt land. Stort er det å få være med på en slik opgave.

Jeg kommer til å tenke på en artikkel av Ilja Ehrenburg efter Tsjeljnskin-redningen. Den het «Prisen for menneskeliv». Det var et interessant opsett, fremfor alt glimrende montert, med to slående kontraster. Han nevnte først en internasjonal jernbanekonferanse, hvor storkapitalen nektet å finansiere automatiske bremser og således bragte talløse menneskeliv i fare. Som motsetning stilte han op Tsjeljuskin-dramaet, hvor intet offer var for stort for det ene målet: å redde alle.

Hvorfor blev det gjort? spør Ehrenburg. Han svarer: fordi hver mann som organiserte redningen, hver flyver som fløi gjennem snestormen, følte den grenseløse verd et menneskeliv har …

Lite vil man forstå av tilværelsen i dette land hvis man aksepterte Ehrenburgs hyldest til respekten for menneskeliv. Ett er sikkert: da vil man bli bitterlig skuffet.

Det er et annet og sannere syn som lever gjennem Schmidts rolige beretning: respekten for opgaven. Det er denne følelsen som har skapt en ny lykke hos menneskene her; og også har sprengt mange; det er den som gir Sovjets liv dets store gripende patos.

Det var fordi opgaven var truet, at Tsjeljuskin-mennene måtte reddes for enhver pris; deres undergang vilde bety et nederlag for marsjen fremover. Derfor bød Stalin op alt mannskap mellem himmel og jord, derfor fløi mennene gjennem døden; og derfor føler Schmidt at hans plass er, ikke i sanatoriet, men i sneføiket nordpå.

Det er denne viljen som vil bryte en ny verdensvei gjennem Ishavet.

«Tidens Tegn» 4. august 1934.



På revolusjonens dag

Parolen: «Jord og fred» gav bolsjevikene makten i 1917. Først og fremst kravet om fred.

Den borgerlige revolusjon nektet å bringe krigen til ophør, dens ledere var nøie forbundet med den vesteuropeiske storkapital, hjulene måtte holdes igang i mordets verdensomspennende industri. De russiske massene blev drevet til fronten, de skulde slås og slaktes ned for løgner som de ikke engang forstod.

Men Kerenski fikk ros av «Times» og «Morning Post» for å være «Europas første gentleman». Det betød bare én ting, han sviktet ikke sine imperialistiske allierte, han støttet krigen. Nye hundretusener av fortvilede arbeidere og bønder blev myrdet ned av de tyske mitraljøsene.

Mot denne blodige fornedrelse var det Lenin og bolsjevikene reiste sig. Det er det eneste store og heroiske som verdenskrigen skapte – massene som under kommunistisk ledelse smadret krigens maskineri.

–––

Alle pålitelige vidnesbyrd om oktoberrevolusjonen samstemmer om at den blev gjennomført med et minimum av blodsutgydelse og terror. Det mest troverdige vidne i borgerskapets øine må vel være selve Englands diplomatiske representant i Russland, generalkonsul Bruce Lockhardt, som varetok sitt lands interesser. I sin bok «Memoirs of a British agent» underskriver han meget sterkt bolsjevikenes mildhet, ja lemfeldighet. Det var først da kontra-revolusjonen reiste sig, med fremmed hjelp overalt, med støttekorps fra femten forskjellige nasjoner, at bolsjevikene blev tvunget til å slå til.

Deres motstandere var utrustet med Vest-Europas ypperste krigsmateriell, og ledet av krigsskole-utdannede officerer. Men en like farlig fiende var uvidenheten i selve de russiske massene. Nitti prosent av folket kunde ikke lese, de aller fleste av bolsjevikenes naturlige tilhengere begrep i begynnelsen ikke hvad sosialisme betød, de kysset sine helgenbilleder og korset sig over det som nu skjedde i det hellige Russland.

De forferdelige år kom. Jorden blev udyrket under krigen, hungersnøden og epidemiene herjet. Det var en tragedie at sosialismen måtte kjempe sig frem til seier, under en slik motstand, i Europas mest tilbakeliggende land. Men det er en av menneskehetens største triumfer at den seiret og at den på nitten år har bygget op en ny civilisasjon.

To våben måtte bolsjevikene bruke – geværet mot reaksjonen, og boken – Marx og Lenin – mot uvidenheten. På begge disse frontene kjempet de utrettelig, samtidig brennende og tålmodig.

–––

De norske reaksjonære retter ofte, med tanke på borgerkrigen, dette spørsmål til dem som mener at oktoberrevolusjonen er vår tids største, mest befriende handling: vil dere ha russiske tilstander i Norge?

Vårt svar er: det var ikke bolsjevikene som skapte de russiske tilstander, det var bolsjevikene som gjorde ende på dem. De «russiske» tilstander var tsarismens verk, det var uvidenhet, griskhet, fordrukkenhet, fattigdom, sykdommer, det var alt som holdt folket nede.

Vi vil rette et motspørsmål til vårt eget borgerskap: hvem er det som vil russiske «tilstander» i Norge, uten dere selv? Idag forherliger de fascismens spanske morderbander som vil kvele i blod alt fremskritt. Imorgen vil de overføre de samme idealene til vårt eget land, hvis det passer dem.

Det er vi på den andre siden som overalt kjemper mot de russiske tilstander. Vi har den lykke, fremfor bolsjevikene i 1917, at vår tanke kan nå frem til våre landsmenn, reaksjonens kamp mot folkeoplysning er skritt efter skritt drevet tilbake av et århundres fremskrittskrefter, hvis arbeide vi fører videre. Vi skal fortsette kampen: hvert fremstøt mot reaksjonens samfund, hver seier over uvidenheten, ja hver redelig tanke er et slag mot russiske tilstander.

Det avhenger av borgerskapet om reaksjonen i vårt land skal reise sig med våben i hånd mot folkestyret og kopiere Denikins og Francos eksempel. Hvad vi vil er å stå som vaktvern om det frie demokrati, de russiske tilstander overlater vi til de andre å forsøke sig på.

–––

Større enn borgerkrigens heroisme blev opbygningens. Med en fiendtlig verden omkring sig, har det russiske folk, av sine egne lidelser og offer, skapt et nytt samfund.

Men det største de har bygget er det nye menneske. For første gang i verdenshistorien lever mennesket ikke for å utbytte noen andre, men for å kjempe for fellesskapet.

Det er forståelig at kapitalistene bekjemper kommunismen, men at noen åndsarbeidere gjør det, er foraktelig. Han er en forræder mot sin egen opgave i samfundet.

Dette nye menneske, hvis arbeide og håp gis til alle, er preget av selve sundhetens enkelthet. Den gamle tids fatalisme, intellektualismens selvsplittelse er avløst av en tindrende livsvilje, det er det seierrike menneske på menneskenes egen jord.

Selve dette nye menneskebegrep er en sikrere garanti for sosialismens seier enn noe bombefly. Det er uovervinnelig, slik som jorden er det. Granatene kan rive op jorden, de kan gjøre markene til ørkener, men ingen krig kan drepe jordens evne til å grønnes.

Den samme motstandskraft eier det nye sovjet-folk.

En hyklerisk bekymring som borgerskapet ofte anfører overfor Sovjet-Unionen, er rustningene, krigsberedskapet, den røde armé. Til dette er å svare at hvis ikke femten europeiske stater hadde trengt inn i Russland efter revolusjonen for å kjempe for sine idealer: Kullene i Don-bekkenet og oljen i Kaukasus, vilde den røde armé sett anderledes ut.

Det er minnet om intervensjonskrigen, det er den evige minnelsen om kapitalismens uforsonlighet, som har skapt den røde armé.

Den russiske røde-armist er vesensforskjellig fra enhver annen soldat i verden. Den ypperlige franske dikter André Malraux har nylig i en artikkel klarlagt denne kjensgjerning.

Det samme mennesket blir i Tyskland kløvet i to uforenlige motsetninger, når det optrer som tysk soldat og tysk bonde. Den ene skal slåss for kapitalismen, den annen er et offer for den. Men den russiske soldat og den russiske kolkhos-bonde er ett menneske, en forsvarer av fellesskapet. Det er dette som gir den røde armé dens mektige indre styrke: den stålsatte humanisme, det væbnede menneskeveld.

–––

Idag er friheten i Europa truet som aldri før. Officerskupet i Spania, iscenesatt av Tyskland og Frankrike, er begynnelsen til den systematiske, indre utryddelse av det europeiske demokrati. Når fascismen er sterk nok, skal stormen rettes mot verdens mektigste fremskrittsmakt, arbeidernes og bøndenes republikk. La oss huske at hvad vi kan gjøre for å støtte den spanske regjering, er en støtte for freden.

Sovjet-Unionen står i disse dagene i en utsatt stilling. Den prøver samtidig å hjelpe dem som verger friheten i Spania, og forhindre den katastrofen som fascismen vil styrte verden ut i.

Kunde denne fortvilende vanskelige opgaven løses, vil verden få nytt mot. Det er våre brennende håp at så må skje.

Vi hilser Sovjet-Unionens folk, forkjemperne for freden, byggmestrene av en ny menneskehet.

«Arbeideren» 6. november 1936.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Veien frem

Veien frem inneholder et utvalg artikler Nordahl Grieg skrev i forskjellige aviser og tidsskrifter i perioden 1936–1940. De fleste er hentet fra det antifascistiske tidsskriftet ved samme navn som kom ut i totalt 16 utgaver i 1936 og 1937. Nordahl Grieg var redaktør og finansierte tidsskriftet selv.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.